Stikkord: kyrkje

Kvam kirke

Kvam kirke

Bakgrunn: Stavkirken
Det har nok vært kirke på Kvam i Gudbrandsdalen siden middelalderen, for stedet hadde tidligere en stavkirke. Den lå imidlertid på Vik, en drøy kilometer øst-sørøst for det nåværende kirkestedet. Akkurat når den ble oppført, sier litteraturen lite om. Ivar Kleiven sier at det er «mest sikkert» at det dessuten har vært en enda eldre kirke på stedet, men han dokumenterer ingen påstander med kildehenvisninger. Til denne stavkirken laget Lars Borg en altertavle som ble overført til neste kirke. En stolpe fra kirken skal være i bruk som takås i et stabbur på gården Forbrigd. Ellers er det få spor igjen etter stavkirken.

Kirken fra 1778
Grunnen på Vik var fuktig og problematisk som gravplass, og i 1775 ble det gitt tillatelse til å oppføre ny kirke på nytt sted. Grunn ble innkjøpt fra gården Røssum, som ligger oppi åsen over kirken (og ser ut til å ha blitt delt opp i flere gårder). Kirken ble oppført av byggmester Per Korpberget (også kjent som Korpen) og innviet den 28. august 1778. Det var en laftet korskirke med 300 plasser som lignet ganske mye på dagens kirke. Den hadde de karakteristiske valmtakene som Magnus Poulsson åpenbart var inspirert av da han tegnet Dombås kirke, og som han brukte igjen på dagens Kvam kirke.

Gamle Kvam kirke før brannen
Interiør i Gamle Kvam kirke

I denne kirken var altså Borgs altertavle, som er dokumentert blant annet med et bilde på veggen i dagens kirke. Tavlen hadde akantusskurd, men fikk etter flyttingen til den nye kirken påsatt ekstra akantusvinger skåret av Eistein Guttormsson Kjørrn, og den ble restaurert av Ragnvald Einbu i 1920-årene, etter at den var blitt utsatt for en litt hardhendt vaskedugnad i 1923. I korskillet hadde kirken et kongemonogram (for Kristian VII) som ble holdt av to engler. Englene ble laget av Erik Frostad og Ola Røssøm, og det fortelles at sistnevnte var så uheldig å slippe sin engel i gulvet ved opphengingen, slik at den brakk benet og måtte repareres. Det finnes flere bilder av kirken og interiøret på nettet, f.eks. et eksteriørbilde og bilder av kirkerommet og av prekestolen og døpefonten.

Denne kirken hadde behov for oppussing utpå 1900-tallet. Tårnet lutet, gulvet måtte skiftes ut, benkene var ikke gode osv. Planer var utarbeidet og midler bevilget vinteren 1940. Så kom krigen, og på kvelden den 26. april ble kirken stukket i brann, formodentlig av en tysk granat. Kirken brant ned til grunnen sammen med inventaret samt andre bygg som stallen, vedskålen og uthuset til kirkestuen (samt et par nabogårder). Overlevde gjorde derimot gravkapellet, som var oppført et par år tidligere etter gave fra Petra Sletten (som er begravet på kirkegården). Det ble innviet 12. august 1938 og ble brukt som interimskirke til ny kirke ble innviet i 1952. Også kirkestuen overlevde brannen (men ble revet i 1968).

Kvam kirke
Kvam kirke
Stilstudie av taket

Dagens kirke
Det var ikke byggevirksomhet her under krigen, men allerede i 1940 ble Magnus Poulsson kontaktet som ønsket arkitekt for ny kirke, et oppdrag han raskt takket ja til. Etter det tok både planleggingen og byggeprosessen relativt lang tid, og kirken ble ikke innviet før den 12. oktober 1952, over tolv år etter at den forrige hadde brent. Byggmester var Anders Haverstad. Kvam kirke er en laftet korskirke med tårn over krysset og 450 plasser, inkludert gallerier. Kirken ligner mye på den forrige, men er forskjellig i en rekke detaljer. Den har hovedinngang mot E6 i sør og kor i nord.

Altertavle
Prekestol
Akantus på prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Kongemonogram

Poulsson tegnet også altertavlen og prekestolen, mens treskurden er utført av Edvard Bakkom (bildene og figurene), Mathias Fjerdingren og Anders Johnsgard. Tavlen har billedtablåer i fire etasjer i tillegg til den triumferende Kristus på toppen: Nederst ser vi en nattverdsscene omgitt av Aron og Moses. Ellers ser vi bl.a. Jesus som blir tatt til fange og stilt overfor ypperstepresten(e) samt korsfestelsen. I disse to etasjene er det figurer av evangelistene på sidene, og i fjerde etasje ser vi den tomme graven. Det hele er rammet inn i akantus. Et stykke til hver side for tavlen er søyler med figurer av Moses med lovtavlene (av stein også i utsmykningen) og Den gode hyrde. Prekestol ble skåret av Anders Johnsgard og Mathias Fjerdingren og har rik akantusskurd. I overkant av alterringen finner vi Hakon VIIs kongemonogram, og arkitekten tegnet også altersølvet. Døpefonten er av kleberstein. Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1952. Det er fra arkitektens side valgt en ganske spesiell løsning med skjulte orgelpiper som ikke er helt ideelle for lyden, og det varierer litt hvorvidt det spilles på pipeorgelet eller på et digitalt orgel som også finnes i kirken. De to kirkeklokkene kommer fra Olsen Nauen.

Gravkapell
Krigsminnesmerke på kirkegården
Krigsminnesmerke i Fredsparken

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger. I aprildagene 1940 så kirkegården ut som en slagmark, og selv etter at ny kirke var innviet i 1952, var ikke den helt i orden. Det er og har vært en rekke krigsgraver her. Kort etter kampene i april 1940 ble tyske soldater begravet på kirkegården, for så å bli flyttet til Oslo sommeren 1940. En rekke britiske soldater fant sin grav her, hvorav noen falt i Kvam og noen lenger nord. Det ble satt opp minnesmerke og navneplater i regi av Imperial War Graves Commision (nå Commonwealth War Graves Commission) med avduking den 10. september 1950. Ikke langt fra hovedinngangen til kirken er det en minnestein satt opp i 1948 over Asbjørn O. Solberg, en kvamvær som falt i Vardal i aprildagene 1940. På den andre siden av E6 er det fredspark og minnesmerke over falne norske soldater. På kirkegården er det usedvanlig mange forseggjorte klebersteinsgravminner. En rekke av dem er laget av Per Hansson Lien, som også har laget minnesteinen over George Sinclair på den gamle kirkegården.

Her finnes krigsgraver
Monument for falne britiske soldater
Forklaring på monumentet

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kolbu kirke

Kolbu kirke

Bakgrunn
Dagens Kolbu kirke er den tredje i området. De to forgjengerne stod på litt andre steder, men innenfor kort avstand fra den nåværende kirken.

Kirke nr. 1: Dyste
Den første kirken var en stavkirke ved gården Dyste, litt lenger sør i bygda. Den er omtalt i et diplom fra 1381, uten at vi vet når den ble oppført — kanskje på 1200-tallet eller til og med 1100-tallet. Den var i bruk til rundt reformasjonen og er også omtalt av Jens Nilssøn og andre. På den gamle kirketomten finnes fortsatt et steinalter, og i Oldsaksamlingen i Oslo er det helgenfigurer av Maria og Johannes. Videre skal det finnes et utskåret dyrehode, en dør og tre fjeler som viser malerier av korsfestelsen og flere personer. På Toten museum (nå Mjøsmuseet) er en kirkedør og en dørring, og ved Dyste gård skal det finnes en figur av apostelen Johannes samt en svært gammel dør som antas å ha vært kirkens hoveddør. En lysestake er i privat eie. Kirken skal ha forfalt over lengre tid og stått lenge etter at den var ute av bruk — kanskje til frem mot 1784. Det ble etterhvert satt et skur over den for å bevare den.

Maria fra kalvariegruppe
Johannes fra Dyste
Maria fra Dyste

Kirke nr. 2: Molstad
Like vest for dagens kirke, ved gården Molstad, lå en laftet langkirke fra ca. 1300 til dagens kirke ble oppført i 1730. Den var altså i bruk et par hundre år parallelt med Dystekirken. Denne kirken var liten, og den var anneks til Hoff. De viktigste overlevningene fra denne kirken ser ut til å være en rekke katekismetavler som er tatt i bruk i dagens kirke på ulike vis. Noen er innfelt i altertavlen på sidene av alterbildet. Andre brukes nærmest som antependier eller er innfelt i skranken foran klokkerstolen. Det påpekes i jubileumsboken at tavlene, som er på latin og gammeldansk, ikke behøver å være blant det opprinnelige til Molstadkirken. Regnskaper og tingbøker vitner om litt varierende vedlikehold. På den store kirkeauksjonen ble Molstadkirken kjøpt av biskop Bartholomæus Deichman, som bad om fire år til å utføre nødvendige reparasjoner. På et møte i 1726 hevdet imidlertid klokkeren, Otto Hansen, at kirken vanskelig lot seg reparere, og at den var for liten. Biskopen sa seg villig til å bekoste ny kirke dersom allmuen ville bekoste «hvert 4de laft i kirken», noe som i første omgang ble avslått. Etter forhandlinger var det enighet om at allmuen skulle bekoste stoler og gulvet under stolene og biskopen resten. På det gamle kirkestedet står det en minnestein etter Molstadkirken.

Kors og alter ved Dyste
Steinalter på Dyste
Minnestein på Molstad

Dagens kirke
Kolbu kirke er en tømret korskirke som ble innviet av biskop Deichman den 22. februar 1730. Den har ca. 400 plasser og tre gallerier, og den ble restaurert i ca. 1870 og i 1950–52 (under ledelse av Bjarne Hvoslef; noen kilder tidfester dette til 1955). Biskopen, som falt i unåde ved tronskiftet, døde året etter innvielsen, og kirken ble solgt igjen og skiftet eier flere ganger før den kom på allmuens hender i 1789. I 1791 fortelles det at kirken har fått utvendig panel og blitt malt rød, og at taket er tekket med teglstein.

Kolbu kirke
Støpul
Kolbu kirke sett fra under støpulen

Interiør og inventar
Det er mulig at kirken var sparsommelig innredet i de tidlige årene. Det inntrykket gis i alle fall i jubileumsboken, uten at den sier så mye konkret utover å nevne enkelte gjenstander som en oblateske fra 1721, kalk og disk, lysestaker, jernkiste m.v. Mye av det sentrale inventaret er fra senere tider. Altertavlen har et bilde malt av Christen Brun i 1877, i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke — som nevnt med bl.a. deler av gamle katekismetavler (som var blitt plassert i kirken i 1791) montert rundt bildet. Opprinnelig inngikk bildet i en nygotisk altertavle. Prekestolen er fra 1870, og døpefonten (også i tre) fra 1930. Kirken fikk sitt første orgel i 1784. Et snertingdalorgel fra 1961 ble i 2005 avløst av et nytt orgel fra Carsten Lund, innviet den 24. april. Kirken brukes endel til konserter.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og det er bårerom under kirken med nedgang under sakristiet i øst. På kirkegården nord for kirken står det en støpul med en kirkeklokke som var skadet i 1855 og ble omstøpt (av Ole Olsen), for så å bli erklært skadet i 1862. De to klokkene som er i bruk — formodentlig i det åttekantede tårnet — er fra 1862 (Anders O. Holte, Toten) og 1976 (Olsen Nauen). Opprinnelig var det kirkestaller på sørsiden av veien her, men i deres sted ble det i 1946 bygget et gravkapell som siden er omgjort til kirkestue. Ved siden av er det prestekontor i et bygg fra 1992.

Litt mer kirkehistorie
Det kan ellers se ut til at Kolbu har ført en omflakkende tilværelse administrativt. Da Toten prestegjeld ble delt i to i 1825, ble Kolbu liggende i Vestre Toten. Dette ble så delt i 1915, og da dannet Kolbu et prestegjeld sammen med Eina, som det har vært kirkelig samarbeid med siden, selv om det har vært uttrykt ønske om omorganisering. Ellers var Kolbu egen kommune fra 1908 til stedet ble slått sammen med Østre Toten i 1964. Da ble imidlertid kommunegrensen trukket opp på en måte som skapte kunstige skiller i bygda, og det skjedde en grenseregulering 1. januar 2003.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Høre stavkirke

Høre stavkirke

Høre stavkirke ligger oppe i åsen i den østlige delen av Vang kommune, nær grensen til Vestre Slidre, med flott utsikt til dalføret nedenfor. I likhet med Lomen stavkirke er Høre blitt utvidet, og utvendig er det kanskje mindre som minner om den opprinnelige kirken, men innvendig fremtrer stavverket klart og viser kirkens opprinnelige størrelse.

Det skal ha vært reist en stolpekirke her rundt år 1100, og stavkirken dateres til ca. 1180, noe som synes å bekreftes av undersøkelser av treverket. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1327. Stavkirken var sognekirke i middelalderen og ble annekskirke under Vang etter reformasjonen. Ved den store kirkeauksjonen ble den solgt til lokale bønder.

Kirke og støpul
Kirkegårdsportal
Utskjæring
Runestein

Opprinnelig hadde stavkirken rektangulært skip og smalere, apsidalt avsluttet kor, og både skip og kor hadde hevet midtrom. Kirken er imidlertid omfattende reparert og ombygget. Årstall som nevnes i den forbindelse, er 1660- til 1680-årene, 1724, 1740 og 1822. Ved sistnevnte anledning ble arbeidene ledet av byggmester Ole J. Ulen fra Slidre, og kirken fikk da blant annet nytt kor, mens skipet ble forlenget mot vest og utvidet mot nord og sør. Det var nye reparasjoner i 1857 og omfattende istandsetting og ombygging i 1888-89. Utvendig panel stammer fra denne ombyggingen, og kirken fikk dessuten sakristi og nytt skifertak. I 1970 ble kirken satt i stand under ledelse av Bjarne Hvoslef. I 1979 ble det utført arkeologiske undersøkelser, og råteskader ble utbedret. Ytterligere istandsetting fulgte året etter.

Kirkerom
Kor
Alterparti
Altertavle
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Votivtavle
Kirkebenker

På korskillet står årstallet 1828, og det antas at interiøret fikk mye av sitt nåværende preg etter ombygginene på 1820-tallet. Det er brukt kraftige farger. Altertavlen skal, i likhet med altertavlen i Øye, være skåret av Tomas Tomasson Tørstad rundt år 1800. Tavlen har en rekke naivt utskårne figurer, med den korsfestede Kristus som sentralmotiv, omgitt av Moses og Aron med basunengler over. Tavlen sies å være malt av Gullik Knutsson Hovda. Prekestolen har fem fag og antas også å være skåret av Tørstad. Den skal være malt av Hovda i 1828. Døpefont er utført av Kristoffer Kvien i 1920-årene. Kirkebenkene har navn og antas å være fra 1820-årene.

Kirken har to store vangeportaler som er å finne inne i kirken: Den opprinnelige vestportalen rammer inn inngangen til skipet. Det som kan ha vært sørportalen, ble flyttet inn i våpenhuset i 1970. Ellers finner vi utskårne masker på mellomstavene i kirkerommet samt søylekapiteler med utskårne rankespyende hoder.

Orgelet (på vestgalleriet) er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1979. Det skal være to klokker i støpulen samt to middelalderklokker i takrytteren (som tidligere har huset fem, ifølge gamle inventarlister).

Kirken er omgitt av kirkegården. Den er avgrenset av en steinmur i vest. Den tidligere takrytteren ble i 1875 tatt i bruk som portaloverbygg. Like ved siden av portalen står en bautastein reist på initiativ av bygdedikteren Hallvard Bergh i 1882. I den er det risset inn runer til minne om kongsdatteren Gyda, som nektet å gifte seg med Harald Hårfagre før han hadde samlet Norge. (Mellom et par benker ved parkeringsplassen nord for kirken er en stein med et relieffbilde som illustrerer samme historie.) Støpulen er fra 1732 (byggmester: Ole Jacobsen Ruden), men det har vært andre før den. Nordvest for støpulen er det et kombinert bårehus og servicebygg som ble innviet i 1981.

Høre stavkirke kan besøkes av tilreisende om sommeren.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Heidal kirke og Bjølstad kapell

Heidal kirke

Dagens Heidal kirke er den fjerde i rekken, og Bjølstad kapell, som står ved siden av, er nummer to. Opprinnelig var kirkestedet ved det som nå er Nørdre Prestgard, et par kilometer lenger opp i dalen. Der ble det oppført en liten stavkirke på 1000-tallet. Tuften kan visstnok fortsatt påvises, og det har vært gjort funn der som viser at det var kirkegård på stedet. På 1500-tallet ble kirken flyttet til nabogården Bjølstad.

Bjølstad kapell
Bjølstad kapell
Bjølstad kapell
Bjølstad kapell

Etterhvert utover 1500-tallet økte folketallet i Heidalen, og den lille stavkirken ble for liten. Den ble da avløst av en laftet langkirke med takrytter. Ifølge et hefte om Heidal-kirkene målte den 6,95 m x 6,65 m, men det gjelder formodentlig selve skipet. Materialer fra stavkirken sies å ha blitt gjenbrukt i kor, sakristi og sannsynligvis vindfang (våpenhus). Kirken var enkelt utstyrt. Mest bemerkelsesverdig var (og er) et par portalvanger fra stavkirken med dyreskurd som sies å representere noe av det eldste bevarte i sitt slag. I 1598 omtalte Jens Nilssøn denne kirken som anneks til Vågå, og Heidalen tilhørte da også Vågå kommune helt til 1907.

Det var vanskelige år, og denne kirken forfalt fra ganske tidlig av. Den ble solgt på auksjonen i 1723, men mens kjøperen betalte 20 riksdaler for selve kirken, betalte han 80 for jorden (kirkegården) som fulgte med. I 1754 ble ny kirke innviet på dagens sted, og Bjølstadkirken ble en stund brukt som låve, før huset ble flyttet i 1820, slik at tuften kunne brukes til et stabbur som var kornmagasin. Før det var sakristiet og vindfanget blitt revet. I 1933 ble gjenværende bygningsmaterialer gitt til bygda med tanke på gjenoppføring. Den ble gjennomført først fra 1950-tallet av, med innvielse 26. juli 1964. Arkitekt ved den anledning var Bredo H. Berntsen, og byggmester var Trygve Fjerdingren. Det er altså det Bjølstadkapellet vi ser i dag, og det fikk nytt kor og sakristi. Trygve Fjerdingren stod også for mye av innredningsarbeidet, mens Mathias Fjerdingren laget altertavle, benker mm. etter gamle tegninger. Borgar Hauglid malte altertavlen og tegnet et antependium. Finn Krafft var konsulent og rekonstruerte dekoren på den gamle prekestolen. Døpefonten i kleberstein er rekonstruert på grunnlag av en gammel skisse.

Heidal kirke
Heidal kirke
Heidal kirke

Ny Heidal kirke ble oppført på nåværende sted (like nedenfor gården Kruke, på grunn fra gården Heringstad) på begynnelsen av 1750-tallet med innvielse 11. mars 1754. Det var en laftet korskirke som fikk navnet Tabor. Kirken var ikke minst kjent for Jakob Klukstads inventar, et av bare fire sådanne. Klukstad laget altertavle, prekestol og korskille til kirken, og det fortelles at han bodde hos Eistein Kjørrn mens han gjorde det. Som hjelper hadde Klukstad med seg Sylfest Skrinde. Kjørrn studerte Klukstads arbeid og laget selv flere altertavler etterpå. Tavlene i Kvikne og Sel har begge likhetstrekk med Heidal-tavlen, ikke minst i komposisjonen. Prekestolen omtales av Roar Hauglid som «vel den vakreste av de tre stolene Klukstad har skåret». Kongemonogrammet på korskillet var for Kristian VII. En rekke ting ble overført fra kirken på Bjølstad til denne kirken. 26. juli 1933 slo lynet ned, og kirken brant ned til grunnen med det meste av inventaret. Bare noe kirkesølv, lysestaker, krusifiks og alterbøker ble reddet ut.

Etter brannen ble det ganske fort besluttet å bygge opp igjen en kirke som lignet mest mulig på den gamle, på tuftene etter denne, men det sies at den er litt større. Arkitekt var Bredo Berntsen, og Knut Villa var byggmester. Også dagens kirke er altså en laftet korskirke, og den har ifølge Kirkesøk 292 sitteplasser. Kirken ble innviet den 8. juni 1941 (som en av svært få kirker i landet som ble innviet under krigen).

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Døpefont
Orgel
Takhimling over krysset

Hovedansvarlig for utsmykningen var Mathias Fjerdingren, som samarbeidet med Anders Johnsgård og Paul Sørhaugen, og inventaret er i tradisjonell stil med akantus på både altertavle, prekestol, orgelprospekt, benkevanger mm. Malerarbeidet på altertavlen, i taket og ellers ble utført av Ulrik Hendriksen, og mye av taket er altså utsmykket med himmel, skyer, basunengler og figurer som muligens forestiller evangelistene. Prekestolen er noe nær en kopi av Klukstads prekestol i gamlekirken. Døpefonten er av kleberstein. Det første orgelet ble levert av J.H. Jørgensen, men dagens orgel ble bygget av Robert Gustavsson i 1991. De tre klokkene er fra Olsen Nauen.

Heidal kirke og Bjølstad kapell
Fra kirkegården
Gamle gravminner under tak

De to kirkene står altså på samme kirkegård, der det finnes en rekke gamle gravminner. Disse er fotografert og registrert, og en rekke av dem er utstilt under egne spesiallagede takoverbygg. Ved kirkegården er det også et bårehus (fra 1970-tallet) og en kirkestue (et gammelt tømret hus som ble flyttet og gjeninnviet i 1986).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke ligger ved den gamle hovedveien gjennom Valdres. I dag fremstår den som en sidevei til E16, med adkomst via Nes i Ådal, og det er et vannskille mellom Hedalen og Begnadalen (som også kalles Nedre Hedalen). Likevel er Hedalen i Sør-Aurdal kommune. Kirken er omtalt første gang i 1327, men undersøkelser av treverket viser at tømmeret er felt vintrene 1161–62 og 1162–63. Dette gjelder imidlertid bare den vestre korsarmen, for kirken er som mange stavkirker blitt utvidet til korskirke. Det skjedde i 1699, og tverrarmene er laftet og har gallerier innvendig. Svalgangen rundt stavkirkedelen er beholdt, men koret ble revet ved utvidelsen. Takrytteren (som trolig er bygget av Svend Olsen Traaseth) kom til i 1738. Kirken ble ellers restaurert i 1902 under ledelse av Carl Berner. Da fikk den dagens kor til erstatning for det daværende sakristiet, og taket ble tekket med den karakteristiske grå skiferen vi ser i dag. Det hadde tidligere vært spontekket. Restaureringen ble i sin tid sterkt kritisert, blant annet av Heinrich Jürgensen, og allerede i 1908 ble stavkirkedelen restaurert på nytt. Også etter dette har det vært misnøye med tingenes tilstand.

Hedalen stavkirke
Hedalen stavkirke
Hedalen stavkirke
Hedalen stavkirke

Hvis vi betrakter vestre korsarm alene, ser vi klare likhetstrekk med Reinli stavkirke. Selve stavkirkedelen har beskjedent omfang: Stavbygget er ca. 6,2 meter langt og 5,3 meter bredt. Spor etter tak i østgavl tyder på at det gamle koret var lavere og smalere enn skipet, og en sørportal i koret er omtalt i 1665. Koret var avsluttet med apsis i øst, ifølge gamle regnskaper. Også kor og apsis var omsluttet av svalganger. En takrytter er omtalt på 1620-tallet og rapporteres i 1665 å være i dårlig stand. Det kan ha vært sidealtre på hver side av det nå forsvunnede koret, og muligens var det tønnehvelv i øst over sidealtrene.

Vestportal
Treskurd på vestportal
Beslag på vestportal

Taksperrene i stavbygget er opprinnelige. Øverst i søndre langvegg er det lysåpninger i form av tre runde glugger som kan åpnes og lukkes. (Senere har kirken også fått konvensjonelle vinduer.) På vangeportalen i vest finner vi treskurd som plasserer kirken i Sogn-Valdres-tradisjonen, noe som ikke er så overraskende når vi vet at Valdres var orientert mot Vestlandet (og tilhørte Stavanger bispedømme) i middelalderen. Portalen er godt bevart, idet den er blitt mindre brutalt behandlet enn flere andre portaler, som er påført skader ved den obligatoriske omhengslingen etter brannen i Grue kirke i 1822. På vestportalen er det også flotte, gamle beslag på inn- og utsiden, mens selve døren av av noe nyere dato.

Kirkerom
Alterpati
Krusifiks og altertavle

På alteret finner vi et stort krusifiks fra 1200-tallet som tidligere hang over korbuen. Det er ifølge en rapport hos NIKU konservert på 2000-tallet, i likhet med altertavlen bak, et helgenskap som en gang huset den såkalte Hedalenmadonnaen. Skapet skal være fra 1200-tallet og antas å ha blitt dekorert av Hovel Gaarder rundt 1766 (skjønt kirkeleksikonet antyder at Peder Aadnes kan ha gjort det). Det skal opprinnelig ha stått i mariaalteret i nord. Bare én av opprinnelig en rekke småfigurer fra skapet er bevart. Det dreier seg om en englefigur som nå henger på veggen til venstre for alteret. Hedalenmadonnaen var medtatt etter over 700 år og ble sendt til Oldsaksamlingen på Kulturhistorisk museum for konservering og kopiering. I 1990 ble en tro kopi satt opp på nordveggen like innenfor inngangen til kirken, mens originalen ble beholdt på museet. Etter noen år i eksil ble imidlertid originalen sendt tilbake til Hedalen i 2005, mens det nå er museet som har kopien utstilt (til tross for det som påstås i en rekke omtaler av kirken). Det finnes en informasjonsside om rekonstruksjonsarbeidet med lenke til en video.

Madonna fra Hedalen i kirken
Madonna fra Hedalen på museum
Kirkemodell
Relikvieskrin

På motsatt kirkevegg fra madonnaen henger en kirkemodell med en kvinnefigur øverst. Modellen antas å ha stått som kroning på alterskapet, og boken «Våre altertavler» omtaler den som et sakramenthus der hostien ble oppbevart.

I koret finner vi ellers et relikvieskrin som er blant få noenlunne bevarte i landet og visstnok det eneste som fortsatt er å finne i en kirke. Det skal være fra 1200-tallet og har form av et kirkebygg, utført i kobbelblikk på treplater. Det har relieffbilder rundt det hele, og blant motivene er Thomas Beckets martyrium og korsfestelsen. Kirkeleksikonet omtaler også en trebåre fra 1200-tallet til bæring av relikvieskrinet.

Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Prekestolen skal være fra ca. 1600. Den er rosemalt senere, og igjen er det snakk om Gaarder, med Aadnes som mulig alternativ ifølge kirkeleksikonet. Døpefonten i kleberstein fra Gudbrandsdalen er fra 1100-tallet, og til den hører et kjegleformet lokk av tre som virker nærmest forsteinet.

Av annet gammelt inventar kan nevnes et osculatorium (en kysseplate), og det finnes malerier fra perioden 1506-1730. Kirkesølvet er fra 1800- og 1900-tallet. Blant messehaglene er én fra 1700-tallet og én fra 1800-tallet. Det finnes også noe gammel grafitti.

Orgelet er ifølge kirkeleksikonet fra 1976, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.

Støpulen nordøst for kirken er ikke på alder med kirken, men to klokker som henger i den, skal være fra 1300-tallet. Ellers finnes det ifølge kirkeleksikonet én klokke støpt av M.K. Skiøberg i 1822, én fra 1718 og én av engelsk opprinnelse. På kirkegården er et minnesmerke over et lokalt krigsoffer og et over Syver Bruskerud (1843–1916), som utvandret til Amerika og etterlot et legat til fordel for fattige i hjembygda. Ved inngangen til kirkegården står et laftet toetasjers bygg som er kjent som Prestestugua. Her bodde presten i gamle dager når han var på besøk, og bygningen ble brukt som tinghus. I dag huser den blant annet den opprinnelige kirkedøren og gamle kirketekstiler.

Prestestugua
Krigsminnesmerke
Minnesmerke over Syver Bruskerud

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grinaker stavkirke

Grinaker stavkirke 1846
Tegning av Grinakerkirken (utvidet til korskirke) datert 9. juli 1846, gjengitt i Hadeland – bygdenes historie, bind 1.

Bakgrunn
Grinaker stavkirke er borte nå, men blant oss likevel. Der Grinakerkirken stod mellom Grinakergårdene, er bare tuftene igjen. Historien om Grinakerkirken har mange likhetstrekk med stavkirker flest ved at den ble utvidet til korskirke på 1700-tallet, likevel funnet for liten og så revet (eller — strengt tatt — tatt ned) på 1800-tallet, nærmere bestemt i 1866. Grinakerkirkens skjebne skiller seg likevel noe fra de andre stavkirkenes ved at den ble målt opp og dokumentert før nedtagelsen, og materialene ble gjenbrukt og er for en stor del fortsatt å finne i en bygning vi kan besøke, nemlig Klokkerlåven på Hadeland folkemuseum.

Bygningshistorie
Grinaker stavkirke antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet, og den ble som nevnt utvidet til korskirke på 1700-tallet, idet stavkirkedelen utgjorde vestre korsarm. Kirken var en gavekirke. Den mottok altså ikke kirkeskatt, men var avhengig av gaver. Likevel var den rikt utstyrt, som vi kan se bl.a. ved et besøk i kirken som avløste den i 1866, Tingelstad (nye) kirke. I 1743 ble den sagt å være velholdt, men det gikk kanskje litt nedover etter det, for i forarbeidene til Tingelstad nye kirke ble den karakterisert som «den gamle Gavekirken, som er udsæt for Træk, da den med sine til forskjellige Tider opført Tilbygninger, som hænger daarligt sammen, paa mange Stæder giver Vinden sit Indpas…». Bestemmelsen om at 30 prosent av menigheten skulle ha plass i kirken på en søndag, ble Grinakerkirkens bane, ettersom den bare hadde drøyt hundre plasser. I 1862 ble det vedtatt å rive den.

Stavkirketuften
Stavkirketuften

Kirketuft
Kirketuften ligger ved Grinaker (Grindaker, Grindeker) nordre, gnr. 109, øst for Grinakerlinna. Ruinen ble gravet ut og satt i stand i regi av Riksantikvaren i 1961–62. Den er fredet. Det er ikke mange steinene i høyden, men det er så vi ser hvordan formen på bygget var.

Klokkerlåven
Opprinnelig stav

Klokkerlåven som museum
Klokkerlåven, som står like ved Tingelstand nye kirke, var altså en låve for stedets klokker, bygget på slutten av 1860-tallet. Låven var nær ved å råtne bort og falle sammen, men ble reddet i siste liten. Den fungerer nå som museum for Grinakerkirken, og det er omvisninger i den noen søndager hver sommer. En slik omvisning kan anbefales på det varmeste. Ikke bare illustreres de generelle poengene som er nevnt her. Man vet også fra hvilken del av kirken de forskjellige materialene kommer, og den besøkende får samtidig med seg mange gode historier. Og det er ikke bare snakk om bygningsmaterialer. Her er for eksempel kirkestoler, dører, vindfløyer og malte bord fra takhimlingen. De sistnevnte går for å være Niels Hansen Bragernæs’ eldste bevarte arbeider.

Kirkestol
Vinduer fra korskirken
Benkerygger
Takhimling
Takhimling
Vindfløyer

Inventarets skjebne
Mye av inventaret fant altså veien til Tingelstad nye kirke. Dette gjelder blant annet Nicolai Borgs prekestol, døpefont og korskranke (sistnevnte ble montert på orgelet, og kongemonogrammet ble byttet ut med en englefigur). Videre gjelder det de to treskulpturene Fortuna og Justitia, den ene kirkeklokken, alterkalk og disk, en brødeske i sølv, en kiste til kirketekstiler, et døpefat, to lysekroner, to vegglampetter, to lysestaker av tinn, en stol og en klokke. Flere bilder av dette er å finne i Tingelstad-oppslaget.

Prekestol
Døpefont
Døpefonthimling
Orgel

Altertavlen ble overtatt av Sørum kirke i Bjoneroa, på vestsiden av Randsfjorden. En tidligere altertavle (fra 1627) er å finne på Norsk folkemuseum. Den har et nattverdsbilde.

Allerede i 1726 hadde Bønsnes kirke på Røysehalvøya overtatt den gamle prekestolen som var blitt avløst av Borgs akantusprydede prekestol.

Armløs Kristus
Maria fra Grinaker
Altertavle fra Grinaker
Alterbok fra Grinaker
Messehagel fra Grinaker
Messehagel fra Grinaker

Andre gjenstander som ikke ble brukt i andre kirker, ble sendt til museer. I Oldsaksamlingen i Oslo finner vi en skulptur av Maria med barnet og en armløs kristusfigur fra et krusifiks. Folkemuseet har foruten en alterbok og et par messehagler også et Bragernes-bilde av Jesu dåp, et bilde av hudstrykningen (jf. Joh. 19) og visstnok et bilde som viser forklarelsen på berget (jf. Matt. 17, 1–9).

Middelalderens mange hundre stavkirker er redusert til under tredve, og det skjedde i et forrykende tempo helt til slutten av 1800-tallet. Det finnes få bedre illustrasjoner på dette fenomenet enn Grinakerkirken. Det rare er egentlig at det finnes noen stavkirker igjen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Gjøvik kirke

Gjøvik kirke

Bakgrunn
Gjøvik kirke er en pen og avholdt Nordan-kirke — i nygotisk stil som mange andre sådanne (noe som slett ikke er sjelden, slik det sies på kirkens nettsted). Den ble finansiert ved gave fra en rik byborger og innviet i 1882, bare 61 år etter at Gamle Hunn kirke stod klar. Denne ble revet i forbindelse med byggingen av den nye kirken, og det var en viss gjenbruk av materialer. At Hunnkirken ble revet så tidlig, skal skyldes en blanding av patriotisme i den unge byen og problemer med vinteroppvarming. Gamle Hunn kirke skal ha hatt en altertavle av Lars Borg som ifølge Roar Hauglid er gått tapt (skjønt det kan gjelde forgjengeren). Dagens Hunn kirke er en helt annen og ligger på et annet sted.

Kirkebygg
Gjøvik kirke er en langkirke i tre med inngangsparti i tårnfoten i vest. Utvendig kjennetegnes den ikke minst av kraftige hjørnelisener med fialer (småspir). Disse virker ekstra markante, siden de har kontrastfarge i forhold til det hvite. Tårnet har et høyt, smalt spir og er omgitt av to trappehus. Koret er som vanlig smalere og kortere enn skipet og flankeres av sakristier. Kirken hadde opprinnelig 650 sitteplasser, inkludert galleriet. I dag anslås antallet til 500. Det er, som vanlig, orgelgalleri over vestinngangen. Også innvendig er det en lignende kontrastvirkning i fargene. Nåværende farger er satt av Knut Knutsen i 1960.

Inventar
Når det gjelder inventar, er altertavlen malt av Asta Nørregaard, visstnok den første kvinnelige maler i Norge som fikk i oppdrag å male en altertavle. Motivet er «Den trøstende Kristus», og bildet er kopiert til enkelte andre kirker. Under bildet er et sistat fra Matt. 11, 28: «Kommer hid til mig Alle som arbeide og ere besverede, og jeg vil give Eder Hvile!» Prekestolen i tre er laget av byggmester J.C.C. Aschenbach, som også stod for oppføringen av kirken. Døpefonten, av Søren Lexow-Hansen, er formet som en stående engel med muslingfat. Opprinnelig var den utført i terrakotta, men etter hærverk i 1991 brukes en bronseavstøpning, samtidig som den reparerte originalen er på utstilling. Kirken fikk i 2007 nytt orgel fra Norsk orgelverksted. Det finnes også et kororgel. De to kirkeklokkene er begge datert 1820, ifølge kirkeleksikonet. Den ene er fra J.G. Große i Dresden, den andre «støbt på gaarden Schikkelsed af M.K. Skiøberg».

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Spillepult
Mot utgangen

Kirken ble restaurert 1927 og 1960, malt utvendig i 1993 og ommøblert innvendig i 2004–2005 i forbindelse med sliping og lakkering av kirkens gulv. I 2009 var det igjen tid for maling. Gjøvik kirke er en populær konsertkirke.

Kirkegård og omgivelser
Det er ikke gravlund ved kirken. For sentrumsnære strøk i Gjøvik skjer begravelser ved Gjøvik gravlund (nedenfor Østre Totenveg) og ved Hunn gravlund, der den gamle kirken stod, og der vi dessuten finner fylkets eneste krematorium.

Kilder og videre lesning:

  • Martin Dehli og Nils Duvaland (red.): Gjøvik kirke og menighet gjennom hundre år 1882–1982 (Gjøvik, 1982)
  • Lokalhistoriewiki
  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 156–157
  • Tormod Grønland: Vardal hjembygdens kirke 200 år. Glimt fra Vardal prestegjelds historie (Vardal menighetsråd: Gjøvik, 2003), særlig s. 56–60
  • Gjøvik menighet
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 589
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det norske samlaget, 1995), s. 146–147
  • NRK

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Garmo stavkirke

Garmo stavkirke

Bakgrunn
Garmo stavkirke på Maihaugen er en av flere norske stavkirker som er flyttet og satt opp igjen et annet sted. (Andre er Fortun på Fantoft, Gol på Folkemuseet i Oslo, Haltdalen på Sverresborg i Trondheim og Vang stavkirke, som er flyttet til det som nå er Karpacz i Polen.) Dette skjedde da den ble erklært for liten, og kanskje var ikke vedlikeholdet optimalt. De aller fleste stavkirker som havnet i denne situasjonen, ble bare revet og gikk tapt. Kanskje ble materialene brukt i kirkene som erstattet dem.

Det finnes et bilde (eller muligens flere) av kirken før flytting, men det virker som det er litt usikkerhet omkring enkelte detaljer. I likhet med mange andre stavkirker ble Garmokirken utvidet til korskirke med laftede deler. Den var trolig ganske enkel og med få dekorasjoner. Det sies at gulvet var av hardstampet leire.

Garmo kirkested
Dragehode fra Garmo stavkirke

Opprinnelig datering er også usikker. Det har trolig vært flere kirker på stedet, mens den vi kjenner, kan være fra 1200-tallet. Kirken ble i 1675 omtalt som gammel og forråtnet, og nybygging ble anbefalt. Svalgangene ble fjernet i 1690, kirken fikk takrytter, og den ble utvidet med laftede korsarmer. Til slutt ble den erklært for liten. Den ble tatt ned i 1880, og materialer og inventar ble solgt på auksjon. Kirkestedet i Garmo ble flyttet og ny kirke oppført. Det gamle kirkestedet på Systun Garmo kan imidlertid ses fortsatt.

Garmo stavkirke
Garmo stavkirke
Garmo stavkirke
Kirkegårdsportal
Gammel dør
Forseggjort dørlås

Garmokirken på Maihaugen
Det meste av stavverket ble kjøpt av Trond Eklestuen, som senere solgte det til Anders Sandvig. De to fikk etterhvert samlet inn mye av de resterende materialene, og kirken ble rekonstruert av arkitekt Heinrich Jürgensen og gjenåpnet på Maihaugen i 1921. Døpefonten (i kleberstein, fra 1100-tallet) er nå tilbake i kirken (via Oldsaksamlingen), mens de (mer eller mindre) opprinnelige dragehodene er i Oldsaksamlingen. Flere malerier er på Glomdalsmuseet i Elverum, og den opprinnelige altertavlen er i privat eie.

Interiør
Interiør på Mittet-postkort, trolig fra 1960-årene. Fra Nasjonalbibliotekets samling.

Inventar
Med noen få unntak er ikke inventaret i Garmokirken autentisk med hensyn til kirkens historie, men det illustrerer hvordan en bygdekirke kunne være utstyrt i sin tid. Den altertavlen som er i kirken nå, er fra 1695 og stammer fra tidligere inkarnasjoner av Lillehammer kirke. Den ble kjøpt av Sandvig etter rivingen i 1881, og sies å være den første gjenstanden han kjøpte til samlingen sin. Før den ble plassert i Garmokirken, stod den på Sandvigs tannlegeventeværelse. Tavlen er opprinnelig laget av Sigvart Guttormsøn, og ifølge Roar Hauglid er akantusen antagelig skåret av Bjørn Olstad omkring 1732, og enkelte av figurene er nyere. I midtfeltene er tablåer av nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. For øvrig er altertavlen skildret i Digitalt museum.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Prekestolen i museumskirken ble skåret av Peder Knudsen Kjørsvik rundt 1738 og stod opprinnelig i Hustad kirke (gitt i gave til Maihaugen av Nordiska museet i Stockholm). Korskillet med Frederik IVs kongemonogram kommer fra samme kirke, og i alle fall monogrammet er skåret av nevnte Kjørsvik. På korskillet står en mariafigur, mens det ikke ble plass til en johannesfigur, som er anbragt på korets nordvegg. Disse må antas å stamme fra et krusifiks. Nederst på søylene i korskillet er to masker. Ved siden av johannesfiguren på korveggen er en kopi av en laurentiusfigur fra Ringebu stavkirke.

Kirkebenkene er opprinnelig fra Vestre Gausdal kirke og er ombygget noe for å passe inn i kirken. Bakerst er et pulpitur fra Enevold eller Einarsvold (gnr. 8 i Lom kommune). Benkene i koret (for presten og klokkeren) kommer fra Sødorp kirke.

Ved korskillet er en fattigblokk som Georg Reichwein gav til Fåberg kirke i 1668. (Den samme Reichwein gav altertavlen til Lillehammer kirke noen år senere.) Bak altertavlen henger begravelsesfaner som ble brukt i begravelsen til Magnus Braun i 1749. I kirken er også en kopi av en messehagel som ble gitt til Lillehammer kirke i 1792. Maleriet «Livets krone» ble gitt til kirken i 1727, og i kirken henger også et portrett av Trond Eklestuen. For øvrig stammer både kirkeskipet og en lysekrone i tre fra 1730-tallet skåret av Kjørsvik fra Hustad kirke. I kirken står pipene fra et defekt lite pipeorgel, mens det benyttes et elektronisk orgel når det er ønske om orgelmusikk.

Garmo stavkirke er populær blant turister og gifteklare.

Garmo stavkirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fåvang kirke

Fåvang kirke

Bakgrunn
NAFs veibok omtaler Fåvang kirke som en «hardhendt ombygd middelalderkirke», men hva finner vi egentlig av middelalder her? Det er ikke noe stavverk igjen, selv om noen planker fra en tidligere stavkirke (enkelte med synlige bumerker og knivristninger på nordsiden ute og på sørsiden innvendig) er brukt i kirken. Så når det sies at den gamle stavkirken ble flyttet rundt 1600, bør vi nok heller lese det som at den ble tatt ned og delvis gjenbrukt ved byggingen av ny kirke. Det ser for øvrig ikke ut til at man har identifisert det tidligere kirkestedet med sikkerhet. Dagens kirke ligger et stykke sør for Fåvang sentrum.

Kirkebygg
Fåvang kirke er en korskirke i bindingsverk med ca. 170 plasser. Dateringen er ikke helt sikker, men bevarte regnskaper begynner i 1617, da det ble snekret et pulpitur. Senere følger utgifter til gulv, stoler, nytt vindu osv. Et hefte om kirken som er utgitt av menighetsrådet, forteller på denne måten historien om byggingen og vedlikeholdet av kirken. En tradisjon vil ha det til at den ansvarlige for ombyggingen eller nybyggingen var Werner Olsen, som ellers stod bak ombygginger av Ringebu stavkirke, Vågå kirke og Lom stavkirke. Det ser ut til å være delte meninger om dette og ingen håndfaste bevis i noen retning. Tårnet er ikke akkurat slik vi forbinder med Olsen, men det behøver ikke nødvendigvis bevise noe som helst. Det mangler for øvrig regnskaper for bl.a. 1640-årene.

Kirken har våpenhus i vest (med hovedinngang i vest og rullestolinngang i nord) og på den søndre korsarmen. Koret er i den østre korsarmen, og det er sakristi på nordsiden av koret med utgang i øst. Det har vært ombygginger, ikke minst i 1900-01, da kirken blant annet fikk nytt panel utvendig og innvendig og våpenhusene ble bygget større. Kirken var på denne tiden hvitmalt og hadde skifertak. Noe av panelet ble fjernet i 1937, og man oppdaget de nevnte stavkirkeplankene. Kirken ble så restaurert fra 1949 til 1951. Paneling, farger m.m. ble endret, vinduer gjort mindre, Johan Amrud malte treskurd og Finn Krafft bestemte farger og restaurerte altertavlen, søylemarmoreringen osv. Kirken ble gjeninnviet av biskop Kristian Schjelderup den 9. september 1951.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken galleri i vest som strekker seg langs vestre korsarms nord- og sørvegger. Vi kan glede oss over renessansealtertavle og -prekestol, begge datert til 1600-tallet. Altertavlen har ikke de vanlige bildene av nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen i tre nivåer, men to rader à fire bilder, nesten som en tegneserie. I nederste rad ser vi (fra venstre til høyre) Moses med lovtavlene, Jesus i Getsemane, Jesus med tornekrone og yppersteprest Aron med røkelseskar. I øverste rad er motivene Jesus som den gode hyrde, den korsfestede Kristus med Maria og Johannes, den oppstandne Kristus og den seirende frelser. Det sies at sogneprest Otto Ørbech var den drivende kraft bak utsmykningen, og navnet hans er å finne på altertavlen sammen med årstallet 1703, da tavlen og prekestolen ble reparert. Navnet hans er også å finne på altertavlen i Ringebu og på en votivtavle i Venabygd kirke.

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Prekestolen stod tidligere på nordsiden av koråpningen, men er nå på sørsiden. Prekestoltrappen går fra koret, og over den stod det før flyttingen et treskjærerarbeid med akantus med en påminnelse til presten: «Kom Jesus Christum i Hue». Dette står nå over sakristidøren. Prekestolen har fem fag med malte felt vendt mot menigheten. Fra venstre til høyre ser vi Jakob den yngre, Paulus, den seirende Kristus, Peter og Johannes. Under bildene er en formanelse til menigheten: «Paa alt det som er hørt — er dette end-talen — Frÿct Gud — og holt hans Bud — det bør hvert meniske giøre».

Døpefonten står nord for korskillet. Den er i tre, åttekantet og nesten kalkformet. Den er ikke datert i heftet om kirken, men teksten kan tolkes som at den er fra restaureringen i 1951. Døpefatet av tinn er fra 1648.

Kongemonogram
Krusifiks
Orgel i nord
Orgel i vest

Kongemonogrammet i korskillet (for Kristian VII) ble skåret av Kristen Listad i 1789, da 63 personer gav penger til arbeidet. Også krusifikset på østveggen i nordre korsarm (det stod en gang over koråpningen) tilskrives gjerne Listad, men heftet om kirken er svært forsiktig i formuleringen og sier at man ikke vet med sikkerhet når det er fra.

Det sies ellers i Norsk biografisk leksikon at Peter Kastrud dekorerte kirken i 1755 (som ganske ung, bare et par og tyve år), uten at undertegnede har klart å bringe på det rene hva dette bestod i.

Kirken har hatt flere orgler. Det som er i bruk nå, står i nordre korsarm og ble levert av Ryde & Berg og innviet 26. januar 1997. Johan Amrud stod for utsmykningen av det, og sønnen Tormod sies å ha foreslått maling til orgelhuset, mens forgyllingen er utført av Randi Pedersen. På vestgalleriet står et gammelt Jørgensen-orgel med en fasade skåret av Amrud i 1951.

Blant andre ting vi finner i kirken, er en votivtavle fra 1684 som viser Jesus i Getsemane mens disiplene sover. En annen tavle gitt av Mari Massue i 1694. Nok et maleri — av Jesusbarnet på Marias fang — ble gitt i 1732 av «Peder Ellingsen Tofte og hans Hustrue Maren Endresdatter».

Kirkegårdsport i øst
Bårehus
Kirkegård
Rullestolinngang

Kirkegård
Kirkegården er omgitt av et steingjerde og strekker seg et godt stykke vestover fra kirken. Det er bygget et bårehus med inngang i kirkegårdsmuren nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fåberg kirke

Fåberg kirke

Bakgrunn
Fåberg kirke i nåværende Lillehammer kommune ligger i det som tidligere var Fåberg herred, litt imellom og vest for tettstedene Fåberg og Jørstadmoen, langs fylkesvei 255, som fører til Rudsbygd og Gausdal. Lillehamer ble kjøpstad først i 1827 på et areal som ble utskilt fra Fåberg, og Lillehammer var tidligere annekssogn under Fåberg.

Før dagens kirke ble oppført, hadde Fåberg en stavkirke som antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet. Muligens var stavkirken blitt utvidet til korskirke, og den hadde fått nytt tårn i 1633. En levning etter den er en gravhelle fra 1202 i våpenhuset i dagens kirke. Det sies ellers i litteraturen at hoveddøren fra den gamle kirken er gjenbrukt som hoveddør i dagens kirke. Men når ble denne tatt i bruk, og hva med portalene som er utstilt på Historisk museum og Maihaugen? (Vestportalen er langtidsutstilt på Maihaugen i utstillingen «Impulser».) Se ellers oppslaget om stavkirken for omtale av flere inventargjenstander.

Stavkirken var blitt kjøpt av menigheten på kirkeauksjonen i 1723, og bygging av ny kirke på samme tomt ble påbegynt ganske raskt. Dagens kirke ble innviet av biskopen den 23. februar 1727.

Fåberg kirke
Fåberg kirke

Kirkebygg
Fåberg kirke er en laftet korskirke som skal være oppført av Sven Olsen Traaset. Kirken har ifølge Kirkesøk 292 plasser, men skal i sin tid ha rommet 500. Den har vesttårn samt våpenhus i nord og sør, og i øst er et rett avsluttet sakristi i forlengelsen av det rett avsluttede koret som befinner seg i østre korsarm.

Bygningshistorie
I 1748 fikk kirken fikk utvendig panel og ble malt rødbrun med hvite vinduskarmer, og taket ble tjærebredt. Samme år var det ved en befaring meldt at altertavle, prekestol og døpefont var «ustaffert», men det fremgår ikke helt klart av litteraturen om de ble staffert ved denne anledning. Det er for øvrig mulig at alt dette ble finansiert ved hjelp av et tomtesalg i 1744.

Andre endringer er blitt gjennomført i årenes løp, blant annet installering av vedovner i 1867, elektisk lys i 1929 og elektrisk oppvarming i 1955. Mest dramatisk for kirkens utseende var en modernisering i 1884. Da fikk innerveggene panel og ble hvitmalt, og interiøret ble «forenklet». Mye ble stuet bort, en god del også solgt eller avhendet på annen måte. Kirken ble også hvitmalt utvendig. Ved restaureringer fra 1927 og utover samt fra 1949 til utpå 1950-tallet ble interiør og inventar for en stor del tilbakeført, innvendig panel ble fjernet, noe av det bortstuede inventaret ble gjenfunnet og korskranken ble satt på plass igjen og delvis rekonstruert. Dåpssakristiet ble bygget i 1901, dagens utvendige liggende panel er fra 1929, og det ble innredet bårerom under kirken i 1949. Først i 1972 ble kirken rødmalt. I 2007 meldte lokalavisen om råteproblemer, for kort tid etterpå å melde at penger var bevilget til utbedringer. Høsten 2008 var det stillaser rundt hele kirken idet den ble malt.

Interiør og inventar
Det forekommer litt rot i litteraturen når det gjelder altertavlen. Man kan komme over formuleringer som sier at den ble «gjort og stafferet» av Sigurd (eller Sigvart) Guttormsen i 1695 og var i gamlekirken før den ble overført. Men dette gjelder nok tavlen i Lillehammer, som senere fikk akantusvinger (visstnok skåret av Bjørn Olstad), og som i dag befinner seg i Garmo stavkirke på Maihaugen. Vi stoler heller på Roar Hauglid og sier at tavlen ble skåret av Johannes Ellingsen Segalstad (1711–1772). Vi vet ikke nøyaktig når, men det antydes begynnelsen av 1730-årene for tavlen og prekestolen, noe som kunne stemme med påstanden om at de var ustaffert i 1748, dersom noen andre malte dem på den tiden. Det er ellers kjent at Peter Kastrud brukte inventaret her som forbilde da han skar inventaret til Åmot kirke på Rena i 1775. Renatavlen ligner i struktur, men ikke bilder, og bildene i Fåbergtavlen har åpenbart vært byttet ut.

Altertavle
Prekestol
Døpefont
Orgel

I 1810 gav fåbergingen Ole Larsen Smerud tre bilder som han hadde malt etter originaler på Kristianborg slott (som brant i 1884), til kirken. Det ene av disse, som viser Jesus på korset, er blitt innfelt i altertavlen. De to andre, «Madonna med barnet» og «Maria Magdalena», henger i kirken. Altertavlens toppstykke, vinger og figurer ble fjernet ved moderniseringen i 1884. I 1931–32 skar Ragnvald Einbu nytt toppstykke til den (se bilde; dette ble erstattet med en korrekt kopi av originalen i femtiårene) samt nye figurer av de fire evangelistene og Moses og Aron. Han malte den også, avdekket gamle farger og malte oppstandelsesbildet som er øverst i tavlen. Jubileumsboken gir inntrykk av at fargene har vært endret også etter Einbus tid. Også prekestolen har vært overmalt og restaurert.

Døpefonten i kleberstein (i to deler) er fra 1100-tallet. Et dåpsfat i forsølvet messing skal være fremstilt i Nürnberg på 1600-tallet og ble gitt til kirken i 1732. Illustrasjonen viser speiderne som vender tilbake fra Kanaan (jf. 4 Mos. 13, 23).

Kirken fikk faktisk ikke orgel før i 1895. Det var fra Olsen & Jørgensen i Christiania. Dette ble restaurert i 1950-årene, men ble etterhvert konstatert å være modent for utskifting. I 1970 ble det installert et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

En rekke andre gjenstander kunne nevnes, f.eks. en stor lysekrone i messing (til stearinlys), presteportretter fra 1700-tallet og et skip laget og kitt av en utvandret fåberging og vedovner fra 1867.

De to kirkeklokkene er fra 1100-tallet (fra stavkirken) og 1751 (nederlandsk).

Fra kirkegården
Krigsgraver
Runestein på kirkegården

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården finner vi blant annet to krigsgraver (Commonwealth War Graves) fra den første verdenskrig, og nord for kirken er en runestein som er funnet i området. Det står et servicebygg ved parkeringsplassen utenfor kirkegården. Prestegården ligger 300 meter unna.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden