Stikkord: Finn Krafft

Lårdal kirke

Lårdal kirke

Bakgrunn
Lårdal kirke (Tokke kommune) ligger ved Bandaks nordbredd, men for å komme dit landeveien må man kjøre gjennom områder som ligger flere hundre meter høyere. Lårdal var egen kommune frem til 1964, og kirkestedet er relativt gammelt. Akkurat hvor gammelt vet vi ikke, men en kirke her er første gang omtalt i 1396. Det dreier seg om en stavkirke som ble revet i 1684. Samme år ble det oppført en laftet kirke uten bordkledning. Den ble solgt på auksjonen i 1723 og flere ganger deretter, og fjerde private eier rev den i 1831 og fikk oppført en ny kirke, som fortsatt står på stedet. I 1865 ble den gitt til menigheten.

Kirkebygg
Lårdal kirke er en langkirke i tre som er oppført etter en av Linstows typetegninger. Den ble innviet i 1831 og fikk påbygget sakristi i 1887. Det er tårn med våpenhus i vest (eller vest-nordvest), koret er rett avsluttet og sakristiet er i korets østre forlengelse. Kirken har 150 sitteplasser.

Kirken ble malt og dekorert av Samuel Tveit i 1895 og pusset opp av Olav Fossli (med Finn Krafft som konsulent) i 1971. Det Det ble i 2007 meldt at Lårdal kirke og andre kirker i området var i dårlig stand, og året etter ble det utlyst anbudsinnbydelser for oppussing. Det må antas at dette arbeidet er fullført.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det galleri innenfor inngangen (men orgelet står under det), og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Til venstre for koråpningen står fortsatt en jernovn, men vi får tro den er mest til dekorasjon i disse dager.

I 1851 fikk kirken en altertavle med et bilde av en bedende kvinne malt av Mikkel Mandt, men i 1971 malte Terje Grøstad et nytt nattverdsbilde til altertavlen. Bildet ble overrakt i 1975. Mandts bilde henger på korveggen.

Prekestolen (fra 1895) er i til høyre i koråpningen og har oppgang fra koret. Døpefonten står på motsatt side av koråpningen. Den har lokk. Orgelet er svensk — fra Hammarberg i Göteborg, fra 1987. Kirkeklokken er fra O. Olsen & Søn fra 1844.

I kirken finnes en kalk og disk fra 1583 fra stavkirken, og to rosemalte planker eller antemensalefragmenter fra den (med Maria Magdalena og den hellige Margrete) er å finne i Eidsborg. Et krusifiks og en jernlysekrone er i Oldsaksamlingen og enkelte gjenstander på Nordiska museet i Stockholm. Fra laftekirken er to messinglysestaker fortsatt å finne i dagens kirke.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er utvidet flere ganger. Ut mot Lårdalsveien er det en relativt høy mur. Sørvest for kirken står et bygg som kan tenkes å være bårehus. Eik prestegård ligger sørvest for dette igjen, nærmere Bandak.

Lårdal kirke har felles sogn/menighet med Høydalsmo kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mo kirke (Tokke)

Mo kirke

Bakgrunn
Mo er noen kilometer nordvest for Dalen og Bandak, like ved Mosåis utløp i Mosvatn, i et litt avsidesliggende dalføre unna hovedveiene. Stedet har hatt kirke siden middelalderen og utgjorde muligens et eget prestegjeld i katolsk tid, men etter reformasjonen hørte det til Fyresdal prestegjeld før det ble utskilt som eget prestegjeld sammen med Skafså i 1769. Mo var egen kommune før den ble slått sammen med Lårdal til Tokke i 1964. Stavkirken fra middelalderen ble revet for å gi plass til dagens kirke.

Kirkebygg
Mo kirke er oppført etter en typetegning av H.D.F. Linstow — den samme som ligger til grunn for Skafså, Nesland og Grunge kirker — og innviet i 1839. Det er en langkirke med utvendig og innvendig panel, og den har ifølge Kirkesøk 150 sitteplasser. Etter at Skafså kirke var blitt restaurert i 1959, kom turen til Mo, og kirken ble gjeninnviet den 20. august 1961. Som for Skafså var byggmester Tresland ansvarlig for snekkerarbeidet, og Finn Krafft og Harald Kihle var fargekonsulenter. Kirkene har fulgt hverandre siden også: I 1975–76 fikk begge sakristi og bårehus etter tegninger av Gunnar Sandvik. Kirketårnene ble reparert i 1983.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det kan se ut til at enkelte interiørfarger er endret siden restaureringen på 1970-tallet, for jubileumsheftet fra 1989 beskriver blant annet blå vinduer, gule vegger og grønne benker.

Ved restaureringen i 1961 fikk kirken tilbake altertavlen som hadde stått i stavkirken. Den måtte kompletteres, og Magnus Lunde tegnet og skar fotstykke, vinger og toppstykke, mens Olav Johre laget smådeler som manglet. Finn Krafft restaurerte og Henrik Sørensen og Harald Kihle malte tavlen, som har figurer av de fire evangelistene. Også empirealtertavlen ble fargerestaurert, og den fikk plass på korets nordvegg.

Kirkens middelalderkrusifiks ble på 1920-tallet restaurert av Domenico Erdmann, som fjernet skjemmende overmaling. Krusifikset er nå plassert på korbjelken.

Det fortelles at prekestolen ble senket betraktelig ved restaureringen i 1961. Litteraturen skildrer to døpefonter: én som er på alder med kirken, og en annen som er overtatt fra stavkirken. Sistnevnte har en kum av stein som er plassert i en trefot formet av en kubbe. Det er ukjent for undertegnede hvilken av de to som er i bruk.

Kirken sies å ha et harmonium fra 1962, og kirkeklokken er ifølge kirkeleksikonet støpt av O. Olsen & Søn i 1856.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. På den står et minnesmerke over to krigsofre fra aprildagene 1940. Kirkestuen er like oppi veien fra kirken. Presteboligen er nå i Dalen. Tidligere var det prestegård nær kirken.

Annet
Mo kirke har felles sogn med Eidsborg stavkirke og Skafså kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nissedal kirke

Nissedal kirke

Bakgrunn
Kyrkjebygda i Nissedal har hatt kirke siden middelalderen, og den bærer kommunens navn. Vi befinner oss like sør for midten på østbredden til innsjøen Nisser. Jens Nilssøn omtalte stavkirken som anneks til Kviteseid i sin visitasskildring fra 1595. Denne kirken, som gikk på auksjon og kom i privat eie i 1723, hadde ca. 250 plasser. I 1763 var den blitt så falleferdig at biskopen gav påbud om å oppføre ny kirke på stedet.

Kirkebygg
Den nye kirken ble innviet den 12. september 1764, etter at man i en overgangsperiode hadde måttet holde gudstjenestene i andre lokaler. Nissedal kirke er en laftet korskirke med rundt 270 sitteplasser. Den ble i begynnelsen kalt Immanuels kirke. Opprinnelig hadde kirken takrytter over krysset, men i 1900 var det en ombygging der den fikk tårn ved inngangen i sør-sørvest. Koret er altså mot nord-nordøst, og det er sakristi (fra 1833) i forlengelsen. Over krysset er det kommet en mindre takrytter, nærmest til pynt, med en vindfløy med årstallet 1833. Nissedal ble utskilt som eget prestegjeld i 1810 med Treungen som anneks. I 1854 kom kirken i menighetens eie, og med på lasset fulgte et skogsområde på vestsiden av Nisser. Kirken ble restaurert i 1938 etter tegninger av arkitekt H.P. Thorne og med Finn Krafft som konsulent.

Interiør og inventar
Inne i kirken står orgelet like innenfor inngangen, men det er ikke noe galleri. Det er en lav korskranke, og korets gulv er hevet et trinn over skipets gulv. Innerst i koret er et par lukkede stoler — bispestol og klokkerstol?

Alteret og altertavlen er overført fra stavkirken. Sistnevnte antas å være 300–350 år gammel og ble restaurert av Finn Krafft i 1938. Det er et bilde av korsfestelsen i storfeltet. Prekestolen i renessansestil står på hjørnet i korets venstrekant og ble ifølge kirkeleksikonet restaurert i 1958 (kan tenkes å være 1938). Døpefonten er fra 1822 og er formet som et timeglass. Den ble restaurert i 1938.

Nissedal kirke hadde harmonium helt til 1964, da et pipeorgel ble installert til 200-årsjubileet. Det er bygget ved Vestlandske orgelverksted og står altså bakerst i kirkerommet. Ting tyder imidlertid på at dette siden er avløst av et digitalt Allen-orgel. Kirkeklokkene ble opprinnelig overført fra gamlekirken, men de var sprukne og dårlige, og i 1791 ble de sendt til Kristiansund for omstøping. De fant aldri veien tilbake, men kirken har nå én klokke, og den er støpt i Birmingham. Foran kirkedøren ligger en stor, flat stein som går for å være en hedensk offerstein

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården omgir kirken. Rett øst for kirken står et servicebygg, og lenger nordøst er et hus som ser ut til å brukes som driftsbygning/redskapshus. Prestegården ligger like sør for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Romnes kirke

Romnes kirke

Bakgrunn, kirkebygg, interiør
Romnes kirke i Holla (i dag Nome kommune) er en langkirke i stein fra 1100-tallet. Den var prestegjeldets hovedkirke fra gammelt av, og er omtalt i 1377 som «Rumanes kirkja». Den var viet til Laurentius av Roma, hos oss bedre kjent som Lavrans eller Lars, en populær helgen før Olav ble den dominerende helgenen her til lands. Vigslingsdagen var 26. september, men året er ikke kjent.

Som ved middelalderkirker flest er skipet og koret i klar adskilte rom med relativt smal åpning imellom. I likhet med mange middelalderkirker på Østlandet har Romnes ikke lysåpninger i nordveggen. Koret hadde sørportal, men den er gjenmurt. Vestportalen vender mot våpenhuset i tårnet, som skal være fra 1800-tallet. (Tidligere hadde kirken takrytter.) Koret er apsidalt avsluttet, og korets apsis har spontekke, i motsetning til resten av kirken, som er tekket med tegl.

Inventar
Inventaret er etterrefomatorisk. Altertavlen og prekestolen er fra 1700 og ble skjenket av futen Herccules Weyer. Her er vi i barokken. Altertavlen har et korsfestelsestablå, og prekestolen har malte felt med de fire evangelistene. Kirken har for det meste enkle benker og gallerier. En egen stol på vestgalleriet er Aall-galleriet fra 1760-tallet, da familien Aall eide jernverket på Ulefoss. Det står et pulpitur med gitter under nordgalleriet og noe lignende i koret. Ved sørveggen i koret står en klokkerstol som dekker over middelalderens korportal. Døpefonten (fra ca. 1700) har et messingfat.

Kirkens skjebne
Utpå 1800-tallet vokste folketallet, og kirkene i Holla (Romnes, Holla gamle kirke og Helgen) var små og noe slitt. Verkseieren tilbød dem gratis til kommunen rundt 1850 mot at kommunen også overtok vedlikeholdsansvaret, et tilbud den takket nei til. Etter en flom i 1860 der lokalbefolkningen bidro til å redde verket, finansierte verkseier Cappelen oppføringen av ny Holla kirke. Da den stod klar, gikk Romneskirken ut av bruk og ble stående urørt i første omgang. I 1921 ble kirken restaurert. Domenico Erdmann avdekket da draperimalerier på veggene i koret fra 1450-årene. I 1932 dekorerte Finn Krafft taket og veggene i tårnets våpenhus og gjentok motiver fra disse draperimaleriene. Kirken ble restaurert i 1970-årene etter omfattende husbukkangrep. Kommunen overtok eiendomsretten til kirken fra Aall-familien i 1986. De har sitt familiegravsted ved denne kirken.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården. Aall-familiens gravsted er sørøst for den regulære kirkegården.

Vestfra
Sørfra
Aalls familiegravsted

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sannidal kirke

Sannidal kirke

Bakgrunn, tidligere kirke
Sannidals første kirke var en stavkirke fra ca. år 1200 som var viet til st. Laurentius. Den lå på en liten haug sørvest for den nåværende kirken, og det antas at det en gang var et gudehov på stedet. Kirken er nevnt i biskop Eysteins jordebok fra 1398, der den er kalt Moo (slik stedets bedehus fortsatt er). Jens Nilssøn, som var på visitasreise der i 1588, omtalte den også i sin visitasbok (som «Sannickedal»). Stavkirken hadde tårn (formodentlig takrytter) og svalgang omkring. Noen materialer fra stavkirken ble gjenbrukt i dagens nye kirke. I våpenhuset finnes rester av en stavkirkeportal og en dør med middelalderbeslag. Altertavlen (1640) og prekestolen (1621) er å finne på Folkemuseet på Bygdøy, og klebersteinsdøpefonten (ca. 1200) er fortsatt i bruk, i likhet med en god del gammelt kirkesølv.

Altertavle fra Sannidal
Prekestol fra Sannidal
Adam fra Sannidal
Eva fra Sannidal

På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken i Sannidal og de andre kirkene i nedre Telemark kjøpt av prost Alstrup i Bamble. I 1738 ble kirken videresolgt til tyve lokale bønder. Vedlikeholdet hadde lenge vært forsømt, og etterhvert ble det ikke funnet regningssvarende å flikke på den gamle stavkirken. I 1770 ble den revet og arbeid med ny kirke begynt, selv om formell tillatelse ble gitt først i mai 1772. Kirken stod ferdig allerede den 1. september samme år. I 1774 ble den overdratt til bygdefolket, som forpliktet seg til å vedlikeholde den. Tårnet er fra 1803. I tiden etter 1910 var det snakk om å flytte kirken til et mer sentralt sted, men man slo det fra seg. Kirken er naturligvis pusset opp en rekke ganger, blant annet i 1883, i 1943, i 1951 og til 200-årsjubileet i 1972. I 1943 ble vinduene ført tilbake mot opprinnelig, noe mindre størrelse, og i 1951 ble interiøret fargerestaurert etter planer av Finn Krafft. Ved arbeider med det innvendige taket vinteren 2009–2010 ble det avdekket gamle takdekorasjoner, men det ble besluttet å male over dem.

Sannidal kirke
Sannidal kirke
Kirkegårdsportal
Kirkegård
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke
Kirkestue
Mo bedehus
Kirkestaller?

Kirkebygg
Sannidal kirke er en laftet korskirke, og den har ifølge kirkeleksikonet rundt 330 sitteplasser. Kirken har utvendig panel, mens tømmeret er synlig inne i kirken. Det er sakristi (fra tiden etter 1814) i øst og tårn (fra 1803) i vest med våpenhus i tårnfoten. Koret er i østre korsarm, og det er gallerier i enden av alle fire korsarmer (til og med i øst). Det kan legges til at forrige inkarnasjon av Kragerø kirke hadde sterke likhetstrekk med Sannidal kirke.

Inventar
Altertavlen er fra 1600-tallet og har et korsfestelsesbilde. Den var tidligere i Kragerø kirke, men ble overført til Sannidal i 1870, da Kragerø fikk ny kirke. Prekestolen sies å være fra begynnelsen av 1800-tallet og ble gitt til kirken i 1840. Døpefonten er fra 1200-tallet og laget av kleberstein, antageligvis fra Gotland.

Kirken fikk sitt første orgel i 1888, et Hollenbach-orgel (7 stemmer, ett manual) som visstnok ble installert av Hollenbach selv. Det ble skiftet ut i 1952 med et 12 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det sies at orgelet ikke er i tilfredsstillende stand, og det er dessuten utsatt for museangrep. Av de to kirkeklokkene er den ene fra middelalderen, mens den andre er støpt i Sem i 1830. (Dette var noen år før det firmaet som nå er kjent som Olsen Nauen Klokkestøperi, ble dannet, men kan vi anta at samme familie stod bak?) Kirken har en Frederik II-bibel fra 1589 og (som nevnt) endel kirkesølv fra 1700-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Like ved kirken står to krigsminnesmerker: ett fra andre verdenskrig og et annet fra napoleonskrigene. Lenger vest på kirkegården er Kirkestua (oppført 1848–50), som ifølge Wikipedia har vært brukt som skole tidligere, og som i dag huser prestekontor og møterom. På motsatt side av veien ligger Mo bedehus, som brukes til religiøse møter og leies ut til arrangementer. Litt bortenfor Kirkestua ligger et bygg som ser ut til å ha vært kirkestaller, uten at dette bekreftes av undersøkt litteratur. Prestegården (noen hundre meter lenger øst, på den andre siden av E18) ble solgt i 2018 og er altså ikke lenger i OVFs eie. Sannidal bygdetun ligger like borti veien vest for kirken.

225-årsjubileum for Sannidal kirke ble feiret den 7. september 1997. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skåtøy kirke

Skåtøy kirke

Bakgrunn
Skåtøy betegner både en øy utenfor Kragerø by og en tidligere kommune. Sistnevnte ble skilt ut fra Sannidal i 1881 og omfattet fastlandsområdet rundt Kragerø by samt flere andre øyer i skjærgården, deriblant Jomfruland og Langøy. (1. januar 1960 ble både Skøtøy og Sannidal innlemmet i Kragerø kommune, jf. forskrift av 22. mai 1959.) Kirkemessig har Skåtøy i tur og orden sognet til Kragerø og Sannidal.

Kirkebygg
På 1800-tallet kom det krav om egen kirke. Kirkegården ble innviet i 1851, mens kirken ble oppført et tiår senere. Den ble tegnet av Schirmer og von Hanno og innviet den 5. september 1862 (mens årstallet på vindfløyen er 1860). Det er en laftet langkirke som ifølge menigheten har rundt 550 sitteplasser. Tidligere har man tillatt 800 eller vel så det personer i kirken, hvilket gjør kirken til en av landets største trekirker. Om vinteren brukes et mindre lokale kalt Vinterkirken i 2. etasje bak orgelgalleriet. Den store kirken kalles gjerne Skjærgårdskatedralen. Som de fleste slike kirker stod kirken upanelt til å begynne med, men den har etterhvert fått panel og hvitmaling. Det var en større oppussing til jubileet i 1912, og i 1914 ble tårnet ombygget. Det var oppussing eller restaurering i 1930 og 1954. Ved sistnevnte anledning fikk kirken interiørfarger satt av Finn Krafft.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet et par trinn over skipets. Prekestolen er i korbuens venstrekant. Døpefonten i tre er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken, og det skal finnes to fat: et mindre, gammelt og et nyere av plett.

Altertavlen er fra 1918. Bildet er malt av Julie Gjessing og viser til Mark 1, 35. Koret har glassmalerier fra 1941 formgitt av Rolf Klemetsrud, som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen. Motivene i de fire vinduene er Jesu fødsel, korsfestelsen, oppstandelsen og Kristus som troner over det nye Jerusalem. Siden har det kommet glassmalerier i form av mindre bilder også i andre vinduer. Motivene omtales i en jubileumsbok som Lammet med seiersfanen, Pelikanen som mater sine unger med sitt blod, og to tilbedende engler. Disse omtales av kirkeleksikonet som «Basunengler og andre figurer» og tilskrives Karl Kristiansen.

Kirken har et Hollenbach–orgel fra 1888 som ble restaurert i 2012 og sagt å være landets best bevarte Hollenbach-orgel. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg hovedsakelig nordover fra kirken, som har inngang i sør og kor i nord. Området rundt kirken ble planert ut og satt i stand i 1930. I sognet finnes også flere andre kirkegårder. Blant disse er en tidligere privat kirkegård på Langøy som ble overtatt av kommunen i 1992, en kirkegård på Jomfruland og ikke minst en del av kirkegården på Kalstad vest for Kragerø by som forvirrende nok er kalt Skåtøy kirkegård. I dette tilfellet viser imidlertid Skåtøy til den tidligere kommunen (eller sognet, med samme utstrekning som nevnte kommune), ikke til øya. Vest for kirken står et servicebygg, og sørøst for kirken er et krigsminnesmerke.

Skåtøy kirke
Skåtøy kirke
Skåtøy kirke
Krigsminnesmerke
Kirkegårdsportal
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Treungen kirke

Treungen kirke

Bakgrunn, tidligere kirkested
Eldste kirke på Treungen (ved sørenden av innsjøen Nisser i Nissedal kommune) er omtalt i 1395 i et hyrdebrev fra biskop Eystein, og Jens Nilssøn kaller den «Tredungs kircke» i sin skildring av en visitasreise i 1595. Den stod nedenfor Tveit-gårdene, et stykke oppi lia øst for Tveitsund, og ble avsløst av en tømret langkirke på samme sted, vigslet den 24. november 1750.

Tveit gamle kirkegård
Tveit gamle kirkegård

Dagens kirke
Allerede rundt 1860 hadde denne kirken forfalt så mye at man ikke fant det bryet verdt å reparere den. Det ble gitt tillatelse til å rive kirken og oppføre ny kirke på Homme, et par kilometer sørøst for det gamle kirkestedet i luftlinje. Kirken ble tegnet av P.H. Holtermann og oppført under byggmester F. Scheuffert fra Tvedestrand. Den ble innviet den 25. mars 1863. Så ble gamlekirken revet, men den gamle kirkegården er fortsatt å se oppe i lia. Den er omgitt av et steingjerde, og en støpul ble innviet på stedet den 29. juli 1984. Det kan imidlertid være litt vanskelig å parkere bilen og komme inntil kirkegården der den ligger omgitt av beitemarker.

Treungen kirke er en langkirke i tre (formodentlig bindingsverk). Den har 250 sitteplasser, og orienteringen er den tradisjonelle fra vest mot øst. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og rett avsluttet kor i øst. På sørsiden av koret er et sakristitilbygg som ble oppført på 1960-tallet, da kirken ble omfattende restaurert. Ved den anledning stod Finn Krafft og Odd Helland for restaurering av altertavle, døpefont og annet i kirken. Alteret ble endret, og kirken fikk nye benker, nye vinduer og nytt tak. Det ble dessuten innredet bårerom i kjelleren og utført omfattende malerarbeider.

Inventar
Mye av det sentrale inventaret er overført fra gamlekirken. Det gjelder for eksempel altertavlen, som ble gitt i gave til kirken av prost Hans Jacob Bloch i 1751. Prekestolen er på alder med kirken, og det står en enkel lesepult foran den. Døpefonten, som altså er overført fra gamlekirken, er timeglassformet. Også dåpsfatet er fra 1750-tallet, i likhet med noe kirkesølv. Ifølge kirkeleksikonet er orgelet på vestgalleriet fra 1954, men dagens orgel ser ut til å være bygget av Henrik Brinck Hansen i 1995. To kirkeklokker ble overført fra gamlekirken. Deres nøyaktige alder er ikke kjent, ifølge en bok om kirkene i Telemark, men det sies at den ene er byttet ut med en nystøpt klokke i senere år i forbindelse med installering av elektrisk ringesystem. Den gamle klokken som ble byttet ut, er satt i en klokkestøpul på det gamle kirkestedet. En madonnafigur fra den eldste kirken som antas å være laget på 1200-tallet, befinner seg i Universitetets oldsaksamling.

Treungen kirke

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Øst for den er det parkeringsplass, og her står en kirkestue som skal være oppført delvis med materialer fra gamlekirken. I forbindelse med bispevisitasen i 2007 ble det sagt at kirkestuen trengte omfattende reparasjoner, og at den var erklært verneverdig av Riksantikvaren. Det kan se ut til at den siden er pusset opp, og det fremgår av en årsrapport hos fellesrådet at dette skjedde i 2010. Den gamle kirkegården på Tveit er fortsatt å se i åsen over Treungen.

Treungen kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tørdal kirke

Tørdal kirke

Bakgrunn
Tørdal utgjør et dalføre i øvre del av Drangedal kommune, med Bø som bygdesentrum. I Bø finner vi stedets kirke, som feiret tohundreårsjubileum for ikke mange år siden, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Tidlig i middelalderen sognet dalen til Kviteseid, men på 1440-tallet hadde stedet felles prest med Drangedal. Den første kirken var en stavkirke som er nevnt første gang i 1395. Den ble avløst av en tømret kirke (kalt Tabor kirke) i 1748. Allerede ved århundreskiftet var denne kirken for liten og i dårlig stand, og det ble besluttet å bygge ny, for øvrig i en periode da kirken var i privat eie etter kirkeauksjonen i 1723. Ny kirke ble oppført av Kittil Johnsen og innviet den 20. juli 1809. Den fikk navnet Tabor etter gamlekirken.

Kirkebygg
Tørdal kirke er en laftet korskirke med ca. 300 sitteplasser. Av fasong er den relativt lik hovedkirken. Kirken har vesttårn, og det er kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen (i samme bygningskropp). Kirken har utvendig panel. Det var en større reparasjon i 1910, da kirken blant annet fikk nytt tårn.

Interiør og inventar
Interiøret ble fargerestaurert etter planer av Finn Krafft til jubileet i 1959. Innvendig er det orgelgalleri i vest og gallerier også i tverrarmene. Det store blikkfanget er alterveggen, der det inngår et prekestolalter. Dette ble snekret av byggmesteren, og veggen bærer kongemonogrammene til Kristian VII og Frederik VI. Bildet under prekestolen viser korsfestelsen og sies å være fra 1640. Lenger opp er det et bilde av Jesus i Getsemane. Under galleriet på prekestolveggen er hhv. brudestolen til venstre (nord) og klokkerstolen til høyre. I dag brukes en prekestol på hjørnet mellom østre og nordre korsarm. Den ble utført av Stener Knutsen Vrålstad i 1883. Døpefonten fra 1809 er også byggmesterens verk, og den har et gammelt messingfat. På Folkemuseet finnes en døpefont fra 1600-tallet som har vært brukt i stavkirken. Orgelet på vestgalleriet ble levert av Olsen & Jørgensen i 1919 og hadde fem stemmer. Det ble utvidet og restaurert av Nils Arne Venheim i 1990. Det finnes også et piano. Kirken har to kirkeklokker. Den ene er fra middelalderen (muligens 1300-tallet) og den andre fra 1831 (Anders Riise, Tønsberg). Ellers har kirken blant annet en bibel fra 1633, gammelt kirkesølv, lysestaker mv. samt et par gamle messehagler.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Ved parkeringsplassen nord for kirken er et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg. Det er ikke krigsminnesmerke ved kirkegården, men langs fylkesveien i Bø.

Tørdal kirke
Tørdal kirke
Tørdal kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Valebø kirke

Valebø kirke

Bakgrunn
Valebø er den delen av tidligere Holla kommune som i 1964 ikke ble innlemmet i Nome, men i Skien, samtidig som storkommunen slukte opp Gjerpen og Solum. Vi befinner oss på østsiden av Norsjø, nord for Skien by på vei mot Nordagutu og Notodden. Historisk sognet Valebø kirkemessig til Romnes på den andre siden av Norsjø. På slutten av 1860-tallet ble Romnes kirke nedlagt som sognekirke, og områdene som hadde sognet til den, ble liggende under Holla. Det betydde lengre kirkevei fra Valebø, og det ble protestert, men man fikk tillatelse til å anlegge kirkegård på Valebø. Den ligger ikke langt fra Norsjø.

Kirkebygg
Rundt århundreskiftet ble det også besluttet å bygge kirke på stedet. Den ble tegnet av H. Lie og oppført av byggmester Svend Sigurdsen i 1902–03. Innvielsen skjedde på sankthansdagen — altså 24. juni — 1903. Vi har å gjøre med en langkirke i bindingsverk som i dag er godkjent for 150 personer, selv om den i sin tid visstnok ble bygget for 172. Kirken har vesttårn, rektangulært skip og et lite, polygonalt avsluttet kor i øst. Utenfor tårnfoten i vest er et lite bislag. Bygget ble opprinnelig titulert som kapell (jf. f.eks. kirkeleksikonet), men i dag brukes kirkebetegnelsen. Sognet er Gjerpen.

Kirken ble pusset opp til femtiårsjubileet og fikk interiørfarger satt av Finn Krafft. Han tegnet også brudestoler, som ble fremstilt ved Telemark yrkesskule i Lunde. Også til nittiårsjubileet var det en runde med oppussing, og til hundreårsjubileet ble kirken malt og det skal ha blitt utgitt et jubileumsskrift.

Interiør og inventar
Vinduene byr på en variasjon over sveitserstilen, og søyler med kontrastfarge i kirkerommet er relativt typisk for nygotikken. Under vestgalleriet er det nærmest en form for kløverbuer. Korguvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv, og koret har tønnehvelv.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Prekestolen er til høyre like utenfor korbuen. Døpefonten sier ikke kildene så mye om. Kapellet fikk et amerikansk harmonium i 1911, men dagens orgel (på vestgalleriet) er et fem stemmers Jørgensen–orgel fra 1973. Kirkeklokken er overtatt fra gamle Romnes kirke og ble brukt ved kirkegården før kirken ble oppført.

Kirkegård og omgivelser
Det er altså ikke kirkegård ved kirken, men et par kilometer unna, i skogskråningen over Norsjø. Sørvest for kirken står et lite hus som formodentlig er bårehus. På vestsiden er et enda mindre hus som kan tenkes å være redskapshus. Øst for kirken er en gammel gravhaug.

Valebø kirke
Valebø kirke
Bårehus/servicebygg

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vinje kirke

Vinje kirke

Bakgrunn
Mot slutten av 1700-tallet skrantet det for Vinjes gamle stavkirke (fra 1100-tallet?), og oppdraget med å tegne og bygge ny kirke gikk i 1795 til den allsidige byggmesteren og kunstneren Jarand Rønjom fra Åmotsdal. Han hadde kort tid i forveien oppført ny kirke i hjembygda. Vinje kirke ble innviet i 1796, et årstall som er å finne igjen på vindfløyen.

Kirkebygg
Som de andre Rønjom-kirkene er det en laftet korskirke, men den skiller seg ut med sin karakteristiske fargesetting og ikke minst kvadersteinsimitasjonen på hjørnene, som kan bringe tankene hen på en fint utsmykket fele. Kirken har rundt 225 sitteplasser. Den har takrytter over krysset, og det utvendige panelet er litt ujevnt og gir kirken et kledelig rustikt preg. Kirken har vært malt om. Den var opprinnelig rød, så hvit fra 1890-tallet til 1964, da den ble rødmalt igjen (skjønt mange ville nok si at fargen er rosaaktig). Taket var opprinnelig sponkledd.

Vinje kirke og kirkegård
En hvitmalt kirke med prestegården ved siden av i 1880-årene. Foto: Axel Lindahl, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken søylebårne gallerier i tre korsarmer, mens prekestolalteret tar opp hele den østre korsarmen og gir kirkerommet T-form. Den empirepregede alterveggen minner om Åmotsdal kirke, men resten av kirkerommet er radikalt annerledes. Det var blitt malt med eiketresådring i 1888, men i 1931 fant Finn Krafft tilbake til alterveggens opprinnelige farger, og året etter sørget han sammen med Henrik Sørensen for at vegger, tak, galleribrystninger og benker ble malt i livlige farger som var radikalt forskjellige fra noe som hadde vært sett i kirken før. Sørensen malte også altertavlen ved den anledning, og for øvrig bidro mange til utsmykkingen, deriblant Erik Werenskiold, Nanna Kiønig og Thure Holm, Sveinung Fetveit og Olav Kringlegarden.

Altertavlen har — typisk nok for Henrik Sørensen — en nordisk kristusskikkelse med Vinje-landskap i bakgrunnen. Kristusskikkelsen gir livets krone til en kvinne, en mann og et barn kledd i telemarksdrakter, og bildet tituleres gjerne «Kristi hjemkomst til Vinje». Det kan se ut til at prekestolen over alterbildet fortsatt er i bruk. Døpefonten av tre har kvadratisk grunnflate og et kjegleformet lokk. Orgelet har ti stemmer og ble bygget av Marcussen & Søn i 1988. Kirken har to klokker, men støperi og alder er ikke oppgitt i undersøkte kilder.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger på en høyde med flott utsikt, og kirkegården er ganske kupert og strekker seg ned til E134. Det ble innredet bårerom under kirken i slutten av 1960-årene. Prestegården ligger på nedsiden av europaveien.

Vinje kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden