Stikkord: Christen Brun

Strand kirke

Strand kirke

Bakgrunn
Som så mange andre steder ble det fremsatt krav om kirke i Strand/Opphus-området pga. lang kirkevei. Et visst tilskudd ble gitt fra kommunen, og grunn ble gitt av Ole Nilsen Svea Strand. Kirken ble tegnet av ingen ringere enn Jacob Wilhelm Nordan, og arbeidet ble meldt igangsatt i april 1863. 2. desember samme år ble kirken innviet. Den ligger på østsiden av riksvei 3 og på vestsiden av Glomma, og den er den sørligste kirken i Stor-Elvdal kommune.

Kirkebygg
Strand kirke er en laftet langkirke med vesttårn. Skipet er rektangulært. Koret i øst er i samme bygningskropp som skipet, og det er sakristi i den østre forlengelsen. Antall plasser oppgis av Kirkesøk til 300.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor vestinngangen. Korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av en lav balustrade på hver side av midtgangen.

Altertavlen har et bilde av Jesu dåp som Christen Brun kopierte i 1890 (27 år etter kirkens innvielse) etter Tidemands alterbilde i Trefoldighetskirken i Oslo.

Prekestolen er inntil nordveggen. Døpefonten av eik samt kalk og disk ble gitt av sogneprest Ole Severin Olsen og hans bror Fredrik Olsen. Døpefatet er i sølv og ble gitt av Lorenz Meyer. Kirken har to klokker som ble støpt hos John Warner & Sons i London i 1863. De ble gitt i gave fra Anne Olsdatter Furuseth. Et orgel fra Amund Eriksen ble gitt av Kari og Haagen Kroken og kom på plass i 1868. Dette er fortsatt nevnt i kirkeleksikonet og Norsk orgelregister (begge utgitt 1993). Hvis det fortsatt er i bruk og spillbart, er det såpass gammelt at det må ha blitt omfattende restaurert.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde. Litt nord for kirkegården er en kirkestue som ble innviet i 1983. Før dette var det en annen kirkestue som var bygget i 1875 og ble ombygget i 1920. Den var i mange år bolig for kirketjeneren.

Strand kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tangen kirke

Tangen kirke

Bakgrunn
I Stange kommune har det visst alltid vært mange storgårder, og endel av dem hadde gårdskirker i gamle dager. Slik var det også ved Tangen, der det var gårdskirke ved Vik gård frem til noe før 1600. I 1837 gav Berte og Jon Grimerud menigheten tomt fra gården Tangen, og i 1857 ble Tangen sogn utskilt fra Stange. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch, og byggmester var Hans Gulbrandsen Røisi. Tangen kirke ble innviet den 9. august 1861 av prosten i Vang, Paul Winsnes (mannen til Hanna Winsnes med kokeboken).

Vestfra
Port i sør
Oppussing i 2008

Kirkebygg
Tangen kirke er en åttekantkirke i laftet tømmer, og det har etterhvert fått stående panel innvendig og utvendig. Den hevede kuppelaktige midtdelen er i bindingsverk. Kor og våpenhus nærmest hektet på åttekantdelen. Det er sakristier i forlengelsen av koret. Grosch står bak en rekke åttekantede kirker, men visstnok ingen andre med hevet midtparti som denne, som skal være påvirket av stavkirkearkitektur. Kirken har ifølge kirkeleksikonet 450 plasser. Det var en større oppussing/restaurering til 75-årsjubileet i 1936, og interiøret ble da fargesatt av Domenico Erdmann. Disse fargene ble for en stor del beholdt ved oppussingen i 1986, men i 2010 ble interiørfargene tilbakeført mot det opprinnelige, med antikkhvitt på innerveggene istedenfor Erdmanns blåfarger osv., som er avbildet her. (Se bilder på Kirkesøk.) Kirken ble malt utvendig i 2008, som det vises på et par bilder her.

Inventar
I 1861 var det et enkelt trekors på alteret, men ca. 1876 anskaffet man altertavlen med gotiserende innramming og et bilde malt av Christen Brun etter Carl Blochs kjente maleri Christus Consolator. I forbindelse med dette Bloch-bildet henvises det gjerne til 2 Kor 1, 5–7, men Bloch har også malt et bilde som henviser til Matt 11, 28, og det er sistnevnte skriftsted som er gjengitt på altertavlen i Tangen kirke.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Prekestolen, som er på alder med kirken, ble malt om av Einar Rønning til jubileet i 1936 og fikk da bilder av evangelistene i fyllingene. Døpefonten er i polert granitt og fra 1880. Den ble overført fra Stange kirke i 1898. På skråveggen til venstre for koråpningen henger en kalvariegruppe (korsfestelsesgruppe) av Simen Olsen Hammerstad laget til kirkens åpning.

Kalvariegruppe
Orgel

Tangen kirke overtok først et orgel fra Stange kirke. Så fikk kirken et nytt Olsen & Jørgensen-orgel i 1901, mens dagens orgel er et snertingdalorgel fra 1961. De to kirkeklokkene er fra 1860, fra det som nå er kjent som Olsen Nauen. Den store lysekronen midt i kirkerommet er fra tiden da kirken fikk elektrisk lys, i 1919. Kirken har gallerier på begge sider av orgelet, og det er vinduer både på galleriene og over dem.

Kirkegård
Kirken ligger på en høyde og er omkranset av kirkegården, som er omgitt av en mur. Blant dem som er gravlagt her, er Ingeborg Refling Hagen (sammen med sin søster) og Eivind Groven (som var gift med en annen søster av Ingeborg). På den andre siden av parkeringsplassen er et gravkapell (som ser ut til å ha overtatt det gamle Olsen & Jørgensen-orgelet) samt et servicebygg. På vollen ved siden av oppkjørselen står et krigsminnesmerke. Området rundt kirken er blitt ryddet for endel høye trær i de senere år, slik at kirken er bedre synlig i landskapet enn den var for noen år siden.

Gravkapell
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vinger kirke

Vinger kirke

Bakgrunn
Vinger kirke ligger på Tråstadberget, sør for Kongsvinger festning. Dagens kirke avløste en kirke som er omtalt i Håkon Håkonssons saga (i skildringen av et slag i 1227) — trolig en stavkirke viet til Johannes døperen, skjønt en tegning fra 1676 viser en korskirke, så den var kanskje blitt ombygget. Denne ble revet på begynnelsen av 1700-tallet, noen år etter at dagens kirke stod klar. Den stod ved Hov, på østsiden av Glomma, like ved der prestegården lå. Stedet var flomutsatt og dessuten på feil side av Glomma i forhold til byen. Men kirkestedet ble altså flyttet i 1697, da dagens kirke ble bygget. Innviet ble den først i januar 1699 — ved superintendent Hans Rosing. Den fikk samme navn som domkirken i Christiania, Vår Frelsers kirke.

Vinger kirke
Vinger kirke
Vinger kirke

Kirkebygg
Vinger kirke er en hvit, tømret korskirke. Den er hovedsakelig laftet, mens gavlene er i bindingsverk. Bordkledning kom først en god del år senere — den ytre etter 1715. Byggmester var Peder Gundersen Norigarden fra Gudbrandsdalen, og tårnbygger var Hans Staal. Kirken har tre gallerier og ca. 600 sitteplasser. Det nåværende tårnet med løkkuppelen er fra en ombygging i 1854–55 etter at kirken var nedslitt og trengte oppussing. Kirken var tidligere brunrød, men ble malt hvit i 1868–69. På slutten av 1890-tallet ble kirken igjen omfattende restaurert, denne gangen under ledelse av Günther Schüssler, som døde mens arbeidet pågikk og er gravlagt her. Interiøret ble forsiktig restaurert i 1963–65.

Kirken var for øvrig blitt solgt til kommandanten på festningen ved kirkeauksjonen i 1723. Rundt 1750 kom den over på menighetens hender. I begynnelsen bar den et visst preg av å være garnisonskirke, og plassen foran kirken ble brukt som ekserserplass. Etterhvert vokste kjøpstaden Kongsvinger, og kirken ble mer preget av det sivile liv. I 1870 ble kirken erklært å være Vinger kommunes eiendom.

Interiør og inventar
Kirkerommet har nå buehvelv, men opprinnelig hadde den flat takhimling. Det er ikke mye igjen av det opprinnelige inventaret, som må ha omfattet litt av hvert fra den gamle kirken.

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Lesepult
Døpefont
Orgel

Alterutsmykningen består av et innrammet krusifiks. Krusifikset skal være fra 1300-tallet og er laget av en ukjent kunstner. Det ble funnet på loftet på 1920-tallet og har trolig vært i den gamle kirken. Opprinnelig brukte man altertavlen fra den gamle kirken, men det later til at den ble skadet. I 1783 er det snakk om at man har en tavle som er i god stand, men som trenger maling. Muligens dreide det seg om samme tavle. Etter ombyggingen i 1854–55 manglet det altertavle. (Man brukte et snekret kors.) Det ble samlet inn midler, og et maleri av Christen Brun som forestiller Jesus i Getsemane, ble innkjøpt og brukt som alterbilde. I sogneprest Harald Devolds tid (1924–33) eller i 1947 — avhengig av hvordan man tolker kildene — ble Bruns bilde flyttet til fondveggen i gravkapellet. Da gravkapellet ble revet, ble bildet plassert i krematoriets underetasje. Er det dette bildet som henger på nordre tverrarms østvegg?

Prekestolen ble overført fra den gamle kirken, men den ble relativt raskt byttet ut med en prekestol med lydhimmel fra 1704. Jubileumsboken sier at denne trolig ble byttet ut på 1800-tallet, muligens under ombyggingen i 1854–55. I Devolds tid ble imidlertid den enkle prekstolen staset opp med figurer skåret av Ole Boger, og den fikk en lydhimmel over seg som kan ses på et bilde i jubileumsboken. Senere er himlingen fjernet og dekorasjonene forenklet. Også andre ting fra Devolds tid er endret i ettertid. På motsatt side i forhold til prekestolen står en lesepult.

Døpefonten (like ved siden av prekestolen) er fra 1175–1250 og i kleberstein. Den er trolig overført fra den gamle kirken. I 1886 ble døpefonten oversmurt med oljemaling, og i 1891 fikk kirken en ny døpefont. I 1933 ble imidlertid middelalderdøpefonten delvis omhugget av Boger og tatt i bruk igjen.

Kirken fikk i 1839 et orgel som ble plassert over alteret. Dette ble i 1895 avløst av et orgel på orgelgalleriet over hovedinngangen. Mange av orgelpipene til 1839-orgelet ble solgt i 1918, men det finnes fortsatt rester igjen over og bak alteret. Et hammondorgel anskaffet i 1937 ble ingen suksess, og orgelet fra 1895 ble restaurert etter krigen. Et orgel bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk ble tatt i bruk i 1960, og det ble også anskaffet et harmonium til bruk om strømmen skulle bli borte. Det sies at orgelet aldri har vært godt, og det var lenge i ustand. Det ble satt i gang innsamling til nytt orgel med sikte på montering i tide til grunnlovsjubileet i 2014. Dette orgelet (27 stemmer, 2 manualer og pedal — se også her) er bygget av Ålems orgelverkstad og ble innviet 10. november 2013.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Inntil 1805 var det faktisk anledning til begravelse under kirkegulvet — for den som hadde råd til det. En rekke lik ble tatt opp og begravet ute på kirkegården ved en reparasjon av kirkegulvet i 1887. Likeledes ble det tatt ut kister fra under våpenhuset i 1936. Disse ble undersøkt først i 1980 og viste seg å være hovedsakelig barnekister fra 1700-tallet. Kirkegården er utvidet en rekke ganger, og det ble fra 1971 bygget et krematorium som ble tatt i bruk i 1973 og formelt overlevert i 1975. Det er en urnelund i bakken nedenfor krematoriet. Det fantes en stund et gravkapell (bygget i 1914), men da krematoriet stod klart, ble det brukt som bårehus, og gravkapellet ble revet. Krematoriet har riktignok en liten sal på 60 plasser, men ellers foregår begravelser fra kirken.

Nevnte Hov prestegård ble for øvrig solgt på auksjon i 1910 og videresolgt til kommunen i 1921. En parsell av eiendommen Rolighed ble tatt i bruk som ny prestegård i 1913, idet hovedbygningen fra 1859 ble satt i stand. Før krigen stod den tom for reparasjon. Tyskerne flyttet inn og etterlot hus og tomt i elendig forfatning. Det ble oppført en ny prestebolig i 1953. Den såkalte Klokkergården ligger i Vestre Solørveg 1 (tidligere Kirkestredet 5).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øvre Vang kirke

Øvre Vang kirke

Bakgrunn
Vang formannskap vedtok i 1901 å arbeide for oppføring av et nytt kapell. Utkast ble tegnet av Johan Meyer og bearbeidet av Andreas Bugge, idet tårnet ble besluttet plassert ved vestinngangen snarere enn over krysset, som det først var lagt opp til. Kirken ble bygget på grunnen til Nedre Slemsrud med O.E. Lande fra Lillehammer som byggmester og Bugge som utførende arkitekt (under Meyers sykdsomsforfall). Byggeperioden var 1903-1907, og «Vangsaasens kapel» ble innviet den 28. august 1907 av biskop Christen Brun. Senere er navnet endret til Øvre Vang kapell og så Øvre Vang kirke.

Øvre Vang kirke
Øvre Vang kirke
Øvre Vang kirke

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet kirke med korsform, men korsarmene er relativt korte, og alle benker er plassert i samme retning, slik de er i langkirker. Kirken har vesttårn, kor i øst og sakristier på hver side av koret. Den har 270 sitteplasser og ligger i Vangsås med utsikt mot Åkersvika og Hamar samt i retning Løten/Romedal. På gamle bilder er den malt rødbrun, men er ellers upanelt, slik at lafteteknikken er klart synlig. På 1940-tallet var kirken i dårlig forfatning med betydelige råteskader. I 1948 fikk den stående panel utvendig og ble malt grå med rustrøde vinduer. Et pyntetårn (takrytter) over krysset ble fjernet, og tårnkonstruksjonen ble avstivet. I 1971 fikk kirken sine nåværende farger idet den ble malt av Bjørn O. Larsen fra Hamar. De spesielle vinduene er for øvrig en viktig del av det visuelle inntrykket.

Vindu i Øvre Vang kirke
Vindu i Øvre Vang kirke
Vindu i Øvre Vang kirke
Vindu i Øvre Vang kirke
Vindu i Øvre Vang kirke
Vindu i Øvre Vang kirke

Inventar
Kirkens opprinnelige altertavle hadde ikke noe regelrett bilde, men var basert på arkitektoniske, symbolske og dekorative elementer. Den er fortsatt i kirken, men den altertavlen som brukes, er fra 1933. Innrammingen ble tegnet av Domenico Erdmann, og bildet ble malt av Ola Mathias Abrahamsson og forestiller kongenes tilbedelse av Jesusbarnet. Bildet er spesielt blant annet ved at bare Maria har stråleglans rundt hodet, men ikke Jesusbarnet. Det siste skyldes visstnok at kunstneren ble pålagt å gjøre om på bildet etter en klage.

Kor
Altertavle
Opprinnelig altertavle

Mye av inventaret ellers ble tegnet av arkitektene og er på alder med kirken, men det later til at prekestolen fikk sine utskårne figurer først på 1960-tallet da kirken ble restaurert. Kirkeinteriøret ble malt om i 1967.

Prekestol
Døpefont
Orgel

Kirken fikk sitt første orgel, et Jørgensen-orgel, i 1908. Dette ble i 1965 avløst av et snertingdalorgel. Dagens orgel stammer imidlertid fra en langvarig prosess som begynte på slutten av 1980-tallet og gikk over det meste av 1990-tallet, en periode som omfattet sammenslåingen mellom Vang og Hamar og konkursen hos Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble fullført av Norsk Orgelverksted og innviet 1. november 1998. Det viste seg imidlertid at det var problemer med dette orgelet, og etter diverse arbeider ble orgelet formelt godkjent først i 2003 og gjennomgått på nytt i 2005.

Kirkeklokkene er fra 1907 fra O. Olsen & Søn.

Kirken hadde hundreårsjubileum i 2007. Det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok, og det ble anskaffet nye serier med messehagler og andre kirketekstiler. Kirken er ellers et populært lokale for konserter og enkelte teaterforestillinger. Det er også et lokalt kor her.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Opprinnelig skulle det ikke anlegges kirkegård her, men kirkegården ved hovedkirken viste seg etterhvert å være for liten, med begrensede utvidelsesmuligheter. Opparbeidelse begynte i 1913 og var problematisk pga. berggrunn. Først i 1920 ble kirkegården innviet. Kirkestue og låve ble oppført og stod ferdig i 1923. Et gravkapell stod ferdig i 1940, men ble lite brukt etter 1970, da en avgift på bruk av selve kirken til begravelser bortfalt. Et bårehus ble innviet i 1974. Arbeid med utvidelse av kirkegården begynte på 1980-tallet, og nye parseller ble innlemmet og innviet i 1991. Senere har det vært ytterligere utvidelser, og kirkegården slik den nå fremstår, er et resultat av arbeider på 2000-tallet, med innvielse sensommeren 2004. Et langt større område enn det som for tiden har gravminner, er parkmessig behandlet, så det er nok tatt høyde for fremtidige utvidelser. Sør for kirken står et krigsminnesmerke med navn på to sider og opplysning om hvor ofrene falt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fresvik kirke

Fresvik kirke
Foto: Hermund Kleppa/Fresvik sogelag, fra Riksantikvarens Kulturminnesøk

Bakgrunn
Jordbruksbygda Fresvik er Vik kommunes østre avkrok, drøyt halvannen mil fra Feios og to og en halv mil fra Vangsnes. Området tilhørte Leikanger kommune inntil 1991. Her har det stått kirke siden middelalderen. Denne stod i likhet med dagens kirke ved gården Bøtun (gnr. 40), og det dreide seg om en stavkirke som er omtalt i Bergens kalvskinn. På 1600-tallet ble kirken utvidet ved at nytt skip ble oppført, mens stavkirkens skip og kor ble tatt i bruk som henholdsvis kor og sakristi. I 1860-årene ble det fremsatt krav om ny kirke i bygda, og gamlekirken måtte snart vike for dagens kirke.

Kirkebygg
Fresvik kirke ble tegnet av Henrik Nissen og oppført av byggmester Askild Andersen Aase. Den ble vigslet den 29. juni 1881. Dette er en laftet langkirke med rundt 200 sitteplasser. Kirken har vesttårn (egentlig i vest-nordvest), og koret er rett avsluttet og omgitt av sakristier.

Interiør og inventar
Mens kirken har liggende panel utvendig, er det flattelgjede laftetømmeret synlig inne i kirken. Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen. I øst er korgulvet hevet to trinn over skipets gulv, og det er en lav skranke på hver side av midtgangen. Korområdet er dels i den smalere forlengelsen, dels i samme bygningsdel som skipet. Kirken ble restaurert i 1960-årene. Da ble et vindu med glassmaleri i østveggen fjernet og blendet av.

Altertavlen har et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun i 1881 i kopi etter et bilde av Guido Reni. Teksten under bildet lyder: «Se det Guds Lam som bærer Werdens Synd» (Joh 1, 29). Prekestolen står til høyre i koret og har oppgang fra prestesakristiet. Døpefonten er i likhet med prekestolen åttekantet i formen, og begge er på aldr med kirken. Et syv stemmers Jørgensen-orgel er opprinnelig fra 1960, men kom i 1965 til Fresvik fra Nord-Vågsøy. Kirken har hele fire klokker: to fra middelalderen (ca. 1200 og ca. 1250) og to fra 1985 (støpt av Olsen Nauen).

En rekke gjenstander fra gamlekirken er tatt vare på. Det gjelder ikke minst et par skulpturer i Oldsaksamlingen i Oslo av Olav den hellige (skildret her) og jomfru Maria. Fresvik-krusifikset fra 1235 er å finne i Universitetsmuseet i Bergen, som også har seks glassmalerier herfra, mens De heibergske samlinger har ett. I kirketårnet er et lite museum med gamle gjenstander.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården og står ganske langt vest på denne. Øst for kirken er et servicebygg fra 1986. Utenfor kirkegårdsmuren på vestsiden står et minnesmerke over krigen mot svenskene på begynnelsen av 1800-tallet i form av en høy bauta.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hjørundfjord kirke

Hjørundfjord kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Sæbø var i sin tid administrasjonssenter i Hjørundfjord kommune, som ble innlemmet i Ørsta i 1964. Kirkemessig inngikk området i sin tid i det store Volda prestegjeld før dette ble delt på 1700-tallet, og Hjørundfjord prestegjeld var altså utgangspunkt for kommunen med samme navn.

Stedet har hatt kirke siden middelalderen, men den stod opprinnelig ved Frøland (gnr. 52 eller gnr. 53), litt lenger oppstrøms langs Bondalselva. Det er ikke kjent akkurat når denne kirken ble oppført, men første halvdel av 1100-tallet har vært foreslått. Senere ble kirkestedet flyttet til Hustad (gnr. 34), nærmere Sæbø sentrum. «Worffrv kirkio j Bonadale» er omtalt i 1432. Stedet var utsatt for snøskred, og etter at en lunefull elv gjorde store skader i 1581, ble kirkestedet flyttet til Sæbø (gnr. 59), der det fortsatt er. Ny kirke ble oppført helt i sørøst på den nåværende kirkegården og innviet i 1584. Den ble solgt på den store auksjonen og kom i menighetens eie i 1795. Den ble stadig ombygget og utvidet, men ble etterhvert for liten, og i 1860-årene ble det etterhvert klart at ny kirke måtte oppføres. Eierstrukturen (et slags kollektiv) forsinket imidlertid prosessen, og kirken ble solgt til kommunen i 1877. Gamlekirken ble revet kort tid etter at den nye stod klar.

Hjørundfjord kirke

Kirkebygg
Ny kirke ble tegnet av Henrik Nissen, og det ble brukt en lett endret versjon av tegningene til Fjørtoft kirke. Kirkegården ble utvidet vestover for å få plass til den nye kirken. Byggmester var Carl Berg, som visstnok gikk fallitt underveis, og kirken ble fullført av Johan Olsen. Innvielsen skjedde den 11. september 1880. Hjørundfjord kirke er en laftet langkirke med 480 plasser (mot opprinnelig rundt 700). Den har vesttårn flankert av trappehus, og det polygonalt (nesten apsidalt) avsluttede koret er flankert av små sakristier. Kirken har utvendig og innvendig panel.

Interiør
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og søylerader og det at takhimlingen er høyest i midten, bidrar til å gi kirken et visst basilikaaktig preg. Korformen bidrar også til dette. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og interiøret er ganske gjennomført nygotisk, selv om det har vært enkelte endringer gjennom årene. Bak mye av oppussingsarbeidet står arkitekt Øyvin Berg Grimnes. Også i de senere år er det utført restaureringsarbeid, f.eks. i 2002.

Inventar
Til å begynne med hadde kirken en altertavle med et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Tidemands alterbilde Kristus i skyen i Tyristrand kirke. Da kirken fikk orgel, ble altertavlen fra gamlekirken tatt ned fra galleriet og satt i stand av Lars Kinsarvik, som også erstattet det gamle bibelsitatet (Luk 2, 35) med en nynorsk versjon. Det dreier seg om kjernen i et alterskap fra tidlig på 1500-tallet. Etter en noe omflakkende tilværelse i kirken (den hang over døren til dåpssakristiet etter å ha blitt tatt ned fra galleriet) kom denne tavlen tilbake på hedersplassen i 1960. I storfeltene har tavlen tablåer av pietà og korsfestelsen, og den triumferende Kristus troner øverst. En rekke forskjellige utskårne figurer er å se omkring alt dette, deriblant Moses, Aron og Olav den hellige. Bruns bilde henger nå over døren til dåpssakristiet (til venstre for korbuen).

I kirken er det en rekke glassmalerier av Jørgen Skaare (i samarbeid med glassmester O. Ellingsen & Søn) i vinduene. De i de tre midterste vindusparene i koret ble avduket i 1950 og viser (fra venstre mot høyre) Jesu dåp, Jesus som velsigner de små barna, og Moses med lovtalene. Året etter kom det glassmalerier også i skipets vinduer. På sørsiden er motivene (fra koret og nedover) (1) Peter som fisker og Guds rike som et garn, (2) Jesus på korset og kvinnene ved graven, (3) såmannen og sennepskornet. På nordsiden er motivene (1) den fortapte sønn, (2) oppstandelsen og dommeren, (3) gamlekirken og en kirkebåt.

Prekestolen er på alder med kirken, og døpefonten noen år eldre. Den ble laget av sogneprest Laurits Ottesen i 1873.

Kirken fikk sitt første orgel i 1913, delvis finansiert av utvandrede hjørundfjordinger i Amerika. Orgelet hadde ni stemmer (to manualer og pedal) og var bygget av Brødrene Torkildsen. Det ble etterhvert ganske nedslitt og begynte å svikte på begynnelsen av 1970-tallet. I 1973 ble nytt orgel fra Vestre orgelfabrikk innviet.

Kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1946, den største omstøpt av en eldre klokke. Kirken har også en rekke gamle presteportretter.

Hjørundfjord kirke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården var ganske liten til å begynne med, men er utvidet en rekke ganger. Nord for kirken står et lite uthus med WC. Nær vestre kirkegårdsmur er et minnesmerke over hjørundfjordinger som har omkommet på sjøen etter 1850: Det finnes en kobberplate med navn på folk som omkom på torskefiske den 4. mars 1868 og to plater med navn på andre omkomne som ikke kunne begraves. Utenfor inngangsporten i øst er et minnesmerke over snøskredulykken ved Molaupen 24. november 1971. Disse er gravlagt i kirkegårdens nordøstre hjørne.

Minnesmerke over omkomne på havet
Minnesmerke over omkomne på torskefiske
Omkomne på havet som ikke er gravlagt
Andre ikke-gravlagte
Minnesmerke over Molaup-ulykken
Omkomne i Molaup-ulykken

Utenfor kirkegården, i prestegårdshagen mot bryggene, ble det i 1914 avduket en minnebauta over hjørundfjordinger som var med i krigen i 1807–1814. Denne skiller seg fra enkelte andre slike ved at den ikke bare minnes de omkomne (under overskriften «Desse døydde av saar og vondeliding»), men også andre som kjempet i krigen (under overskriften «Desse kom Heimatt»). Minnebautaen fikk etter siste krig innfelt en plate med navn på lokale ofre for verdenskrigen.

Minnesmerke over napoleonskrigene
Minnesmerke over napoleonskrigene
Deltagere i napoleonskrigene
Krigsofre

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Volbu kirke

Volbu kirke

Bakgrunn
Det var sognekirke i Volbu i middelalderen. Etter reformasjonen tilhørte Volbu først Vestre Slidre residerende kapellani (med gården Leikvin som kapellangård) før stedet i 1840 ble overført til Øystre Slidre prestegjeld (med Hegge som hovedkirke og prestegård i Volbu). Den gamle kirken var en stavkirke fra midten av 1100-tallet som var viet til den hellige Blasius (3. februar), og lokalt ble den også kalt Blåskyrkja. Kirken ble solgt til almuen i 1723 og ble revet i ca. 1831. Da hadde den vært i dårlig stand en god stund. Stavkirken er skildret i Norges kirker og minnet med et eget museum ved siden av kirken.

Volbu kirke
Gjennom portalen

Kirkebygg
Dagens kirke er en laftet laftet langkirke som ble innviet i ca. 1831, ifølge «Norges kirker», som også vet å fortelle at det står 1830 i kirkeregisteret (i likhet med på spirets vindfløy), men som betviler at det er riktig innvielsesår. (Kirkeleksikonet opererer med 1820, som virker ulogisk ut fra stavkirkens rivningsår.) Opprinnelig hadde kirken et rektangulært skip og et smalere, rett avsluttet kor, med takrytter over skipet (støttet opp av fire stolper) samt våpenhus i vest. I 1920 ble kirken utvidet i begge ender. (Slik så den ut i 1914.) Istedenfor det gamle våpenhuset kom et tilbygg i bindingsverk med dåpsventerom og trapp til orgelgalleri og loft. På sørsiden av koret ble det bygget et sakristi. Kirken har 150 sitteplasser.

Veggene er bare (og delvis flattelgjet) innvendig mens de har panel på utsiden (trolig fra 1856). Den opprinnelige delen er laftet helt opp i gavlene, og det er gjenbrukt deler fra stavkirken. Innerveggene, som hadde tre strøk maling, ble avlutet ved en restaurering i 1969. Både vinduer og dører later til å ha blitt skiftet ut.

Interiør og inventar
På forsiden av alteret er det festet et gammelt alterfrontale (ca. 1300) under glass (avbildet opp-ned). Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge til gamlekirken. Den ble omtalt som ny i 1790 og har ganske naive figurer som i andre av Berges altertavler (så som i Røn kirke og Lomen stavkirke). Til å begynne med hadde kirken bare et enkelt alterkors festet i en rektangulær kasse. Korset uten kassen er nå å finne i stavkirkemuseet. Det ble i 1904 erstattet med et maleri utført av Christen Brun etter Giovanni Bellinis maleri «Jesus som velsigner brødet». I forbindelse med restaurering i 1929 ble dette bildet hengt på korets nordvegg, og altertavlen fra 1790 ble tatt i bruk i stedet.

Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne, altså til høyre for korskillet) har fem fag med bilder av evangelistene i fyllingene på fire av dem. De er malt av Helge Welhaven Heiberg, som bare var 14 år da det skjedde under en restaurering i 1929. Før dette var prekestolen overmalt. Helge Welhaven Heiberg malte også et titalls presteportretter som henger i sakristiet.

Døpefonten (1790-årene) er timeglassformet, åttekantet og ganske høy og smal. I tillegg skal det finnes en hvit og blå døpefont utført av Sigri Welhaven i 1927 som forestiller små engler som holder fatet. Denne ble satt på lager da den eldre fonten ble tatt i bruk igjen.

I korets nordvestre hjørne står en klokkerbenk i vinkel. Den skal ha en vange fra middeladeren. I kor og skip er det glassmalerier utført av Rolf Klemetsrud i 1929–34. Korvinduene på sørsiden viser Judaskysset samt Peter som hugger øret av Malkus. På nordsiden vises nattverden.

På orgelgalleriet i vest står et snertingdalorgel fra 1962, og i tårnet henger to klokker fra Olsen Nauen fra 1928.

Bårehus og stavkirkemuseum
Gravsteinutstilling

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Kirkegården har vært utvidet en rekke ganger, senest i 1976. Portaloverbygget vest for kirken sies å være på alder med kirken. På en gravhaug på nordsiden av veien forbi kirkegården står en laftet støpul i to etasjer der det henger et par kirkeklokker fra middelalderen. Vest for støpulen står en enkel bygning fra 1900 som opprinnelig var kirkestall, men som i dag brukes som lager/uthus. Et bårehus tegnet av A. Pettersen stod ferdig i 1976. Dette ble utvidet i 1994 etter tegninger av T. Daleng og omfatter siden 1997 også et museum for bygningsdeler fra den tidligere stavkirken. I den østlige delen av kirkegården er en liten minnelund med utstilling av forskjellige typer gravsteiner. Prestegården er drøyt hundre meter øst for kirken, men ser ikke lenger ut til å være i OVFs eie,

Vindfløy
Støpul
Minnelund

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Moss kirke

Moss kirke

Bakgrunn
Ifølge «Norges kirker» er Moss som kirkesogn er omtalt på 1300-tallet, men ingen kirke nevnes i biskop Eysteins jordebok (ca. 1396) eller i Jens Nilssøns visitasbok (1597). Moss sognet til Rygge, men i 1607 ble det gitt tillatelse til å oppføre egen kirke på stedet, som fikk egen kapellan i 1720. I 1790 ble Moss utskilt som eget prestegjeld. Første kirke ble oppført tidlig på 1600-tallet (1607?). Det var en tømret langkirke som lå ca. 200 meter fra stranden i den sørvestre delen av byen og er avbildet på et gammelt prospekt. En klebersteinsdøpefont fra denne kirken (muligens utført av Christopher Ridder) er å finne på Folkemuseet. Kirken ble for liten og dårlig utpå 1700-tallet, og i 1779 ble det oppført en tømret korskirke ca. 100 meter lenger øst under ledelse av Tøger Christian Fleischer. Denne kirken, som sies å ha vært større og rikere enn den som ble oppført i Drøbak et par år tidligere, gikk med i bybrannen i 1858.

Moss gamle kirke
Moss’ andre kirke (1779–1858) på en akvarell av Bergstrøm fra 1837, et par tiår før den gikk med i en bybrann. Fra Østfold fylkes billedarkiv i Digitalt museum. Lisens: CC BY-NC-ND 4.0.

Kirkebygg
Moss kirke er tegnet av Schirmer og von Hanno og er oppført på den gamle branntomten av Lühr, Gundersen og Pedersen. Det er en nygotisk langkirke i upusset tegl med vesttårn, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Kirken ble innviet første søndag i advent (1. desember) i 1861. Den har ifølge Kirkesøk 500 sitteplasser, mens eldre oppslagsverker som kirkeleksikonet opererer med 700.

Moss kirke

Interiør
Innvendig er veggene pusset og kalket. Det er gallerier i vest (med orgel), sør og nord, og korets gulv er hevet to trinn i forhold til skipets. Korbuen er, ikke overraskende, spissbuet. Kirken har gjennomgått en rekke oppussinger og ominnredninger, ikke minst frem mot hundreårsjubileet i 1961.

Vestportal
Kor
Prekestol
Døpefont

Inventar
Opprinnelig hadde kirken en nygotisk altertavle med et bilde malt av Christen Brun. Motivet betegnes vanligvis som «Den velsignende Kristus», og Brun malte det også til Bryn kirke i Bærum. De to skråvinduene i koret fikk i 1917 glassmalerier utført av firmaet G.A. Larsen etter kartonger av Oluf Wold-Torne og Hans Ødegaard. Motivene er Matteus og Johannes, og et glassmaleri over sørportalen viser flukten til Egypt. Midtvinduet i koret (som var bak altertavlen) var blindt, men til hundreårsjubileet i 1961 ble det satt inn vindu her med et glassmaleri av Borgar Hauglid som viser Kristi oppstandelse. Samtidig ble Bruns alterbilde ble hengt på nordveggen (og tavlens omramming fjernet fra kirkerommet).

Litteraturen sier ikke mye om prekestolen, så vi får anta at den er laget av snekkere etter arkitektenes tegninger. Stolen ble gjort lavere i 1961, da sokkelen ble skiftet ut (jf. bildet av den gamle altertavlen). Døpefonten i sandstein sies å være laget etter von Hannos tegninger.

Orgel

Kirken hadde i sin tid et orgel fra Amund Eriksen i Christiania. I 1917 fikk den et 25 stemmers Jørgensen-orgel, som ser ut til å ha blitt ombygget, utvidet eller restaurert i 1961. Dagens orgel er bygget av Åkerman & Lund i 2004. De to kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1858 og 1861.

Moss kirke brukes endel til konserter og andre kulturarrangementer. Kirken feiret 150-årsjubileum i 2011.

Kirkegård og omgivelser
Den eldste kirkegården ble gjort om til park i 1870-årene og brukt for siste gang i 1884. På den skal det tidligere ha stått et bårehus, og kirkegården var i sin tid inngjerdet og hadde ferister ved de tre inngangene. Tvers over gaten fra kirken står et krigsminnesmerke. Gjenværende gravmonumenter ble i 1948 flyttet øst for kirken. Ny kirkegård ble ifølge «Norges kirker» innviet på Verlebakkeløkken i 1833. Dette er et navn som ikke gir treff ved googling, men dagens Moss kirkegård ligger litt lenger sør i byen, og der finner vi Moss krematorium.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke over gaten

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Svatsum kirke

Svatsum kirke

Bakgrunn
Det har stått flere kirker på (Nedre) Svatsum. Den første — en stavkirke — antas å ha blitt oppført tidlig på 1300-tallet på Kirkebø (gnr. 85), oppi lia nord for det nåværende kirkestedet. En befaring i 1725 konkluderte med at kirken var gammel og forfallen og måtte erstattes. Dette skjedde året etter, da ny kirke ble oppført nede i dalbunnen. Gamlekirken hadde et par krusifikser fra fra 1200–1330 samt figurer av Maria og Paulus som muligens var laget av Balkemesteren. De to sistnevnte figurene er å finne i Universitetets oldsaksamling.

Kirken fra 1726 var en tømret langkirke, og i tillegg fantes et skriftehus, en stue med et lite kammer med kakkelovn der presten kunne overnatte. Det forfalt imidlertid raskt. Kirken fikk i 1768 en altertavle som var malt av Eistein Guttormsson Kjørrn. På midten av 1800-tallet var det snakk om å utbedre eller utvide kirken, men det endte med at ny kirke ble oppført, og materialer fra den gamle kirken ble brukt til å bygge Aulstad kirke, som også fikk noe av inventaret.

Svatsum kirke
Svatsum kirke
Svatsum kirke

Dagens kirke
Svatsum kirke er en åttekantet laftet kirke med 250 plasser. Kirken ble tegnet av Otto Hjort Friis og oppført av tømmermester Johann Eriksen fra Lillehammer, mens snekkermester Andersen stod for innredningen. Kirken ble oppført i søndre utkant av den gamle kirkegården, som altså ble utvidet, og ble innviet den 25. oktober 1860. Som det fremgår av bildene, har kirken stående utvendig panel. Det kom til i 1866. Tårnet gjør et nærmest bysantisk inntrykk. I den østre enden av kirken er et lite sakristi som kom til på 1920-tallet. Kirken ble grundig pusset opp og satt i stand til hundreårsjubileet i 1960, og også til 150-årsjubileet ble den pusset opp.

Interiør
Inne i kirken bæres takkonstruksjonen av fire søyler, og fra de to østligste søylene går en slags korskranker mot østveggen. Oppgangen til prekestolen går den sørlige av disse. På skråveggene bak koret har vinduene fått glassmalerier utført av Sigrid Blekastad til 150-årsjubileet i 2010, og det er også anskaffet nytt kirkesølv. Jubileumsgudstjeneste ble holdt søndag 30. mai 2010 med preken av biskopen.

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Inventar
Altertavlen, fra 1894, har en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator malt av Christen Brun. I forbindelse med dette bildet henvises det opprinnelig til 2 Kor 1, 5–7, men her (som i flere andre norske kirker der det samme bildet er gjengitt, f.eks. Tangen kirke) er det Matt 11, 28 som er sitert. (Det sitatet forbindes ellers med Blochs andre versjon av samme motiv.) Rammen er laget sløydlærer Aasmundstad.

Prekestolen og døpefonten er på alter med kirken (og dåpsfatet er eldre). Orgelet, fra 1960, kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kirken har to klokker fra 1200- eller 1300-tallet, men den ene er sprukket og brukes ikke. Til erstatning støpte Olsen Nauen en ny klokke i 1981.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken og er utvidet flere ganger. Ved parkeringsplassen vest for kirken står blant annet en kirkestue. Den stod tidligere (før hundreårsjubileet) på nordsiden av riksveien (nå fylkesvei 255), og det er bårerom i kjelleren. Også øst for kirkegården er det parkeringsplass.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lillehammer kirke

Lillehammer kirke

Bakgrunn, stavkirken
Dagens Lillehammer kirke har et par forgjengere. Første kirke var en stavkirke. Selve kirken er ikke nevnt i middelalderen, men sognet er omtalt på 1300-tallet. Kirkestedet var ved møtet mellom to gamle ferdselsveier: kongeveien og veien fra fergestedet, like ved Hammer gård. Det ble holdt marked mellom gården og kirken. Vi antar at det var en beskjeden stavkirke (anneks til Fåberg). Denne kirken er nevnt i en jordebok fra 1577, og det finnes regnskaper fra 1617, men ikke mye er kjent om kirkens utseende utover at den hadde tårn. Det fortelles om reparasjoner og forfallsperioder i løpet av 1600-tallet. I 1723 ble alle kirkene i det som da var Fåberg, solgt til fem bønder som handlet på vegne av allmuen. Kirken ble stående til 1730-tallet, da den ble avløst av en tømmerkirke.

Fra stavkirken er bevart enkelte inventargjenstander av varierende alder. Det gjelder ikke minst altertavlen fra 1695, som ble brukt også i neste kirke, og som i dag er å se i Garmo stavkirke på Maihaugen. Skjebnen til en altertavle og prekestol som ble malt i 1625, er derimot ukjent. En steinplate som antas å ha vært alterbord, og som i sin tid ble funnet utenfor kirkedøren, brukes i dag som alterbord i Fiskerkapellet på Maihaugen. Kalk og disk (først omtalt i 1675) skal fortsatt finnes i kirken. Et dåpsfat som i 1920 ble gitt til De Sandvigske Samlinger (Maihaugen), skal etter tradisjonen ha vært i Lillehammer kirke. Det ble skjenket av Georg Reichwein, som også gav altertavlen, i 1682.

Tidligere altertavle
Lillehammers tidligere kirke
Koret før restaurering

Tømmerkirken
Kirke nummer to var tømret korskirke som ble innviet av biskop Peder Hersleb den 9. januar 1733. Den skal ha lignet mye på Fåberg kirke, som ble oppført noen år tidligere, men den hadde sentraltårn mens Fåberg har vesttårn. (Se denne illustrasjonen.) Det sies at denne kirken ble påført store skader da den i nødsårene før 1814 ble brukt som kornkammer. Den ble imidlertid satt i stand igjen etterpå. Lillehammer by ble grunnlagt i 1827, og kirken ble etterhvert ansett som for liten og utidsmessig. Det vokste frem et krav om ny kirke, og den ble bygget like ved den gamle, som ble revet i 1881.

Altertavlen ble altså overført fra stavkirken, og den skal ha fått akantusutskjæringer ved Bjørn Olstad i 1732. Olstad sies også å stå bak prekestolen, som i motsetning til altertavlen ikke er å finne i Garmokirken, men noen utskjæringer på Maihaugen antas å stamme fra den samt fra korskillet. Det fortelles at arbeidet med interiøret tok tid. Prekestol og døpefont (ny i 1739) var fremdeles ikke malt i 1748. En messehagel fra 1792 er på Maihaugen, med en kopi i Garmokirken. Fra denne kirken er også den ene av kirkeklokkene. En vindfløy med årstallet 1734 er nå å finne ved inngangen i Søre Ål kirke.

Vestfra
Vestportal
Gravkapell

Dagens kirke
Dagens kirke er en nygotisk langkirke i tegl som ble innviet den 14. juni 1882. Arkitekt var Henrik Thrap-Meyer. Antallet plasser i kirken oppgis av Kirkesøk til 448. Kirken ble omfattende restaurert i 1959, da den også fikk noe av det sentrale inventaret som prekestolen og altertavlen. Altertavlen hadde opprinnelig et bilde som ble malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands altertavle i Tyristrand kirke («Kristus i skyen»). Dette bildet er nå utstilt på Maihaugen. I 1959 fikk kirken ny altertavle laget av Maja Refsum. Den viser Jesus i bønn i Getsemane. Korhimlingen ble dekorert av Finn Krafft ved samme anledning. Krafft malte også apostelfrisen på altertavlens predella. Senere er korveggene utsmykket av Borgny Svalastog. Illustrasjonene består av monotypier i to nivåer, hvorav de fremre er inspirert av Olivier Messiaens orgelsyklus La Nativité du Seigneur. Kirken ble gjenåpnet etter dette arbeidet den 17. juni 2007.

Kirkerom
Altertavle
Midtfeltet i altertavlen
Prekestol
Døpefont
Vegg i koret
Korhimlinh
Brudestoler i koret
Orgelgalleri

Kirken har hatt flere orgler. Etter tiår med problemer ble nytt 39 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen innviet i 1948. Mot slutten av århundret begynte nok dette å bli slitent, og det pågikk lenge en innsamlingsaksjon i byen for å skaffe kirken nytt orgel. Det resulterte i at et Rieger-orgel ble installert i 2001.

Til venstre for koret henger Jacob Weidemanns bilde Himmelspeilet (1992), som er en gave til kirken fra kunstneren. De to kirkeklokkene er fra 1788 (Rønning & Smith) og 1959 (Olsen Nauen).

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården. I gravkapellet skal det finnes et alterkors gitt i gave fra St. Michael & All Angels’ Church i Leicester, England, til minne om 35 britiske soldater som falt i området under krigshandlingene i 1940. Dette dreier seg formodentlig om de soldatene som er begravet ved Nordre gravlund. På kirkegården ved selve Lillehammer kirke er det bare én commonwealth war grave, og den er fra slutten av den første verdenskrig. Ellers later kirkegården til å være relativt full, og begravelser foregår for en stor del ved Nordre gravlund.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden