Bakgrunn Mysen vokste frem rundt jernbanen og er i dag kommunesentrum i Eidsberg med drøyt halvparten av kommunens innbyggere. Kirkemessig har stedet tradisjonelt sognet til Eidsberg, men tidlig på 1900-tallet ble det på Anton H. Mysens bekostning oppført egen kirke etter tegninger av Hjalmar Welhaven. Den ble innviet i 1903. Antall sitteplasser oppgis til 250 på Kirkesøk og 275 hos fellesrådet.
Kirkebygg
Mysen kirke er en langkirke i bindingsverk. Arkitekturen er temmelig stavkirkeinspirert med liksom-svalganger rundt kirken og takutstpring her og der. Orienteringen er fra sør-sørvest til nord-nordøst. Det er takrytter over inngangen, og i motsatt ende er det rett avsluttet kor omgitt av sakristier.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koråpningen er spissbuet, og korgulvet er hevetet lite trinn over skipets gulv. Altertavlen har et kristusmaleri utført av August Eiebakke i 1903, inspirert av Bertel Thorvaldsens kjente kristusfigur. Dette sies å ha vært kirkens eneste utsmykning frem til 1937. Da utsmykket Per Vigeland koret. Ifølge Norges kirker står han bak altertavlens ramme, men selve rammen synes å være den opprinnelige. Vigeland har imidlertid malt den og tilføyd et kornaks og en drueklase på hver side av innskriften «Jeg er den gode hyrde» under selve bildet. Rundt tavlen har han så malt korveggen med beitende sauer omgitt av planter (inspirert av salme 23 og Joh 10), og øverst på gavlveggen er et gudsøye i en trekant. Taket er påmalt musiserende engler. Videre har Vigeland laget glassmalerier til kirken. Det skal også finnes en rekke utskjæringer i kirken etter tegninger av Vigeland.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en liten kirkegård, men Mysens hovedkirkegård ligger litt lenger sør i byen og har et gravkapell. Det er relativt nylig bygget nytt menighetssenter i Mysen.
Elisabeth Mysen: Mysen kirke: Mysen kirke anno 1903; sett i et nasjonalt og kommunalt perspektiv (Hovedoppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 2003)
Bakgrunn Gamlebyen i Fredrikstad er i dag en idyll og en turistattraksjon, men bakgrunnen er alvorlig nok: Stedet ble anlagt som festning i en tid da Danmark-Norge ofte lå i krig med Sverige. Det skal ha vært en liten bebyggelse i området da Borgs befolkning grunnla det som nå er Fredrikstad by, etter at Borg var brent av svenskene i 1567. Festningsvollene i det som i dag regnes som Nord-Europas best bevarte festningsby, er hovedsakelig fra 1660-årene.
Allerede på 1560-tallet kom det kirke innenfor vollene, men den brant i 1570 og 1572, og kirkene har i det hele tatt vært ofre for byens dramatiske historie. En kirke fra 1582 brant i 1653. Enda en kirke fra 1670 (i tre som de tidligere) brant allerede i 1672. I 1689 ble det innviet en korskirke i mur. Denne brant allerede i bybrannen i 1690, men murene stod igjen og ble brukt i en ny kirke, som stod klar i 1697. Denne brant så i bybrannen i 1764. Tårnet skal i stor grad være gjenbrukt i dagens kirke, som stod klar i 1779 (tatt i bruk den 22. september). Også deler av murene ble gjenbrukt, skjønt det synes uklart akkurat hvor mye.
Kirkebygg
Østre Fredrikstad kirke (tidligere bare Fredrikstad kirke) er en korskirke i mur og har i dag 550 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Også dagens kirke har gjennomgått endel endringer. Alt tidlig på 1800-tallet ble det meldt om forfall, og gudstjenester var en periode henvist til rådhuset. Tårnet ble reparert i 1833, idet spiret ble tatt ned og erstattet med en lav tårnhatt. Kirkens takkonstruksjon og himling ble bygget om i 1833-35. I 1874 fikk kirken nytt spir, og samme år gjennomgikk interiøret store endringer, alt etter planer av Jacob Wilhelm Nordan. Da ble dagens gallerier oppført, og orgelgalleriet i vestre korsarm ble utvidet i 1907. Kirkerommet er ellers fornyet i 1918 og 1965, sistnevnte gang under ledelse av Bjørn Ianke. Fire vinduer (to i koret, to i tverrarmenes østvendte vinduer) har glassmalerier av Per Vigeland fra 1942 og 1946. Vigeland laget også blant annet lysestaker og nummertavler, men sistnevnte er siden flyttet fra kirkerommet.
Interiør og inventar
Dagens interiør er altså formet av Ianke, som skal ha gjort om en god del på Nordans moderniseringer. Det er gallerier i alle korsarmer, også i østre, der det er kor. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Kirken hadde opprinnelig prekestolalter, og korveggen sies å være delvis tilbakeført. Altertavlen har et nattverdsbilde som ble malt av Johan Samuel Brøgger i 1779. Øverst finner vi kongemonogrammene til Kristian VII og Olav V. Ved Nordans ombygging ble tavlen erstattet med en ny som hadde et oppstandelsesbilde malt av M.E. Winge, men denne er nå henvist til våpenhuset (i tårnfoten i vest).
Prekestolen er fra Nordans tid og har syv fag med speilfyllinger. Også døpefonten er fra Nordans tid. Den er åttekantet og kalkformet og har renessanseinspirert ornamentikk. Den opprinnelige døpefonten fra 1779 var formet som en naken figur av Johannes Døperen som bar kummen. Den vakte forargelse, og ble allerede i 1794 byttet ut med en dåpsengel. Det skal ha vært et skifte eller to også mellom denne og dagens døpefont fra 1874.
Orgelet har 30 stemmer og ble bygget av Bruno Christensen i 1972. Prospektet er overtatt fra et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907. Orgelet sies å være utmerket og brukes mye til konserter. Kirken har to middelalderklokker. Ytterligere inventar (nåværende og tidligere) er beskrevet i littertaturen.
Galleri i tverrskip
Kirkegård og omgivelser
Området rundt kirken er parkmessig behandlet og brukes ikke lenger som gravplass, men Østre Fredrikstd gravlund ligger litt lenger øst, utenfor vollene. Et stykke sørøst for dette igjen er en krigskirkegård. Kister fra en gravkjeller under tårnfoten ble forflyttet til kirkegården i 1870-årene.
Artemisia.no omtaler en tidligere prestegård i Voldportgaten 69.
Bakgrunn Trømborg har vært kirkested siden middelalderen (første gang omtalt i 1364), men den tidligere kirken stod litt lenger nord. Det var en liten steinkirke (visstnok bare 16 alen x 8 alen innvendig, dvs. rundt 10 m x 5 m, skjønt gamle bilder tilsier litt andre proporsjoner). Kirken hadde en trang vestportal og et våpenhus i tre vest for denne. På et tidspunkt, muligens rundt 1732, ble noe av vestmuren fjernet og våpenhusdelen utvidet — i praksis en forlengelse av skipet vestover. Et tilbygg vest for dette igjen kom til i 1759. Et sakristi i øst skal ha kommet til en gang mellom 1853 og 1869, og det var takrytter på østre del av tilbygget i tre (fra 1800-tallet; tidligere hadde det vært takrytter over murdelen).
Tidligere kirke
Kirken var i middelalderen viet tilst. Laurentius, og det skal ha vært en undergjørende kilde (Mariakilden) i nærheten. Etter reformasjonen var kirken anneks til Eidsberg. Den er liten grunn til å tro annet enn at kirken ble solgt på auksjonen i 1723 for etterhvert å komme i kommunal eie, men det sier undersøkte kilder ingenting om. Rundt omkring 1730 ble altertavlen erstattet med Trøgstad kirkes avlagte altertavle, en katekismetavle med baldakin og vinger. Denne er nå på Folkenborg museum. Der finner man også prekestolen, mens døpefonten er overført til dagens kirke. En almissetavle er overført til museet, og for øvrig ser mye av inventaret ut til å ha funnet veien ut av historien.
Dagens kirke
Dagens Trømbog kirke ble tegnet av Hjalmar Welhaven og oppført av byggmester A.C. Furuholmen. Det er en langkirke i tre (laftet, men med utvendig og innvendig panel; øvre del av tårnet er i bindingsverk. Ifølge Norges kirker er kirken av samme type som Hærland kirke, hvilket formodentlig betyr etter samme tegninger. Den har i dag rundt 250 sitteplasser.
Interiør og inventar
Kirken ble omfattende restaurert i 1954–55 under ledelse av Mons Løvfald. I det ytre ser vi at vinduene som ble satt inn, er forskjellige fra dem i Hærland kirke. Interiørfargene er etter forslag fra Søren Bergby, og Glassmalerier (se «Norges kirker») ble laget av Borgar Hauglid. Alterbildet ble byttet ut med det nåværende, som er malt av Anton Gundrosen og viser oppstandelsen ved at Kristus stiger ut av graven og kvinnene som vi vanligvis ser skue den tomme graven, står ved siden av, mens romerske soldater skjermer øynene for det sterke lyset. Teksten under bildet lyder: «Han er opstanden.» (Luk 24, 6) Ifølge «Norges kirker» er inventaret med unnntak av døpefonten tegnet av byggmester Furuholmen, så vi får anta at det også gjelder omrammingen til altertavlen, som henger sammen med alterbordet.
Prekestolen er i venstrekant av korbuen og har oppgang fra koret. Til å begynne med fikk den nye kirken en døpefont i tre, men middelalderdøpefonten av kleberstein er gjeninnsatt. Kirken har søyledekor som forestiller dødehavsruller, og de to kirkeklokkene — fra O. Olsen & Søn — er fra 1862 og 1879. Orgelet (1979; 16 stemmer, to manualer) kommer fra Bruno Christensen.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården ble utvidet i 1844 og 1881, og det arbeides p.t. for utvidelse. Et gravkapell i pusset tegl ble oppført rundt 1915. Menighetshuset ligger langs veien som fører til kirken.
Bakgrunn
Svinndal kirke var i middelalderen viet til erkeengelen Mikael, og Mikaels dag ble feiret lokalt helt til 1770. Kirken gikk da også under betegnelsen Michaelskirke helt til 1790. Etter reformasjonen var den anneks til Våler. Kirken står på grunn fra gården Ingulfstad, og eldste kjente kirke stod ca. 150 meter lenger nordøst, der det fortsatt er kirkegård. Det var en langkirke i tre med takrytter og våpenhus. Kirken brant ned i 1854, og ny kirke ble oppført i løpet av et par år.
Kirkebygg
Svinndal kirke er oppført av byggmester Hans Møller etter tegninger av Chr.H. Grosch. Det er en laftet langkirke med rektangulært skip, kvadratisk kor og sakristi (to rom) i forlengelsen samt vesttårn i bindingsverk med våpenhus i tårnfoten. Kirken ble innviet i 1856 og har ifølge kirkeleksikonet 300 sitteplasser.
Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og korets gulv er hevet to trinn i forhold til skipets. Det er en klokkerbenk på sørsiden i koret, mens døpefonten står på nordsiden ved en annen benk.
Et orgel fra 1865 ble i 1951 avløst av et orgel fra J.H. Jørgensen. Det sies at det ikke har fungert siden 1984, og innkjøp av nytt orgel planlegges. I tillegg finnes et mindre orgel — nærmest et kororgel — helt øst i skipet nord, for koråpningen. Det er bygget av Bruno Christensen i 1986 og har 6 stemmer (1 manual). De to kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn året før kirken ble innviet. Det finnes noe kirkesølv fra 1700-tallet.
Kirkegård og omgivelser
Området rundt selve kirken er for en park å regne. Kirkegården er på den andre siden av veien, der den gamle kirken stod. Den har blitt utvidet flere ganger. Nordvest for kirken står et bårehus.
Bakgrunn, tidligere kirke
Området rundt Gressvik opplevde en stor befolkningsøkning fra midten av 1800-tallet, for en stor del knyttet til sagbruksvirksomhet. Gressvik var kommunesentrum i Onsøy frem til sammenslåingen med Fredrikstad i 1994. Kirkemessig sognet Gressvik til Onsøy, og Gressvik ble anneks til denne kirken da stedet fikk sin egen kirke på 1880-tallet (titulert som kapell). Kirken (kapellet) ble tegnet av Henrik Nissen og oppført av byggmester O. Nielsen. Det var en langkirke i tre som ble innviet den 2. mai 1884. Den hadde 400 sitteplasser og interiør som var laget av snekkerne Emmanuel Forster og Gudbrand Olsen, samt en kristusfigur (gipskopi etter Bertel Thorvaldsen) på alteret. Det var orgel på vestgalleriet, og kirkens to klokker var støpt av O. Olsen & Søn (det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen) i 1883. Stedet fikk fastboende prest da det ble gjort om til kapellani i 1901. Kirken ble pusset opp til tredveårsjubileet i 1914, men den 30. april 1915 brant den ned, muligens som følge av gnister fra pipen på en vindfull dag. Enkelte gjenstander som døpefonten ble reddet ut av den brennende kirken.
Kirkebygg, bygningshistorie
Prosessen med å bygge ny kirke tok noe lengre tid enn forventet. Tegninger ble i august 1916 levert av Ivar Næss, som kort tid i forveien hadde samarbeidet med Olaf Nordhagen om nabokirken Kråkerøy (og forøvrig tegnet Frogner i Oslo). Året etter startet grunnarbeidene. Høsten 1917 var grunnmuren reist, men på grunn av vanskelige tider ble fullføringen utsatt — og det i flere år. I mellomtiden ble menighetshuset ved Hauge gård brukt som interimskirke. Først i 1923 tok byggingen til, med grunnsteinsnedleggelse den 23. oktober. Murmester August Hansen hadde ansvar for murerarbeidet og byggmester Karl Brynildsen for trearbeidene. Det var meningen at kirken skulle innvies den 30. april 1925 — på tiårsdagen for brannen — men en murerstreik i 1924 forsinket arbeidet, og kirken ble innviet den 9. desember 1925.
Gressvik kirke er oppført med en råmur av betong forblendet med granitt (råkopp). Kirken kneiser på toppen av en bakke. Selve kirken er en langkirke orientert fra sørvest til nordøst, med et kor i skipets forlengelse som er omgitt av sakristier (dåpssakristi i nord, prestesakristi i sør). Tårnet er plassert til venstre for inngangen, og på nordvestsiden er en mengihetssal med møne vinkelrett på kirkens lengdeakse. 2. etasje i denne delen nås fra et trappetårn i øst og inneholder galleri. Mellom menighetssalen og kirkerommet er det foldedører med store åpninger. Kirketaket er tekket med tegl, mens tårntakene er kobbertekket. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 356.
Kirken har hatt en god del fuktproblemer i løpet av sin historie. De viste seg allerede i løpet av det første året, og har forårsaket mange runder med reparasjoner. De to mest omfattende reparasjonene / restaureringene ble gjort i 1963 og 1990.
Interiør og inventar
Innvendig er muren pusset og hvitmalt. Himlingen er tønnehvelvet og koråpningen rundbuet, og et orgelgalleri over inngangen kom til i 1963. Arkitekten var sterkt delaktiv i utformingen av interiør og inventar, f.eks. prekestol og døpefont. Istedenfor altertavle har kirken et rundt vindu på korveggen med glassmaleri av Enevold Thømt. Vi ser Jesus som tar imot med åpne armer, og en henvisning til Matt 11, 28. Også skipets sørvinduer (eller sørøstvinduer) har glassmalerier av Thømt. De kom på plass året etter innvielsen.
Den arkitekttegnede prekestolen ble fremstilt av Fredrikstad Trævarefabrik og står til høyre for korbuen. Døpefonten (også arkitekttegnet) er åttekantet.
Kirkens opprinnelige orgel (fra 1925) var et 14 stemmers Jørgensen-orgel (pneumatisk). Dagens orgel er et helmekanisk pipeorgel fra Bruno Christensen med 22 stemmer og 2 manualer (ifølge Christensen selv; andre kilder opererer med 21 stemmer) og ble innviet den 4. desember 1971. De to kirkeklokkene ble støpt i 1925 av Ole Olsen & Søn.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er betydelig utvidet gjennom årene, og forskjellige deler har forskjellig karakter. Den vestre delen (på den andre siden av en vei) er utformet som et stort parkanlegg. Det var lenge misnøye med det gamle gravkapellet, som overlevde brannen i 1915. Etter flere runder med diskusjoner ble det i 1959 oppført et bårehus i granitt etter tegninger av Aksel Fronth. Det er bygget som portal inn til det eldste kirkegårdsområdet (nord for kirken). Et menighetssenter vest for kirken (mellom forskjellige gravlunddeler) ble tegnet av Kjell Veine og innviet den 30. august 1987. I skråningen opp mot kirkens hovedinngang står et krigsminnesmerke.
Bakgrunn, stavkirke
På Årdalstangen har det stått kirke siden middelalderen. En stavkirke som antas å ha blitt oppført rundt 1200 eller kanskje før det, er første gang nevnt i 1323, og før dette skal det ha stått en stolpekirke på stedet. Stavkirken hadde hevet midtrom og seks staver på hver side av hovedskipet, og også koret var treskipet. Kirken ble utvidet vestover i middelalderen, idet et tårn ble bygget i den vestre forlengelsen av det opprinnelige bygget. Den skal også ha hatt et stavbygget sakristi. Sistnevnte er imidlertid ikke tatt med i tegninger av kirken utført av Georg Bull før kirken ble revet og erstattet med dagens kirke.
Stavkirkens portalornamentikk skal ha hatt likhetstrekk med Stedje stavkirke i Sogndal, hvis portal er å finne i Bergens museum. På samme museum er en rekke gjenstander fra Årdal stavkirke: tre alterfrontaler fra 1300-tallet, en altarbaldakin fra 1250, en portal, en kirkedør og et skap fra 1200-tallet samt en altetavle og en prekestol fra 1616. Ellers hadde stavkirken blant annet dåpshus, og en rekke andre inventargjenstander er skildret i forbindelse med befaringer (se «Norges kirker»).
Denne kirken ble i likhet med mange stavkirker etterhvert for liten, og ny kirke ble tegnet av Christian Christie i 1860-årene. Kirken ble prefabrikert i Christiania før materialene ble fraktet til Årdal og oppført like ved den gamle stavkirken. Innvielsen var 19. desember 1867.
Kirkebygg
Årdal kirke er en stavkirkeinspirert langkirke i bindingsverk med 400 sitteplasser (ifølge Fylkesarkivet, mens «Norges kirker» opererer med 535). Kirken har stående panel utvendig og innvendig, og den har visse likhetstrekk med Hauge kirke (også tegnet av Christie), men har ikke tvillingtårn. Opprinnelig hadde Christie ønsket frittstående støpul pga. vindforholdene. Kirken er treskipet, og sideskipene etterligner stavkirkenes svalganger.
Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri ved inngangen i sørvest, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Prekestolen er til høyre for koråpningen, og det finnes en lesepult fra 1982. I østgavlen er syv lansettvinduer med glassmalerier.
Inventar
Kirken hadde først et alter med spisse kløverbladbuer. Det nåværende alteret ble tegnet av Dagfin Werenskiold og kom på plass til 80-årsjubileet i 1947. Werenskiold er også mannen bak altertavlen (1935), som har form av et alterskap inspirert av middelalderens sådanne. Døpefonten er formodentlig formgitt av arkitekten.
Orgelet ble bygget av Vestlandske orgelfabrikk i 1979 og omintonert av Bruno Christensen i 2005. Klokkene er støpt i 1871 og 1894. Også annet inventar er skildret i «Norges kirker».
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og nord for kirken står et bygg som formodentlig er redskapshus. På kirkegården står et minnesmerke over krigen mot svenskene i 1814, reist i 1914 som mange slike monumenter. På kirkegården står også flere andre minnesteiner, deriblant den såkalte Dagfinnsteinen.
Bakgrunn, Y-kirke Horg var en del av Støren kommune (eller formannskapsdistrikt) før det ble utskilt som egen kommune i 1841. I 1964 ble Horg sammen med Flå, Hølonda og en flik av Buvik innlemmet i Melhus. Det har vært en rekke kirker i området gjennom tidene, men på 1600-tallet bestemte man seg for å samle kirkevirksomheten og kastet faktisk terning for å bli enige om plasseringen av felles kirke etter Foss og Grinde. Det ble ved gården Horg, like sør for det tidligere kommunesenteret Lundamo, nær det som nå er E6. En Y-formet kirke ble oppført under byggmester Ole Jonsen Hindrum og innviet den 6. februar 1670. Dette var en av bare ti Y-formede kirker som er blitt oppført her i landet; i dag gjenstår fem av dem. Hver av fløyene var omtrent like lange. Det var kor i østfløyen, skilt fra resten av kirken med et korskille, der det inngikk et dommedagsbilde (trolig malt av Niels Nielsen Kontrafeier i 1660-årene) som nå er å finne på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Prekestolen stod på hjørnet mellom østfløyen og vestfløyen. Den er datert 1661 og har himling. Den ble skåret av Ole Olesen Bildschnider og staffert av Niels Nielsen Kontrafeier, med bilder av de fire evangelistene. Også prekestolen er nå på Vitenskapsmuseet. På 1960-tallet ønsket man å tilbakeføre den til kirken, men fikk nei av antikvariske myndigheter.
Interiør i Y-kirken. Altertavlen vi ser i koret (østre korsarm), er i bruk i dagens kirke. Foto: Erik Olsen/NTNU, fra Wikimedia Commons.
Y-kirkens bygningshistorie, interiør og inventar
Den barokke altertavlen ble skåret av Ole Olesen Bildschnider i 1662. Det må bety at den — i likhet med prekestolen — ble overført fra en av de tidligere kirkene, uten at det fremgår klart av jubileumsboken hvilken. Altertavlen avløste i 1965 den altertavlen som ble laget for dagens Horg-kirke, og er skildret grundigere nedenfor.
Kvinnene hadde plass i nordfløyen og mennene i sørfløyen. Et skriftehus i øst ble påbygget på midten av 1670-tallet. Brystningen på galleriet i nordfløyen hadde 15 felt med utskårne ornamenter, hvorav 14 nå er å finne utstilt på Vitenskapsmuseet. Brystningen antas å stamme fra Foss-kirken, der det muligens har inngått i et lektorium. På Vitenskapsmuseet finnes også en rekke andre gjenstander fra de gamle Horg-kirkene. Blant disse er to krusifikser fra 1100-tallet, et alterskap fra 1500-tallet og et glassmaleri. Museet har et eget rom viet til Horg.
Det kan ellers nevnes at Y-kirken i 1726 ble solgt til sognepresten. Den hadde så forskjellige eiere før den ble kjøpt av allmuen i 1797 til en svært billig penge.
Y-kirken ble etterhvert for liten, og den var trekkfull. I 1889 ble det tatt initiativ til innsamling av penger til å bygge ny kirke. Ordføreren fikk i oppgave å ta kontakt med kirkedepartementet for å skaffe tegninger til kirke i ønsket størrelse. Departementet hadde ingen slik tegning inne, men kunne henvende seg til H.E. Schirmer om saken. Ordføreren hadde imidlertid kontakt med Carl Julius Bergstrøm i Trondheim (som står bak en rekke andre kirker i området, som f.eks. Melhus, Orkdal og Rissa), og herredsstyret besluttet å bruke Bergstrøms tegning. Den nye kirken ble oppført like sør for Y-kirken i 1890–93 og innviet den 22. november 1893 (årstallet 1892 står på vindfløyen i spiret). Y-kirken ble revet våren 1894 og materialene solgt på auksjon. Inventaret ble dels overført/lagt på loftet i den nye kirken (så som altertavlen og en rekke epitafier), dels sendt til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Gamlekirken er skildret i jubileumsboken.
Y-kirken (t.h.) stod ved siden av dagens kirke en liten stund før den ble revet. Foto: Erik Olsen/NTNU, fra Wikimedia Commons.
Dagens kirke
Dagens Horg-kirke er en laftet korskirke med 700 plasser. Kirken har utvendig panel, og den har et vesttårn som ser ut til å være omgitt av trappehus. Korsarmene er svært nær koret og like høye som hovedskipet. Koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. I begynnelsen var kirken annekskirke under Melhus, men den har i dag eget sogn. Kirken er pusset opp en rekke ganger i løpet av 1900-tallet, og det er gjort om på interiøret. Kirken ble av enkelte, f.eks. Domenico Erdmann, oppfattet som en stor, tom og litt kjedelig kirke, og det ble ved anledninger ytret ønske om å ta i bruk gammelt inventar igjen.
Interiør og inventar
Da kirken var ny, ble inventaret (altertavle, prekestol, døpefont, benker mv.) snekret av Even Skjegstad. Den nygotiske altertavlen fikk et korsfestelsesbilde malt av Olga Gundersen i 1892 som kopi etter et bilde av Guido Reni som henger i Galleria Estense i Modena. Denne tavlen ble demontert i 1965. Selve bildet henger i koret, mens resten av tavlen står på tårnloftet. I stedet har man tatt i bruk igjen den barokke altertavlen fra 1662. Tavlen har tre bilder i midtfeltene som viser (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og gravleggelsen. Disse er flankert av utskårne figurer. Aller øverst i midten troner den seirende Kristus («Maiestass Domini») med et kors i hånden. Tavlen bærer forbokstavene til giverne, Joen Erichsen og Kjersten Nielsdatter. Den ble restaurert av Ola Seter i 1966.
Even Skjegstads døpefont ble restaurert i 2007. Av annet gammelt inventar kan nevnes kirkesølv (kalk og disk fra 1684, førstnevnte en sammensmelting av kalkene fra Foss og Grinde) og et epitafium, «Kristi preken», fra 1679.
Kirken fikk installert orgel fra Bruno Christensen i 1989 og brukes endel til konserter. De to kirkeklokkene er fra 1766 (støpt av Henrik Aunum) og 1798 (støpt av Arnt Hedemark i Trondheim).
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den er utvidet en rekke ganger, blant annet i 1993. Kirkegården har egne felt for urnegraver samt et felt med innvandrerkirkegård. Det står et bårehus (fra 1974) sørøst for kirken og et uthus (fra 1989) på østsiden. Horg gård brant for øvrig ned i 1954. På vestsiden av E6, i sørkant for kirken, ligger en kirkestall fra 1923. Den hadde opprinnelig 30 stallrom, men det gjenstår bare 12.
Bakgrunn
Rennebu ble eget prestegjeld i 1862, og i 1877 ble det gitt tillatelse til å oppføre en kapellkirke på Berkåk, som nå til dags er kommunesentrum. Kirken ble tegnet av Henrik Nissen og ble innviet den 30. oktober 1878.
Kirkebygg
Berkåk kirke er laftet langkirke med 200 sitteplasser (ifølge Kirkesøk). Den har vesttårn, og koret er rett avsluttet og omgitt av sakristier.
Interiør og inventar
Kirken har utvendig og innvendig panel; det siste kom til rundt 1910. Innvendig er det orgelgalleri i vest, og korets gulv er hevet et lite trinn i forhold til skipets. Koråpningen er rundbuet, og det relativt lille koret åpner seg mot skipet i full bredde. Både koret og skipet har tønnehvelv. Dette stammer fra 1953, da kirken ble satt i stand til 75-årsjubileet under ledelse av John Tverdahl, og kirken ble pusset opp også til hundreårsjubileet i 1978.
Opprinnelig hadde kirken et enkelt trekors istedenfor altertavle, men i 1918 gjorde en gave at kirken kunne utsmykkes med altertavle og annet. Rammen med akantusskurd ble skåret av Ola Hoel, og bildet ble malt av Harald Brun. Bruns bilde ble i 1958 byttet ut med et bilde malt av Mikael Hoel. Teksten under bildet lyder: «Eg er den gode hyrding» (Joh 10, 11).
Prekestolen fikk akantusskurd skåret av Ola Hoel i midten av 1920-årene. Stolen ble ombygget noe omkring 1930 og fikk oppgang fra sakristiet istedenfor fra koret. Den skal ha fått ny himling i den forbindelse. Stolen er til venstre for korbuen.
Ola Hoel skal også ha skåret døpefonten, som dateres til 1926. Den er begerformet og har følgende innskrift: «Av hans fullnad har vi alle fått, og det er nåde over nåde» (Joh 1, 16).
Over og rundt korbuen er en billedfrise som ble malt av Mikael Hoel i 1950-årene. Dette ser vi f.eks. på klærne til familien som sitter og ber bordbønn, og misjonsbildet ville nok ha vært ansett som politisk ukorrekt hadde det blitt malt i dag.
Over vestgalleriet er det et rundt vindu med farget glass. I sakristiet henger en rekke prestebilder.
Orgelet ble skiftet ut i 2012. Fra før hadde kirken et elektronisk Ahlborn-orgel fra 1972. Det nye pipeorgelet har 16 stemmer og er bygget av Bruno Christensen. Det ble innviet den 24. september 2012.
Kirkeklokken ble støpt av Lars Rustad på Leinstrand i 1874.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene og brer seg for en stor del nordover fra kirken. På kirkebakken øst for parkeringsplassen står et kombinert bårehus og servicebygg som ble oppført i 1971 etter tegninger av Roar Tønseth. Like ved siden av kirken er et menighetshus, og presteboligen er heller ikke langt fra kirken.
Kilder og videre lesning:
Johan Frydenlund (red.): Berkåk kyrkje 1878–1978. Kyrkjehus og kyrkjelyd (Berkåk sokneråd, 1978)
Bakgrunn
Østre Porsgrunn kirke ble påtent og brant ned natt til 11. april 2011, og den 15. september 2019 ble ny kirke på stedet innviet etter flere års diskusjon om hva som skulle bygges, og til tider hissig konflikt. La oss se litt på hva som gikk tapt.
Porsgrunn vokste frem som ladested under Skien og fikk bystatus (kjøpstadsrettigheter) i 1807. Kirkemessig sognet byen øst for Porsgrunnselva til Eidanger prestegjeld, mens Vestsiden sognet til Solum prestegjeld, før de to ble utskilt i et eget prestegjeld ved årsskiftet 1763-64. Like før ble det oppført kirke begge steder. Kirken på Vestsiden ble innviet i 1758, mens «Jesu kirke i Østre Porsgrunn» (alias Østsidens kirke) ble innviet den 10. juli 1760. Begge de to kirkene ble oppført av byggmester Joen Jacobsen.
Kirkebygg, bygningshistorie
Østre Porsgrunn kirke var en laftet korskirke med ca. 600 sitteplasser. Den var særlig verdsatt for sitt rokokkointeriør, men som gamle kirker flest gjennomgikk den flere endringer. I 1888 var det en større reparasjon der kirken fikk innvendig panel, pulpiturer ble fjernet og en god del gammelt inventar ble stuet bort. Galleriene ble dessuten bygget om, og kirken fikk nytt alterbilde. Veggpanelet ble fjernet og interiøret ført tilbake mot det opprinnelige i 1962. Da ble også mange pulpiturer rekonstruert. Det ble gjennomført en stor oppussingsrunde i 1997, og 250-årsjubileum ble feiret i 2010. Mer oppussing var på gang da kirken brant. Kirken hadde tønnehvelv med skymaling, og den hadde sammenhengende gallerier i tre av korsarmene. Kirkens orientering var fra sørvest mot nordøst.
Inventar
Selve altertavlen var visstnok laget i Joen Jacobsens verksted og hadde opprinnelig to bilder: ett som viste himmelfarten, og ett av kongenes tilbedelse. I 1889 ble disse bildene flyttet til hhv. det lokale bedehuset (men er nå på lager) og korets nordvegg, og altertavlen fikk innsatt et korsfestelsesbilde malt av Axel Ender i 1889. Prekestolen ble restaurert til 250-årsjubileet. Kirken fikk sit første orgel, bygget av Daniel Wroblewsky, i 1782. Fasaden fra den tid ble beholdt helt frem til brannen, selv om orgelet ble skiftet ut rundt 1850, og det siste orgelet ble levert av Bruno Christensen (30 stemmer, 3 manualer og pedal) i 1982. De hadde et par år tidligere levert kororgel (op. 255; 5 stemmer, 1 manual) til kirken. Det meste av dette gikk tapt i brannen. Bare noen få gjenstander som ble oppbevart i et brannsikkert skap, ble reddet.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er der fortsatt, nå med ny kirke. Noen år etter brannen stod den imidlertid uten sitt naturlige midtpunkt , som bildene her antyder. Nordvest for kirken, på den andre siden av kirkebakken, er gravkapellet, som ble oppført etter tegninger av Haldor Børve og ifølge litteraturen innviet i 1921. (Årstallet på vindfløyen er imidlertid 1928.) Det er omgitt av et relativt lite kirkegårdsstykke, men brukes ikke lenger som gravkapell. Det meste av kirkegården strekker seg imidlertid omtrent sørover fra kirken. Sørøst for kirken står kirkestuen, som overlevde brannen. På nordøstsiden av kirken står et minnesmerke over begivenhetene i 1814. Kirkens administrasjon holder til i Winthers gate, ikke langt unna. Og ny kirke ble altså innviet den 15. september 2019.
Kilder og videre lesning:
Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 142–145
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 38–39
Truls E. Norby: Kirken og byen. En beretning om Porsgrunns kirker gjennom 250 år (Norgesforlaget, 2010)
Randesund sogn øst for Kritiansand sentrum har to kirker: Randesund og Søm. Førstnevnte er en klassisk Grosch-kirke, mens den siste er en arbeidskirke fra 2004 der også kirkens administrasjon er lokalisert. Randesund kirke ble altså tegnet av Chr.H. Grosch, og den ble oppført under byggmester Mikael Mortensen og innviet den 28. oktober 1864. Det er en laftet korskirke med drøyt 400 sitteplasser. Kirken har utvendig panel.
Inne i kirken er det gallerier langs veggene i vestre korsarm samt i tverrarmene. Det er fyllinger med dekorasjoner på galleribrystningen rundt det hele.
Altertavlen ble malt av Olaf Hasaas i 1959 i kopi etter altertavlen i Risør kirke. Bildet viser nattverden. Prekestolen er på hjørnet mellom koret og søndre tverrarm. Døpefonten i tre står langs korets nordvegg og har et metallfat.
Kirken hadde tidligere et Sauer & Walcker-orgel fra 1924, men fikk i 1999 et nytt orgel med 12 stemmer bygget av Bruno Christensen (se spesifikasjoner). Kirkeklokken er fra 1864 og er støpt i Stavanger. Else Marie Jakobsen har laget alterduker og antependier til kirken. Det er en rekke interiørbilder fra kirken på nettstedet Agderkultur.
Kirkegården som omgir kirken, er den eneste i sognet. Det ser ut til å være innredet bårerom under kirken. På kirkegården står et krigsminnesmerke, og ut mot veien er et bygg som later til å være servicebygg / redskapshus. Foran kirken er det to benker omgitt av espalierer der man kan sitte og nyte synet av kirken. Menighetshus (fra 1975) er det på Søm.
.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
