Rossabø kirke er en arbeidskirke i et boligstrøk i Haugesund, litt sør for sentrum. Kirken ble tegnet av Per Riseng og Jan Stensrud, som vant en åpen arkitektkonkurranse i 1966. Kirken ble oppført i betong og vigslet i 1972. Bygningskomplekset har sammensatt form, men selve kirkedelen er omtrent kvadratisk og har tak med form som en skjev pyramide med en lanterne på toppen. Kirken har vært sammenlignet med en varde og anses å passe godt i et barskt vestlandsklima med sterk vind. Klokketårnet er da også relativt lavt. Kirken har 600 sitteplasser fordelt på 360 i selve kirkerommet og 240 i tilstøtende menighetssal. Bygget inneholder også andre rom. Undertasjen har blant annet kontorer og forsamlingssal.
Hovedinngangen er i øst (eller sørøst), inn fra siden i kirkerommet. Alterparitet utgjør et podium mot nordøstveggen med orgelet (Jehmlich Orgelbau, 1972) til venstre. Alterutsmykningen er ved Veslemøy Nystedt Stoltenberg. Herman Søndenaa står bak prekestolen. Døpefonten er fremtilt av en granittblokk ved Vestlandske steinindustri. De tre klokkene er støpt av O. Olsen & Søn. Menighetssalen er til venstre (sørvest) for selve kirkerommet. Riksantikvaren har erklært kirken verneverdig.
Det er ikke kirkegård ved kirken. Sørøst for kirken er en barnehage. Havåsen skole ligger nord for kirken.
Kilder og videre lesning:
Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 226–29
Bakgrunn
Byggingen av Bjorbekk kirke var svært omstridt i sin tid og møtte motstand til det siste. Øyestad herred hadde den sterkt ombygde middelalderkirken ved Rykene, men befolkningen var i økning andre steder i sognet. Interessene var imidlertid motstridende. Det ble innviet kirke på Hisøy i 1849, og innen Bjorbekk-kirken stod klar, hadde man dessuten flyttet Grimstad bys første kirke til Nedenes og innviet den som Nedenesengene kapell. Det var også bedringer på gang i veinettet, og mange mente at enda en kirke ville være en for stor skattebyrde for kommunens innbyggere.
Den sentrale drivkraft for kirkebygging var bygdas mektigste mann på den tiden, en lensmann med det noe pompøse navnet Julius Cæsar Lobes. Han tok åpenbart ikke nei for et svar, men kjempet for saken fra begynnelsen av 1870-årene og gjennom flere tilbakeslag inntil kirken stod der i 1884. Han sørget også for tomt til kirken ved gården Bjorbekk. Bygging ble endelig vedtatt først i 1882. Som grunnlag for kirkebygging brukte man J.C. Reuters tegninger til Stokken kirke (ikke Barbu kirke, som det sies hos Bjarne Nenseter og antydes i jubileumsboken for Bjorbekk kirke). Oppfatningen av opphavsrett var muligens en litt annen enn den som er nedfelt i våre tiders lovgivning. Da Reuter i etterkant forlangte penger for denne ekstrabruken av tegningene, fikk han blankt nei. Kirken ble oppført av byggmester Brynjulfsen fra Risør i løpet av et drøyt år, og det hører med til historien at byggmesteren gikk falitt etter å ha tapt penger på jobben. Kirken ble innviet den 23. juli 1884 av prosten, siden biskopen var syk. I begynnelsen gikk den under navnet Øiestad, idet gamlekirken var «Øiestad gamle kirke». I dag snakker vi imidlertid om Bjorbekk kirke, som er hovedkirke i Øyestad sogn (og tidligere Øyestad prestegjeld).
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en langkirke i bindingsverk. Kirkens orientering er fra nordøst til sørvest. Det er tårn ved inngangen i nordøst, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Til å begynne med hadde kirken 970 sitteplasser; i dag opererer Kirkesøk med 650. Kirken er treskipet og har gallerier over sideskipene samt ved inngangen. Interiørfargene var visstnok ganske dystre til å begynne med og kirken enkelt utstyrt, men det fulgte oppussinger og innkjøp. Tårnet var angrepet av råte om måtte repareres like etter århundreskiftet (samt senere i 1977 og på 1990-tallet). Kirken ble restaurert i 1969-70 og fikk da nye interiørfarger valgt av Anders R. Andersen. Taket var utett og måtte repareres i 2010.
Interiør og inventar
Kristoffer Gunstensen snekret både altertavlens omramming, prekestolen, døpefonten og en klokkerstol da kirken var ny. Altertavlen hadde ikke noe egentlig bilde til å begynne med, men et gult kors på blå bunn. Rundt 1905 ble korset malt hvitt, samtidig med at alterpartiet ble restaurert. Det ble det igjen til jubileet i 1934, og da fikk altertavlen et bilde som ble malt av Leonard Rickhard d.e. og innviet på selve jubileumsgudstjenesten. Bildet viser Kristus og Emmausvandrerne, og teksten under bildet lyder: «Bliv hos oss» (Luk. 24, 29).
Sitt første orgel fikk kirken da den i 1888 overtok orgelet fra Trefoldighetskirken i Arendal i forbindelse med at ny kirke ble oppført der. Orgelet ble bygget av Claus Jensen i 1876 og ble restaurert i 1970 og 1983. De to kirkeklokkene ble støpt i 1884 av det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen, og det sies at de ble dyrere enn opprinnelig antatt fordi mer sølv ble brukt, men at klangen er god. Automatisk ringing ble installert på midten av 1990-tallet. Omtrent på de tider var det også nødvendig å forsterke tårnet, som svaiet så mye at det en stund var ringeforbud.
Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger på en liten knaus der fylkesvei 3536 går i bue rundt. Kirkegården omfattet opprinnelig to adskilte stykker — et øst for fylkesveien og det området som nå er parkeringsplass (på nordsiden) — samt at området rundt kirken (som er terrassert og har en rekke interessante gamle monumenter) ble brukt. Kirkegården er utvidet en rekke ganger i årenes løp, og strekker seg i et langt og relativt smalt stykke nordøstover fra fylkesveien. Et gravkapell ble oppført ikke langt fra veien omkring verdenskrigens utbrudd. I 1984 ble et nytt område ved Lille Lunderød, noe sørvest for kirken, tatt i bruk. Det var i jubileumsåret, da det også ble utgitt jubileumsbok.
Kilder og videre lesning:
Lødve Rimstad (red.): Bjorbekk kirke 1884–1984, festskrift til 100-årsjubileet (Øyestad Menighetsråd, 1984)
Bakgrunn
Hval kirke i Hallingby ser ut til å være laget etter mer eller mindre samme tegning som kirkene i Nes i Ådal, Begnadalen (senere nedbrent) og Rogne. Det dreier seg om en åttekantet tømret kirke i empirestil tegnet av Chr.H. Grosch.
Kirken ligger på Hvalshaugen (eller Hasalhaugen) under gården Hval, der det skal ha vært kirke i middelalderen. Den ble innviet den 1. oktober 1862.
Kirkebygg
Det åttekantede bygget er forlenget med våpenhus i vest og kor i øst. I forlengelsen av koret er det et sakristi som opprinnelig hadde ett rom, men som ble forlenget med et til i 1962. Ved samme anledning ble et tidligere venterom for dåpsbarn på nordsiden av kirken revet. Kirken har takrytter. Den stod upanelt en stund, men fikk utvendig panel i 1902 og innvendig i 1924.
Interiør og inventar
Innvendig hadde kirken opprinnelig rosa tømmervegger. Da den ble panelt innvendig, fikk den maskinpapir malt av Torvald Olsen Søhol. Koret fikk gult glass med kristne symboler. Senere har Veslemøy Nystedt Stoltenberg laget glassmalerier til kirken (innviet 1984). Nåværende fargevalg er gjort av Arnstein Arnebergs firma i 1962.
Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, utført i 1879 av Christen Brun. Prekestolen (på nordsiden av koret) har seks fag og ble fargesatt i 1962. Døpefonten er dreid og har rund kum og åttekantet fot. Den ble byttet ut i 1924, men gjeninnsatt i 1962, da den også fikk sine nåværende farger. Avløserfonten står nå i gravkapellet.
Orgelet sies i «Norges kirker» å være bygget av Jørgen Filtvedt i 1890 og skal være det eneste Filtvedt-orgelet som er bevart og i bruk uten endringer. Det er i så fall bemerkelsesverdig gammelt. De to klokkene er fra Warner & Sons i London, fra 1857 og 1861.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er fyllt opp en god del. Den er omgitt av et hvitmalt stakittgjerde og ble utvidet mot vest og sør i 1939 og mot øst og nordøst i 1950. Nordvest for kirken står et gravkapell i bindingsverk fra 1925 med glassmalerier av G.A. Larsen. Prestegården er solgt. Kirken feiret 150-årsjubileum den 30. september 2012.
Modum bad ble anlagt i 1857 ved en olavskilde som var ansett for å være helsebringende. Kurbadet ble etterhvert nedlagt, og dagens institusjon ble opprettet i 1957 som Modum Bads Nervesanatorium, i dag bare kalt Modum Bad. Institusjonen drives av en stiftelse. Opprinnelig stod det en sekskantet paviljong over kilden, som etterhvert bare var en liten åre av forurenset vann. Dagens paviljong er nærmest kvadratisk og huser noe som ser ut som et tomt lite badebasseng.
Da det ble aktuelt å bygge kirke, var det ønske om at den skulle være sekskantet, som paviljongen i sin tid var. Kirken ble tegnet av Erik Wilhelm Jordan (1920–2004). Den ligger ca. 50 meter øst for kilden og ble innviet den 8. juni 1976. Den mørkbeisede trekirken er formet som en likesidet sekskant og har to utbygg i øst-nordøst (muligens hovedinngang) og sørøst (noe større). Kirken har 220 sitteplasser.
Alteret står i sør, og som alterbilde fungerer et åpent vindu mot naturen bak alteret. I dette henger et kors. Selve alterbordet samt prekestol og døpefont (sistnevnte sekskantet) er laget på Bardufoss yrkesskole. Oddlaug Fidjestøl har laget kirketekstiler, deriblant billedvev til prekestolen og messehagler i liturgiske farger. Orgelet (9 stemmer) sies å være fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, og det skal finnes et Bechstein-flygel. De to klokkene er fra Olsen Nauen.
Kirken har egen prestetjeneste. Det er ikke kirkegård her. I tillegg til kirken finnes det et kapell i annen etasje i sykehusets hovedbygning. Der skal det finnes ikoner samt glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg.
Bakgrunn
Holleby kirke ble tegnet av Aksel og Torvald Bjørnland og oppført av byggmester Tukerud i 1919–20. Den ble innviet som kapell under Tune i sistnevnte år, men tituleres nå som kirke. Det skal ellers ha stått en gårdskirke på stedet (trolig en stavkirke) mange hundre år tidligere. I en visitasrapport fra 1590-tallet forteller Jens Nilssøn at kapellet er ødelagt, og at det ikke har vært gjort tjeneste der på 30 år. Vi befinner oss på Tuneøya et stykke nord for Sarpsborg by.
Kirkebygg
Holleby kirke er en langkirke i tre (formodentlig bindingsverk) av relativt beskjeden størrelse: ca. 150 sitteplasser, ifølge Kirkesøk, mens det ifølge fellesrådet bare er 107. Kirken har rektangulært skip og et rett avsluttet kor som er omgitt av sakristier. På vestre del av mønet står en åttekantet takrytter, og det er våpenhus ved inngangen i vest.
Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest. Skip og kor har en slags flattrykt tønnehvelv, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinnn over skipets gulv. I korets fondvegg er fem rundbuede vinduer med glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg fra 1979.
Glassmaleriene er muligens det største blikkfanget, men på alteret står et forgylt kors fra 1979. Prekestolen og den åttekantede døpefonten er på alder med kirken. Orgelet skal være bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk på midten av 1970-tallet. Det har 6 stemmer ifølge Norsk orgelregister, mens kirkeleksikonet opererer med utrolige 65, kanskje som følge av en uleselig håndskrift. Før orgelet hadde kirken et harmonium av merket Chicago Cottage. Kirkeklokken er på alder med kirken.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård på stedet, men kirkens omgivelser er parkmessig behandlet. Et rødt hus ved parkeringsplassen er formodentlig redskapshus/servicebygg. Et område noen hundre meter lenger øst er derimot avmerket som «Gravlunden» hos Statens kartverk, men det ser ut til å dreie seg om en privat gravlund for Holleby gods.
Bakgrunn
Tingelstad kirke — som gjerne kalles Tingelstad nye kirke — avløste to kirker: Grinaker og Tingelstad gamle kirke (også kalt Sankt Petri). Bakgrunnen var at disse to, som hver hadde drøyt hundre plasser, var blitt for små i en tid da det krevdes at 30 prosent av menigheten skulle få plass i kirken en søndag. Først ville man bygge den nye kirken ved en av Grinakergårdene. Så oppstod uenighet, og kirken ble besluttet lagt til en tomt som bestod av 3 dekar fra gården Rækken og 9 dekar fra Rækkenenga. Til å tegne kirken hyret man inn ingen ringere enn radarparet Schirmer og von Hanno, og muringen ble utført av murmester Herman Frang. Kirken ble innviet den 5. desember 1866.
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en nygotisk langkirke i teglstein. Kirken hadde ved innvielsen 750 plasser. Kirken har gallerier. Disse var en stund vedtatt revet, men etter mye om og men er de blitt stående. Ellers er det gjort enkelte endringer i bygget gjennom årene. For eksempel var tårnet opprinnelig tekket med skifer. Dette ble byttet ut med kobberplater i 1925. Elektrisk belysning ble installert i 1929.
Inventar
Istedenfor altertavle er det nå glassmalerier i vinduet på korets fondvegg. Den øvre delen ble laget av Borgar Hauglid i 1935 og forestiller den seirende Kristus. Den nedre halvdelen, «Lovprisning for tronen og lammet», er ved Veslemøy Nystedt Stoltenberg og kom på plass til jubileet i 1991. Før dette var det en altertavle her, som man kan se på gamle bilder. Selve alterbildet, som viser nedtagelsen fra korset, henger nå ved inngangen til barnesakristiet.
Mye av inventaret ellers er overført fra Grinakerkirken — stavkirken som ble ombygget til korskirke på 1700-tallet. Ikke minst er det som er laget av Nicolai Larsen Borg, berømt. Borg var sønn av Lars Borg og blant pionerene innen akantusskrud på Østlandet og i landet som sådan. Det later til at Grinakerkirken fikk sin prekestol, døpefont og korskranke rundt 1720, og disse samt de to treskulpturene Velstanden og Rettferdigheten er Borg-verker som er overført til Tingelstad-kirken. Bortsett fra den rike akantusskruden er et påfallende trekk ved himlingene over prekestolen og døpefonten en rekke englefigurer som representerer håndverkere og musikere. Over prekestolen finnes det til og med en engel med nebbtang. Korskranken står for øvrig som kroning på orgelet. Frederik IVs kongemonogram er byttet ut med en engel.
Overført fra Grinakerkirken er også en alterkalk og disk, en brødeske i sølv, en kiste til kirketekstiler, et døpefat, to lysekroner, to vegglampetter, to lysestaker av tinn, en stol og en klokke. Dessuten er den minste av de to kirkeklokkene fra Grinaker. Den største ble støpt til kirken i 1866. Orgelet er et Jørgensen-orgel fra 1953.
Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Det er ikke frittstående gravkapell. Dette er lagt til kjelleren i selve kirkebygget, og det er barnesakristi i etasjen over. Like foran kirken er et minnesmerke for anonymt gravlagte.
Bakgrunn
Mariakirken og Nikolaikirken, Søsterkirkene på Granavollen, ble ifølge et sagn bygget av (eller for) to søstre som var så uvenner at de ikke kunne gå i samme kirke. Men det er vel ikke så mange som fester lit til sannhetsgehalten i dette i dag. Snarere anses det som en etterpåforklaring på at man kunne bygge to kirker så nær hverandre. Slike par av kirker har imidlertid forekommet også andre steder. Søsterkirkenes datering er noe usikker, og begge kirkene har vært ombygget, men de regnes for å være bygget på forskjellige tidspunkter, så la oss se på dem i tur og orden.
Slik skal søsterkirkene ha sett ut før lynet slo ned i Mariakirken. Illustrasjon av Peter Andreas Brandt, fra Nasjonalbibliotekets samling, gjengitt på Wikimedia Commons.
Mariakirken
Mariakirken (til venstre på hovedbildet) regnes som den eldste, trolig bygget en gang rundt 1100–1150. Den er også minst (ca. 150 plasser) og har kanskje også hatt lavest status av de to. Det spekuleres i at den ble bygget som klosterkirke og etterhvert ble brukt som sognekirke, mens den større Nikolaikirken var fylkeskirke. Mariakirken var en lovekirke: Den var avhengig av gaver for vedlikehold. Etter reformasjonen ble den brukt bare noen få ganger i året.
Mariakirken ble truffet av lynet og brant i 1813. Det var ikke midler til å bygge den opp igjen, og den ble stående som ruin til 1860-tallet, da Nikolaikirken skulle ombygges og man trengte en midlertidig kirke. Den fikk da tak og vinduer — og det tårnet (eller den takhjelmen) vi ser i dag. Senere ble Mariakirken restaurert i 1912–15 og brukt som gravkapell og bårehus. I 1990–92 ble kirken restaurert for å brukes som sognekirke, og det ble da gjort bygningshistoriske undersøkelser og utgravninger. Jeg henviser til litteraturen for detaljene her, men konstaterer at kirken, i likhet med Nikolaikirken, er hvitkalket innvendig og har bare steiner utvendig. Inventaret er fra denne anledning, inkludert glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. De forestiller Marias bebudelse, Maria med barnet og Maria ved korset, og over inngangsdøren finner vi Mariarosen. Orgelet skal være et Jürgend Ahrend-orgel fra 1970 som ble tilpasset/ombygget i 2003. På et informasjonsoppslag utenfor kirken ble det det riktignok opplyst (per 2009) at det arbeides med å skaffe kirken et 7–8 stemmer mekanisk orgel, men omtale her og der på nettet tyder på at det er dette instrumentet som står i kirken i dag.
Nikolaikirken
Den noe større Nikolaikirken (ca. 250 plasser) ligger på Granavollens høyeste punkt og skal være inspirert av Hallvardskatedralen i Oslo. Det trekkes ellers gjerne paralleller til Hamars middelalderdomkirke, Gamle Aker kirke og Ringsaker kirke. Nikolaikirken antas å være oppført på midten av 1100-tallet som treskipet basilika, men korformen ble endret ved en utbygging på 1200-tallet, da kirken trolig også fikk det kraftige tårnet. (Tidfestingen har vært omdiskutert, men det antydes nå at dette kan ha skjedd tidlig på 1200-tallet istedenfor sent på 1200-tallet, slik man tidligere har trodd.) Opprinnelig hadde tårnet et høyt spir, men det forsvant ved en brann i 1799. Det er muligens dette vi ser på et hengeskap på Maihaugen på Lillehammer.
Brannen gjorde slutt på mye av det gamle inventaret, og mer forsvant ut av kirken ved moderniseringen i 1860-årene. I 1960 ble imidlertid ting restaurert og tilbakeført. Altertavlen, fra 1625, er en fløytavle, beslektet med middelalderens alterskap (jf. Ringsaker kirke). Hovedbildet viser korsfestelsen, og bildene på sidene viser syndefallet og kobberslangen. Prekestolen er fra 1728 og har akantusdekor. Ved restaureringen i 1960 fikk den kong Olav Vs monogram. Døpefonten er på alder med prekestolen og dåpsfatet noe eldre. Et maleri med nattverdsmotiv var altertavle tidligere. Kirken har dessuten glassmalerier i korets østvegg av Frøydis Haavardsholm. Paul Ott-orgelet er fra 1979. Et riktig gammelt skaporgel fra Nikolaikirken er å finne på Norsk folkemuseum.
Mer om Granavollen
Dikteren Aasmund Olavsson Vinje døde på gården Sjo, like nord for Søsterkirkene, i 1870. Gården er presteenkesete og har et Vinje-museum. Vinje er gravlagt (eller har i alle fall gravminne) like utenfor inngangen til Nikolaikirken. Det legges krans på graven hver 17. mai.
Det kan nevnes at det ved ombyggingen av kirkene på 1200-tallet ble stein til overs som ble brukt i veggene på Steinhuset på Gran gård. Like ved siden av porten i den sørøstre delen av kirkegården står en støpul i form at et steintårn som visstnok opprinnelig var et forsvarsverk. Klokkene i dette tårnet er fra 1860-tallet. Det finnes steiner i veggene på begge kirkene med ulike korsrelieffer, trolig pilegrimskors. Dessuten står det en runestein fra 1000-tallet øst for Nikolaikirken. Sørvest for kirkene står et krigsminnesmerke.
Kirkebygg
Klemetsrud kirke befinner seg i Oslos sørøstre utkant. Det er en hvitmalt langkirke i tre innviet den 3. september 1933. Arkitekter var Herman M. Backer og Einar Engelstad (som overtok etter Backers død), og byggmester var Martin Olsen. Kirken har 130 sitteplasser. Den er tradisjonell i formen, med en karakteristisk kuppel på tårnet.
Restaurering
Kirken ble restaurert i 1982, da tilbygg med menighetssal, kapell og bårehus (tegnet av Rolf Christian Krognes) ble åpnet. Her er det tre blyglassvinduer av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. Kirken var ellers stengt for innvendig oppussing vinteren 2008–2009 og ble gjenåpnet påsken 2009.
Kirkegård
Arealer til kirkegård ble innkjøpt i 1933 (2 da) og 1970-årene (63 da). Likevel ble ikke kirkegården endelig innviet før i 1981. Kirkegården brukes også for en rekke andre menigheter og har egne områder for muslimer (tatt i bruk 1998) og for barn som døde i mors liv.
Nyere utvikling
Fra 1. januar 2016 er Klementsrud menighet slått sammen med Mortensrud og har kontorer ved sistnevnte kirke. Den planlagte Bjørndal kirke (enn så lenge en interimskirke i form av gatekapellet som tidligere stod ved siden av Domkirken) tilhører samme sogn. I 2018 meldte NRK at kirken skulle fristilles. Dette innebærer i så fall at den utgår som vanlig sognekirke.
Kilder og videre lesning:
M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 59–60
Bakgrunn
Det er ingen tilfeldighet at Hauketo-Prinsdal kirke ligner svært mye på Romsås kirke. Arkitekten er den samme — Arne Sæther — og byggeåret er også likt: 1995. Men denne kirken har heldigvis ikke hatt de samme problemene med grunnforholdene som kirken på Romsås. Det har imidlertid vært andre problemer her.
Interimskirken som brant
Her brukte man først en kirke som opprinnelig var oppført som interimskirke for Lambertseter i 1955, tegnet av Kristen Bernhoff Evensen (som vi ellers kjenner fra bl.a. Nordberg kirke og Sinsen kirke). Den ble flyttet hit i 1966, og ble påtent og brant ned i 1992. Kirkesølvet og en kristusfigur ble imidlertid reddet ut.
Dagens kirkebygg
Dagens kirke har for det meste tegl og noe tre i fasaden. Den har 210 sitteplasser og huser ellers kontorer, bønnerom og en barnehage.
Interiør og inventar
Den gamle kristusfiguren er montert i et nytt krusifiks laget av gullsmed David Andersen. I alterpartiet er det et glassmaleri av Veslemøy Nystedt Stoltenberg, Morgenstjernen (eller Den klare morgentjerne). Videre er bronserelieffet Kristi himmelfart utført og gitt av Nina Sundbye. En Kristus-torso er gitt av Steinar Haaland, og tekstiler er formgitt og laget av Rigmor Bové, som også står bak døpefonten, lysestakene og en altervase i krystall. Kirken har orgel fra Ryde & Berg fra 2002.
Bygdø kapell ble oppført på kongsgårdens grunn sommeren 1876 og innviet den 30. oktober samme år. Byggingen skjedde på initiativ fra konsul Thorleif Schjelderup, som også finansierte byggingen, da avstanden til Vestre Aker kirke ble opplevd som for lang i en tid da transport foregikk med hest og kjerre. Kapellet brant i 1958, og det tok noen år før man fikk bygget ny kirke på samme sted. I mellomtiden brukte menigheten villaen Fredriksborg i Fredriksborgveien 18 som interimskirke. Der er det nå menighetshus. Bygdøy kirke ble tegnet av Finn Bryn og innviet den 26. mai 1968. Først i 1984 ble Bygdøy eget sogn, utskilt fra Ullern.
Kirken ligger på en kolle like ved Bygdøy skole. Bygget er av hvitmalt betong og har stort skråtak og en frittstående støpul (klokketårn) med to kirkeklokker fra Olsen Nauen. Antallet sitteplasser er ca. 200. Bygget inneholder også sakristi, dåpsrom, kirkestue og kjøkken i kjelleren.
Alterbildet er en glassmosaikk med metall og gullbelagte felt av Veslemøy Nystedt Stoltenberg fra 1995. Opprinnelig stod det et stort messingkors med innlagte turkise emaljebiter her. Det er siden flyttet til sideveggen. Prekestol og døpefont er tegnet av arkitekten. Kirken har et 15 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen som i boken «Oslos kirker» og i Oslo byleksikon dateres til 1977, men som ifølge Norsk orgelregister og kirkeleksikonet er fra 1968. I vest har kirken kobberdører med relieffer av Ørnulf Bast.
