Bakgrunn, navneforvirring
Der Øyjar kapell står i dag — eller litt nord for det — stod det i middelalderen en stavkirke. Navn som Øyjar, Øyar, Øye og Øde er i omløp, men er det samme sak, og hvorfor brukes i så fall forskjellige navn? La oss se litt på det.
Øde (gnr. 68) og Kirkevold (gnr. 66), der Øyjar kapell står, er noen få hundre meter fra hverandre. Begge gårdene er på vestsiden av Slidrefjorden, omtrent vis-à-vis Røn, der dagens sognekirke står. Jan Brendalsmo argumenterer for at de var (eller kan ha vært) to forskjellige kirker, og bruker Øye som synonym for Kirkevold. I matrikkelutkastet for 1950 (se også rotside) får man inntrykk av at Øye betegner flere av brukene under Kirkevold. I Norges kirker omtales kirken på Kirkevold som Øde stavkirke, og det samme gjør Valdres folkemuseum i forbindelse med rester som er bevart på museet. Stavkirken er vårt hovedanliggende her, men la oss først ta for oss en mulig kirke på Øde.
Kirken på Øde
Brendalsmo diskuterer gårdenes navn og beliggenhet samt skriftlige vitnesbyrd, og sier: «1354 og 1400 ble gårder i Øde hhv. Øye sogn relatert til Sollabu sogn. Dette kan være et argument for at Øde/Øye da var ett og samme sogn, men det kan også være et argument for at kirken på Øde i andre halvdel av 1300-tallet var blitt gårdskapell mens kirken på Øye var i funksjon.» Stort mer kjøtt på benet er det ikke, og kirken på Øde antas å ha blitt faset ut som følge av befolkningsnedgang, prestemangel og inntektssvikt etter Svartedauden. Ingen lokal tradisjon om kirketuften synes å være bevart.
Kirken på Kirkevold
Ifølge Lorentz Dietrichson, som bruker Øde-navnet om det vi for enkelhets skyld kan standardisere til Øyjar (altså middelalderkirken på Kirkevold), er eldste omtale av kirken fra 1316. Det dreier seg om DN I:148, som omtaler «sira Gunnars j Œyu», altså presten. Men viser Øye til “vår” Øye? Videre viser Dietrichson til DN II:200 (1333), som omtaler «Odar sokn», men igjen: Kan det dreie seg om Øye i Vang? Som Brendalsmo påpeker, er «Œyiar sokn a syddra luta a Valdrese» omtalt i 1354 (DN I:343), og «Œyiar kirkiu sokn» er omtalt i 1358 (DN II:344). Brendalsmo påpeker i forbindelse med sistnevnte at det står at Øde gård ligger i Øyjar sogn («Œdene j Œyiar kirkiu sokn…»), hvilket visstnok kan tyde på at kirken på Øde da var nedlagt. «Œyie sokn» er ellers omtalt i 1466 (DN VIII:385). I jordeboken for Stavanger bispedømme (ca. 1620) omtales «Øden kirck[e]» , hvilket Brendalsmo anser å være en navnefeil, men det gjelder altså Øyjar-kirken.
Norges kirker skildrer stavkirken — eller det vi vet om den — ut fra diverse arkivdokumenter samt bevarte deler. Det skal ha vært en langkirke med rektangulært skip og smalere kortilbygg, med takrytter på skipets møne og svalgang omkring. Kirken skal ha hatt vestportal samt korportal (formodentlig i sør). Kirken hadde opprinnelig små glugger til lysåpninger, men fikk vinduer etter reformasjonen. Utover 1600-tallet skildres råte og noe utskifting av materialer. I 1747 ble det gitt tillatelse til å rive kirken, og dette ble gjennomført samme år. Sognet ble slått sammen med Fystro, og dagens Røn kirke ble oppført like etterpå. Det er satt opp en minneplate der stavkirken stod, med følgende tekst: «ØDE STAVKIRKE REVET 1747. DEL AV DEN ØSTRE STØTTEMUR GRAVET UT 1965–66».
Gjenstander fra stavkirken
Klokkene fra stavkirken brukes i Øyjar kapell. En hjørnestav fra kirken (merket som «Øde») er å se på Valdres folkemuseum like innenfor hovedbygningens inngang. Denne skal senere ha vært brukt i klokkestøpulen ved Øyjar kapell, der den ble utsatt for vær og vind. Et par portalplanker skal ifølge Nicolay Nicolaysen og Lorentz Dietrichson ha blitt sendt til København i 1961, men ifølge «Norges kirker» dreier dette seg om planker fra Bagn stavkirke (også kalt Ulekjørka). En portal derfra ser ut til å befinne seg i Bagn bygdesamling, men det er ukjent for undertegnede om det dreier seg om samme portal. Derimot skal en portal i Oldsaksamlingen som tidligere var antatt å stamme fra Fystro, være fra Øyjar; den er på baksiden merket med «Kirkevold kirke». En ring funnet ved stavkirketuften skal være å se i middelaldersalen i Historisk museum i Oslo.
«Norges kirker» omtaler en rekke andre inventargjenstander, hvorav de fleste er borte nå.
Kilder og videre lesning:
- Norges kirker
- Jon Brendalsmo: Kildegjennomgang: Middelalderske kirkesteder i Oppland (Riksantikvaren), s. 107 (som motsier teksten på s. 110, men later til å være mer oppdatert)
- Riksantikvarens Kulturminnesøk
- Lorentz Dietrichson: De norske stavkirker. Studier over deres system, oprindelse og historiske udvikling. Et bidrag til Norges middelalderske bygningskunsts historie (Cammermeyer: Kristiania, 1892), s. 368–369