Nes – Norske kirker

Hovinsholm kirke

Hovinsholm på Helgøya er idag en idyll med blant annet kakeservering. Denne gamle storgården har røtter tilbake til hedensk tid, da det var hov her, som navnet antyder — intet mindre enn fylkeshov for Hedmark. Gården dukker opp flere ganger i sagaene, blant annet i forbindelse med Halvdan Svarte. I gamle dager var navnet bare Hovin (eller Hofvin); holm-leddet skal ha kommet til på 1600-tallet.

Det kommer neppe som en overraskelse at det har stått kirke på stedet i middelalderen. I mangel av håndfaste rester hersker det en viss usikkerhet omkring nøyaktig plassering, men en tradisjon som er formidlet av Gerhard Schøning i 1775, vil ha det til at den stod «paa den østre Siide af Gaarden, hvor endeel af dens Huse nu staae, og hvor et Støkke Jord, liggende østenfor Gaarden, deraf endnu kaldes Capel-Støen.» I en bok om kirkene i Ringsaker antydes det at den ble oppført allerede rundt 1020–1030 og stod på samme sted som det gamle gudehovet. Kirkebyggets beskaffenhet er ikke kjent, men det antydes at det kan ha stått to forskjellige kirkebygg på stedet. Om det endelige forfallet satte inn ved Svartedauden, vites heller ikke, men etter reformasjonen var det dårlig stelt, og hos Jens Nilssøn heter det i visitasskildringen fra 1594: «I synder fra Næs 1 pilskud fra kircken ligger en stor øe vdj Miøss, kallis Øen, paa huilcken ere 15 eller 16. gaarde ligger til Næs, och der haffuer verit en kircke i gammel dage, er nu øde.» Det som var igjen av gjenstander, ble overført til Baldishol kirke i 1612 i forbindelse med en utbygging der. Det ser ut til at gårdene på Helgøya etter dette sognet til Baldishol, som fikk tienden, og frem til 1722 skal alle kirkeverger der ha vært øyinger.

Gjenstander fra Hovinsholmkirken
Den mest berømte gjenstanden som antas å ha fulgt med avleveringen til Baldishol, er det såkalte Baldisholteppet, som altså er fra Helgøya og kunne kalles Hoveteppet. I dag gjenstår bare to felt for månedene april og mai i det som antas å ha vært en billedfrise for alle årets tolv måneder. Undersøkt litteratur sier ikke eksplisitt at teppet ble brukt i kirken som sådan, og det kan nok være vanskelig å verifisere bruken i dag.

Baldisholteppet kommer opprinnelig fra Hovinholm. Bildet viser en kopi. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Kilder og videre lesning:

Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), særlig s. 14–15
Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Hedmark fylke (Riksantikvaren), s. 32
Riksantikvarens Kulturminnesøk
Axel Coldevin: Norske storgårder (Aschehoug: Oslo, 1950), bind II, s. 433–448 (om Hovinsholm gård)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Baldishol kirke

Bakgrunn
Hvis det er noe folk flest forbinder med Baldishol, er det nok Baldisholteppet, som er å finne i Nasjonalmuseet. Teppet ble funnet under gulvet da kirken ble revet. Det antas at det er en liten rest av en lengre billedfrise, og at det fulgte med over fra Helgøya da kirken på Hovinsholm ble revet i 1612. Baldishol (eller Balleshol) er for øvrig bare et par kilometer fra Nes kirke, som er områdets gamle hovedkirke.

Bygningshistorie
Ut fra stilen til en bevart dørring antas det gjerne at det ble oppført kirke på Baldishol på 1100-tallet, skjønt i boken Kirker i Ringsaker hevdes det at den ble oppført på første halvdel av 1000-tallet. Et annet sted i samme bok omtaler «ei gammel trekirke nevnt første gang på 1400-tallet». Kirken er omtalt av Jens Nilssøn i en visitasskildring fra 1594: «Til Næs er en annex kallis Ballesol ligger i norduest fra Næs 1 fiering der giøris tienniste huer 3. Søndag.» I 1612 fikk kirken et nyere påbygg med materialer fra Hovinsholm kirke, som ble nedlagt ved samme anledning. Det har vært spekulert i om deler av det eksisterende kirkebygget ble revet ved samme anledning. Ved dette tidspunktet ble øyingenes tiende overført til Baldishol, og det fortelles at alle kirkeverger frem til 1722 var øyinger. Gerhard Schøning forteller i en reiseskildring fra 1775 at kirken «berettes at være en af de saakaldte Love-Kirker», hvilket formodentlig betyr at hovedkirken fikk hele tienden på det tidspunktet.

Til tross for mange forsøk på bøting og påbygging forfalt kirken på Baldishol åpenbart, og den er flere ganger omtalt som brøstfeldig. I 1819 ble det søkt om å nedlegge kirken. Det drøyde imidlertid. Det som avgjorde saken, var kirkeloven av 1851, som krevde at 3/10 av menighetens medlemmer skulle ha plass i kirken ved en alminnelig gudstjeneste. Dette betøde at det var behov for ca. 1200 plasser i Nes-kirkene. En stund var det snakk om å utvide hovedkirken, men det endte et par tiår senere med at to nye kirker ble oppført og kirken på Baldishol nedlagt. Økonomien gjorde at det tok tid: Kirken på Helgøya stod klar i 1870 og Stavsjø kirke i 1880. Siste gudstjeneste i Baldishol kirke ble holdt den 3. mars 1878, og ti dager senere begynte rivingen.

Materialer og gjenstander fra kirken
Som vanlig i slike tilfeller ble materialer og inventargjenstander solgt på auksjon. Mye ble kjøpt av lokale gårdeiere, og noe har etterhvert endt opp på museum, mens Stavsjø kirke har en rekke gjenstander fra Baldishol. Litteraturen er ikke helt eksplisitt på dette punktet, men det er mulig at noen materialer ble gjenbrukt i Helgøya kirke. For øvrig ser det ut til at Hedmarksmuseet sitter på et utvalg plankebord fra vegger og muligens innertak.

Ikke uventet er enkelte gjenstander fra kirken å finne ved Baldishol-gårdene (østre er gnr. 608 og vestre gnr. 609). Den dag i dag brukes en gammel klokke og en gammel vindfløy fra kirken på et lite stabbursbygg, og ved samme gård finnes en alterstein. På Hjelthjelt på Stavsjø oppbevares en del av prekestolhimlingen, og en almissetavle er også i privat eie. De Sandvigske Samlinger har et skap fra kirken, og en bysantinsk stol befinner seg i Kunstindustrimuseet. (Sistnevnte befant seg på Sterud gård, og det er ikke helt klart om den faktisk har vært i kirken.) Videre avbilder Domkirkeodden enkelte gjenstander som undertegnede ikke har klart å lokalisere eieren av, så som noen noen orgelpiper og tidligere nevnte dørring. Er de i Hedmarksmuseet?

Stavsjø kirke har altså en rekke gjenstander fra Baldisholkirken. Her finner vi en kalk og disk, en minnetavle fra 1685 som sies å forestille vingårdsarbeiderne (den har henvisning til Matt 20, men bildet er dominert av kirker, og det ser ut til at nattverd forrettes), en kiste datert 1664 som trolig har blitt brukt til oppbevaring av ornamenter, en bibel fra 1860, div. salmebøker, eksemplarer av Luthers prekener og Lindemans koralbok fra 1838. I våpenhuset er en kopi (fra 1980-årene) av Baldisholteppet.

Kilder og videre lesning:

Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), særlig s. 15–19, 61–62 og 65–68
Jan Brendalsmo: Kildegjennomgang. Middelalderske kirkesteder i Hedmark fylke (Riksantikvaren), s. 29
Riksantikvarens Kulturminnesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Frøyhov kirke

I middelalderen stod det en kirke ved Frøyhov-gårdene (gnr. 214–215) i Nes. Det antas at den stod på Kirkejordet øst for gårdstunet, uten at dette er påvist med sikkerhet. Frøyhov er et par kilometer i luftlinje sørvest for Udenes kirke, øst for fylkesvei 173 og vest for Glomma. Nabogården i nord heter Presterud (gnr. 216) og antas å ha vært en del av Frøyhov da kirken ble reist; den var tilsynelatende prestbol.

Biskop Eystein omtaler kirken i 1394 og 1400. I det første tilfellet omtales prestbolet uten gårdsnavn, og for 1400 er det oppført hvor mange netter visiterende biskop skulle kunne overnatte ved hver kirke i prestegjeldet, samt hvor mange huder han skulle ha i betaling.

I Povel Huitfeldts stiftsbok (1574–77) er Frøihoff Annex oppført med eget jordegods, mens Udenes’ gods er lagt under hovedkirken. Dette har av Oluf Rygh (i Norske Gaardnavne) vært tolket som at Frøyhov ble beholdt etter reformasjonen i motsetning til den fattigere Udenes, men at dette ble gjort om på senere.

Hos Jens Nilssøn (1590-årene) er «Frøyhoff» og «Vddønis» omtalt som to av seks kapeller i Nes prestegjeld. Tidspunktet for Frøyhov-kirkens nedleggelse synes ikke kjent.

Kilder og videre lesning:

Sigrid og Håkon Christie: Frøyhov, forsvunnet kirke (i «Norges kirker»)
Biskop Eysteins jordebok (hefte 3), s. 477 og 557
Oslo og Hamar bispedømes jordebok 1574–1577 (Pouel Huitfeldts stiftsbok), s. 110–111
Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574–1597, s. 8
Riksantikvarens Kulturminnesøk
Oluf Rygh: Gårdsnavn i Akershus («Gaardnavne i Akershus amt. Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision», nyutgitt av Bjørn Ringstrøms antikvariat, 1999), s. 363 og 366

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Drognes kirke

Årnes fikk kirke i 1878, men også i middelalderen hadde det vært kirke i området, nærmere bestemt ved Drognes gård (gnr. 169), omtrent en halv kilometer sør for dagens Årnes sentrum, på østsiden av Glomma.

Biskop Eystein omtaler kirken som «Droggones kirkia» (1394) og «Druggunæs kirkia» (1400). Hos Jens Nilssøn (1590-årene) er den omtalt som kapell, men det antas at den ble nedlagt tidligere, muligens ved reformasjonen. Povel Huitfeldt omtaler da også i sin stiftsbok (1574–77) «Drogenness Capels guoedtz som och er lagtt Under Hoffuidt Kirckenn».

Christie & Christie («Norges kirker») mener at kirken trolig har ligget på Kirkejordet, mellom jernbanelinjen og Glomma. Dette området er i dag bebygget.

Kilder og videre lesning:

Sigrid og Håkon Christie: Drognes, forsvunnet kirke (i «Norges kirker»)
Biskop Eysteins jordebok (hefte 3), s. 476 og 557
Oslo og Hamar bispedømes jordebok 1574–1577 (Pouel Huitfeldts stiftsbok), s. 110
Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574–1597, s. 8
Riksantikvarens Kulturminnesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Henni kirke

Ved gården Henni (gnr. 147) — på østsiden av Glomma vis-à-vis Nes kirke — stod en kirke i middelalderen. Det skal være funnet skjeletter på stedet under graving i forbindelse med husbygging, men kirkens nøyaktige plassering er ikke kjent.

Denne kirken var sognekirke i middelalderen og hadde ifølge Diplomatarium Norvegicum egen prest («Þorbiørn prester aa Hænnini», omtalt i 1339). Den er oppført i Biskop Eysteins jordebok med prestbol.

Kirken er ellers omtalt både i Povel Huitfeldts stiftsbok (1574–77) og i Jens Nilssøns visitasskildring (1590-årene). Om nedleggelsestidspunktet er det delte meninger: Norges kirker, basert på Oluf Rygh, antyder til tross for nevnte omtale at det skjedde ved reformasjonen eller tidligere, mens Riksantikvaren heller mot tidlig 1600-tall.

Kilder og videre lesning:

Sigrid og Håkon Christie: Henni, forsvunnet kirke (i «Norges kirker»)
Diplomatarium Norvegicum, s. 208, brev 261
Biskop Eysteins jordebok, s. 479
Oslo og Hamar bispedømes jordebok 1574–1577 (Pouel Huitfeldts stiftsbok), s. 110
Biskop Jens Nilssøns visitatsbøger og reiseoptegnelser 1574–1597, s. 8
Oluf Rygh: Gårdsnavn i Akershus («Gaardnavne i Akershus amt. Oplysninger samlede til brug ved Matrikelens Revision», nyutgitt av Bjørn Ringstrøms antikvariat, 1999), s. 366
Riksantikvarens Kulturminnesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nes fjellkirke

Nes fjellkirke er rett ved siden av Ranten hotell, like vest for Mykingsjøen, et stykke opp på fjellet fra Nesbyen i Hallingdal.

Det hadde vært ønske om fjellkirke siden 1950-tallet, men først ca. 20 år senere skjedde det noe særlig konkret idet Åse og Nils Moen gav kirketomt ved siden av nevnte hotell. Det tiltenkte prosjektet ble ikke realisert, men på begynnelsen av 1990-tallet ble det nedsatt en fjellkirkekomité i samarbeid med Nes kirkelige fellesråd. Etterhvert ble Sverre Hagen byggeleder, og det fortelles at tegninger ble utarbeidet av to svenske arkitekter, Valentin og Vasell. Firmaet Sandbekk og Kvannefoss stod for samordning og byggearbeider. Kirken ble innviet den 21. august 1994.

Foruten kirkerom finnes bl.a. overnattingsmuligheter i 1. etasje og peisestue og kjøkken i 2. etasje. Som det fremgår av hotellets nettsted, benyttes kirken også til vielser. Det ble feiret 15-årsjubileum i 2009. Kirken drives formodentlig av en stiftelse. I alle fall fremgår det av oppslag i menighetsbladet, som er kilde til det som står her, at driften av kirken ikke går over vanlige budsjetter for slikt. Det antydes behov for vedlikehold. Ellers ble orgelet fra Nes kirke (som ble skiftet ut i 1999) innviet i fjellkirken i juni 2016.

Kilde:

Nes og Flå menighetsblad nr. 3/2009, s. 9 (Tatt av nettet)

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nes stavkirke

Nes kirke (innviet 1862) er med sine 900 plasser Hallingdals største kirke og kalles iblant Hallingdalsdomen. Nesbyen har imidlertid hatt kirke siden middelalderen, og de tidligere kirkene lå noen hundre meter vest for dagens kirke. Den av de tidligere kirkene vi har best kunnskaper om, er den stavkirken som ble revet i 1864. Før denne har det imidlertid vært en annen kirke som har brent, og blant restene etter den er det funnet spor av eldre begravelser, uten at det er funnnet kirkerester fra samme tid. Disse funnene er fra en utgravning i 1965 da stavkirketuften ble avdekket og konservert.

Stavkirken ble i sin tid — det vil si før den ble revet — målt opp og beskrevet av Georg Bull, som har tegnet dagens kirke. For øvrig finnes bygningsdeler og dekorerte detaljer en rekke steder, så som i Oldsaksamlingen, på lokale gårder, på Hallingdal Museum mv. Stavkirken var opprinnelig en langkirke som etterhvert fikk apsis i koret, og den ble senere (på andre halvdel av 1700-tallet) utvidet med laftede korsarmer samt våpenhus i vest og sakristi i øst. På 1850-tallet var stavkirken for liten, og ny kirke ble planlagt. Den ble altså innviet i 1862. Altertavlen og døpefonten fra stavkirken ble overført til den nye kirken.

På den gamle kirkegården står et menighetshus som sies å være i relativt dårlig stand, og det finnes fortsatt enkelte gravminner på stedet. Modellen på bildet over viser kirken før den ble utvidet til korskirke, mens restene av tuften har korsform.

Kilder og videre lesning:

Håkon Christie: Nes stavkirke (Fabritius, 1979)
Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 9–25
Gamle Nes (Har en rekke illustrasjoner fra 1800-tallet)
Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 22–23
Nes i bilder og tekst 1865-1999 (Nes historielag, 2001), særlig s. 250

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Helgøya kirke

Bakgrunn
Helgøya var uten egen kirke i lang, lang tid mens tienden gikk til å opprettholde den stadig skrantende annekskirken på Baldishol på fastlandet i Nes, som delvis var bygget med materialer fra nedlagte Hovinsholm kirke på Helgøya. Da denne omsider ble erklært uegnet (og for liten) på 1850-tallet, ble det etter mye om og men besluttet å bygge en kirke på Helgøya. I 1868 ble det gitt tillatelse til å bygge på tomten til Svennerud gård. Av to konkurrerende tegninger ble den til Jacob Wilhelm Nordan valgt. Byggmester var Ole Stensrud fra Vang, og kirken ble innviet den 7. desember 1870.

Kirkebygg
Helgøya kirke er en laftet langkirke i sveitserstil med ca. 200 plasser. Kirken har vesttårn, og koret er i samme bygningsdel som skipet og har et lavere og smalere sakristi i den østre forlengelsen. Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korets gulv er hevet to trinn over skipets.

Interiør og inventar
Inventaret et har kommet til etterhvert, takket være pengegaver. Kirken er også restaurert flere ganger. Altertavlen — av Ragnhild Butenschøn — ble innviet i 1953. Den har form av et alterskap der midtfeltet viser korsfestelsen med Maria og Johannes, og på innsiden av skapdørene er scener fra lidelseshistorien. Den tidligere altertavlen, laget av kaptein Lassen, er flyttet til bårerommet. Prekestolen står helt inntil nordveggen. Den og døpefonten er på alder med kirken, i likhet med de to kirkeklokkene fra Bochum.

Kirken ble skjenket et harmonium av stortingsmann A. Sæhli i 1875. Dette ble etterhvert byttet ut med et orgel fra Olsen & Jørgensen. Dette ble reparert noe, før kirken fikk sitt nåværende orgel, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, i 1981 eller 1983 (kildene er ikke helt enige).

Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken. I et hjørne av kirkegården er et femtitalls graver med ortodokse kors. De fleste er etter russere som flyktet fra revolusjoner og kom som kvoteflyktninger til Norge etter et mellomopphold i Kina. De tilbragte sine siste dager på Granlien pensjonat på Helgøya. DIS Norge forteller om en ortodoks seremoni i den forbindelse. Fra kirkegården ser man over til Nes kirke inne på fastlandet. Under kirken er det innredet bårerom. På den andre siden av Helgøyvegen, over parkeringsplassen, står det som ser ut til å være servicebygg for kirken. (Og like ved siden av er et minnesmerke over Peder Balke.)

Kilder og videre lesning:

Wikipedia
Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 61–64 (v/Gunhild Kolstad)
Anne-Marit Bækkevold og Nils Røhnebæk: Kirkene på Nes (Skolehefte utgitt i 1992)
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 637
Kirkesøk
DIS Norge

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nes kirke

Nes kirke (Ringsaker, Hedmark) skal ha avløst en stavkirke fra 1000-tallet og antas å ha vært oppført like før 1250. Den er bygget av kalkstein i en slags anglo-normannisk gotikk og var opprinnelig en enskipet kirke (altså langkirke), men ble utvidet til korskirke rundt 1700: Nordre korsarm ble fullført i 1697 og den søndre i 1704. Det skal ha blitt brukt stein fra domkirkeruinene på Hamar til denne utvidelsen. Kirken hadde visstnok ikke tårn i begynnelsen, men vindfløyen fra det nedbrente spiret etter en senere brann viste årstallet 1608. Kirken har vært utsatt for mange herjinger, så som brann i 1663, 1770 (lynnedslag) og 1888 (uhell med glo under reparasjonsarbeid) og storflom i Mjøsa i 1789, 1808, 1827, 1860, 1927 og 1995. Det sies at man under Storofsen i 1789 kunne ro over kirkegårdsmuren, at brudepar ble viet i båt, og at kirketjeneren druknet i gravkjelleren. Kirken ble omfattende restaurert i 1961–64 etter planer av Bjarne Hvoslef. Den har tårn i vest og sakristi(er) på nordsiden av koret.

Ved brannen i 1888 gikk både altertavle, prekestol og orgel tapt, men kirkesølv og noe annet inventar ble reddet. Kirken ble gjenoppbygget i nygotisk stil etter tegninger av den svenske kunstmaleren Törner (formodentlig Carl-Erik Törner), og gotiske vinduer ble satt inn overalt. Senere ble kirken pusset opp i 1933, og det var en større ombygging i 1962–64. Mange av de spissbuede vinduene ble erstattet med rundbuede, noe vi ser merker etter i muren fortsatt, men spissbuede vinduer er beholdt i sakristiet, i korets østvegg og i tårnet. Dagens interiør stammer fra sistnevnte anledning. Det ble også gjort om på takhimling mm., og det ble laget nytt orgelgalleri i nordre korsarm istedenfor vestre. Tårnfoten har våpenhusfunksjoner, men er ikke skilt fra selve kirkerommet med murer. I stedet markeres skillet med et forheng. Antallet plasser i kirken oppgis til 320 på Kirkesøk.

To av kirkens altertavler har gått med i branner. Etter gjenoppbyggingen i 1889 tok man i bruk en to meter høy kristusfigur av gips utført av Mathias Skeibrok istedenfor altertavle. Først stod figuren på alteret, så på en sokkel bak det. I 1963 ble den plassert i våpenhuset. I stedet brukes et nakent kors på alteret. Korveggen bak alteret har tre spissbuede vinduer med farget glass.

Prekestolen ble byttet ut i 1963. Den nåværende har åttekantet grunnform og himling, med fyllinger på stolen og oppgangen, blant annet med evangelistfigurer (samt duen for Den hellige ånd under himlingen).

Døpefonten ble laget av Lars Pinnerud i 1732 og har som mange 1700-tallsdøpefonter form av en guttefigur som bærer kummen, visstnok etter modell av døpefonten i Stange kirke, som var laget av Pinneruds storebror Erik Kolstrup. Pinnerud har også laget skriftestolen (eller bispestolen) i koret.

Annet inventar kunne nevnes, men vi skal nøye oss med å fastslå at de to kirkeklokkene er tyske: Den største ble støpt i Hildesheim i 1890, den minste i Meiningen i 1879. Orgelet har 22 stemmer og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963. Det står altså på nordgalleriet, men spillepulten står nede på kirkegulvet. For øvrig henvises til litteraturen.

Kilder og videre lesning:

Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 37-42 (v/Gunhild Kolstad)
Anne-Marit Bækkevold og Nils Røhnebæk: Kirkene på Nes (Skolehefte utgitt i 1992)
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 637
Nes kirke (flyveblad tilgjengelig lokalt)
Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stavsjø kirke

Bakgrunn
Stavsjø kirke avløste Baldishol kirke — se Helgøya kirke — og byggmester var Ole Stensrud, akkurat som for Helgøya kirke. Dessuten ble samme tegninger brukt, ifølge boken Kirker i Ringsaker, slik at Stavsjø kirke nesten er som Helgøya kirke, men bygget av stein istedenfor tre. (Sigurd Muri og kirkeleksikonet krediterer riktignok en Hesler uten fornavn som arkitekt.) Mureren var svensk og gikk under en rekke navn, såsom Anders Murer, Anders Andersen, Anders A. Kise og Anders Berger. Det meste av kirketomten ble tatt fra Penningrud gård.

Byggetillatelse ble gitt i 1874, men på grunn av økonomiske problemer stod ikke kirken ferdig før i 1880, og den ble innviet den 15. september det året. I mellomtiden ble Baldishol kirke revet, slik at man var uten kirke et par år. Videre var det forvirring rundt navnebruken: Både Jevne, Penningrud og Stavsjø ble brukt om denne kirken i Baldishol annekssogn, før Stavsjø-navnet ble banket gjennom, formelt først i 1911.

Kirkebygg
Det dreier seg altså om en langkirke i stein med 260 plasser, ifølge Kirkesøk. Kirken har vesttårn, rektangulært skip med kor i samme bygningskropp og et lite sakristitilbygg i øst som er rett avsluttet og har valmet tak. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i vest (eller vest-sørvest), og korgulvet er hevet et lite trinn (eller halvannet) over skipets gulv. Prekestolen står inntil nordveggen med døpefonten like ved siden av.

Inventar
En god del av inventaret ble skaffet til innvielsen, hvorav noe overtatt fra Baldishol kirke. Ellers finnes bl.a. et alterbilde fra 1886 etter Eilif Peterssens altertavle i Johanneskirken i Oslo (Kristiania), malt av M.A. Finborud. Prekestol og døpefont — begge i tre — ble laget av Bertil Hægsvold fra Hamar. Han antas også å ha skåret alterrringen og innfatningen til altertavlen. Kirken har glassmalerier fra 1937 og er ellers utsmykket av bl.a. Tove Tandberg Krafft. Det finnes også en rekke eldre gjenstander.

Kirkens første orgel ble bygget av August Nielsen i 1877. Det begynte visstnok å falle fra hverandre i 1960-årene, hvoretter det ble restaurert og utvidet fra 6 til 11 stemmer av Jan Erik Spigseth. Dette ble gjort etter at kirken ble restaurert i 1973. Kirken hadde opprinnelig bare én klokke, men til femtiårsjubileet i 1930 fikk den en til, støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, der det etterhvert ble oppført et bårehus, som stod ferdig i 1965, tegnet av arkitekt Scheffler. I 1988 ble det oppført en kirkestue med forsamlingslokale, kjøkken og toalett.

Annet
Som en kuriositet kan det nevnes at kirken fikk endel presseomtale i 2008 da det viste seg at støvpartikler fra panelovner hadde misfarget kirkeveggene. I en slik gammel kirke må alle inngrep godkjennes av Riksantikvaren, som i dette tilfellet påla de ansatte å vaske veggene med fettfri loff, noe de nektet. Året etter meldte imidlertid NRK at de slapp å gjøre dette og fikk bruke monuklin i stedet.

Kilder og videre lesning:

Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 65–68 (v/Gunhild Kolstad)
Anne-Marit Bækkevold og Nils Røhnebæk: Kirkene på Nes (Skolehefte utgitt i 1992)
Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 636
Kirkesøk

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden