Omgang er et fraflyttet sted på Nordkinnhalvøya, i Gamvik kommune. Dette var visstnok halvøyas største boplass i sin tid, men havnen var i Sandfjorden, en halv mil lenger vest. Av Reformatsen (1589) fremgår det at Omgang var eget prestegjeld: «Omgang fra Skyttningberg 5 vegsøe en kircke en prest». Omgang lå til Skjøtningberg prestegjeld fra 1625 til 1633 eller kanskje lenger, men ble eget prestegjeld igjen før 1650. Makkaur ble lagt under Omgang i 1666–67. I 1668 ble Omgang sagt å være anneks til Vardø prestegjeld og i 1685 anneks til Skjøtningberg.
Man vet ikke nøyaktig hvor gammel kirken var, men det at den var hovedkirke, kan tyde på at den fantes før reformasjonen. Omtale av en eldre kalk kan også peke tilbake på senmiddelalderen. Kirken blir rapportert å være ganske forfallen i 1652, men ser ut til å ha blitt reparert etter dette. I 1683 heter det: «Nogenledes at være ved Magt.» I 1693 sies det at kirken trenger reparasjon innvendig og utvendig, og i 1697 meldes det om behov for nytt tårn. I 1702 blir det betalt for torv til taket; likevel heter det hos biskop Peder Krog i 1708, i etterkant av reparasjoner: «Kiercken behøwes fornemmelig at teckes med torf, hwor till maa bestilles næfwer fra Nordlandene med allerførste, folckene som da arbejder paa Kiercken faar deres betahling effter dagløn.» Vidar Trædal (se litteraturliste) påpeker at dette tyder på nokså slak takvinkel, og det er mulig (men ikke sikkert fastslått) at kirken hadde tre saltak — for skip, kor og våpenhus.
Ved bispevisitasen i 1738 var folketallet på stedet gått kraftig tilbake: «her paa dette sted Omgang har i forrige tiider boed een sognepræst, og 30 familier. Men nu bor her ickun toe forarmede familier […] Een kircke staar endnu i Omgang, hwis gandske menigheed bestaar af 6 widt fra hinanden boende fattige familier». Kirken ble nedlagt ved reskript av 21. september 1774, og inventargjenstander ble overført til Kjøllefjord kirke året etter. Omgang ble brent av tyskerne i 1944 og ikke bygget opp igjen etter krigen.
Ifølge Olaus Martens Nicolaissen var kirketomten ikke å se i 1891, men det skal ha vært enkelte rester etter kirkegårdsmuren. Håvard Dahl Bratrein skal ha lokalisert kirkegården til et flatt område sørvest for Kjeila, og skal ha funnet skjelettrester der. Siste begravelse skal ifølge tradisjonen ha funnet sted for rundt hundre år siden. Gjenværende inventargjenstander ble som nevnt overført til Kjøllefjord, blant annet en altertavle fra 1662 og en klokke fra 1608. Dette er omtalt i en skildring av Kjøllefjord kirke. Ikke alt dette er bevart i dag.
Kilder og videre lesning:
- Erik Schytte Berg: Kirker og kirkeliv i Tana prestegjeld. Tana, Gamvik og Berlevåg sokn (1965), særlig s. 18–20
- Peter Ravn Sollied: «Omgang prestegjeld» i Meddelelser fra det norske Rigsarchiv, indeholdende bidrag til Norges historie af utrykte kilder. Bind 2 (Feilberg & Landmarks forlag, 1903), s. 300–301 (samt 297–298 for beskrivelse av inventargjenstander som kan stamme fra kirken)
- Vidar Trædal: Kirkesteder og kirkebygninger i Troms og Finnmark før 1800 (Universitetet i Tromsø, 2008), særlig s. 269–270
- Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Finmark fylke (Riksantikvaren, 2016), s. 40–41
- Wikipedia
- Riksantikvarens Kulturminnesøk