Stikkord: stavkirke

Fåberg kirke

Fåberg kirke

Bakgrunn
Fåberg kirke i nåværende Lillehammer kommune ligger i det som tidligere var Fåberg herred, litt imellom og vest for tettstedene Fåberg og Jørstadmoen, langs fylkesvei 255, som fører til Rudsbygd og Gausdal. Lillehamer ble kjøpstad først i 1827 på et areal som ble utskilt fra Fåberg, og Lillehammer var tidligere annekssogn under Fåberg.

Før dagens kirke ble oppført, hadde Fåberg en stavkirke som antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet. Muligens var stavkirken blitt utvidet til korskirke, og den hadde fått nytt tårn i 1633. En levning etter den er en gravhelle fra 1202 i våpenhuset i dagens kirke. Det sies ellers i litteraturen at hoveddøren fra den gamle kirken er gjenbrukt som hoveddør i dagens kirke. Men når ble denne tatt i bruk, og hva med portalene som er utstilt på Historisk museum og Maihaugen? (Vestportalen er langtidsutstilt på Maihaugen i utstillingen «Impulser».) Se ellers oppslaget om stavkirken for omtale av flere inventargjenstander.

Stavkirken var blitt kjøpt av menigheten på kirkeauksjonen i 1723, og bygging av ny kirke på samme tomt ble påbegynt ganske raskt. Dagens kirke ble innviet av biskopen den 23. februar 1727.

Fåberg kirke
Fåberg kirke

Kirkebygg
Fåberg kirke er en laftet korskirke som skal være oppført av Sven Olsen Traaset. Kirken har ifølge Kirkesøk 292 plasser, men skal i sin tid ha rommet 500. Den har vesttårn samt våpenhus i nord og sør, og i øst er et rett avsluttet sakristi i forlengelsen av det rett avsluttede koret som befinner seg i østre korsarm.

Bygningshistorie
I 1748 fikk kirken fikk utvendig panel og ble malt rødbrun med hvite vinduskarmer, og taket ble tjærebredt. Samme år var det ved en befaring meldt at altertavle, prekestol og døpefont var «ustaffert», men det fremgår ikke helt klart av litteraturen om de ble staffert ved denne anledning. Det er for øvrig mulig at alt dette ble finansiert ved hjelp av et tomtesalg i 1744.

Andre endringer er blitt gjennomført i årenes løp, blant annet installering av vedovner i 1867, elektisk lys i 1929 og elektrisk oppvarming i 1955. Mest dramatisk for kirkens utseende var en modernisering i 1884. Da fikk innerveggene panel og ble hvitmalt, og interiøret ble «forenklet». Mye ble stuet bort, en god del også solgt eller avhendet på annen måte. Kirken ble også hvitmalt utvendig. Ved restaureringer fra 1927 og utover samt fra 1949 til utpå 1950-tallet ble interiør og inventar for en stor del tilbakeført, innvendig panel ble fjernet, noe av det bortstuede inventaret ble gjenfunnet og korskranken ble satt på plass igjen og delvis rekonstruert. Dåpssakristiet ble bygget i 1901, dagens utvendige liggende panel er fra 1929, og det ble innredet bårerom under kirken i 1949. Først i 1972 ble kirken rødmalt. I 2007 meldte lokalavisen om råteproblemer, for kort tid etterpå å melde at penger var bevilget til utbedringer. Høsten 2008 var det stillaser rundt hele kirken idet den ble malt.

Interiør og inventar
Det forekommer litt rot i litteraturen når det gjelder altertavlen. Man kan komme over formuleringer som sier at den ble «gjort og stafferet» av Sigurd (eller Sigvart) Guttormsen i 1695 og var i gamlekirken før den ble overført. Men dette gjelder nok tavlen i Lillehammer, som senere fikk akantusvinger (visstnok skåret av Bjørn Olstad), og som i dag befinner seg i Garmo stavkirke på Maihaugen. Vi stoler heller på Roar Hauglid og sier at tavlen ble skåret av Johannes Ellingsen Segalstad (1711–1772). Vi vet ikke nøyaktig når, men det antydes begynnelsen av 1730-årene for tavlen og prekestolen, noe som kunne stemme med påstanden om at de var ustaffert i 1748, dersom noen andre malte dem på den tiden. Det er ellers kjent at Peter Kastrud brukte inventaret her som forbilde da han skar inventaret til Åmot kirke på Rena i 1775. Renatavlen ligner i struktur, men ikke bilder, og bildene i Fåbergtavlen har åpenbart vært byttet ut.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Orgel

I 1810 gav fåbergingen Ole Larsen Smerud tre bilder som han hadde malt etter originaler på Kristianborg slott (som brant i 1884), til kirken. Det ene av disse, som viser Jesus på korset, er blitt innfelt i altertavlen. De to andre, «Madonna med barnet» og «Maria Magdalena», henger i kirken. Altertavlens toppstykke, vinger og figurer ble fjernet ved moderniseringen i 1884. I 1931–32 skar Ragnvald Einbu nytt toppstykke til den (se bilde; dette ble erstattet med en korrekt kopi av originalen i femtiårene) samt nye figurer av de fire evangelistene og Moses og Aron. Han malte den også, avdekket gamle farger og malte oppstandelsesbildet som er øverst i tavlen. Jubileumsboken gir inntrykk av at fargene har vært endret også etter Einbus tid. Også prekestolen har vært overmalt og restaurert.

Døpefonten i kleberstein (i to deler) er fra 1100-tallet. Et dåpsfat i forsølvet messing skal være fremstilt i Nürnberg på 1600-tallet og ble gitt til kirken i 1732. Illustrasjonen viser speiderne som vender tilbake fra Kanaan (jf. 4 Mos. 13, 23).

Kirken fikk faktisk ikke orgel før i 1895. Det var fra Olsen & Jørgensen i Christiania. Dette ble restaurert i 1950-årene, men ble etterhvert konstatert å være modent for utskifting. I 1970 ble det installert et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

En rekke andre gjenstander kunne nevnes, f.eks. en stor lysekrone i messing (til stearinlys), presteportretter fra 1700-tallet og et skip laget og kitt av en utvandret fåberging og vedovner fra 1867.

De to kirkeklokkene er fra 1100-tallet (fra stavkirken) og 1751 (nederlandsk).

Fra kirkegården
Krigsgraver
Runestein på kirkegården

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården finner vi blant annet to krigsgraver (Commonwealth War Graves) fra den første verdenskrig, og nord for kirken er en runestein som er funnet i området. Det står et servicebygg ved parkeringsplassen utenfor kirkegården. Prestegården ligger 300 meter unna.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Biri kirke

Biri kirke

Bakgrunn
Biri kirke ligger i åsen like utenfor Biri sentrum, et godt stykke nord for Gjøvik, men innenfor kommunens grenser. (Biri var egen kommune i 1910-1964.) Den er ikke stedets første kirke.

Et sagn forteller om en kirke ved gården Hov i lia over Biri, skjønt eksistensen synes ikke sikkert dokumentert. Sikkert er det derimot at det tidligere stod en stavkirke ved gården Sigstad, like ved dagens kirke (som sies å stå på stavkirkens kirkevang). Byggeåret er ikke kjent — kanskje dreier det seg om 1200-tallet? — og den stod til dagens kirke var bygget. Rundt 1660 ble den utvidet til korskirke med «twende nye winger aff bindingswerck». Denne kirken ble på kirkeauksjonen i 1723 kjøpt av 4–5 bønder i bygda, og via skiftende eierskap kom halvparten over på allmuens hender. Kirken forfalt åpenbart og var dessuten for liten. Det ble besluttet å bygge ny kirke, men det finnes enkelte gamle gjenstander fra denne kirken. Det antas at Lars Borg skar altertavlen etter kontraktsinngåelse i 1703. Øvre og nedre vingepar er fortsatt i kirken, men ellers er deler av tavlen spredt omkring: Et panel som fremstiller nattverden, er brukt i altertavlen i Nykirke i Snertingdal, mens et panel med korsfestelsen er i Norsk folkemuseum. Evangelistfigurer fra denne tavlen er også i Nykirke. Et krusifiks og en statue av Maria med barnet er å finne i Kulturhistorisk museum i Oslo, og i 2013 kom en kopi av denne på plass i kirken. Et epitafium fra 1600-tallet er fortsatt å finne i dagens kirke (på korets sørvegg).

Biri kirke
Biri kirke
Biri kirke

Kirkebygg
Nåværende Biri kirke er en laftet korskirke fra 1777 med 450 plasser. Byggmester var Amund Nilsen Gloppe, som også bygget Seegård kirke i Snertingdal i 1781— den som brant i 1994. Kirken har takrytter over krysset, kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. Det er innganger og små våpenhus ikke bare i vest, men også i nord og sør. Kirken har stående utvendig panel. Biri kirke ble reparert eller restaurert i 1862, 1884, 1936–38 og 1954. Det ser ut til at den unngikk det verste moderniseringshysteriet på slutten av 1800-tallet, men den blå himlingen med hvite skyer ble hvitmalt, veggene ble malt grå og korskranke, gulv og vegger brune. Så er det hele tilbakeført på 1930- og 1950-tallet. Bygget er naturligvis oppgradert når det gjelder oppvarming, belysning osv., og ellers er det her som mange andre steder meldt om råteskader i de senere år. I 2007 ble taket reparert, og kirken ble malt utvendig.

Interiør og inventar
Innvendig er kirken preget av Peter Kastruds inventar med forgylte akantusutskjæringer. Kastrud skar altertavle, prekestol og korskranke. Altertavlen har sterke likhetstrekk med Kastruds tavle i Åmot kirke på Rena, som han skar kort tid i forveien, og som igjen er inspirert av tavlen i Kastruds hjemlige Fåberg kirke (der bildene siden er skiftet ut). I de to store midtbildene ser vi nattverden og korsfestelsen med Maria og Johannes. Rundt nattverden er figurer av Moses (t.v.) og Jesus. Tilsvarende rundt korsfestelsen er figurer av Aron (t.v.) og Johannes døperen. Mens prekestolen i Åmot virker som en ren kopi av den i Fåberg, er Biri-stolen mer sammenhengende rund i grunnform (tønneform), og den har søte engleansikter som på en måte bringer tankene tilbake til Nicolai Borg, selv om stilen er en annen. På toppen av himlingen finner vi monogrammet til Kristian VII. På korskranken voktes treriksvåpenet av to villmenn.

Altertavle
Prekestol
Prekestoldetalj
Korskille
Døpefont
Orgel

Døpefontens opphav ser ut til å være et mysterium. Det ble erklært å være behov for en ny døpefont i 1953, og det er mulig at fonten er tegnet av Bjarne Hvoslef, som ledet restaureringen. Dåpsfatet passer visstnok ikke helt til fonten, og i jubileumsboken sies det at det ville ha vært merkelig om ikke Kastrud også hadde laget døpefont, men en slik Kastrud-font finner vi ikke. En døpefont som antas å stamme fra gamlekirken, er i Mjøsmuseets eie.

Kirken skal ha fått sitt første orgel i 1780, da det ble ansatt organist. Dette ble reparert etter femti år, og i 1882 kom det nytt orgel fra August Nilsen i Kristiania. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble innviet den 21. mars 1965. Det står på orgelgalleriet i vest. Kirken har et relativt nytt konsertflygel og brukes endel til konserter. Mye annet inventar kunne nevnes, men interesserte henvises til kildene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården som er i bruk, ligger på sørsiden av Øverbygdvegen litt nærmere Biri sentrum og omfatter ifølge Gjøvik kirkelige fellesråd 28 da med plass til 3270 graver, hvorav ca. 1165 ledige. I tillegg er 4,5 da (ca. 700 gravplasser) regulert, men ikke tatt i bruk. Denne kirkegården ble tatt i bruk i 1942, og ligger like ved et gartneri (som har en innkjørsel mellom et par av parsellene). Tidligere ble området rundt kirken brukt. Det er nå bevart som minnepark. På kirkegården står en driftsbygning (redskapsbod og velferdsrom). Bårehuset ble oppført i 1999. På kirkegården er fem krigsgraver for allierte soldater (Commonwealth War Graves) samt et par enkle minnesteiner for disse soldatene og for en nordmann som falt samme dag, den 22. april 1940. På kirkegården er også et minnesmerke over eidsvollsmannen Anders Lysgaard. Prestegården ligger også på sørsiden av Øverbygdsvegen — nærmere kirken. Den bygningen leies imidlertid av Biri planteskole, og presten har fått ny bolig like ved. Kirken er også et stoppested langs pilegrimsleden til Nidaros, noe som er markert med en stein som forteller at det er 424 km til Nidaros.

Biri kirkegård
Minnesmerke over Anders Lysgaard
Pilegrimsleden
Maria fra Biri

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bagn kirke

Bagn kirke

Bakgrunn
Ule stavkirke nær dalbunnen ved Bagn er omtalt i en pavelig utsendings regnskaps- og dagbøker fra en reise i 1327. Den skal ha fått navn etter gården Ule eller Urdi, og man antar at den ble revet mot slutten av 1600-tallet, siden den ikke inngikk i kirkesalget i 1723, skjønt det kan ha vært andre grunner til dette. Beliggenheten var noe øst for dagens kirke. To portalplanker som muligens stammer fra stavkirken, befinner seg i Nationalmuseet i København. Før de ble sendt dit, skal de ha vært brukt i en bygning på gården Tronhusåsen, som ble revet rundt 1860. Selve kirkestedet er en orelund som kan besøkes den dag i dag, og det er satt opp en minnestein på stedet samt et bjerkekors.

Etter reformasjonen sognet Bagn til Reinli anneks (Aurdal var hovedkirke). I 1734 ble det søkt om å rive Reinli stavkirke og bygge ny og større kirke på Bagnsmoen til å betjene både Reinli og Bagn. Tillatelse ble gitt, men etter protester fra Reinli ble det i 1735 besluttet å la Reinlikirken stå og bygge ny kirke på Bagnsmoen. Byggmester var Sven Olsen Traaset, som omtrent samtidig ledet byggingen av Aurdal kirke. Bagn kirke ble oppført i 1735-36 og innviet den 1. november 1736. Aurdal sogn ble for øvrig delt i Nord-Aurdal og Sør-Aurdal i 1805, og da ble Bagn kirke hovedkirke i sistnevnte. Kirken ligger like utenfor tettstedet Bagn, på østsiden av elven Begna. Det var i sin tid ekserserplass like utenfor kirkegårdsmuren.

Kirkebygg
Bagn kirke er en laftet korskirke med 350 sitteplasser. Furutømmeret ble hentet fra Nord-Aurdal, da det var lite furu i Sør-Aurdal. Kirken har takrytter over krysset, og orienteringen er som vanlig fra vest til øst, med hovedinngang i vest og kor i østre korsarm. Det er sakristi øst for koret og våpenhus foran vestportalen og sørportalen.

Kirken har gjennomgått flere omfattende ombygginger og reparasjoner. I 1833 ble det gjort omfattende arbeider med det «forfærdigede Chor», sakristitilbyget i øst (også det laftet) kom til i 1840, og det var omfattende ombygging i 1897. Da ble ytterveggene bordkledd og hvitmalt, kirken fikk større vinduer, og mye av interiøret ble fornyet og malt i nye farger. Videre var det en betydelig reparasjon i 1901, og til jubileet i 1936 ville man restaurere kirken mer tilbake mot det opprinnelige. Da stod Martin og Erling Dalen fra Leirskogen for det bygningsmessige, mens Domenico Erdmann og Olav Sæther stod for fargerestaurering. Kirken fikk vinduer som lignet mer på de opprinnelige. I 1963–65 var det nok en restaurering, ledet av bygmestrene Arne T. Langedrag og Ole Mikkelsgaard og med fargerestaurering utført av konservator Arne Bakken. Kirken fikk nytt ytre panel med mørkebrun farge (dagens farge er mer brunrød), og innvendig avlutet man korgulvet og fjernet strekkfisker som var satt inn. Tømmeret er for øvrig synlig inne i kirken. Taket ble først stående uten spontekking, som kom til tidligst i 1740. I 1892 fikk det skifertekke, men det er uklart om det var det første sådanne.

Inventar
Det sentrale kirkeinventaret er skåret av Johannes Ellingsen Segalstad, gausdølen som bragte akantusskruden til Valdres. Altertavlen viser nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) i midtfeltene. I nattverdsfeltet er disippelen Johannes et barn som sitter på Jesu fang. Rundt nattverden er det skulpturer av Kristus og Moses, og rundt korsfestelsen Aron og Johannes døperen. Aller øverst troner den triumferende Kristus, og på hver side står en engel. Altertavlen er muligens malt av Johan Nicolai Scavenius, som ellers blant annet har malt det som går for å være Norges største altertavle, til Nidarosdomen (senere overført til Vår Frue kirke).

Prekestolen har fem fag med akantusskurd og blomstermalerier. Den antas å være skåret av Segalstad i 1735, og Peder Aadnes antas å ha gjort malerarbeidet rundt 1776. Stolen har himling.

Også døpefonten antas å være skåret av Segalstad, og bemalingen er tillagt Aadnes. Denne døpefonten kom tilbake fra Bagn bygdesamling i 1979, etter at den trolig var fjernet fra kirken da kirken ble overmalt. I mellomtiden ble det brukt en ny døpefont med dreid kum på rund fotsøyle.

Segalstad laget korskille av stolpeverk med akantusbekroning. Stolpeverket ble fjernet i 1858. De to løvene holder en medaljong som opprinnelig hadde Kristian VIs kongemonogram. Den fikk senere Karl Johans speilmonogram i 1830-årene, trolig utført av Aslak Olsen Lie.

Dagens orgel, på vestgalleriet, er fra 1970, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Et tidligere orgel skal være å finne på Valdres folkemuseum. Av kirkens to klokker er den ene støpt av M.K. Skiøberg i 1821 og omstøpt av O. Olsen & Søn i 1941. Den andre er støpt av Olsen i 1898.

Kirkegård
Tomt til kirkegård ble gitt av Tosten Olssøn Bang og Iver Siversøn Bang i 1734. Kirkegården ble uvidet i 1901 og 1941. Et kombinert bårehus og servicebygg ble oppført i kirkegårdens nordkant i 1965-66 etter tegninger av Kolbjørn Sukke. Øst for dette står et redskapshus oppført i 1980-årene. I 1825 ble det oppført en laftet støpåul i to etasjer. Denne ble senere reparert, men ble revet i 1897. I 1937 var det planer om å oppføre ny, men det ble ikke noe av. Det står ellers to bautaer på kirkebakken. Den ene er over eidsvollsmannen Hans Jacob Stabel, som også var sogneprest her, den andre til minne om «krigarane i Bagn 1808-1814». Prestegården ligger like sørøst for kirken.

Bagn kirke
Port
Bagn kirke
Minnesmerke over H.J. Stabel

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gol stavkirke

Gol stavkirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Gol stavkirke på Folkemuseet i Oslo er blant de aller best besøkte stavkirkene i landet. Som navnet sier, ble den flyttet dit fra Gol i Hallingdal, der den etterhvert ble ansett som for liten og uhensiktsmessig. Man antar at den ble bygget etter 1216 (skjønt flere kilder, deriblant Folkemuseet, opererer med 1100- eller 1200-tallet som mulighet). Før flyttingen var stavkirken blitt ombygget flere ganger, og bilder fra før flyttingen viser at den hadde et ganske annet utseende enn i dag. Kirken hadde opprinnelig hevet midtrom, kor, apsis og svalgang. Takrytteren var fra 1694, og det stavbygde koret var blitt erstattet med et laftet kor en gang mellom 1723 og 1742. De dekorerte veggplankene i det gamle koret ble brukt i himlingen i det nye, og kirken fikk galleri. Det ble oppført et sakristi på korets nordside etter dette, og i 1802-03 ble svalgangene i nord, vest og sør revet og skipet utvidet ved at ytterveggene ble rykket utover.

Stavkirken flyttes
Da ny kirke ble reist på Gol i 1881, klarte Fortidsminneforeningen å kjøpe opp stavkirken, men snøfattige vintre gjorde at man ventet til 1884 med å ta ned og transportere den til Bygdøy, der kong Oscar II ga tomt til den i det som går for å være verdens første friluftsmuseum, og finansierte gjenoppbyggingen. I 1907 overtok Norsk Folkemuseum ansvaret for den.

Gol stavkirke
Gol stavkirke
Gol stavkirke
Gol stavkirke

Kjøpet omfattet bare det man antok var middelalderdeler. Grovt sett var stavkonstruksjonen i hovedsak bevart (se Stavkirke.info for flere detaljer), mens mye ellers altså var gjort om på siden. Ved gjennoppbyggingen var det ønske om å tilbakeføre kirken til slik den var i middelalderen. Der hvor det ikke var kjent, brukte man (det vil si arkitekt Waldemar Hansteen) gjerne Borgund stavkirke som inspirasjon, og utvendig er det åpenbart mye Borgund-aktig over denne kirken i takkonstruksjon og svalganger. Av det utvendige ellers sies vangeportalen i vest å være opprinnelig med unntak av et par planker øverst i midtfeltet, mens sørportalen er en rekonstruksjon.

Apsisvegg
Korets nordvegg

Interiør
Når det gjelder kirkens interiør, var det etter flyttingen ønske om å bevare middelalderpreget. Man unnlot derfor å sette opp benker, prekestol og døpefont, men malt dekor i kor og apsis er fra 1652 og er fortsatt å se i kirken. Nattverden er fremstilt på apsisveggen, og på korets nordvegg ser vi de fire evangelistene med deres vanlige attributter (symboler). På endel sammenføyninger i kirken finner vi masker, og på bueknærne i midtrommet finner vi løvehoder og bladfliker. Gol er dessuten en av de stavkirkene som har mest middelaldergrafitti.

Restaurering
Kirken ble fra 2011 pusset opp i regi av Riksantikvarens stavkirkeprogram og fremstår i disse dager i etter forholdene god stand. I den forbindelse var det før stengingen snakk om å rette opp igjen enkelte feilgrep i konserveringen på grunnlag av forskning i kirkens historie, og vi får anta at dette er gjort.

Kopier
Det kan ellers nevnes at det er oppført en kopi av stavkirken i Gordarike familiepark på Gol, og i 2005–2008 ble det bygget en nedskalert kopi på Savjord i Beiarn i Nordland. Kopier finnes også i North Dakota og Florida. Den gamle stavkirketuften på Gol kan fortsatt besøkes.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Urnes stavkirke

Urnes stavkirke

Urnes går for å være vår eldste stavkirke, og likevel er det som er mest kjent ved den — dyreornamentene i den såkalte «Urnesstilen» — eldre enn den nåværende kirken. De stammer nemlig fra stedets forrige kirke, også den en stavkirke. Kirken har også mye annet å by på, og det er ikke uten grunn at den er en av Norges få oppføringer på Unescos verdensarvliste.

Vestfra
Kirkegårdsportal
Portalrest på nordsiden
På nordsiden

Kirken (som er viet til Andreas) antas å være oppført på 1130-tallet, og den nevnte dyreornamentikken antas å være fra rundt 1070–80. Vi finner den på nordveggen i form av en portal (som kan ha vært en vestportal) med bue og noen planker som muligens har inngått i en veggfrise. Det er også brukt andre bygningsdeler fra én eller flere tidligere kirker. Dette kommer til uttrykk i små forskjeller i profiler og utforming mellom bygningsdelene. Det finnes en video om de gjenbrukte delene.

Nordfra
Sørfra

Urnes stavkirke har hevet midtrom — også i koret. Kirken er ikke stor, men det litt dunkelt opplyste kirkerommet er rikt utsmykket, ikke minst i form av arkitektoniske detaljer og utskjæringer. Man ser tydelig at det er gjort inngrep i kirkerommet etter at kirken ble tatt i bruk: To midtromsstaver ved korskillet er kappet av — muligens for å få plass til et sidealter i middelalderen — og det er så satt opp et par skråstivere for å stabilisere bygget. En annen litt dramatisk endring ser vi på utgangsdøren, som er hengslet om etter brannen i Grue kirke i 1822. En nødvendig endring, men ikke så pent utført.

Detaljene i dette kan studeres i litteraturen. Her skal vi nøye oss med en rask gjennomgang av bygningshistorien og noe av inventaret. Både skip og kor er i stavverk. Kortilbygget er fra 1601, og det ble utsmykket i 1607. Skipets takrytter er fra 1704, og samme år fikk kirken galleri. Svalgangene er ikke opprinnelige, men en senere tilføyelse. Siden er det meste av dem fjernet igjen, og i dag er det svalgang bare på vestveggen. I 1720–22 ble det oppført et sakristi i forlengelsen av koret, men dette ble fjernet etter at Fortidsminneforeningen overtok kirken i 1880, i en restaurering ledet av Jens Zetlitz Monrad Kielland. Kirken ble restaurert i 1902–06, og i 1956–57 var det arkeologiske utgravninger under kirken. Det ser imidlertid til at fundamenteringsarbeidet ved den anledning ikke var det beste, og kirken ble etterhvert ganske skjev. Kirken ble jekket opp og fundamentert i 2009 og 2010, og ble gjenåpnet av Dronningen i september 2010.

Kirkerom med skråstivere
Kirkerom med skråstivere
Krusifiks over korbuen

I kirken finner vi både middelaldertreskurd og snekkerarbeider fra 1600-tallet samt malerarbeider fra forskjellige tider. Ikke minst er søylenes terningkapiteler med utskjæringer iøynefallende. På korveggene er Jesus og tolv disipler malt. To av disiplene på sørveggen forsvant da et vindu ble satt inn på 1700-tallet. Over korbuen er en kalvariegruppe der både Kristus og Maria bærer krone. Dette arbeidet skal være fra midten av 1100-tallet, men ble malt opp igjen rundt hundre år senere. Fra en annen kalvariegruppe stammer en johannesfigur i forgylt kobber (han holder i en bok). Denne antas å være laget i Limoges før 1250. Den var en stund deponert i De heibergske samlinger, men er tilbakeført til kirken. I Universitetsmuseet i Bergen finnes Urnesmadonnaen.

Kor
Prekestol
Døpefat

Altertavle, prekestol med himling og kirkebenker er fra 1600-tallet. Blant benkene er flere faste stoler for storfolk og gårdeiere. Korskillet er fra 1699–1701. Altertavlen ble gitt i gave av sognepresten i 1699 og har en kalvariegruppe i storfeltet. Prekestolen er fra 1693–95, og i koret står en skriftestol kalt Bispestolen, som er fra middelalderen. Kirken ser ikke ut til å ha en regelrett døpefont. Et dåpsfat fra 1640 er festet i et stativ, og ved siden av står en dåpsmugge fra 1920. Kirkeklokken er fra 1500-tallet. Det finnes en lysekrone fra 1100-tallet, to lysestaker fra Limoges fra 1200-tallet og nattverdsutstyr fra 1600-tallet. Mer kunne nevnes, men interesserte kan studere litteraturen.

Kalvariegruppe over korbuen
Terningkapitél
Korskille
Benkevange
Lysekrone

Kirken ligger omgitt av sin kirkegård litt over tettstedet Ornes, som teller noen og tyve sjeler. Man går forbi et bedehus på vei opp fra fergekaia. Kirkegården er fortsatt i bruk, men det er Solvorn kirke som er sognekirke.

Billettsalg
Billettsalg til stavkirken

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Undredal stavkirke

Undredal stavkirke

Bakgrunn
Norges minste bevarte stavkirke finner vi i Undredal i Aurland kommune. Den har beskjedne 40 sitteplasser, og det er ikke så mye som minner om stavkirke utenfra. Også innvendig skal man ha sett en stavkirke eller to for å skille gammelt fra nytt. Kirken er første gang nevnt i 1321. Én tradisjon (basert på en trolig misforstått innskrift) tidfester den til 1147, mens det ellers er vanlig å regne med andre halvdel av 1100-tallet. Merking av delene kan bety at kirken på et tidspunkt har vært tatt ned og enten rehabilitert eller flyttet. Kirken ble trolig oppført som gårdskirke og var viet til Nikolas.

Undredal stavkirke
Undredal stavkirke

Kirkebygg
Den opprinnelige delen er de østre ca. 2/3 av skipet, omtrent 4,8 m x 3,9 m. Her er hjørnestavene synlige. Det laftede koret antas å være fra 1600-tallet og avløste et tidligere kor i stavverk som var 2,3 meter bredt. Dagens kor har samme bredde som skipet, men er lavere. Det er spor etter svalganger som har gått rundt skipet i nord, vest og sør, men svalgangene skal ha blitt fjernet i 1684–86, og kirken fikk for første gang vinduer. Samtidig ble kirken forlenget vestover til å omslutte støpulen (klokketårnet), hvis hjørnestolper går ned i kirkerommet og avgrenser et område som er noe smalere enn resten av skipet. Denne delen var våpenhus før den ble integrert i skipet da kirken ble ytterligere forlenget og fikk nytt våpenhus opp mot (og i) veien i vest. Forlengelsene i vest er i bindingsverk. På slutten av 1600-tallet fikk kirken et smalt galleri, men det ble fjernet i 1862.

Undredal stavkirke

I 1844 ble det nesten vedtatt å flytte kirken til Nærøyfjorden, ifølge Stavkirke.info. Lorentz Dietrichson omtalte stavkirken som forsvunnet i 1892, og først i 1903 dukket den opp i stavkirkelitteraturen. I 1913 kjøpte Gert F. Heiberg kirken for å flytte den til De heibergske samlinger ved Kaupanger. En betingelse var imidlertid at det skulle skaffes penger til ny kirke først, og det skjedde aldri. I 1982 ble beløpet som hadde stått på sperret konto, utbetalt til sognerådet, som brukte dem til nytt orgel (harmonium). Kirken ble restaurert i 1962 og 1984, og i 2012 startet et arbeid med å jekke opp kirken, reparere råteskader og bedre fundamenteringen. Det er gjort begrenset med undersøkelser av kirken, men det er mulig mer blir gjort og publisert, kanskje hos Norsk institutt for kulturminneforskning.

Interiør og inventar
Det aller meste av inventar og utsmykning er fra etter reformasjonen. Blant middelalderrestene er en kirkeklokke som henger til pynt i skipets nordvestre hjørne, noe grafitti og seks (av opprinnelig tolv) utskårne innvielseskors. Vegger og tak er praktisk talt heldekket av malerarbeider utført på 1600-tallet. På veggene er det malt en brystning av draperier med blomsterranker lenger opp. Taket har sol, måne og stjerner samt basunengler og kjeruber. I våpenhuset, som også er illustrert, er planker byttet om. Det er mulig at dette stammer fra Vangen kirke, der brystningspanelet ble fjernet i 1860–61. Veggmaleriene var overmalt med flere lag, men ble avdekket av Ola Seter ved en restaurering i 1962.

Kirkerom
Mot utgangsdøren
Takhimling
Over korbuen

Først ganske sent fikk kirken altertavle. Et kors stod ved alteret til Ole Ohnstad (1861–1943) kom og malte alterbilde til kirken rundt 1900. Han malte faktisk to bilder, og det største av dem, som viser Jesus som vekker Lasarus til live igjen, ble brukt i altertavlen til 1962, da det ble flyttet til Aurland bedehus. Det ble så byttet ut med det minste bildet, som viser Jesus på korset. Også over korbuen er det et korsfestelsesbilde eller krusifiks.

Prekestolen bærer årstallet 1696 etter en reparasjon. Stilen er utpreget renessanse med søyler (med englehoder) og tre fag med fyllinger (under bueportaler) mot kirkerommet. Den påmalte skriften bekjentgjør at stolen ble bekostet av lensmannen og lensmannssønnen i Flåm.

Alterbilde
Prekestol
Dåpsfat og -kanne

På 1600-tallet hadde kirken dåpshus. Den opprinnelige døpefonten ble erstattet med et dåpsfat rundt 1680. Dette settes ned i en jerning som er festet til den forreste kirkebenken. Det finnes også en dåpskanne i kobberlegering.

En femarmet lysekrone har en kjerne av fem rådyrhoder skåret i tre, og øverst står en naken kvinnefigur som forestiller den allegoriske skikkelsen Fortuna, lykken. Det antas at det dreier seg om et sørtysk arbeid fra en gang rundt 1650–1750.
I koret står et harmonium bygget av nederlandske Gerrit C. Klop i 1991. I tårnet henger to klokker. Den ene er støpt av M.K. Skiøberg (Bergen) i 1824, den andre av Olsen Nauen i 1992.

Omgivelser
Terrenget rundt kirken er ganske kupert. Det har vært begravelser her, men de er overført til kirkegården på Aurlandsvangen, altså ved Vangen kirke.

Undredal stavkirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Solvorn kirke

Solvorn kirke

Bakgrunn
Solvorn er et lite sted ved Lustrafjorden der mange turister tar ferge over til Ornes og besøker Urnes stavkirke. Solvorn som handelssted går tilbake til 1600-tallet, selv om det ikke fantes landevei før på 1800-tallet, og det er gjort gjenstandsfunn her fra 800-tallet. Kirkestedet går da også tilbake til middelalderen. En stavkirke ble omtalt på 1300-tallet og stod til rundt 1600, da en tømret kirke ble oppført. På 1880-tallet var denne dårlig, og vel også for liten, for Urnes stavkirke gikk ut av bruk som sognekirke, og sognet ble slått sammen med Solvorn. Solvorn fikk det som er den største av Luster kommunes tolv kirker. (Den gang var det i Hafslo kommune.) Mye av materialene i gamlekirken ble brukt i en låve som nå huser Galleri Walaker 300, der man blant annet kan beundre gjenstander fra kirken. Det skal også finnes rester etter kirken ved De heibergske samlinger og Bergens museum. Grunnmuren til gamlekirken kan fortsatt ses på stedet.

Solvorn gamle kirke
Gamlekirken etter en tegning av Martin Luther Storm. Kirken ble revet i 1883. Fra Jon Laberg: Hafslo: Bygd og ætter (Bergen, 1926).

Kirkebygg
Solvorn kirke ble tegnet av Waldemar Hansteen, oppført under byggmester Wulfsberg og innviet i juni 1883. Det er en laftet langkirke med 300 sitteplasser. Tårnet har en ganske karakteristisk form: Det skrår utover ned mot bakken, visstnok inspirert av støpulen ved Borgund stavkirke. Skipet er rektangulært, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. Orienteringen er omtrent fra sør til nord, altså med inngang i sør, og kirken er synlig fra omtrent overalt i bygda samt fra fjorden.

Solvorn kirke

Interiør og inventar
På alteret står fire messinglysestaker, hvorav to er fra 1600-tallet. Altertavlen er på alder med kirken og har et enkelt kors med en ramme rundt. I 1916 fikk kirken et nytt alterbilde hengt utenpå det gamle. Det er et korsfestelsesbilde malt av Helene Gundersen i kopi etter Eilif Peterssens altertavle i Johanneskirken i Oslo. Gundersen har malt det samme motivet til Eina kirke, og andre har laget kopier til Stavsjø kirke og Aremark kirke, mens Peterssens original antas å ha gått tapt i Tyskland under krigen. Dette bildet ble imidlertid flyttet ved hundreårsjubileet og henger nå på motsatt (vestre) side av koråpningen i forhold til prekestolen, som i likhet med døpefonten er på alder med kirken. Et dåpsfat i messing er fra 1643.

Orgelet på galleriet ved inngangen i sør er visstnok gammelt og kommer fra Hamburg, skjønt oppslaget i «Norges kirker» antyder at det dreier seg om et Husted-orgel fra 2001 tilpasset det gamle prospektet, uten at dette er omtalt på orgelbyggeriets nettsted. Solvorn kirke har to klokker, den ene fra 1200-tallet, den andre fra 1700-tallet. Begge ble reparert i 1937. I våpenhuset finnes en marmorplate som tidligere lå ved alterringen i gamlekirken som gravstein for futen Simen Nielsen (d. 1653). «Norges kirker» har en rekke interiørbilder og skildrer nåværende og tidligere kirke mer detaljert.

Kirkegård
Kirkegården strekker seg vestover fra kirken, og nord for kirken står et servicebygg. Kirkegården der gamlekirken stod, er på sørsiden av Gamlevegen, ikke langt sørvest for dagens kirke.

Solvorn kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hafslo kirke

Hafslo kirke

Bakgrunn
Hafslo var tidligere egen kommune (og omfattet også Solvorn og Ornes). Hafslobygda har hatt kirke siden middelalderen. Eldste bevarte skriftlige vitnesbyrd om den er fra 1340, men presten er nevnt i 1271. Her stod en stavkirke som ble for liten da ny kirkelov ble vedtatt i 1851. Kirken var da i privat eie (etter auksjonen i 1723).

Hafslo stavkirke 1819 av Johannes Flintoe
Stavkirken på en akvarell av Johannes Flintoe fra 1819, gjengitt i Roar Hauglid: Norske stavkirker, s. 59.

I 1876 ble planer for utvidelse av stavkirken utarbeidet av arkitekt Johan Faye og godkjent av stiftsdireksjonen. En uke etter kontraktsundertegnelse med byggmesteren i januar 1877 ombestemte imidlertid byggekomiteen seg. Det var, ifølge «Norges kirker», først snakk om å bygge nytt på grunnlag av Fayes utvidelsestegninger, men dette ble ikke godtatt av departementet. Det sies imidlertid at planene ble lagt til grunn med merknader av J.W. Nordan ved nybyggingen. Gamlekirken ble revet i mai 1878, og den nye kirken ble innviet den 4. desember samme år.

Kirkebygg
Hafslo kirke er en laftet langkirke med vesttårn og rett avsluttet kor omgitt acv sakristier. Kirken har liggende panel utvendig og kledde vegger også innvendig.

Interiør og inventar
Kirken er treskipet med orgelgalleri i vest. Midtskip og kor har tønnehvelv av forskjellige dimensjoner, mens sideskipene har flat himling. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv.

I korets fondvegg er et vindu med glassmaleri som fungerer som altertavle. Motivet er Jesus som den gode hyrde. I tillegg står et krusifiks på alteret. Prekestolen og døpefonten er på alder med kirken. Prekestolen (til høyre i koråpningen) er enkel med åttekantet grunnform, og lesepulten er også åttekantet. Også den kalkformede døpefonten er åttekantet.

Orgelet er bygget av Gunnar Fabricius Husted. Den ene kirkeklokken ble omstøpt i 1844, den andre er fra 1878, støpt ved Laxevaags Værk i Bergen.

Det finnes inventargjenstander fra gamlekirken på Universitetsmuseet i Bergen. Dette gjelder blant annet en renessanseprekestol, en kongefigur og det såkalte Hafsloteppet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som strekker seg ned mot Hafslovatnet. Den er utvidet flere ganger, og utvidelsene vestover er de nyeste delene. Der står også et servicebygg. På kirkegården står et krigsminnesmerke og et minnesmerke over haugianeren Erik Vinjum.

Vestfra
Vestportal
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Feios kirke

Feios kirke

Bakgrunn
Feios hadde kirke i middelalderen, en stavkirke oppført på gården Rindes grunn (gnr. 60 = 160) og med gårdens navn. Takket være besiktigelsesrapporter og inventarlister samt tegninger utført av Georg Bull har vi relativt detaljert kunnskap om denne kirken (se «Norges kirker»). Den ble i 1858 betegnet som «aldeles casabel», og ikke mange år senere ble den revet til fordel for dagens kirke, som formodentlig er oppført på tilnærmet samme sted. En planke med dyreornamentikk i Urnes-stil i De heibergske samlinger knyttes av Roar Hauglid til Rinde-kirken. Med noen unntak later det ellers til at inventaret ble spredd for alle vinder etter rivingen. Enkelte ting skal fortsatt være å finne på gårder i distriktet.

Kirkebygg
Feios kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan i 1864 og oppført av Johannes Øvsthus, som endret enkelte detaljer i forhold til Nordans tegninger. Kirken ble innviet den 12. desember 1866 og skal for en stor del være slik den var ved innvielsen for 150 år siden. Det er en langkirke med vesttårn, rektangulært skip og rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. Skip og kor er tømret, mens tårn og sakristi er i bindingsverk. Antall sitteplasser er 220, ifølge Fylkesarkivet, mens enkelte andre kilder opererer med 300.

Vestfra
Vestportal
Altertavle

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen. Korgulvet er hevet et par lave trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde.

I begynnelsen stod det ved alteret et kors med grønn tekstilbakgrunn. Den nygotiske altertavlen fikk i 1883 et bilde av Jesus i Getsemane malt av Christen Brun i kopi etter Otto Mengelberg. (Originalen er i Grimstad kirke.) Prekestolen er åttekantet og står i koråpningens høyrekant. Også døpefonten er åttekantet. Kirken har fremdeles et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1913, og ifølge kirkeleksikonet har den to klokker støpt av Olsen Nauen i 1983.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står øverst (lengst sør) på kirkegården sør for Feiosvegen. En nyere og større kirkegårdsparsell ligger nedenfor (på nordsiden av) veien, og i sørøsthjørnet av denne står en liten klokkestøpul med en klokke fra 1903.

Feios kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Borgund stavkirke

Borgund stavkirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Si «stavkirke», og det er Borgund som viser seg på de flestes netthinne. Borgund stavkirke er et nasjonalt ikon. Som stavkirke har den det meste, inkludert flotte omgivelser: stavverk, naturligvis, kaskader av tak med dragehoder, svalganger, utskårne portaler og annen trekurd… Den har vært forbilde ved restaurering av flere andre stavkirker, på godt og vondt: En stund skulle liksom alle stavkirker ligne på Borgund, enten de gjorde det i utgangspunktet eller ikke. At kirken har holdt seg så godt som den har, henger også sammen med at den har vært vedlikeholdt bedre enn mange andre stavkirker. Således har råtne deler blitt skiftet ut ved behov. Det skal for eksempel gjelde mønekammer og dragehoder, som antas å ha blitt fornyet på 1700-tallet.

Kirken er første gang omtalt rundt midten av 1300-tallet, men antas å være oppført på siste halvdel av 1100-tallet — på gården Kyrkjevolls grunn, like sør for gården. Den ble i sin tid viet til Andreas. Vi kan kalle kirken en langkirke med apsidalt avsluttet kor, og vi har å gjøre med en stavkirke med hevet midtrom. Det gjelder både skip og kor. I tillegg til den flerdelte takrytteren på skipet er det en rund takrytter på apsis, og det er svalganger rundt det hele. Kirkerommet er ganske mørkt, med bare noen små lysglugger langt opp på veggen som lyskilder i tillegg til døren. Vi har vitnesbyrd fra 1600- og 1700-tallet som går på at kirken og støpulen (det frittstående klokketårnet) var noe for seg selv. Utover 1800-tallet var kirken for liten for menigheten, og det mørke kirkerommet var ikke i samsvar med tidens idealer. På 1860-tallet grep Fortidsminneforeningen inn og ville verne kirken mot utvidelse. Det ble inngått en avtale der ny kirke ble finansiert med 2/3 gjennom Fortidsminneforeningen og 1/3 fra kommunen, og Fortidsminneforeningen fikk overta stavkirken. Den nye kirken, som står like ved siden av stavkirken, ble innviet i 1868. Noen knuter på tråden gjorde imidlertid at overdragelsen av eiendomsretten til stavkirken skjedde først i 1877. Den nye kirken bruker den gamle støpulen.

Borgund stavkirke
Borgund stavkirke
Borgund stavkirke
Støpul

Kirken ble restaurert på 1870-tallet av Christian Christie, som også tegnet den nye kirken på stedet. Målet var å tilbakeføre kirken til mest mulig slik den var i middelalderen. Det innebar blant annet fjerning av vinduer fra 1600- og 1700-tallet og av et sakristitilbygg sør for koret. Videre fjernet man korskillet (som muligens kunne føres tilbake til senmiddelalderen) og mye av inventaret fra de senere århundrene, deriblant alterringen, benkene i skipet og prekestoloppgangen. Også etterreformatorisk interiørmaling ble fjernet. Tilbake står et nokså ribbet kirkerom der selve byggets struktur trer klart frem. Detaljer omkring det er omtalt i «Norges kirker». Kirken har vært et populært turistmål helt fra Fortidsminneforeningen overtok, og i 2005 åpnet et besøkssenter like oppi veien der man kjøper inngangsbillett til stavkirken og den nye kirken.

Låsbeslag
Borgund stavkirke
Låsbeslag

Interiør og inventar
Det murte alteret i koret er fra restaureringen på 1800-tallet. Det er også laget et relikviegjemme i det. Altertavlen i renessansestil er hentet tilbake fra Arkeologisk museum i Stavanger. Tavlen skal være fra begynnelsen av 1600-tallet og selve bildet fra 1654. Vi har å gjøre med et overgangsfenomen mellom katekismetavle og billedtavle, med stater fra skriften under bildet, som viser korsfestelsen. Figuren til venstre er jomfru Maria, men det later til å være tvil om hvorvidt figuren til høyre er Maria Magdalena eller apostelen Johannes (!). Prekestolen har fem fag — to brede og tre smalere. Døpefonten er kasseformet og av kleberstein.

Kirkerom
Takstoler
Hevet midtrom
Utskjæringer

Kirkegård
Den samme kirkegården omgir stavkirken og den nye kirken, og det står en klokkestøpul mellom dem. I støpulen er det to klokker: én fra 1865 (fra Laxevaag Værk) og én fra 1978 (Olsen Nauen).

Besøkssenter

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden