Hval kirke

Hval kirke

Bakgrunn
Hval kirke i Hallingby ser ut til å være laget etter mer eller mindre samme tegning som kirkene i Nes i Ådal, Begnadalen (senere nedbrent) og Rogne. Det dreier seg om en åttekantet tømret kirke i empirestil tegnet av Chr.H. Grosch.

Kirken ligger på Hvalshaugen (eller Hasalhaugen) under gården Hval, der det skal ha vært kirke i middelalderen. Den ble innviet den 1. oktober 1862.

Kirkebygg
Det åttekantede bygget er forlenget med våpenhus i vest og kor i øst. I forlengelsen av koret er det et sakristi som opprinnelig hadde ett rom, men som ble forlenget med et til i 1962. Ved samme anledning ble et tidligere venterom for dåpsbarn på nordsiden av kirken revet. Kirken har takrytter. Den stod upanelt en stund, men fikk utvendig panel i 1902 og innvendig i 1924.

Interiør og inventar
Innvendig hadde kirken opprinnelig rosa tømmervegger. Da den ble panelt innvendig, fikk den maskinpapir malt av Torvald Olsen Søhol. Koret fikk gult glass med kristne symboler. Senere har Veslemøy Nystedt Stoltenberg laget glassmalerier til kirken (innviet 1984). Nåværende fargevalg er gjort av Arnstein Arnebergs firma i 1962.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, utført i 1879 av Christen Brun. Prekestolen (på nordsiden av koret) har seks fag og ble fargesatt i 1962. Døpefonten er dreid og har rund kum og åttekantet fot. Den ble byttet ut i 1924, men gjeninnsatt i 1962, da den også fikk sine nåværende farger. Avløserfonten står nå i gravkapellet.

Orgelet sies i «Norges kirker» å være bygget av Jørgen Filtvedt i 1890 og skal være det eneste Filtvedt-orgelet som er bevart og i bruk uten endringer. Det er i så fall bemerkelsesverdig gammelt. De to klokkene er fra Warner & Sons i London, fra 1857 og 1861.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er fyllt opp en god del. Den er omgitt av et hvitmalt stakittgjerde og ble utvidet mot vest og sør i 1939 og mot øst og nordøst i 1950. Nordvest for kirken står et gravkapell i bindingsverk fra 1925 med glassmalerier av G.A. Larsen. Prestegården er solgt. Kirken feiret 150-årsjubileum den 30. september 2012.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hønefoss kirke (1862–2010)

Hønefoss kirke

Bakgrunn
Hønefoss er omgitt av middelaldersteinkirker eller rester av slike — Norderhov, Haug, Stein, Hole og Bønsnes — noe som sier endel om Ringerikes historiske betydning. Hønefoss by er imidlertid et nyere fenomen.

Tidligere lå østlige deler av byen under Haug sogn og sørlige under Norderhov. Etterhvert ble Hønefoss et betydelig industristed, og stedet fikk bystatus i 1852. Hele byen ble da lagt under Norderhov sogn, men en egen kirke for byen ble planlagt, og arkitekt Chr. H. Grosch fremla tegninger for den i 1858. Godkjenning ble innhentet, kirken ble bygget, og den ble innviet 10. desember 1862. Eget prestegjeld ble Hønefoss først i 1913. I dag er Hønefoss prostesete i Ringerike prosti.

Kirkebygg
Hønefoss’ første kirke var en langkirke i tre med ca. 350 sitteplasser. Kirkens enkeltheter er detaljert gjennomgått i Norges kirker. Vi skal ikke gjenta alt her, men konstaterer at det ble gjort visse endringer. Ikke minst ble kirken i 1951–52 endret etter Arnstein Arnebergs planer for å stå klar til byjubileet i 1952, og kirkejubileet i 1962 var også en anledning til å pusse opp. Blant annet ble hele kirken malt hvit, men i 1998 fikk den sine opprinnelige farger tilbake. Det var visstnok delte meninger om dette.

Interiør og inventar
Noen ord om interiør og inventar: Koråpningen var tredelt med spissbuer (hvorav den største i midten), og korgulvet var hevet tre trinn over skipets gulv. Altertavlen ser ut til å ha vært fra Arnebergs tid, skjønt hovedbildet var eldre. Det dreier seg om en kopi av Axel Enders bilde «Kvinnene ved graven», her malt av «landskapsmaler Lassen». Kirken fikk ny prekestol tegnet av Arneberg og skåret av Aksel Fridberg i 1952, men den opprinnelige fra 1862 var ifølge «Norges kirker» også oppbevart. Det samme gjelder døpefonten. Kirken fikk også nytt korskille i 1952. Orgelet på vestgalleriet (fra J.H. Jørgensen, 1940) ble restaurert i 1998 av Norsk orgelverksted, arvtageren til Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, og Hans Olav Lien.

Kirkegård og omgivelser
Kirken var omgitt av kirkegården og hadde graver på alle kanter. Nordøst for kirkegården er et krematorium med gravkapell og på østsiden er en kirkestue. På kirkegården er et par krigsminnesmerker.

Brann
Den 26. januar 2010 ble det meldt i en rekke nyhetsmedier — først i nettavisene, deretter også på TV, i papiraviser m.m. — om brann i kirken. Brannvesenet ble varslet kl. 16.50 og var på stedet i løpet av ti minutter. Kirken viste seg imidlertid å bli overtent svært raskt, og brant etter kort tid ned til grunnen. Kirkesølvet, som var oppbevart i en safe nær sakristiet, ser ut til å være det eneste inventaret som har overlevd brannen.

Etter brannen har det vært påpekt at det var en rekke feil ved det elektriske anlegget, men at den største brannfaren muligens var rørovner som kunne holde 152 grader. Det meldes også at det var planer om å montere brannvarslingssystem, som altså ikke fantes i kirken, dagen etter brannen.

I løpet av sommeren ble branntomten ryddet, og et friluftsalter med rester av brente planker ble satt opp. Så begynte planleggingen av ny kirke, og denne er oppført på samme sted der gamlekirken stod. Den ble vigslet den 10. desember 2017.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tangen kirke

Tangen kirke

Bakgrunn
Tangen kirke begynte med anleggelse av kirkegård på 1600-tallet. En tømret korskirke kalt «Gjenløserens kirke» stod klar i 1696, men det ble snart klart at tomten var problematisk. Berggrunnen gjorde det vanskelig å begrave kister mange steder, det være seg under kirken eller på kirkegården ellers. I 1832 ble det anlagt kirkegård ca. en kilometer lenger øst, på tomten «Løkken» under Hedensrud gård. Den vestre delen av kirkegården omtales også som Kolerastøkket.

Christian H. Grosch ble i 1837 bedt om å komme med planer for restaurering av kirkene i Drammen, og konkluderte med at Tangen kirke var så dårlig at det ikke hadde noe for seg å koste på den noe. Det ble da foreslått å rive den og la menigheten bruke Strømsø kirke i stedet. Det motsatte menigheten seg, og i 1847 fremla H.E. Schirmer planer for ny teglkirke. Den gamle kirken (som er foreviget på et bilde av Matias Stoltenberg) ble revet i 1849 (iflg. Norges kirker, men hos bispedømmet sies det 1847), det ble utført betydelige terrengarbeider for å unngå problemer med den nye kirken. Grunnstein ble nedlagt i 1850, og den nye kirken ble innviet den 25. januar 1854.

Kirkebygg
Kirken kan vel nesten sies å være basilikaformet. Den er treskipet, og sideskipene er adskilt med søylerader og er betydelig smalere enn midtskipet, selv om murene er like høye. Det er gallerier over sideskipene og vinduer langs galleriveggene samt galleri i vest. Koret er apseformet, og det er et sakristi på sørsiden av koret. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Dørene og vinduene er rundbuet, og kirken har ca. 500 sitteplasser. Den ble pusset opp og ominnredet til 100-årsjubileet i 1954 under ledelse av Arnstein Arneberg og fikk et tilbygg i 1992 (se nedenfor). Våren 2012 var kirken omgitt av stillaser og presenninger på grunn av rehabilitering.

Interiør og inventar
Interiør og inventar er gjennomgått i ord og bilder i Norges kirker, og vi skal nøye oss med et sammendrag. I korets fire vinduer er det glassmalerier utført i 1928 av Åsmund Esval og G.A. Larsen. Altertavlen har et oljemaleri av Jesus i Getsemane, malt av Johan Fredrik Eckersberg i 1852 etter Carl Müllers konkurranseutkast til Vår Frelsers kirke (nå Oslo domkirke). Prekestolen står på nordsiden av koret og døpefonten på sørsiden. Prekestol og himling er sekskantet. Døpefonten i gjellebekkmarmor ble gitt til gamlekirken i 1784. Den er åttekantet (kummen egentlig firkantet med skrådde hjørner). Andre saker fra gamlekirken er lysekroner, kirkesølv og to av de tre kirkeklokkene. Klokkene ringes elektrisk. I våpenhuset er det murmalerier av Kåre Mikkelsen Jonsborg.

Kirken hadde inntil relativt nylig et Jørgensenorgel fra 1952 på vestgalleriet. Det ble etterhvert i dårlig stand, og det ble utført en nødreparasjon sommeren 2011. Magnus Hagtvedt prøvde orgelet like før det ble revet høsten 2018, og har publisert en beskrivelse av det. Nytt orgel bygget av nederlandske van Wulpen kom på plass i 2020.

Kirken fikk i 1992 et tilbygg på sørsiden, der arkitekt Trond Fossen har videreutviklet skisser av Sigurd Muri fra 1986. Tilbygget er på 270 kvadratmeter og i to etasjer. Det omtales gjerne som Menighetshuset eller «Tangen arbeidskirke». Det er sentrum for mange aktiviteter, og det er også utleie av lokaler. Det ser ut til å være omfattende korvirksomhet i kirken, og menigheten driver også barnehage.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ligger altså rundt en kilometer unna kirken. På den ble det reist et gravkapell etter tegninger av Halvor Heyerdahl i 1876. Dette ble ombygget i 1932 etter forslag fra byarkitekt Alf Bugge og restaurert i 1981. I senere år er det satt i stand og tatt i bruk av menigheten til kulturarrangementer. Kapellet har et freskomaleri av kvinnene ved graven, malt av Knut Hermod Knutsen. Det har også et glassmaleri av Erling Clausen. I 1913 ble mange av kistene fra begravelser ved gamlekirken (samme tomt som dagens kirke står på) tatt ut. Noen av dem er overført til Drammens museum.

Kor og sakristi i øst

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hamar domkirke

Hamar domkirke

Bakgrunn
Etter at Hamars middelalderdomkirke ble ødelagt av svenskene i 1567, under Den nordiske syvårskrig, gikk det tilbake med Hamar. Kaupangen forsvant, og bispedømmet ble slått sammen med Oslo.

Det som ble til det Hamar vi kjenner, fikk bystatus i 1849. Byen sognet til Vang kirke, men mange syntes avstanden var for stor, og sogneprest Paul Winsnes holdt periodevis fra 1850 «gudelige foredrag» i leide lokaler i Hamar. Fra 1860 hadde man en avtale om at kirkesøkende fra Hamar kunne benytte 3–4 stolrader i Vang kirke mot godtgjørelse fra bykassen til Vang menighet. I 1864 stod Hamar kretsfengsel ferdig, og lokaler der ble brukt som kirke, noe ikke alle fant passende. Det hadde siden 1850-årene vært innsamlingsaksjoner med sikte på å bygge ny kirke, og det var avsatt tomt litt utenfor bybebyggelsen.

Hamar bispedømme ble vedtatt gjenopprettet den 22. juni 1863, etter at regjeringen opprinnelig hadde gått inn for Drammen som nytt bispesete, og Lillehammer hadde også fremmet sitt kandidatur. Dette skjedde i en tid da man ennå ikke hadde noen kirke i Hamar, så vi får anta at det var dyktige lobbyister i sving som visste å spille på historien. Selv etter vedtaket tok det tid å få i gang byggingen. Strengt tatt hadde man vel ikke råd til det, og de ansvarlige gikk flere runder med arkitekten, H.E. Schirmer, for å få ham til å forenkle planene og kutte kostnader. Lånesøknad ble omsider innvilget, og byggingen startet våren 1864. Byggmester var Herman Frang, og kirken ble innviet den 15. desember 1866.

Kirkebygg
Domkirken er en langkirke i hvitpusset tegl med orientering nesten fra sør til nord (nord-nordøst). Størrelsen er beskjeden — mindre enn Vang kirke, for eksempel — og kirken går for å være Nordens minste domkirke. Det kan synes som om det tok en god stund før man faktisk kalte den domkirke, og gjennom mye av kirkens historie har man hatt en følelse at den har vært litt liten og enkel for en domkirke. Det har vært flere forsøk på å gjøre noe med dette. Det kom etterhvert til et dåpssakristi på østsiden (opprinnelig utelatt for å spare penger). Ellers var det for det meste snakk om oppussing i det stille. Rundt 1900 ble det utført større reparasjonsarbeider, og korbuen — som opprinnelig var tredelt — ble forenklet til den formen den har nå. På 1920-tallet henvendte et medlem av menighetsrådet seg til arkitekt Harald Bødtker og fikk ham til å utarbeide planer for en utvidet domkirke med sideskip. Hamars myndigheter nektet imidlertid å betale for oppdraget, som ikke var klarert, og saken ble svært pinlig for menighetsrådet. Bødtkers planer ble aldri gjennomført, men ble forsøkt fremmet ved senere anledninger.

Endringer
Utvendig har vel ikke endringene vært veldig dramatiske, men det innvendige har vært endret flere ganger. Koret ble utsmykket — blant annet med glassmalerier — av Enevold Thømt frem mot byens 75-årsjubileum i 1924. Thømt dekorerte korbuen i 1930 og foreslo farger til kirken, som ble malt innvendig (skip, inngang og dåpssakristi) ved samme anledning. I løpet av 1930-årene ble det innlagt elektrisitet og vann og avløp osv. Utvendig fikk kirken en ansiktsløftning senhøsten 1949, da pussen ble restaurert i forbindelse med byens hundreårsjubileum.

Den største metamorfosen kom i 1952–54, da kirkens indre ble endret dramatisk. Arbeidet ble ledet av Arnstein Arneberg etter initiativ fra biskop Kristian Schjelderup. Arneberg forenklet det visuelle inntrykket. Ikke minst ble takstolene, som tidligere var kirkens fremste visuelle utsmykning, nærmest pakket inn, biskopbildene mellom vinduene ble flyttet og veggene gjort rene og hvite. I koret ble takstolene helt skjult, mens skipets tak fikk et hevet midtparti — omtrent som i en treskipet kirke — med takmalerier av Arve Hagen etter Arnebergs forelegg. I taket avbildes evangelistene, Den hellige ånd og en musiserende engel. Hagen malte også korsfestelsebildet over korbuen, og han malte veggene i koret. Sistnevnte ble tildekket og overmalt på 1970-tallet, men avdekket og restaurert i 2006. Inngangsdøren, som er tegnet av Arneberg, kom også til ved den store ombyggingen. Den restaurerte kirken ble innviet 9. mai 1954.

Inventar
Den opprinnelige altertavlen hadde et bilde malt av Christen Brun i nær kopi etter Edvard Steinles bilde til Oslo domkirke. Motivet viste Jesus i Getsemane. I stedet fikk domkirken en altertavle malt av Henrik Sørensen. Hovedbildet omtales ofte som Den nordiske Kristus. Skikkelsen har kort, lyst hår og er skjeggløs, og vi ser ham i det øyeblikket han bryter dødens lenker. Bildet til venstre kalles Verdensmisèren og viser en angsfylt mor med barn på fanget som strekker armene opp til trøst. Bildet til høyre viser Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse ute på åkeren ved Tune i Østfold.

Alterringen ble skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret det meste av prekestolen etter tegninger av Arnstein Arneberg, men Ragnhild Butenschøn har laget engelen på toppen av himlingen. Grunnformen i prekestolen og himlingen er åttekantet, og stolen har fire felter med dekorasjoner som vender mot menigheten, hvorav det ene har bilde av Frans av Assisi (formgitt av Butenschøn, ifølge boken «Hamar domkirke 125 år»). På de tre andre er det bladkranser med fugler. Prekestolen står nå til høyre for korbuen — før ombyggingen var det prekestol på motsatt side — og den har dør inn til sakristiet. Det er vel grunn til å tro at man har byttet om på dåpssakristi og prestesakristi i forhold til slik det var opprinnelig.

Døpefonten (i granitt) står til venstre for alteret, nær det som formodentlig er dåpssakristiet. Døpefonten er blant de få inventargjenstandene som ble beholdt gjennom ombyggingen, ifølge kirkeleksikonet, skjønt Digitalt museum har flere bilder av det som skal være en tidligere døpefont.

Kirken fikk sitt første orgel i 1880, fra August Nielsen i Kristiania. Dette ble i 1925 skiftet ut med et 28 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. I 1966 ble orgelet bygget om og utvidet til 35 stemmer med tre manualer av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Fasaden fra 1925 brukes fortsatt. Orgelet ble i 2017 meldt å være i dårlig stand, og i november ble det meldt at nytt orgel skal anskaffes innen fem år. I 2018 ble det utlyst anbud. Senere er det meldt at nytt orgel skal bygges av tyske Weimbs Orgelbau og stå klart i 2022. Kirken har også et kororgel bygget av Ryde & Berg. Det ble gitt som gave fra Hamar kommune i forbindelse med bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Ellers finnes et konsertklaver (Petrof) anskaffet i 2009.

De to kirkeklokkene er fra 1866 (Anders O. Holte, Toten) og 1901 (O. Olsen & Søn).

Blant utsmykning ellers kan nevnes maleriet «Uendelig reise» av Kjell Nupen (innkjøpt i 2009 og plassert under orgelgalleriet) og et billedteppe av Grethe Lein Lange, «Maria i torneskog», som henger til venstre for korbuen. Tidligere nevnte bispebilder henger forresten i kirken fortsatt, men nå under orgelgalleriet, der de ikke virker like dominerende.

Kirkegården er ikke umiddelbart inntil domkirken, men litt lenger nordøst, ved krematoriet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vang kirke

Vang kirke

Bakgrunn
Akkurat når Vang fikk kirke, er man visst ikke helt sikker på, men at det skjedde i middelalderen, hersker det ingen tvil om. Området rundt Ridabu har mange gravhauger fra jernalderen, og områdets mest kjente arkeologiske funn — den såkalte Åkerspennen fra slutten av 500-tallet — er herfra. Et lokalt navn som Torshov levner heller ingen tvil om tidligere virksomhet, og det var ikke uvanlig at man var ganske rask med å bygge kirker på de gamle kultstedene ved innføringen av kristendommen.

Tidligere kirke(r)
Den gamle kirken, som muligens hadde en forgjenger, var en en steinkirke — trolig enskipet opprinnelig og påbygget tre ganger, slik at den etterhvert ble en korskirke. Den var viet til sankt Clemens. Før Hamar domkirke ble ødelagt, var Vang kirke anneks til Hamar, men etter 1567 ble den områdets hovedkirke, og det ble brukt stein fra domkirkeruinene til utbygging av Vang kirke. Kirken med tilliggende herligheter ble kjøpt av Vang menighet på auksjonen i 1723. Få timer etter gudstjenesten den 8. juli 1804 slo lynet ned i et av de små pyntespirene (fialene) i toppen av tårnet, og ilden spredde seg raskt til det tjærebredde hovedspiret og taket. Kirken brant ned på få timer, men altersølv og bilder samt noen ornamenter ble reddet ut. I en periode ble dåp og vielser foretatt på prestegården, gravferder gikk fra hjemmene direkte til kirkegården, og gudstjenester ble holdt i Furnes kirke.

Dagens kirke
Sogneprest Abraham Pihl fikk i oppgave å bygge ny kirke og fikk hjelp i arbeidet av byggmester Svend Aspaas, som hadde vært med på byggingen av Røros kirke og Sør-Fron kirke. Hvor stor betydning hver av de to hadde for utformingen av kirken, har aldri stått helt klart for meg, men Pihl får vanligvis æren, og han var formell byggeleder. Det fortelles at han reiste og beså Sør-Fron kirke, som anses for å være et forbilde for den nye kirken i Vang. På den annen side skal Aspaas ha ledet arbeidet somrene 1806 og 1807, mens Pihl var ute på reise som kongelig astronom høsten 1806 til sommeren 1807. Kirken er i likhet med kirkene på Røros og Sør-Fron åttekantet, og det later til at deler av tårnkonstruksjonen fra gamlekirken ble gjenbrukt. Pihl fikk særlig ros for takkonstruksjonen. Vang kirke er faktisk større enn Hamar domkirke, som er relativt beskjeden av størrelse. Vang kirke ble formelt innviet først den 30. november 1810, selv om kirken ble tatt i bruk noe tidligere, den 22. april.

Interiør og inventar, bygningshistorie
Hverken alter eller prekestol var ferdig malt ved innvielsen, og kirken fikk alterbilder først i 1833. Motivene, Jesus i Getsemane og Oppstandelsen, ble malt av Mathias Stoltenberg i kopi etter bilder av Stoltenbergs lærer Christian August Lorentzen i Søndeled kirke (Getsemane, Oppstandelsen), og inngikk i et prekestolalter på østveggen, akkurat som på Røros og Sør-Fron. Prekestolen var altså et stykke opp på veggen over alteret, med alterbilder imellom. Motene skiftet imidlertid, og i 1877 ble kirken ombygget under ledelse av Paul Due, som omtrent samtidig besørget ombygging av Furnes kirke. Ved den anledning ble østveggen slått ut og et nytt kor tilføyd i forlengelsen. Koråpningen fikk gotisk spissbue, men den er senere endret til rundbue. Eilif Peterssen malte i 1879 et nytt alterbilde til kirken, og det brukes fortsatt i dagens altertavle. Bortsett fra orgelprospektet ble omtrent alt som var av interiør i Pihls kirke, byttet ut, en handling Henrik Sørensen senere karakteriserte som hærverk. Utvendig fikk kirken sitt nåværende spir, og det ble bygget utvendige trappeoppganger til galleriet. De to gamle galleriene ble erstattet med ett nytt.

Det var tilløp til ombygginger på første halvdel av 1900-tallet, og dagens kirkebenker stammer fra denne tiden. I tillegg til at det var sterkt motstridende meninger om hvordan ting burde være, ble arbeidene forsinket av økonomisk vanskelige tider. I 1948 henvendte man seg til Riksantikvaren med tanke på restaurering. Planer av arkitekt Hugo Friis Zahl som gikk inn for tilbakeføring av kirken til noe nær Pihls kirke, ble imidlertid forkastet da det kom til stykket, og ny ombygging i 1951–1954 ble ledet av Arnstein Arneberg, som nylig hadde fullført ombygging av Oslo domkirke, og som omtrent samtidig ominnredet Hamar domkirke. Som i Oslo hadde han med seg Hugo Lous Mohr til å male taket, og hans bilder er fortsatt å finne i korets takhvelving. På nordsiden ser vi Kongenes tilbedelse av Jesusbarnet, og på sørsiden ser vi Kristus som stiger opp til himmelen, og romerske soldater som er som slått i bakken (jf. Matt 28, 4; det ser vel egentlig ut som de sover). I motsetning til bildene i Oslo, som har store avskallingsproblemer, ser bildene her ut til å være i god stand. Prosjektet ble gjennomført mot ønsket til Riksantikvaren, som altså ønsket at kirken skulle restaureres tilbake til Pihls interiør, og kirken gjenåpnet den 5. september 1954.


Det nåværende alterpartiet er fra denne oppussingen. Figurene av Moses og Aron og den triumferende Kristus er skåret av den lokale kunstneren Asbjørn Busterud. Jeg vet ikke om det er en regel, men som oftest finner man Moses til venstre og Aron til høyre. Her (og i Stange) er det omvendt, og den lokale forklaringen går ut på at Moses skuer ut over Mjøsa mens Aron ser på menigheten i Vang. Peterssens maleri av Jesus i Getsemane ble satt inn i tavlen, idet et maleri av Lous Mohr ble refusert. Ikke hele maleriet er synlig, og det er ikke helt pent behandlet, idet det ble brukt som en nødløsning. Dagens altertavle har barokk innramming, mens den var nygotisk da Peterssens bilde var nytt. Figurer og annen dekor er malt av Anders Andersen. Han har også tegnet antependiet, som Birte Arneberg har laget. Lina Ladim fra Vang laget alterduk (men se ellers om jubileet nedenfor). Utskjæringene i alterringen er laget av treskjæreren A. Simensen (formodentlig Andreas Simensen). Fra alteret som ble brukt før 1879, finnes fortsatt Matthias Stoltenbergs to bilder fra 1833 hengende på en sidevegg. Stoltenberg malte også bilder av prost Vincent Stoltenberg Bull og sogneprest Even Andersen i hhv. 1829 og 1832 (nr. 15 og 16 blant presteportrettene under orgelgalleriet).

Prekestolen i empire, som står til venstre (nord) for koråpningen, er tegnet av Arneberg og skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret dåpsengelen, etter tegninger av Emma Mathiassen. Dekormaling er som ellers ved Anders Andersen. Døpefatet er fra 1701. Det ble laget av gullsmedmester Morten Finchenhagen og gitt i gave til kirken av Georg Reichwein og hans kone Catharina Sverdrup. Motivet på fatet er Jesu dåp i Jordanelven.

Vi finner også deler av den opprinnelige døpefonten fra Pihls tid i kirken. Den ser ut som et bord med en kum og en nedhengende kule på undersiden. Etter Dues oppussing ble den en stund brukt som røkebord i et privathjem, før den fant veien tilbake til kirken. Til høyre for døpefonten er et relieff av nattverden, trolig skåret i 1689 av Johannes Skraastad som nedre del av en altertavle til den tidligere kirken.

Også skipet er fylt med bilder, ofte av symbolsk og dekorativ art. I takrosetten omkring lysekronen fremstilles halvt idealiserte bilder av de fire evangelistene. De har imidlertid trekk fra kjente personer i bygda, deriblant Øystein Hovden (sogneprest 1948–1971). Prestens datter Kari og hennes venninner stod modell for engleansiktene. Enkelte symboler i kirkerommet er hentet fra utenfor kristendommens tradisjonelle symbolkrets, som Fugl Føniks og Pelikanen. En symboljeger med tid og tålmodighet (og kanskje en kikkert) kan gjøre mange oppdagelser her.

Av malerier ellers kan nevnes et bilde fra 1700-tallet som viser Jesus som tolvåring i tempelet. Malerens navn er ikke fastslått, men det spekuleres i om det kan ha vært Eggert Munch.

Kirken har hatt flere orgler, hvorav det første fra Christian Ingelstad i 1810. Neste orgel kom fra Amund Eriksen i 1855, og det ble ombygget i 1877. Under disse og senere fornyelser er det opprinnelige prospektet (fasaden) beholdt, men det holdt hardt i 1916, da man skulle installere et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen og det brøt ut en opprivende strid i menigheten.Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble bygget i 1966 og innviet den 16. april 1967. Orgelet ble restaurert i 2011. Under orgelgalleriet henger malte portretter av 26 sogneprester. Listen er komplett fra reformasjonen til i dag med unntak av nåværende sogneprest. Abraham Pihl er nr. 14, portrettert av Johannes Flintoe.

I 1805 ble det støpt tre nye klokker til kirken hos Borger Riise i Tønsberg. Disse har vært i bruk i et par hundre år, men i 2006 viste det seg at den minst klokken var sprukket, og det ble støpt en ny på Olsen Nauen klokkestøperi. Den gamle klokken henger på utstilling mellom kirken og prestekontoret.

Før vi tar for oss området rundt kirken, kan det nevnes at første kvinnelige prest i Den norske kirke, Ingrid Bjerkås, ble ordinert i Vang kirke av biskop Kristian Schjelderup i 1961.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell (innviet 4. april 1940; i dag fungerer det som kirkestue) og nord for den et redskapshus. Øst for kirken ligger flere bygg, hvorav det nærmeste inneholder prestekontor (for øvrig pusset opp i 2009). Disse inngikk en gang i Torstingbu, stedets klokkergård. Den tidligere prestegården ligger på sørsiden av riksvei 25. Hovedbygningen fra 1780-årene og stabburet står der fremdeles, men ellers er flere av de opprinnelige bygningene revet. Her holder Toneheim folkehøyskole til i dag (for en stor del i bygninger fra 1972). Det vil interessere matinteresserte at Hanna Winsnes var prestefrue her, gift som hun var med sin Paul. (Hvorfor skrives hans etternavn ofte med enkelt-v og hennes nesten alltid med w?) Hanna og Paul er begge gravlagt her, og det samme er Mathias Stoltenberg. Gravminnene deres står ved siden av hverandre sør for korveggen. Er de flyttet dit i etterhånd? Tradisjonelt måtte man vel betale godt for å bli gravlagt inntil kirken, og Stoltenberg var fattig og nesten glemt da han døde. Henriette Schønberg Erken hadde husholdningsskole på nabogården Dystingbo. Og på Åker gård, litt vest for kirken og på nedsiden av riksvei 25, har det vært bl.a. et matkulturelt senter. Gården ble lagt ut for salg i 2016, og ble høsten 2017 solgt til Brunstad Christian Church (også kjent som Smiths venner).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Volda kirke

Volda kirke

Bakgrunn
Volda (eller Halkjelsvik) har vært kirkested siden rundt 1200, uten at man synes å vite nøyaktig når den første kirken ble oppført. Prestegården («Œyrum prestgarðenom j Valld») er omtalt den 7. desember 1338, og presten er omtalt den 3. mai 1385, idet det fortelles at han skulle møte herøypresten på Ørsta kirkegård for å treffe beslutning i et jordkjøp: «…sændæ Biærnæ Simvnr son prestr i Hærœyghvm Einær Eirikson prestr i Hællkiæls viik Þorkiæls son q. g. ok sinæ meer vilivm ider kvnnigt gera at…» «Halkelsuiks kirkio sokn» er omtalt i Aslak Bolts jordebok (ca. 1432). I Reformatsen (1589) fortelles det at «Woldens gieldt» omfatter fem kirker som betjenes av tre prester. Foruten hovedkirken i Volda dreier det seg om Ørsta, Syvde, Vanylven og Hjørundfjord.

Stavkirke
Eldste kjente kirke på stedet var en stavkirke. Den ble reparert og påbygget mange ganger og hadde form av en korskirke da den ble revet i forbindelse med oppføring av ny kirke i 1858. I utgangspunktet var det en langkirke. Det sies at skipet skal ha vært 35 alner langt og 16 alner bredt, mens koret skal ha målt 8 alner ganger 11 alner. Det såkalte «krosshuset på Ulvestad» ble revet i 1551 og materialene brukt til å utvide stavkirken i Volda, visstnok med en tverrarm mot sør. Så skal nordre tverrarm («Nykirken») ha kommet til rundt hundre år senere. (Detaljene skildres litt forskjellig i forskjellige bøker når det gjelder sør/nord og hva som ble betegnet som Nykirken.) Lorentz Dietrichson forteller at en innberetning fra 1709 omtaler kirken som «en stor, fuldkommen stavbygning i korsform med smukt, «nyt» taarn, der altså maa være opsat omkring 1700.» I 1722 skal kirken så ha blitt omtalt som en stor kirke bygget i korsform og med tårn og våpenhus. Videre siterer Dietrichson fra Hans Strøms Søndmørs Beskrivelse: «Voldens Kirke […] er opbygt af Staver i Form af et Kors, og derhos temmelig stor…» Det fremgår at kirken er blitt forlenget med sakristi. Kirken skal ha fått nytt tårn (formodentlig takrytter) i 1795 etter at den var kjøpt tilbake fra privat eie, og i 1797 ble kirken malt innvendig av en Webiørn Maler fra Hallingdal.

Det mest kjente (og eneste?) bildet av stavkirken som sirkulerer, er malt av Ranveig Alvestad Halkjelsvik i etterhånd, ukjent på hvilket grunnlag. Det er gjengitt på en serieprodusert tallerken som er å finne på mang en vegg i lokalområdet.

Om interiør og inventar sier Strøm: «Indredning […] bestaaer mestendeels af Fyrre, som dog til Deels er ziiret med Billedhugger-Arbeid; men Prædikestolen bestaaer af Eeg, og er ei aleene bekostet, men og udarbeidet, af den i Billedhugger-Kunsten heel kyndige Herr Maths Clausøn Skaaning, som i forrige Seculo var Sogne-Præst her på Stedet. Paa Alteret ligger en hviid Marmor-Steen, ikkun een Spand lang, og i Bredde et Par Tværfingre kortere, hvilken uden Tvivl bør henføres til de saa kaldte Altaria portatilla eller Olcula pacis, om hvis Beskaffenhed forhen er mældet ved Harams Kirkes Beskrivelse.»

Hva er så bevart av inventar som har vært å finne i stavkirken? I de kulturhistoriske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum) finner vi et alterfrontale og en eiketrekiste. Et blyglassvindu er å finne ved Austefjord museum. Andre gjenstander ble overført til den nye kirken og gikk tapt i brann i 1929. Det gjelder blant annet altertavlen (gitt til kirken i 1664), som var montert oppå en nyere del i tømmerkirken. Den gamle tavlen (skåret av Kristoffer Kile) hadde skriftsitat og krufiks i midtfeltene. Også et epitafium og en prekestol ble overført og gikk tapt.

Tømmerkirke
Som i mange andre tilfeller var det kirkeloven av 1851, som krevde at 30 % av menigheten skulle ha plass i kirken på én gang, som ble stavkirkens bane. Det ble vurdert slik at kirken ikke kunne utvides mer. Ny kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch. Det fortelles at han i utgangspunktet tegnet en langkirke, og at det drøyde med å få tegningene. Da ble det purret på arkitekten, og de fikk ham med det samme til å tegne om til korskirke. Rivingen av stavkirken begynte den 1. juni, og byggmester for tømmerkirken var Ole Løkken fra Nordfjord. Vigslingen skjedde første søndag i advent. Kirken ble bordkledd utvendig i 1860. Dette var en av landets største trekirker med 970 sitteplasser, skjønt det sies at 3000 var innenfor ved innvielsen.

Kirken ble påtent og brant ned allerede natt til 7. april 1929. Med den forsvant også en anselig mengde gammelt inventar. Mens man ventet på at ny kirke ble klar, ble bedehuset brukt som interimskirke.

Dagens kirke
I utgangspunktet var man innstilt på å bygge opp igjen en kopi av kirken som brant, men en avisartikkel av Hugo Lous Mohr utløste en diskusjon om hva slags kirke man ville ha, og det endte med at Arnstein Arneberg tegnet en steinkirke som ble innviet den 1. mai 1932. Det er en korskirke som opprinnelig hadde 800 sitteplasser, mens man i dag regner med rundt 500 (ifølge Volda kommune, som knytter dette til brannvernforskrifter; de fleste kilder ellers opererer fortsatt med 800). Det ser ut til at kirken er bygget rundt et skall av armert betong, slik flere av Arnebergs kirker er, og den er forblendet med stein, slik at det utenfra ligner en mer tradisjonell steinmur. Innvendig minner hvelvingen noe om parabelformede hvelvinger som i f.eks. Ullensaker kirke, men er kanskje noe spissere — et nikk til nygotikken?

Interiør og inventar
Selve innredningen av kirken er endret noe opp gjennom årene. Etterhvert som man følte behov for flere rom og annen funksjonalitet, ble det planlagt å grave ut kjeller under kirken. Siden kirken står på middelaldergrunn og muligens har gamle graver under seg, ville det imidlertid bli kostbart og tidkrevende å foreta de nødvendige utgravninger. I stedet har man valgt (blant annet) å ommøblere i selve kirken. Et par benkerader foran er fjernet for å gi bedre plass ved konserter, og det er også fjernet en rad bakerst. I 2002 ble det fjernet benker i nordre tverrskip, noe som imidlertid vakte reaksjoner. Sakristiene er rustet opp (dåpssakristiet i 2003 og prestesakristiet i 2006), og det er nærmest innredet kirketorg under orgelgalleriet ved inngangen. Kirken har fått bekvemmeligheter ved inngangspartiet. Kirkekonsulenten diskuterer utviklingsmuligheter i innredningen.

Selv om det formelt dreier seg om en korskirke, har kirkerommet mer preg av langkirke. Man må nærmest være i de relativt korte tverrarmene (eller i det minste langt foran) for i det hele tatt å tenke korskirketanken, skjønt apsis på sørsiden er ganske påfallende — særlig utenfra. Korgulvet er hevet hele fem trinn over resten av kirkens gulv, hvilket gir koret et preg av sceneområde. Det er også korskille på begge sider av trappen. Prekestolen er i korbuens høyrekant, mens døpefonten står inne i koret. Som så ofte i kirkesammenheng har Arneberg engasjert seg helt på detaljnivå i innredningen, noe som har bidratt til å gi et slags helhetspreg til tross for senere endringer. Prekestol, døpefont, alter, alterring og korgitter ble fremstilt ved Volda Trevare, og Arne Kinsarvik stod for treskjærerarbeidet.

Hugo Lous Mohr har malt hele fondveggen i koret i et av sine tidligste samarbeidsprosjekter med arkitekt Arneberg. Arbeidet ble utført høsten 1932, mens kirken altså ble innviet i mai. Som i mange slike har utsmykningen en blond, nordisk kristusskikkelse som blikkfang (i form av sjangerbildet Kristus in mandorla). Digitalt fortalt lanserer denne utsmykningen som kandidat til første nordiske kristusskikkelse. Mohrs hovedkonkurrent i så måte, hans læremester Henrik Sørensen, utsmykket Linköping domkirke like etterpå og visstnok ikke påvirket av Mohr, skjønt det blir kanskje et definisjonsspørsmål av mer akademisk interesse. Rundt omkring den store kristusskikkelsen er andre bilder fra Kristi lidelseshistorie. Nederst er tilsynelatende fire nisjer med evangelistfigurer, men det er et synsbedrag, for det dreier seg om malerier, dette også. Selv om freskoarbeidet i Volda ble utført før det i Oslo domkirke, har undertegnede ikke hørt om tilsvarende avskallingsproblemer som ved sistnevnte.

Orgelgalleri

Orgelet har 31 stemmer og ble opprinnelig bygget av Furtwängler & Hammer i 1931. Undertegnede kjenner ikke orgelets reparasjonshistorie, men det ble meldt i 2022 at kirken trenger et nytt orgel. Det finnes også et kororgel fra 2009. Klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken, men begravelser i dag skjer ved Leirshaugen nærmere Rotevatnet. Prestegården er rundt en kilometer fra kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hegge stavkirke

Hegge stavkirke

Bakgrunn
Noe av det interessante for en som besøker Hegge stavkirke, er de utskårne maskene man finner på toppen av stavene oppe på loftet. Det virker som man ikke nøyde seg med å gi sin tilslutning til Kvitekrist, men sikret seg med figurer av de gamle gudene også, som man formodentlig dyrket i smug. Eller var det virkelig slik nesten tohundre år etter innføringen av kristendommen i Norge? Denne forklaringen har i det senere vært utelatt fra presentasjonene av kirken, og Leif Anker påpeker i bind 4 av «Kirker i Norge» at groteske masker som dem vi finner her, var vanlige i middelalderens arkitektur og kunst over hele Europa, ikke minst på gesimser og møner. Han sier videre at hedenske figurer ville bryte med kirkens billedprogram og være utenkelig i en kirke som ble viet av en biskop. Så da står vi vel tilbake med videreføring av gamle tradisjoner hva utsmykning angår.

Kirkebygg
Hegge stavkirke ble oppført på første halvdel av 1200-tallet (treverket er datert 1216), og den brukes fortsatt som sognekirke. Som stavkirketype faller den i klassen for hevet midtrom, om man kan si det slik. Kirken har imidlertid blitt bygget om en rekke ganger og ville neppe ha blitt gjenkjent av dem som så den opprinnelig. I ytre fremtoning er den ikke helt ulik Lomen stavkirke. Koret ble utvidet i 1807, og i 1844 ble skipet utvidet mot vest, og langveggene ble flyttet ut til svalgangenes nivå. Av stavverket gjenstår midtromskonstruksjonen og deler av østre omgang med hjørnestaver. Kirken slik vi ser den i dag, er et resultat av en restaurering i 1924-25 som ble ledet av Arnstein Arneberg. Da ble råte- og setningsskader utbedret, og kirken fikk ny grunnmur, slik at stavene fikk betongfundamenter støpt til fast fjellgrunn. Våpenhuset og vestgalleriet ble utvidet, og vindusåpningene ble redusert (de var tidligere gjort større enn de opprinnelig var). Kirken fremstår som en slags langkirke, skjønt skipet har visse fellestrekk med en basilika. Det er altså våpenhus ved inngangen og kor mot øst (eller øst-sørøst) med sakristi i forlengelsen. Det er også en slags bislag på sørøstsiden av koret og på nordvestsiden av våpenhuset. Antall sitteplasser oppgis i kirkeleksikonet til 150.

Interiør og inventar
Også interiøret fikk sitt nåværende utseende (farger inkludert) ved restaureringen i 1924–25. Den flate himlingen gjør at det hevede midtrommet ikke er så høyt som navnet skulle tilsi, men taksperrene kan beskues på loftet. På hjørnestavenes kapiteler er det utskjæringer. Utskjæringer er det også på portalene i våpenhuset og skipet, som er fra forskjellige perioder. Deler av en portal finnes også i Oldsaksamlingen.

Som i stavkirker flest er det ikke mye inventar igjen fra middelalderen, bare klebersteinsdøpefonten fra ca. 1200. Prekestolen sies å være fra rundt 1600. Altertavlen er skåret av Eistein (eller Østen) Kjørrn rundt 1780. Den har en rekke billedscener med utskårne figurer i en noe naiv stil, omgitt av akantusskurd. Hovedbildet nederst viser nattverden og er omgitt av figurer av Moses og Aron. Over dette er en Getsemane-scene og et bilde der Jesus fremstilles for Pilatus («Jesus Hudstryges og Tornekrones» lyder teksten under, jf. Joh. 19). På fløyene ser vi evangelistene Markus og Lukas med sine symboler (skjønt Markus’ løve ser mer ut som en bamse). I øverste rad ser vi korsfestelsen, og de to røverne og noen romerske soldater er også med. På sidene er Matteus og Johannes. Aller øverst troner Den seirende Kristus. En anekdote vil ha det til at Judas-figuren falt av på turen over fjellet til kirken. Den ble funnet igjen, men malingen var bleknet. Det skal ha fått presten til å utbryte at figuren da hadde den rette Judas-fargen. Orgelet ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1985.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Man går gjennom et portaloverbygg på vei til vestinngangen. Nordvest for kirken står en støpul (muligens flyttet til nåværende sted på 2000-tallet). I den henger fire kirkeklokker, to store og to små.

Kirken er åpen for besøkende om sommeren, men åpningestidene er noe endret i forhold til tidligere, og kirken er nå kveldsåpen. Valdres turistkontor har oversikt over dette.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Begnadalen kirke

Begnadalen kirke

Bakgrunn
Begnadalen — som tidligere ble kalt Nedre Hedalen — hadde en åttekantet trekirke som var bygget etter samme tegninger som Rogne kirke (av Chr. H. Grosch) og oppført et par år etter denne. (Kirken er å se på et par gamle bilder her og her.) Denne kirken brant imidlertid i 1957 etter å ha fått elektrisk oppvarming året før.

Det ble vedtatt å reise ny kirke, og den ble oppført litt lenger vest enn den gamle, men i samme akse. Kirken ble tegnet av Arnstein Arneberg, mens Per Solemslie, som arbeidet ved Arnebergs arkitektkontor, var utførende arkitekt. Byggmester var Ola Svendsen fra Begnadalen, og kirken ble innviet den 13. september 1964. Den har 240 sitteplasser.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en langkirke i bindingsverk med rektangulært skip og kortere/smalere korparti, orientert som vanlig fra vest mot øst. Skip og kor har stavkirkeinspirert hevet midtparti, og det er en takrytter nær vestenden av skipet. Vest for dette er det et tilbygg med samme oppbygging som skip og kor. På sørsiden av koret er det en fløy med sakristi, møterom og birom. Veggene er utvendig kledd med brunbeiset tømmermannspanel. Innvendig har veggene liggende panel.

Interiør og inventar
Kirken er innredet etter forslag fra Solemslie. Furualteret er snekret av Sigvart Skjerstein, som også har utført døpefont og prekestol. Alterbildet, utført av Ragnvald Andersen, viser Jesu dåp. Prekestolen er på sørsiden av korbuen og har oppgang fra koret, mens det er en lesepult (snekret av byggmester Svendsen) på nordsiden av korbuen. Den firkantede døpefonten står på sørsiden av korbuen og har alfa og omega på fremsiden. På orgelgalleriet i vest står et snertingdalorgel fra 1964, og de to kirkeklokkene kommer fra O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården, som er blitt utvidet etterhvert, er omgitt av brunt stakitt. Nordøst på kirkegården står et gravkapell med bårerom i underetasjen. Kapellet ble vedtatt oppført allerede i 1935, men stod ferdig først i 1948. Etter brannen i 1957 ble det brukt til gudstjenester inntil den nye kirken var klar. Kapellet har skip og kor i samme bredde, og koret er avsluttet med femkantet apsis. På alteret står et krusifiks utført av Olaf Rudi, og kapellet har overtatt døpefonten fra den nedbrente kirken og har også et orgel. Tidligere fantes det også vognskjul og kirkestaller på stedet. Sistnevnte ble revet i 1952 for å gi plass til en skole.

Kirken ser ut til å brukes endel til konserter.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Råde kirke

Råde kirke

Bakgrunn, kirkebygg
I Råde finner vi en av Østfolds middelalderkirker øst for kommunesenteret Karlshus, på raet sør for Vansjø. Denne langkirken i stein antas å ha blitt oppført mot slutten av 1100-tallet, og det ble feiret 800-årsjubileum i 1985. Kirken har et kraftig vesttårn, og skipet er rektangulært. Koret er litt lavere og smalere og har apsidal avslutning, og på nordsiden står et murt tilbygg fra 1700-tallet. Det var opprinnelig gravkapell for familien Lützow — områdets føydalherrer, om man vil — men fungerer nå som sakristi. Kirkens murer er tykke: omtrent 1,4 meter i skipet og koret og 1,8 meter ved tårnets basis. Det er vestportal gjennom tårnet, sørportal i koret og østutgang i sakristiet. Antall sitteplasser er 300, ifølge Kirkesøk, mens fellesrådets nettsted nøyer seg med å anslå 230.

Kirken brant på slutten av 1500-tallet og er etter gjenoppbyggingen den gang gjennomgripende reparert og restaurert flere ganger, blant annet i 1630–40, 1860–62, 1957–60 (under ledelse av Arnstein Arneberg) og i 2010–2012. Arnebergs endringer har gitt kirken dagens utseende. På 1860-tallet fikk kirken spissbuer og større vinduer. Spissbuene ble tilbakeført under Arneberg, som riktignok også satte inn relativt store vinduer, også i nordveggen. Bygningshistorien ellers er skildret i Norges kirker (status ca. 1959).

Interiør og inventar
Innvendig hadde kirken fått gallerier langs veggene på 1800-tallet. I dag er det galleri bare i vest. Korbuen er igjen rundbuet, og korgulvet er hevet ørlite over skipets gulv. Altertavlen står innerst i koret, der vi også finner døpefonten, mens prekestolen er i skipets sørøstre hjørne.

Altertavlen er fra 1638 og skal være skåret av Knud Billedsnider fra Moss. Den har to hovedetasjer samt predella og bekroning. På predellaen finner vi blant annet ranker og stattholder Christoffer Urnes våpen med ørnelår (faktisk gjengitt speilvendt). Storfeltet har et nattverdsbilde (malt av Thomas Blix i 1725) som er flankert av figurer av Moses og Aron og utenfor det igjen vinger med kvinnelige figurer. I etasjen over var det opprinnelig et oppstandelsesbilde, men det er blitt overmalt med et bilde av himmelfarten. Også Blix’ bilde har vært overmalt, men ble restaurert rundt 1960.

Prekestolen er fra restaureringen i 1960 og er laget for å passe stilmessig inn i kirken. Tidligere har kirken hatt en prekestol av samme treskjærer som laget altertavlen, men den ble kastet ut ved restaureringen på 1860-tallet og skal være sendt til Tyskland.

Også døpefonten er fra restaureringen i 1960. En font som ble malt av Blix i 1725, ble kastet ut i 1862 og erstattet med en nygotisk font, som altså ble skiftet ut av Arneberg.

To stoler fra 1700-tallet med skinntrekk og utskjæringer antas å ha vært skriftestoler, og det finnes seks brudestoler i gyllenlær med utskjæringer fra 1949. Orgelet ble bygget av Conrad Christiansen i 1962. Det avløste et åtte stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1916. Den største kirkeklokken er fra 1625, den minste fra 1756.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har vært utvidet mange ganger, senest i 2001-02. Den er omgitt av et steingjerde der de forskjelllige delene har forskjellige aldre. Som nevnt er Lützows gravkapell omgjort til sakristi. Sarkofagene som stod der, er etterhvert overført til det nye gravkapellet ved Tomb kirke som stod klart i 1984. På kirkegården står et gravkapell i granitt fra 1933. Det ble pusset opp innvendig i 1996–97, og fondveggen er utsmykket med et billedteppe vevet av Sidsel Rast. Lenger sør på kirkegården står et anet bygg.

Prestegården er noen hundre meter vest for kirken. Den ble pusset opp i 2009. Like nordvest for kirken er Klokkergården, der det nå er barnehage.

En annen middelalderkirke i Råde, Tesal, ble trolig nedlagt ved reformasjonen, og det skal godt gjøres å finne sikre spor etter den. De funnene som er omtalt i «Norges kirker», bestrides i dag.

Råde kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Oslo domkirke

Oslo domkirke

Bakgrunn
Oslo domkirke kan kanskje kalles en suksess mot alle odds: Den har alltid vært overskygget av Nidarosdomen i prakt og posisjon i folks bevissthet, og den ble unnfanget i økonomisk vanskelige tider: Kristian Kvart og Frederik III brukte mer enn sunt var på krigføring og mistet dessuten betydelige landområder. I tillegg ble byen herjet av pest i 1654, og fra 1700 hadde man den store nordiske krig. Likevel har kirken, som inntil 1950 het Vår Frelsers kirke, fra første stund vært en stor kilde til inspirasjon. Selve kirkeformen (korskirke) ble etterlignet andre steder i landet utover 1700-tallet, og ikke minst har akantusskurden i Norge sitt utgangspunkt i Oslo domkirke.

Som kjent brant det gamle Oslo i 1624, og byen ble flyttet og grunnlagt på nytt som Christiania nær Akershus festning. Hallvardskatedralen ble ikke helt ødelagt i brannen, men ser ut til å ha vært brukt en stund etterpå. Samtidig bygget man Christianias første domkirke, Hellig Trefoldigheds kirke, samt Christkirken, en trekirke som vel kunne kalles interimskirke, i påvente av at domkirken skulle bli ferdig. Hellig Trefoldighed ble innviet i 1639, men brant allerede i 1686. Restene av den ble besluttet revet av militærtekniske hensyn, og det ble dermed behov for en ny domkirke. Stedet som ble valgt, ved det nåværende Stortorvet, lå den gang rett utenfor byen, noe vi blant annet ser av gatenavnet Grensen. Store Voldport lå omtrent i krysset Karl Johans gate / Kongens gate, og det var opprinnelig vanngraver foran vollene. Vollene ble revet og dammen vest for torvet fylt igjen like etter at kirken stod klar. Før kirken var ferdig, ble rådhussalen brukt til gudstjenester.

Kirkebygget
Grunnsteinen ble nedlagt i 1694, og Vor Frælsers kirke ble innviet den 7. november 1697 av Hans Rosing. Den er altså en korskirke, og den var faktisk byens eneste sognekirke helt frem til 1800-tallet. Til kirken ble det brukt stein fra Hellig Trefoldigheds kirke og trolig fra Hallvardskatedralen, og kildene forteller om nederlandsk gul teglstein som ble fraktet hjem som ballast på norske trelastskuter og dermed var etter forholdene billig. Tårnet var lavere enn i dag, som vi ser av fargeskillet, og det hadde trolig et enkelt pyramidetak. Det later også til at arbeidene ikke var helt sluttført ved innvielsen. For eksempel ble kapittelhuset på nordsiden (nå nordre sakristi) oppført i 1699, og altertavle og prekestol ble laget samme år. Det drøyde også noe med byggeregnskapet.

Inventar
Det ble stilt krav til enkelhet i bygg og innredning, men kirken fikk likevel ganske praktfullt inventar etter datidens og nåtidens standard. Ikke minst gjelder dette altertavlen og prekestolen i akantusbarokk, visstnok påbegynt av en nederlandsk (eller muligens flamsk) mester, men avsluttet av norske kunstnere, deriblant Lars Sivertsen. Lars Borg — som spredte akantusskurden til Hedmark og Oppland (se f.eks. Fluberg, Biri, Ringebu, Sør-Fron, Kvam og Ringsaker) — antas å ha bidratt til utsmykningen av orgelet.

Bygningshistorie
Både bygget og inventaret har gjennomgått vesentlige endringer gjennom årene og kunne beskrives langt mer detaljert. Her skal vi nøye oss med noen hovedlinjer. Det mest dramatiske skjedde nok rundt 1850, da Alexis de Chateauneuf, som vi ellers beundrer for Trefoldighetskirken , gjorde om Vår Frelsers kirke til en nygotisk kirke. Interiøret ble endret, taket fikk påmontert falske ribbehvelv av gips, og det gamle barokkinventaret ble kastet ut. Det ble først sendt til Kunstindustrimuseet og fant etterhvert veien til Majorstuen kirke, som tidligere gikk under betegnelsen Prestenes kirke. Kirketårnet ble forhøyet ved samme anledning, som vi ser av fargeskillet, og det fikk den tårnhjelmen den har den dag i dag, med årstallet 1850 i vindfløyen. Basarene og Brannvakten, som begge ble tegnet av Chr.H. Grosch, stammer også fra denne perioden, hhv. 1840–59 (utvidet i 1870-årene) og 1854–56.

I 1871 ble korskillet fjernet, og den tidligere døpefonten ble erstattet med en dåpsengel i marmor (laget av Ole Fladager). Glassmalerier av Emanuel Vigeland kom på plass i koret i 1910 (samt ett i 1916).

Til Oslos jubileum i 1950 var det ønskelig med en ny restaurering, og det ble arbeidet med kirken i en årrekke under ledelse av Arnstein Arneberg. Fra 1930-årene ble det arbeidet med det innvendige taket. De nygotiske kvasiribbene ble fjernet, og taket ble dekorert av maleren Hugo Lous Mohr i 1936–50. Før Chateauneufs arbeider hadde det vært skymalerier fra 1720-årene i himlingen. Disse ble vasket vekk og sparklet over før de nye bildene ble malt. Disse har i sin tur begynt å sprekke og falle av, og har skapt et komplisert og kostbart konserveringsproblem. I 1938 ble store bronsedører av Dagfin Werenskiold med motiver fra Bergprekenen satt inn i hovedinngangen (men den gotiserende innrammingen er naturligvis fra Chateauneufs tid). Barokkinventaret ble gjeninnsatt, og det kom glassmalerier i vinduene i korsarmene. Gallerier ble revet, og det kom nye benker. Antallet sitteplasser ble med dette drøyt 900, mot tidligere rundt 1600. Videre tegnet Arnstein Arneberg et nytt kapell til erstatning for det visstnok skjemmende kapellet (eller sakristiet) som var blitt bygget mellom søndre og østre korsarm i 1860. Det nye kapellet, som ved åpningen ble kalt Vår Frelsers kapell, var åttekantet og kuppelprydet og fikk franske glassmalerier fra 1400-tallet. Det huser nå kirkens bokhandel. Kirken ble gjenåpnet den 15. mai 1950 og fikk navnet Oslo domkirke.

Det har også vært senere endringer. I 1963–64 ble interiøret i nordre sakristi restaurert, og det ble oppdaget gamle takmalerier. Kirken har hatt en rekke orgler opp gjennom tidene. I 1985 fikk den et kisteorgel fra Ryde & Berg, og dette samarbeidet ble videreført ved bestilling av flere orgler: Kororgelet er fra 1996 og hovedorgelet fra 1998. Den gamle orgelfasaden ble i samme forbindelse tilbakeført til sin opprinnelige grønnfarge. Dette må sees i sammenheng med 300-årsjubileet i 1997, og i den forbindelse ble dessuten altertavle, prekestol og døpefont restaurert. I 2003 fikk kirken et klokkespill i tårnet. Det kan ellers nevnes at den største klokken i tårnet skal ha vært støpt om seks ganger. I 2013 bygget Ryde og Berg orgel til Domkirkens kapell.

Rehabilitering
Etter noe forfall ble domkirken stengt for rehabilitering fra august 2006. I den forbindelse ble det satt opp et gatekapell (som senere er flyttet til Bjørndal). Arbeidet var ment å ta tre år, men viste seg å ta noe lengre tid. Søndag den 18. april 2010 gjenåpnet imidlertid domkirken med høymesse med kongefamilien til stede. Dette ble fulgt opp med en rekke andre arrangementer, både konserter, gudstjenester og forskjellige kulturarrangementer. Og domkirken har i det hele tatt — når den ikke har vært stengt — vært mye brukt til konserter og annet. Hele komplekset er et populært innslag i bybildet, med blant annet kafeer, restaurant og butikker (samt enkelte odde ting) i buegangene.

Omgivelsene
Noen ord om uteområdet ellers: Det var opprinnelig kirkegård rundt kirken samt begravelser i krypten for de rikeste. Kirkeristen betegner opprinnelig to rister som skulle hindre dyr i å ta seg inn på kirkegården. Kirkegården ble nedlagt i 1808 og området omgjort til park i 1823. For folk som sogner til Domkirken, henviser Gravferdsetaten i Oslo kommune nå til Voksen kirkegård, Vestre gravlund og urnegraver på Gamle Aker kirkegård.

Omorganisering
25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Domkirken fra 1. september skulle inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekker fem tidligere kirkesogn. Antall kirker ble redusert til fire. Senere er sognet delt i to: Domkirkens sogn med domkirken og Trefoldighetskirken og Sankthanshaugen sogn med Gamle Aker og Lovisenberg.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden