Stikkord: stavkyrkje

Hedalen stavkirke ligger ved den gamle hovedveien gjennom Valdres. I dag fremstår den som en sidevei til E16, med adkomst via Nes i Ådal, og det er et vannskille mellom Hedalen og Begnadalen (som også kalles Nedre Hedalen). Likevel er Hedalen i Sør-Aurdal kommune. Kirken er omtalt første gang i 1327, men undersøkelser av treverket viser at tømmeret er felt vintrene 1161–62 og 1162–63. Dette gjelder imidlertid bare den vestre korsarmen, for kirken er som mange stavkirker blitt utvidet til korskirke. Det skjedde i 1699, og tverrarmene er laftet og har gallerier innvendig. Svalgangen rundt stavkirkedelen er beholdt, men koret ble revet ved utvidelsen. Takrytteren (som trolig er bygget av Svend Olsen Traaseth) kom til i 1738. Kirken ble ellers restaurert i 1902 under ledelse av Carl Berner. Da fikk den dagens kor til erstatning for det daværende sakristiet, og taket ble tekket med den karakteristiske grå skiferen vi ser i dag. Det hadde tidligere vært spontekket. Restaureringen ble i sin tid sterkt kritisert, blant annet av Heinrich Jürgensen, og allerede i 1908 ble stavkirkedelen restaurert på nytt. Også etter dette har det vært misnøye med tingenes tilstand.

Hvis vi betrakter vestre korsarm alene, ser vi klare likhetstrekk med Reinli stavkirke. Selve stavkirkedelen har beskjedent omfang: Stavbygget er ca. 6,2 meter langt og 5,3 meter bredt. Spor etter tak i østgavl tyder på at det gamle koret var lavere og smalere enn skipet, og en sørportal i koret er omtalt i 1665. Koret var avsluttet med apsis i øst, ifølge gamle regnskaper. Også kor og apsis var omsluttet av svalganger. En takrytter er omtalt på 1620-tallet og rapporteres i 1665 å være i dårlig stand. Det kan ha vært sidealtre på hver side av det nå forsvunnede koret, og muligens var det tønnehvelv i øst over sidealtrene.

Taksperrene i stavbygget er opprinnelige. Øverst i søndre langvegg er det lysåpninger i form av tre runde glugger som kan åpnes og lukkes. (Senere har kirken også fått konvensjonelle vinduer.) På vangeportalen i vest finner vi treskurd som plasserer kirken i Sogn-Valdres-tradisjonen, noe som ikke er så overraskende når vi vet at Valdres var orientert mot Vestlandet (og tilhørte Stavanger bispedømme) i middelalderen. Portalen er godt bevart, idet den er blitt mindre brutalt behandlet enn flere andre portaler, som er påført skader ved den obligatoriske omhengslingen etter brannen i Grue kirke i 1822. På vestportalen er det også flotte, gamle beslag på inn- og utsiden, mens selve døren av av noe nyere dato.

På alteret finner vi et stort krusifiks fra 1200-tallet som tidligere hang over korbuen. Det er ifølge en rapport hos NIKU konservert på 2000-tallet, i likhet med altertavlen bak, et helgenskap som en gang huset den såkalte Hedalenmadonnaen. Skapet skal være fra 1200-tallet og antas å ha blitt dekorert av Hovel Gaarder rundt 1766 (skjønt kirkeleksikonet antyder at Peder Aadnes kan ha gjort det). Det skal opprinnelig ha stått i mariaalteret i nord. Bare én av opprinnelig en rekke småfigurer fra skapet er bevart. Det dreier seg om en englefigur som nå henger på veggen til venstre for alteret. Hedalenmadonnaen var medtatt etter over 700 år og ble sendt til Oldsaksamlingen på Kulturhistorisk museum for konservering og kopiering. I 1990 ble en tro kopi satt opp på nordveggen like innenfor inngangen til kirken, mens originalen ble beholdt på museet. Etter noen år i eksil ble imidlertid originalen sendt tilbake til Hedalen i 2005, mens det nå er museet som har kopien utstilt (til tross for det som påstås i en rekke omtaler av kirken). Det finnes en informasjonsside om rekonstruksjonsarbeidet med lenke til en video.

På motsatt kirkevegg fra madonnaen henger en kirkemodell med en kvinnefigur øverst. Modellen antas å ha stått som kroning på alterskapet, og boken «Våre altertavler» omtaler den som et sakramenthus der hostien ble oppbevart.

I koret finner vi ellers et relikvieskrin som er blant få noenlunne bevarte i landet og visstnok det eneste som fortsatt er å finne i en kirke. Det skal være fra 1200-tallet og har form av et kirkebygg, utført i kobbelblikk på treplater. Det har relieffbilder rundt det hele, og blant motivene er Thomas Beckets martyrium og korsfestelsen. Kirkeleksikonet omtaler også en trebåre fra 1200-tallet til bæring av relikvieskrinet.

Prekestolen skal være fra ca. 1600. Den er rosemalt senere, og igjen er det snakk om Gaarder, med Aadnes som mulig alternativ ifølge kirkeleksikonet. Døpefonten i kleberstein fra Gudbrandsdalen er fra 1100-tallet, og til den hører et kjegleformet lokk av tre som virker nærmest forsteinet.

Av annet gammelt inventar kan nevnes et osculatorium (en kysseplate), og det finnes malerier fra perioden 1506-1730. Kirkesølvet er fra 1800- og 1900-tallet. Blant messehaglene er én fra 1700-tallet og én fra 1800-tallet. Det finnes også noe gammel grafitti.

Orgelet er ifølge kirkeleksikonet fra 1976, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.

Støpulen nordøst for kirken er ikke på alder med kirken, men to klokker som henger i den, skal være fra 1300-tallet. Ellers finnes det ifølge kirkeleksikonet én klokke støpt av M.K. Skiøberg i 1822, én fra 1718 og én av engelsk opprinnelse. På kirkegården er et minnesmerke over et lokalt krigsoffer og et over Syver Bruskerud (1843–1916), som utvandret til Amerika og etterlot et legat til fordel for fattige i hjembygda. Ved inngangen til kirkegården står et laftet toetasjers bygg som er kjent som Prestestugua. Her bodde presten i gamle dager når han var på besøk, og bygningen ble brukt som tinghus. I dag huser den blant annet den opprinnelige kirkedøren og gamle kirketekstiler.

Kilder og videre lesning:

• Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 234–241
• Norges kirker
• Kunsthistorie.com
• Wikipedia
• Mille Stein og Elisabeth Andersen: Krusifikset og madonnaskapet i Hedalen stavkirke (NIKU, 2008)
• Kulturhistorisk museum: Middelalderens maleteknikk (med video som dokumenterer kopieringen av Hedalenmadonnaen)
• Tone M. Olstad og Fredrik Berg: Hvorledes sikre og forvalte norske kirkebygninger i fremtidens klima. Hedalen stavkirke (Riksantikvaren, 2017)
• Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 574
• Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det norske samlaget, 1995), s. 144–145
• Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden