Romfo kirke

Bakgrunn
«Mosegerdt» eller «Moszgerdtt» kirke på gården Musgjerd (gnr. 23) er omtalt i Reformatsen i 1589. Den var da anneks til hovedkirken på Løykja (gnr. 41). Etter at denne ble ødelagt av et snøskred, ble deler av sognet overført til Romfo sogn (og resten til Hov, som da ble hovedsogn).

Det ser ut til at middelalderkirken på Musgjerd var en stavkirke, og den antas å ha vært en høgendekirke. I en besiktigelse fra 1661 er den omtalt som en «liden Trækirke, uden Kors, Taarn og Spir, af Stabverk opbygt». Videre hadde den «ingen Altartavle, uden et papistisk Skilderi». Også denne kirken ble ødelagt av snøskred.

I 1707 ble det gitt tillatelse til å flytte kirkestedet et par kilometer nedover i dalen til Romfo (gnr. 25), der ny kirke ble oppført i 1708. Dette var en tømret langkirke med tårn, og det skal ha blitt gjenbrukt materialer fra kirken på Løykja. Denne kirken stod i fare for å bli tatt av elven tidlig på 1800-tallet (muligens en ettervirkning av Storofsen i 1789), og nåværende kirke er oppført litt lenger vekk fra den.

Kirkebygg
Romfo kirke ble oppført av byggmester Ole Pedersen Tøfte (som også oppførte Ålvundeid kirke) i 1820–21 og ble vigslet den 14. august i sistnevnte år av Peder Olivarius Bugge. Da samme biskop var på visitas ved olsoktider i 1823, manglet kirken fortsatt bordkledning, som den fikk året etter. Først i 1827 hadde man råd til å male kirken.

Romfo kirke er en laftet åttekantkirke som ifølge Kirkesøk har 267 sitteplasser. Åttekantdelen av kirken er likesidet, og kirken har våpenhus i en egen del i vest og et senere sakristitilbygg i øst. Orienteringen er fra nordvest til sørøst (eller nord-nordvest til sør-sørøst).
I 1890 ble det gjort en rekke endringer med interiøret, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Muligens er det da den ble hvitmalt; den var tidligere rød som Ålvundeid kirke. I 1937–40 ble kirken restaurert i retning av opprinnelig utseende.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. I motsatt ende av kirkerommet er en litt uvanlig variant over temaet prekestolalter, egentlig en stor altertavle over flere etasjer der det er montert en prekestol i storfeltet i midten. Øvre del skal (ifølge Roar Hauglid) være en altertavle som ble laget av Simon Volden i 1713. Denne har så Fredrik Jensen Faleløkken supplert og rammet inn med akantus til den alterveggen som er å se i dagens kirke. Over prekestolen er relieffer med henholdsvis nattverden, korsfestelsen, en triumferende kristusskikkelse med kors og og en kristusskikkelse med rikseple. På sidene er søyler og forskjellige skikkelser fra bibelhistorien, og det hele er innrammet med akantus.

Døpefontens opphav sier undersøkt litteratur lite (dvs. ingenting) om. Derimot fortelles det at en kalvariegruppe er sammensatt av figurer fra forskjellige tider. I en NIKU-rapport antydes det at Maria-figuren kan være fra 1200-tallet, krusifikset fra 1300-tallet og Johannes-figuren muligens så sent som tidlig 1600-tall. De er muligens overført fra kirken på Musgjerd (ev. fra kirken på Løykja) og satt sammen og malt tidlig på 1700-tallet. Årstallet 1709 er malt på krusifikset, og Simon Volden har satt sitt navn på det. Senere behandling har vært skadelig og vanskeliggjort konserveringsarbeidet.

En sittende olavsfigur som også antas å være fra middelalderen, har også en vanskelig konserveringshistorie og er åpenbart skadet.

Ifølge kirkeleksikonet har kiekn to klokker: en engelsk fra 1874 og en fra 1910 støpt av O. Olsen & Søn. Orgelet sies å være bygget av J.H. Jørgensen i 1982. Kirkesølvet ble i sin tid stjålet og erstattet i 1987.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og det står et servicebygg mot parkeringsplassen i nordvest.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden