Frøystul fjellkirke er et sportskapell på sørsiden av fylkesvei 37 (tidl. riksvei 37) ca. 22 km vest for Rjukan, nær grensen til Vinje kommune. Gamle sagn forteller at det var kirke på stedet i middelalderen, men den som er avbildet her, ble oppført i 1949 (og så da slik ut); siden er det utvidet. Ifølge Tinn kirkelige fellesråd var den delen som nå utgjør kirkeskipet, tidligere biljardsalong ved Rjukan hotell. Kirken er laftet og har 70 sitteplasser.
Første gudstjeneste ble holdt 14. august 1949, men formell innvielse skjedde først året etter, nærmere bestemt den 30. august. Midler til flytting og innredning kom fra Norsk Hydro, og kirken fikk flere gaver, blant annet et krusifiks skåret av skogeier Haddeland. Kirken sies å ha et harmonium fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.
Gautefall fjellkirke i Drangedal er like ved det konkursrammede Gautefall hotell, omtrent midtveis mellom Drangedals kommunesentrum Prestestranda og Nissedals kommunesentrum Treungen. Fjellkirken drives av en stiftelse og eies av alle menighetene i Bamble prosti. Den ble opprinnelig innviet den 22. juni 1997, skjønt det kan se ut til at den var i bruk allerede i 1993. Den ble utvidet med ny kirkesal og innviet av biskopen den 20. juni 2010.
Kirkesalen har rundt hundre sitteplasser, og den tidligere kirkesalen ser ut til å ha blitt gjort om til flerbruksrom. Det står en klokkesøpul ved siden av kirkebygget, og på den ti mål store tomten er det også overnattingshytter.
Kilder og videre lesning:
Arne Lauvhjell: Tørdal sokn og Tørdal kjørke 200-årsjubileum (Skien, 2009), s. 123–124
Bakgrunn Gimsøy kloster (se også her) var en stor gårdeier og maktfaktor i Skiensområdet i middelalderen, men så kom i tur og orden Kristian II, reformasjonen og en brann i 1546, og i dag er det ikke spor tilbake. Navnet lever imidlertid videre. Etter en byutvidelse i 1916 ble det aktuelt med kirke og kirkegård. Kirkegården kom først — i 1919 — og så fulgte kirken et par år senere. Den ble tegnet av Gunnar Nordby og innviet (da titulert som kapell) den 10. desember 1922.
Kirkebygg
GImsøy kirke er en langkirke i pusset tegl med rundt 200 sitteplasser. Orienteringen er fra øst-sørøst til vest-nordvest. Koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier. Kirken ble restaurert i 1972, da det ble innsatt vinduer med glassmalerier i korveggen.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koråpningen er rundtbuet, og korets guld er hevet tre trinn over korets gulv. På hver side av koråpningen er en nisje, litt som middelalderkirkenes alternisjer. Finn Krafft malte i sin tid et alterbilde av himmelfarten til kirken, men i 1972 ble det satt inn syv glassmalerier i korets apsisvegg. De er laget av elever ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og viser Kristus, Moses, Elias og de fire evangelistene. Maja Refsum skal ha laget en kalvariegruppe til kirken.
Prekestolen (til høyre i korbuen) og døpefonten er begge laget av Asbjørn Hylland. Dessuten finnes en lesepult. Kirken fikk orgel i 1932, men dagens orgel er fra 1979 og ble bygget av J.H. Jørgensen. Det har elleve stemmer. Kirkeklokken er fra O. Olsen & Søn er er på alder med kirken.
Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og sørøst for kirken står et bårehus.
Kilder og videre lesning:
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 24–25
Bakgrunn Gjerpen omsluttet store deler av Skien kommune før kommunesammenslåingen i 1964, og Gjerpen kirke har fra gammelt av vært hovedkirke i prestegjeldet med samme navn. Det sies at kirkestedet går helt tilbake til 1000-tallet, da det skal ha stått en trekirke på stedet, men de eldste delene av dagens steinkirke er fra 1153 eller der omkring, og kirken ble innviet den 28. mai. Opprinnelig var det en enskipet romansk steinkirke, og den var viet til Peter og Paulus. Kirken ble utvidet vestover og fikk ny inngang og nytt tårn i 1781. I 1871–73 ble den utbygget under ledelse av Christian Christie. Den ble da utvidet til korskirke og fikk det høye tårnet den har i dag, men utseendet er endret fra datidens nygotikk. Så ble kirken restaurert under ledelse av Harald Bødtker i 1919–21, med interiør av Emanuel Vigeland. Dette ble bekostet av familien Løvenskiold, som eide kirken i en årrekke. Gjerpen kirke feiret 850-årsjubileum i 2003. Den 13. november samme år ble kirken påtent og sterkt brannskadet innvendig. Siden er den satt i stand igjen. Den gjenåpnet i 2004.
Kirkebygg
Gjerpen kirke er altså en korskirke av stein. Antall sitteplasser oppgis hos Kirkesøk til 485. Kirken har tårn ved inngangen i vest, koret er rett avsluttet utvendig. Nord for koret er det prestesakristi og dåpsventerom i det som tidligere var privat gravkapell (Børting-kapellet). Øst for koret er Det arnoldske gravkapell (for familien Løvenskiold).
Interiør og inventar
Innvendig er veggene pusset, og en rekke rundbuer gir kirkerommet et romansk preg. Før restaureringen rundt 1920 var himlingen i kirkerommet helt annerledes, og også koret ble betydelig endret. Koret har apsidal avslutning innvendig, og korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i vest.
Før Emanuel Vigeland endret interiøret, hadde kirken en altertavle fra forrige restaurering med et motiv som iblant kalles «Jesus med utstrakte hender», malt av Christen Brun, som har malt det samme motivet til Grue kirke.
Vigeland sørget altså for den nåværende korutsmykningen. Korets apsis har en glassmosaikk som består av over 200.000 biter og skal være utført av italienske glassarbeidere. Motivet er Den fortapte sønns hjemkomst (Luk 15, 11–32). Mosaikken måtte nødvendigvis restaureres etter brannen i 2003. Vigeland står også bak alteret med bronserelieffer og krusifikset på alteret.
Videre er han ansvarlig for prekestolen, som står til venstre for korbuen og har bronserelieffer (Kristus-motiver: i Getsemane, i kamp med dragen, hudstrykelsen), og for døpefonten (timeglassformet og med fat av bronse samt lokk) samt benker, lamper, beslag og kirketekstiler. På et par søyler er det innlagt intarsia med navn og symboler for Peter og Paulus, som kirken altså er viet til.
Et orgel fra 1965 fra Magnussons Orgelbyggeri gikk med i brannen i 2003. Nytt orgel fra Grönlunds Orgelbyggeri ble innviet i 2009. Mens man ventet på dette, ble orgelet fra kapellet brukt, slik situasjonen også hadde vært på 1960-tallet da det forrige orgelet brøt sammen. De to kirkeklokkene er fra 1781 og 1920. Kirken har dessuten en rekke andre inventargjenstander som er omtalt i kildene.
Kirkegård og omgivelser
Foruten øvre kirkegård rundt kirken (mest sør og øst for den) er det et enda større kirkegårdsstykke (nedre kirkegård) vest for Siljanvegen (fylkesvei 32). På vestsiden av Håvundvegen er søndre kirkegård og et gravkapell. Ikke overraskende har familien Løvenskiold et eget gravområde på øvre kirkegård. Prestegården ligger like sørøst for kirken.
Kilder og videre lesning:
Magne Kortner og Ingebjørg Dahl Sem: Gjerpen kirke 850 år 1153–2003 (Gjerpen menighetsråd, 2003)
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 12–13
Bakgrunn, tidligere kirke(r) Gransherad lå i gamle dager i Hjartdal kommune, men ble i 1860 utskilt som Gransherad kommune sammen med Hovin i Tinn. Dette varte til 1964, da Gransherad-delen ble innlemmet i Notodden kommune (og det meste av Hovin i Tinn igjen). Gransherad har hatt kirke siden middelalderen. Etter reformasjonen hørte den til Tinn prestegjeld før Gransherad prestegjeld ble utskilt ved kgl res. av 1859. I 1986 ble Gransherad innlemmet i Heddal prestegjeld (og Hovin i Tinn).
Gransherads første kirke skal ifølge sagnet ha stått på Grandås, litt lenger sør, der det ifølge jubileumsboken om kirken fortsatt er mulig å finne spor etter den i det gjengrodde landskapet. Denne kirken skal ha forfalt etter Svartedauden, og en stavkirke ble oppført på det nåværende kirkestedet like etter. Den er omtalt i 1369 og var viet til Olav den hellige. Stavkirken skal ha blitt omfattende ombygget gjennom årene, slik at det var vanskelig å se stavkirkepreget mot slutten. Svalgangen ble etter hvert fjernet, slik det skjedde ved mange andre stavkirker. Noe inventar fra denne kirken er bevart. For eksempel ble prekestolen funnet i kirketårnet og restaurert av Finn Krafft for så å anbringes i sakristiet, og klokkene og en Kristian III-bibel fra 1550 er overført. Portalstolpene, et gammelt kors og et olavshode er sendt til Oldsaksamlingen. Siste gudstjeneste i den ombygde stavkirken ble holdt den 11. august 1849, og så ble kirken revet den 20. og 21. august.
Kirkebygg
Gransherad kirke er oppført av byggmester Halvor Andreas Olsen fra 1845 etter en typetegning av Linstow og innviet den 11. september 1849. Olsen oppførte delvis parallelt også Hovin kirke etter samme tegning, og den ble innviet året etter. Kirken i Gransherad skal være litt større enn Hovin-kirken, skjønt overslag over antall sitteplasser varierer. Kirkesøk opererer i dag med 250. Det dreier seg om en laftet langkirke med vesttårn, og koret har samme bredde som skipet. Sakristiet kom til i 1939, og i 1985 ble det sør for kirken oppført en frittliggende bygning som inneholder bårerom, rom for kirkegårdsbemanning og publikumstoaletter.
Interiør og inventar
Kirken har utvendig panel, men inne i kirkerommet er laftetømmeret synlig, om enn malt. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er galleri i vest og et sykke østover langs nord- og sørveggen, med orgel helt i vest.
I begynnelsen var det bare et kors ved alteret, men i 1930 fikk kirken et alterbilde malt av Thyge Mathisen som viser kvinnene ved graven. Det tidligere alterkorset er forvist til korhjørnet. Prekestolen er på alder med kirken.
Orgelet ble bygget av Brødrene Torkildsen og innviet i 1990. Det har ti stemmer (2 manualer/pedal, opus 138) og avløste et orgel fra 1914 som ble defekt utpå 1980-tallet. Kirkeklokkene er altså fra stavkirken. Den ene antas å være støpt på 1400-tallet. Den andre er nederlandsk og fra 1738. Dessuten finnes en tremodell av stavkirken.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som ligger på sørsiden av Tinnåa med god utsikt til elven. Det står et krigsminnesmerke på kirkegården, og det finnes som nevnt et bårehus/servicebygg sør for kirken. Sør for kirkegården er prestegården, som ble lagt ut for salg høsten 2014.
Bakgrunn
Grorud er en liten bygd i skogen helt nord i Siljan kommune i Telemark. I dag har den bare to fastboende, men på slutten av 1800-tallet var det langt flere folk på gårdene, og det var mye skogsdrift i regi av familien Treschow. Bygda fikk skole i 1886, og omtrent samtidig ble det anlagt kirkegård på stedet. Det drøyde imidlertid til krigen før kapell ble oppført, og i mellomtiden ble det avholdt gudstjenester på skolen. Tomt og materialer til kapell ble gitt av Treschow-familien.
Tegninger til Grorud kapell ble levert av Riksarkitekten (i dag: Statsbygg), og byggmester var Ole Melaas fra Svarstad. Arkitektonisk ansvarlig for interiøret var Wilhelm Swensen. Kapellet ble tatt i bruk den 9. juli 1944 etter at prosten hadde gitt midlertidig tillatelse. Formell vigsling skjedde først 2. pinsedag (10. juni) 1946. 75-årsjubileum ble feiret 26. mai 2020. I den forbindelse ble det laget en film om kapellet.
Kirkebygg
Grorud kapell er en langkirke i bindingsverk som ifølge kirkeleksikonet og enkelte andre kilder har 150 sitteplasser, men ifølge jubileumsboken er det 84 i stor sal, og så finnes også liten sal, kjøkken og garderober. Kapellet har takrytter nær inngangen i vest.
Inventar
På selve alteret står et krusifiks. Altertavlen viser fotvaskingen (jf. Joh 13, 1–17) og er malt av Finn Krafft. Teksten under bildet er fra 15. vers: «For jeg har gitt Eder et Forbillede forat I skal gjøre som jeg har gjort med Eder.» Også prekestol og døpefont er på alder med kapellet. Sistenevnte (av tre) er sekskantet og timeglassformet og har lokk. Stol og font har marmorert maling.
Kapellet sies å ha et harmonium fra 1965 fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men det kan se ut til at det brukes et Schimmel-piano i forbindelse med gudstjenestene. Kirkeklokken (i Ciss) er fra 1945 fra Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ligger på vestsiden av Grorudveien. Det sies i boken «Kirker i Telemark» at den nesten ikke er i bruk mer, og det er faktisk ganske glissent med gravsteiner i det avgjerdede området. Kapellet sies å ha 5–6 gudstjenester i året. Nordøst for kapellet står et bygg som ser ut til å være redskapshus e.l.
Kilder og videre lesning:
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 64–65
Bakgrunn
En rekke av Telemarks kirker er oppført etter typetegninger av H.D.F. Linstow, og i Grunges tilfelle har man åpenbart brukt samme tegning som for Nesland kirke i samme kommune, det vil si Vinje. Det er verdt å merke seg at sognet heter Grungedal og kirken Grunge. Dette er den siste kirken man passerer langs E134 på vei mot Haukelifjell og Vestlandet. Gamle sagn forteller at det en gang i tiden skal ha vært en kirke enda lenger vest, ved Finnland nær Edland. Der er det i dag gjengrodd, men tidligere var landskapet mer åpent. Det er imidlertid ikke enighet om hvorvidt denne kirken faktisk har eksistert.
Da det på 1840-tallet ble aktuelt med kirkebygging, var det en stund snakk om å oppføre den på Finnland, men man endte opp på Straumstøyl i Grungedal. Kirketomten ligger på nedsiden av det som nå er europavei, ned mot Tveitevatn. Det fortelles at sogneprest Anton Elias Smitt tilpasset Linstows tegning noe. Kirken ble oppført av Saave Brufloti fra Mo og var ferdig høsten 1850, uten at nøyaktig innvielsesdato oppgis.
Kirkebygg
Grunge kirke er en langkirke i tre. Byggeteknikk fremgår ikke av litteraturen, men siden kirken ser ut til å ha fått utvendig og innvendig panel fra starten av, kan vi muligens anta at det dreier seg om bindingsverk. Antall sitteplasser er ifølge kirkeleksikonet 130, mens boken «Kirker i Telemark» fastslår at det dreier seg om rundt 100. Kirken har vesttårn med våpenhus i tårnfoten. Den hadde ikke noe sakristi til å begynne med. Året etter innvielsen ble det ble imidlertid oppført en kirkestue ovenfor kirken, der presten kunne overnatte ved besøk på stedet og gjøre seg klar til messen. Etter lang tids forfall ble denne erstattet med et tilbygg på selve kirken i 1958. Dette inneholder både sakristi og kirkestue, og det er utsmykket med kunst av Harald Kihle, inkludert studier til kirkens altertavle. Gamle bilder viser kirken som mørk på farge, men den er i dag hvitmalt.
Interiør og inventar
Kirkerommet er preget av empire i både interiør og inventar. Interiørfargene er satt av Finn Krafft, tilsynelatende i forbindelse med en restaurering omkring 1950, da kirkerommet fikk sitt nåværende utseende. Altertavlen er formet som en gresk tempelfront, og vi kjenner igjen prekestolformen fra andre Linstow-kirker. Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen. Korgulvet er hevet fire trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av lave skranker på hver side av midtgangen. Inne i koret er to avlukker som opprinnelig fungerte som improviserte sakristier der presten kunne gjøre seg klar til messen. Det fortelles at det opprinnelig ble ansett som for dyrt å legge himling i kirken, men i dag har den flat himling.
Dagens alterbilde ble malt av Harald Kihle i 1950–51 og bærer tittelen «Jesu gjenkomst til Grungedal». Det er altså en kristusfigur med nordisk utseende, formodentlig etter inspirasjon fra Henrik Sørensen, som skal ha deltatt i planleggingen av interiøret. Omkring ser vi et fjellandskap med sauer og i bakgrunnen Trolldalsåsen. Tidligere ble det brukt et mørkt kors med noe bladgull ved alteret.
Prekestolen (i korbuens høyrekant) er i utpreget empire og har oppgang fra koret. Den er oppført etter Linstow-tegninger og er malt av Aanund Lunden, som også har malt døpefonten. Orgelet ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1966. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1849, i en tidlig fase av det støperiets historie.
Av annet inventar kan nevnes kalk, disk og oblatskrin som er overtatt fra Heggland kirke i Fyresdal (revet 1844). Til 150-årsjubileet fikk kirken nye tekstiler som ble laget av Borgny Svalastog. Det finnes også kirketekstiler laget av Gunhild Kvammen i 1930- og 1940-årene.
Kirkegård og omgivelser
Den eldste delen av kirkegården er sør for kirken. I dag strekker kirkegården seg fra europaveien og nesten ned til vannet. Store deler av den er omgitt av steingjerde. Ved parkeringsplassen like utenfor er et minnesmerke fra 1939 over Rismyr-familien, som stiftet et legat for trengende. Sørøst for kirken står et hus som ser ut til å være servicebygg/redskapshus.
Kilder og videre lesning:
Alv Halvor Straumstøyl: «Høyr, kor kyrkjeklokka lokkar…» Grunge kyrkje gjennom 150 år (Grungedal sogneråd, 2000)
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 182–183
Bakgrunn Gulset lå i Gjerpen kommune før den ble slått sammen med Skien i 1964. Etter sammenslåingen har folketallet økt dramatisk, og Gulset har blitt en drabantby til Skien, like vest for sentrum. En kirkeforening ble i sin tid dannet, og innsamling til inntekt for kirkebygg ble igangsatt. Fra 1970-tallet av var det initiativer overfor kommunen om å bidra med finansiering. Tomt ble avsatt i 1975, og det var meningen å bygge rundt 1979/80, men dette ble utsatt. Først mot midten av 1980-tallet ble første byggetrinn gjennomført med innvielse i 1986. Trinn 2 ble innviet den 22. mars 2009.
Kirkebygg
Gulset kirke er en arbeidskirke som ser ut til å være oppført hovedsakelig i tegl, men det er mulig at det bare er fasaden som er forblendet med det. Arkitekt for 1. byggetrinn er Harald Hille og for 2. byggetrinn Børve Borchsenius ved Reidar Aasen. Første trinn omfattet menighetssaler, som fungerte som kirkerom inntil annet trinn ble gjennomført med den egentlige kirkedelen, menighetskontorer og barnehage. Utsmykningen er ved Borgny Svalastog, som hadde et nært samarbeid med arkitekten ved utformingen av kirkerom og kirketorg. Ifølge fellesrådets nettsted har kirken 270 sitteplasser, med mulighet for utvidelse til 500.
Interiør og inventar
Bygningskompleksets innhold er omtalt samme sted. Her følger en kort oppsummering. Alterbildet er en kristusfremstilling av glassko på fondveggen, og midtgangen i kirkerommet består av monotypier som fremstiller livets elv. Døpefonten er kubeformet, og det virker som om prekestolen (eller lesepulten) er noe nedtonet, slik det gjerne er i nyere kirker. Kirken har et digitalt Johannus-orgel. NRK har lydopptak av kirkeklokkene, som formodentlig kommer fra Olsen Nauen. Enkelte interiørbilder hos Kirkesøk er fra før trinn 2 ble gjennomført.
Kirkegård
Det er ikke kirkegård ved kirken.
Kilder og videre lesning:
Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 34–35
Bakgrunn, bygningshistorie
I Heddal vest for Notodden er vår største bevarte stavkirke, og den er litt av et eventyrslott med kaskader av tak og svalgang rundt det hele. Det er takrytter med spir over skipet, den rektangulære delen av koret og korets apsis, og både skipet og koret har hevet midtrom. Stort nærmere vår arketypiske forestilling om hvordan en stavkirke skal se ut, er det ikke mulig å komme. Likevel er kirken slik den nå fremstår, et resultat av to gjennomgripende restaureringer eller ombygginger som særlig har endret på interiøret, den siste avsluttet i 1955. Men la oss ta det i en slags kronologisk rekkefølge.
Det er mye som er usikkert med Heddal stavkirke. Det gjelder både kronologi og bygningsdetaljer. Kirken dateres ofte til 1147 i oppslagsverker, men det forekommer også dateringer helt frem til 1300-tallet. Det verserer teorier om bygging i flere etapper (basert på tolkning av en runeinnskrift i koret). I så fall antar man at koret ble bygget i 1167 og fungerte som kirke inntil skipet ble bygget 95 år senere. En annen teori går ut på at skipet opprinnelig skal ha hatt midtmaster; ellers var slike tilføyd i skip og kor før restaureringene. I verket «Kirker i Norge» fortelles det om to årringsprøver som daterer tømmer til hhv. 1086 og 1196, men de er beheftet med usikkerhet på grunn av manglende ytre årringer. Ifølge biskop Øysteinsjordebok var kirken viet til jomfru Maria på Crispinus’ og Crispianus’ dag (25. oktober). Vi kan vel ellers fastslå at treskurden er fra middelalderen, selv om man er usikker på nøyaktig hvor gammel, og at veggmalerier og inventar for en stor del er fra 1600-tallet. Kirken ble solgt på auksjon i 1723 som andre kirker, og den var ganske forfallen da den ble restaurert eller ombygget på midten av 1800-tallet.
Den første store ombyggingen fant sted i 1848–51 og bygget på planer utarbeidet av Johan Henrik Nebelong. Denne ombyggingen ble sterkt kritisert i etterhånd. Dette var visstnok den første restaureringen av en middelalderbygning i landet, og det var liten erfaring med og forståelse for stavkirkers konstruksjon blant arkitekter generelt og i den nystartede Fortidsminneforeningen, som godkjente planene. Etter ombyggingen fremstod interiøret i utpreget empirestil, og det fulgte til tider store byggetekniske problemer med fukt- og soppskader.
Et drøyt århundre senere fjernet man så Nebelongs endringer og restaurerte kirken til mer eller mindre dagens tilstand. Endringene var ganske drastiske og omfattet også bærende struktur. Mange av stavene måtte nemlig skiftes ut. Skipets fire hjørnestaver og omgangens plankevegger er opprinnelige, men grunnstokker, sviller og stavlegjer (se forklaring) er fra siste restaurering. Store deler av midtrommet er av nye materialer (bare to av mellomstavene og enkelte bueknær er opprinnelige), og takkonstruksjonen fikk sin nåværende utforming ved denne restaureringen. I koret er bare deler av svillene skiftet, mens det meste av omgangen og de øvre delene er fra middelalderen. Stavene er ovale snarere enn runde, og de er skjøtet på i høyden. Heddal har som eneste bevarte stavkirke fire midtromsstaver i koret. Detaljene i dette er omtalt i oppslaget om kirken i bokverket «Kirker i Norge». I senere tid er takspon skiftet ut i 1998–2004.
Kirkebygg
Om opprinnelsen er usikker og mye av materialene er nye og interiør og inventar etterreformatorisk, skal det godt gjøres ikke å la seg imponere av Heddal stavkirke. La oss se på noen av detaljene. Skipet har portaler mot nord, vest og sør og koret mot sør, og her finner vi utskjæringer med dyreornamentikk og bladranker. Heddal grupperes gjerne sammen med stavkirker i Sogn, Valdres og Telemark ellers, men man har her forholdt seg noe friere til gamle konvensjoner, og det er derfor vanlig å datere dem noe senere enn utskjæringene ved andre stavkirker i gruppen. Dessuten har svalgangene mindre portaler — to i sør og én i vest — men de gamle gikk tapt i første restaurering, og de nåværende ble nylaget i siste. Rundt om på bygget er en rekke dyrehoder og masker fra middelalderen, hvorav flere er skjøtet over på nyere bygningsdeler ved restaturering. Veggmaleriene er altså fra 1600-tallet, men ble komplettert ved siste restaurering, og det finnes rester av eldre maling under. På korets apsisvegg er det apostelbilder, og ellers finner vi blant annet om akantuslignende bladranker.
Inventar
Altertavlen er laget av en ukjent kunstner i 1667. Det er en etasjetavle i barokk med en rekke bilder og figurer. Bildet på predellaen viser tilbedelsen av Jesusbarnet. Det største bildet viser korsfestelsen, og innfelt i det nederst er et miniatyrbilde av nattverdens innstiftelse. Videre oppover er et oppstandelsesbilde som ble malt av Lars Osa da tavlen ble restaurert i 1908. Aller øverst er den trøstende Kristus (Christus Consolator) som strekker sine armer ut mot forsamlingen. Denne figuren er skåret av Olav Fyrekleiv. Vi ser på korets apsisvegg at tavlen har vært omarbeidet. Den har åpenbart hatt større vinger før.
I koret står også Bispestolen fra middelalderen med dragekjefter på ryggstolpene og en illustrasjon fra Volsunga saga på ryggstykket. Ellers finner vi i koret blant annet en døpefont som er laget av emne fra midtstolpen som stod i koret før restaureringen og ombyggingen i 1848, samt en kubbestol med lignende opprinnelse. Et krusifiks over korbuen er skåret av Dagfin Werenskiold.
Prekestolen står i skipet like ved siden av koråpningen og later til å være fra en av restaureringene. Orgelet ved vestveggen i skipet er bygget av J.E. Spigseth i 1982. Kirkeklokkene henger i en støpul (fra 1850) på kirkegården.
Diverse
Heddal stavkirke er faktisk fortsatt sognekirke den dag i dag (og har 183 sitteplasser ifølge Kirkesøk). Den har imidlertid fått noe avlastning i form av Låvekirken som er innredet i Prestegårdslåven, og som brukes om vinteren. Dermed unngås noen av de problemene som er forbundet med vinteroppvarming av gamle stavkirker. Prestegårdslåven inneholder også et museum over kirkens historie, der vi blant mange gamle gjenstander finner et av våre best bevarte antemensaler (alterfrontaler). Det er fra ca. 1250 og viser den dømmende Kristus i hovedfeltet, omgitt av tolv apostler på dommens dag. Prestegården med nevnte låve ligger like ved siden av kirkegården. Andre gjenstander fra Heddal stavkirke er å finne i Oldsaksamlingen (noen utstilt i Kulturhistorisk museum) og på Norsk folkemuseum.
Kilder og videre lesning:
Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 168–179
Heggland gamle kirkegård ligger i Hegglandsgrend i Fyresdal kommune, et stykke nord for kommunesenteret. Det har stått to pilegrimskirker på stedet. Den eldste kirken, en stavkirke, skal ha blitt bygget mellom 1395 og 1526 og revet i 1670–71.
Kirke nummer to ble bygget i 1671. Den ble drøyt hundre år senere beskrevet som en liten, vakker bygning med tårn og spir som var rødmalt utvendig, skjønt en tegning fra 1845 viser spir, men ikke tårn. Kanskje kan det ha vært en takrytter som råtnet opp og ble fjernet. Kirken ble revet i 1845, og sognet ble delt mellom Veum og Moland. Inventar og bygningsdeler ble solgt på auksjon og spredt på gårder i området.
Altertavlen og døpefonten ble laget av Halvor Grool (Groll?) i 1738. Altertavlen stod lenge på stabburet på gården Brokke, før den ble gitt til Moland kirke i forbindelse med en oppussing der i 1962. Hovedbildet viser nattverden. Døpefonten (som ifølge enkelte skal være Thomas Blix’ verk) skal ha funnet veien til gården Lunden. En alterkalk og en oblateske er i Grunge kirke, mens en delvis intakt messinglysekrone skal ha reist via Hazelius museum (formodentlig Nordiska museet) i Stockholm til Norsk folkemuseum. Et par lysestaker fra de gamle kirkene er å finne i Vest-Telemark museum. På en vegg i Moland kirke er en bjelke fra Heggland gamle kirke med følgende tekst: «DENNE KIERCHE ER BLEFVEN BYGT ANNO 1671. H.T.O.S.B.B.T.S.B.M.»
Selve kirkegården ser ut til å være relativt intakt. Den er omgitt av et steingjerde, og på sørsiden er det en portal som fører inn på området. Her og der ser man steiner i bakken — noen stilt på høykant, andre delvis begravet, som om de er rester av en grunnmur. Noen har satt opp et bjerkekors på området.
