Stikkord: Johannes Skraastad

Tørberget kirke

Tørberget kirke

Kirkebygg
Tørberget kirke er vest i Trysil kommune, ikke så mange kilometer fra kommunegrensen til Elverum. Det er en tømret langkirke med 150 plasser. Den ble tegnet av Statens bygningsinspektør og oppført av byggmestrene Harald Brænd og Gj. Floden. Kirken ble ble innviet som kapell den 19. mars 1933 med kronprins Olav og kronprinsesse Märtha til stede, men har vært titulert som kirke siden 1996. Før kirken (kapellet) ble bygget, var det blitt innviet kirkegård på stedet den 3. august 1924, og det var innredet kirkesal i Tørberget skole. Området var for øvrig blitt bosatt av finner på 1670-tallet.

Inventar
Altertavlen her ble trolig skåret av Johannes Skraastad, bruskbarokkens store mester, til gamle Elverum kirke i 1686. Den ble solgt til Trysil i 1735 og var i Trysil kirke fra 1749. I 1752 ble den pusset opp og påmalt årstall. Da Trysil fikk ny altertavle i 1897, ble den gamle satt i våpenhuset, før det fant veien til det lokale bygdemuseet. Så fikk den altså et nytt hjem i kapellet i 1933.

Prekestolen ser ut til å ha kommet samme vei, men gjorde tjeneste som kateter på Innbygda skole etter bruken i Trysil kirke, før den også var innom museet var innom museet og endte opp på Tørberget. Prekestolen har baldakin (himling). Annet gammelt inventar som er overtatt fra museet, er døpefonten (en guttefigur som bærer kummen og en kroneformet himling) og en basunegnel som svever under kirketaket.

Kirkens første orgel ble innviet den 9. juni 1935 etter at det hadde vært forskjellige former for lokal pengeinnsamling, men det fremgår ikke av jubileumsheftet hva slags orgel dette var. Dagens orgel er fra 1974 og har syv stemmer. Det er ifølge Norsk orgelregister bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det fremgår ikke helt av jubileumsheftet hva slags kirkeklokker som finnes her, men vi får anta at den ene er den som ble gitt av kommunen i kirkegårdstiden på 1920-tallet, mens den andre er kjøpt inn senere. Det fortelles ellers om gaver til inventar gjennom årene. Til 75-årsjubileet fikk kirken et prosesjonskors laget av Snorre Gleditsch.

Kirken er blitt utbedret og restaurert en rekke ganger. Særlig var det en større restaurering i 1977, og både kirke og bårehus ble malt sommeren 2001.

Kirkegård
Kirkegården, som omgir kirken, ble altså innviet i 1924, og den er utvidet og utbedret en rekke ganger. Et bårehus ved parkeringsplassen ble oppført i 1984–85 og innviet den 24. mars 1985. Hjemmesykepleien hadde kontorplass der i en årrekke fra 1988, og i 1990 ble det bygget kjøkken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vallset kirke

Vallset kirke

Bakgrunn
Når fikk Vallset sin første kirke? Det synes uklart. Ifølge Oluf Rygh er Vallarsetr eller Vallasetr trolig et eldre navn på Tomter, gården der Vallset kirke står. Navnet Tomte om opphavsgården skal være nevnt første gang i 1520. Hos Jens Nilssøn heter det først: «Rommedal hoffuit kircke, med sine annexer, oc giøris ingen tieniste vdi Vallesetter oc Hoffs [Hov, nær Tangen] kiercke.» Likevel heter det i visitasskildringen fra 1594: «Till Rommedall er en annex kallis Vallesetter ligger i sud oust 1 miill fra hoffuitkircken der giøris tienniste .3. gange om aarit.» Det har altså eksistert en kirke i Vallset på 1500-tallet, kanskje fra etter reformasjonen. Denne kirken er så omtalt flere ganger før den ble revet for å gi plass for dagens kirke.

Vallset kirke er ved fylkesvei 24, litt nord for tettstedet Gata i Stange kommune. Den står på motsatt side av Tomtvegen (fylkesvei 1886) i forhold til Tomter gård, og den het Tomter kirke helt til 1924. Opprinnelig var den altså anneks til Romedal. Kirken skal være tegnet av «Capitaine Frisak» og ble oppført av Thomas Aasen og Ole Bækken, og innviet den 25. september 1850.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet korskirke med vesttårn og 350 sitteplasser. Den fikk utvendig bordkledning og høyere spir i 1874. Jubileumsboken (som ikke er helt klar på dette området) kan tolkes slik at det ble gjort om på inventaret rundt 1898. Bilder fra tiden etter det (f.eks. her) viser kirken med innvendig panel og en tredelt korbue som ikke er der i dag. Fargemessig virker kirken helt nøytral, og den avbildede prekestolen passer inn i dette mønsteret. Den nygotiske altertavlen har et bilde malt i kopi etter alterbildet i Gjøvik kirke (som ble malt av Asta Nørregaard i 1883). Senere ble kirken restaurert omkring hundreårsjubileet i 1950, og ble i den forbindelse gjeninnviet av biskop Kristian Schjelderup. Ved denne restuaureringen ble tømmerveggene avdekket igjen, og kirken fikk tilbake gammelt inventar som hadde vært gjemt på loftet. Kirken ble også pusset opp til 150-årsjubileet i 2000.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor vestinngangen. Det er kor i østre korsarm, og korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Det står uklart for oss hva slags inventar som var brukt i kirken i begynnelsen, men alterbildet som er avbildet rundt 1900, kan ikke ha vært i bruk i begynnelsen, for eksempel. La oss se på det som er i bruk nå.

Altertavlen og prekestolen fra gamlekirken kom altså på plass igjen drøyt hundre år etter at kirken var ny. Altertavlen antas å være skåret av Johannes Skraastad. Den er omtalt i en besiktigelse fra 1686 og dateres derfor ofte til det året, i likhet med en rekke andre Skraastad-tavler, men den kan være litt eldre. Tavlen ble staffert i 1721 og bærer givernes navn. Prekestolen forbindes også ofte med Skraastad, men Hans-Jacob Dahl argumenterer i sin Skraastad-bok for at den er skåret av en annen treskjærer med utgangspunkt i prekstolen i Romedal kirke. Dette synspunktet bygger blant annet på en ikonografisk feil der Lukas er fremstilt som skjeggløs, mens det normalt er Johannes som fremstilles slik. Døpefonten ble laget av håndverkslærer Wangensteen i 1957.

Altertavle
Prekestol
Madonna fra Vallset

Til en bispevisitas i 1961 kom en utskåret skulptur av jomfru Maria og barnet (Vallsetmadonnaen, trolig fra 1200-tallet) på plass på nordveggen. På motsatt side henger en figur av den hellige Laurentius (bedre kjent i Norge som Lavrans eller Lars). Bakgrunnen for disse skulpturene synes ukjent; Vallset hadde ikke kirke i middelalderen. 24 epitafier ble overtatt fra den tidligere kirken. Fire av disse henger i dagens kirke, mens de andre er å finne på Norsk folkemuseum i Oslo (og avbildet i Digitalt museum, noen også på Wikimedia Commons).

Orgelet er fra 1959 og kommer fra J.H. Jørgensen. Kirkeklokkene ble støpt hos Hans Skjerstad i Elverum da kirken var ny. Den største klokken fra gamlekirken er støpt inn i den minste nyklokken. Klokkene ringes fortsatt for hånd, ifølge jubileumsboken.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som strekker seg et stykke østover. Gamlekirken stod sør for den nåværende kirken. Vest for kirken er et gravkapell.

Gravkapell

Kilder og videre lesning:

 

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Listadkirken

Listad

Bakgrunn, bygningshistorie
Listad kirke eller Listadkirken viser til forrige inkarnasjon av hovedkirken i Fron, på Hundorp i Sør-Fron. Den lå lenger opp i lia enn dagens kirke, nærmere bestemt på Kyrkjeåkeren på oversiden av fylkesvei 2590 (tidl. 405), vis-à-vis gården Nedre Listad (gnr. 59) på jord som nå tilhører Øvre Listad (gnr. 58). For en tilfeldig forbipasserende er det ingenting som skulle tyde på at det har stått kirke på stedet, men i år med flom er det ikke uvanlig at det skylles opp noen hodeskaller, slik det skjedde i 2013.

Olav den hellige skal ha bodd på Listad da han holdt ting med Dale-Gudbrand og de andre bøndene på Hundorp. Kirken er første gang omtalt i 1370, og på 1500-tallet er den omtalt som Frons hovedkirke. Det antas at denne kirken var en stavkirke som ble omfattende satt i stand i 1617, samtidig som den muligens ble utvidet til korskirke med «vinger» (tverrarmer). Disse vingene er omtalt i regnskapet i 1661. I 1694 ble takets sperreverk skiftet ut, og i en omtale fra 1707 fortelles: «Denne Kircke som er af reisevercks bygning, hvis vægger inden til af huller oc infældninger var meget ille udseende, er behørigen over alt beklædt.» Ved den store auksjonen i 1723 kom kirkene på private hender, og det var hektisk byggevirksomhet i Gudbrandsdalen på 1700-tallet, med nye kirker oppført mange steder. I forbindelse med søknad om bygging av ny kirke i 1770-årene heter det: «Froens Hoved-Kirke er en gamel Reyse-Bygning, og staar paa en meget sumpig og ubeqvem Grund.» Inntrykket bekreftes av Hugo Friderich Hiorthøy, som skriver i 1785: «Froens Hoved-Kirke er en gammel Korskirke af Staver eller Reisværk, som uden Tvivl haver været bygget førend Reformationen. Den staaer strax ved Gaarden Listad, og er baade brøstfeldig og i Henseende til Menighedens Størrelse alt for liden.» Byggingen av den nye kirken kom i gang i 1786, men på grunn av Storofsen drøyde det helt til 1792 med ferdigstilling og innvielse. Gamlekirken ble så revet, og det ble holdt auksjon over den gamle kirkegården den 19. oktober 1792.

Inventarets skjebne
Om det ikke er så mange spor etter gamlekirken i omgivelsene, er en god del av inventaret tatt vare på. Det gjelder ikke minst prekestolen, som er i bruk i dagens Sør-Fron kirke. Den ble skåret av Lars Borg, som inngikk kontrakt om dette den 6. mai 1703 på en reise gjennom Gudbrandsdalen der han sikret seg oppdrag for en god stund fremover. Akantus er brukt som et av flere dekorative elementer i prekestolen i Vågå kirke fra 1630-tallet, men Borgs prekestol regnes som første inventargjenstand med regelrett akantusskurd i Gudbrandsdalen, så vi snakker virkelig om state of the art. I dagens kirke er prekestolen montert oppe på veggen i et prekestolalter, slik moten var ved overgangen mellom 1700- og 1800-tallet. Ved den anledning måtte et par sidefelt skjæres av, og oppgangen med dør og billedfelt ble brukt på annet vis.

Prekestol i Sør-Fron kirke
Epitafium fra Listad
Krusifiks fra Listad
Planker fra Listad på Maihaugen

Av andre ting som i første omgang ble overført til nykirken, var kirkeklokkene, et epitafium og et krusifiks. Sistnevnte ble trolig skåret på 1300-tallet. Det ble i 1901 sendt videre til Norsk folkemuseum og i 1907 deponert i Oldsaksamlingen. Dette skal ha vært Kristen Listads inspirasjon idet han skar krusifikser til kirkene i Sødorp, Kvam, Kvikne, Venabygd og Fåvang. Epitafiet ble sendt til Folkemuseet sammen med krusifikset. Bildet er et korsfestelsesmotiv som har mye til felles med det nåværende alterbildet i Sør-Fron kirke. Tildragelsen er skildret i Joh. 19. Til Folkemuseet kom i 1897 for øvrig en gammel gravstein i form av en klebersteinsplate fra 1637. Når det gjelder kirkeklokkene, finnes fortsatt to i dagens kirke: en liten klokke fra middelalderen og en som ble støpt i 1703. En annen klokke fra 1703 ble gitt til Kvam kirke, men ble ødelagt i brannen i 1940. Ifølge Gerhard Schøning var det i 1775 en fjerde klokke i tårnet, støpt i 1647.

Listadkirken har nok hatt flere altertavler, men den altertavlen vi kjenner til, ble skåret av Johannes Skraastad i 1676 og fant etterhvert veien til Folldal kirke, der den fremdeles befinner seg.

Døpefonten i Listadkirken var av kleberstein i to deler. Kummen befinner seg i Oldsaksamlingen, mens foten er borte. Herman Major Schirmer skrev i 1902 at kummen, som skal ha vært svært lik den i Heidal kirke, var til salgs på Listad. En skildring av Anders Sandvig fra 1907 tyder på at kummen kombinert med en fot fra Fåberg kirke stod i Fiskerkapellet. Etter at Garmo stavkirke ble flyttet til Maihaugen, ble imidlertid denne kombinasjonen byttet bort til Oldsaksamlingen mot døpefonten fra Garmo. Ifølge jubileumsboken om Sør-Fron kirke er den imidlertid feilkatalogisert ved at kummen sies å være fra Fåberg og foten fra Listad.

Det finnes gjenstander fra Listadkirken også på Maihaugen. Mest kjent er det såkalte Hundorpskrinet, som Anders Sandvig kjøpte i sin tid. Beslagene på skrinet er mye eldre enn selve skrinet og skal være laget i Frankrike tidlig på 1200-tallet. Videre finnes på Maihaugen et utskåret trerelieff som antas å være fra 1500-tallet, og som viser Kristi gravlegging. Det kan ha inngått i et alterskap, og det ble tidligere brukt på alteret i Isumkapellet. Fra Isums nabogård Skarstad fikk Sandvig tak i en dør med et felt skåret av Erik Kolstrup som også ble brukt i Isumkapellet på museet. Det antas at det dreier seg om døren til sorenskriver Niels Hauritz’ pulpitur i Listadkirken.

Materialer fra Listad
Også andre ting fra Listadkirken ble spredt på bygda: Materialene ble solgt på auksjon, og det er f.eks. kjent at materialer fra kirken er brukt i gavlfeltet i ishuset på prestegården. Et loft på Brandrud har i andreetasjen i svalen fint dekorerte bord med blomster og planter samt menneskefigurer med vinger. Det skal dreie seg om de allegoriske figurene Pietas og Prudentia. Noen planker fra prestegården ble gitt til Maihaugen i 1960-årene og kan ses i utstillingen der. Disse har malte skyer på blå bakgrunn samt noe blomsterdekor, og det er mulig at det dreier seg om rester av korhimlingen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sel kirke

Sel kirke

Bakgrunn, kirkene på Romundgard
Sel har hatt kirke siden middelalderen, men før dagens kirke ble oppført, var kirkestedet ved Romundgard på Nord-Sel, «strax oven eller norden for bemeldte Romundgaard,» som det heter hos Gerhard Schøning (1775). Om den første kirken vites ikke mye, men den kan vel på generelt grunnlag antas å ha vært en stavkirke. Ny kirke (formodentlig laftet) ble oppført samme sted i 1628. På et møte i etterkant, i 1630, ble regnskapet oppgjort, og begivenheten ble skildret som følger: «Efterdi den forrige kirke var ganske forrådnet og nedefalden, er efter stor fornødenhed en anden kirke igjen opbygget.» Denne kirken var i dårlig forfatning da den ble solgt til bygdefolket i 1723.

I 1624 ble det anlagt smeltehytte for Fredriks Gaves Kaaber-Verk ved elven Ulas bredder på Selsverket, noe som førte til at befolkningstyngdepunktet i bygda flyttet seg sørover. Det ble snart besluttet å bygge en ny kirke på nytt sted, men det skal ha vært lokal uenighet om hvor kirken skulle bygges. Kirkeeierne stod mot det lokale kobberverkets ledelse. Bygdefolket kjørte tømmer til der de ville ha kirken, den ble laftet og fikk tak. Så ble den bare stående der. Til tross for enkelte fornyelser er det en utpreget 1700-tallskirke, oppført i 1742 og visstnok tatt i bruk før den var helt ferdig. Nøkkelen til kirkedøren bærer årstallet 1743. Sel var på 1700-tallet anneks til Vågå, men ble i 1910 hovedkirke i eget prestegjeld.

Dagens kirkebygg
Sel kirke er en laftet korskirke med 250 plasser. Byggmestre skal ha vært husmennene Knut Syversen Moen og Jo Hansen Moen. Oddbjørn Sørmoen («Kirker i Norge») forteller at kirken kan betraktes som en kombinasjon av moduler på ti ganger ti alen; dette gjelder de fire korsarmene og krysset over midten. Orienteringen er fra sørvest til nordøst, og kirken har vedheng (sakristi og våpenhus) på hver av korsarmene. Den fikk utvendig panel i 1870. Kirken ble restaurert i 1915–20 og i 1980.

Interiør og inventar
Innvendig er laftetømmeret synlig og umalt. Det er kor i østre (eller nordøstre) korsarm og orgelgalleri i vest (eller sørvest).

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Altertavlen fra Romundgard-kirken (skåret av Johannes Skraastad) ble med over til Selsverket og ble brukt i kirken inntil en ny altertavle ble skåret av Eistein Guttormsson Kjørrn, som også laget kongemonogrammet på korskillet. Kjørrn skal ha lært mye av den mer berømte Jakob Klukstad, som hadde skåret altertavlen til Heidal kirke (den som brant i 1933) under et opphold på Kjørrn. Tavlen i Sel var ferdig i 1783 og regnes som Kjørrns hovedverk. Han har ellers bl.a. arbeidet i Kvikne i Nord-Fron, Svatsum (nå i Aulstad), Hegge, Follebu og Vågå. Skraastad-tavlen ble lagt på loftet etter at kirken fikk ny tavle, men ble senere restaurert og tatt i bruk i Nord-Sel kirke, der den fortsatt er å finne.

Prekestolen er overført fra Romundgard-kirken og ser ut til å være skåret av en lokal treskjærer, eller som Schøning sier: «Prædikke-Stolen er, udenpaa, ziiret med druchbrokket smukt udarbeidet Løv-Værk, der er giort af en Bonde.»

Døpefonten i kleberstein er etter alt å dømme fra middelalderen og altså overført fra de tidligere kirkene. Overført er også et røkelseskar samt en rekke malerier med bibelske motiver, trolig malt etter gamle stikk, flere muligens av vågåpresten Henning Munch. Ifølge jubileumsboken er ikke nevnt i arkivene at en kirkeklokke, men det anses som sannsynlig, og kirkeleksikonet daterer dene til 1647 og sier den er støpt ved kobberverket. Kirken skal dessuten ha fått en ny klokke i 1752 som ikke er nevnt i kirkeleksikonet. Dette omtaler en klokke fra 1819 som skal ha blitt omstøpt i 1916. Orgelet er fra 1980 og ble bygget av Bruno Christensen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som har en rekke gamle gravminner, hvoran enkelte er bevart under takoverbygg. Kirkegården er omgitt av et særeget gjerde av tømmer og skiferheller. På parkeringsplassen vest for kirken står et krigsminnesmerke. Vest for plassen er en kirkestue og en barnehage. Prestegården Botten er like vest for dette igjen.

Ellers er det ikke så mange kilomenter til Nord-Sel kirke og til stavkirkerekonstruksjonen ved Jørundgard Middelaldersenter (kopi av den som ble bygget til Kristian Lavransdatter-filmen).

Sel kirke ble forsøkt påtent natt til 20. februar 2020.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Dovre kirke

Dovre kirke

Dovre kirke er ganske original ved at den er av tre, men kledd med skiferplater. Dette har vært kalt kirkens panser. Kirken er opprinnelig fra 1700-tallet, men det har vært kirker i Dovre siden middelalderen. La oss se på noen av disse.

Dovre 1
Håkon Håkonsson skal ha latt oppføre et kapell på Tofte, muligens rundt 1250. Denne gården har vært kongsgård og er omtalt av Snorre, som forteller at Harald Hårfagre holdt julegjestebud der. Kanskje har kapellet vært beregnet på reisende. Videre skal det ha vært kirkebygg på Steig og Bree. Det finnes formodentlig ikke konkrete rester etter noen av disse.

Dovre 2
Ved Svensgard eller Sveinsgard, ikke så langt fra den nåværende kirken, skal det ha stått en liten stavkirke som ifølge P.A. Munch er nevnt i tidlig middelalder. Denne lå noe lenger opp i åsen, og det var muligens en tungvinn plassering.

Dovre 3
Rundt 1400 (sånn cirka) ble det oppført en stavkirke i grenseområdet mellom gårdene Skjelstad og nyutskilte Bergseng. Også dette er litt nord for den nåværende kirken, nedenfor tidligere nevnte Tofte. Det skal ha vært kirkegård der (med funn av benrester), og området omtales visstnok som Kyrkjeåkeren. Kirken ble beskrevet som skrøpelig i 1673 og trengte visstnok flere reparasjoner, blant annet i 1694 og 1710. I 1686 fikk kirken ny altertavle laget av Johannes Skraastad. Denne ble sammen med alterutstyr ellers samt døpefont og døpefat overført til dagens kirke. På 1730-tallet var kirken i dårlig tilstand, og grunnforholdene på kirkestedet var ansett som uegnet.

Den som søker i nettportaler, kan komme over gjenstander som denne madonnafiguren, som ser ut til å stamme fra de tidligere Dovre-kirkene.

Dovre kirke av Paul Gaimard
Dovre kirke med hvitt tårn

Dagens kirke
Ny kirke ble besluttet bygget nærmere dalbunnen, og det ser ut til at sogneprest Niels Stockfleth deltok i planleggingen. Den laftede korskirken, som i dag har 250 plasser, ble oppført og tatt i bruk i 1736 med Jesper Mikkelson Rusten som byggmester og innviet den 21. februar 1740 av biskop Niels Dorph, som gav den navnet Zionskirken. (Gamlekirken ble revet to uker før den nye ble tatt i bruk.) Man antar at Per Person, lokal snekker og treskjærer, hadde ansvaret for innredningen av kirken. Det ser ut til å være en viss enighet om at prekestolen (med himling) og korskillet ble skåret av Lars Pinnerud, slik Roar Hauglid hevdet (mens bl.a. Johan Meyer hadde hevdet at det dreide seg om Jakob Klukstad i hans yngre dager). Klokker Fredrik Wiborg dekorerte korbuen i 1756. Ellers ble altså noe inventar overført fra gamlekirken.

Dovre kirke
Dovre kirke
Dovre kirke

Kirken har vært reparert og restaurert en rekke ganger. Det utvendige ble nok endret mest dramatisk i 1840–41, etter at det hadde tatt rundt ti år å innhente nødvendige tillatelser. Arbeidene ble ledet av Pål Tofte, som hadde med seg Hans Stigen og Jakob Storlien. I denne prosessen ble tårnet endret ganske radikalt. Det hadde tidligere vært høyere, men det var store problemer med stabiliteten. Kirken ble dekket med skiferheller (som lå og ventet i ti år mens søknadsprosessen gikk sin gang). Videre ble gulvet i koret gjort høyere enn gulvet i skipet, og ny altertavle ble laget av Jo Hjerkinn (med bl.a. en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusfigur og en fremstilling av nattverden). Arbeid med grunnmuren ble gjort i 1845, og i 1910 var det på ny tid for reparasjon/restaurering. Igjen ble grunnmuren reparert (med sement), nytt gulv ble lagt og veggene innvendig ble malt med gråblå maling — i den grad at man dekket over Wiborgs korskilledekorasjoner. Tårnet ble malt hvitt (før det ble rødt ved neste restaurering). Kirken ble så restaurert i 1953–54. Vegger ble avlutet, og man forsøkte å finne tilbake til gamle farger som var blitt overmalt. Skraastads altertavle ble gjeninnsatt, men man måtte rekonstruere et par av figurene fra Skraastad-tavlen i Gjerdrum kirke. Hjerkinns altertavle står nå på galleriet i sør. Magnus Poulsson ønsket å tilbakeføre tårnet mer til det opprinnelige, idet han oppfattet tårnet fra 1840 som pjuskete, men Rikstantikvaren mente tårnet hadde hevd og tradisjon. Det ble også besluttet å beholde steinhellene etter en viss diskusjon. 275-årsjubileum ble feiret på olsokdagen i 2011.

Kor
Altertavle
Kongemonogram
Prekestol
Lukket stol
Dåpshus
Døpefont
Orgelgalleri
Jo Hjerkinns altertavle

Inventar
La oss gjennomgå noe av det sentrale inventaret ganske raskt. Skraastads altertavle er naturlig nok i bruskbarokk. Hovedbildet (med utskårne figurer) viser Jesus på korset omgitt av Maria og Johannes. Dette bildet er flankert av figurer av Moses og Aron. Over hovedbildet finner vi Kristian Vs kongemonogram og på toppen den tronende Kristus. Pinneruds prekestol, som står i nordkant av koråpningen, har åttekantet grunnform og oppgang fra koret. På himlingen finner vi Kristian VIs kongemonogram, og det er naturligvis akantusutskjæringer på det hele. Døpefonten i kleberstein er fra middelalderen. Nåværende orgel er fra Ryde & Berg fra 1992. De to kirkeklokkene er fra 1734 (Amsterdam) og 1800 (Arnt Hedemark). For flere detaljer henvises til kildene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har nok vært endret noe gjennom tidene og virker ganske ugjenkjennelig på et gammelt stikk fra 1840-tallet, eller for den saks skyld på dette bildet fra tidlig 1900-tall. Den ble åpenbart ikke betraktet som særlig vakker i gamle dager, men er etterhvert satt i bedre stand, og vegetasjonen er mer omfattende enn i gamle dager. I dag vil de fleste besøkende ankomme gjennom porten i sørvest. (Kirkens orientering er forøvrig omtrent fra nordvest til sørøst, og gjennom nevnte port ser man mot inngangen i sørvest.) Et bårehus tegnet av Erik Langdalen ble oppført nordøst for kirken og innviet 1. oktober 1972. På den andre siden av veien stod det tidligere et menighetshus som ble bygget sommeren 1938 og revet i 1973. (På kartet er det markert et hus som ser ut til å tilhøre Dovre kirke, så det er mulig at nytt menighetshus er oppført siden.) På kirkegården sørøst for kirken finner vi ellers blant annet tre allierte krigsgraver (Commonwealth War Graves) og et sovjetisk krigsminnesmerke, og en rekke gamle gravminner er samlet under et eget takoverbygg.

Gamle gravminner
Commonwalth War Graves
Sovjetisk krigsminnesmerke

Tidligere nevnte Skjelstad gård ble prestegård i 1863, men var i utgangspunktet svært nedslitt og krevde mye istandsettingsarbeid. Det kan ellers nevnes at Dovre tidligere var anneks til Lesja, men ble utskilt som eget prestegjeld i 1861 (i første omgang sammen med Øvre Folldal, som kort tid etter ble overført til Lille-Elvdalen, bestående av nåværende Alvdal og Folldal).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nes kirke (Akershus)

Nes kirke

Bakgrunn
Området rundt gamle Nes kirke ble rammet av mange ras, og etter at kirken brant i 1854, ble ny kirke bygget en kilometer lenger nord, på den andre siden av det som nå er E16 (før: riksvei 2). Kirken ble tegnet av arkitekt P. H. Holtermann og oppført i 1859-60 i tegl som er upusset utvendig (fargen på steinen varierer med brenningsgrad) og pusset og malt innvendig. Norges kirker forteller at murmester Schøyen (formodentlig Carl Schøyen) hadde ansvaret for murarbeidet, mens tømmermannsarbeidet ble utført av en Neumann og snekkerarbeidet av Gulbrand Johnsen og Hans Andreassen Austad. Kirken ble formodentlig innviet i 1860, et årstall som er å lese over vestportalen.

Kirkebygg
Nes kirke er en langkirke med rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor med sakristi i sør samt høyt vesttårn omgitt av trappehus. I sin ytre fremtoning minner kirken mye om de nygotiske kirkene på siste halvdel av 1800-tallet, men dør- og vindusåpninger er rundbuet. Antallet sitteplasser er rundt 450.

Interiør og inventar
Det er galleri innenfor vestinngangen og langs langsidene. Koråpningen er rundbuet og skjermer litt for innsyn i høyden og bredden.

Noe av inventaret er fra den gamle kirken, bl.a. en dansk barokk altertavle, døpefont med himling, prekestolen og et epitafium. Altertavlen, i bruskbarokk, er skåret av Abel Schrøder d.y. og har årstallet 1661 risset inn på baksiden, men kom til Nes først i 1698, da den ble malt av Arffue Erichson. Kongemonogrammet er for Kristian V (på tronen i 1670). Tavlen viser fotvasken (jf. Joh 13, 12) nederst, så nattverden i storfeltet, omgitt av evangelistene, og over det igjen korsfestelsen med Johannes og Maria. Etter brannen vurderte man å sende tavlen til zulumisjonen, men det ble forhindret. Tavlen ble riktignok overmalt da den ble satt inn i den nye kirken, men den er siden restaurert.

Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1125. Foten antas å være fra kirkens gamle døpefont (gjenfunnet ved utgravning på Gamle Nes), mens kummen sies å komme fra en av de nedlagte kirkene i området til erstatning for en som ble ødelagt i brann i 1567. Den åttekantede døpefonthimlingen i bruskbarokk er tilbakeført fra Folkemuseet. Den ble malt av Peder Joensen i 1698.

Prekestolen (på sørsiden av korskillet) er opprinnelig en renessanseprekestol som ble omarbeidet til bruskbarokk i 1697 og malt av Peder Joensen i 1698. Fyllingene antas å gå tilbake til 1570. Evangelistfigurene ble reparert av Anthon Røvik i 1959.

Et epitafium over Jens Colstrup med familie antas å være skåret av Johannes Skraastad i 1697. De to kirkeklokkene er fra 1860, støpt av John Warner & Sons. Ifølge «Norges kirker» fikk kirken et ti stemmers August Nielsen-orgel i 1881. Ifølge kirkeleksikonet har dagens orgel 18 stemmer og er bygget av Albert Lang i 1989. Bildet av prospektet i «Norges kirker» stemmer med beskrivelsen av August Nielsen-orgelet, hvilket tyder på at prospektet er beholdt, eventuelt i tillegg til det nyere orgelet. Kirkebygget, bygningshistorien og inventaret er skildret mer detaljert i «Norges kirker».

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården. Øst for kirken står et gammelt bårehus som siden 1970-tallet har vært brukt som lager. På parkeringsplassen står noe som ser ut som et kombinert bårehus og servicebygg. I dette skal det finnes et ikon i form av et triptykon malt av Marit Lislerud. Ifølge «Norges kirker» (1969) står det en hestestall på kirkebakken. Denne må vel antas å være revet.

I middelalderen var det dessuten sognekirke ved gården Henni på motsatt side av Glomma. Den antas imidlertid å ha blitt nedlagt omkring reformasjonen.

Nes kirke
Nes kirke
Nes kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Heni kirke

Heni kirke

Bakgrunn
Dette kirkestedet, bare 2 km vest for Gjerdrum kirke, er fra middelalderen. Kirken var viet til jomfru Maria og Mikael (festdag 13. juli). Muligens har det vært flere kirker før den nåværende, og forgjengeren ser ut til å ha vært en tømmerkirke som ble privatisert med de andre kirkene i 1723 og ble kommunal eiendom i 1854. Den ble revet i 1864, da nåværende kirke ble bygget, dels av gamle materialer. Noen regelrett innvielse er visstnok ikke dokumentert.

Kirkebygg
Kirken er ikke spesielt stor (220 plasser). Det er en tømret kirke med rektangulært skip med takrytter midt på mønet, tilnærmet kvadratisk og rett avsluttet kor i øst med sakristi i forlengelsen og i vest et våpenhus med samme bredde som koret. Kirken har panel på ytter- og innerveggene. Kirken ble restaurert i 1926 og 1956 og fikk tekket om taket i 1958. Den må åpenbart ha blitt pusset opp også etter dette. Kirken ble for øvrig påtent den 19. juni 1994, men brannen ble oppdaget og slukket i tide til å hindre at kirken brant ned.

Interiør og inventar
Dagens interiørfarger ble satt av Ove Qvale i 1956, da kirken ble restaurert. Det er orgelgalleri i vest. Det er én bred og to smale buer mellom koret og skipet samt en lav balustrade. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv.

Altertavle, døpefont, et gotisk krusifiks mm. er overført fra den tidligere kirken. Altertavlen ble laget i 1763 av Thore Fjeldstad, som også stafferte den. Tavlen har tre etasjer (eller to etasjer og en meget høy predella) pluss toppstykke, og i hver etasje er det tre bilder adskilt av søyler. I storfeltene ser vi nattverden (flankert av Moses og Aron), korsfestelsen (flankert av Abrahams offer og kobberslangen i ørkenen) og oppstandelsen eller den tomme graven (flankert av Jona og hvalen og Lasarus’ oppvekkelse). Tavlen var overmalt, men ble avdekket av Domenico Erdmann i 1924. Norges kirker påpeker at figurer som ble satt opp på tavlen ved restaureringen, har likhetstrekk med Johannes Skraastads figurer i altertavlen i Gjerdrum kirke. Det er sannsynlig at de har tilhørt annet inventar. De står nå på egne sokler til utstilling.

Døpefonten fra 1766 er muligens også utført av Fjeldstad. Den har åttekantet skål og fot med akantusbøyler. Fonten har følgende innskrift: «Lader de smaa Børn komme til mig og formener dem det icke, Thi Guds Rige hører saadanne til.» (Mark 10, 14) Fonten har vært overmalt. Prekestolen er sekskantet og har 4 1/2 fag med 2 rundbuemotiver hver.

Krusifikset antas å være fra siste halvdel av 1200-tallet og henger i koråpningen. Det har hatt flere lag med farger og ble restaurert av Erdmann i 1925.

Orgelprospektet sies å stamme fra et orgel som ble levert av Belmont (Kristiania) i 1888 og muligens var bygget hos Holmbach i Tyskland. Et ti stemmers Jørgensen-orgel fra 1941 ble i 1981 avløst av et orgel bygget av Jan Erik Spigseth. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1901. «Norges kirker» omtaler også andre inventargjenstander og har en rekke bilder.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er relativt langt sør på kirkegården. Sørøst for kirken står et servicebygg.

Heni kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gjerdrum kirke

Gjerdrum kirke

Bakgrunn
Gjerdrum kirke ligger mellom noen gårder flere kilometer utenfor kommunesenteret Ask, men det var her bygdesenteret var i gammel tid. Ved Torshov like nord for kirken finner vi da også en rekke gravhauger fra jernalderen, og det har altså vært hov i nærheten. Trekirken på Gjerdrum var i middelalderen viet til Peter og Paulus. Kirken er første gang omtalt i et brev fra 1340, og den er omtalt i Biskop Eysteins jordebok for året 1398. Jens Nilssøn beskriver i sin visitasskildring fra 1594 «Gierdrums kircke som er en trækircke och er smucht flid inden vdj». Denne langkirken var i dårlig forfatning på 1660-tallet og ble i 1674 reparert og utvidet til korskirke av Anders Simonsen på Søndre Gjerdrum gård. Kirken ble truffet av lynet og brant ned den 7. august 1684 (eller muligens 1685). Simonsen og hans etterkommere overtok eiendomsrett og kallsrett for kirken mot å bygge opp igjen ny kirke.

Kirkebygg
Ny kirke ble reist på samme sted og i samme form, altså korskirke, i 1686. Den laftede kirken ble tjærebredd, men har siden fått stående panel som er hvitmalt. Det er mulig at dette skjedde ved en restaurering i 1859-61, etter at kirken hadde kommet i kommunal eie i 1852. Kirken ble restaurert også i 1931-32 samt til trehundreårsjubileet. Også innvendig er det panel. Som det fremgår av hovedbildet fra sørsiden, er det våpenhus i vest og sakristi i øst (begge muligens fra 1859-61 i sin nåværende form), og kirken har takrytter over krysset. Antall sitteplasser sies å være 350.

Gjerdrum kirke

Interiør og inventar
Innvendig er det gallerier langs alle veggene i vestre korsarm, og det er kor i østre korsarm. Domenico Erdmann satte interiørfargene i 1931, og kirken fikk samtidig blyinnfattede antikkglassvinduer med malerier av Borgar Hauglid (se her og her). I 1965 ble interiøret malt om etter planer av Ove Qvale.

Altertavlen og prekestolen i bruskbarokk er skåret av Johannes Skraastad. Arbeidene tidfestes til 1686, men Arnfinn Engen forteller (i Norsk biografisk leksikon) at Skraastad ikke hadde fått oppgjør for arbeidet da han døde i 1700. Altertavlen har to hovedetasjer samt predella og toppstykke. I nedre storfelt beskrives nattverden i skrift snarere enn i billedform, men det er et bilde av den på predellaen. På hver side av storfeltet står Moses og Aron. I øvre storfelt avbildes korsfestelsen (med Maria og Johannes), omgitt av figurer av Paulus (med sverd) og Simon (med sag). Det finnes en rekke andre figurer i tavlen, og de er skildret i Norges kirker, som også vet å fortelle at en figur av den oppstandne eller triumferende Kristus som tidligere stod øverst på tavlen, oppbevares i alteret og mangler fane. Prekestolen har fire fag med evangelister i storfeltene.

Døpefonten er fra slutten av 1600-tallet og er av samme type som i Holter kirke. En innskrift på fonten lyder: «Lader smaa Børn komme til mig thi Himmeriges Rige er deris.» (Jf. Matt 19, 14, Mark 10, 14 og Luk 18, 16.) Til fonten hører et messingfat med bilde av bebudelsen i midten og en frise med hjorter langs kanten. Altertavle, prekestol og døpefont er fargerestaurert av Erdmann.

Kirken har tidligere hatt et orgel bygget av sogneprest Ole Evensen Gjerdrum. Et seks stemmers Eriksen-orgel fra 1880 ble i 1966 avløst av et 12 stemmers orgel fra J.H. Jørgensen. Dette orgelet fungerte etterhvert dårligere, og det ble i 2013 byttet ut med et 16 stemmers orgel fra Ryde og Berg (innviet 8. desember). Kirken har to klokker. Den ene ble støpt av E. Rønning (Christiania) i 1779, den andre av Olsen Nauen i 1947. For øvrig finnes mye gammelt kirkesølv, gamle kirketekstiler mm. (se «Norges kirker»).

Kirkegård og omgivelser
Nordøst for kirken på kirkegården står et gravkapell oppført i pusset tegl i 1938 etter tegninger av Statens bygningsinspektør. Kirkeeier Anders Simonsen lot i sin tid oppføre gravkammer for ham selv og familien under koret. Kister etter Simonsen og hans datter skal fortsatt finnes der. På kirkegården er blant annet et gravmonument fra 1781 med hjulkors. Den tidligere prestegården, Østby, er ca. 500 meter sørøst for kirken. Den tidligere hovedbygningen er imidlertid revet og den ombygde forpakterboligen fra 1881 tatt i bruk som hovedbygning, ifølge Gjerdrum kommune. Presten holder imidlertid til i en nyere prestebolig i Ask.

Bårehus
Bårehus

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eidsvoll kirke

Eidsvoll kirke

Bakgrunn
Eidsvoll kirke har spilt en fremtredende rolle gjennom historien. Den hadde nær tilknytning Eidsivatinget, og det skal i deler av middelalderen ha vært forbindelser med Oslo domkapittel. Blant kjente sogneprester her er Nicolai Wergeland og Eilert Sundt. Hvorvidt det har vært kirke her allerede på Olav den helliges tid, vet man visst ikke sikkert, men den nåværende stammer fra ca. 1200 og har sitt nåværende utseende fra etter en brann i 1883, da gjenoppbyggingen ble planlagt av Carl Konopka, mens Günther Schüssler var byggmester.

Kirkebygg, bygningshistorie
Eidsvoll kirke av i dag er en korskirke i stein og tegl, og veggene er pusset. Kirken har form som et latinsk kors med tårn over krysset, og vestre korsarm er lengst. Utseendet har imidlertid blitt endret flere ganger, ikke minst fordi kirken gjentatte ganger har vært herjet av brann. For et par eldre branner kjenner vi ikke detaljene, men brannene i påsken 1762 og 17. juli 1883 er godt dokumentert, og innebar i praksis at bare murene — eller deler av dem — var igjen. Underveis har også eierskaps- og maktforhold skiftet. For eksempel gikk kallsretten til prestegjeldet i 1649 til stattholder Hannibal Sehested. På auksjonen i 1723 ble kirken solgt til Hans Nobel, som umiddelbart overdro den til den samme biskop Deichman som hadde administrert auksjonene for kong Frederik IV. Siden gikk kirken via flere mellomledd til Eidsvoll kommune i 1853. Etter brannen i 1883 ble det meste av koret og tverrskipenes steinmurer beholdt (men gavlene ble murt opp på nytt), mens murene i skipet (vestre korsarm) ble regnet som for svake og ble revet og erstattet med teglvegger på de gamle fundamentene. Siden teglmurene var tynnere, gav de litt større plass på samme areal, men forskjellen var ikke dramatisk. Det er sakristi i hjørnet mellom koret og nordre korsarm.

Kirkebyggets tekniske sider er skildret mer detaljert i Norges kirker. Vi skal nøye oss med å konstatere at åpningene mellom tårnfoten (altså krysset) og skip / kor / tverrarmer er blitt adskillig større enn de var i riktig gamle dager. Interiøret har gjennomgått endringer i 1915 (altertavle og døpefont restaurert ved Domenico Erdmann), 1927 (under ledelse av Ole Stein) og frem mot 1966 (etter planer av Bjarne Hvoslef). 21. august 2000 var det igjen brann i kirken med betydelige skader, skjønt mediereportasjene virker ikke så veldig presise. I alle fall måtte blant annet altertavlen og dens bilder restaureres.

Interiør
Inne i kirken er det vestgalleri med orgel, og gallerier strekker seg østover langs skipets nordre og søndre vegg. Koråpningen er rundbuet, og prekestolen står i dens nordre kant.

Inventar
En altertavle fra begynnelsen av 1600-tallet er nå å finne i Feiring kirke. I 1678 skar Johannes Skraastad ny altertavle til kirken. Denne ble staffert av Peder Joensen (kontrakt inngått i 1681). Denne altertavlen gikk formodentlig tapt i brannen i 1762. Altertavlen som er i kirken, er fra 1765. Den har tre etasjer med oljemalerier i midtfeltene omgitt av pilastre og med rokokkovinger. Bildene forestiller (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Tavlen har vært overmalt, og den har blitt restaurert flere ganger, senest etter brannen i 2000.

Det har vært flere prekestoler. Den nåværende er fra 1956 og ble «rekonstruert etter forslag fra Bjarne Hvoslef», ifølge «Norges kirker». I dette inngår blant annet tre rokokkostaver fra 1765. Himlingen er laget i 1956.

Rokokkodøpefonten fra 1765 ble reddet ut ved brannen i 1883. «Norges kirker» omtaler også en middelalderdøpefont av kleberstein.

Kirken har naturlig nok hatt en rekke orgler. Det nåværende er fra 2003 og ble bygget av sveitsiske Orgelbau Kuhn (som også leverte det store orgelet til Uranienborg kirke i 2009 og har restaurert Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen). Det ser dessuten ut til å stå et kororgel i søndre korsarm (fabrikat ukjent for undertegnede; det tidligere brant visstnok opp i 2000). På veggen under orgelgalleriet henger en rekke portrettbilder av prestene, men denne skikken ser ut til å ha opphørt i 1978. De tre klokkene er støpt av O. Olsen & Søn, to i 1885, én i 1898.

Kirkegård og omgivelser
Deler av kirkegården er omgitt av en steinmur, og det fines nyere parseller omgitt av plankegjerde. Ved utgravninger under koret, tverrarmene og krysset i 1964-65 er det funnet begravelser som antas å være eldre enn kirken. Sør for kirken står et tømret bårehus. Utenfor kirken finner vi også et krigsminnesmerke, en minnestein over Henrik Wergeland og en statue av hans søster Camilla (gift Collett). Det er også en tavle med informasjon om Wergelandfamilien. Området innbyr i det hele tatt til wergelandsturisme, og det er relativt korte avstander til prestegården (selv om hovedbygningen fra Wergelands tid er brent ned), Eidsvoll Verk (med Eidsvollsbygningen) og bygdetun. Kort sagt: Et område for den historieinteresserte.

Eidsvoll kirke før brannen i 1883
Kirken i 2014
Glassmaleri i et nordvindu
Krigsminnesmerke
Minnesmerke over Henrik Wergeland
Minnesmerke over Camilla Collett

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden