Stikkord: Johannes Larsen Skraastad

Listadkirken

Listad

Bakgrunn, bygningshistorie
Listad kirke eller Listadkirken viser til forrige inkarnasjon av hovedkirken i Fron, på Hundorp i Sør-Fron. Den lå lenger opp i lia enn dagens kirke, nærmere bestemt på Kyrkjeåkeren på oversiden av fylkesvei 2590 (tidl. 405), vis-à-vis gården Nedre Listad (gnr. 59) på jord som nå tilhører Øvre Listad (gnr. 58). For en tilfeldig forbipasserende er det ingenting som skulle tyde på at det har stått kirke på stedet, men i år med flom er det ikke uvanlig at det skylles opp noen hodeskaller, slik det skjedde i 2013.

Olav den hellige skal ha bodd på Listad da han holdt ting med Dale-Gudbrand og de andre bøndene på Hundorp. Kirken er første gang omtalt i 1370, og på 1500-tallet er den omtalt som Frons hovedkirke. Det antas at denne kirken var en stavkirke som ble omfattende satt i stand i 1617, samtidig som den muligens ble utvidet til korskirke med «vinger» (tverrarmer). Disse vingene er omtalt i regnskapet i 1661. I 1694 ble takets sperreverk skiftet ut, og i en omtale fra 1707 fortelles: «Denne Kircke som er af reisevercks bygning, hvis vægger inden til af huller oc infældninger var meget ille udseende, er behørigen over alt beklædt.» Ved den store auksjonen i 1723 kom kirkene på private hender, og det var hektisk byggevirksomhet i Gudbrandsdalen på 1700-tallet, med nye kirker oppført mange steder. I forbindelse med søknad om bygging av ny kirke i 1770-årene heter det: «Froens Hoved-Kirke er en gamel Reyse-Bygning, og staar paa en meget sumpig og ubeqvem Grund.» Inntrykket bekreftes av Hugo Friderich Hiorthøy, som skriver i 1785: «Froens Hoved-Kirke er en gammel Korskirke af Staver eller Reisværk, som uden Tvivl haver været bygget førend Reformationen. Den staaer strax ved Gaarden Listad, og er baade brøstfeldig og i Henseende til Menighedens Størrelse alt for liden.» Byggingen av den nye kirken kom i gang i 1786, men på grunn av Storofsen drøyde det helt til 1792 med ferdigstilling og innvielse. Gamlekirken ble så revet, og det ble holdt auksjon over den gamle kirkegården den 19. oktober 1792.

Inventarets skjebne
Om det ikke er så mange spor etter gamlekirken i omgivelsene, er en god del av inventaret tatt vare på. Det gjelder ikke minst prekestolen, som er i bruk i dagens Sør-Fron kirke. Den ble skåret av Lars Borg, som inngikk kontrakt om dette den 6. mai 1703 på en reise gjennom Gudbrandsdalen der han sikret seg oppdrag for en god stund fremover. Akantus er brukt som et av flere dekorative elementer i prekestolen i Vågå kirke fra 1630-tallet, men Borgs prekestol regnes som første inventargjenstand med regelrett akantusskurd i Gudbrandsdalen, så vi snakker virkelig om state of the art. I dagens kirke er prekestolen montert oppe på veggen i et prekestolalter, slik moten var ved overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Ved den anledning måtte et par sidefelt skjæres av, og oppgangen med dør og billedfelt ble brukt på annet vis.

Prekestol i Sør-Fron kirke
Epitafium fra Listad
Krusifiks fra Listad
Planker fra Listad på Maihaugen

Av andre ting som i første omgang ble overført til nykirken, var kirkeklokkene, et epitafium og et krusifiks. Sistnevnte ble trolig skåret på 1300-tallet. Det ble i 1901 sendt videre til Norsk folkemuseum og i 1907 deponert i Oldsaksamlingen. Dette skal ha vært Kristen Listads inspirasjon idet han skar krusifikser til kirkene i Sødorp, Kvam, Kvikne, Venabygd og Fåvang. Epitafiet ble sendt til Folkemuseet sammen med krusifikset. Bildet er et korsfestelsesmotiv som har mye til felles med det nåværende alterbildet i Sør-Fron kirke. Tildragelsen er skildret i Joh. 19. Til Folkemuseet kom i 1897 for øvrig en gammel gravstein i form av en klebersteinsplate fra 1637. Når det gjelder kirkeklokkene, finnes fortsatt to i dagens kirke: en liten klokke fra middelalderen og en som ble støpt i 1703. En annen klokke fra 1703 ble gitt til Kvam kirke, men ble ødelagt i brannen i 1940. Ifølge Gerhard Schøning var det i 1775 en fjerde klokke i tårnet, støpt i 1647.

Listadkirken har nok hatt flere altertavler, men den altertavlen vi kjenner til, ble skåret av Johannes Skraastad i 1676 og fant etterhvert veien til Folldal kirke, der den fremdeles befinner seg.

Døpefonten i Listadkirken var av kleberstein i to deler. Kummen befinner seg i Oldsaksamlingen, mens foten er borte. Herman Major Schirmer skrev i 1902 at kummen, som skal ha vært svært lik den i Heidal kirke, var til salgs på Listad. En skildring av Anders Sandvig fra 1907 tyder på at kummen kombinert med en fot fra Fåberg kirke stod i Fiskerkapellet. Etter at Garmo stavkirke ble flyttet til Maihaugen, ble imidlertid denne kombinasjonen byttet bort til Oldsaksamlingen mot døpefonten fra Garmo. Ifølge jubileumsboken om Sør-Fron kirke er den imidlertid feilkatalogisert ved at kummen sies å være fra Fåberg og foten fra Listad.

Det finnes gjenstander fra Listadkirken også på Maihaugen. Mest kjent er det såkalte Hundorpskrinet, som Anders Sandvig kjøpte i sin tid. Beslagene på skrinet er mye eldre enn selve skrinet og skal være laget i Frankrike tidlig på 1200-tallet. Videre finnes på Maihaugen et utskåret trerelieff som antas å være fra 1500-tallet, og som viser Kristi gravlegging. Det kan ha inngått i et alterskap, og det ble tidligere brukt på alteret i Isumkapellet. Fra Isums nabogård Skarstad fikk Sandvig tak i en dør med et felt skåret av Erik Kolstrup som også ble brukt i Isumkapellet på museet. Det antas at det dreier seg om døren til sorenskriver Niels Hauritz’ pulpitur i Listadkirken.

Materialer fra Listad
Også andre ting fra Listadkirken ble spredt på bygda: Materialene ble solgt på auksjon, og det er f.eks. kjent at materialer fra kirken er brukt i gavlfeltet i ishuset på prestegården. Et loft på Brandrud har i andreetasjen i svalen fint dekorerte bord med blomster og planter samt menneskefigurer med vinger. Det skal dreie seg om de allegoriske figurene Pietas og Prudentia. Noen planker fra prestegården ble gitt til Maihaugen i 1960-årene og kan ses i utstillingen der. Disse har malte skyer på blå bakgrunn samt noe blomsterdekor, og det er mulig at det dreier seg om rester av korhimlingen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sel kirke

Sel kirke

Bakgrunn, kirkene på Romundgard
Sel har hatt kirke siden middelalderen, men før dagens kirke ble oppført, var kirkestedet ved Romundgard på Nord-Sel, «strax oven eller norden for bemeldte Romundgaard,» som det heter hos Gerhard Schøning (1775). Om den første kirken vites ikke mye, men den kan vel på generelt grunnlag antas å ha vært en stavkirke. Ny kirke (formodentlig laftet) ble oppført samme sted i 1628. På et møte i etterkant, i 1630, ble regnskapet oppgjort, og begivenheten ble skildret som følger: «Efterdi den forrige kirke var ganske forrådnet og nedefalden, er efter stor fornødenhed en anden kirke igjen opbygget.» Denne kirken var i dårlig forfatning da den ble solgt til bygdefolket i 1723.

I 1624 ble det anlagt smeltehytte for Fredriks Gaves Kaaber-Verk ved elven Ulas bredder på Selsverket, noe som førte til at befolkningstyngdepunktet i bygda flyttet seg sørover. Det ble snart besluttet å bygge en ny kirke på nytt sted, men det skal ha vært lokal uenighet om hvor kirken skulle bygges. Kirkeeierne stod mot det lokale kobberverkets ledelse. Bygdefolket kjørte tømmer til der de ville ha kirken, den ble laftet og fikk tak. Så ble den bare stående der. Til tross for enkelte fornyelser er det en utpreget 1700-tallskirke, oppført i 1742 og visstnok tatt i bruk før den var helt ferdig. Nøkkelen til kirkedøren bærer årstallet 1743. Sel var på 1700-tallet anneks til Vågå, men ble i 1910 hovedkirke i eget prestegjeld.

Dagens kirkebygg
Sel kirke er en laftet korskirke med 250 plasser. Byggmestre skal ha vært husmennene Knut Syversen Moen og Jo Hansen Moen. Oddbjørn Sørmoen («Kirker i Norge») forteller at kirken kan betraktes som en kombinasjon av moduler på ti ganger ti alen; dette gjelder de fire korsarmene og krysset over midten. Orienteringen er fra sørvest til nordøst, og kirken har vedheng (sakristi og våpenhus) på hver av korsarmene. Den fikk utvendig panel i 1870. Kirken ble restaurert i 1915–20 og i 1980.

Interiør og inventar
Innvendig er laftetømmeret synlig og umalt. Det er kor i østre (eller nordøstre) korsarm og orgelgalleri i vest (eller sørvest).

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Altertavlen fra Romundgard-kirken (skåret av Johannes Skraastad) ble med over til Selsverket og ble brukt i kirken inntil en ny altertavle ble skåret av Eistein Guttormsson Kjørrn, som også laget kongemonogrammet på korskillet. Kjørrn skal ha lært mye av den mer berømte Jakob Klukstad, som hadde skåret altertavlen til Heidal kirke (den som brant i 1933) under et opphold på Kjørrn. Tavlen i Sel var ferdig i 1783 og regnes som Kjørrns hovedverk. Han har ellers bl.a. arbeidet i Kvikne i Nord-Fron, Svatsum (nå i Aulstad), Hegge, Follebu og Vågå. Skraastad-tavlen ble lagt på loftet etter at kirken fikk ny tavle, men ble senere restaurert og tatt i bruk i Nord-Sel kirke, der den fortsatt er å finne.

Prekestolen er overført fra Romundgard-kirken og ser ut til å være skåret av en lokal treskjærer, eller som Schøning sier: «Prædikke-Stolen er, udenpaa, ziiret med druchbrokket smukt udarbeidet Løv-Værk, der er giort af en Bonde.»

Døpefonten i kleberstein er etter alt å dømme fra middelalderen og altså overført fra de tidligere kirkene. Overført er også et røkelseskar samt en rekke malerier med bibelske motiver, trolig malt etter gamle stikk, flere muligens av vågåpresten Henning Munch. Ifølge jubileumsboken er ikke nevnt i arkivene at en kirkeklokke, men det anses som sannsynlig, og kirkeleksikonet daterer dene til 1647 og sier den er støpt ved kobberverket. Kirken skal dessuten ha fått en ny klokke i 1752 som ikke er nevnt i kirkeleksikonet. Dette omtaler en klokke fra 1819 som skal ha blitt omstøpt i 1916. Orgelet er fra 1980 og ble bygget av Bruno Christensen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som har en rekke gamle gravminner, hvoran enkelte er bevart under takoverbygg. Kirkegården er omgitt av et særeget gjerde av tømmer og skiferheller. På parkeringsplassen vest for kirken står et krigsminnesmerke. Vest for plassen er en kirkestue og en barnehage. Prestegården Botten er like vest for dette igjen.

Ellers er det ikke så mange kilomenter til Nord-Sel kirke og til stavkirkerekonstruksjonen ved Jørundgard Middelaldersenter (kopi av den som ble bygget til Kristian Lavransdatter-filmen).

Sel kirke ble forsøkt påtent natt til 20. februar 2020.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nes kirke (Akershus)

Nes kirke

Bakgrunn
Området rundt gamle Nes kirke ble rammet av mange ras, og etter at kirken brant i 1854, ble ny kirke bygget en kilometer lenger nord, på den andre siden av det som nå er E16 (før: riksvei 2). Kirken ble tegnet av arkitekt P. H. Holtermann og oppført i 1859-60 i tegl som er upusset utvendig (fargen på steinen varierer med brenningsgrad) og pusset og malt innvendig. Norges kirker forteller at murmester Schøyen (formodentlig Carl Schøyen) hadde ansvaret for murarbeidet, mens tømmermannsarbeidet ble utført av en Neumann og snekkerarbeidet av Gulbrand Johnsen og Hans Andreassen Austad. Kirken ble formodentlig innviet i 1860, et årstall som er å lese over vestportalen.

Kirkebygg
Nes kirke er en langkirke med rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor med sakristi i sør samt høyt vesttårn omgitt av trappehus. I sin ytre fremtoning minner kirken mye om de nygotiske kirkene på siste halvdel av 1800-tallet, men dør- og vindusåpninger er rundbuet. Antallet sitteplasser er rundt 450.

Interiør og inventar
Det er galleri innenfor vestinngangen og langs langsidene. Koråpningen er rundbuet og skjermer litt for innsyn i høyden og bredden.

Noe av inventaret er fra den gamle kirken, bl.a. en dansk barokk altertavle, døpefont med himling, prekestolen og et epitafium. Altertavlen, i bruskbarokk, er skåret av Abel Schrøder d.y. og har årstallet 1661 risset inn på baksiden, men kom til Nes først i 1698, da den ble malt av Arffue Erichson. Kongemonogrammet er for Kristian V (på tronen i 1670). Tavlen viser fotvasken (jf. Joh 13, 12) nederst, så nattverden i storfeltet, omgitt av evangelistene, og over det igjen korsfestelsen med Johannes og Maria. Etter brannen vurderte man å sende tavlen til zulumisjonen, men det ble forhindret. Tavlen ble riktignok overmalt da den ble satt inn i den nye kirken, men den er siden restaurert.

Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1125. Foten antas å være fra kirkens gamle døpefont (gjenfunnet ved utgravning på Gamle Nes), mens kummen sies å komme fra en av de nedlagte kirkene i området til erstatning for en som ble ødelagt i brann i 1567. Den åttekantede døpefonthimlingen i bruskbarokk er tilbakeført fra Folkemuseet. Den ble malt av Peder Joensen i 1698.

Prekestolen (på sørsiden av korskillet) er opprinnelig en renessanseprekestol som ble omarbeidet til bruskbarokk i 1697 og malt av Peder Joensen i 1698. Fyllingene antas å gå tilbake til 1570. Evangelistfigurene ble reparert av Anthon Røvik i 1959.

Et epitafium over Jens Colstrup med familie antas å være skåret av Johannes Skraastad i 1697. De to kirkeklokkene er fra 1860, støpt av John Warner & Sons. Ifølge «Norges kirker» fikk kirken et ti stemmers August Nielsen-orgel i 1881. Ifølge kirkeleksikonet har dagens orgel 18 stemmer og er bygget av Albert Lang i 1989. Bildet av prospektet i «Norges kirker» stemmer med beskrivelsen av August Nielsen-orgelet, hvilket tyder på at prospektet er beholdt, eventuelt i tillegg til det nyere orgelet. Kirkebygget, bygningshistorien og inventaret er skildret mer detaljert i «Norges kirker».

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Øst for kirken står et gammelt bårehus som siden 1970-tallet har vært brukt som lager. På parkeringsplassen står noe som ser ut som et kombinert bårehus og servicebygg. I dette skal det finnes et ikon i form av et triptykon malt av Marit Lislerud. Ifølge «Norges kirker» (1969) står det en hestestall på kirkebakken. Denne må vel antas å være revet.

I middelalderen var det dessuten sognekirke ved gården Henni på motsatt side av Glomma. Den antas imidlertid å ha blitt nedlagt omkring reformasjonen.

Nes kirke
Nes kirke
Nes kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Heni kirke

Heni kirke

Bakgrunn
Dette kirkestedet, bare 2 km vest for Gjerdrum kirke, er fra middelalderen. Kirken var viet til jomfru Maria og Mikael (festdag 13. juli). Muligens har det vært flere kirker før den nåværende, og forgjengeren ser ut til å ha vært en tømmerkirke som ble privatisert med de andre kirkene i 1723 og ble kommunal eiendom i 1854. Den ble revet i 1864, da nåværende kirke ble bygget, dels av gamle materialer. Noen regelrett innvielse er visstnok ikke dokumentert.

Kirkebygg
Kirken er ikke spesielt stor (220 plasser). Det er en tømret kirke med rektangulært skip med takrytter midt på mønet, tilnærmet kvadratisk og rett avsluttet kor i øst med sakristi i forlengelsen og i vest et våpenhus med samme bredde som koret. Kirken har panel på ytter- og innerveggene. Kirken ble restaurert i 1926 og 1956 og fikk tekket om taket i 1958. Den må åpenbart ha blitt pusset opp også etter dette. Kirken ble for øvrig påtent den 19. juni 1994, men brannen ble oppdaget og slukket i tide til å hindre at kirken brant ned.

Interiør og inventar
Dagens interiørfarger ble satt av Ove Qvale i 1956, da kirken ble restaurert. Det er orgelgalleri i vest. Det er én bred og to smale buer mellom koret og skipet samt en lav balustrade. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv.

Altertavle, døpefont, et gotisk krusifiks mm. er overført fra den tidligere kirken. Altertavlen ble laget i 1763 av Thore Fjeldstad, som også stafferte den. Tavlen har tre etasjer (eller to etasjer og en meget høy predella) pluss toppstykke, og i hver etasje er det tre bilder adskilt av søyler. I storfeltene ser vi nattverden (flankert av Moses og Aron), korsfestelsen (flankert av Abrahams offer og kobberslangen i ørkenen) og oppstandelsen eller den tomme graven (flankert av Jona og hvalen og Lasarus’ oppvekkelse). Tavlen var overmalt, men ble avdekket av Domenico Erdmann i 1924. Norges kirker påpeker at figurer som ble satt opp på tavlen ved restaureringen, har likhetstrekk med Johannes Skraastads figurer i altertavlen i Gjerdrum kirke. Det er sannsynlig at de har tilhørt annet inventar. De står nå på egne sokler til utstilling.

Døpefonten fra 1766 er muligens også utført av Fjeldstad. Den har åttekantet skål og fot med akantusbøyler. Fonten har følgende innskrift: «Lader de smaa Børn komme til mig og formener dem det icke, Thi Guds Rige hører saadanne til.» (Mark 10, 14) Fonten har vært overmalt. Prekestolen er sekskantet og har 4 1/2 fag med 2 rundbuemotiver hver.

Krusifikset antas å være fra siste halvdel av 1200-tallet og henger i koråpningen. Det har hatt flere lag med farger og ble restaurert av Erdmann i 1925.

Orgelprospektet sies å stamme fra et orgel som ble levert av Belmont (Kristiania) i 1888 og muligens var bygget hos Holmbach i Tyskland. Et ti stemmers Jørgensen-orgel fra 1941 ble i 1981 avløst av et orgel bygget av Jan Erik Spigseth. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1901. «Norges kirker» omtaler også andre inventargjenstander og har en rekke bilder.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er relativt langt sør på kirkegården. Sørøst for kirken står et servicebygg.

Heni kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gjerdrum kirke

Gjerdrum kirke

Bakgrunn
Gjerdrum kirke ligger mellom noen gårder flere kilometer utenfor kommunesenteret Ask, men det var her bygdesenteret var i gammel tid. Ved Torshov like nord for kirken finner vi da også en rekke gravhauger fra jernalderen, og det har altså vært hov i nærheten. Trekirken på Gjerdrum var i middelalderen viet til Peter og Paulus. Kirken er første gang omtalt i et brev fra 1340, og den er omtalt i Biskop Eysteins jordebok for året 1398. Jens Nilssøn beskriver i sin visitasskildring fra 1594 «Gierdrums kircke som er en trækircke och er smucht flid inden vdj». Denne langkirken var i dårlig forfatning på 1660-tallet og ble i 1674 reparert og utvidet til korskirke av Anders Simonsen på Søndre Gjerdrum gård. Kirken ble truffet av lynet og brant ned den 7. august 1684 (eller muligens 1685). Simonsen og hans etterkommere overtok eiendomsrett og kallsrett for kirken mot å bygge opp igjen ny kirke.

Kirkebygg
Ny kirke ble reist på samme sted og i samme form, altså korskirke, i 1686. Den laftede kirken ble tjærebredd, men har siden fått stående panel som er hvitmalt. Det er mulig at dette skjedde ved en restaurering i 1859-61, etter at kirken hadde kommet i kommunal eie i 1852. Kirken ble restaurert også i 1931-32 samt til trehundreårsjubileet. Også innvendig er det panel. Som det fremgår av hovedbildet fra sørsiden, er det våpenhus i vest og sakristi i øst (begge muligens fra 1859-61 i sin nåværende form), og kirken har takrytter over krysset. Antall sitteplasser sies å være 350.

Gjerdrum kirke

Interiør og inventar
Innvendig er det gallerier langs alle veggene i vestre korsarm, og det er kor i østre korsarm. Domenico Erdmann satte interiørfargene i 1931, og kirken fikk samtidig blyinnfattede antikkglassvinduer med malerier av Borgar Hauglid (se her og her). I 1965 ble interiøret malt om etter planer av Ove Qvale.

Altertavlen og prekestolen i bruskbarokk er skåret av Johannes Skraastad. Arbeidene tidfestes til 1686, men Arnfinn Engen forteller (i Norsk biografisk leksikon) at Skraastad ikke hadde fått oppgjør for arbeidet da han døde i 1700. Altertavlen har to hovedetasjer samt predella og toppstykke. I nedre storfelt beskrives nattverden i skrift snarere enn i billedform, men det er et bilde av den på predellaen. På hver side av storfeltet står Moses og Aron. I øvre storfelt avbildes korsfestelsen (med Maria og Johannes), omgitt av figurer av Paulus (med sverd) og Simon (med sag). Det finnes en rekke andre figurer i tavlen, og de er skildret i Norges kirker, som også vet å fortelle at en figur av den oppstandne eller triumferende Kristus som tidligere stod øverst på tavlen, oppbevares i alteret og mangler fane. Prekestolen har fire fag med evangelister i storfeltene.

Døpefonten er fra slutten av 1600-tallet og er av samme type som i Holter kirke. En innskrift på fonten lyder: «Lader smaa Børn komme til mig thi Himmeriges Rige er deris.» (Jf. Matt 19, 14, Mark 10, 14 og Luk 18, 16.) Til fonten hører et messingfat med bilde av bebudelsen i midten og en frise med hjorter langs kanten. Altertavle, prekestol og døpefont er fargerestaurert av Erdmann.

Kirken har tidligere hatt et orgel bygget av sogneprest Ole Evensen Gjerdrum. Et seks stemmers Eriksen-orgel fra 1880 ble i 1966 avløst av et 12 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. Dette orgelet fungerte etterhvert dårligere, og det ble i 2013 byttet ut med et 16 stemmers orgel fra Ryde og Berg (innviet 8. desember). Kirken har to klokker. Den ene ble støpt av E. Rønning (Christiania) i 1779, den andre av Olsen Nauen i 1947. For øvrig finnes mye gammelt kirkesølv, gamle kirketekstiler mm. (se «Norges kirker»).

Kirkegård og omgivelser
Nordøst for kirken på kirkegården står et gravkapell oppført i pusset tegl i 1938 etter tegninger av Statens bygningsinspektør. Kirkeeier Anders Simonsen lot i sin tid oppføre gravkammer for ham selv og familien under koret. Kister etter Simonsen og hans datter skal fortsatt finnes der. På kirkegården er blant annet et gravmonument fra 1781 med hjulkors. Den tidligere prestegården, Østby, er ca. 500 meter sørøst for kirken. Den tidligere hovedbygningen er imidlertid revet og den ombygde forpakterboligen fra 1881 tatt i bruk som hovedbygning, ifølge Gjerdrum kommune. Presten holder imidlertid til i en nyere prestebolig i Ask.

Bårehus
Bårehus

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eidsvoll kirke

Eidsvoll kirke

Bakgrunn
Eidsvoll kirke har spilt en fremtredende rolle gjennom historien. Den hadde nær tilknytning Eidsivatinget, og det skal i deler av middelalderen ha vært forbindelser med Oslo domkapittel. Blant kjente sogneprester her er Nicolai Wergeland og Eilert Sundt. Hvorvidt det har vært kirke her allerede på Olav den helliges tid, vet man visst ikke sikkert, men den nåværende stammer fra ca. 1200 og har sitt nåværende utseende fra etter en brann i 1883, da gjenoppbyggingen ble planlagt av Carl Konopka, mens Günther Schüssler var byggmester.

Kirkebygg, bygningshistorie
Eidsvoll kirke av i dag er en korskirke i stein og tegl, og veggene er pusset. Kirken har form som et latinsk kors med tårn over krysset, og vestre korsarm er lengst. Utseendet har imidlertid blitt endret flere ganger, ikke minst fordi kirken gjentatte ganger har vært herjet av brann. For et par eldre branner kjenner vi ikke detaljene, men brannene i påsken 1762 og 17. juli 1883 er godt dokumentert, og innebar i praksis at bare murene — eller deler av dem — var igjen. Underveis har også eierskaps- og maktforhold skiftet. For eksempel gikk kallsretten til prestegjeldet i 1649 til stattholder Hannibal Sehested. På auksjonen i 1723 ble kirken solgt til Hans Nobel, som umiddelbart overdro den til den samme biskop Deichman som hadde administrert auksjonene for kong Frederik IV. Siden gikk kirken via flere mellomledd til Eidsvoll kommune i 1853. Etter brannen i 1883 ble det meste av koret og tverrskipenes steinmurer beholdt (men gavlene ble murt opp på nytt), mens murene i skipet (vestre korsarm) ble regnet som for svake og ble revet og erstattet med teglvegger på de gamle fundamentene. Siden teglmurene var tynnere, gav de litt større plass på samme areal, men forskjellen var ikke dramatisk. Det er sakristi i hjørnet mellom koret og nordre korsarm.

Kirkebyggets tekniske sider er skildret mer detaljert i Norges kirker. Vi skal nøye oss med å konstatere at åpningene mellom tårnfoten (altså krysset) og skip / kor / tverrarmer er blitt adskillig større enn de var i riktig gamle dager. Interiøret har gjennomgått endringer i 1915 (altertavle og døpefont restaurert ved Domenico Erdmann), 1927 (under ledelse av Ole Stein) og frem mot 1966 (etter planer av Bjarne Hvoslef). 21. august 2000 var det igjen brann i kirken med betydelige skader, skjønt mediereportasjene virker ikke så veldig presise. I alle fall måtte blant annet altertavlen og dens bilder restaureres.

Interiør
Inne i kirken er det vestgalleri med orgel, og gallerier strekker seg østover langs skipets nordre og søndre vegg. Koråpningen er rundbuet, og prekestolen står i dens nordre kant.

Inventar
En altertavle fra begynnelsen av 1600-tallet er nå å finne i Feiring kirke. I 1678 skar Johannes Skraastad ny altertavle til kirken. Denne ble staffert av Peder Joensen (kontrakt inngått i 1681). Denne altertavlen gikk formodentlig tapt i brannen i 1762. Altertavlen som er i kirken, er fra 1765. Den har tre etasjer med oljemalerier i midtfeltene omgitt av pilastre og med rokokkovinger. Bildene forestiller (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Tavlen har vært overmalt, og den har blitt restaurert flere ganger, senest etter brannen i 2000.

Det har vært flere prekestoler. Den nåværende er fra 1956 og ble «rekonstruert etter forslag fra Bjarne Hvoslef», ifølge «Norges kirker». I dette inngår blant annet tre rokokkostaver fra 1765. Himlingen er laget i 1956.

Rokokkodøpefonten fra 1765 ble reddet ut ved brannen i 1883. «Norges kirker» omtaler også en middelalderdøpefont av kleberstein.

Kirken har naturlig nok hatt en rekke orgler. Det nåværende er fra 2003 og ble bygget av sveitsiske Orgelbau Kuhn (som også leverte det store orgelet til Uranienborg kirke i 2009 og har restaurert Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen). Det ser dessuten ut til å stå et kororgel i søndre korsarm (fabrikat ukjent for undertegnede; det tidligere brant visstnok opp i 2000). På veggen under orgelgalleriet henger en rekke portrettbilder av prestene, men denne skikken ser ut til å ha opphørt i 1978. De tre klokkene er støpt av O. Olsen & Søn, to i 1885, én i 1898.

Kirkegård og omgivelser
Deler av kirkegården er omgitt av en steinmur, og det fines nyere parseller omgitt av plankegjerde. Ved utgravninger under koret, tverrarmene og krysset i 1964-65 er det funnet begravelser som antas å være eldre enn kirken. Sør for kirken står et tømret bårehus. Utenfor kirken finner vi også et krigsminnesmerke, en minnestein over Henrik Wergeland og en statue av hans søster Camilla (gift Collett). Det er også en tavle med informasjon om Wergelandfamilien. Området innbyr i det hele tatt til wergelandsturisme, og det er relativt korte avstander til prestegården (selv om hovedbygningen fra Wergelands tid er brent ned), Eidsvoll Verk (med Eidsvollsbygningen) og bygdetun. Kort sagt: Et område for den historieinteresserte.

Eidsvoll kirke før brannen i 1883
Kirken i 2014
Glassmaleri i et nordvindu
Krigsminnesmerke
Minnesmerke over Henrik Wergeland
Minnesmerke over Camilla Collett

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden