Stikkord: Folkemuseet

Olberg kirke

Olberg kirke

Bakgrunn
Olberg kirke like utenfor kommunesenteret Noresund er Krødsherads tradisjonelle hovedkirke. Dagens kirke avløste en stavkirke som lå litt nærmere innsjøen, så det har nok vært kirke på stedet siden middelalderen, selv om man ikke vet akkurat hvor lenge. Stavkirken er omtalt i Norges kirker. Den ble solgt på auksjon som andre kirker i 1723 og ble revet rett etter at dagens kirke stod klar. Da det på 1850-tallet ble aktuelt med ny kirke, var det en stund snakk om å bruke bearbeidede versjoner av tegningene for Bamble kirke, slik det var gjort for Holmen kirke i Prestfoss kort tid i forveien. Den nyutnevnte kapellanen Jørgen Moe tok imidlertid kontakt med H.E. Schirmer, som tegnet ny Olberg kirke. Da prisoverslagt for denne viste seg å bli for høyt, gikk man tilbake til Bamble/Holmen-tegningene, som ble brukt som grunnlag for oppførelsen fra 1857. Kirken ble innviet høsten 1859.

Kirkebygg
Olberg kirke er en korskirke i tre med vesttårn. Tårnet er i bindingsverk, mens kirken ellers er laftet. Det er sakristi i østre forlegnelse (med inngang bak altertavlen). Tverrarmene er korte og inneholder gallerier i to etasjer, slik at kirken har fem gallerier medregnet orgelgalleriet i vest. Antall sitteplasser er rundt 600.

Interiør
Kirken har panel utvendig og innvendig. Korets gulv er hevet tre trinn over skipets. Som ved Bamble og Holmen er det korskille i form av søylerad med lav skranke, men fargebruken er litt forskjellig i de tre kirkene. Kirken ble pusset opp i 1917 og fikk da nye interiørfarger etter forslag fra Emanuel Vigeland, som også laget glassmalerier til fire vinduer i koret. Motivene er 1) et kornnek med innskriften «Jeg er livets brød», 2) den gode hyrde med innskriften «Jeg er den gode hyrde», 3) korsfestelsen med innskriften «Den gode hyrde sætter sit liv til for faarene», 4) et vintre med innskriften «Jeg er det sande vintræ».

Inventar
I begynnelsen ble det brukt et alterkors. I 1878 ble dette avløst av en altertavle med bilde malt av Axel Ender. Motivet er Jesu dåp, og på predellaen står teksten «Se der Guds Lam». Den gamle altertavlen fra stavkirken (fra 1706) var blitt oppbevart i defekt tilstand i kirketårnet, med enkelte deler på Folkemuseet. I løpet av de par siste årene av 1970-tallet ble denne tavlen restaurert og hengt opp i kirken. Tavlen er datert 1706 og ble staffert i 1707. Den har bilder av nattverden og korsfestelsen, malt av Hans Wold etter eldre forbilder. Tavlen står ved korets sørvegg nær hjørnet.

Prekestolen står ved korskillet inntil nordveggen og har oppgang fra koret. Den er fra 1699 og har 4 1/2 fag med fyllinger med forgylte akantusutskjæringer. På en medaljong på den siden som vender mot skipet, står det: «Salige ere de som høre Guds Ord og bevare det, Luce 11,28.»

Døpefonten er fra 1725. Den har akantusutskjæringer og rund kum. Himlingen er på samme alder og har også akatus. Kirken har ellers fire presteportretter, deriblant av Jørgen Moe og Anders Hovden, samt enkelte andre inventargjenstander som omtalt i «Norges kirker».

I 1877 ble det anskaffet et Walcker-orgel (6 stemmer, 1 manual og pedal) til kirken. Det fikk et prospekt med spissbuede felt tilpasset kirkeinventaret ellers. I 1978 ble det avløst av et Jørgensen-orgel med 12 stemmer (to manualer og pedal; se bilde av spillepult).

Av de to kirkeklokkene er den ene fra middelalderen og den andre fra 1786.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger. Gravkapellet vest for kirken ble oppført i 1939. Det ble i 1992 gjeninnviet som kirkestue. Kirken er omgitt av to prestegårder: Olberg i vest og Bjertnes noen hundre meter lenger øst. Mellom sistnevnte og kirken (langs fylkesvei 280) er et berømt eiketre som er kjent som Den gamle mester. Olberg var presteenkesete før den ble solgt til private.

Olberg kirke
Olberg kirke
Olberg kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Brandval kirke

Brandval kirke

Bakgrunn
Brandval var egen kommune før 1964. I dag ligger det i Kongsvinger kommune, et par mil nord for byen. Etter reformasjonen ble de to kirkesognene Berger og Furulund slått sammen til ett annekssogn under Grue. De to kirkene var i dårlig forfatning på 1600-tallet, og det ble gitt tillatelse til å erstatte dem med én stor kirke på et beleilig sted. Kirken ble bygget på grunnen til gården Brandvold, og den tidfestes gjerne til 1651, som er årstallet for byggeregnskapet. Byggmester var Erich Olsen, og snekkeren Lauritz Lauritzen — også kalt «Brandvalmesteren» — var ansvarlig for innredningen i det som ble kalt Guds Aasyns kirke eller «Guds Aasjuns Anneks».

Brandval kirke
Brandval kirke

Kirkebygg
Brandval kirke er en laftet korskirke med 330 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte. Det er kor i den østre korsarmen og sakristi i forlengelsen av den. Kirken hadde opprinnelig takrytter, men har nå vesttårn fra en ombygging i 1876–77. Kirken fikk tidlig både innvendig og utvendig bordkledning, noe som i disse dager gjør det vanskelig å ta ut trevirke til aldersbestemmelse fra det fredede bygget. Det kunne ha vært interessant for å fastslå om det virkelig er brukt materialer fra de eldre kirkene i laften, slik ryktet sier.

Etter innvielsen er kirken restaurert og eventuelt ombygget flere ganger. Den kirken som ble solgt på den store auksjonen i 1723, var relativt nedslitt, og det ble utført større vedlikehold og ominnredninger i 1728. Flere av det større gårdene i området fikk laget kirkestoler på denne tiden, og ikke minst malte Thomas Blix Lauritzens inventar, som hadde stått trehvitt i alle år. I 1830 måtte tårnet (over krysset) settes i stand, men det var ikke nok midler til å gjøre det i full størrelse, så det ble med en tårnstump. Taket fikk tegltekke istedenfor spon, kirken fikk utvendig panel og ble malt, og den fikk nytt gulv og nye gallerier. I 1844 fikk den sitt første orgel.

Den mest gjennomgripende ombyggingen skjedde i 1876–77 under ledelse av Günther Schüssler. Da fikk kirken i bunn og grunn den formen vi kjenner igjen nå med vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt sakristi i øst. Det ytre taket ble lagt om og nytt ytre panel ble lagt. Mer kontroversielt er at inventaret ble kastet ut og erstattet med nytt inventar etter tidens smak. Dette omfattet en altertavle med et oppstandelsesbilde malt av Christen Brun, en ny, enkel prekestol og dessuten nye kirkebenker. Ansvarlig for dette var Ole Bergqvist. Kirken fikk også dagens dør- og vindusformer i sveitserstil.

I 1914 ble det satt inn to glassmalerier i koret. Disse ble flyttet til gravkapellet i 1967. Til jubileet i 1951 ble sidegalleriene fjernet, vegger ble avlutet og noe interiørarbeid ble utført. Mer omfattende var en restaurering i 1966-67 der det gamle barokkinventaret ble hentet tilbake fra Folkemuseet og satt inn i kirken igjen. Dette arbeidet skjedde på initiativ fra sogneprest Erik Svenke Solum, som har beskrevet det utførlig i en bok om kirken.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Inventar
Altertavlen ble altså skåret av Lauritz Lauritzen i 1651, malt av Thomas Blix i 1728, fjernet fra kirken i 1877 og restaurert og gjeninnsatt i 1966-67. Ved gjeninnsettelsen var tavlen i dårlig stand og måtte restaureres. En rekke av figurene er ifølge Wikipedia skåret av Anton Skyrud og av treskjærer Fridstrøm og sønn, til dels etter figurer i andre altertavler som antas å være skåret av Lauritzen. Stilen er utpreget barokk. Motivet i det store midtfeltet er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Utenfor dette finner vi figurer av Moses og Aron. Over korsfestelsen ser vi oppstandelsen og himmelfarten og øverst en figur av den seirende Kristus. Det er også en rekke andre figurer i tavlen. Også prekestolen, som har himling og befinner seg på nordsiden av koråpningen, er av Lauritzen og Blix fra 1651 / 1728.

Døpefonten fra 1651, som var overført til Folkemuseet, kunne ikke rekonstrueres i sin helhet. Alt man hadde, var en sekskantet overdel i tre. Døpefonten, i kleberstein, er datert til ca. 1175-1250. Den har trolig stått i en av de eldre kirkene, men blitt erstattet med en ny i 1651. Denne har så blitt byttet ut igjen senere — kanskje i 1876-77. Det vet vi ikke. På 1960-tallet ble så den nevnte toppen satt oppå klebersteinsfonten. Ved samme anledning ble et døpefat i sølv fra 1929 gitt til Roverud kirke sammen med en klebersteinsring (til døpefont) fra samme år, og et eldre messingfat ble tatt i bruk igjen.

Nåværende orgel er fra 1962, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er fra 1856 (O. Skierbakk) og 1986 (Olsen Nauen). Mye av kirkens tekstiler er laget av Eva Skarderud Jensen på 1980- og 1990-tallet. Det dreier seg om messehagler, stolaer, antependier og lesepultkleder samt et veggteppe til bårehuset.

Gravkapell
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er ca. 120 meter ganger 90 meter etter å ha blitt utvidet, bl.a. i 1983. En urnelund ble innviet i 1984. Gravkapell ble oppført i 1916 og innviet den 8. februar 1917 (ifølge boken om kirken, men årstallet på vindfløyen er 1915). Det fikk i 1967 overført glassmalerier fra kirken. Også altertavlen med Christen Bruns bilde er overført og står på galleriet. Gravkapellet fungerer i dag som kirkestue og er blitt påbygget og pusset opp flere ganger.

Videre finnes et servicebygg, «kombinasjonsbygget», tegnet av arkitekt Motzfeldt og ferdigstilt sommeren 1985. Bygget har redskapsrom, spiserom, kontorplass, sanitæranlegg for kirketjenere og bårerom til erstatning for det som var under kirkestuen. Det står et krigsminnesmerke på kirkegården.

Fra gammelt av var det prestekontor/menighetskontor i nordenden av hovedbygningen på prestegården på Roverud (som i dag drives av Solør-Odal Landbruksrådgivning). I 1992 ble disse kontorfunksjonene flyttet til lokaler ved Roverud samfunnshus, der de fortsatt er. Dette omfatter kontorer for prest, menighetssekretær, organist og diakon og møtelokaler for menighetsrådet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grue kirke

Grue kirke

Bakgrunn
Når det handler om Grue kirke, tenker mange på den tragiske brannen 1. pinsedag 1822, som går for å være vår verste brannkatastrofe. På en minnestein på kirkegården står det at 113 mennesker døde i brannen, men Wikipedia bruker tallet 116 og antyder at det kan ha vært 117, og ifølge Store norske leksikon var det 113 fra Grue og fire utenbygdsfolk. Katastrofens omfang hadde sammenheng med at dørene vendte innover, slik at folk ikke kunne komme ut i den panikken som oppstod. Særlig alvorlig var det at en av dissse dørene sperret for trappen ned fra et galleri. I etterkant ble man pålagt å hengsle om kirkedørene så de vendte utover, noe som økte sikkerheten, selv om det gikk ut over en rekke gamle portaler, som ble brutalt behandlet. Brannen i Grue er ellers behandlet litterært/filosofisk av Peter Wessel Zapffe.

Gamlekirken som brant i 1822
Grue (Kirkenær) har hatt kirke siden middelalderen. Tidligere lå kirken lenger nordvest, bortenfor prestegården, mellom gårdene By og Skulstad. Kirken var viet til Johanns Døperen den 7. november. Den er første gang omtalt i et brev fra 1224, uten at man vet akkurat når den ble oppført. Jubileumsboken antyder 1100-tallet. Den eneste egentlige beskrivelsen av gamlekirken ser ut til å være fra 1739. Det virker også uklart om det er samme bygg. Kanskje var det som ved enkelte kirker at det som opprinnelig var en stavkirke, fikk deler av bygget byttet ut eller utvidet med laftedeler gjennom flere utvidelser inntil det ikke var noe særlig igjen av det opprinnelige.

Kirken ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723. Den ble (sammen med Brandval kirke) kjøpt av kaptein Adolph Carl Helm og Colbjørn Olsen Stemsrud, og allerede samme år ble den solgt videre til allmuen. Kirken ble sagt å være i meget slett tilstand, og i kjøpsbetingelsene hadde krav om reparasjoner, som ble gjennomført i 1727. Det ble også utført innvendige arbeider i 1732. I en besiktigelse i 1739 ble kirken ifølge jubileumsboken beskrevet som en korskirke med sinklaftede vegger, unntatt veggene i vest og øst, som var av reisverk. Over krysset hadde kirken tårn med spir og fire pyntefialer. Det var klokkestøpul over våpenhuset i vest og sakristi utenfor nordre korsarm. Kirken hadde svalganger i vest og sør. Vinduene (ni i tallet) var langt oppe på veggen og hadde små, blyinnfattede ruter og var utstyrt med jernstenger. Kanskje var kirken blitt utvidet i 1609, et årstall som skal ha stått på vindfløyen i spiret. Det skal ha kommet til pulpiturer på galleriene etter denne besiktigelsen.

Etter dette er det flere rapporter om kirkens dårlige tilstand, og nærheten til Glomma bød på problemer for både kirke og prestegård med jorder. I 1773 ble prestbolet flyttet fra den gamle Grue gård til Søndre Skulstad, som fortsatt er prestegård, og den gamle prestegården er siden tatt av Glomma. Det foregikk faktisk arbeid for å flytte kirkestedet også. Tillatelse ble gitt i 1794 uten at det ble gjennomført. Under bispevisitasen i 1817 var det også enighet om at kirken burde flyttes, uten at det skjedde. Vi vet ikke om det skyldtes utgifter eller uenighet om tomt eller materialbruk. Kirken var tilsynelatende i elendig stand, og i 1822 brant den altså, muligens som følge av gnister fra et gammelt røkelseskar som ble brukt til å hente glør til alterlysene. Ifølge jubileumsboken skal røkelseskaret fortsatt finnes i Universitetets oldsaksamling. Et døpefat fra kirken befinner seg på Folkemuseet. Jubileumsboken konstaterer: «I dag er også kirketomten forsvunnet. Stedet der kirken lå er forlengst brutt ut av Glomma…»

Minnestein over brannen
Røkelseskar fra Grue
Døpefat fra Grue

Dagens kirke
Den nåværende kirken ble altså oppført på et nytt sted, på Vollermoen, et høydedrag i sørkant av Kirkenær sentrum. Kirken ble tegnet av H.W.F. von Linstow, slottsarkitekten, som på den tiden var i ferd med å utarbeide mønstertegninger for kirker på landet. Tegningene ble tilpasset og bearbeidet av hans elev Ole Peter Riis Høegh, som senere ble stadskonduktør i Bergen, og hvis far omkom i brannen. Kirken stod under tak i 1825, men så var det stillstand i arbeidet et par år pga. finansieringsproblemer. Innredningsarbeidet kom i gang i april 1828, og kirken ble innviet den 28. september samme år.

Grue kirke
Grue kirke
Grue kirke

Grue kirke er en langkirke i pusset tegl. Wikipedia kaller den det første nygotiske byggverket i landet, men det er en karakteristikk jeg er uenig i. Riktignok har den gotiske, eller spissbuede, vinduer, men stilistisk har den knapt noe til felles med de kirkene vi ellers kaller nygotiske, som det ble bygget mange av fra 1850-tallet og utover. Da er karakteristikken på Arkitekturhistorie.no mer treffende: «en enkel stil influert av klassisisme med innslag av gotikk (spissbuede vinduer)». Uansett er det en flott, og relativt stor, kirke: 47 ganger 18 meter, 500 sitteplasser. Vesttårnet med kuppelen gir nærmest bysantinske assosiasjoner. Kirkens fremtreden skyldes imidlertid delvis senere endringer.

Kirken ble ombygget i 1864, blant annet pga. svakheter ved konstruksjonen (eller kanskje snarere utførelsen) og behov for oppvarming. Ved den anledning ble hele takkonstruksjonen fornyet, og innvendig ble det endret fra tønnehvelv til synlig sperreverk med kløverbladsornamenter. Kirken ble pusset grundig opp innvendig i 1873–75 og ble innredet etter tidens smak med bl.a. ny altertavle og prekestol. Kirken ble ellers pusset opp utvendig bl.a. i 1930-årene, og den ble omfattende restaurert i 1975–77.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor våpenhuset (tårnfoten), og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det er omgitt av sakristier, slik at hele bygningskroppen har samme bredde.

Altertavle
Christen Bruns alterbilde
Prekestol
Orgel

Linstow tegnet også prekestolen, som ble utført av byggmester Jens Wessel til kirkens åpning. Altertavlen har et kors med bladgull på blå bakgrunn. Fra 1875 og til nevnte restaurering hadde imidlertid kirken en annen altertavle med et bilde som gjerne kalles «Jesus med utstrakte hender», malt av Christen Brun. Dette bildet er tatt ut av rammen og hengt opp i våpenhuset. Under bildet i tavlen var et sitat fra Matt 11, 28: «Kommer hid til mig, Alle som arbeide og ere besværede! og jeg vil give Eder Hvile.» Døpefonten (1874) i rød granitt er tegnet av Wilhelm von Hanno og fremstilt i hans verksted.

Malmen fra klokkene i den nedbrente kirken ble støpt inn i de nye. Klokkestøper Anders Riise gjorde arbeidet i 1826, men levering og betaling ble besørget først i 1828. Nåværende orgel ble installert i 1998 etter lengre tids innsamlingsaksjon. Det er bygget av Brødrene Torkildsen. Ifølge kommunen fikk kirken nytt utvendig tak og nytt lydutstyr i 2009, og i 2010 fikk den nytt antependium, sydd av Ella Rismoen etter modell av en original fra 1828.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet en rekke ganger, og nye felt har blitt tatt i bruk. Vest for kirken står et gravkapell (ark. Ivar Næss) oppført i 1909–10. Interiøret ble restaurert i 1953–54 etter tegninger av Esben Poulsson, og kapellet har et alterskap av Kåre Jonsborg. En kirkestall ble oppført vest for kirken i 1868 og revet i 1939. Minnesmerket over brannen står like innenfor vestre kirkegårdsmur, og nær det gamle kirkestedet står en informasjonstavle om brannen. På gresset vest for parkeringsplassen ved kirken står et krigsminnesmerke.

Grue kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Mo kirke (Nord-Odal)

Mo kirke

Bakgrunn
I tettstedet Mo i Nord-Odal, ca. 8 km øst for kommunesenteret Sand, har det stått kirke siden middelalderen. Det gamle kirkestedet ved Stormoen søndre (gnr. 43), litt lenger sør, var i bruk til dagens kirke stod klar ved Stormoen nordre (gnr./bnr. 48/83).

Den tidligere kirken var viet til erkeengelen Mikael og stammet kanskje fra 1200-tallet. Den er omtalt i biskop Eysteins jordebok (1394) og Jens Nilssøns visitasskildringer (1597). Undertegnede har imidlertid ikke kommet over noen spesielt detaljert beskrivelse av kirken. Fra denne kirken er prekestol og altertavle bevart på Norsk folkemuseum. Den gamle kirkegården er restaurert, og det holdes friluftsgudstjeneste der hver sommer.

Kirkebygg
Den nåværende kirken ble tegnet av Christian H. Grosch, som også står bak en rekke andre åttekantkirker. Kirken ble oppført i 1862–64 og innviet den 6. desember 1864. (Vindfløyen bærer årstallet 1863, hvilket formodentlig betyr at kirken kom under tak det året.) Foruten den sentrale åttekantdelen er kirken forlenget østover med kor og sakristi og vestover med våpenhus. Antallet sitteplasser oppgis til 500 i kirkeleksikonet. Kirken ble restaurert i 1931 og 1978.

Mo kirke
Gravkapell
Kirgsminnesmerke

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen i vest, og gallerier i halve åttekanten. Korbuen er tredelt. Lanternen (takrytteren) bæres av åtte søyler nær midten av kirkegulvet. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

Den nygotiske altertavlen er fra 1880 og har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Jesu dåp (fra Trefoldighetskirken i Oslo). Omrammingen er laget av tvillingbrødrene Gudbrand og Bernt Morterud. Prekestolen er avbildet på Kirkesøk, og det ser også ut til å være en liten lesepult fremme ved korbuen.

Kirkegård og omgivelser
Nordvest for kirken står et gravkapell fra 1931, og på parkeringsplassen vest for kirken står et servicebygg. På kirkegården står ellers et minnesmerke over lokale krigsofre (som falt i trefninger andre steder).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Åsnes kirke

Åsnes kirke

Åsnes kirke nær Flisa er tredje kirke som bærer navnet — på tredje kirkested. Historien går rundt 800 år tilbake.

Åsnes 1
Første kirke, som var viet til jomfru Maria, lå ved det som i middelalderen het Nordre-Åsnes og nå heter Åsnes Østre. Kirken er nevnt flere ganger i biskop Eysteins jordebok fra 1394. Det antas at det dreide seg om en stavkirke, og ifølge et oppslag på stedet viser undersøkelser at trærne som er brukt, er felt rundt 1300. Takbord som er funnet på gården Østre Holmen, er registrert av Riksantikvaren. Presten skal på denne tiden ha bodd på Mellom-Åsnes og klokkeren på Vestre Holmen. Kirken antas å ha stått omtrent til reformasjonen. Det står et minneoppslag ved det gamle kirkestedet.

Åsnes 2
Kirke nummer to antas å ha ligget på grunnen til gården Telle, sør for jernbanelinjen ikke langt fra dagens kirkested, uten at nøyaktig plassering er kjent. Den har formodentlig eksistert på 1500-tallet og omtales i jubileumsboken som en langkirke i tre med takrytter på skipet og fire små fialer rundt hovedspiret. Flere befaringer omtales. I 1686 omtales kirken som noe skrøpelig og med behov for reparasjon, i 1720 er den for liten og dessuten brøstfeldig. I 1702–04 ble kirken restaurert og utvidet til korskirke. Den fikk også nytt sakristi, nytt korskille og ny innredning mv. Alt dette viste seg likevel å være utilstrekkelig for den skrøpelige kirken, og etter en befaring i 1739 ble det besluttet å bygge nytt.

Dagens kirke
Dagens kirke ble innviet i 1744, et tall vi finner på vindfløyen i spiret, men den var ikke helt ferdigstilt ved innvielsen. Først i begynnelsen av 1747 meldte sogneprest Søren Lemmich at kirken var på det nærmeste ferdig. Vi snakker om en tømret korskirke med 400 plasser, skjønt det sies at den ble bygget for og opprinnelig rommet 600. Kirken ble pusset opp / restaurert bl.a. i 1854 og 1876. Sistnevnte ombygging var basert på planer av Jacob Wilhelm Nordan og ble ledet av Günther Schüssler, og ved denne anledningen ble kirken rundt en meter høyere enn tidligere og fikk dagens takstoler, nytt ytre panel, bedre grunnmur mm. Den fikk også horisontale lister som gikk rundt kirken og markerte strukturen, men disse ble fjernet ved en større oppussing / restaurering i 1954–55 (ledet av Halvor Vreim). Innvendig ble det utført arbeider i 1924, og i 1936 fikk kirken dagens interiørfarger bestemt av Domenico Erdmann. Ved oppussingen i 1936 var kirken stengt i flere måneder, og Gjesåsen kirke ble brukt i stedet. Kirken har tre gallerier, hvorav det ene ble sagt å være stengt av brannmessige hensyn. Mot slutten av 2016 ble kirken stengt med øyeblikkelig virkning på grunn av helseskadelig sopp, og i februar 2017 ble det meldt i nyhetene at kirken vil være stengt i minst tre år mens det arbeides med å utbedre skadene. Kirken åpnet igjen med gudstjeneste den 22. desember 2019.

Av historie ellers gjør nesten alle som skriver om denne kirken, et nummer av at svenske krigsfanger ble forvart en natt her i 1808 under den dansk-svenske krig. På stedet finnes en fellesgrav for falne på begge sider i konflikten. I 2008 gjenskapte man slaget ved Trangen i anledning 200-årsjubileet for det, etterfulgt av minnegudstjeneste i kirken. Det står en bauta på kirkegården til minne om slaget.

Inventar
Kirkens eldste inventargjenstand er en klebersteinsdøpefont i to deler. Den antas å stamme fra første halvdel av 1200-tallet og er blitt overført fra de tidligere kirkene. Døpefonten er slipt ganske glatt på utsiden — muligens i forbindelse med oppussingnen i 1876 — men det kan skimtes rester av en sagtannbord som trolig har gått rundt hele fonten. Dåpsfatet ble gitt til kirken på Telle av sogneprest Søren Lemmich i 1738.

Kirken ser ut til å ha hatt en altertavle av Lars Pinnerud — eller i det minste en altertavle som Pinnerud laget figurer til. Alt som er igjen etter denne, er en Kristus-figur og en Moses-figur som befinner seg på Norsk folkemuseum. Dagens altertavle stammer fra 1876 og har et bilde malt av Axel Ender. Det viser oppstandelsen, og tavlen er nygotisk.

Det er sannsynlig at Pinnerud skar prekestol også, men det eneste som er bevart av denne, er himlingen, som er av samme type som den i Hof kirke og befinner seg på Folkemuseet. På Folkemuseet er også et par treplater med inskripsjoner fra Åsnes kirke, men det er ikke helt klart hvor disse er fra. I jubileumsboken spekuleres det i at de kan stamme fra en enda eldre prekestol enn Pinneruds. Dagens prekestol sies å være en gave fra familien Embretsen (se nedenfor), uten at jubileumsboken angir dato for den.

Kirken fikk sitt første orgel i 1799 i gave fra Ole Embretsen og hans far Jon Embretsen. Senere bevilget kommunen midlert til nytt orgel som ble bygget av L. Eriksen-Svendsen og innviet i 1878. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal og ble innviet den 30. august 1964.

Kirken har to kirkeklokker. Den største er støpt av Knud Christian Schmidt i Christiania i 1851. Den minste er fra 1877 og ble støpt av Anders O. Holte på Toten.

Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger i vestre utkant av en relativt stor kirkegård. På kirkegården står et minnesmerke over fire russiske soldater som døde i tysk krigsfangenskap mot slutten av krigen, samt altså et om slaget ved Trangen. Nord for kirken er et bårehus som ble oppført etter krigen etter at midler ble gitt i gave. Det ble ominnredet i 1980, da det ble innredet bårerom på bakkeplan. I 1987 ble det innredet kirkestue i kirkens nordre korsarm. Tidligere lå det kirkestall og uthus sørvest for kirken. Disse ble etterhvert flyttet til nord for kirken og så revet. Endel store bjerketrær på kirkegården som er avbildet i jubileumsboken, ser siden ut til å være fjernet. Det er parkeringsplass på den andre siden av fylkesvei 2078.

Åsnes kirke var prostikirke i Solør prosti før det ble slått sammen med Vinger og Odal til Solør, Vinger og Odal prosti i 2013. Prostebolig var ved Såset, 2–3 km fra Åsnes kirke, der presten (etterhvert prosten) hadde holdt til siden 1762 (residerende kapellan inntil Åsnes ble eget prestegjeld). Hovedbygningen brant ned til grunnen i 1929. Folk kom seg så vidt ut i tide, og kirkebøker og gammelt, verdifullt innbo gikk tapt. Menighetsrådet ville først flytte presteboligen, men ny hovedbygning ble oppført. Gården var eid av Opplysningsvesenets fond, men det later til at den er solgt. Jorden var for lengst forpaktet bort.

Åsnes kirke eier relativt store skogområder. Det sies i jubileumsboken at dette har bidratt med både materialer og andre midler til bygging av Gjesåsen kirke og Åsnes Finnskog kirke. Det har også vært konflikter med kommunen om disponering av midler fra skogsdriften.

Vestfra
Over kirkegården
Bårehus
Russisk krigsminne
Slaget ved Trangen
Gammelt kirkested

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Arnafjord kirke

Arnafjord kirke
Foto: Kirkesøk.no. Lisens: CC BY-NC-ND 3.0.

Bakgrunn
Arnafjord er den vestligste bygda i Vik kommune, omtrent to og en halv mil fra Vikøyri langs noe som vel kan betegnes som en blindvei. I middelalderen lå kirkestedet lenger sørøst ved Flete (gnr. 53) ved Framfjorden, der det stod en stavkirke som er datert til 1100-tallet på grunnlag av bevarte dørbeslag. Også andre inventargjenstander er bevart fra stavkirken (se nedenfor). Dette kirkestedet ble nedlagt i 1645. Dagens kirkested er på Nese (gnr. 64), der det altså har stått kirke siden midten av 1600-tallet. Det synes ikke helt klart om det var en kirke på stedet i middelalderen. Kirken fra 1645 var en laftet langkirke med skip og kor i samme bredde og med et tårn som ble oppført noen tiår senere. Denne kirken skal ha stått like nordvest for dagens kirke.

Kirkebygg
Arnafjord kirke er tegnet av byggmester Johannes Gjertsen, og byggmester Anders Korsvold stod for oppførelsen. Kirken ble vigslet den 21. oktober 1880. Det er en laftet langkirke med vesttårn og med et rett avsluttet kor med sakristi i forlengelsen. (Sistnevnte er tilføyd senere; det opprinnelige sakristiet er det lille utbygget i hjørnet mellom skipet og koret på sørsiden.) Det ble gjenbrukt materialer fra den forrige kirken, og kirken har liggende panel utvendig. Antall sitteplasser oppgis til 180.

Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og korbuen i øst har litt uvanlig form. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. På hver side av midtgangen er en lav skranke. Kirken ble restaurert i 1962–63 og fikk da smårutete blyglassvinduer i skipet.

Inventar
Til å begynne med ble det bare brukt et enkelt kors ved alteret. Altertavlen er fra 1907. Bildet viser Jesu dåp og er malt av Eivind Nielsen i kopi etter Adolph Tidemands altertavle i Trefoldighetskirken i Oslo. Nielsen tegnet også rammen, som er utført av byggmester John Hove.

Prekestolen har sekskantet grunnform og kløverbuer med tomme felt. Også døpefonten er sekskantet. Dåpsfatet er fra ca. 1700, og den eldste alterkalken er fra før 1645. Til høyre for korbuen og prekestolen henger et skap som ble bygget i 1880 av prekestolen fra gamlekirken fra 1690. Over dette henger to bilder fra 1690–92, også fra gamlekirken. Motivene er himmelfarten og oppstandelsen. Kirken har et Vestlandske-orgel fra 1968, og de to kirkeklokkene er fra 1880, støpt av Bochumer Verein.

Gjenstander fra tidligere kirker
I tillegg til inventargjenstandene i kirken finnes en rekke gjenstander fra tidligere kirker andre steder: Et par dørbeslag (beslag 1, beslag 2) fra stavkirken befinner seg i Bergens museum, og samme sted er en prosesjonsstav fra siste halvdel av 1200-tallet samt et glassmaleri. De heibergske samlinger har en alterhelle samt en lysestake (avbildet på denne boksiden) og en prekestolhimling. På Norsk folkemuseum på Bygdøy er en altertavle fra ca. 1620. Det var opprinnelig en katekismetavle (avbildet på denne boksiden) som senere fikk barokkvinger og fikk innsatt de to bildene som nå er på veggen til høyre for korbuen.

Kirkegård
Kirken står helt sør på kirkegården, og det er parkeringsplass på vestsiden. På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Annet
Fra stedets historie ellers (Nese, altså) kan det nevnes at det var en stor rasulykke her natt til 2. desember 1811 der 45 mennesker omkom. Navnene på ofrene ble registrert av presten i kirkeboken.

Kilder og videre lesning:


Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rakkestad kirke

Rakkestad kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Rakkestads middelaldersteinkirke antas å være oppført på 1200-tallet, muligens til avløsning for en tidligere trekirke. Den står like oppi skråningen øst for fylkesvei 22 og nord for Rakkestadelva, sørøst for kommunesenteret. Middelalderdelen er det rektangulære skipet og det lavere og smalere koret (rett avsluttet), og det antas at koret ble oppført først. Kirken ble i sin tid viet til jomfru Maria på den hellige Agathes dag (5. februar). Koret har senere fått et murt sakristi på nordsiden, og ved en omfattende endring i 1875 fikk kirken et murt vesttårn under ledelse av stadsingeniør G.B. Kielland. Ved samme anledning ble korbuen og vestportalen utvidet, mens sørportalen ble gjenmurt. Alt dette ble gjort spissbuet, og skipets og korets sørvegger fikk vinduer med samme form. I 1934 ble kirkens interiør såkalt fargerestaurert under ledelse av Domenico Erdmann, men resultatet (blant anet med et svært mørkt tak) var kontroversielt. På 1950-tallet begynte en diskusjon om restaurering som trakk i langdrag, men restaureringen ble ledet av Finn Bryn og gjennomført frem mot 1975. Spissbuer ble da erstattet med rundbuer eller rektangler (for vinduene). Kirken ble senest restaurert i 2010.

Rakkestad kirke

Rakkestad kirke er altså en langkirke, og den har 260 sitteplasser. Innerveggene er kalket, korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest.

Inventar
Altertavlen er fra 1696 og har akantusvinger i en tidlig versjon, tre år før tavlen i Oslo domkirke. Over kalvariegruppen i storfeltet ser vi et bilde av Kristi oppstandelse flankert av to allegoriske figurer. De forestiller velferden (med overflødighetshorn) og rettferdigheten (med sverd), og de holder Kristian Vs kongemonogram. Tavlen var overmalt og ble restaurert av Domenico Erdmann i 1934. På skipets nordvegg henger et korsfestelsesbilde som ble malt av Dina Aschehoug i 1886. Det ble brukt i altertavlens storfelt frem til restaureringen i 1934.

Prekestolen i bruskbarokk er fra ca. 1700. Den har evangelistfigurer og ble restaurert av Erdmann i 1934. Ved 1975-restaureringen av kirken ble fire spiraldreide hjørnepilastre fra stolen som var å finne på Folkemuseet, påmontert igjen, og senere ble himlingen rekonstruert av Bjørn Ianke med utgangspunkt i den defekte opprinnelige himlingen som oppbevares på Folkemuseet. Ifølge Roar Hauglid viser restene av himlingen på Folkemuseet at kunstneren er den samme som for altertavlen. En kristusfigur som var på museet, har kommet tibake til kirken og blitt plassert oppå himlingen.

Døpefonten fra ca. 1700 har en kum som er båret av et skaft, men med fire barneenglefigurer rundt som ser ut til å holde kummen. Også fonten har vært overmalt for så å bli restaurert av Erdmann, og den har en åttekantet himling. Den stod tidligere i et dåpshus. Deler av dette skal siden ha blitt brukt som lysthus.

Kirkens orgel ble opprinnelig bygget av August Nielsen i 1886 med 8 stemmer. Ved restaureringen på 1970-tallet ble det utvidet av J.H. Jørgensen til 14 stemmer, og i tillegg til det nygotiske prospektet kom det til ytterligere piper ytterst på galleriet.

Kirken har to klokker fra Olsen Nauen fra 1991. NRK har lydopptak av dem.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på den vestlige delen av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Likevel sies det at den snart er full om den ikke blir ytterligere utvidet. På den andre siden av veien er et gravkapell som ble oppført i 1923–24 etter tegninger av Lorentz Harboe Ree. Det ble malt innvendig i 1932 etter en plan av Enevold Thømt, men er trolig malt også etter dette. Nytt orgel i kapellet ble innviet i september 2012.

Kirkegård

Prestegården ligger like nord for kirken og er fredet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Biri kirke

Biri kirke

Bakgrunn
Biri kirke ligger i åsen like utenfor Biri sentrum, et godt stykke nord for Gjøvik, men innenfor kommunens grenser. (Biri var egen kommune i 1910-1964.) Den er ikke stedets første kirke.

Et sagn forteller om en kirke ved gården Hov i lia over Biri, skjønt eksistensen synes ikke sikkert dokumentert. Sikkert er det derimot at det tidligere stod en stavkirke ved gården Sigstad, like ved dagens kirke (som sies å stå på stavkirkens kirkevang). Byggeåret er ikke kjent — kanskje dreier det seg om 1200-tallet? — og den stod til dagens kirke var bygget. Rundt 1660 ble den utvidet til korskirke med «twende nye winger aff bindingswerck». Denne kirken ble på kirkeauksjonen i 1723 kjøpt av 4–5 bønder i bygda, og via skiftende eierskap kom halvparten over på allmuens hender. Kirken forfalt åpenbart og var dessuten for liten. Det ble besluttet å bygge ny kirke, men det finnes enkelte gamle gjenstander fra denne kirken. Det antas at Lars Borg skar altertavlen etter kontraktsinngåelse i 1703. Øvre og nedre vingepar er fortsatt i kirken, men ellers er deler av tavlen spredt omkring: Et panel som fremstiller nattverden, er brukt i altertavlen i Nykirke i Snertingdal, mens et panel med korsfestelsen er i Norsk folkemuseum. Evangelistfigurer fra denne tavlen er også i Nykirke. Et krusifiks og en statue av Maria med barnet er å finne i Kulturhistorisk museum i Oslo, og i 2013 kom en kopi av denne på plass i kirken. Et epitafium fra 1600-tallet er fortsatt å finne i dagens kirke (på korets sørvegg).

Biri kirke
Biri kirke
Biri kirke

Kirkebygg
Nåværende Biri kirke er en laftet korskirke fra 1777 med 450 plasser. Byggmester var Amund Nilsen Gloppe, som også bygget Seegård kirke i Snertingdal i 1781— den som brant i 1994. Kirken har takrytter over krysset, kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. Det er innganger og små våpenhus ikke bare i vest, men også i nord og sør. Kirken har stående utvendig panel. Biri kirke ble reparert eller restaurert i 1862, 1884, 1936–38 og 1954. Det ser ut til at den unngikk det verste moderniseringshysteriet på slutten av 1800-tallet, men den blå himlingen med hvite skyer ble hvitmalt, veggene ble malt grå og korskranke, gulv og vegger brune. Så er det hele tilbakeført på 1930- og 1950-tallet. Bygget er naturligvis oppgradert når det gjelder oppvarming, belysning osv., og ellers er det her som mange andre steder meldt om råteskader i de senere år. I 2007 ble taket reparert, og kirken ble malt utvendig.

Interiør og inventar
Innvendig er kirken preget av Peter Kastruds inventar med forgylte akantusutskjæringer. Kastrud skar altertavle, prekestol og korskranke. Altertavlen har sterke likhetstrekk med Kastruds tavle i Åmot kirke på Rena, som han skar kort tid i forveien, og som igjen er inspirert av tavlen i Kastruds hjemlige Fåberg kirke (der bildene siden er skiftet ut). I de to store midtbildene ser vi nattverden og korsfestelsen med Maria og Johannes. Rundt nattverden er figurer av Moses (t.v.) og Jesus. Tilsvarende rundt korsfestelsen er figurer av Aron (t.v.) og Johannes døperen. Mens prekestolen i Åmot virker som en ren kopi av den i Fåberg, er Biri-stolen mer sammenhengende rund i grunnform (tønneform), og den har søte engleansikter som på en måte bringer tankene tilbake til Nicolai Borg, selv om stilen er en annen. På toppen av himlingen finner vi monogrammet til Kristian VII. På korskranken voktes treriksvåpenet av to villmenn.

Altertavle
Prekestol
Prekestoldetalj
Korskille
Døpefont
Orgel

Døpefontens opphav ser ut til å være et mysterium. Det ble erklært å være behov for en ny døpefont i 1953, og det er mulig at fonten er tegnet av Bjarne Hvoslef, som ledet restaureringen. Dåpsfatet passer visstnok ikke helt til fonten, og i jubileumsboken sies det at det ville ha vært merkelig om ikke Kastrud også hadde laget døpefont, men en slik Kastrud-font finner vi ikke. En døpefont som antas å stamme fra gamlekirken, er i Mjøsmuseets eie.

Kirken skal ha fått sitt første orgel i 1780, da det ble ansatt organist. Dette ble reparert etter femti år, og i 1882 kom det nytt orgel fra August Nilsen i Kristiania. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble innviet den 21. mars 1965. Det står på orgelgalleriet i vest. Kirken har et relativt nytt konsertflygel og brukes endel til konserter. Mye annet inventar kunne nevnes, men interesserte henvises til kildene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården som er i bruk, ligger på sørsiden av Øverbygdvegen litt nærmere Biri sentrum og omfatter ifølge Gjøvik kirkelige fellesråd 28 da med plass til 3270 graver, hvorav ca. 1165 ledige. I tillegg er 4,5 da (ca. 700 gravplasser) regulert, men ikke tatt i bruk. Denne kirkegården ble tatt i bruk i 1942, og ligger like ved et gartneri (som har en innkjørsel mellom et par av parsellene). Tidligere ble området rundt kirken brukt. Det er nå bevart som minnepark. På kirkegården står en driftsbygning (redskapsbod og velferdsrom). Bårehuset ble oppført i 1999. På kirkegården er fem krigsgraver for allierte soldater (Commonwealth War Graves) samt et par enkle minnesteiner for disse soldatene og for en nordmann som falt samme dag, den 22. april 1940. På kirkegården er også et minnesmerke over eidsvollsmannen Anders Lysgaard. Prestegården ligger også på sørsiden av Øverbygdsvegen — nærmere kirken. Den bygningen leies imidlertid av Biri planteskole, og presten har fått ny bolig like ved. Kirken er også et stoppested langs pilegrimsleden til Nidaros, noe som er markert med en stein som forteller at det er 424 km til Nidaros.

Biri kirkegård
Minnesmerke over Anders Lysgaard
Pilegrimsleden
Maria fra Biri

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Våler kirke

Våler kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Våler kirke i Kirkebygden i Østfold er en langkirke som antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet. Kirken var viet til jomfru Maria. Etter auksjonen i 1723 gikk den via et par mellomledd til noen lokale gårdbrukere i 1778 og til kommunen i 1865, Middelalderdelen (skip og kor) er av stein med gavler av tre. Midt på skipets tak er en takrytter, men opprinnelig hang klokkene i en støpul. Det meste av vestmuren ble revet i 1867, da galleriet ble forlenget inn i det nye våpenhusets 2. etasje. Det nåværende sakristiet, som i likhet med våpenhuset er av tre, ble oppført ved samme anledning. Det har to rom. Bygget har hatt setningsskader flere ganger i løpet av sin historie, vinduene er blitt utvidet, og portaler i korets og skipets sørvegg er blitt murt igjen. Det var omfattende istandsettingsarbeider i 1961–63. Kirken har ifølge jubileumsboken 227 sitteplasser.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken gallerier i vest (med orgel) og langs skipets vindusløse nordvegg. (Både skip og kor fikk en vindusåpning i nordveggen i 1867, men de ble murt igjen i 1961–63.) Korbuen ble utvidet i 1714 og enda mer i 1867. I koret er en klokkerbenk ved sørmuren, mens døpefont med himling står på motsatt side.

Selve alterbordet er fra 1867, og kirken fikk samtidig en ny altertavle der et par figurer fra en altertavle fra 1636 ble innsatt. I sentrum var en kopi av Bertel Thorvaldsens berømte kristusstatue. Ved restaureringen på 1960-tallet ble imidlertid den gamle altertavlen restaurert (ja, delvis rekonstruert) og gjeninnsatt. De to bildene i midten viser nattverden og korsfestelsen (med jomfru Maria og Maria Magdalena), og utenfor dette ser vi figurer av hhv. Aron og Moses og Matteus og Markus. Øverst er den tronende Kristus omgitt av Lukas og Johannes.

Prekestolen har himling og befinner seg i skipets sørøstre hjørne. Den antas å være skåret av Knud billedsnider i 1630-årene. Stolen har blant annet utskårne evangelistfigurer og bibelsitater på latin. Den hviler på en søyle som er utførmet som en mannsfigur (Samson). Prekestolen ble restaurert i 1963, og himlingen ble delvis rekonstruert etter at den var blitt fjernet i 1867.

Døpefonten er av tre og ble skåret i 1697. Den har føtter som minner om dyreklør, og den har en åttekantet himling med akantusranker på sidene og en kristusfigur på toppen. Dåpsfatet av messing antas å være laget i Nürnberg på 1500-tallet, i katolsk tid. Det har en fremstilling av Marias bebudelse.

Blant kirkens klenodier er dens første orgel. Det antas å være bygget av klokker Niels Samuelsen Dæli på Nes i Hedmark i 1781 eller 1786 og kom til kirken fra Abildsø gård (i nåværende Oslo) i 1791 eller 1792 (Våler prestegjeld er ikke helt enig med seg selv). Orgelet stod på et galleri over alteret som ble fjernet i 1867, da orgelet flyttet til vestgalleriet. Året etter fikk det følge av et orgel bygget av Amund Eriksen, som ble satt på samme galleri. Disse to ble i 1941 erstattet med et hammondorgel, men kom tilbake til kirken ved restaureringen i 1960-årene. Samuelsen-orgelet ble restaurert av Ernst Junker i 1977 og utvidet fra fire til åtte stemmer. Det ble også restaurert i 1999 av Jürgen Ahrend. Det finnes visstnok bare ett annet gjenværende Samuelsen-orgel her i landet, og det står på Norsk folkemuseum.

Kirken har to klokker. Den eldste sies å være helt fra 1160. Den andre ble støpt av Borger Riise (Tønsberg) i 1799. På alteret står et krusifiks laget i Limoges på 1200-tallet. Det ble funnet ved i 1961 og restaurert. Et bronsekrusifiks fra kirken er å finne i Oldsaksamlignen. Kirken har også en rekke malerier fra 1700-tallet, trefigurer av Paulus og Johannes, en salmetavle fra 1780 mm.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger og er omgitt av en steinmur. Et gravkapell i tre ble oppført på kirkebakken sør for kirken i 1903 og avløst av et bårehus i betong med noe tre — denne gangen nord for kirken — i 1953. Der ble Thorvaldsens Kristus-statue anbragt da kirken fikk tilbkae sin gamle altertavle i 1963. Nord for dette igjen står uthus som en gang i tiden hadde stall. Det finnes gamle gravhauger i landskapet rundt kirken.

Våler kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skiptvet kirke

Skiptvet kirke

Bakgrunn
I Skiptvet er vi på landet i Østfold, vest for Glomma. Steinkirken har stått der siden middelalderen, selv om den har blitt endret litt gjennom årene. Kirken var opprinnelig viet til jomfru Maria og hadde festdag 28. november. Den står på et høydedrag litt i utkant av kommunesenteret, som bærer kommunens navn eller kalles Meieribyen.

Kirkebygg
Kirken antas å være oppført rundt år 1200. Den ble som andre kirker solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, og den hadde flere private eiere før kommunen kjøpte den på tvangsauksjon i 1855. Ellers er nok den mest dramatiske begivenheten i kirkens liv en brann i 1762 så bare steinmurene var igjen. Sørmuren var imidlertid «gandske forbrændt og unyttig». Dessuten ble vesttårnet revet så bare tårnfoten gjenstod, og kirken har fått takrytter i stedet, altså motsatt av det vi ofte ser på gamle kirker.

Da det på 1800-tallet kom en bestemmelse som krevde at 3/10 av sognets befolkning måtte få plass i kirken, ble det vurdert å rive kirken. Kommunen hadde imidlertid for dårlig råd til å bygge ny kirke, så en annen løsning ble valgt: Kirkerommet ble forlenget inn i tårnfoten, som fikk galleri (og saltak), og det ble bygget sidegalleri langs skipets nordvegg. Et våpenhus vest for dette ble oppført i tre i 1887, i likhet med dagens sakristi i øst, som erstattet et tidligere sakristi. Korbuen er også utvidet i forhold til det opprinnelige, og det antas at vinduene ble utvidet etter brannen. Dagens takrytter midt på skipet er fra 1895. I 1937 ble kirken restuarert av Harald Sund og Ulrik Hendriksen. Antall sitteplasser er rundt 250.

Inventar
I og med brannen er det neppe noen overraskelse at middelalderinventaret ikke er bevart. Altertavlen er fra 1768 og har et nattverdsbilde malt av Albert Lobech, omgitt av pilastre og litt pjuskete akantusranker. Under bildet står non linjer med nattverdens innstiftelsesord. Tavlen kom tilbake fra Norsk Folkemuseum i 1937. Før det hadde kirken en altertavle fra 1898 som så ble flyttet til gravkapellet. På korvinduene ble det i 1937 malt symboler og innskrifter: due, kristusmonogram, ixtys og et keltisk kors.

Prekestolen (i korbuens høyrekant og med oppgang fra koret) er også fra 1760-årene. Den har fire fag med to fyllinger i hver. Storfeltene har evangelistbilder malt av Egil Weiglin, og over dette ser vi evangelistenes navn. Himlingen er fra restaureringen.

Dagens sekskantede døpefont er tegnet av Harald Sund. Den har et høyt lokk formet som en sekskantet kjegle. Utførelsen er ifølge kirkeleksikonet ved Helge Amundsen. Ellers meldte Skiptvet kirkelige fellesråd i 2012 at et dåpsfat fra 1675 var på vei tilbake til kirken, og det må vel ha kommet hjem innen dette leses.

Orgelet står helt i øst på nordgalleriet, altså nær korbuen. Det har 14 stemmer og mekanisk overføring, og ble bygget i 1991 av Ryde & Berg, som har spesifikasjoner. De to kirkeklokkene er støpt av Knud C. Schmidt (Christiania) i 1836 og 1837. En rekke andre inventargjenstander er skildret i Norges kirker og i kirkeleksikonet.

Kirkegård og omgivelser
Nord for kirken, rett utenfor kirkegården, står et gravkapell i bindingsverk fra 1936, der blant annet altertavlen fra 1898 er å finne. Nord for dette igjen står et bygg som ser ut til å være redskapshus / driftsbygning — og kanskje kirkestue? Alderen til tross skal kirkegården ikke ha noen spesielt gamle gravminner, men et hjulkors er murt inn i korveggen, og det finnes enkelte jernkors fra 1800-tallet. Det finnes også et krigsminnesmerke. Prestegården ligger like nord for kirken.

En kirke kalt Skau, som ble oppført i middelalderen, ble visstnok brukt istedenfor hovedkirken en periode etter brannen, for så å bli revet på 1800-tallet. Den avstanden på ca. 4 km som nevnes i «Norges kirker», er formodentlig langs landeveien snarere enn i luftlinje, og vi skal nok nordøstover snarere enn øst. Det bringer oss til et nes som stikker ut i Glomma. (4 km rett øst blir i Rakkestad.) Ved Vister, nord i Skiptvet kommune, skal det også ha vært en kirke en gang i tiden.

Skiptvet kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden