Bakgrunn
Bergens katolske menighet ble opprettet av Christopher Holfeldt-Houen i 1857. De første årene — til 1867 — hadde menigheten kapell i leiligheten til kjøpmann Kahrs på Kalmargjerdet. I 1864 ble tomten i Christies gate innkjøpt. Kirkebygget ble tegnet av en italiener, grev Mella fra Vercelli, som ikke hadde arkitektutdannelse, men likevel kunne sine saker. Kirken ble innviet den 29. juni 1876 (festdag for Peter og Paulus). Menigheten har som mange katolske menigheter i Norge fått økt tilslutning de senere årene, og sies å ha medlemmer fra 70 land.
Kirkebygg
Sankt Paul kirke er en langkirke i stein med 325 sitteplasser. I 1896 ble krypten under kirken. Den er innredet som møtelokale (menighetssal, om man vil). Kirken ble omfattende restaurert i 1970-årene og i 2001–03.
Interiør og inventar
Kirkerommet er treskipet, og koret er som et podium, litt hevet over skipets gulv. Koret er apsidalt avsluttet og har glassmalerier i vinduene. Over høyalteret er et stort krusifiks. Det finnes også et mariaalter. Kirken hadde først et orgel fra Amund Erichsen i Kristiania. Dette ble i 1977 avløst av et 16 stemmers Vestre-orgel. I 2016 fikk menigheten tak i et orgel fra 1919 fra kirken Saint Charles de Limoilou i Québec. Det nyrestaurerte orgelet sies å være i største laget til kirken, men er åpenbart et klenodium.
Sankt Paul kirke med Birgittahjemmet ved siden av. Sankt Paul skole er skjult bak kirken.
Bakgrunn
Ulnes kirke i Nord-Aurdal har en usedvanlig flott beliggenhet, selv for et land som Norge med sine mange fine kirkesteder. Den ligger på en høyde over Strondafjorden, like ved der Ulnes bru krysser fjorden, ikke mange kilometer fra grensen til Vestre Slidre. Det er flott utsikt fra kirkestedet, og kirken er synlig fra omtrent alle kanter, både i dalbunnen og fra høydedragene omkring.
Det var åpenbart relativt tett bosetning i området i bronse- og jernalderen. Ifølge en bok om kirken fra 1980 er det en rekke stedsnavn med henvisninger til førkristne hov i området, men det er usikkert om det var et slikt i Ulnes. Hos Snorre fortelles det at Olav den hellige kristnet Valdres i 1023, men vi vet ikke om noen eldre kirke i Ulnes enn dagens.
Kirkebygg
Kirken har en blanding av romanske og gotiske stiltrekk (mest av det siste) og har tradisjonelt vært ansett for å stamme fra rundt 1250. Det ble feiret 750-årsjubileum i 1995, og vi finner kong Haralds navnetrekk på en stein utenfor kirkegårdsporten i den anledning. Prøver av treverket i taket over koret tyder på at trærme ble felt rundt 1265, og man regner nå kirken for å være fra da eller like etterpå. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1307, da en gård ble testamentert til kirken.
Vi har å gjøre med en langkirke i stein (kistemur med bruddstein, kvadersteiner i hjørner og portaler) med rundt 220 plasser. Som andre middelalderkirker har den settt gode og dårlige tider. I utgangspunktet har kirken rekatangulært skip og mindre, rett avsluttet kor, orientert som vanlig fra vest til øst og med forskjellige påbygg gjennom tidene. Det er en takrytter omtrent midt over skipet, med årstallet 1735 på vindfløyen i spiret. Kirken skal imidlertid ha hatt takrytter også før dette. Kirken forfalt, og i 1675 var det planer om å erstatte den med en tømmerkirke, men det skjedde aldri. Litt før 1720 ble kirken tatt ut av vanlig bruk, og i en berømt skildring fra en reise i 1733-34 beskrev biskop Peder Hersleb kirken «som en stenhob». Prosten ville i 1734 vrake den til fordel for nærliggende Svenes kirke, men allmuen protesterte, og Ulneskirken ble satt i stand like etterpå. Det sies at skipet ble noe bredere enn før ved denne anledning. Kirken ble ombygget i 1891–94 og fikk da våpenhus i vestenden og et sakristi i øst. I 1950-årene fikk kirken nytt våpenhus og sakristi, denne gangen tegnet av Hans Magnus (byggmester: Lars M. Wiknes), begge av bindingsverk. Det ble installert toalettanlegg i våpenhuset i 1977.
Interiør og inventar
Som man kan forvente av en slik kirke, er koret relativt dypt, slik at alteret kommer et stykke unna menigheten. Innerveggene i skipet og koret ble dekorert med malerier på slutten av 1700-tallet, antageligvis av Ola Hermundsson Berge. Disse ble senere (trolig på 1840-tallet) overmalt. I 1953–54 ble dekorasjonene restaurert under ledelse av Hans Magnus. (Da fjernet man også en søyle under tårnkonstruksjonen av samme type som fortsatt finnes i Slidredomen.)
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 2.5.
Kirkens alder tatt i betraktning er det ikke all verden vi finner av middelalderinventar her. Først og fremst dreier det seg om et døpefontlokk (mens den opprinnelige døpefonten — som trolig var av kleberstein — er borte). I en monter i våpenhuset finner vi dessuten en kvinnefigur fra overgangen mellom 1200- og 1300-tallet. Den omtales gjerne som Mariafiguren med hånd bak øret, og hånden tilhører trolig Elisabet, som hilser Maria med omfavnelse. Figuren kan komme fra et alterskap. I monteren er også en dørring fra middelalderen, trolig fra vestdøren. En av klokkene skal også være fra middeladeren (trolig 1200-tallet). I Universitetes oldsaksamling finnes et antemensale herfra som avbilder St. Margareta, St. Peter, St. Paulus og St. Sunniva.
Det er to døpefonter i kirken, begge dåpsengler, altså englefigurer som bærer kummen. Den eldste står i skipets nordøstre hjørne og er i tre. Engelen holder en trebolle og har en innskrift som omtaler giverne, Engebret Gudbrandsen og Marit Eivindsdotter fra Øvre Ulnes. Den andre (1866) er i gips og er laget og gitt av billedhuggeren Ole Fladager, som var fra Ulnes og døde i Roma. Den står ved siden av prekestolen, til venstre under korbuen.
Altertavlen ble skåret av Anders Pedersen Rye i 1850 og malt av broren, Halvor Pedersen Rye. Nederst ser vi nattverden flankert av Aron og Moses. Over dette er det største feltet med korsfestelsen med Maria og Johannes. Under korset ser vi et kranium og knokler som symboliserer Adams grav, samt en slange med eple i kjeften, og på sidene ser vi de fire evangelistene. Videre oppover følger Maria med barnet og øverst den oppstandne Kristus på jordkloden. Figurene er holdt i en ganske naïv stil.
Prekestolen er fra første halvdel av 1700-tallet, ifølge Norges kirker, som sier at den ble omtalt som ny i en besiktigelse i 1740. Den skal ha avløst en annen prekestol som ble omtalt som «heel skrøbelig» i 1686. Likevel daterer flere kilder dagens stol til ca 1600. En misforståelse? Uansett: Stolen har åttekantet grunnform og himling og står rett utenfor korbuen på venstre side med oppgang fra koret. Prekestol og himling lå på loftet og ble restaurert av Ola Seter i 1953-54.
Orgelet er opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963 (op. 238). Det ble restaurert og utvidet av Espen Selbæk i 2014, jf. denne spesifikasjonen. Den ene kirkeklokken er som nevnt fra middelalderen. Den andre ble støpt av Knud G. Schmidt i Christiania i 1834. Annet inventar kunne nevnes, men den som er interessert, får gå til kildene.
Mot orgelgalleriet. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården sies å ha beholdt sin middelalderform til rundt 1905. Den er fylt opp og terassert med forstøtningsmurer her og der. Ved inngangen til kirkegården er det et portoverbygg som trolig er fra 1730-årene, slik det gjerne er ved kirkene i Valdres. Det stod en støpul på kirkegården fra ca. 1665 (da tårnet var skrøpelig) til kirken ble satt i stand i 1730-årene. Sørøst for kirken står et bårehus fra 1937 som er delvis nedgravd i bakken. Vest for kirken er et lite bygg som ifølge «Norges kirker» er utedo, og like innenfor kirkeporten i øst står et redskapsskjul. I tillegg til nevnte jubileumsstein fra 1995 er det nordøst for kirken en minnestein over kommandersersjant Johan Andersen Bohagen og hans våpenbrødre fra bygda, som deltok i napoleonskrigene.
Litt bygningshistorie
Under krigen ble bygget brukt av tyskerne. Siden har det vært ungdomsherberge, kvinneherberge og krisesenter. Deretter har bygget selv hatt behov for krisehjelp. Det har forfalt, men eies av Oslo kommune. En periode i oktober 2008 var det okkupert. I november 2008 meldte imidlertid NRK at det var bevilget 8 millioner kroner til oppussing av gården, og at det skulle bli kunstsenter der. Kommunens plan- og bygningsetat melder om vedtatt reguleringsplan. Sensommeren 2011 var bygget fortsatt under oppussing, men mye av stillasene var fjernet. Sommeren 2013 fremstod bygget i nyoppusset prakt.
Foto: Esther Langberg (ca. 1940), fra Oslo Museums samling i Digitalt museum
Bygdø kapell ble tegnet av Henrik Nissen og oppført i løpet av sommeren 1876 på eiendommen Badstubråten, under kongsgården. Det ble vigslet den 30. oktober. Byggingen skjedde på initiativ fra konsul Thorleif Schjelderup, som også finansierte kapellet, da avstanden til Vestre Aker kirke ble opplevd som for lang i en tid da transport foregikk med hest og kjerre. Opprinnelig var kapellet bare til sommerbruk, men i 1908 ble det innredet til vinterbruk. I 1912 ble kapellet overdratt til Ullern sogn.
Kapellet fikk nye kirkeklokker i 1922. De ble støpt av O. Olsen & Søn og var merket Fides (tro) og Spes (håp). I 1930 ble det montert nytt orgel, og orgelgalleriet ble endret etter planer av Georg Greve. Etter dette hadde kapellet 220 sitteplasser mot opprinnelig 300, hvorav 30 på galleriet. Opprinnelig var prekestolen på venstre side (jf. denne illustrasjonen). I 1936 ble det imidlertid gjennomført noen endringer i og rundt koret etter planer av Greve. Det ble oppført et sakristitilbygg ved kapellets østre hjørne. Da ble prekestolen flyttet over dit og fikk oppgang fra sakristiet, mens kongestolen og dens inngang ble flyttet over til motsatt side. Kapellet fikk dessuten ny døpefont, og altertavlen fikk ny innramming. Alterringen ble også fornyet. Det har ikke lyktes undertegnede å finne ut hvem som malte altertavlen, men det fremgår av jubileumsheftet fra 1951 at det i begynnelsen stod et kors på altertavlens plass. På sokler på hver side stod statuer av Peter og Paulus.
Mot koret etter endringene i 1936. Gjengitt i jubileumsheftet fra 1951.
Kapellet ble ødelagt i brann den 30. mai 1958. Det tok deretter ti år før ny kirke ble innviet på Bygdøy.
Bakgrunn Grünerløkka ble innlemmet i Christiania i 1859. Da Paulus menighet (eller sogn) ble dannet i 1875, omfattet den i tillegg til nåværende Paulus også det vi kjenner som Sofienberg, og Paulus-navnet ble først brukt om den kirken vi nå kaller Sofienberg. I 1880 ble sognet delt i Paulus og Petrus (fra 1962 Sofienberg), og det ble utlyst arkitektkonkurranse for kirken ved Birkelunden i 1887. Den ble i 1889 vunnet av Henrik Bull, som da var bare 25 år og fortsatt student i Berlin. Arbeidet begynte sommeren 1889, og kirken ble innviet 30. desember 1892. (Videre ble sognet delt i 1917, men Hauge menighet og Matteus menighet fikk aldri egne kirkebygg og ble nedlagt i 1938.)
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en tyskinspirert, nygotisk teglkirke med 400 sitteplasser (ifølge byleksikonet, mens Kirkesøk faktisk operer med 500, et gammelt tall fra kirkeleksikonet). Det er en høyreist, slank kirke som harmonerer godt med bymiljøet rundt, ikke minst med Grünerløkka skole på den andre siden av parken. Den har i motsetning til de fleste kirker inngang i øst (mot parken) og kor i vest.
Inventar
Det fortelles at kirken opprinnelig hadde to malerier av maleren Gustav Wentzel, men at menigheten fant dem for moderne og byttet dem ut. Det samme skjedde med en kristusstatue av billedhuggeren Jo Visdal. I dag har kirken alterbilder av maleren Christen Brun og en kristusfigur av billedhuggeren Gunnar Olsen Alvær (fra 1894). Kirken har fortsatt to forgylte englestatuer av Visdal. I anledning 100-årsjubileet i 1992 fikk kirken fire veggfriser av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. Prekestolen står i koråpningens venstrekant. Kirkeklokkene er støpt i Dresden (J.G. Große eller Albert Bierling?).
Orgelet ble opprinnelig bygget av Albert Hollenbach i 1892. På 1920-tallet ble det påbygget av J.H. Jørgensen for så å ombygges (utvides) i 1943. Etterhvert forfalt orgelet, men i 2010 ble det rehablitert mens kirken var stengt fra slutten av mai til begynnelsen av november. Arbeidet ble utført av firmaet Karl Schuke Orgelbau i Berlin ved Ekkehard Fehl. Orgelet har blitt plukket fra hverandre og satt sammen igjen. Det later til at den fremre, synlige raden av piper er ny, og man har tatt i bruk gamle smijernsornamenter som er funnet på loftet. Orgelet har 51 stemmer og brukes en god del til orgelkonserter.
Det tidligere menighetshuset i Thorvald Meyers gate 46 ble solgt i 1998. Paulus kirke og bygningsmiljøet rundt ble fredet i 2006. Det gjelder formodentlig også bassenget (andebad?) på plassen bak kirken. I mars 2013 falt det imidlertid ned fem teglstein fra kirken, og det ble igangsatt et oppussingsprosjekt ved kirken for å ta unna oppsamlet vedlikeholdsetterslep. Det antas å vare til høsten 2017, og i mellomtiden brukes Sofienberg kirke. Sognet er for øvrig slått sammen med Sofienberg igjen.
Bakgrunn
Sofienberg kirke, i Sofienbergparken i utkanten av Grünerløkka i Oslo, het faktisk Paulus kirke da den ble innviet i 1877. Den skiftet navn til Petrus kirke i 1892, da sognet ble delt og Paulus kirke ved Birkelunden ble innviet. Navnet Sofienberg fikk den i 1962. Fra og med 2015 er menigheten igjen slått sammen med Paulus menighet, og i 2018 ble det meldt at Sofienberg som en av fem kirker ville bli fristilt og altså tatt ut av bruk som sognekirke. I april 2024 melder menigheten at Sparebankstiftelsen bevilger 23 millioner kroner til utvikling av kirken som kulturhus for barn og unge.
Kirkebygg
Arkitekt var Jacob Wilhelm Nordan. Kirken er en treskipet langkirke i tegl. Den har hovedinngang i sør-sørvest, i pakt med terrenget i parken. Opprinnelig skal det ha vært nesten 1000 plasser i kirken. I dag er det ifølge byleksikonet ca. 500 (mens Kirkesøk sier 600).
Interiør Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Koret er apsidalt avsluttet og åpner seg mot skipet i sin fulle bredde.
Inventar
Altertavlen har et korsfestelsesbilde malt av Otto Sinding i 1879. I korets skråvegger på hver side av tavlen er et stort vinduer med glassmaleri av Enevold Thømt fra 1916. De forestiller Jesu fødsel og Kristi oppstandelse. Nær taket på hver sidevegg er tre mindre vinduer med glassmalerier, og også vinduene i skipets sørvegg har glassmalerier (fra 1920) av Thømt, med scener fra Peters liv. Alle disse var en gave fra Freia, som har sin fabrikk like i nærheten. Over hovedinngangen er et vindu med glassmaleri av Maria Vigeland fra 1951.
Kirkens første orgel var et 16 stemmers Rieger-orgel. Så overtok man det 25 år gamle Jørgensen-orgelet fra Gamle Aker kirke, som ble istandsatt av Jørgensen og innviet i 1953. Dette beskrives i boken «Oslos kirker» som «et av Oslos beste», men sies på 2000-tallet å være i dårlig stand. Det har vært innsamlingsaksjon for å skaffe midler til orgel, og nytt orgel ble innviet i 2014. Det er bygget av selskapet Hermann Eule i Bautzen og har 44 stemmer (tre manualer/pedal). Orgelet er tilpasset til det gamle Rieger-prospektet, og det finnes et konsertopptak med det her. Kirken later til å være en populær konsertarena med god akustikk.
Kirkegård og omgivelser
Parken var kirkegård fra 1858. Mot slutten av århundret ble det fremmet kritikk mot å ha en gravplass sentralt i et folkerikt strøk. Bystyret vedtok i 1918 enstemmig å nedlegge den delen av kirkegården som er vest for Rathkes gate, og gjerdet ble fjernet allerede to år senere, mens fredningstiden på 40 år betydde at man ikke kunne gjøre noe med selve området på en god stund. Den østlige delen ble nedlagt i 1931. På nordsiden av kirken er det en jødisk gravlund fra 1869 (første begravelse 1885). Den ble nedlagt i 1917 og er nå fredet. For begravelser henviser Gravferdsetaten til Grefsen kirkegård samt urnegraver på Gamle Aker kirkegård og Østre gravlund.
Tidligere var det kirkegård i Sofienbergparken. Foto: Inger Marie Munch, fra Oslo museums samling i Digitalt museum.
Tenor eller Tenol kirke i Eidsberg lå på gården Slitus grunn og antas å ha blitt oppført på slutten av 1200-tallet, trolig til erstatning for en eldre kirke som brant. Det var en langkirke i bruddstein og tegl som var viet til Peter og Paulus. Kirken var anneks til Eidsberg. I dag er det ikke stort mer enn fundamentene igjen; bare et kort stykke av muren stikker over det.
Kirken hadde kort, rektangulært skip og et smalere kor som opprinnelig var tilnærmet kvadratisk før det ble utvidet mot øst. Det er gjort om på korbuen, slik at koret etterhvert har åpnet seg mot skipet i full bredde.
Kirken ble nedlagt ved reformasjonen og lå øde fra ca. 1560. I 1619 skal den ha vært nedfallen, men fortsatt hatt klokke. På begynnelsen av 1700-tallet skal murene ha stått i nesten full høyde, men på slutten av samme århundre var det så vidt man kunne se omrisset av kirken. Ruinen ble utgravet og restaurert i 1952–56 under ledelse av Bernt C. Lange og Håkon Christie. Også kirkegårdsmuren er påvist, og det er funnet flere begravelser. Et par klebersteinsstykker som kan ha inngått i vestportalen, oppbevares på Slitu gård, ifølge Norges kirker (utgitt 1959).
Skader som følge av frostsprengning gjorde at det høsten 2006 ble satt opp et midlertidig takoverbygg for å beskytte ruinen, og to tonn sement som ble brukt for å beskytte ruinen på 1950-tallet, er fjernet. Riksantikvaren meldte i 2006 at arbeidet var forventet ferdig i 2008, og ved fotografering i mai 2012 var det ingen tegn til det takoverbygget som er beskrevet i brosjyren.
En madonnafigur, en lysekrone og en nøkkel fra kirken skal være bevart.
Det holdes iblant gudstjenester i ruinen, også katolske.
Bakgrunn
Tidligere Sauherad kommune har to middelaldersteinkirker, og i en bok om kirkene mener man at kirken på Nestangen muligens var hovedkirke før Svartedauden. Etter reformasjonen var den anneks til Sauherad kirke. Dendrokronologiske undersøkelser av det opprinnelige takverket i koret på Nes kirke tyder på at tømmeret er felt i 1181. Koret stod trolig ferdig på midten av 1180-tallet, mens skipet antas å være oppført senere. Det er nemlig betydelige stilistiske forskjeller mellom korportalen og portalene i skipet. Kirken ble vigslet den 13. september, men det er altså ukjent i hvilket år. Den er viet til apostlene Peter og Paulus.
Kirkebygg
Kirken skal ha vært uten tårn de første århundrene, og vi må vel anta at det fantes en støpul. I 1634 omtaler regnskapet bygging av takrytter, og to klokker er omtalt i en inventarliste fra 1663. Det kan være at det fantes en støpul samtidig med takrytteren. Det nåværende vesttårnet (med våpenhus i tårnfoten) er fra 1868, og det samme gjelder sakristiet i korets østre forlengelse. Kirken har ifølge Kirkesøk 170 sitteplasser og er altså en langkirke.
Blant de tingene som gjør kirken spesiell, er utskjæringene på steinportalene: koret har sørportal og skipet sørportal og vestportal, sistnevnte inne i våpenhuset. Det er utskjæringer på både kapiteler og baser, og mange av dem er avbildet i oppslaget på Kunsthistorie.com. Blant motivene er drager og demoner og innslag fra sagaen om Sigurd Fåvnesbane. På skipets østvegg er dessuten et relieff.
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Interiør og inventar
Innvendig har kirken kalkmalerier på veggene. Noe er fra tidlig 1300-tall eller sent 1220-tall, noe fra senere, og litteraturen gir inntrykk av at Lauritz Petersen (som også arbeidet i Sauherad kirke) malte over noen av de eldre bildene da han dekorerte kirken i 1709. På 1800-tallet ble veggene dessuten kalket, i tillegg til at altertavlen og prekestolen ble overmalt. I 1920-årene flaket kalken av, og kalkmaleriene ble gjenoppdaget og senere restaurert, men i 2014 ble det meldt at de var i dårlig stand. Både skipet og koret har veggmalerier. Blant motivene er alt fra draperier og medaljonger til skikkelser fra bibelhistorien. I koret illustreres blant annet Peters og Paulus’ liv og levnet, og vi blir kjent med Simon Magus. Det finnes også avbildninger av korsfestelsen (flankert av Maria og Johannes), den tronende Kristus og Maria som himmeldronning.
Altertavlen og prekestolen er fra 1600-tallet og har altså vært overmalt. Altertavlen er fra 1661, da Paul Olufsen Posth var prest, og det antas at han står bak billedprogrammet. Malerens navn er imidlertid ukjent. Tavlen har tre etasjer samt toppstykke, med en rekke søyler og bruskaktige vinger. Gavlbildet øverst viser et skip som fører de troende mot evigheten. I de større bildene ser vi blant annet Adam og Eva, kobberslangen, korsfestelsen, Aron og speiderne Josva og Kaleb som vender tilbake fra Kana’an med den enorme drueklasen (jf. 4 Mos 13, 23). Det er også et bilde av Maria som apokalypsens himmeldronning (jf. Åp 12, 1–2).
Prekestolen er fra 1663 og har himling og helligåndsdue. Døpefonten er laget av Øystein Torshøl i 1938 i kopi etter en gammel font. En bispestol som har stått i koret, skal nå være å finne i Oldsaksamlingen.
Vestover fra koret. Foto: Frode Inge Helland, Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Det mekaniske pipeorgelet ble bygget av Hammarberg i 1980 og avløste et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1925. Ifølge kirkeleksikonet finnes én stor og én mindre kirkeklokke fra 1663.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er omgitt av jorder. På kirkegården står et krigsminnesmerke. Nord for kirkegården står et bårehus fra 1967, og på vestsiden er et lite bygg som må antas å være redskapshus.
Bakgrunn
Skien kirke er så monumental at den kunne ha vært domkirke, men det har den aldri vært. Derimot er den prostikirke. Byen har hatt kirke siden middelalderen, og i 1886 var det en stor bybrann der der kirken fra 1783 brant. Det var Christianskirken, en korskirke i stein som i sin tid var inspirasjon til for eksempel Jarand Rønjoms korskirker i tre på landsbygda lenger opp i Telemark. Noe av inventaret ble redddet ut av den brennende kirken, deriblant døpefonten, et bilde av Kristi gravleggelse (kopi etter Caravaggio) samt statuer og lysestaker.
Så fulgte en ny byregulering samt en arkitektkonkurranse der man ikke ble enig om en vinner. Det ble avholdt en ny konkurranse der Hagbarth Schytte-Berg gikk seirende ut. Schytte-Berg studerte i 1889–90 hos Johannes Vollmer, men når det gjelder formspråk, trekkes det gjerne paralleller til Johannes Otzen, uten at det er funnet noe konkret forbilde blant Otzens kirker (i motsetning til for Trefoldighetskirken i Arendal). Byggmester var Lorentz Christian Wagle fra Arendal, og kirken ble innviet den 31. august 1894. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 1047, men det var opprinnelig flere.
Kirkebygg
Skien kirke er en nygotisk kirke i upusset tegl med høye, slanke tvillingtårn ved inngangen i sørøst. Kirken er formet som et latinsk kors der den står på et høydedrag som forsterker effekten av de himmelstrebende tårnene. Den utvendige fasaden har markeringsbånd i glaserte, mørkebrune teglstein mellom de dominerende røde teglsteinene. Her er vi langt fra de enkle nygotiske vinduene vi finner i en rekke landsens kirker. Kirken har sammensatte former, men er likevel helhetlig. Det er tre portaler i sørøst. Det har vært store vedlikeholdsproblemer med kirken, og mye av fasadesteinen har vært skiftet ut. På 1980-tallet ble det utført omfattende fundamenteringsarbeider under tårnene.
Interiør og inventar
Kirkerommet virker mer langstrakt enn f.eks. Sagene kirke. Interiøret kan nesten kalles et eneste stort kunstverk av tegl. Det er en usedvanlig rikdom av former og overflater, forskjellige typer teglstein, glaserte stein osv. Spesielt interesserte henvises til litteraturen; her kommer bare en rask gjennomgang. Kirken fikk glassmalerier til innvielsen. De er levert av firmaet Hemmersdorf & Co, og har en blanding av figurer og symboler. Vi ser for eksempel Peter og Paulus i rosevinduene i tverrskipene. Både altertavle og prekestol er murt i teglstein. Begge har spissbueformer som stod tomme i begynnelsen, men ble fylt med bilder malt av H.C. Hansen jr. i 1918 og 1921. Altertavlen har bilder av Jesus og de fire evangelistene, mens forsamlingen som er avbildet på prekestolen, er mer uvanlig i slike sammenhenger. Her finner vi Hans Nielsen Hauge, Hans Tausen, Olav den hellige, apostelen Paulus, apostelen Peter, Martin Luther, Augustin, Ambrosius og Johannes Khrysostomos. Alterpartiet og prekestolen ble oppfattet som massive i begynnelsen og ble ganske skarpt kritisert. Marmordøpefonten er laget av Ole Fladager og er overført fra Christianskirken.
Ved innvielsen i 1894 hadde kirken et 31 stemmers orgel fra Olsen & Jørgensen. Det fikk tilføyd et tredje manual med åtte stemmer i 1936, og i 1954 ble det utvidet av J.H. Jørgensen og har nå hele sytti stemmer. Det er et av landets største orgler. Kirken har fire tyskstøpte klokker, to i hvert tårn. De er stemt i C, E, G og A. Automatisk ringing er installert av Olsen Nauen. Langt flere detaljer er skildret i ord og bilder i jubileumsboken. Det finnes en oppsummering av restaureringer hos fellesrådet.
Kirkegårder og omgivelser Lie kirkegård er drøyt hundre meter nordvest for kirken. Ellers er Johannes kirkegård ikke mange hundre meter unna, og til Nordre gravlund og krematoriet er det omtrent en kilometer. Skien prestegård overlevde brannen i 1886 og er således en av byens eldste bygninger.
Bakgrunn
Sørum kirke feiret 800-årsjubileum i 1966. Dateringen bygger på Snorres skilding i Magnus Erlingssons saga av en tildragelse (se kap. 32–33) der Erling Jarl var i messe og noen av hans menn ble lurt i bakhold. Ut fra mureteknikken antydes det derimot i kirkens jubileumshefte at dagens kirke kan være fra første halvdel av 1200-tallet. Samtidig sies det at det trolig har vært kirke i Sørum allerede på 1000-tallet. Sørum var en av tre tridjungskirker eller fylkeskirker på Romerike (sammen med Nes og Ullensaker). De ble bekostet av kongen, mens menighetene måtte sørge for sognekirkene ellers. Huseby, som antas å ha vært krongods, ble prestegård.
Kirkebygg
Selv om det har vært gjort endringer, fremstår kirken fortsatt som en middelalderkirke. Den var viet til Peter og Paulus på st. Blasi dag (3. februar), og den ble solgt på auksjonen i 1723 og igjen i 1765 før den havnet på allmuens hender i 1825. Vi har å gjøre med en romansk langkirke i stein med 310 plasser (ifølge Kirkesøk). Det dreier seg mest om relativt lokal bruddstein av granitt og gneis, med kalkstein langveisfra til hjørner og portaler. Skipet er rektangulært og relativt langt, mens koret er lavere, smalere og kortere. Sakristier ble bygget nord og sør for koret på 1800-tallet, mens dagens sakrsistibygg, som er på nordsiden, er fra 1953 og har rom til både prest og dåpsbarn.
Interiør og inventar
Kirkerommet var tidligere mer lukket og mørkt enn i dag. Koråpningen skal ha vært bare tre alen bred (ca. 185 cm), mens den i dag er på 4,4 meter. Det var få og små vinduer: to i skipets sørvegg, ett i korets sørvegg og ett mot øst. Sistnevntes form er bevart (det er blitt dekket av altertavlen), mens de andre er blitt utvidet. Takrytteren med kirkeklokkene skal ha vært der i minst 400 år, skjønt det er usikkert når den stammer fra. Inngangene har opprinnelig plassering, men bare den i vest har sin opprinnelige form. Selve døren der er skiftet ut (og hengslet om fra innovervendt til utovervendt), men smijernsdørringen og gangjernene er overført. Det skal tidligere ha vært våpenhus eller bislag ved sørportalen. Gjennom den ble koner som gikk til kirke første gang etter en fødsel, ført inn i kirken av presten.
Interiøret har vært endret en god del gjennom tidene. Mye ble fornyet på midten av 1800-tallet, blant annet med galleri langs skipets vest- og nordvegg, og i 1931 ble kirken restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Benkevangene fikk da sitt nåværende utseende, og interiørfargene ble endret.
Alteret er fra ca. 1600. Altertavlen antas å være skåret av Torsten Hoff. Den ble staffert i 1733, og har kjente motiver som nattverden, korsfestelsen og den oppstandne Kristus, innrammet i akantus og med givernes navn påført.
Prekestolen antas å være fra rundt 1600. Den har ganske typisk renessansedekor, som er blitt restaurert etter at stolen var blitt overmalt både i barokken og på 1800-tallet. Evangelistene er avbildet i storfeltene, og året for stafferingen er 1606.
Døpefonten i kleberstein er fra første halvdel 1200-tallet, kirkens eldste inventarstykke. Den var overmalt, men ble restaurert av Domenico Erdmann i 1931. I 1733 fikk den en himling som trolig ble skåret av Torsten Hoff, og som nå befinner seg på Folkemuseet. Det sies at den skjemmes av overmaling. Det finnes et dåpsfat fra det sørlige Tyskland fra 1500-tallet som ble forært kirken i 1685, samt to nyere dåpsfat, ett fra Tostrup (Christiania) og ett fra Th. Martinsen (Tønsberg). Eldre litteratur omtaler også et dåpshus som skal ha stått nederst ved kirkedøren, slik skikken en gang var.
Av annet gammelt inventar kan nevnes en stol fra 1600-tallet, en almissetavle fra 1782 og noe kirkesølv fra 1700-tallet. Litteraturen omtaler også eldre kirkesølv som har vært i kirken.
Kirken har hatt flere orgler. Dagens orgel har 16 stemmer og er fra 1965, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De tre kirkeklokkene er av ulik alder og temmelig gamle. Den eldste antas å være helt fra 1200-tallet. En annen er fra 1701 og skal ha vært støpt på kirkegården. Den tredje er fra 1829, støpt av Knud Schmidt i Christiania.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en mur av naturstein, bortsett fra i vest. Nordøst for kirken står et gravkapell i pusset tegl tegnet av Ole Stein og oppført i 1934. Kirkegården har en rekke interessante gravminner, hvorav det mest berømte er et middelaldergravmæle i stein med to hjulkors. Det står nå på sørsiden av koret. Det finnes en rekke monumenter med støpejernplater fra 1800-tallet samt noen støpejernskors. De som studerer lokal bygdehistorie, kan nok finne mye interessant her. På kirkebakken står dessuten et krigsminnesmerke. Prestegården ligger noen hundre meter unna, på den andre siden av fylkesvei 171.
Ellers har det eksistert flere andre kirker i Sørum i middelalderen, så som Imshaug, Skea, Asak og Refsum.
Kilder og videre lesning:
Sigrid og Håkon Christie: Sørum kirke (i «Norges kirker»)
Sigrid og Håkon Christie: Sørum kirke, en historikk (Hefte utgitt av Sørum menighetsråd til kirkens 800-årsjubileum 4. september 1966; som en utvidet utgave av stoffet i «Norges kirker»)
