Dovre kirke er ganske original ved at den er av tre, men kledd med skiferplater. Dette har vært kalt kirkens panser. Kirken er opprinnelig fra 1700-tallet, men det har vært kirker i Dovre siden middelalderen. La oss se på noen av disse.
Dovre 1
Håkon Håkonsson skal ha latt oppføre et kapell på Tofte, muligens rundt 1250. Denne gården har vært kongsgård og er omtalt av Snorre, som forteller at Harald Hårfagre holdt julegjestebud der. Kanskje har kapellet vært beregnet på reisende. Videre skal det ha vært kirkebygg på Steig og Bree. Det finnes formodentlig ikke konkrete rester etter noen av disse.
Dovre 2
Ved Svensgard eller Sveinsgard, ikke så langt fra den nåværende kirken, skal det ha stått en liten stavkirke som ifølge P.A. Munch er nevnt i tidlig middelalder. Denne lå noe lenger opp i åsen, og det var muligens en tungvinn plassering.
Dovre 3
Rundt 1400 (sånn cirka) ble det oppført en stavkirke i grenseområdet mellom gårdene Skjelstad og nyutskilte Bergseng. Også dette er litt nord for den nåværende kirken, nedenfor tidligere nevnte Tofte. Det skal ha vært kirkegård der (med funn av benrester), og området omtales visstnok som Kyrkjeåkeren. Kirken ble beskrevet som skrøpelig i 1673 og trengte visstnok flere reparasjoner, blant annet i 1694 og 1710. I 1686 fikk kirken ny altertavle laget av Johannes Skraastad. Denne ble sammen med alterutstyr ellers samt døpefont og døpefat overført til dagens kirke. På 1730-tallet var kirken i dårlig tilstand, og grunnforholdene på kirkestedet var ansett som uegnet. Fra de gamle kirkene er det tilsynelatende to gjenstander i Oldsaksamlingne som er avbildet i Unimus: rester av en stavkirkeportal og en madonnafigur.
Dagens kirke
Ny kirke ble besluttet bygget nærmere dalbunnen, og det ser ut til at sogneprest Niels Stockfleth deltok i planleggingen. Den laftede korskirken, som i dag har 250 plasser, ble oppført og tatt i bruk i 1736 med Jesper Mikkelson Rusten som byggmester og innviet den 21. februar 1740 av biskop Niels Dorph, som gav den navnet Zionskirken. (Gamlekirken ble revet to uker før den nye ble tatt i bruk.) Man antar at Per Person, lokal snekker og treskjærer, hadde ansvaret for innredningen av kirken. Det ser ut til å være en viss enighet om at prekestolen (med himling) og korskillet ble skåret av Lars Pinnerud, slik Roar Hauglid hevdet (mens bl.a. Johan Meyer hadde hevdet at det dreide seg om Jakob Klukstad i hans yngre dager). Klokker Fredrik Wiborg dekorerte korbuen i 1756. Ellers ble altså noe inventar overført fra gamlekirken.
Kirken har vært reparert og restaurert en rekke ganger. Det utvendige ble nok endret mest dramatisk i 1840–41, etter at det hadde tatt rundt ti år å innhente nødvendige tillatelser. Arbeidene ble ledet av Pål Tofte, som hadde med seg Hans Stigen og Jakob Storlien. I denne prosessen ble tårnet endret ganske radikalt. Det hadde tidligere vært høyere, men det var store problemer med stabiliteten. Kirken ble dekket med skiferheller (som lå og ventet i ti år mens søknadsprosessen gikk sin gang). Videre ble gulvet i koret gjort høyere enn gulvet i skipet, og ny altertavle ble laget av Jo Hjerkinn (med bl.a. en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusfigur og en fremstilling av nattverden). Arbeid med grunnmuren ble gjort i 1845, og i 1910 var det på ny tid for reparasjon/restaurering. Igjen ble grunnmuren reparert (med sement), nytt gulv ble lagt og veggene innvendig ble malt med gråblå maling — i den grad at man dekket over Wiborgs korskilledekorasjoner. Tårnet ble malt hvitt (før det ble rødt ved neste restaurering). Kirken ble så restaurert i 1953–54. Vegger ble avlutet, og man forsøkte å finne tilbake til gamle farger som var blitt overmalt. Skraastads altertavle ble gjeninnsatt, men man måtte rekonstruere et par av figurene fra Skraastad-tavlen i Gjerdrum kirke. Hjerkinns altertavle står nå på galleriet i sør. Magnus Poulsson ønsket å tilbakeføre tårnet mer til det opprinnelige, idet han oppfattet tårnet fra 1840 som pjuskete, men Rikstantikvaren mente tårnet hadde hevd og tradisjon. Det ble også besluttet å beholde steinhellene etter en viss diskusjon. 275-årsjubileum ble feiret på olsokdagen i 2011.
Inventar
La oss gjennomgå noe av det sentrale inventaret ganske raskt. Skraastads altertavle er naturlig nok i bruskbarokk. Hovedbildet (med utskårne figurer) viser Jesus på korset omgitt av Maria og Johannes. Dette bildet er flankert av figurer av Moses og Aron. Over hovedbildet finner vi Kristian Vs kongemonogram og på toppen den tronende Kristus. Pinneruds prekestol, som står i nordkant av koråpningen, har åttekantet grunnform og oppgang fra koret. På himlingen finner vi Kristian VIs kongemonogram, og det er naturligvis akantusutskjæringer på det hele. Døpefonten i kleberstein er fra middelalderen. Nåværende orgel er fra Ryde & Berg fra 1992. De to kirkeklokkene er fra 1734 (Amsterdam) og 1800 (Arnt Hedemark). For flere detaljer henvises til kildene.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har nok vært endret noe gjennom tidene og virker ganske ugjenkjennelig på et gammelt stikk fra 1840-tallet, eller for den saks skyld på dette bildet fra tidlig 1900-tall. Den ble åpenbart ikke betraktet som særlig vakker i gamle dager, men er etterhvert satt i bedre stand, og vegetasjonen er mer omfattende enn i gamle dager. I dag vil de fleste besøkende ankomme gjennom porten i sørvest. (Kirkens orientering er forøvrig omtrent fra nordvest til sørøst, og gjennom nevnte port ser man mot inngangen i sørvest.) Et bårehus tegnet av Erik Langdalen ble oppført nordøst for kirken og innviet 1. oktober 1972. På den andre siden av veien stod det tidligere et menighetshus som ble bygget sommeren 1938 og revet i 1973. (På kartet er det markert et hus som ser ut til å tilhøre Dovre kirke, så det er mulig at nytt menighetshus er oppført siden.) På kirkegården sørøst for kirken finner vi ellers blant annet tre allierte krigsgraver (Commonwealth War Graves) og et sovjetisk krigsminnesmerke, og en rekke gamle gravminner er samlet under et eget takoverbygg.
Tidligere nevnte Skjelstad gård ble prestegård i 1863, men var i utgangspunktet svært nedslitt og krevde mye istandsettingsarbeid. Det kan ellers nevnes at Dovre tidligere var anneks til Lesja, men ble utskilt som eget prestegjeld i 1861 (i første omgang sammen med Øvre Folldal, som kort tid etter ble overført til Lille-Elvdalen, bestående av nåværende Alvdal og Folldal).
Kilder og videre lesning:
Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden
