Stikkord: Ryde og Berg

Bakgrunn
Oslo domkirke kan kanskje kalles en suksess mot alle odds: Den har alltid vært overskygget av Nidarosdomen i prakt og posisjon i folks bevissthet, og den ble unnfanget i økonomisk vanskelige tider: Kristian Kvart og Frederik III brukte mer enn sunt var på krigføring og mistet dessuten betydelige landområder. I tillegg ble byen herjet av pest i 1654, og fra 1700 hadde man den store nordiske krig. Likevel har kirken, som inntil 1950 het Vår Frelsers kirke, fra første stund vært en stor kilde til inspirasjon. Selve kirkeformen (korskirke) ble etterlignet andre steder i landet utover 1700-tallet, og ikke minst har akantusskurden i Norge sitt utgangspunkt i Oslo domkirke.

Som kjent brant det gamle Oslo i 1624, og byen ble flyttet og grunnlagt på nytt som Christiania nær Akershus festning. Hallvardskatedralen ble ikke helt ødelagt i brannen, men ser ut til å ha vært brukt en stund etterpå. Samtidig bygget man Christianias første domkirke, Hellig Trefoldigheds kirke, samt Christkirken, en trekirke som vel kunne kalles interimskirke, i påvente av at domkirken skulle bli ferdig. Hellig Trefoldighed ble innviet i 1639, men brant allerede i 1686. Restene av den ble besluttet revet av militærtekniske hensyn, og det ble dermed behov for en ny domkirke. Stedet som ble valgt, ved det nåværende Stortorvet, lå den gang rett utenfor byen, noe vi blant annet ser av gatenavnet Grensen. Store Voldport lå omtrent i krysset Karl Johans gate / Kongens gate, og det var opprinnelig vanngraver foran vollene. Vollene ble revet og dammen vest for torvet fylt igjen like etter at kirken stod klar. Før kirken var ferdig, ble rådhussalen brukt til gudstjenester.

Kirkebygget
Grunnsteinen ble nedlagt i 1694, og Vor Frælsers kirke ble innviet den 7. november 1697 av Hans Rosing. Den er altså en korskirke, og den var faktisk byens eneste sognekirke helt frem til 1800-tallet. Til kirken ble det brukt stein fra Hellig Trefoldigheds kirke og trolig fra Hallvardskatedralen, og kildene forteller om nederlandsk gul teglstein som ble fraktet hjem som ballast på norske trelastskuter og dermed var etter forholdene billig. Tårnet var lavere enn i dag, som vi ser av fargeskillet, og det hadde trolig et enkelt pyramidetak. Det later også til at arbeidene ikke var helt sluttført ved innvielsen. For eksempel ble kapittelhuset på nordsiden (nå nordre sakristi) oppført i 1699, og altertavle og prekestol ble laget samme år. Det drøyde også noe med byggeregnskapet.

Inventar
Det ble stilt krav til enkelhet i bygg og innredning, men kirken fikk likevel ganske praktfullt inventar etter datidens og nåtidens standard. Ikke minst gjelder dette altertavlen og prekestolen i akantusbarokk, visstnok påbegynt av en nederlandsk (eller muligens flamsk) mester, men avsluttet av norske kunstnere, deriblant Lars Sivertsen. Lars Borg — som spredte akantusskurden til Hedmark og Oppland (se f.eks. Fluberg, Biri, Ringebu, Sør-Fron, Kvam og Ringsaker) — antas å ha bidratt til utsmykningen av orgelet.

Bygningshistorie
Både bygget og inventaret har gjennomgått vesentlige endringer gjennom årene og kunne beskrives langt mer detaljert. Her skal vi nøye oss med noen hovedlinjer. Det mest dramatiske skjedde nok rundt 1850, da Alexis de Chateauneuf, som vi ellers beundrer for Trefoldighetskirken , gjorde om Vår Frelsers kirke til en nygotisk kirke. Interiøret ble endret, taket fikk påmontert falske ribbehvelv av gips, og det gamle barokkinventaret ble kastet ut. Det ble først sendt til Kunstindustrimuseet og fant etterhvert veien til Majorstuen kirke, som tidligere gikk under betegnelsen Prestenes kirke. Kirketårnet ble forhøyet ved samme anledning, som vi ser av fargeskillet, og det fikk den tårnhjelmen den har den dag i dag, med årstallet 1850 i vindfløyen. Basarene og Brannvakten, som begge ble tegnet av Chr.H. Grosch, stammer også fra denne perioden, hhv. 1840–59 (utvidet i 1870-årene) og 1854–56.

I 1871 ble korskillet fjernet, og den tidligere døpefonten ble erstattet med en dåpsengel i marmor (laget av Ole Fladager). Glassmalerier av Emanuel Vigeland kom på plass i koret i 1910 (samt ett i 1916).

Til Oslos jubileum i 1950 var det ønskelig med en ny restaurering, og det ble arbeidet med kirken i en årrekke under ledelse av Arnstein Arneberg. Fra 1930-årene ble det arbeidet med det innvendige taket. De nygotiske kvasiribbene ble fjernet, og taket ble dekorert av maleren Hugo Lous Mohr i 1936–50. Før Chateauneufs arbeider hadde det vært skymalerier fra 1720-årene i himlingen. Disse ble vasket vekk og sparklet over før de nye bildene ble malt. Disse har i sin tur begynt å sprekke og falle av, og har skapt et komplisert og kostbart konserveringsproblem. I 1938 ble store bronsedører av Dagfin Werenskiold med motiver fra Bergprekenen satt inn i hovedinngangen (men den gotiserende innrammingen er naturligvis fra Chateauneufs tid). Barokkinventaret ble gjeninnsatt, og det kom glassmalerier i vinduene i korsarmene. Gallerier ble revet, og det kom nye benker. Antallet sitteplasser ble med dette drøyt 900, mot tidligere rundt 1600. Videre tegnet Arnstein Arneberg et nytt kapell til erstatning for det visstnok skjemmende kapellet (eller sakristiet) som var blitt bygget mellom søndre og østre korsarm i 1860. Det nye kapellet, som ved åpningen ble kalt Vår Frelsers kapell, var åttekantet og kuppelprydet og fikk franske glassmalerier fra 1400-tallet. Det huser nå kirkens bokhandel. Kirken ble gjenåpnet den 15. mai 1950 og fikk navnet Oslo domkirke.

Det har også vært senere endringer. I 1963–64 ble interiøret i nordre sakristi restaurert, og det ble oppdaget gamle takmalerier. Kirken har hatt en rekke orgler opp gjennom tidene. I 1985 fikk den et kisteorgel fra Ryde & Berg, og dette samarbeidet ble videreført ved bestilling av flere orgler: Kororgelet er fra 1996 og hovedorgelet fra 1998. Den gamle orgelfasaden ble i samme forbindelse tilbakeført til sin opprinnelige grønnfarge. Dette må sees i sammenheng med 300-årsjubileet i 1997, og i den forbindelse ble dessuten altertavle, prekestol og døpefont restaurert. I 2003 fikk kirken et klokkespill i tårnet. Det kan ellers nevnes at den største klokken i tårnet skal ha vært støpt om seks ganger. I 2013 bygget Ryde og Berg orgel til Domkirkens kapell.

Rehabilitering
Etter noe forfall ble domkirken stengt for rehabilitering fra august 2006. I den forbindelse ble det satt opp et gatekapell (som senere er flyttet til Bjørndal). Arbeidet var ment å ta tre år, men viste seg å ta noe lengre tid. Søndag den 18. april 2010 gjenåpnet imidlertid domkirken med høymesse med kongefamilien til stede. Dette ble fulgt opp med en rekke andre arrangementer, både konserter, gudstjenester og forskjellige kulturarrangementer. Og domkirken har i det hele tatt — når den ikke har vært stengt — vært mye brukt til konserter og annet. Hele komplekset er et populært innslag i bybildet, med blant annet kafeer, restaurant og butikker (samt enkelte odde ting) i buegangene.

Omgivelsene
Noen ord om uteområdet ellers: Det var opprinnelig kirkegård rundt kirken samt begravelser i krypten for de rikeste. Kirkeristen betegner opprinnelig to rister som skulle hindre dyr i å ta seg inn på kirkegården. Kirkegården ble nedlagt i 1808 og området omgjort til park i 1823. For folk som sogner til Domkirken, henviser Gravferdsetaten i Oslo kommune nå til Voksen kirkegård, Vestre gravlund og urnegraver på Gamle Aker kirkegård.

Omorganisering
25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Domkirken fra 1. september skulle inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekker fem tidligere kirkesogn. Antall kirker ble redusert til fire. Senere er sognet delt i to: Domkirkens sogn med domkirken og Trefoldighetskirken og Sankthanshaugen sogn med Gamle Aker og Lovisenberg.

Kilder og videre lesning:

• Karl Gervin: Oslo domkirke. Mennesker og miljøer i 900 år (Aschechoug, 1997)
• M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 22–25
• Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 138–147
• Oslo byleksikon
• Domkirkens eget nettsted
• Wikipedia
• Lokalhistoriewiki
• Oslo domkirke 300 år (temahefte)
• Roar Hauglid: Akantus (Riksantikvariatet/Mittet & Co, 1950), særlig bind II, første halvbind, s. 7ff.
• Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 170–171
• Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 714
• Store norske leksikon
• Kirkesøk
• Bilder på Google (inkludert 360-graders interiørbilder)
• Gravferdsetaten i Oslo kommune

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden