Stikkord: kyrkje

Sollia kirke

Sollia kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Området rundt Sollia kirke i Atnedalen ble bosatt på slutten av 1600-tallet, i første omgang av fire familier. Kirkeveien over fjellet til Ringebu var problematisk, ikke minst om vinteren, og etter en vinter da flere omkom på vei til kirken, ble det besluttet å bygge egen kirke ved Sollia (eller Setningsdalen, som det opprinnelig het). Den ble oppført av Jon Jonsen uten tegninger og med byggematerialer levert av bygdefolket. Kirken ble innviet den 7. september 1738 og er en laftet langkirke. På 1700-tallet økte befolkningen. I 1770 bygget man et ekstra galleri på nordveggen, og i 1840 ble kirken utvidet mot vest. Senere kom det til et sakristi i øst. Likevel fremstår kirken som helhetlig. Antallet sitteplasser er fortsatt beskjedne 85.

Interiør og inventar
Det ytre forbereder en likevel ikke på det som venter inne i kirken, som er gjennomillustrert. Alle vegger og tak er dekorert, både i den opprinnelige delen og i tilbygget. Det opprinnelige kirkerommet har skymalt himling, og ved skyggeleggingen er det tatt hensyn til at dagslyset kommer inn fra sør.

Inventaret var på ingen måte komplett da kirken ble innviet. Både altertavle og prekestol kom til senere. I begynnelsen var det en lesepult, og det stod et kors bak alteret. Kongemonogrammet over korskillet (for Kristian VI) er skåret av Johan Jørgen Schram, i likhet med akantusen på altertavlen. Selve altertavlen er laget av Gert Isachsen Reinert. Tavlen har figurer av den korsfestede Kristus flankert av Maria og Johannes. Prekestolen — i renessansestil — er fra 1740-tallet. Den er påmalt årstallet 1745. Himlingen — åttekantet som prekestolens grunnform — har vært endret gjennom årene.

Den svenske dekorasjonsmaleren Erich Wallin (som i 1743-44 hadde malt forgjengeren til dagens Stor-Elvdal kirke) malte både nevnte inventar og kirkerommet ellers, og signerte over koråpningen i 1745. Skymalingen i taket er nevnt, men det er også mange andre detaljer. For eksempel er det påmalt tilsidetrukne scenetepper over korbuen på menighetssiden. På korsiden er det bilde av prestene på vei til kirkens vigsling. I fyllingene på vestgalleriet er apostlene avbildet. Og så videre. I tillegg til selve figurene og dekorasjonene kryr det av henvisninger til Skriften og andre tekster.

Vinduene i det opprinnelige kirkerommet ble utvidet i 1864. I 1870 ble altertavlen modernisert etter tidens smak ved at korset og de tre figuerene (Jesus, Maria og Johannes) ble fjernet og lagt på loftet. I 1902 ble de sendt til Folkemuseet, men med en opsjon om hjemsending om det skulle ønskes. Dekoren ble restaurert i 1908–09 av dekorasjonsmaler Albert Tønnessen, som også dekorerte våpenhuset og deler av sakristiet. Ved samme restaurering ble figurene til altertavlen hentet hjem og satt opp igjen. Kirken ble også restaurert til 200-årsjubileet i 1938, og den har naturlig nok vært pusset opp ved flere andre anledninger og fått strøm, oppvarming osv.

Kirken hadde opprinnelig en svært enkel døpefont, et tinnfat i en jernring som var festet til korstolpen med en krampe. Etterhvert var det stemning for å anskaffe noe finere. På 1920-tallet var det pengeinnsamling. Fonten ble tegnet av Johan Meyer, skåret av den lokale treskjæreren Håkon Nesset og tatt i bruk i 1926. Den gamle døpefonten er imidlertid også fortsatt å finne i kirken.

Det ble innkjøpt en kirkeklokke i 1740 for innsamlede midler, men man var ikke fornøyd med den. Samme skjebne led en klokke innkjøpt i 1758. I 1769 ble denne sendt til København for omstøpning (hos M.C. Troschelhof), og resultatet ble hengt opp i tårnet høsten 1770 og brukes den dag i dag.

Kirken fikk sitt første orgel (eller rettere sagt harmonium) i 1914. Dagens orgel er et snertingdalorgel fra 1962. I 1983 var det en stund snakk om å selge orgelet til Evenstad med begrunnelse i at det ikke passet inn i kirken, men det ble ikke noe av. Det ble imidlertid malt i andre farger i 1988.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av en kirkegård med steinmur rundt — åpenbart utvidet, siden det finnes rester av gammel mur inne på kirkegården. Under kirken ble det innredet bårerom i 1964 med inngang under sakristiet. Nedenfor veien som fører inn mot kirken, står kirkestuen.

Sollia kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stange kirke

Stange kirke

Bakgrunn
Stange kirke er omtrent tre kilometer vest for tettstedet , mellom en rekke storgårder og med utsikt til Mjøsa. En ganske vanlig plassering for en middelalderkirke. Kirken er omtalt i 1225 i Håkon Håkonsens saga, men det gjaldt forrige kirke, også den en steinkirke. Det spekuleres også i om det kan ha eksistert en trekirke før denne igjen. Gravfunn tyder på det, men det er så langt ikke funnet konkrete rester etter selve dette bygget. Bygda het for øvrig Skaun i gamle dager, men tok etterhvert navn etter kirken og prestegården.

Kirkebygget
Kirken vi ser i dag, stammer fra midten av 1200-tallet og feiret 750-årsjubileum i år 2000. Antallet sitteplasser i dag er ca. 400. Byggingen later til å ha startet med koret, slik at avbruddet i kirkelige aktiviteter skulle bli kortest mulig, og den nye kirken later til å være bygget rundt den gamle. Dette skal ha bidratt til at orienteringen ikke er strengt vest-øst. Avviket er ca. 23 grader i nordlig retning. I utgangspunktet har vi å gjøre med en langkirke med rektangulært skip og mindre, rett avsluttet kor. Et sakristi på nordsiden av koret kom til på 1300-tallet. I strukturen i muren utvendig kan vi en rekke steder se hva slags stein som er brukt: litt uregelmessige steiner fra den tidligere kirken eller rettere tilhuggede steiner. I skipets vestvegg er det for eksempel gammelstein nederst samt i gavlen, med “ny” stein imellom, og slik kan man ta for seg de forskjellige veggene.

Den 17. juli 1620 ble kirken truffet av lynet og brant. Dermed ble middelalderinnredningen ødelagt, og mye av det vi ser i dag, er barokkinteriør fra 1600-tallet og tidlig på 1700-tallet. Kirken ble bygget opp raskt etter brannen og fikk takrytter på skipet. I 1703 kom et tilbygg i nord som kalles Nykirken, slik at kirken har fått en slags T-form. Til dette ble det blant annet brukt stein fra domkirken på Hamar. Det ble gjort om en god del på vinduene, noe vi for eksempel kan se i korets østvegg, der det åpenbart har vært tre smale, gotiske vinduer. De ble murt igjen, og i stedet fikk kirken de to rundbuede vinduene, som slipper inn mye mer lys. Korets sørvindu ble utvidet ved samme anledning, og skipets sørvinduer ble som i dag. Korets sørportal går for å være opprinnelig.

Tårnhjelmen på takrytteren ble revet og erstattet med en ny i 1772. Takrytteren sies å være Norges høyeste frittbærende trekonstruksjon fra sin tid, og med tanke på den store belastningen et tegn på at man hadde tilgang på særdeles kraftige trebjelker. Den gamle vestportalen ble på begynnelsen av 1800-tallet dekket til av våpenhuset.

Interiør
I 1928 fikk korvinduene glassmalerier av Gabriel Kjelland. Dette gjorde at koret fikk en langt mer dempet belysning enn det hadde hatt tidligere, og forskjellig fra det vi ser på Harriet Backers malerier Altergang i Stange kirke og Barnedåp i Stange kirke. Det beskrives i jubileumsboken som et forsøk på å bringe det barokke kirkerommet tilbake til middelalderen, og det vakte ikke udelt glede. Domenico Erdmann omtalte fenomenet som «korformørkelsen», og heller ikke sognepresten var fornøyd. Det var brevveksling mellom menigheten og kunstneren, som mente man burde formørke også de andre vinduene i kirken.

Venstre korvindu
Skymalerier
Høyre korvindu

Takhimlingene i koret og sakristiet er tønnehvelvet, mens skipet og Nykirken har flat, himmelblå takhimling med påmalte skyer. Dette ble malt av kontrafeier Christopher Nielssen i 1709, men ble overmalt i 1867 under en motebevisst sogneprest for så å bli avdekket og restaurert i 1963.

Inventar
Den barokke altertavlen er fra 1652. Den har vært omtalt som en tegneserie over påskeevangeliet, med avbildninger av korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten i midtpartiene. Her er faktisk ikke nattverden avbildet, skjønt det finnes vinranker og drueklaser. Ellers har man fulgt tradisjonen med at Kristus (omgitt av Maria og Johannes) ble korsfestet på Adams grav. Tavlen har også figurer av Moses og Aron og de tolv disiplene. Figurene er skåret i bjerk, og tavlen ellers er i furu og gran. Dette tas som et tegn på at tavlen er norsk, selv om kunstneren er ukjent. Hadde den vært importert, ville den trolig ha vært av eik. Tavlen ble malt om i 1784 og bærer fortsatt preg av det rent fargemessig. Altertavlen ble flyttet nærmere korets østvinduer i 1703, for i 1986 å bli flyttet tilbake slik den står i dag.

Alterparti
Døpefont
Dåpshus

I koret finner vi også døpefonten, som ble skåret av Erik Pedersen Kolstrup (Lars Pinneruds storebror) i 1719 og har en guttefigur/engel som holder dåpsfatet (eller kummen). Den ble reparert i 1765 av Peder Siulsen Klokkerhaugen, som skar ny guttefigur. Fonten har en himling og er ganske typisk for tidens akantusbarokk.

Kolstrup laget også dåpshuset, som opprinnelig stod i koret rundt døpefonten. Siden er det flyttet til hjørnet mellom koret og Nykirken, og det går under navnet bispestolen. Dåpshuset skal være inspirert av Lars Borgs dåpshus i Ringsaker kirke (som ikke lenger er der).

Prekestol
Adam og Eva
Prekestoldetalj

Den rikt dekorerte, barokke prekestolen var ferdig i 1630, et tall som er å finne over prekestoldøren. Stolen ble skåret av Johan Reinholdt, som også skal ha laget et epitafium som siden er gått tapt, til kirken. Prekestolen stod opprinnelig på skipets østvegg, men etter at koråpningen ble utvidet i 1703, ble stolen flyttet inn i hjørnet, med døren på sørsiden av den utvidede åpningen. På hver side av døren står Adam og Eva, og langs trappen er det felt med evangelistfigurer, mens scener fra Jesu liv er å finne i feltene rundt selve stolen. På toppen av prekestolhimlingen er det figurer av Kristus og apostlene, og på undersiden er det — jeg hadde nær sagt som vanlig — en due, symbol på den hellige ånd.

Korbue
Krusifiks over korbuen
Orgelgalleri

Over koråpningen henger en kalvariegruppe, den korsfestede Kristus omgitt av Maria og Johannes, fra 1685. Kirken skal ha hatt flere epitafier, men det er bare ett igjen, fra 1710, i Nykirken. Det viser prestene Kristoffer Stockflet og Nils Müller, fru Margrete Mechelburg og deres barn. Flere bilder fra Stange kirke er å finne på Folkemuseet.

I vest er det orgelgalleri, men utseendet skal ha blitt endret gjennom tidene. Dagens orgel er ifølge kirkeleksikonet et Jørgensen-orgel fra 1958, og kirkeklokkene er fra 1623 og 1751. Den som undersøker saken nærmere, vil finne mange flere detaljer, og det var restaurering og begrensede arkeologiske utgravninger i 1986.

Stange kirke
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og det står et gravkapell sørøst for kirken og et redskapshus vest-nordvest. Like innenfor kirkeporten er det et steintrau, uten jeg har funnet noe om bakgrunnen for dette.

Stange prestegård — en av landets største — ligger like nord for kirken. Den har vært gjort om noe gjennom årene. Forpakterboligen er fra 1958, og de to eldste husene — hovedbygningen og stabburet — er fra 1700-tallet. De er fredet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stavsjø kirke

Stavsjø kirke

Bakgrunn
Stavsjø kirke avløste Baldishol kirke — se Helgøya kirke — og byggmester var Ole Stensrud, akkurat som for Helgøya kirke. Dessuten ble samme tegninger brukt, ifølge boken Kirker i Ringsaker, slik at Stavsjø kirke nesten er som Helgøya kirke, men bygget av stein istedenfor tre. (Sigurd Muri og kirkeleksikonet krediterer riktignok en Hesler uten fornavn som arkitekt.) Mureren var svensk og gikk under en rekke navn, såsom Anders Murer, Anders Andersen, Anders A. Kise og Anders Berger. Det meste av kirketomten ble tatt fra Penningrud gård.

Byggetillatelse ble gitt i 1874, men på grunn av økonomiske problemer stod ikke kirken ferdig før i 1880, og den ble innviet den 15. september det året. I mellomtiden ble Baldishol kirke revet, slik at man var uten kirke et par år. Videre var det forvirring rundt navnebruken: Både Jevne, Penningrud og Stavsjø ble brukt om denne kirken i Baldishol annekssogn, før Stavsjø-navnet ble banket gjennom, formelt først i 1911.

Nordfra
Port mot vestinngang
Vestportal

Kirkebygg
Det dreier seg altså om en langkirke i stein med 260 plasser, ifølge Kirkesøk. Kirken har vesttårn, rektangulært skip med kor i samme bygningskropp og et lite sakristitilbygg i øst som er rett avsluttet og har valmet tak. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i vest (eller vest-sørvest), og korgulvet er hevet et lite trinn (eller halvannet) over skipets gulv. Prekestolen står inntil nordveggen med døpefonten like ved siden av.

Inventar
En god del av inventaret ble skaffet til innvielsen, hvorav noe overtatt fra Baldishol kirke. Ellers finnes bl.a. et alterbilde fra 1886 etter Eilif Peterssens altertavle i Johanneskirken i Oslo (Kristiania), malt av M.A. Finborud. Prekestol og døpefont — begge i tre — ble laget av Bertil Hægsvold fra Hamar. Han antas også å ha skåret alterrringen og innfatningen til altertavlen. Kirken har glassmalerier fra 1937 og er ellers utsmykket av bl.a. Tove Tandberg Krafft. Det finnes også en rekke eldre gjenstander.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Kirkens første orgel ble bygget av August Nielsen i 1877. Det begynte visstnok å falle fra hverandre i 1960-årene, hvoretter det ble restaurert og utvidet fra 6 til 11 stemmer av Jan Erik Spigseth. Dette ble gjort etter at kirken ble restaurert i 1973. Kirken hadde opprinnelig bare én klokke, men til femtiårsjubileet i 1930 fikk den en til, støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, der det etterhvert ble oppført et bårehus, som stod ferdig i 1965, tegnet av arkitekt Scheffler. I 1988 ble det oppført en kirkestue med forsamlingslokale, kjøkken og toalett.

Annet
Som en kuriositet kan det nevnes at kirken fikk endel presseomtale i 2008 da det viste seg at støvpartikler fra panelovner hadde misfarget kirkeveggene. I en slik gammel kirke må alle inngrep godkjennes av Riksantikvaren, som i dette tilfellet påla de ansatte å vaske veggene med fettfri loff, noe de nektet. Året etter meldte imidlertid NRK at de slapp å gjøre dette og fikk bruke monuklin i stedet.

Kilder og videre lesning:

  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 65–68 (v/Gunhild Kolstad)
  • Anne-Marit Bækkevold og Nils Røhnebæk: Kirkene på Nes (Skolehefte utgitt i 1992)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s.  636
  • Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stor-Elvdal kirke

Stor-Elvdal kirke

Kirke nr. 1
Dagens hovedkirke i Stor-Elvdal har hatt flere forgjengere, hvorav tre er mer eller mindre kjent fra omtale eller etterlatenskaper og minnet med en minnestein et par kilometer nord for dagens kirke. Den såkalte Trønneskirken kjenner vi bare av omtale, og Ingar J. Bjørnstad, som har skrevet endel om kirkene i Stor-Elvdal, sier at vi ikke en gang kan vite sikkert om den virkelig har eksistert.

Kirke nr. 2
Eksistensen av neste kirke — som omtales som Kaupangkirken eller Koppangkirken, og den er omtalt som Elffuedalls kirkie i et kongebrev av 1318 — trekkes ikke i tvil. Den lå på Koppangsøya, der det, som navnet antyder, var kaupang. Et område på øya kalles Kirkegravene, og ved en utgravning i 1922 ble det funnet steinfundamenter etter en bygning samt menneskeknokler under et gammelt åkerland. Bygningsresten målte 17 alen ganger 8 1/2 alen. Gerhard Fischer var oppover og fotograferte og målte opp funnet, og man var enige om at det var restene av en gammel kirke og kirkegård, trolig fra 1100-tallet. Det ble ikke bevilget midler, så funnet ble ikke gravet ut ordentlig, men ble tildekket igjen. Senere har man påvist stedet på nytt. Kirken skal ifølge et sagn ha blitt ødelagt av flom, og ny kirke ble oppført på fastlandet på et sted som etterhvert fikk navnet Kirkemo. Dette skjedde trolig etter Svartedauden og før reformasjonen, kanskje på 1400-tallet. Etter Svartedauden var for øvrig Stor-Elvdal anneks til Åmot, helt til sognet ble delt i 1873.

Kirke nr. 3
Denne kirken var viet til erkeengelen Mikael og omtales gjerne som Sanct Michaelskirken. Det var en stavkirke som opprinnelig hadde samme mål som Koppangkirken, altså 17 alen ganger 8 1/2 alen eller ca. 10,8 meter ganger 5,4 meter. Kirken var tjærebredt og taket tekket med spon og tjærebredt. Den hadde trolig ikke tårn, og inngangen var i sør. Det spekuleres i at materialer fra forrige kirke, som kanskje ikke var helt ødelagt, ble gjenbrukt. Kirken er første gang nevnt i et dokument fra 1574, der det fremgår at kirken hadde seks klokker: fire større og to små. For øvrig har flere gjenstander fra denne kirken overlevd til i dag, deriblant et krusifiks fra slutten av 1400-tallet. Det måler 1,28 meter ganger 0,95 meter, er laget av eik og kommer trolig fra Lübeck. Omtrent på samme alder er en trefigur av jomfru Maria med Jesusbarnet på venstre kne. Begge disse er i Universitetets oldsaksamling (og krusifikset kan ses i middelalderutstillingen på Kulturhistorisk museum). Samme sted finnes en Paulusfigur, en Kristusfigur («Salvator Mundi») og en figur av sankt Peter med nøklene.

I 1625 var denne kirken for liten og ble forlenget med 3–4 meter mot vest. Denne forlengelsen var laftet. Trolig fikk kirken galleri ved denne utvidelsen med den galleribrystningen med figurer av Jesaja, Jeremias, Esekiel, Daniel og kong David som henger foran orgelet i dagens kirke. Det ble utført reparasjoner i årene 1638–40, blant annet på taket, og kirken fikk ny prekestol. Fra denne perioden stammer trolig en renessansedøpefont som en periode stod i dåpssakristiet i dagens kirke for senere å flyttes til Koppang kirke, der den nå er utstilt som et gammelt klenodium. Kirken skal ifølge folkelig tradisjon ha fått ny altertavle i 1674, men dette er ikke bekreftet skriftlig og betviles av Bjørnstad, som påpeker at man tross alt påkostet en ny altertavle bare 69 år senere (se nedenfor). Likevel hevdes det i andre sammenhenger at altertavlen og prekestolen i Nordre Osen gamle kirke tidligere har vært i Stor-Elvdal kirke og så fra 1743 i Åmot kirke. (Disse tilskrives som oftest Laurits Larsen fra Toten, men Arnfinn Engen i Norsk biografisk leksikon tilskriver dem Johannes Skraastad.) I 1718, mot slutten av Den store nordiske krig, ble klokkene sendt til omstøping og forsvant. Ny klokke ble støpt seks år senere, og i 1731 ble det støpt enda en. Begge de to sprakk etterhvert og ble erstattet med nye i 1763 og 1768.

I 1730 ble kirken utvidet til korskirke, og den fikk et sakristi i den østre forlengelsen. Også ved denne utvidelsen laftet man. Kirken fikk også nytt tårn, et tegn på at den hadde hatt tårn fra før (uten at man vet når det gamle tårnet kom til). Altertavlen skal på dette tidspunktet ha bestått av nevnte krusifiks med de to trefigurene av jomfru Maria og Johannes (formodentlig disse), festet på korveggen, men med sakristidør bak alteret var det behov for en frittstående altertavle som man kunne bevege seg bak. Lars Pinnerud laget ny altertavle, og den ble malt av Erik Wallin, som også malte veggene innvendig før han fortsatte med å dekorere Sollia kirke. Da ny kirke ble bygget, hang tavlen faktisk ute over døren en stund før den ble lagt på lager. I dag henger den i Koppang kirke. Pinnerud skar også prekestol. Et stykke av utskjæringen er nå montert på alterveggen i dagens kirke, men resten er forsvunnet. Videre skar Pinnerud korskranke med Kristian VIs kongemonogram (også i dagens kirke). Vi kan kanskje anta at Wallin malte disse sakene også. Arbeidene var ferdig i 1743. Mot slutten av 1700-tallet forfalt kirken, og man fryktet etterhvert at tårnet skulle rase ned. Det var imidlertid uenighet om man skulle bygge nytt eller restaurere, og om hvor man eventuelt skulle legge en ny kirke. Det trakk i langdrag, men det ble til slutt besluttet å bygge ny kirke et par kilometer lenger sør, på gården Brennas grunn.

Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke
Stor-Elvdal kirke

Dagens kirke
Den nye kirken ble tegnet av Svend Aspaas, som også laget en modell av kirken, men både tegninger og modell er forsvunnet. Byggingen kom i gang i 1807, og i 1809 var veggene laftet og tak og tårn kommet på plass samt spiret fra gamlekirken. Så stoppet det opp på grunn av krig, nød og sult, Aspaas døde i 1815, og først i 1819 kom arbeidet i gang igjen, ansporet av Ole Evenstad (som har fått en minnebauta på den andre siden av riksveien; denne fungerer også som minnesmerke over falne i napoleonskrigene). Kirken ble innviet den 12. september 1821, uten at den var helt ferdig. Arbeidet fortsatte da også frem til rundt 1830 med installering av kakkelovner, tjærebreding av tak, maling av tårn, panelering og maling utvendig og malerarbeider inne.

Kirken er åttekantet og i empirestil som Aspaas’ andre kirker. De er barn av sin tid og beundret i dag, men de har lidd høyst varierende skjebner. Som de andre Aspaas-kirkene hadde også Stor-Elvdal prekestolalter, men både det og kirken er gjort om på i det som kan synes som et evighetsprosjekt med mange frustrasjoner. Kirken hadde opprinnelig ikke de samme utbyggene som nå. Istedenfor en adskilt kordel var prekestolalteret montert på østveggen med alter nederst, plass til alterbilde over det og prekestol øverst. Det ble imidlertid ikke satt inn noe alterbilde før hele denne strukturen ble omgjort, og man fant seg aldri til rette med prekestolalteret, som snart gikk av moten, om man kan si det sånn. Sogneprest Ole Severin Olsen, som virket på midten av 1800-tallet, var en av flere som arbeidet for å få endret interiøret. I 1883 kjøpte Dorte B. Stai inn et maleri til altertavlen, en kopi av Tidemands populære Oppstandelsen (fra Bragernes kirke). Det ble først plassert i sakristiet, men året etter ble prekestolalteret ombygget av den lokale snekkeren Mathias Arnesen. Han fjernet prekestolen (som ble brukt som brensel), og alterbildet ble plassert i altertavlens nedre del med en ramme omkring. For å fylle tomrommet øverst brukte Arnesen noen utskårne felt som han fant på sakristiloftet. Det dreier seg om deler av Lars Pinneruds prekestol fra 1743. Det antas at Arnesen også laget en midlertidig prekestol på dette tidspunktet.

Rundt 1890 fulgte en større ombygging av kirken etter tegninger av arkitekt Herman Backer etter at man hadde diskutert frem og tilbake i årevis og på et tidspunkt bestemt seg for å bygge en helt ny langkirke i stedet, noe kommunen ikke hadde råd til. Detaljene er skildret av Ingar M. Bjørnstad (se litteraturliste). Kort fortalt ble det saget ut korbue i øst og påbygget kor omgitt av sakristier, og dagens våpenhus i vest stammer fra samme anledning. Tak og tårn ble midlertidig revet, og tømmerveggene ble påskjøtet med 60 cm i høyden. Arbeidet avslørte ujevnheter i materialoverflater og –kvaliteter, så kirken fikk nytt panel utvendig og innvendig. På koret kom det også et tårnlignende tak og nytt spir med årstallet 1890 i vindfløyen. Det kan se ut til at hovedspiret fikk det meste av den gamle vindfløyen på plass igjen, men med ny årstallsplate (selve fløyen, om man vil) som viser 1809. (Den gamle platen/fløyen er nå å finne i Stor-Elvdal museum på Nystu Trønnes — se nederst på denne siden.) Det kom også nye benker og nytt gallerirekkverk, og kirken ble malt innvendig og utvendig. Man benyttet anledningen til å restaurere og utvide orgelet (gitt av Anne Evenstad i 1856) og så videre. Resultatet er den kirken vi ser i dag, og det fikk Domenico Erdmann til å si: «Det er intet annet tilbake av Svend Aspaas’ kirke enn veggskjelettet av tømmer, som gir kirkeskipet den åttekantede form, og som nu er skjult av panel, og en del av prekestolalteret, hvorav prekestolen dog er fjernet.» Kirken ble nyinnviet den 18. mars 1891 av biskop Arnoldus Hille. Den ble også restaurert i 1968.

Interiør og inventar
Kirken sies å ha 600 plasser, og den har galleri. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Altertavlen har altså nevnte kopi av «Oppstandelsen», visstnok med ny innramming fra oppussingen i 1890 (ifølge Bjørnstad, om han da ikke mener 1884). Prekestolen skal være fra samme oppussing, og døpefonten skal være fra 1969, tegnet av arkitekt Nilsen (formodentlig Ragnar Nilsen). Orgelet ble bygget av Amund Eriksen (Christiania) i 1859 og restaurert av Ernst Junker i 1969. Det finnes lydopptak av det på YouTube. Som nevnt over fikk gamlekirken nye kirkeklokker i 1763 og 1768. Den største av disse (fra 1768) sprakk i 1988 og ble erstattet med en ny fra Olsen Nauen. Den gamle sprukne klokken oppbevares fortsatt som klenodium. Det finnes ellers noe gammelt kirkesølv samt tekstiler fra forskjellige tider.

Fra kirkegården
Minnesmerke over Ole Evenstad

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården har vært utvidet siden kirkens tidlige dager. Bak det store hvite huset (tidligere Stor-Elvdal kommunehus) på den andre siden av riksvei 3 ligger kirkestallene fra første halvdel av 1800-tallet. Dette er et av relativt få eksempler på gjenværende kirkestaller. (Se også s. 99 i denne publikasjonen.)

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Storhamar kirke

Storhamar kirke

Bakgrunn
Arbeidet for kirke på Storhamar pågikk over flere tiår. Hamar kommune ble utvidet i 1946 og 1947 med deler av henholdsvis Vang og Furnes, og det ble i den forbindelse startet kirkeringer for å gjøre praktiske og økonomiske forberedelser til kirkebygging.

Solly interimskirke
Altertavle i Solly interimskirke

Solly bedehus hadde vært brukt til gudstjenester blant annet ved restaureringen av Hamar domkirke, og i januar 1958 ble bedehuset vigslet til interimskirke i påvente av et mer permanent kirkebygg. Der tok man i bruk et alterbilde som var blitt byttet ut ved domkirkens restaurering. Det var malt av Christen Brun i nær kopi etter Edvard Steinles bilde til Oslo domkirke, og viste Jesus i Getsemane. Tomtespørsmålet forsinket åpenbart prosjektet en god stund, men i 1971 kom det tilbud om å bruke bedehusets tomt til kirke. Her ble ny kirke oppført over 376 dager, fortelles det, og vigslingen skjedde den 5. oktober 1975.

Kirkebygg
Storhamar kirke er en arbeidskirke fra 1975 tegnet av Willy Sveen, som ellers har tegnet bl.a. Nordre Ål kirke på Lillehammer. Den ligger i et boligområde på Hamar vest. Byggematerialet er Leca-blokker og tre, og kirken har 380 sitteplasser, ifølge Hamar kirkelige fellesråd. Som arbeidskirker flest har den en rekke forskjellige rom. Foruten kirkerommet og sakristiene er det en menighetsavdeling som inneholder blant annet møterom, kjøkken, toaletter og kontorer. I kjelleren er det møterom, lagerrom og tilfluktsrom. Førtiårsjubileum ble feiret i 2015, og i forkant av dette ble kirkebygget pusset opp.

Interiør og inventar
Kirken er totalutsmykket av Tove Tandberg Krafft. Altertavlen er i batikk og har tittelen «Kristus, verdens lys». På venstre sidevegg henger et krusifiks. Prekestolen er i furu. Døpefonten består av en steinhelle som ifølge kirkeleksikonet er fra domkirkeruinene. Dåpsfatet (overtatt fra Solly sammen med muggen) er plassert oppå denne. Noe kirkesølv er gitt av byens gullsmeder, og kirken har nattverdssett i keramikk som ble brukt på Grini under krigen. Orgelet er fra J.H. Jørgensen og på alder med kirken, og i støpulen henger en stabbursklokke fra Hol gård.

Kor
Alterparti
Døpefont
Prekestol
Orgel
Krusifiks

Et søk i Digitalt museum får frem en rekke gamle bilder (fra byggeperiode og innvielse).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Strand kirke

Strand kirke

Bakgrunn
Som så mange andre steder ble det fremsatt krav om kirke i Strand/Opphus-området pga. lang kirkevei. Et visst tilskudd ble gitt fra kommunen, og grunn ble gitt av Ole Nilsen Svea Strand. Kirken ble tegnet av ingen ringere enn Jacob Wilhelm Nordan, og arbeidet ble meldt igangsatt i april 1863. 2. desember samme år ble kirken innviet. Den ligger på østsiden av riksvei 3 og på vestsiden av Glomma, og den er den sørligste kirken i Stor-Elvdal kommune.

Kirkebygg
Strand kirke er en laftet langkirke med vesttårn. Skipet er rektangulært. Koret i øst er i samme bygningskropp som skipet, og det er sakristi i den østre forlengelsen. Antall plasser oppgis av Kirkesøk til 300.

Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor vestinngangen. Korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av en lav balustrade på hver side av midtgangen.

Altertavlen har et bilde av Jesu dåp som Christen Brun kopierte i 1890 (27 år etter kirkens innvielse) etter Tidemands alterbilde i Trefoldighetskirken i Oslo. Dette er avbildet hos Stor-Elvdal historielag.

Prekestolen er inntil nordveggen. Døpefonten av eik samt kalk og disk ble gitt av sogneprest Ole Severin Olsen og hans bror Fredrik Olsen. Døpefatet er i sølv og ble gitt av Lorenz Meyer. Kirken har to klokker som ble støpt hos John Warner & Sons i London i 1863. De ble gitt i gave fra Anne Olsdatter Furuseth. Et orgel fra Amund Eriksen ble gitt av Kari og Haagen Kroken og kom på plass i 1868. Dette er fortsatt nevnt i kirkeleksikonet og Norsk orgelregister (begge utgitt 1993). Hvis det fortsatt er i bruk og spillbart, er det såpass gammelt at det må ha blitt grundig restaurert.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde. Litt nord for kirkegården er en kirkestue som ble innviet i 1983. Før dette var det en annen kirkestue som var bygget i 1875 og ble ombygget i 1920. Den var i mange år bolig for kirketjeneren.

Strand kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Strandlykkja kirke

Strandlykkja kirke

Strandlykkja kirke ligger på oversiden av E6 ved Strandlykkja, helt sør i Stange kommune. Det er tegnet av Haldor Børve og ligger på en tomt som ble gitt av Berte Marie Strandløkken, eieren av Strandløkken gård, som også bekostet orgel. Bygget var i alle år titulert som Strandlykkja kapell, men ser ut til å ha fått kirkebetegnelse til hundreårsjubileet i 2015. Sognet er felles med Tangen kirke.

Kapellet ble innviet 12. august 1915. Det er en langkirke i tre med 90 sitteplasser og galleri. Arkitektonisk er kapellet åpenbart stavkirkeinspirert, med takutspring og “staver” i hjørnene osv (de avsluttes riktignok over grunnmuren). Det utvendige panelet imiterer rundtømmer. Også innvendig er stavkirkeinnflytelsen åpenbar, med bueganger, kapiteler og andreaskors.

Ved innvielsen var det bare et nakent kors ved alteret. Altertavlen er laget av Anders Harbo-Ree og Kristian Godager — gratis mot at kommunen stilte med materialer. (Saken ble vedtatt i november 1914, så tavlen kom neppe veldig lenge etter innvielsen.) I det store midtfeltet vises korsfestelsen. Prekestolen er ifølge kirkeleksikonet fra 1915. Døpefonten er fra 1861, laget av Simen Hammerstad til Tangen kirke.

Det skal finnes et kulehull i kirken fra en trefning i 1940.

Det er kirkegård på stedet.

Strandlykkja kirke
Strandlykkja kirke
Strandlykkja kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Strøm kirke

Strøm kirke

Bakgrunn
Strøm er det største sognet i Sør-Odal, og Strøm kirke den største kirken. Den ligger noen kilometer øst for Skarnes, på motsatt (nordlig) side av Glomma på det som sies å være det første faste bostedet i kommunen. Her har områdets hovedkirke vært siden middelalderen, kanskje helt siden midten av 1000-tallet. I katolsk tid var kirken viet til Olav den hellige. Biskop Eystein omtaler Strøm kirke i sin jordebok fra 1300-tallet, og det samme gjør Jens Nilssøn i en visitasrapport fra 1597. Det er ikke helt klart hvor mange kirker det har vært før dagens, men de tidligere kirkene var av tre, og den siste skal ha blitt oppført rundt 1590 og utvidet rundt 1700.

Kirkebygg
Dagens Strøm kirke ble tegnet av H.E. Schirmer i 1853 og ble oppført i 1854–57 og innviet den 17. juli 1857. Det er en korskirke i tegl, et bygningsmateriale som ble stadig vanligere for litt større kirker etter kirkebrannen i Grue i 1822. Kirken har 500 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Dette er noe mindre enn før: Kirken har på det meste hatt 720 plasser. Det er tårn i vest, og koret i østre korsarm er polygonalt avsluttet. På nordsiden av koret er det prestesakristi, mens det er dåpsventerom ved inngangen i vest.

Strøm kirke
Strøm kirke
Strøm kirke

Teglveggene er upusset utvendig og pusset inne i kirken. Kirken ble omfattende restaurert i 1950–53 med Finn Krafft som konsulent, og interiøret ble noe endret i den forbindelse. Gallerier som var satt inn i nordre og søndre tverrarm ble fjernet, men orgelgalleriet i vest ble beholdt og noe forlenget. (Fra arkitektens side var orgelet tenkt plassert over våpenhuset i tårnet, der det er en høy bueåpning mot skipet.) Kirken ble restaurert også i 1991, og da undertegnede tok bilder vinteren 2009, var taket nettopp reparert.

Kirkerom
Kor

Inventar
Altertavlen fra 1892 har nygotisk innramming tegnet av Peter Lauritz Lowzow og utført av snekkermester Jens Olsen og visstnok malt av G. Klouman. Bildet ble malt av Helene Gundersen i kopi av Adolph Tidemands populære oppstandelsesbilde fra Bragernes kirke. I korveggene på hver side av altertavlen er det glassmalerier av Finn Hansen fra 1915. På nordsiden ser vi Johannes Døperen som døper Jesus i Jordan-elven, mens vinduet på sørsiden viser Maria med Jesusbarnet og De tre vise menn.

Prekestolen er på alder med kirken, mens den åttekantede døpefonten av tre er fra ca. 1800 og overført fra tidligere kirke. Dåpsfatet av messing er fra ca. 1700. Kirken har ellers et gammelt epitafium, flere presteportretter og en Kristian III-bibel fra 1550. Annet inventar fra gamlekirken ble solgt på auksjon da den nye kirken stod klar. Mye gammelt kirkesølv ble stjålet fra kirken i september 2012, men er siden kommet til rette.

Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Kirkens første orgel var et 15 stemmers Hollenbach-orgel fra 1881. Det ble i 1966 avløst av et 23 stemmers orgel (2 manualer og pedal, gjenbruk av seks stemmer) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble en stund meldt om problemer med dette orgelet, og det var pengeinnsamling og forskjellige arrangementer for å få inn penger til nytt orgel. I april 2010 ble så et nytt orgel fra Ryde & Berg installert, og det ble feiret med to ukers orgelfest. Kirken er ellers kjent for å ha god akustikk og blir mye brukt til konserter.

Den eldste kirkeklokken er fra rundt 1600. Den andre ble støpt av Olsen Nauen i 1991.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er utvidet flere ganger, senest i 1974. Nær kirkegårdsporten i vest er et minnesmerke over fire krigsofre fra 1940 — tre fra aprildagene og ett fra en englandsoverfart på høsten. Det finnes også et monument over Samson Schjervheim, stifteren av Sør-Odal sanitetsforening. Ved oppkjørselen vest for kirken står et bårehus fra slutten av 1950-tallet som ble utsmykket av Kåre Tveter i 1960. Ved siden av er allmuestuen fra 2000. Strøm prestegård, hvis område kirken ligger på, er fredet. Den består av bl.a. hovedbygning fra 1818, forpakterbolig fra 1830 og stabbur fra 1791, mens et kornkammer ble flyttet til Odalstunet i 1961.

Krigsminnesmerke
Kirkegård ned mot Glomma

Strøm kirke feiret 150-årsjubileum i 2007.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sømådal kirke

Sømådalen kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Sømådal kirke ligger vest for Femunden — i Engerdal kommune nær grensene til Rendalen, Tolga og Os. Det er en laftet langkirke med galleri og 150 sitteplasser. Kirken har rektangulært skip, kort og smalt, rett avsluttet kor med sakristi i den østre forlengelsen samt våpenhus med takrytter i vest. Orienteringen er egentlig fra sørvest til nordøst. Byggmester var Gustav Knutsen. Både bygning og inventar er frembragt med stor lokal innsats. Kapellet (som det da var) ble innviet den 1. september 1937, etter at det hadde vært gravplass på stedet siden 1923.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Interiøret er overveiende trehvitt.

Altertavlen ble laget av Hans Sorken til kirkens innvielse og viser korsfestelsen. Om prekestol og døpefont opplyser ikke kildene noe spesielt, men kirkeleksikonet, som ble utgitt i 1993, opplyser at orgelet er «nytt». Kirkeklokken er fra Olsen Nauen. Den ble gitt av dr. Alexander Malthe til gravplassens klokketårn, og han har også fått sitt navn inngravert i den.

Ellers rapporterer kirkeleksikonet og kommunen om alterduker fra prestefruen Astrid Sveinar fra 1937 og lysekrone og lampetter fra lærer Julius Rye på Tolga. Dørlås ble laget av Fred Julius Trøan fra Hodalen.

Kirkegård
Kirkegården er omgitt av stakittgjerde.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Søre Osen kirke

Søre Osen kirke

Søre Osen kirke ligger ved Skjæret, ved østbredden av Ossjøen, i Trysil kommune. Stedet sognet tidligere til Nordre Osen på den andre siden av kommunegrensen til Åmot, men etter en dødsulykke i 1864 begynte etterhvert arbeid for kirke og kirkegård nærmere hjemme.

Kirkegård ble innviet den 3. april 1878. Få år senere fulgte kirke. Den ble tegnet av Th. Berg og oppført av byggmester Hans Øverby fra 1880 og innviet den 22. november 1882. Vi snakker om en tømret langkirke med 220 plasser. Byggmester Øverby snekret også benker, alter, prekestol og døpefont (åttekantet kalkformet). Døpefatet var en av mange inventargjenstander som ble gitt i gave til innvielsen. Det gjaldt også de to kirkeklokkene.

Kirken stod umalt utvendig til 1907. I 1959 ble det gamle sakristiet revet og nytt sakristi oppført, ifølge jubileumsheftet, og det ble innredet bårerom under det nye sakristiet. Vi kan vel tolke dette slik at den østligste delen av kirkebygget (som er rett avsluttet) er sakristi (formodentlig både prestesakristi og dåpsventerom), mens koret har samme bredde som skipet. I 1964 fikk kirken ny altertavle laget av Bjarne Rundfloen (som også har laget glassmalerier i Plassen kirke). Den tituleres gjerne «Jesus i Trysilskogen». Ifølge Norsk orgelregister er orgelet fra 1982, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1912.

Siden innvielsen i 1878 er kirkegården utvidet i 1935 og 1950. I 1924 ble det plantet en rekke bjerketrær rundt kirkegården. Disse vokste seg etterhvert store, og det har vist seg nødvendig å felle noen av dem. På sørsiden ble det i 1941 avduket en bauta over Oddvar Neby, som falt under krigen i 1940. Kirkegården er omgitt av hvitt stakitt. Ved parkeringsplassen nord for kirken står et servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden