Stikkord: kyrkje

Ålesund kirke

Ålesund kirke

Bakgrunn
Borgundkaupangen øst for Ålesund by er den eldste kjent byaktige bebyggelsen i Ålesund-området, og kirken der (delvis rekonstruert) er områdets eldste kirke. Ålesund by fikk sin første kirke i 1855 (innviet 25. januar), og Ålesund ble eget prestegjeld fra 1858 (fradelt fra Borgund).

Ålesund før brannen
Byen med kirken før brannen i 1904. Foto: O. Ranheimsæter, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.
Ålesund kirke før brannen
Ålesund kirke etter brannen
Mot koret
Alterparti

Den tidligere kirken
Ålesunds første kirke ble tegnet av H.E. Schirmer og var en korskirke i for det meste upusset tegl, men vesttårnet hadde pusset fasade. Den var ikke helt ulik den samtidige Strøm kirke i Odal, som ble tegnet av samme arkitekt. Formspråket var overveiende nygotisk med det viktige unntak at dør- og vindusåpninger var rundbuede. På alteret stod en stor statue, og ifølge jubleumsboken om kirken dreier det som om et kopi av Bertel Thorvaldsens kristusstatue. En kristusstatue er det åpenbart, og teksten på sokkelen er den samme som hos Thorvaldsen: «Kommer til mig!» (jf. Matt 11, 28). Foldene i kjortelen ser imidlertid ikke ut til å være helt som for Thorvaldsens original. Denne kirken gikk med i den store bybrannen den 23. januar 1904.

Ålesund kirke

Dagens kirke
Etter brannen ble det utlyst arkitektkonkurranse, og den ble vunnet av Sverre Knudsen. Dagens kirke er oppført på samme tomt som den forrige, men orienteringen er motsatt, med inngang i øst og kor i vest. Kirken ble innviet den 15. september 1909. Det er en treskipet langkirke. Den har en mur av naturstein kledd med marmor fra Eide i forskjellige fargenyanser og nokså grovt tilhugget (råkopp). Her er det nyromanske rundbuer, nybarokk og jugend i skjønn forening. Tårnet er asymmetrisk plassert på sørsiden, slik det er ved flere kirker fra denne perioden. I Ålesund var det imidlertid en viss strid om dette og annet, og det måtte flere avstemninger til før Knudsens utkast omsider nådde frem. I den oppførte versjonen var flere detaljer endret. For eksempel var tårnet noe smalere enn tiltenkt, og vinduene større. Også orienteringen mot vest var en endring i forhold til Knudsens opprinnelige utkast. Kirken har 800 sitteplasser.

Kirkerom
Kirkerom. Foto: Holger Uwe Schmitt, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Innvendig er midtskipet svært bredt i forhold til de smale sideskipene. Det er orgelgalleri ved inngangen og i sør, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Utsmykkingen av kirken pågikk over en årrekke. Den er jevnt over ganske nasjonalromantisk. Kirken har en rekke glassmalerier i vinduene. De første, fra 1909, ble bekostet av keiser Wilhelm II og skal være tyske. Det dreier seg om vinduene på orgelgalleriet, der vi blant annet ser Olav den hellige. Senere har Enevold Thømt laget glassmalerier i 1946.

Olav den hellige
Korsfestelsen
Kloke og dårlige jomfruer
Storm på Genesaretsjøen

Tidligere hadde Thømt jobbet mye med utsmykking av kirken. Korbuen var ferdig i 1918, og deretter arbeidet han med fresker på korveggene og –hvelvingen frem mot 1928. At arbeidet strakk seg over så lang tid, hadde med penger å gjøre. Blant motivene i freskene er utdrivelsen fra paradiset, scener fra Jesu liv (fødsel, korsfestelse, himmelfart) og det himmelske paradis. Korbuen er normanniskinspirert med chevronmønster og har en billedfrise i relieff med diverse religiøse motiver. Det hele er detaljert beskrevet i boken om kirken.

Korbue og kor
Korbue. Foto: Holger Uwe Schmitt, fra Wikimedia Commons.

Altertavlen (fra 1909) er laget av Nicolai Mejdell og har relieffer som viser Jesus i bønn i Getsemane, flankert av de sovende disiplene og forræderen Judas. Teksten under midtbildet lyder: «Ikke som jeg vil, men som du vil» (Matt 26, 39). Også prekestolen er på alder med kirken. Døpefonten er av Carrara-marmor.

Det opprinnelige orgelet hadde 22 stemmer og var bygget av Olsen & Jørgensen. I 1945 fikk kirken nytt hovedorgel på østgalleriet med 70 stemmer bygget av J.H. Jørgensen. Dette hadde etterhvert behov for oppgradering, og det ble restraurert og utvidet til hundreårsjubileet i 2009 av Rieger, som også har bygget et 22 stemmers kororgel (på sørgalleriet). Hovedorgelet har 94 stemmer (og fem manualer!) og er skildret her.

Kirken har tre klokker hvorav to er støpt av Baklandets Støberi & Mek. Verksted i 1905 og én av Olsen Nauen i 1957.

Dør i sør
Sørportal inne i kirken
Krigsminnesmerke
Gravminne

Kirkegård og omgivelser
Utenfor kirken står et krigsminnesmerke, og det er kirkegård nord for kirken. Den kalles Vestre kirkegård og var byens første kirkegård, tatt i bruk samtidig med den første kirken i 1855. Den er imidlertid av begrenset omfang og uten utvidelsesmuligheter, og andre kirkegårder eller gravlunder er tatt i bruk i tur og omgang: Nordre gravlund (nord for Aksla), Nørve kirkegård og Øvre og nedre gravlund (ved krematoriet).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Åram kirke

Åram kirke

Bakgrunn
Åram var i Sande kommune til 2002, da stedet ble overført til Vanylven. Også kirkemessig har Åram tradisjonelt sognet til Sande, der en stavkirke ble revet og avløst av ny kirke i 1835. Denne fikk omfattende skader i stormer i 1863 og 1874, og i 1880 ble kirken tatt ned og oppført på nytt med samme grunnplan og gjenbruk av materialer, men med litt større høyde. Også denne kirken fikk føle stormen. For eksempel ble spiret ødelagt i 1907. Da Gursken så ble vedtatt utskilt og skulle utløses for sin andel i Sande kirke, forlangte fastlandsfolket på Åram det samme. Etter litt frem og tilbake ble sognet delt i tre, og kirke ble vedtatt oppført på Åram. Den ble tegnet og oppført av byggmester Sivert Storegjerde og innviet den 20. januar 1927.

Kirkebygg
Åram kirke er en langkirke i tre. Vesttårnet er trukket noe inn i skipet, og koret i øst er rett avsluttet og omgitt av sakristier. Kirken har ca. 300 sitteplasser. I 1964 fikk den et tilbygg med toalett foran hovedinngangen (ved arkitekt Solem), og den fikk ny utvendig kledning i 1987.

Interiør og inventar
Innvendig er gulvnivået likt i våpenhuset, skipet og koret. Det er orgelgalleri i vest, og koråpningen er rundbuet, med to småbuer på sidene.

Byggmesteren komponerte og gjorde trearbeidet til altertavlen, mens figurene (Jesus med lammet og Moses med lovtavlene) ble skåret av Hans Monsen Sætrevik. Bildet i storfeltet ble malt av Karl Straume, og motivet forklares som følger av byggekomiteen, som valgte det: «Frelsaren legg handa velsignande på eit lite barn.» Teksten under lyder: «Vender de ikkje um og vert som borni, kjem de aldri inn i himmelriket.» (Matt 18, 3)

Prekestolen står til høyre (sør) for korbuen og er på alder med kirken, i likhet med døpefonten, som også er av tre, men har et fat av kobber. Kirkeklokken ble støpt av Bochumer Verein i 1926. Orgel tok det noe lengre tid å få. I 1931 fikk man tak i et orgel som var bygget i 1921. Det ble montert i kirken av Niels Teigelkampff, men fikk relativt raskt problemer knyttet til oppvarmingen av kirken. Dagens orgel er fra 1967 og ble bygget av Vestre orgelfabrikk.

Kirkegård
Kirkegården ble utvidet i 1962 og 1972.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Johanneskirken

Johanneskirken
Foto: dachevfoto, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Johanneskirken er med sine 690 sitteplasser Bergens største kirke, og kirketårnet er med sine 61 meter Bergens høyeste tårn. Johannes sogn og prestegjeld ble utskilt fra Domkirken i 1885, men i 2002 ble sentrumssognene i Bergen slått sammen med Domkirken igjen. Det ble avholdt arkitektkonkurranse i 1888, og etter en ekstrarunde med tre kandidater ble Herman Backers reviderte utkast antatt. Byggearbeidene på Sydneshaugen ble fra starten ledet av Adolph Fischer, men i 1891 overtok Hans Heinrich Jess. Kirken ble vigslet den 15. mars 1894. Den kan trygt kalles et hovedverk i norsk nygotikk.

Kirkebygg
Johanneskirken er en korskirke i tegl på en sokkel av granitt. Orienteringen er fra nordøst til sørvest, og formen er som et latinsk kors med tverrarmene relativt nær koret i sørvest. Koret og tverrarmene er polygonalt avsluttet, og koret er omkranset av kapell- og sakristitilbygg. Tårnet er ved inngangen i nordøst, og hovedtårnet er omgitt av mindre trappetårn på hver side. Lignende tårnformer finnes i hjørnene mellom kor og tverrarmer. Utover de arkitektoniske formene har murverket dekor i form av bånd av sortglasert tegl rundt hele kirken. Takkanter og dør- og vindusåpninger er markert med variasjoner i murverket, f.eks. border med kløvermønster.

Interiør
Mot koret. Foto: Alfred Diem, fra Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Innvendig er murverket pusset og hvitmalt med vannrette bånd i blått, gult og rødt, og med mørkbeiset brystpanel nederst. Det er orgelgalleri ved inngangen i nordøst og gallerier også i tverrarmene. Vinduene har glassmalerier fra Dr. H. Oidtmann & Co i Linnich. Korgulvet er hevet tre trinn over gulvet i resten av kirkerommet, og det er korskille i form av lave smijernsrekkverk på hver side av den relativt brede midtgangen. Hjørnene mellom tverrarmene og koret er faset av.

Altertavle
Prekestol
Vindue ved lysgloben

Altertavlen har et bilde malt av Marcus Grønvold i 1894 som gjerne tituleres «Kristus i bønn». Det er kopiert til flere andre norske kirker. Den åttekantede prekestolen står til høyre for koret i overgangen til tverrarmen og har oppgang i form av en lang trapp fra koret. Stolen er formgitt av arkitekten og fremviser en overflod av treskjæringsdetaljer med forgylling. Den har en himling med en gotisk kirkeaktig form på toppen. Døpefonten i sandstein er formgitt av Wilhelm von Hanno. Kirken har to stålklokker fra Bochumer Verein. Orgelet er opprinnelig bygget av Schlag & Söhne i 1894, og ble modernisert og utvidet av J.H. Jørgensen i 1967. I 1999 ble det restaurert av Christian Scheffler og fikk ny spillepult (se ellers spesifikasjoner). Den 17. mai 2014 ble det innviet et klokkespill fra Klokkengieterij Eijsbouts.

Kapellet kan betraktes som en liten kirke i seg selv med alter, døpefont, harmonium mm. Dette og flere detaljer av interiør og inventar er skildret i «Norges kirker».

Det går an å bli med på en virtuell omvisning i kirken via denne nettsiden.

Kirkegård
Det er ikke kirkegård ved kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fantoft stavkirke

Fantoft stavkirke
Nåværende Fantoft stavkirke er en kopi av den som brant ned i 1992, innviet i 1997.

Den gamle kirken ble flyttet fra Fortun i Sogn, innenfor Lustrafjorden, nord for Ornes. Den var opprinnelig fra ca. 1150 og ble kjøpt på auksjon og flyttet til Bergen i 1883. Før flyttingen var det gjort en god del endringer på kirken, men den ble ved gjenoppbyggingen forsøkt tilbakeført til tidligere form, idet senere bygningsdeler som vesttårnet og det tømrede koret ble utelatt. Borgund stavkirke var åpenbart et forbilde med sin takkonstruksjon og sine dragehoder. Arbeidet ble ledet av konservator Anders Lorange og arkitekt Joachim Mathiesen. I etterhånd har det vært stilt spørsmål ved metoder og bedømmelser, som var typiske for sin tid. Et annet problem var at en rekke materialer og gjenstander allerede var blitt solgt på bygda.

Kirken på Fantoft ble innviet i 1903 etter at den var blitt innredet til gudstjenestebruk av Jens Zetlitz Monrad Kielland. Det ble bygget opp en gravhaug med et steinkors fra Tjora kirkegård på Jæren nord for kirken. Kirken ble solgt et par ganger, men har hele tiden vært i privat eie, men åpen for publikum. Fra 1915 var den under Fortidsminenforeningens tilsyn, men den ble altså tent på og brant ned natt til 7. juni 1992.

Interiør
Interiør
Alterparti
Døpefont

Arbeidet med rekonstruksjonen av kirken etter brannen ble ledet av Johan L. Andersen og K. H. Irgens. Byggmester var Ole Johan Minde, og prosjektleder var Egil O. Laastad. Arbeidet er ikke prosessuelt autentisk, men kirken er forsøkt laget mest mulig lik originalen, dvs. slik den var på Fantoft, muligens med korrigering for det som er ansett som tidligere tiders feiltolkninger. Tømmeret kommer fra Kaupanger i Sogn. Kirken ble vigslet etter brannen den 24. august 1997.

Utskjæringer
Utkjæringer med motiver fra sagaen om Sigurd Fåvnesbane. Foto: Micha L. Rieser, fra Wikimedia Commons.

Blant inventaret kan nevnes et krusifiks skåret av Sven Valevatn, og fire benkevanger har utskjæringer inspirert av Hylestadportalen med motiv fra sagaen om Sigurd Fåvnesbane.

Fantoft stavkirke er en av områdets best besøkte turistattraksjoner.

I kveldingen
Foto: Svein-Magne Tunli, fra fra Wikimedia Commons

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skatval kirke

Skatval kirke

Bakgrunn
Skatval var egen kommune fra 1902, men er siden 1962 en del av Stjørdal. Sognet omfatter hele den tidligere kommunen. Det har vært kirker i Skatval siden middelalderen, så som Auran og Fløan, som begge ble nedlagt i 1589. Kirke i nærheten av nåværende kirkested er omtalt i 1520, men ellers ser det ut til å råde stor usikkerhet om akkurat hva slags bygg som kan ha stått her før 1767. Det året ble det bygget en laftet kirke som ble ombygget til korskirke i 1854 og revet i 1901, da dagens kirke ble bygget. Den hadde 750 sitteplasser, og en altertavle fra 1600-tallet ble ved oppussingen i 1854 sendt til Vitenskapsmuseet i Trondheim. Det samme gjelder en døpefont laget av presten Rachløv i 1781. Gamlekirken lå rett nordvest for nåværende kirke.

Kirkebygg
Dagens Skatval kirke ble tegnet av overingeniør Johan Th. Wæhre, og byggmester var Edvard Lertrø. Kirken ble oppført ved den gamle kirkens kirkegård og innviet den 6. november 1901. Det dreier seg om en laftet langkirke med rundt 500 plasser. Stilen er typisk sveitser, og orienteringen er fra vest til øst, slik det er vanlig. Vesttårnet har våpenhus i tårnfoten og er omgitt av trappehus. Skipet er rekatangulært, og det polygonalt avsluttede koret er omgitt av sakristier (dåpssakristi i nord, prestesakristi i sør).

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og koret i øst åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Koråpningen er spissbuet, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Glassmalerier i koret kom på plass i 1929 og er laget ved Trondhjem Domkirkes glassbrenneri, så vidt jeg forstår utformet av Gabriel Kielland. De viser tre syngende engler.

Selve alteret er fra middelalderen, og det hersker noe usikkerhet om hvilken kirke det opprinnelig stammer fra, men det ble altså overført til 1767-kirken i sin tid og så til dagens kirke. Altertavlen, som viser Jesus, ble malt av Wilhelm Otto Peters i 1901. Han brukte Bertel Thorvaldsens berømte kristusfigur som forbilde, og den påmalte teksten lyder: «Jeg er den gode hyrde» (Joh 10, 11). Rammen er laget av Erik og Anders Leikvold.

Prekestolen står i korbuens sørkant og har oppgang fra koret. Den har fem fag med spissbuer og fyllinger med utskjæringer. En inskripsjon sier «Skåret av Konrad Forbord i 1932». En lesepult snekret av Sivert M. Rømo og malt av Martin B. Røkke ble tatt i bruk 1. påskedag 2000. Døpefonten i stein ble gitt til gamlekirken i 1892.

Orgelet på vestgalleriet er fra 1975 og kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det har 19 stemmer (og 1300 piper). Av de to kirkeklokkene er den ene fra 1594, den andre fra 1901 (Baklandets støberi og mek.verksted).

Kirkegård og omgivelser
Det er vel grunn til å tro at kirkegården har vært utvidet gjennom årene, og da kirkens jubileumsbok ble utgitt i 2001, var det ny utvidelse på gang, denne gang vestover. Et bårehus på kirkegården øst for kirken ble innviet den 3. juli 1966. Rett utenfor kirkegården på østsiden ligger det som en gang var kirkestall, oppført i 1907. En kirkestue fra ca. 1888 stod til utpå 1980-tallet, men den 10. april 1983 ble ny kirkestue innviet av biskopen.

Annet
Det kan ellers opplyses at Skatval har en annen kirkehistorisk attraksjon i form av Steinvikholm slott, som ble oppført av Olav Engelbrektsson, Norges siste katolske erkebiskop. En opera om ham oppføres på stedet hver sommer. Slottet eies av Fortidsminneforeningen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Engehaugen kirke

Engehaugen kirke

Bygget som huser Engehaugen kirke ved Kopperud i Gjøvik, ble opprinnelig oppført som HVPU-institusjon. I dag er det bygget om til arbeidskirke, med kirkerom der det en gang var gymsal. Kirken ble innviet av biskop Rosemarie Köhn i 1994.

I sokkeletasjen er det menighetsbarnehage, og det foregår ellers forskjellige kulturelle aktiviteter i tilknytning til kirken. Dessuten holdes katolske messer i denne kirken. Det finnes enkelte interiørbilder hos Kirkesøk.

Fra 1980 og til kirken stod klar, ble Karmel bedehus brukt som interimskirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Enger kirke

Enger kirke

Enger kirke står ved Randsfjordens østre bredd i Søndre Land kommune, et stykke sør for Hov. Det er en langkirke i tre bygget under ledelse av Herman Frang i 1875. Kirken har vesttårn, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 200. Kirken tilhører samme sogn som Hov kirke: Søndre Land.

Innvendig er det orgelgalleri i vest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv.

Altertavlen har en kopi av Adolph Tidemands alterbilde fra Bragernes kirke og viser Kristi oppstandelse.. Ifølge kirkeleksikonet er både prekestol og døpefont fra 1875. Ved døpefonten står en kopi av Bertel Thorvaldsens berømte kristusstatue. Orgelet er ifølge Norsk orgelregister
bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1975. Kirken sies å ha én klokke.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som strekker seg ned mot Randsfjorden.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Espedalen fjellkirke

Espedalen fjellkirke

Espedalen fjellkirke fra 1974 ligger på Verksodden, omgitt av den nordlige delen av Espedalsvatnet, og det er en gangbro over til Gravholmen, som har vært gravplass siden 1800-tallet. På Verksodden har det vært gruvedrift flere ganger: Kobbergruve i 1665–72 og nikkelgruve (Norges første) i 1846–57, med 5–700 mann i arbeid på det meste. (Senere var det drift lenger sørøst.) Den som leter, kan se rester av dette i omgivelsene. Selve gravplassen er en skog- og lyngkledd fjellknaus som altså var gravplass også på nikkelverkets tid. Dette er markert med en minnestein like ved inngangen til kirkegården. Stemningen og omgivelsene kan nok sies å være noe annerledes enn man er vant til fra kirkegårder.

Selve fjellkirken er, som mange lignende byggverk, oppført med stor dugnadsinnsats. Den har naustform og 130 sitteplasser. Arkitekt er Bjarne Bystad Ellefsen, som ellers har tegnet bl.a. Søre Ål kirke. Han tegnet også prekestol og døpefont. Det er ingen altertavle i tradisjonell forstand, men et trekors. Orgelet (1975) er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og har syv stemmer. De to klokkene er støpt av Olsen Nauen i 1977.

Det er gjort arkeologiske funn i området.

Espedalen fjellkirke
Espedalen fjellkirke
Bro til Gravholmen
Gravholmen fra Nikkelverkets tid
Gravholmen
Gravholmen

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eysteinkirken

Eysteinkirken

Kong Øystein Magnusson var sønn av Magnus Berføtt og halvbror til Sigurd Jordsalfare, Olav Magnusson og Harald Gille. Øystein var konge sammen med Sigurd og i teorien Olav (men Olav hadde aldri noen reell makt og har ikke noe nummer i kongerekken). Øystein skal ha latt oppføre fjellstuer for veifarende over Dovrefjell, altså pilegrimer, noe som anses som en forløper for våre dagers turisthytter. Pål H. Tallerås, som har skrevet om kirkene i Dovre, antyder at det kan ha ligget like mye kongelig propaganda som reell sannhet i påstandene om dette, og ifølge Store norske leksikon skal det ha vært fjellstue på Hjerkinn siden før kong Øysteins tid. Hos Tallerås fortelles det også om Vesle Hjerkinn, ca. 3 km sør for dagens fjellstue, der det er funnet hustufter fra sen vikingtid. Dagens fjellstue er for øvrig fra 1992, etter at den gamle hovedbygningen brant i 1990. Den ligger øst for kirken. Det er også snakk om at det på Øysteins tid skal ha vært oppført et gudshus i Hjerkinntraktene, som i utgangspunktet lå under kongsgården på Tofte i Dovre. Dette skal ha utløst stridigheter om landområder. Tidsanslagene virker usikre: Det er snakk om bygging en gang mellom 1050 og 1300, og bygget ble visstnok borte mellom 1443 og 1515. Det er nevnt i Aslak Bolts jordebok.

Alt dette er inspirasjonen for Eysteinkirken, og forut for byggingen pågikk en prosess over flere tiår med utredninger om ønskelig plassering og arbeid med finansiering. I 1938 var det snakk om å reise en bauta over kong Øystein på Hjerkinn fjellstues grunn. Arbeidet ble tatt opp igjen i 1948, og Ståle Kyllingstad utarbeidet et utkast til bauta. Ingvald Skaare, som var sogneprest i Dovre, ser ut til å ha lansert planene om å bygge en kirke til minne om Øystein, og biskop Kristian Schjelderup ble etterhvert med i arbeidet, i likhet med arkitekt Magnus Poulsson. Kirkeprosjektet ble fullført først etter Poulssons død og gikk i arv til hans sønn Anton, som også var arkitekt. Kirken ble oppført av Høyer Ellefsen (under ledelse av Bernhard Lindvik) like vest for Hjerkinn fjellstue, et stykke øst for Hjerkinn stasjon ved veien over til Folldal og Alvdal (fylkesvei 29). Den ligger i en slak skråning og er synlig fra E6. Kirken ble innviet den 3. august 1969.

Eysteinkirken
Eysteinkirken
Eysteinkirken

Eysteinkirken (eller Eysteinkyrkja) har vifteform og er bygget av støpt betong med et mønster som ser ut til å være spor etter forskalingsplanker. Kirken har 70 sitteplasser og er vel formelt sett for en langkirke å regne, med orientering fra sørvest til nordøst. Skipet er nærmest trapesformet: nesten rektangulært, men smalnende inn mot koret/tårnkonstruksjonen, som er vel så bred som skipet. Så er da også korpartiet omgitt av sakristi og rom for kirketjeneren, begge med utgang i nordøst. Det er et kors øverst i tårngavlen. Inngangen er i skipets gavlvegg, der et par vegger (som har vært beskrevet som «englevinger») brer seg ut og sluser de besøkende inn i kirken.

Koråpningen består av tre parabelformede buer av en viss dybde. Prekestolen er i den venstre sidebuen og døpefonten i den høyre. Innerst i koret står alteret med et stort kors utført av Rundtom snekkerverksted. Mathias Fjerdingren har laget både prekestolen og døpefonten, begge i kleberstein. Prekestolen har en due (Den hellige ånd) som viktigste figurative utsmykning, og døpefonten er sekskantet kalkformet.

Mot koret
Alterparti
Prekestol
Døpefont

Over inngangen er et rosevindu utført av firmaet til glassmester Finn Hansen etter tegninger av Torvald Moseid. Moseid står også bak en trestatue av Kong Øystein (Eystein) på motsatt gavlvegg. Langs sidene i skipet er det blyglassvinduer. Gulvbordene er i lakkert furu og benkene i lutbeiset furu.

Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Der står et 5 stemmers orgel fra Bruno Christensen fra 1986. Kirkeklokken er fra 1963. I våpenhuset henger en billedvev av Jorunn Blæstrud. Det finnes to brudestoler fra Riis hovedgård. Når det gjelder kirketekstiler, er messehagler laget av Rakel Onsum Berg, antependiet er av Torvald Moseid, Anne Einarsen og Else Husum, og alterdukene av Astrif Thorland Hjerkinn. Det skal også finnes tekstiler av Borgny Svalastog. Kirkesølvet er fra Tostrup.

Kirken brukes iblant til vielser og dåp, hovedsakelig av langveisfarende, for kirkeleksikonet melder at kirkens nedslagsfelt utgjør 38 personer. Kirken er da også et stoppested på de pilegrimsvandringene som organiseres i disse dager, og det er egne pilegrimsdager i juli.

Øystein på veggen
Toalettbygg
Dovrefjells svar på Kirkeristen?

Det er ikke kirkegård her. Bak kirken er et toalettbygg i tre med lignende form, nesten naustformet og med etterligninger av strebebuer, selv om de neppe er nødvendige for å bære tyngden av taket. Et gjerde med samme trappesystem som man finner i alskens turterreng, hindrer beitende dyr å ta seg fra småbjerkeskogen og inn på kirkebakken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fluberg kirke

Fluberg kirke

Bakgrunn
Fluberg kirke ligger karakteristisk nok der hvor Kirkevegen møter Kirkebakka. Det er en korskirke som ble innviet i 1703. Den erstattet en stavkirke som stod på en annen, litt for fuktig tomt, og som dessuten var for liten og i dårlig forfatning. Dette var på prestegårdens grunn. Den gamle prestegården brant for for øvrig i 1690, så det ble bygget ny prestegård omtrent samtidig med kirken. Eldste skriftlige vitnesbyrd om stavkirken er et diplom fra 1330, men den antas å være fra før 1200. Tuftene etter den skal være å se nede ved Randsfjorden, og i 1994 ble det satt opp en informasjonstavle på stedet. Det holdes tradisjonelt olsokgudstjeneste på det gamle kirkestedet.

Kirkebygg
Kontrakt for kirkebygging ble inngått den 17. oktober 1700, og byggingen ble ledet av tårnbygger Nils Olsen. Kirken er laftet, med bindingsverk i gavlene. Den har form av et gresk kors, men har i tillegg vesttårn, og det er et sakristi på nordsiden av koret. Kirken ble innviet fastelavnssøndag 1703. (Årstallet på vindfløyen er imidlertid 1699.)

De utvendige tømmerstokkene var bare i begynnelsen, men fikk etterhvert bordkledning. På innsiden er stokkene flattelgjet. Kirken har tre gallerier, hvorav det vestre er orgelgalleri, og det er til sammen 450 plasser. Det har som i andre gamle kirker vært gjort endringer gjennom tidene, ikke minst en ombygging i 1860. Interiøret ble for en stor del restaurert og tilbakeført som følge av et testamentarisk gave i 1923. Restaureringsarbeid fant sted også i 2003.

Interiør og inventar
Fluberg var hovedkirke i Land, og den innvendige utsmykningen er rik. En god del av inventaret er nyere enn kirken, og den har etterhvert fått større vinduer som gir bedre lys, men ellers finner vi noen av klassikerne blant norsk kirkeinventar nettopp her.

Lars Borg inngikk den 11. mars 1702 kontrakt om å lage prekestol og korskille til Fluberg kirke. Prekestolen er et tidlig hovedverk innen norsk akantusskurd, og er studert og etterlignet av en rekke kunstnere. Den har åttekantet grunnflate og har akantusfelt i fagene med blant annet drueklaser og blomster imellom. Korskranken bærer Frederik IVs kongemonogram og årstallet 1704.

Døpefonten skal være laget av hans sønn, Nicolai Borg, i 1721 (ifølge bl.a. Roar Hauglid, mens jubileumsboken tilskriver den Lars Borg og mener at den bare ble malt i 1721). En guttefigur bærer selve fonten. Hvis det er Borg d.y. som står bak foten, ble sannsynligvis døpefonten fra gamlekirken brukt inntil den nye fonten var ferdig. Fonten har himling med helligåndsdue under.

Opprinnelig ble altertavlen fra gamlekirken brukt. Den er siden gitt videre til Landåsbygda kirke. I 1752 skar Lars Pinnerud en ny altertavle til kirken. Den er laget etter forbilde av altertavlen i Vor Frue kirke i København (som brant ned til grunnen i 1807), og Pinnerud fulgte samme mønster senere da han laget altertavle til Nordsinni kirke. Året etter malte Eggert Munch alterbildet, en kopi av Rubens’ bilde Nedtagelsen fra korset (1611), fra domkirken i Antwerpen. Dette bildet er kopiert i en rekke norske kirker, og Munch, som speilvendte motivet, malte det etter et stikk av Lucas Vorsterman. Med seg som lærling hadde Munch den unge Peder Aadnes, som fikk male rammeverket rundt søylene og feltene som omgir altertavlen. Sogneprest og prost Niels Dorph (1709–1786), som var oppdragsgiver for Munch og Aadnes, har for øvrig fått sitt portrett malt av begge to: av Munch i 1752 og av Aadnes i 1769.

I koret er ellers en rekke malerier av dansk-norske konger og prester fra katolsk tid, trolig overført fra den gamle kirken. Orgelet er kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal og ble invniet i mars 1979. To kirkeklokker ble støpt av den innflyttede svensken Mathias Skiøberg på Tingvold i Odnes i 1822. Kirken har også endel gammelt kirkesølv og andre gamle og ærverdige inventargjenstander.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som strekker seg et godt stykke sørover fra kirken. Litt sør for kirken står et krigsminnesmerke. Prestegården er som nevnt et stykke unna.

Fluberg kirke

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 118–123
  • Nils Terje Langseth: Fluberg kirke. 300 års jubileum 1703–2003 (Fluberg menighetsråd, 2003)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 586
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet/Mittet: Oslo, 1950), deler av annet bind, første og annet halvbind (eller bind 2 og 3 om man vil)
  • Janike Sverdrup Ugelstad: Thi han blev en kunstmaler. Peder Aadnes og hans billedverden (Novus forlag, 2007), særlig s. 96–100
  • Kirkesøk
  • Oppslag ved kirken
  • Arkivverket: Prestegjeld og sogn i Oppland

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden