Stikkord: Christen Brun

Torpo kirke

Torpo kirke

Bakgrunn
Da Torpos gamle stavkirke kom på kommunens hender i 1875, tok det ikke lang tid før man bestemte seg for å gjøre noe med den. Planer om ombygging og utvidelse ble skrinlagt etter protester fra Fortidsminneforeningen, men man rakk å rive koret og måtte ha på ny østvegg på stavkirken. Ny kirke oppført av byggmester Andreas Keitel på grunnlag av Conrad Fredrik von der Lippes tegninger for Nedstrand kirke i Tysvær. Den nye kirken ble oppført like nord for stavkirken, der støpulen hadde stått. Denne ble nødvendigvis revet for å få plass til kirken, som ble innviet den 1. oktober 1880.

Kirkebygg
Torpo kirke er en laftet langkirke med vesttårn i bindingsverk. Koret i øst er betydelig smalere enn skipet, men har samme vegghøyde på sidene. Det er omgitt av sakristier. I 1960-årene utarbeidet arkitekten Frederik Konow Lund planer for ombygging av kirken, men i stedet endte man opp med å restaurere den etter planer av Peter Helland-Hansen i 1974. Da ble dåpssakristiet på nordsiden utvidet, slik at tilbygget nå brer seg rundt hjørnet av kirkeskipet. Kirken har ifølge Wikipedia 200 sitteplasser.

Interiør
Utvendig er kirken kledd med panel. Innvendig stod tømmerveggene bare frem til 1883, men ble så kledd med panel, og det er brystning til litt over kirkebenkene. Kirken har orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og koråpningen er tredelt, med et par smalere sidebuer. Interiørfargene er fra 1974 og innebærer en orientering tilbake mot det opprinnelige, etter at fargene var blitt endret i 1926. Vinduene har glassmalerier med evangelistsymboler (Matteus, Markus, Lukas og Johannes), og i korvinduene er glassmalerier med kalk og kornaks (vin og brød). Sakristiet har et vindu med korsfestelsesbilde.

Inventar
Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands populære oppstandelsesbilde fra Bragernes kirke, her malt av Christen Brun. Under bildet står teksten «Jeg er Opstandelsen og Livet» (Joh 11, 25).

Prekestolen har seks fag med speilfyllinger, og har oppgang gjennom høyrebuen (sørsiden) i koråpningen. På motsatt side av midtgangen er døpefonten, som er åttekantet og kalkformet.

Orgelet på vestgalleriet skal ifølge «Norges kirker» ha 15 stemmer og være ombygget av Norsk Orgel- og Harmonioumfabrikk i 1959. Kirkeleksikonet daterer ombyggingen til 1967 og sier at det dreier seg om et orgel som opprinnelig er fra 1919. Dette er uansett så lenge siden at man må anta at noe er gjort på orgelfronten også etter dette. To kirkeklokker fra middelalderen er overført fra støpulen som ble revet, til tårnet i dagens kirke.

Kirkegård
Kirkegården er omgitt av hvitt stakitt. Ifølge «Norges kirker» finnes et støpt bårehus som er nedsenket i terrenget vest for kirken. Nordøst for kirken står et minnesmerke over krigene i 1807–14. En tidligere kirkestue er i Fortidsminneforeningens eie.

Torpo kirke
Torpo kirke
Torpo kirke
Torpo kirke
Krigsminnesmerke
Stavkirken og nykirken

Kilder og videre lesning:



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Veme kirke

Veme kirke

Veme kirke ligger mellom Hønefoss og Sokna. Det er en langkirke i rød tegl tegl med hvitmalt puss som kontrastfarge. Antall sitteplasser er rundt 200. Kirken har vesttårn (omgitt av trappehus), rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier: prestesakristi på nordsiden og dåpsventerom på sørsiden. Kirken ble innviet den 6. desember 1893, og arkitekt var Ingvar Hjorth , mens Anton Olsen fra Tønsberg var byggmester. I 1937 ble interiøret malt om etter forslag fra Domenico Erdmann. Til 75-årsjubileet i 1968 ble kirken omfattende restaurert etter planer av Bjarne Hvoslef og med Odd Helland fra Riksantikvaren som fargekonsulent. En av endringene var at prekestolen ble flyttet fra koret til skipets nordvegg.

Det antas at mye av inventaret ble tegnet av arkitekten da kirken var ny. Alterbildet i den nygotiske altertavlen er en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, uført av Christen Brun. Prekestolen har nærmest kvadratisk grunnflate, og den har tre fag med fyllinger. Døpefonten er firkantet (kvadratisk) kalkformet og har ganske grunn kum.

Kirken skal visstnok ha et fem stemmers orgel fra August Nielsen fra 1893. Hvis det stemmer, er det svært gammelt, og vi må anta at noe har vært gjort med det siden den gang det var nytt. Orgelet står på galleriet i vest, og det har et nygotisk prospekt. Av de to kirkeklokkene er den ene støpt av Lars Rustad i 1887 og den andre av O. Olsen & Søn i 1893.

Kirkegården er omgitt av plankegjerde og ble utvidet i 1968. På kirkebakken mot parkeringsplassen står et murt bårehus med gavl av tre.

I desember 2010 ble det meldt at kirken kanskje måtte holde vinterstengt pga. det elektriske anlegget. Like etter kom det kontrabeskjed, men det kan synes som om sikringsanlegget måtte skiftes ut.

Veme kirke
Vindfløy
Bårehus

Kilder og videre lesning:



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ål kirke

Ål kirke

Bakgrunn
Ål stavkirke, som muligens ble oppført på midten av 1100-tallet, stod et par hundre meter vest for dagens Ål kirke. Den ble utvidet et par ganger, solgt på auksjon i 1723 og kom på kommunens hender i 1856. I 1870-årene begynte man å planlegge ny kirke, og Fortidsminneforeningen ble tilbudt å kjøpe den gamle for 600 kroner. Det anså den seg ikke å ha råd til, og det ble også argumentert med at endringene hadde redusert kirkens verdi som fortidsminne. Den ble revet sommeren 1880, og noen av materialene er gjenbrukt i dagens kirke.

Kirkebygg
Ål kirke ble oppført av Andreas Keitel med utgangspunkt i Conrad Fredrik von der Lippes tegninger for Nedstrand kirke og innviet den 29. september 1880. Det er en laftet langkirke som i dag har 450 sitteplasser. Koret er rett avsluttet og var i begynnelsen omgitt av prestesakristi på sørsiden og dåpsventerom på nordsiden. I 1959 ble kirken betydelig ombygget etter planer av Frederik Konow Lund. Den ble forlenget i øst og vest. Tilbygget i vest har samme bredde som skipet og omgir tårnet. I øst ble koret forlenget og gjort bredere. Inntil østre del i nord er et tilbygg med sakristi, møterom og birom.

Interiør og inventar
Interiør og fargeskjema ble også endret og inventaret skiftet ut med det etterreformatoriske inventaret fra stavkirken. Tre sirkelrunde vinduer med glassmalerier bak alteret ble tatt ut. Det ble satt opp en kopi av kortaket fra stavkirken i korets midtparti. Bak alteret ble det satt opp en skjermvegg med dekorerte veggplanker fra stavkirken montert.

Ved innvielsen hadde kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands bilde Kristus i Skyen fra Tyristrand kirke, her malt av Christen Brun. Dette bildet ble hengt på korets nordvegg, mens rammen ble lagret i tårnet. Altertavlen som brukes, ble skåret av Augustus Samuel Ritter fra Lübeck og medhjelperen (visstnok en Hans Fod), som fikk betalt i 1705. Storfeltet viser korsfestelsen med Maria og Johannes, flankert av vridde dobbeltsøyler med bladverk og korintiske kapiteler og utenfor dette igjen engler. Øverst er en medaljong med Frederik IVs speilmonogram.

Også korskillet fra 1702 ble satt opp igjen, med enkelte deler fornyet. Prekestolen skal være laget av en bilthugger Hans som antas å være identisk med Ritters medhjelper. Stolen har hatt himling, men den er gått tapt. Den åttekantede døpefonten er relativt ny: fra 1959. I tårnet oppbevares dessuten døpefonter fra 1859 og 1880. Kirkebenkene er også fra 1959, og galleriet i vest fikk sin utforming på samme tid. På veggen over korbuen er en kristusfigur som ble skåret av Kristofer Leirdal i 1967. Det finnes også et par skulpturer fra 1700-tallet, hvorav den ene kan ha stått på prekestolhimlingen.

Kirken har ifølge «Norges kirker» to middelalderklokker, og når det gjelder orgelhistorien, rapporteres det om et harmonium fra 1880 etterfulgt av et 6 stemmers Berntsen-orgel (forgjengeren til NOHF) fra 1909 og så et 16 stemmers orgel (2 manualer/pedal) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk fra 1959. Dette varte ikke så lenge, og i 1996 fikk kirken et orgel bygget av Kaliff & Löthmann (29+3/III). Dette er brukt til CD-innspilling av Terje Winge. Orgelet var tyve år gammelt høsten 2016, noe som blir feiret med jubileumskonsert i februar 2017.

Kirkegård og omgivelser
Gravkapellet vest for kirken ble tegnet av Ole Stein og innviet i 1945. I 1973 ble det gjort om til kirkestue. På kirkegården er to krigsminnesmerker eller krigsgraver. Den ene gjelder to personer som mistet livet i aprildagene 1940, den andre en i flyvåpenet som falt i 1944. I 2017 ble det sagt at det ble vurdert å ta presteboligen i bruk som flyktningebolig, hvilket skulle tyde på at den ikke lenger var bebodd av prest. I 2024 ble det derimot meldt at presteboligen ble overført til Den norske kirke.

Krigsgraver

Kilder og videre lesning:



Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Brandval kirke

Brandval kirke

Bakgrunn
Brandval var egen kommune før 1964. I dag ligger det i Kongsvinger kommune, et par mil nord for byen. Etter reformasjonen ble de to kirkesognene Berger og Furulund slått sammen til ett annekssogn under Grue. De to kirkene var i dårlig forfatning på 1600-tallet, og det ble gitt tillatelse til å erstatte dem med én stor kirke på et beleilig sted. Kirken ble bygget på grunnen til gården Brandvold, og den tidfestes gjerne til 1651, som er årstallet for byggeregnskapet. Byggmester var Erich Olsen, og snekkeren Lauritz Lauritzen — også kalt «Brandvalmesteren» — var ansvarlig for innredningen i det som ble kalt Guds Aasyns kirke eller «Guds Aasjuns Anneks».

Brandval kirke
Brandval kirke

Kirkebygg
Brandval kirke er en laftet korskirke med 330 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte. Det er kor i den østre korsarmen og sakristi i forlengelsen av den. Kirken hadde opprinnelig takrytter, men har nå vesttårn fra en ombygging i 1876–77. Kirken fikk tidlig både innvendig og utvendig bordkledning, noe som i disse dager gjør det vanskelig å ta ut trevirke til aldersbestemmelse fra det fredede bygget. Det kunne ha vært interessant for å fastslå om det virkelig er brukt materialer fra de eldre kirkene i laften, slik ryktet sier.

Etter innvielsen er kirken restaurert og eventuelt ombygget flere ganger. Den kirken som ble solgt på den store auksjonen i 1723, var relativt nedslitt, og det ble utført større vedlikehold og ominnredninger i 1728. Flere av det større gårdene i området fikk laget kirkestoler på denne tiden, og ikke minst malte Thomas Blix Lauritzens inventar, som hadde stått trehvitt i alle år. I 1830 måtte tårnet (over krysset) settes i stand, men det var ikke nok midler til å gjøre det i full størrelse, så det ble med en tårnstump. Taket fikk tegltekke istedenfor spon, kirken fikk utvendig panel og ble malt, og den fikk nytt gulv og nye gallerier. I 1844 fikk den sitt første orgel.

Den mest gjennomgripende ombyggingen skjedde i 1876–77 under ledelse av Günther Schüssler. Da fikk kirken i bunn og grunn den formen vi kjenner igjen nå med vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt sakristi i øst. Det ytre taket ble lagt om og nytt ytre panel ble lagt. Mer kontroversielt er at inventaret ble kastet ut og erstattet med nytt inventar etter tidens smak. Dette omfattet en altertavle med et oppstandelsesbilde malt av Christen Brun, en ny, enkel prekestol og dessuten nye kirkebenker. Ansvarlig for dette var Ole Bergqvist. Kirken fikk også dagens dør- og vindusformer i sveitserstil.

I 1914 ble det satt inn to glassmalerier i koret. Disse ble flyttet til gravkapellet i 1967. Til jubileet i 1951 ble sidegalleriene fjernet, vegger ble avlutet og noe interiørarbeid ble utført. Mer omfattende var en restaurering i 1966-67 der det gamle barokkinventaret ble hentet tilbake fra Folkemuseet og satt inn i kirken igjen. Dette arbeidet skjedde på initiativ fra sogneprest Erik Svenke Solum, som har beskrevet det utførlig i en bok om kirken.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Inventar
Altertavlen ble altså skåret av Lauritz Lauritzen i 1651, malt av Thomas Blix i 1728, fjernet fra kirken i 1877 og restaurert og gjeninnsatt i 1966-67. Ved gjeninnsettelsen var tavlen i dårlig stand og måtte restaureres. En rekke av figurene er ifølge Wikipedia skåret av Anton Skyrud og av treskjærer Fridstrøm og sønn, til dels etter figurer i andre altertavler som antas å være skåret av Lauritzen. Stilen er utpreget barokk. Motivet i det store midtfeltet er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Utenfor dette finner vi figurer av Moses og Aron. Over korsfestelsen ser vi oppstandelsen og himmelfarten og øverst en figur av den seirende Kristus. Det er også en rekke andre figurer i tavlen. Også prekestolen, som har himling og befinner seg på nordsiden av koråpningen, er av Lauritzen og Blix fra 1651 / 1728.

Døpefonten fra 1651, som var overført til Folkemuseet, kunne ikke rekonstrueres i sin helhet. Alt man hadde, var en sekskantet overdel i tre. Døpefonten, i kleberstein, er datert til ca. 1175-1250. Den har trolig stått i en av de eldre kirkene, men blitt erstattet med en ny i 1651. Denne har så blitt byttet ut igjen senere — kanskje i 1876-77. Det vet vi ikke. På 1960-tallet ble så den nevnte toppen satt oppå klebersteinsfonten. Ved samme anledning ble et døpefat i sølv fra 1929 gitt til Roverud kirke sammen med en klebersteinsring (til døpefont) fra samme år, og et eldre messingfat ble tatt i bruk igjen.

Nåværende orgel er fra 1962, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er fra 1856 (O. Skierbakk) og 1986 (Olsen Nauen). Mye av kirkens tekstiler er laget av Eva Skarderud Jensen på 1980- og 1990-tallet. Det dreier seg om messehagler, stolaer, antependier og lesepultkleder samt et veggteppe til bårehuset.

Gravkapell
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er ca. 120 meter ganger 90 meter etter å ha blitt utvidet, bl.a. i 1983. En urnelund ble innviet i 1984. Gravkapell ble oppført i 1916 og innviet den 8. februar 1917 (ifølge boken om kirken, men årstallet på vindfløyen er 1915). Det fikk i 1967 overført glassmalerier fra kirken. Også altertavlen med Christen Bruns bilde er overført og står på galleriet. Gravkapellet fungerer i dag som kirkestue og er blitt påbygget og pusset opp flere ganger.

Videre finnes et servicebygg, «kombinasjonsbygget», tegnet av arkitekt Motzfeldt og ferdigstilt sommeren 1985. Bygget har redskapsrom, spiserom, kontorplass, sanitæranlegg for kirketjenere og bårerom til erstatning for det som var under kirkestuen. Det står et krigsminnesmerke på kirkegården.

Fra gammelt av var det prestekontor/menighetskontor i nordenden av hovedbygningen på prestegården på Roverud (som i dag drives av Solør-Odal Landbruksrådgivning). I 1992 ble disse kontorfunksjonene flyttet til lokaler ved Roverud samfunnshus, der de fortsatt er. Dette omfatter kontorer for prest, menighetssekretær, organist og diakon og møtelokaler for menighetsrådet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grue kirke

Grue kirke

Bakgrunn
Når det handler om Grue kirke, tenker mange på den tragiske brannen 1. pinsedag 1822, som går for å være vår verste brannkatastrofe. På en minnestein på kirkegården står det at 113 mennesker døde i brannen, men Wikipedia bruker tallet 116 og antyder at det kan ha vært 117, og ifølge Store norske leksikon var det 113 fra Grue og fire utenbygdsfolk. Katastrofens omfang hadde sammenheng med at dørene vendte innover, slik at folk ikke kunne komme ut i den panikken som oppstod. Særlig alvorlig var det at en av dissse dørene sperret for trappen ned fra et galleri. I etterkant ble man pålagt å hengsle om kirkedørene så de vendte utover, noe som økte sikkerheten, selv om det gikk ut over en rekke gamle portaler, som ble brutalt behandlet. Brannen i Grue er ellers behandlet litterært/filosofisk av Peter Wessel Zapffe.

Gamlekirken som brant i 1822
Grue (Kirkenær) har hatt kirke siden middelalderen. Tidligere lå kirken lenger nordvest, bortenfor prestegården, mellom gårdene By og Skulstad. Kirken var viet til Johanns Døperen den 7. november. Den er første gang omtalt i et brev fra 1224, uten at man vet akkurat når den ble oppført. Jubileumsboken antyder 1100-tallet. Den eneste egentlige beskrivelsen av gamlekirken ser ut til å være fra 1739. Det virker også uklart om det er samme bygg. Kanskje var det som ved enkelte kirker at det som opprinnelig var en stavkirke, fikk deler av bygget byttet ut eller utvidet med laftedeler gjennom flere utvidelser inntil det ikke var noe særlig igjen av det opprinnelige.

Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723. Den ble (sammen med Brandval kirke) kjøpt av kaptein Adolph Carl Helm og Colbjørn Olsen Stemsrud, og allerede samme år ble den solgt videre til allmuen. Kirken ble sagt å være i meget slett tilstand, og i kjøpsbetingelsene hadde krav om reparasjoner, som ble gjennomført i 1727. Det ble også utført innvendige arbeider i 1732. I en besiktigelse i 1739 ble kirken ifølge jubileumsboken beskrevet som en korskirke med sinklaftede vegger, unntatt veggene i vest og øst, som var av reisverk. Over krysset hadde kirken tårn med spir og fire pyntefialer. Det var klokkestøpul over våpenhuset i vest og sakristi utenfor nordre korsarm. Kirken hadde svalganger i vest og sør. Vinduene (ni i tallet) var langt oppe på veggen og hadde små, blyinnfattede ruter og var utstyrt med jernstenger. Kanskje var kirken blitt utvidet i 1609, et årstall som skal ha stått på vindfløyen i spiret. Det skal ha kommet til pulpiturer på galleriene etter denne besiktigelsen.

Etter dette er det flere rapporter om kirkens dårlige tilstand, og nærheten til Glomma bød på problemer for både kirke og prestegård med jorder. I 1773 ble prestbolet flyttet fra den gamle Grue gård til Søndre Skulstad, som fortsatt er prestegård, og den gamle prestegården er siden tatt av Glomma. Det foregikk faktisk arbeid for å flytte kirkestedet også. Tillatelse ble gitt i 1794 uten at det ble gjennomført. Under bispevisitasen i 1817 var det også enighet om at kirken burde flyttes, uten at det skjedde. Vi vet ikke om det skyldtes utgifter eller uenighet om tomt eller materialbruk. Kirken var tilsynelatende i elendig stand, og i 1822 brant den altså, muligens som følge av gnister fra et gammelt røkelseskar som ble brukt til å hente glør til alterlysene. Ifølge jubileumsboken skal røkelseskaret fortsatt finnes i Universitetets oldsaksamling. Et døpefat fra kirken befinner seg på Folkemuseet. Jubileumsboken konstaterer: «I dag er også kirketomten forsvunnet. Stedet der kirken lå er forlengst brutt ut av Glomma…»

Minnestein over brannen
Røkelseskar fra Grue
Døpefat fra Grue

Dagens kirke
Den nåværende kirken ble altså oppført på et nytt sted, på Vollermoen, et høydedrag i sørkant av Kirkenær sentrum. Kirken ble tegnet av H.W.F. von Linstow, slottsarkitekten, som på den tiden var i ferd med å utarbeide mønstertegninger for kirker på landet. Tegningene ble tilpasset og bearbeidet av hans elev Ole Peter Riis Høegh, som senere ble stadskonduktør i Bergen, og hvis far omkom i brannen. Kirken stod under tak i 1825, men så var det stillstand i arbeidet et par år pga. finansieringsproblemer. Innredningsarbeidet kom i gang i april 1828, og kirken ble innviet den 28. september samme år.

Grue kirke
Grue kirke
Grue kirke

Grue kirke er en langkirke i pusset tegl. Wikipedia kaller den det første nygotiske byggverket i landet, men det er en karakteristikk jeg er uenig i. Riktignok har den gotiske, eller spissbuede, vinduer, men stilistisk har den knapt noe til felles med de kirkene vi ellers kaller nygotiske, som det ble bygget mange av fra 1850-tallet og utover. Da er karakteristikken på Arkitekturhistorie.no mer treffende: «en enkel stil influert av klassisisme med innslag av gotikk (spissbuede vinduer)». Uansett er det en flott, og relativt stor, kirke: 47 ganger 18 meter, 500 sitteplasser. Vesttårnet med kuppelen gir nærmest bysantinske assosiasjoner. Kirkens fremtreden skyldes imidlertid delvis senere endringer.

Kirken ble ombygget i 1864, blant annet pga. svakheter ved konstruksjonen (eller kanskje snarere utførelsen) og behov for oppvarming. Ved den anledning ble hele takkonstruksjonen fornyet, og innvendig ble det endret fra tønnehvelv til synlig sperreverk med kløverbladsornamenter. Kirken ble pusset grundig opp innvendig i 1873–75 og ble innredet etter tidens smak med bl.a. ny altertavle og prekestol. Kirken ble ellers pusset opp utvendig bl.a. i 1930-årene, og den ble omfattende restaurert i 1975–77.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor våpenhuset (tårnfoten), og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det er omgitt av sakristier, slik at hele bygningskroppen har samme bredde.

Altertavle
Christen Bruns alterbilde
Prekestol
Orgel

Linstow tegnet også prekestolen, som ble utført av byggmester Jens Wessel til kirkens åpning. Altertavlen har et kors med bladgull på blå bakgrunn. Fra 1875 og til nevnte restaurering hadde imidlertid kirken en annen altertavle med et bilde som gjerne kalles «Jesus med utstrakte hender», malt av Christen Brun. Dette bildet er tatt ut av rammen og hengt opp i våpenhuset. Under bildet i tavlen var et sitat fra Matt 11, 28: «Kommer hid til mig, Alle som arbeide og ere besværede! og jeg vil give Eder Hvile.» Døpefonten (1874) i rød granitt er tegnet av Wilhelm von Hanno og fremstilt i hans verksted.

Malmen fra klokkene i den nedbrente kirken ble støpt inn i de nye. Klokkestøper Anders Riise gjorde arbeidet i 1826, men levering og betaling ble besørget først i 1828. Nåværende orgel ble installert i 1998 etter lengre tids innsamlingsaksjon. Det er bygget av Brødrene Torkildsen. Ifølge kommunen fikk kirken nytt utvendig tak og nytt lydutstyr i 2009, og i 2010 fikk den nytt antependium, sydd av Ella Rismoen etter modell av en original fra 1828.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet en rekke ganger, og nye felt har blitt tatt i bruk. Vest for kirken står et gravkapell (ark. Ivar Næss) oppført i 1909–10. Interiøret ble restaurert i 1953–54 etter tegninger av Esben Poulsson, og kapellet har et alterskap av Kåre Jonsborg. En kirkestall ble oppført vest for kirken i 1868 og revet i 1939. Minnesmerket over brannen står like innenfor vestre kirkegårdsmur, og nær det gamle kirkestedet står en informasjonstavle om brannen. På gresset vest for parkeringsplassen ved kirken står et krigsminnesmerke.

Grue kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hamar domkirke

Hamar domkirke

Bakgrunn
Etter at Hamars middelalderdomkirke ble ødelagt av svenskene i 1567, under Den nordiske syvårskrig, gikk det tilbake med Hamar. Kaupangen forsvant, og bispedømmet ble slått sammen med Oslo.

Det som ble til det Hamar vi kjenner, fikk bystatus i 1849. Byen sognet til Vang kirke, men mange syntes avstanden var for stor, og sogneprest Paul Winsnes holdt periodevis fra 1850 «gudelige foredrag» i leide lokaler i Hamar. Fra 1860 hadde man en avtale om at kirkesøkende fra Hamar kunne benytte 3–4 stolrader i Vang kirke mot godtgjørelse fra bykassen til Vang menighet. I 1864 stod Hamar kretsfengsel ferdig, og lokaler der ble brukt som kirke, noe ikke alle fant passende. Det hadde siden 1850-årene vært innsamlingsaksjoner med sikte på å bygge ny kirke, og det var avsatt tomt litt utenfor bybebyggelsen.

Hamar bispedømme ble vedtatt gjenopprettet den 22. juni 1863, etter at regjeringen opprinnelig hadde gått inn for Drammen som nytt bispesete, og Lillehammer hadde også fremmet sitt kandidatur. Dette skjedde i en tid da man ennå ikke hadde noen kirke i Hamar, så vi får anta at det var dyktige lobbyister i sving som visste å spille på historien. Selv etter vedtaket tok det tid å få i gang byggingen. Strengt tatt hadde man vel ikke råd til det, og de ansvarlige gikk flere runder med arkitekten, H.E. Schirmer, for å få ham til å forenkle planene og kutte kostnader. Lånesøknad ble omsider innvilget, og byggingen startet våren 1864. Byggmester var Herman Frang, og kirken ble innviet den 15. desember 1866.

Arkitekt Heinrich Ernst Schirmer
Byggmester Herman Frang

Kirkebygg
Domkirken er en langkirke i hvitpusset tegl med orientering nesten fra sør til nord (nord-nordøst). Størrelsen er beskjeden — mindre enn Vang kirke, for eksempel — og kirken går for å være Nordens minste domkirke. Det kan synes som om det tok en god stund før man faktisk kalte den domkirke, og gjennom mye av kirkens historie har man hatt en følelse at den har vært litt liten og enkel for en domkirke. Det har vært flere forsøk på å gjøre noe med dette. Det kom etterhvert til et dåpssakristi på østsiden (opprinnelig utelatt for å spare penger). Ellers var det for det meste snakk om oppussing i det stille. Rundt 1900 ble det utført større reparasjonsarbeider, og korbuen — som opprinnelig var tredelt — ble forenklet til den formen den har nå. På 1920-tallet henvendte et medlem av menighetsrådet seg til arkitekt Harald Bødtker og fikk ham til å utarbeide planer for en utvidet domkirke med sideskip. Hamars myndigheter nektet imidlertid å betale for oppdraget, som ikke var klarert, og saken ble svært pinlig for menighetsrådet. Bødtkers planer ble aldri gjennomført, men ble forsøkt fremmet ved senere anledninger.

Koret før 1900
Koret etter 1930
Taket før restaurering

Endringer
Utvendig har vel ikke endringene vært veldig dramatiske, men det innvendige har vært endret flere ganger. Koret ble utsmykket — blant annet med glassmalerier — av Enevold Thømt frem mot byens 75-årsjubileum i 1924. Thømt dekorerte korbuen i 1930 og foreslo farger til kirken, som ble malt innvendig (skip, inngang og dåpssakristi) ved samme anledning. I løpet av 1930-årene ble det innlagt elektrisitet og vann og avløp osv. Utvendig fikk kirken en ansiktsløftning senhøsten 1949, da pussen ble restaurert i forbindelse med byens hundreårsjubileum.

Detalj på venstredøren
Inngangsdør
Detalj på høyredøren

Den største metamorfosen kom i 1952–54, da kirkens indre ble endret dramatisk. Arbeidet ble ledet av Arnstein Arneberg etter initiativ fra biskop Kristian Schjelderup. Arneberg forenklet det visuelle inntrykket. Ikke minst ble takstolene, som tidligere var kirkens fremste visuelle utsmykning, nærmest pakket inn, biskopbildene mellom vinduene ble flyttet og veggene gjort rene og hvite. I koret ble takstolene helt skjult, mens skipets tak fikk et hevet midtparti — omtrent som i en treskipet kirke — med takmalerier av Arve Hagen etter Arnebergs forelegg. I taket avbildes evangelistene, Den hellige ånd og en musiserende engel. Hagen malte også korsfestelsebildet over korbuen, og han malte veggene i koret. Sistnevnte ble tildekket og overmalt på 1970-tallet, men avdekket og restaurert i 2006. Inngangsdøren, som er tegnet av Arneberg, kom også til ved den store ombyggingen. Den restaurerte kirken ble innviet 9. mai 1954.

Inventar
Den opprinnelige altertavlen hadde et bilde malt av Christen Brun i nær kopi etter Edvard Steinles bilde til Oslo domkirke. Motivet viste Jesus i Getsemane. I stedet fikk domkirken en altertavle malt av Henrik Sørensen. Hovedbildet omtales ofte som Den nordiske Kristus. Skikkelsen har kort, lyst hår og er skjeggløs, og vi ser ham i det øyeblikket han bryter dødens lenker. Bildet til venstre kalles Verdensmisèren og viser en angsfylt mor med barn på fanget som strekker armene opp til trøst. Bildet til høyre viser Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse ute på åkeren ved Tune i Østfold.

Mot koret
Alterparti
Prekestol
Prekestoldetalj
Døpefont
Tak i skipet
Orgel
Benker
Korhimling

Alterringen ble skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret det meste av prekestolen etter tegninger av Arnstein Arneberg, men Ragnhild Butenschøn har laget engelen på toppen av himlingen. Grunnformen i prekestolen og himlingen er åttekantet, og stolen har fire felter med dekorasjoner som vender mot menigheten, hvorav det ene har bilde av Frans av Assisi (formgitt av Butenschøn, ifølge boken «Hamar domkirke 125 år»). På de tre andre er det bladkranser med fugler. Prekestolen står nå til høyre for korbuen — før ombyggingen var det prekestol på motsatt side — og den har dør inn til sakristiet. Det er vel grunn til å tro at man har byttet om på dåpssakristi og prestesakristi i forhold til slik det var opprinnelig.

Døpefonten (i granitt) står til venstre for alteret, nær det som formodentlig er dåpssakristiet. Døpefonten er blant de få inventargjenstandene som ble beholdt gjennom ombyggingen, ifølge kirkeleksikonet, skjønt Digitalt museum har flere bilder av det som skal være en tidligere døpefont.

Kirken fikk sitt første orgel i 1880, fra August Nielsen i Kristiania. Dette ble i 1925 skiftet ut med et 28 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. I 1966 ble orgelet bygget om og utvidet til 35 stemmer med tre manualer av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Fasaden fra 1925 brukes fortsatt. Orgelet ble i 2017 meldt å være i dårlig stand, og i november ble det meldt at nytt orgel skal anskaffes innen fem år. I 2018 ble det utlyst anbud. Senere er det meldt at nytt orgel skal bygges av tyske Weimbs Orgelbau og stå klart i 2022. Orgelet ble innviet med orgelfestuke i februar 2023. Kirken har også et kororgel bygget av Ryde & Berg. Det ble gitt som gave fra Hamar kommune i forbindelse med bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Ellers finnes et konsertklaver (Petrof) anskaffet i 2009.

De to kirkeklokkene er fra 1866 (Anders O. Holte, Toten) og 1901 (O. Olsen & Søn).

Blant utsmykning ellers kan nevnes maleriet «Uendelig reise» av Kjell Nupen (innkjøpt i 2009 og plassert under orgelgalleriet) og et billedteppe av Grethe Lein Lange, «Maria i torneskog», som henger til venstre for korbuen. Tidligere nevnte bispebilder henger forresten i kirken fortsatt, men nå under orgelgalleriet, der de ikke virker like dominerende.

Kirkegården er ikke umiddelbart inntil domkirken, men litt lenger nordøst, ved krematoriet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hof kirke

Hof kirke

Bakgrunn
Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Tidligere kirker
Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en eldre kirke, som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar (Riksantikvaren sier 1858). Denne var viet til sankt Olav og har tradisjonelt vært betegnet som Hof stavkirke, men det er ikke enighet om at betegnelsen er berettiget. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover.

Dørblad fra vestportalen
Portalplanker
Dørblad fra portal II

Roar Hauglid antar at den olavskirken som ble revet i 1861, neppe var særlig eldre enn fra rundt 1600, men at den hadde fått overført portaler (fra tidlig 1200-tall?) fra en tidligere kirke. Både dørblad (vestportal) og portalplanker (vestportal og en annen portal omtalt som portal II) skal være kappet ved overføring til den nyere kirken. Disse restene oppbevares i Universitetets oldsaksamling. At det har vært kirke på stedet i middelalderen, kan neppe bestrides. Det finnes omtale både i Biskop Eysteins jordebok og hos Jens Nilssøn. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. I tillegg til kirkene på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Dagens kirkebygg
Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, der han hadde landhandel. Etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret). Kirken ble innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954–55.

Hof kirke
Hof kirke 4
Gravkapell

Inventar
Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk, og det later til at det bare er rester igjen av den. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954–55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har enkelte likhetstrekk med den prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler (se Norsk orgelregister). I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest og ble restaurert av Ryde & Berg i 2014.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ottestad kirke

Ottestad kirke

Bakgrunn
I Skaun (som Stange het i gamle dager) var det en rekke kirker i middelalderen foruten hovedkirken. En av disse annekskirkene var Óttarstaða kirkja, som er omtalt i Håkon Håkonssons saga. Senere er de fleste forsvunnet, men Ottestad finnes fortsatt, og middelalderkirken ble omtalt av Jens Nilssøn i en visitasrapport fra september 1594. Tidlig på 1600-tallet var denne kirken «forfalden og aldelles forrodnett», og den ble revet og ny kirke oppført. Dette var ved det gamle kirkestedet, sørvest for Ottestad gård (og dermed sørvest for det nåværende kirkestedet). Denne kirken hadde først takrytter, men fikk tårn i 1630. Grunnen på stedet var imidlertid dårlig egnet til formålet. Råten tok overhånd, og kirken begynte å sige mot sør. Til tross for redningsforsøk ble ikke denne kirken stort over hundre år gammel, og dagens kirke ble oppført på den andre siden av gården. I mellomtiden var den gamle, råtne kirken kjøpt av bygdefolket på auksjonen i 1723.

Musliejordet
Døpefont fra Ottestad
Døpefontfigur fra Ottestad

Nåværende kirke
Ottestad kirke er en laftet korskirke med vesttårn som ble oppført av byggmester Even Baardset etter forbilde av Vår Frelsers kirke, domkirken i Christiania, og innviet den 17. januar 1731. Kirken har 350 sitteplasser. Den stod upanelt utvendig i begynnelsen før den fikk panel. Innvendig er laftetømmeret synlig etter at panelet ble fjernet igjen ved en omfattende restaurering i 1959–60. Nærmere våre dager har veggene fått en bonderød farge som formodentlig er funnet å ha vært brukt tidlig i kirkens historie. Kirken har orgelgalleri i vest og kor i østre korsarm. Noe av inventaret ble overtatt fra gamlekirken, deriblant altertavle og (tidligere) døpefont.

Ottestad kirke
Ottestad kirke
Ottestad kirke

Inventar
Altertavlen er fra første halvdel av 1600-tallet og sies å være laget av Nils Snekker og Nils Lauritzen Maler fra Fredrikstad. Tavlen har en korsfestelsesscene i hovedfeltet — som vanlig med Maria og Johannes. I sidefeltene finner vi de allegoriske figurene Caritas, Justitia, Fides og Veritas, og på toppstykket er det englehoder og Guds navn (Jahve) skrevet på hebraisk og omgitt av stråleglans. Etterhvert ble tavlen lagret på kirkeloftet oppdelt i biter. I 1882 forærte prosten et nytt alterbilde til kirken med en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, her utført av Christen Brun. Etterhvert ble deler av 1600-tallstavlen, som hadde blitt overmalt mange ganger, plassert i nordre tverrskip, før tavlen kom på hedersplassen igjen i 1915. I 1961 ble den tilbakeført til sin opprinnelige form. Bruns bilde er forvist til kapellet. På veggen mot sakristiet henger dessuten et tablå av syndefallet, trolig fra en tidligere altertavle i gamlekirken. I det nordre sideskipet henger et korsfestelsesbilde fra gamlekirken.

Tidligere altertavle
Fra 1882 til 1915 hadde kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands alterbilde «Oppstandelsen» i Bragernes kirke, her malt av Christen Brun. Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Prekestolen ble laget av Lars Pinnerud da kirken var ny. Den har himling, og både stol, oppgang og himling har akantusskurd. Himlingen bærer Kristian VIs kongemonogram.

Kirkerom
Prekestol
Orgelgalleri
Lukket kirkestol

Døpefonter har kommet og gått. En klebersteinsdøpefont fra ca. 1200 er nå å finne i Hamar domkirkeruin (eller Hamardomen). Den mangler den opprinnelige foten, men selve fonten (kummen) er bevart. I utstillingen inne på Hedmarskmuseet er en annen font fra Ottestad. Den ble laget av Peter Kastrud i 1784, og det vi ser på museet er guttefiguren som bærer kummen, mens selve kummen er borte. I kirken finnes derimot himlingen fra denne fonten den dag i dag, og den bærer Kristian VIIs monogram. Dagens døpefont av fra 1875 og fremstilt av polert granitt. Den har et sølvfat fra Tostrup.

I nordre tverrskip er et epitafium med korsfestelsesbilde fra 1665, og på korveggen mot sakristiet er en utskåret tavle som fremstiller syndefallet, også den overført fra gamlekirken. Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen i 1952, og de to kirkeklokkene er fra 1757 og 1821.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står relativt langt sør på kirkegården, som strekker seg opp til Stangevegen. Kirkegården har i de senere år blitt utvidet mot nordvest (slik at Allslekt-kartet per 2025 er foreldet), og har nå både navnet minnelund og mulighet for anonym gravlegging. På kirkegården vest for kirken står et gravkapell, og på sørvestsiden av den lille parkeringsplassen der står et servicebygg. Det er flere parkeringsarealer rundt kirken. Sørøst for kirken, på den andre siden av Ottestadgutua, er et par gravhauger.

Gravheller på kirkegården
Gravkapell
Gravhaug ved Ottestad

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Plassen kirke

Plassen kirke

Bakgrunn, tidligere kirke
Plassen i Søre Trysil hadde en åttekantet kirke som var tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og innviet 28. august 1879 på et sted der det var innviet kirkegård den 3. april 1878 (skjønt det ser ut til at gravplassen ble anlagt og tatt i bruk et par år tidligere). Denne kirken ble imidlertid truffet av lynet og brant ned allerede den 2. juli 1904. Noe inventar ble reddet ut, hovedsakelig døpefonten, kirkesølvet og noen kirketekstiler. Den minste kirkeklokken ble senere overført til Drevdalen kirkegård.

Dagens kirkebygg
Det falt da på sønnen, Victor Nordan, å tegne ny kirke til stedet, og den ble oppført av byggmester Hans Olsen. Vi snakker om en laftet langkirke i dragestil med 250 plasser. Kirken ble innviet den 17. juli 1907 av biskop Christen Brun. Den har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, orgelgalleri i vestenden av skipet (utvidet i 1993) og sakristier på utsidene av koret. Orienteringen er strengt tatt fra nordvest til sørøst.

Inventar
Plassen kirke har en stor avstøpning av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue. Den stod tidligere på alteret, men står nå i hjørnet av skipet til høyre for korbuen. Selve alteret er fra 1967. I korets fondvegg ble det i 1968 innsatt glassmalerier tegnet av Bjarne Rundfloen (utført i samarbeid med firmaet G.A. Larsen v/Annar Millidal). De fungerer nå som alterbilde. Prekestolen (til venstre i korbuen) har åttekantet grunnform, og i fagene er enkle fyllinger med rundbuer. Døpefonten i tre (til høyre for korbuen) ble altså reddet ut av den brennende kirken. Den er åttekantet og kalkformet, og ble snekret av Per Paulsen Hemstad i 1877. Til fonten hører dåpsfat og kanne anskaffet etter brannen.

Kirkens opprinnelige orgel kom fra Olsen & Jørgensen. Dette ble dårlig utover 1970-tallet, men det ser ut til at det tok en stund å få gjort noe med det. Lars Leeteng bygget om orgelet i samarbeid med Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, idet slitte deler ble skiftet ut og orgelet utvidet til 14 stemmer. Orgelgalleriet ble utvidet ved samme anledning, og orgelet ble innviet den 14. mars 1993. I tillegg har kirken et gammelt harmonium som den fikk i gave i 2002. Det står i hjørnet av skipet til venstre for korbuen, og på veggen over det henger et billedvevteppe laget og gitt av Aslaug Nordgaard Torgersen i 1981. Et annet teppe i kirken er laget av elever ved den lokale skolen.

De to kirkeklokkene ble støpt ved Drammens Jernstøberi og levert av Storm, Bull & Co (ifølge jubileumsboken, mens kirkeleksikonet hevder at de kommer fra Bochum).

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, ikke minst i 1950-årene, og på slutten av 1970-tallet ble kirkegårdsområdet utbedret. Kirkegårdstomten er for øvrig ganske steinrik, og i 1911 vurderte man å anlegge ny kirkegård. Kirkestuen (kombinert med bårehus) ble innviet den 16. oktober 2005. Tidligere hadde man en fra 1925, men den stod bare til på midten av 1960-tallet. Før det igjen hadde man brukt et lokale på gården Grønneset (Grønnæs), like ved.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Storhamar kirke

Storhamar kirke

Bakgrunn
Arbeidet for kirke på Storhamar pågikk over flere tiår. Hamar kommune ble utvidet i 1946 og 1947 med deler av henholdsvis Vang og Furnes, og det ble i den forbindelse startet kirkeringer for å gjøre praktiske og økonomiske forberedelser til kirkebygging.

Solly interimskirke
Altertavle i Solly interimskirke

Solly bedehus hadde vært brukt til gudstjenester blant annet ved restaureringen av Hamar domkirke, og i januar 1958 ble bedehuset vigslet til interimskirke i påvente av et mer permanent kirkebygg. Der tok man i bruk et alterbilde som var blitt byttet ut ved domkirkens restaurering. Det var malt av Christen Brun i nær kopi etter Edvard Steinles bilde til Oslo domkirke, og viste Jesus i Getsemane. Tomtespørsmålet forsinket åpenbart prosjektet en god stund, men i 1971 kom det tilbud om å bruke bedehusets tomt til kirke. Her ble ny kirke oppført over 376 dager, fortelles det, og vigslingen skjedde den 5. oktober 1975.

Kirkebygg
Storhamar kirke er en arbeidskirke fra 1975 tegnet av Willy Sveen, som ellers har tegnet bl.a. Nordre Ål kirke på Lillehammer. Den ligger i et boligområde på Hamar vest. Byggematerialet er Leca-blokker og tre, og kirken har 380 sitteplasser, ifølge Hamar kirkelige fellesråd. Som arbeidskirker flest har den en rekke forskjellige rom. Foruten kirkerommet og sakristiene er det en menighetsavdeling som inneholder blant annet møterom, kjøkken, toaletter og kontorer. I kjelleren er det møterom, lagerrom og tilfluktsrom. Førtiårsjubileum ble feiret i 2015, og i forkant av dette ble kirkebygget pusset opp.

Interiør og inventar
Kirken er totalutsmykket av Tove Tandberg Krafft. Altertavlen er i batikk og har tittelen «Kristus, verdens lys». På venstre sidevegg henger et krusifiks. Prekestolen er i furu. Døpefonten består av en steinhelle som ifølge kirkeleksikonet er fra domkirkeruinene. Dåpsfatet (overtatt fra Solly sammen med muggen) er plassert oppå denne. Noe kirkesølv er gitt av byens gullsmeder, og kirken har nattverdssett i keramikk som ble brukt på Grini under krigen. Orgelet er fra J.H. Jørgensen og på alder med kirken, og i støpulen henger en stabbursklokke fra Hol gård.

Kor
Alterparti
Døpefont
Prekestol
Orgel
Krusifiks

Et søk i Digitalt museum får frem en rekke gamle bilder (fra byggeperiode og innvielse).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden