Tuft kirke

Tuft kirke

Bakgrunn
Tuft (like utenfor Hvittingfoss) er det sørligste av Sandsværs fire middelalderkirkesteder. Før dagens kirke hadde stedet en stavkirke fra 1200-tallet (som det finnes en gammel modell av i Oldsaksamlingen). Dette var opprinnelig en lovekirke, og prestegjeldets hovedkirke var Efteløt. Tuft kirke ble solgt sammen med hovedkirken på auksjonen i 1723, og den kom på menighetens hender i 1832. Det ser ut til å ha vært problemer med å vedlikeholde lovekirken, og den ble flere ganger etter reformasjonen forsøkt nedlagt. Dette ble vedtatt i 1624, og i 1629 ble klokkene overført til Komnes og etterhvert også døpefonten. Motstand førte imidlertid til at vedtaket ble omgjort. Også senere nedleggelsesforsøk ble motarbeidet. Stavkirken ble revet i 1880 da dagens kirke ble oppført. Den må ha vært en av de siste stavkirkene som ble revet, og den skal ha vært falleferdig og for liten. Vestportalen og en del av sørportalen ser ut til å befinne seg i Oldsaksamlingen. De er avbildet i bokverket «Norges kirker», som også beskriver stavkirken. Den gamle døpefonten er på Drammens museum.

Kirkebygg
Tegninger til ny kirke sies å være utarbeidet av prost Torkil Johansen Aschehoug, og takkonstruksjonene av Abraham Foss. Tegningene ble i 1874 fremlagt for J.W. Nordan, som hadde enkelte endringsforslag. Endelige tegninger ble utarbeidet av byggmester Christian Hansen, som også ledet byggearbeidet. Kirken ble innviet den 20. september 1880. Det er en langkirke i rød tegl (fra Ole Pedersen Tufts teglverk) på en grunnmur av rød granitt. Kirken har tårn med våpenhus ved inngangen i nordøst, skipet er rektangulært, og koret har samme bredde som skipet, mens gulvet er to trinn opp i forhold til skipets gulv. I sørvest er det et sakristiutbygg som er smalere og lavere. En spissbuet, grunn alternisje i sørvest går inn i sakristitilbygget. Antall plasser oppgis de fleste steder (inkludert Kirkesøk) til 150, mens Tunsberg bispedømme opererer med 130.

Inventar
Altertavlen er nygotisk med spissbueformer og andre arkitektoniske detaljer. Foran dette på alteret står en legemshøy kallipastakopi av Bertel Thorvaldsens berømte kristusskulptur (i Vor Frue kirke i København). Prekestolen står til høyre for alterområdet. Den har åttekantet grunnflate og fem fag (samt et dobbeltfag mot veggen). Døpefonten er på motsatt side. Den er kalkformet med åttekantet grunnflate. Den har et rundt dåpsfat i plett. Det finnes dessuten en klokkerbenk.

Ved innvielsen hadde kirken visstnok et nytt fire stemmers orgel som var bygget av Albert Hollenbach (men det tidfestes til året etter i tysk Wikipedia). Dette orgelet ble i 1913 solgt videre til Øvrebø kirke, mens et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble installert i Tuft kirke. Det var i bruk til dagens orgel ble installert i 2002. Dette har 14 stemmer og er bygget av Bruno Christensen (deres opus 558). Prospektet fra 1913 er imidlertid beholdt.

Tuft kirke har to klokker fra 1905, fra det vi nå kaller Olsen Nauen.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et murt og pusset gravkapell som ble utvidet i 1972. I 2015 ble det oppført en kirkestue.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tunhovd kirke

Tunhovd kirke

Bakgrunn
Tunhovd kvinneforening sies å ha arbeidet for kirkegård på stedet fra 1918, men det tok litt tid før kirkegård ble innviet den 28. september 1935. Det foregikk også innsamling til kirkebygg, og dette ble tegnet av Arne Rustberggard og oppført i 1941–42 (årstallet i vindfløyen er 1942), men den formelle innvielsen skjedde først etter krigen, nærmere bestemt den 30. september 1945, ved Eivind Berggrav. Ved innvielsen snakket man om Tunhovd kapell, men i dag tituleres bygget som kirke. Den har 150 sitteplasser.

Kirkebygg
Tunhovd kirke er en tradisjonelt utformet langkirke med tårn ved inngangen, rektangulært skip og smalere kor i forlengelsen. Koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier (prestesakristi og dåpsventerom på hver sin side, slik at bygningskroppen har jevn bredde). Orienteringen er fra sørøst til nordvest, altså med koret i sistnevnte retning. Det er våpenhus (eller forhall) i tårnfoten, som er litt bredere enn resten av tårnet og har pulttak.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri over inngangen. Prekestolen er i venstrekant av korbuen, og det er klokkerbenk på motsatt side inne i koret. Interiørfargene er satt i 1955 etter forslag fra Carsten Lien, og det er Paul Grøtt som utførte malerarbeidet. Vinduene har farget glass med fugler på blå bunn øverst og blomster nederst.

Altertavlen er fra 1949–50. Den har et stort billedfelt med mørk bakgrunn der det står et stort krusifiks som er skåret av B. Kaland. Rammen er skåret av Gunnar Stensen, og det hele sies å være malt av Carsten Lien, som sammen med A. Sanderstølen krediteres for maling av inventaret. Over billedfeltet står det: «Det er fullbragt» (Joh 19, 30). Prekestolen har fem fag, hvorav fire har evangelistsymboler og det femte et flammende sverd. Døpefonten er åttekantet og kalkformet, og på hver side er det en stjerne og et kors.

Norges kirker omtaler to orgler. Det ene er et 4 stemmers Eriksen-Svendsen-orgel bygget fra 1866 som ble overtatt fra Svinndal kirke i 1950, og som siden er restaurert i 1981. Det andre er et skaporgel fra Jørgensen. Det er formodentlig førstnevnte orgel som er avbildet her. Kirken har to klokker, begge støpt av O. Olsen & Søn. De er fra henholdsvis 1934 og 1955.

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården står et murt, pusset og hvitmalt gravkapell som ble oppført i 1962–63, og like ved siden av står et servicebygg. Utenfor kirken er også et minnesmerke over Herbjørn Strøm, som utvandret til USA og skal ha blitt senator i Nord-Dakota.

Bildene her ble tatt høsten 2012. Det kan se ut til at taket er tekket om like etterpå.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tyristrand kirke

Tyristrand kirke

Bakgrunn
Tyristrand sognet tidligere til Hole, men fikk eget sogn og kirke på midten av 1800-tallet. Stedet ligger ved Tyrifjordens vestbredd og var tidligere egen kommune, men inngår nå i Ringerike kommune. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch og oppført av Peder N. Stiksrud og Ole N. Opsahl. Den ble innviet den 30. september 1857.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet langkirke med panel både utvendig og innvendig. Stilen er nygotisk mot sveitser, og kirken har rektangulært skip med smalere kor som er omgitt av sakristier, slik at bygningskroppen har jevn bredde. I vest er det et våpenhus i to etasjer med takrytter. På hver side av våpenhuset ble det i 1911 oppført birom med pulttak, mens kirken ellers har saltak. Antallet sitteplasser er rundt 300.

Interiør
Innvendig gjør søylerader kirken nærmest treskipet, og det er også høydeforskjell under taket. Interiøret ble noe endret i 1875, da kirken fikk ny altertavle med et bilde malt av Adolph Tidemand. Endringene ble finansiert av enkefru Thora Roscher, som eide Ringerike(s) Nikkelverk. Hun sørget for å oppgradere utstyret noe. Gotiske spissbuer går igjen mange steder i kirkerommet. Dagens farger er fra 1949.

Inventar
Tidemands alterbilde betegnes gjerne som «Kristus i skyen», og det er kopiert til en rekke andre kirker. Den nygotiske innrammingen er utført av snekker Thrue. Predellaen har henvisninger til Matt 11, 28 og Matt 28, 20. Prekestolen (i sørkant av korskillet) har seks fag med fyllinger med spissbuemønstre som etterligner gotiske vinduer. Det finnes også en lesepult. Døpefonten i tre er syvkantet kalkformet.

Kirken overtok opprinnelig et gammelt orgel fra Norderhov kirke. Senere fikk den et 13 stemmers Jørgensen-orgel fra 1925, men beholdt det gamle prospektet. Spillepulten er fra 1966. De to kirkeklokkene er fra O. Olsen & Søn, fra 1857 og 1895.

Kirkegård
Kirkegården ble utvidet i 1947. Et gravkapell tegnet av Alf Hurum ble oppført nord for kirken 1914–15. Interiøret i kapellet ble malt i 1955, og det har en altertavle av Jørgen Tharaldsen. Nord for kapellet står noe som ser ut til å være et redskapshus.

Gravkapell
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vestre Spone kirke

Vestre Spone kirke

Bakgrunn
Vestre Spone kirke er ikke så mange kilometer fra Blaafarveværket, men ligger i en sidedal til den dalen som dannes av elven Simoa. Planer om kirkebygg på stedet oppstod i løpet av 1870-årene, og man fikk ordnet finansiering og arkitekthonorar. Kirken er tegnet av Henrik Nissen, og de samme tegningene skulle brukes til kapell på Rud, men der drøyde det noe med gjennomføringen. Spone kapell ble oppført på grunn fra gården Amundrud og innviet den 21. september 1880. I dag tituleres bygget som kirke.

Kirkebygg
Vestre Spone kirke er en langkirke i tre: Det meste av kirken er laftet, men vesttårnet er i bindingsverk. Skipet er rektangulært, og koret er tilnærmet kvadratisk og rett avsluttet, og det er omgitt av sakristier: prestesakristi i nord og dåpssakristi i sør. Kirken er hvitmalt, og takene er tekket med rød tegl (unntatt på spiret). Kirken har ifølge Kirkesøk 200 sitteplasser.

Interiør og inventar
Kirken ble gjort om en god del innvendig i 1930-årene. Korbuen fremstår som rundbuet, og korhimlingen som tønnehvelvet. Korets gulv er et par trinn opp fra skipets gulv. Det er orgelgalleri i vest.

Altertavlen (mot korets østvegg) har et korsfestelsesbilde som ble malt av Anders Kongsrud i 1934. Prekestolen (mot skipets østvegg nord for korbuen) har fem fag med buer nederst. Døpefonten (sør for korbuen) er åttekantet og har en firkantet sokkel.

Kirken fikk et 5 stemmers August Nielsen-orgel i 1881. Om det er dette orgelet som står på galleriet nå, er ukjent for undertegnede, men kommunen diskuterte restaurering av orgel rundt 2007. De to kirkeklokkene er fra Bochumer Verein. De meldes i «Norges kirker» (1986) å være sterkt rustet.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av stakitt. Et gravkapell (eller snarere bårehus?) ble oppført på kirkegårdens sørvestre del i 1964. Det har et relativt uvanlig utseende for slike hus. Ifølge «Norges kirker» ble kirkegården opparbeidet og tilsådd i 1975. Dette dreier seg formodentlig om en utvidelse eller istandsettelse.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Åros kirke

Åros kirke

Åros kirke i Røyken (fra 2020 i Asker kommune) minner i sitt ytre ikke så rent lite om Filtvet kirke i Hurum. Og det er ingen tilfeldighet, for arkitekten er den samme, nemlig Alfred Christian Dahl. Opprinnelig var det ment å være et bedehus, på grunn fra gården Lille Åros, gitt av Fredrik Flater. Innen man var ferdig, hadde man imidlertid gjort kapell av det, og det ble innviet den 28. juli 1903. I dag har bygget sitt eget sogn og tituleres som kirke.

Kirken er en laftet langkirke med 150 plasser, ifølge Kirkesøk, mens det ifølge en tidligere side hos fellesrådet bare er hundre plasser. Skipet er rektangulært, koret omtrent kvadratisk og noe smalere, og bygget har tegltekket saltak. Det er sakristier på begge sider av koret og våpenhus i vest. Tårnet er en takrytter nær vestenden av skipet. Under kirken er det bårehus med utgang i nord. Kirken slik den fremstår i dag, er et resultat av endringer etter planer av Ragnar Nilsen i 1963–65, da bygget fikk utvendig tømmermannsbekledning. Veggene er beiset på innsiden.

Bondeblått går igjen i en god del interiør og inventar. To tidligere altertavler er erstattet med et alterkrusifiks skåret av Anthon Røvik, og det er et vindu med glassmalerier på fondveggen i koret, utført av Bjarne Strand. Disse er fra oppussingen i 1963–65 og erstattet tidligere glassmalerier. Et tidligere alterbilde av Jesus i Getsemane malt av Paul Widerøe henger på korets nordvegg. Kirken har en åttekantet døpefont i tre og en prekestol i samme stil. Nye benker ble installert i 1963-65. På orgelgalleriet i vestenden står det et Jørgensen-orgel fra 1965 (6 stemmer, 2 manualer). Nåværende kirkeklokke er fra 1907 fra O. Olsen & Søn. Kirken med inventar er beskrevet mer detaljert i Norges kirker.

Kirkegården ble innviet i 1916 og utvidet i 1941. Ifølge fellesrådet er kirkegården så full at det ikke lenger er anledning til nye kistebegravelser, men det er ledige urneplasser.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Austmarka kirke

Austmarka kirke

Ved Austmarka i den sørlige delen av Finnskogen (Kongsvinger kommune) ble det anlagt kirkegård i 1847. Austmarka kirke ble tegnet av tømmermester Paul Eduard Bielenberg og innviet den 14. april 1858. Det er en langkirke i tre (formodentlig laftet) med 380 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og koret er rett avsluttet.

Kirken led på 1800-tallet en stund under dårlig vedlikehold i den grad at kirkelige myndigheter påla menigheten å gjøre noe med det. Det ble purret gjentatte ganger, og kirken var nær ved å bli revet, men så ble den reparart i 1870-årene. I 1880-årene fikk den utvendig panel og ble malt innvendig. Det var et branntilløp i 1922, men brannen ble slukket før kirken ble overtent. Taket måtte imidlertid repareres. Etterpå ble interiøret malt i «gilde og grelde farver», som av Riksantikvarens konsulent Ove Qvale ble omtalt som «svært uheldige». Så fulgte en omfattende oppussing (med gjenåpning i februar 1957) der fargene på interiør og inventar ble endret til slik de er i dag. Kirken ble pusset opp til 150-årsjubileet i 2008. I fremstillinger av kirkens historie påpekes det gjerne at kirken er spartansk utstyrt, men den har i dag relativt kraftige interiørfarger som står godt til hverandre og skaper et stemningsfullt kirkerom.

Innvendig er det orgelgalleri i vest. Benkenes plassering er noe uvanlig for en langkirke: Like foran koråpningen er flere benker plassert sidelengs, som om det skulle være en korskirke. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Det er en lav korskranke på hver side av midtgangen.

I begynnelsen hadde kirken et trekors istedenfor altertavle, som kom til først i 1903. Den har en kopi av Tidemands maleri av Jesu dåp utført av en ukjent kunstner. (Originalen fra 1868 befinner seg i Trefoldighetskirken i Oslo.)

Prekestolen har oppgang fra koret. Den er like gammel som kirken og er utført av snekker Christian Guldbrandsen — i likhet med mye av inventaret, formodentlig inkludert døpefonten. Prekestol og døpefont var gråhvite i begynnelsen, men på 1920-tallet ble prekestolen påført fyllinger med evangelistbilder, og inventaret fikk altså ganske skarpe farger før dette ble endret på 1950-tallet.

I begynnelsen ble det brukt et husorgel som var plassert i skipets sørøstre hjørne på et lite galleri. I 1898 ble det anskafffet et Olsen & Jørgensen-orgel, og dagens orgel ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1964.

Til å begynne med måtte kirken nøye seg med en gårdsklokke. Kirkeklokker ble så gitt til minne om skomakermester Lars Erichsen fra Vastaberget av hans sønn og innviet i 1897. De er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger siden innvielsen i 1847. Typisk nok for en kirkegård i et landdistrikt som stort sett har vært befolket av småkårsfolk, er det få virkelig gamle gravminner som er bevart. På 1920-tallet hadde man tenkt å bygge gravkapell, men pengene strakk ikke til. I stedet ble det i 1927 innredet bårerom under kirken med inngang i øst.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eidskog kirke

Eidskog kirke

Bakgrunn
Selv om Skotterud i dag er kommunesentrum i Eidskog, har Matrand vært kirkested siden middelalderen. Bygningselementer ble avdekket ved utgravninger i 1965, og det skal dreie seg om to forskjellige stavbygg hvorav det eldste muligens ble reist rundt overgangen mellom 1000- og 1100-tallet. Kirken er omtalt i Håkon Håkonssons saga, i forbindelse med Håkons reise til Värmland i 1225. Denne skal ha brent like etter Svartedauden, og kirke nummer to, som var større, omtales bl.a. i Biskop Eysteins jordebok (1394). Middelalderkirkene var viet til Olav den hellige, som skal ha hvilt her under en flukt til Sverige i 1028.

Kirkebygg
Dagens kirke er fra 1665. Det er en laftet korskirke oppført av byggmester Knut Mortensen. Han hadde noen år tidligere oppført den noe mindre Kvikne kirke, og samme mønster er fulgt. Det etterhvert noe skjeve sentraltårnet ble oppført av Oluf Wernersen (sønn av Werner Olsen) i 1681. Kirken var opprinnelig upanelt, men har fått stående panel. (Fra 1814 til 1856 var det synlige kulemerker i panelet etter trefninger under krigen.) Taket var opprinnelig spontekket, men er nå (siden 1856) tekket med skifer. Antall sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 350.

Interiør
Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor vestinngangen. Korområdet er i østre korsarm og fremstår som et lavt podium hevet et lite trinn over resten av kirkerommet. Alterpartiet er enda et trinn høyere, og det er galleri bak alteret.

Inventar
Kirken har rester av en barokk altertavle fra 1667, med et krusifiks der Kristus bærer kongekrone snarere enn tornekrone, som er det vanlige. Restene er montert mellom et søylepar under galleriet og er tatt ut av en tavle som tidligere omgav den.

Prekestolen er i koråpningens venstrekant. Døpefonten i kleberstein er fra 1100-tallet. Den har en billedfrise om Sigurd Fåvnesbane. Et døpefat i messing (med inngravert bilde av syndefallet) ble gitt i gave til kirken i 1682.

Et Olsen & Jørgensenorgel fra 1898 ble restaurert i 1974. Av de tre kirkeklokkene er én fra middelalderen. I våpenhuset er en gammel minnetavle som nokså detaljert gjør rede for en sponsors bidrag til oppussing av og inventar til kirken. Det finnes også en utstilling av mynter og andre gjenstander fra nevnte arkeologiske utgravninger.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg et stykke nordover langs østsiden av Vrangselva. Like vest for kirken står et krigsminnesmerke for en som falt i Østre Gausdal. Prestegåden er et lite stykke vest for kirken, vest for riksvei 2 og Rødbergvegen (fylkesvei 331). Folkestua er imidlertid flyttet derfra til like ved siden av kirken. Den fungerte en periode som grendeskole, kirkestue og kommunehus. I dag huser den et skolemuseum.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hamar domkirke

Hamar domkirke

Bakgrunn
Etter at Hamars middelalderdomkirke ble ødelagt av svenskene i 1567, under Den nordiske syvårskrig, gikk det tilbake med Hamar. Kaupangen forsvant, og bispedømmet ble slått sammen med Oslo.

Det som ble til det Hamar vi kjenner, fikk bystatus i 1849. Byen sognet til Vang kirke, men mange syntes avstanden var for stor, og sogneprest Paul Winsnes holdt periodevis fra 1850 «gudelige foredrag» i leide lokaler i Hamar. Fra 1860 hadde man en avtale om at kirkesøkende fra Hamar kunne benytte 3–4 stolrader i Vang kirke mot godtgjørelse fra bykassen til Vang menighet. I 1864 stod Hamar kretsfengsel ferdig, og lokaler der ble brukt som kirke, noe ikke alle fant passende. Det hadde siden 1850-årene vært innsamlingsaksjoner med sikte på å bygge ny kirke, og det var avsatt tomt litt utenfor bybebyggelsen.

Hamar bispedømme ble vedtatt gjenopprettet den 22. juni 1863, etter at regjeringen opprinnelig hadde gått inn for Drammen som nytt bispesete, og Lillehammer hadde også fremmet sitt kandidatur. Dette skjedde i en tid da man ennå ikke hadde noen kirke i Hamar, så vi får anta at det var dyktige lobbyister i sving som visste å spille på historien. Selv etter vedtaket tok det tid å få i gang byggingen. Strengt tatt hadde man vel ikke råd til det, og de ansvarlige gikk flere runder med arkitekten, H.E. Schirmer, for å få ham til å forenkle planene og kutte kostnader. Lånesøknad ble omsider innvilget, og byggingen startet våren 1864. Byggmester var Herman Frang, og kirken ble innviet den 15. desember 1866.

Kirkebygg
Domkirken er en langkirke i hvitpusset tegl med orientering nesten fra sør til nord (nord-nordøst). Størrelsen er beskjeden — mindre enn Vang kirke, for eksempel — og kirken går for å være Nordens minste domkirke. Det kan synes som om det tok en god stund før man faktisk kalte den domkirke, og gjennom mye av kirkens historie har man hatt en følelse at den har vært litt liten og enkel for en domkirke. Det har vært flere forsøk på å gjøre noe med dette. Det kom etterhvert til et dåpssakristi på østsiden (opprinnelig utelatt for å spare penger). Ellers var det for det meste snakk om oppussing i det stille. Rundt 1900 ble det utført større reparasjonsarbeider, og korbuen — som opprinnelig var tredelt — ble forenklet til den formen den har nå. På 1920-tallet henvendte et medlem av menighetsrådet seg til arkitekt Harald Bødtker og fikk ham til å utarbeide planer for en utvidet domkirke med sideskip. Hamars myndigheter nektet imidlertid å betale for oppdraget, som ikke var klarert, og saken ble svært pinlig for menighetsrådet. Bødtkers planer ble aldri gjennomført, men ble forsøkt fremmet ved senere anledninger.

Endringer
Utvendig har vel ikke endringene vært veldig dramatiske, men det innvendige har vært endret flere ganger. Koret ble utsmykket — blant annet med glassmalerier — av Enevold Thømt frem mot byens 75-årsjubileum i 1924. Thømt dekorerte korbuen i 1930 og foreslo farger til kirken, som ble malt innvendig (skip, inngang og dåpssakristi) ved samme anledning. I løpet av 1930-årene ble det innlagt elektrisitet og vann og avløp osv. Utvendig fikk kirken en ansiktsløftning senhøsten 1949, da pussen ble restaurert i forbindelse med byens hundreårsjubileum.

Den største metamorfosen kom i 1952–54, da kirkens indre ble endret dramatisk. Arbeidet ble ledet av Arnstein Arneberg etter initiativ fra biskop Kristian Schjelderup. Arneberg forenklet det visuelle inntrykket. Ikke minst ble takstolene, som tidligere var kirkens fremste visuelle utsmykning, nærmest pakket inn, biskopbildene mellom vinduene ble flyttet og veggene gjort rene og hvite. I koret ble takstolene helt skjult, mens skipets tak fikk et hevet midtparti — omtrent som i en treskipet kirke — med takmalerier av Arve Hagen etter Arnebergs forelegg. I taket avbildes evangelistene, Den hellige ånd og en musiserende engel. Hagen malte også korsfestelsebildet over korbuen, og han malte veggene i koret. Sistnevnte ble tildekket og overmalt på 1970-tallet, men avdekket og restaurert i 2006. Inngangsdøren, som er tegnet av Arneberg, kom også til ved den store ombyggingen. Den restaurerte kirken ble innviet 9. mai 1954.

Inventar
Den opprinnelige altertavlen hadde et bilde malt av Christen Brun i nær kopi etter Edvard Steinles bilde til Oslo domkirke. Motivet viste Jesus i Getsemane. I stedet fikk domkirken en altertavle malt av Henrik Sørensen. Hovedbildet omtales ofte som Den nordiske Kristus. Skikkelsen har kort, lyst hår og er skjeggløs, og vi ser ham i det øyeblikket han bryter dødens lenker. Bildet til venstre kalles Verdensmisèren og viser en angsfylt mor med barn på fanget som strekker armene opp til trøst. Bildet til høyre viser Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse ute på åkeren ved Tune i Østfold.

Alterringen ble skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret det meste av prekestolen etter tegninger av Arnstein Arneberg, men Ragnhild Butenschøn har laget engelen på toppen av himlingen. Grunnformen i prekestolen og himlingen er åttekantet, og stolen har fire felter med dekorasjoner som vender mot menigheten, hvorav det ene har bilde av Frans av Assisi (formgitt av Butenschøn, ifølge boken «Hamar domkirke 125 år»). På de tre andre er det bladkranser med fugler. Prekestolen står nå til høyre for korbuen — før ombyggingen var det prekestol på motsatt side — og den har dør inn til sakristiet. Det er vel grunn til å tro at man har byttet om på dåpssakristi og prestesakristi i forhold til slik det var opprinnelig.

Døpefonten (i granitt) står til venstre for alteret, nær det som formodentlig er dåpssakristiet. Døpefonten er blant de få inventargjenstandene som ble beholdt gjennom ombyggingen, ifølge kirkeleksikonet, skjønt Digitalt museum har flere bilder av det som skal være en tidligere døpefont.

Kirken fikk sitt første orgel i 1880, fra August Nielsen i Kristiania. Dette ble i 1925 skiftet ut med et 28 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. I 1966 ble orgelet bygget om og utvidet til 35 stemmer med tre manualer av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Fasaden fra 1925 brukes fortsatt. Orgelet ble i 2017 meldt å være i dårlig stand, og i november ble det meldt at nytt orgel skal anskaffes innen fem år. I 2018 ble det utlyst anbud. Senere er det meldt at nytt orgel skal bygges av tyske Weimbs Orgelbau og stå klart i 2022. Kirken har også et kororgel bygget av Ryde & Berg. Det ble gitt som gave fra Hamar kommune i forbindelse med bispedømmets 850-årsjubileum i 2003. Ellers finnes et konsertklaver (Petrof) anskaffet i 2009.

De to kirkeklokkene er fra 1866 (Anders O. Holte, Toten) og 1901 (O. Olsen & Søn).

Blant utsmykning ellers kan nevnes maleriet «Uendelig reise» av Kjell Nupen (innkjøpt i 2009 og plassert under orgelgalleriet) og et billedteppe av Grethe Lein Lange, «Maria i torneskog», som henger til venstre for korbuen. Tidligere nevnte bispebilder henger forresten i kirken fortsatt, men nå under orgelgalleriet, der de ikke virker like dominerende.

Kirkegården er ikke umiddelbart inntil domkirken, men litt lenger nordøst, ved krematoriet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Narbuvoll kirke

Narbuvoll kirke

Narbuvoll kirke i Os kommune er Nord-Østerdals eneste steinkirke. Det dreier seg om en langkirke med vesttårn tegnet av Chr.H. Grosch. Kirken ble bygget på grunn gitt av Engebret Mikkelsen Østigård (eller Ingebret Mikkelsen Narbuvoll, som det står på et skilt ved kirken; han døde halvannen måned etter innvielsen), og byggmester var Knut Skancke. Kapellet (som det da var) ble innviet to dager etter Os kirke, den 2. oktober 1862. Før et sidegalleri ble revet, hadde kirken rundt 200 plasser. I dag har den rundt 150.

Kirken ble omfattende pusset opp til hundreårsjubileet i 1962. Det ble også utført utvendige arbeider på 1970-tallet og innvendig på 1980-tallet, og i 2010 ble det blant annet installert automatisk ringeanlegg (fra Olsen Nauen) og lukeåpnere, slik det fortelles i menighetsbladet. Dette skjedde i forkant av 150-årsjubileet i 2012, da det ble utgitt jubileumsbok. For øvrig ble det ugitt slike skrifter også i 1962 og 1987.

Interiør og inventar
Koråpningen er spissbuet, og det er et rundt vindu på korets fondvegg, bak og over altertavlen. Alterbildet (fra 1865) ble malt av John Johnsen Osgjelten og viser den korsfestede Kristus, med Maria sittende i sorg ved korset og en hærskare av engler i bakgrunnen. Under bildet står følgende tekst: «Fader, i din Haand overgir jeg min Aand» (salme 31, 6). Tavlen ble gitt av Ingeborg Holden.

Prekestolen (til høyre for koråpningen) har åttekantet grunnform og rektangulære fyllinger med dekorativt mønster. Døpefonten står like ved siden av prekestolen og har form som et bord der kummen utgjør en fordypning. Den er utført av Høs-Knut og ble skjenket av lensmann Jon Skogstad. På motsatt side av koråpningen er en lesepult og i skipets nordøstre hjørne en lukket benk.

Det er orgelgalleri over inngangen i vest. Et harmonium ble tatt i bruk i kirken i 1906 og befinner seg nå i den gamle skolen i Tufsingdalen. I 1912 overtok Narbuvoll orgelet fra Os kirke, uten at det fremgår klart av litteraturen hva som ble gjort for å sette det i stand. Orgelet viste klare svakheter under krigen, og i 1949 anskaffet man et lite orgel som erstatning. Dette viste imidlertid seg lite egnet til formålet og ble lite brukt. På midten av 1960-tallet ble det solgt, og man gikk i gang med å få restaurert gamleorgelet. Etter problemer med restauratøren fikk man tilbake orgelet i ubrukelig stand og endte opp med å selge det til J.H. Jørgensen, som bygget nytt orgel til Narbuvoll. Det ble installert i 1974, uten at nærmere detaljer fremgår av undersøkt litteratur. (Gamleorgelet ble senere etter noe om og men kjøpt tilbake til Os kirke, der det aldri ble brukt etter innvielseskonserten i 1981.)

Kirken sies i jubileumsheftet å ha to kirkeklokker, hvorav den ene ble gitt av Rasmus Holden (som også bidro til driftsbudsjettet). Det fortelles at den ene klokken sprakk da en finne ble begravet, og at de pårørende måtte bidra til innkjøp av ny klokke.

Kirkegård
Kirkegården er omgitt av steinmur med hvitt plankegjerde oppå, og mellom gravene finnes både bjerk og gran. Det fortelles at det nord for kirken i gamle dager fantes en vintergrav der det var mulig å nedsenke inntil fire kister midlertidig, noe som kunne være nødvendig i en tid med dårligere graveredskaper. Den ble siste gang brukt vinteren 1917–18 og er siden fylt igjen, men i 1995 ble den øverste delen gjort synlig igjen. Ved parkeringsplassen ble det i 1983–87 ble det oppført et kombinert kontorbygg / redskapshus / servicebygg med torvtak.

Kirken er normalt åpen for besøkende et par måneder hver sommer.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nordre Osen nye kirke

Nordre Osen nye kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Kirken ved Nordre Osen ble etterhvert for liten, og den var kald og trekkfull. Det verserte forskjellige planer om å utvide og oppgradere den, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke. Den ble tegnet av Ivar Viehe-Næss, som var født i Osen, men holdt til i Chicago. Kirken er en laftet langkirke med asymmetrisk plassert vesttårn med våpenhus ved siden av. I øst er et polygonalt avsluttet kor, og det er sakristier på hver side av østenden av skipet. Nytt på den tiden — og visstnok et amerikansk innslag — var at kirken hadde en underetasje, som i dag rommer forsamlingssal, kjøkken, toaletter og bårerom, sistnevnte med nedgang i øst under koret. Kirken ble innviet den 24. august 1923. Den hadde opprinnelig 286 plasser i skipet og 60 på gallerier før orgelet ble satt inn. I dag sies den å ha ca. 315 plasser.

Inventar
Altertavlen ble laget av Maria Vigeland og fremstiller bebudelsen. Prekestolen i tre og døpefonten i kleberstein er også på alder med kirken. Døpefonten ble laget av Karsten Liberg. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn. Kirken overtok i 1935 et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1921 fra Nordstrand kirke. Det var lenge dårlig, men er blitt restaurert og nyinnviet.

Kirkegård
Det sies at kirkegården ikke var helt ferdigstilt ved innvielsen av kirken. Den nye delen av kirkegårdsområdet mellom de to kirkene ble innviet den 15. juni 1930. Det går an å søke på gravlagte på kirkegården.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden