Kirkebygg
Skute kirke ligger ved Ringelia, på vestsiden av Randsfjorden. Det er en brun tømret langkirke fra 1915 som ifølge kirkeleksikonet har 250 plasser. Den ble tegnet av Ole Stein. Av struktur ser den ut til å etterligne stavkirkene.
Interiør og inventar
Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde (men er litt avskjermet i høyden), og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen.
Inventaret beskrives i verket «Kirker i Norge» som «moderne nybarokk». Har jeg forstått rett, er arkitekten også ansvarlig for utformingen av mye av dette. Ikke minst preges kirkerommet av en rødfarge som treffende betegnes som «saftig krepserød». Formspråk og fargebruk virker svært gjennomtenkt, og man kan ikke annet enn å la seg imponere.
Bakgrunn, tidligere kirker
Strand kirke (tidligere Svenes kirke) er den første kirken man kommer til når man kjører ut av Fagernes i retning Vestre Slidre, men fortsatt i Nord-Aurdal kommune. Det gamle kirkestedet er ved Svenes, nærmere Ulnes, og sognet heter fortsatt Svenes, selv om kirken kalles Strand.
Middelalderkirken på Svenes er første gang nevnt i 1307 og antas ifølge jubileumsboken å være oppført mot slutten av 1200-tallet, muligens som høgendeskirke. Noen konkret beskrivelse kjennes ikke, men det antas at det var en stavkirke. Navnet på tre prester i Svenes er kjent på 1300-tallet, og historikeren Anders Frøholm mener at Haganes (sørøst for Svenes) kan ha vært prestegård.
Kirken brant på 1500-tallet, og det latert til at ny kirke ble oppført lenger fra fjorden. Svalganger er nevnt i regnskaper på 1600-tallet, og det antas derfor at den nye kirken også var stavkirke. Etter reformasjonen var Svenes anneks til Aurdal.
Dagens kirkebygg
I 1702 var kirken så råtten at det ble søkt om tillatelse til å bygge ny kirke. Tømmer ble kjørt frem, men det drøyde med tillatelsen. Likevel satte man i gang med byggingen av frykt for at tømmeret skulle bli ødelagt hvis det lå for lenge. Byggetiden er ikke kjent, men kirken ble innviet av biskopen i 1735. Dette er den samme kirken som dagens — eller nesten. Det er altså en laftet korskirke, men uten panel utvendig og innvendig. Kirken hadde tårn ved vestinngangen, istedenfor over krysset som i dag. Den skal ha hatt små vinduer, og noe sakristi kjennes ikke.
Kirken flyttes
Det gamle kirkestedet var i utkanten av sognet, og på midten av 1800-tallet ble tanken om å flytte kirken luftet ved flere anledninger. Vedtaket ble gjort i 1858, og i 1860 ble kirken flyttet med gjeninnvielse den 17. oktober. I den forbindelse var det nødvendig å bytte ut endel av tømmeret, og kirken fikk etterhvert panel utvendig og innvendig. Den fikk også sentraltårn, og i kirkerommet er en kraftig midtsøyle som bærer tårnet. Kirken har kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. I vest er det våpenhus. Kirken har ifølge Kirkesøk 230 sitteplasser. Ifølge NAF Ruteplanlegger er det satt opp en minnestein nær det gamle kirkestedet.
Inventar
Det later til at noe av inventaret ble overtatt fra stavkirken. Kirken fikk imidlertid nytt alterbord i 1851, mens altertavlen ble laget av Olav K. Rudi i 1944. Tavlen viser korsfestelsen, og over bildet finner vi en variant av Jesu siste ord på korset: «Det er fullført» (jf. Joh. 19, 30). Prekestolen i renessansestil er fra 1702. Døpefonten ble laget av Thomas Blix rundt år 1700. Døpefatet er fra 1725, og det finnes alterkalker fra 1700-tallet. Kirkens ene klokke ble støpt i 1894. Orgelet har 12 stemmer og ble laget ved Norsk orgel- og harmoniumfabrikk i 1965. Flere inventargjenstander — også fra stavkirken — er omtalt i jubileumsboken.
Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. På denne er et bårehus fra 1985, et redskapshus/servicebygg og en liten redskapsbod. Etter etterlatenskaper å dømme beiter det dyr her. Ved inngangen til kirkegården i nord er en portal med overbygg, slik det er vanlig i Valdres. Kirken har underlig nok ikke eget oppslag i «Norges kirker».
Bakgrunn
Bildene her viser naturligvis dagens thomaskirke fra 1971. Den er inspirert av og oppkalt etter den stavkirken som lå på Filefjell i middelalderen, og som det skal finnes vage spor av tuften etter ca. 20 meter fra kirken. La oss se på stavkirken først.
Stavkirken
Middelalderens thomaskirke er oppkalt etter Thomas Becket, erkebiskopen av Canterbury, som ble drept i katedralen i Canterbury av Henrik IIs menn i 1170 og kanonisert av pave Alexander III i 1173. Dateringen synes usikker, men settes gjerne til rundt 1180 eller 1200. Det er ikke helt klart hva slags status kirken hadde i middelalderen. Det spekuleres i at den kan ha vært sognekirke for folk som drev med jernutvinning i området. Ifølge tradisjonen ble kirken liggende øde etter reformasjonen, men det sies også at Thue Anchesen Bahr, som var sogneprest i Vang 1615–20, overtalte almuen til å sette kirken i stand igjen. Den var da anneks til Vang.
I motsetning til de fleste andre kirker ble den ikke solgt på auksjon i 1723, noe som skal skyldes at den var lovekirke. Den ble vanligvis betjent av sognepresten i Vang. Kirken ser ut til å ha tiltrukket seg reisende, og det fortelles om bygdetreff og fyll. At den gav ly til reisende over Filefjell, gjorde at den ble vedlikeholdt i en årrekke, og frem til tidlig på 1800-tallet var det en årlig tradisjon med gudstjeneste på Marias bebudelsesdag. På slutten av 1700-tallet kom det en fjellstue i området, og i 1808 ble kirken revet.
Stavkirken antas å ha vært en vanlig langkirke, muligens med hevet midtrom, og med smalere kor og omgitt av svalganger. Den skal ha vært enkel utvendig, uten særlig mange utskjæringer, og innvendig dekor skal ha blitt fordelt på kirkene i området ved rivningen. Kanskje hadde kirken takrytter. Den antas å ha hatt rundt 100 plasser, og orienteringen var den vanlige, fra vest til øst. Av gammelt inventar herfra kan nevnes et alterfrontale og et relikvieskrin som i dag er å finne i Universitetsmuseet i Bergen (tidligere Bergens museum), med en kopi i dagens thomaskirke. Kirkeklokkene brukes i dagens thomaskirke etter et mellomopphold i Øye kirke. Døpefonten er nå i Øye stavkirke, to malerier befinner seg i altertavlen i Øye kirke, mens andre er i dagens thomaskirke. Annet inventar er omtalt i Norges kirker.
Dagens kirke
Tidlig på 1900-tallet ble det tatt initiativ til å bygge en ny thomaskirke, og grunnstein ble nedlagt i 1922 for en steinkirke tegnet av Olaf Due. Økonomi og strid om byggemateriale førte til mange utsettelser og endringer av planer fra forskjellige arkitekter. Det sies at nazistene viste interesse for kirkebygging, og at det avholdt andre fra å jobbe for det. På 1960-tallet ble nye tegninger utarbeidet av Claus Lindstrøm, og grunnstein ble nedlagt i 1970 og kirken innviet den 2. juli 1971. Den omtales ofte som St. Thomaskyrkja.
Kirken har kvadratisk grunnplan og består av et pyramideformet tårnbygg med spiss hette. Veggene er av betong med merker etter forskalingsplanker. I utgangspunktet består kirken bare av ett rom, men i hjørnene er det er små avlukker avgrenset av skillevegger. Det sørøstre fungerer som sakristi, det nordøstre er for kirketjeneren og det nordvestre for organisten. Kirken har 200 plasser.
Veggene i kirkerommet er kledd med tre, og himlingen under pyramidetaket er åpen i full høyde.
Som altertavle brukes et maleri som opprinnelig ble gitt til stavkirken i 1677. Det viser korsfestelsen i et stort midtbilde og martyrmotiver omkring. Orgelet har fire stemmer og er bygget vet Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1970. Annet inventar er beskrevet i «Norges kirker».
Den opprinnelige støpulen var pyramideformet, men vakte sterk kritikk, for klokkene ble nærmest hengende ute i vær og vind. En ny støpul ble bygget i 1974, formet som en slank pyramide. Der henger to klokker, begge fra middelalderen og altså overført fra den gamle Thomaskirken via Øye kirke.
Bakgrunn
Ved Tisleidalen på Golsfjellet kom det gravplass før det kom kirke. Kirkegården her har vært i bruk siden 1949, etter at tomten ble gitt som gave i 1943. Det ble så gitt tillatelse til å reise et kapell på denne «hjelpekirkegården». Kapellet ble tegnet av Karl Stenersen, bygget i 1957 og innviet i 1958. DByggget tituleres i dag som kirke.
Kirkebygg
Kirken har rektangulært skip og smalere, rett avsluttet kor. Det er sakristi på nordsiden av koret og dåpsventerom (dåpssakristi) på sørsiden. Som tårn fungerer en takrytter nær den vestlige enden av skipet, og det er våpenhus i vest. Antallet sitteplasser er 130. Orienteringen er omtrent fra vest-sørvest til øst-nordøst.
Interiør og inventar
Innvendig fargebruk er fastsatt av malermester Ivar Bakken fra Fagernes. Et bilde på Kirkesøk viser et alterkors, og på fondveggen bak det som fungerer som altertavle, en figur av Jesus som menneske og stigen som fører opp til himmelen. Den er laget av Gunnar Haukebø. Døpefonten, som er skåret av Olav Rudi, er formet som et kornnek. Prekestolen er skåret av Olav Belgum og malt av Ivar Bakken. Orgelet er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og kirkeklokken fra Olsen Nauen. «Norges kirker» har mer detaljerte beskrivelser av bygg, inventar og omgivelser.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av et brunbeiset stakittgjerde, og det er kirkegård på sørsiden. Valdrestradisjonen tro er det et portaloverbygg ved inngangen til kirkegård mot kirken.
Det skal etter tradisjonen ha eksistert et annet kapell i nærheten ved Gjølmyr, uten at konkrete spor er funnet. Også på Revling i Vestringsbygda sies det å ha vært kirke en gang.
Bakgrunn
Totenviken kirke er den sørligste kirken på Toten. Ikke langt sør for her krysser man kommunegrensen til Feiring og Eidsvoll. I Totenviken (eller Totenvika) begynte det med gravplass før det ble kapell og kirke, og det skal ha vært flere gravplasser i området.
Ifølge lokal tradisjon skal det ha eksistert en gravplass på Boksrud i katolsk tid, men det later ikke til å finnes rester etter den. På 1800-tallet var det privat gravplass på Vang. Denne er i ferd med å forsvinne, men med lokalkunnskap kan man identifisere den ved siden av en gårdsvei. På 1860-tallet ble det aktuelt å utvide gravplassen ved Balke kirke, som området sognet til. Dette førte til opprettelsen av dagens kirkegård, som også ligger på grunn fra Vang-gårdene. Kirkegården ble innviet den 30. september 1864, og første begravelse fant sted i 1865, et årstall som er hugget inn i kirkegårdsmuren (på utsiden, sør for kirken). Kirkegården ble tilplantet med trær som stod til 1990-årene, da de ble byttet ut, og den ble utvidet på 1950-tallet. Urnelund ble vedtatt opprettet i 1980, etter at det hadde vært på tale siden 1945.
Kirkebygg
På 1880-tallet var det interesse for å få oppført egen kirke på stedet. Innsamlingsaksjoner startet, og det ble arbeidet med å skaffe tegninger. Det virker som om bygging (til dels basert på tegninger av eksisterende kirker) og finansiering kom til litt etter litt, og bygget var nærmest klart da formelle tegninger ble utarbeidet av Peter Kjølseth og levert til departementet. Totenviken (eller bare Viken) kapell ble innviet den 25. november 1896. Et gammelt bilde i jubileumsboken om kirken viser et kapell der tårnet er ganske forskjellig fra dagens. Øvre del er av tre, og det har et spisst spir omgitt av fire fialer (hjørnespir).
Galleri kom til senere og stod klart i 1901. Etterhvert viste det seg at tårnkonstruksjonen ikke var god. I 1922–23 ble nytt tårn oppført (med årstallet 1922 på vindfløyen), og kirkebygget ble forlenget østover (eller nordøstover) med dagens kor, som ble omgitt av prestesakristi og dåpssakristi. Gjenåpning fant sted 14. september 1923, og vi har å gjøre med en langkirke i pusset tegl: rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor omgitt av sakristier og altså tårn med våpenhus i tårnfoten. Antallet sitteplasser er rundt 400. Kirken er senere restaurert i 1966-67. Orienteringen er fra sør-sørvest til nord-nordøst.
Inventar
Som altertavle har kirken et freskomaleri på korets fondvegg og over det tre vinduer med glassmalerier, alt utført av Xan Krohn i 1925–26. Fresken viser nattverden, og glassmaleriene bærer tittelen «Jesus velsigner de små barn». Korbuen ble dekorert av Maria Vigeland på 1950-tallet etter noen års forsinkelser. Dekorasjonene følger opp nattverdsmotivene med korn på venstre side og vin på høyre side.
Prekestolen har fyllinger uten bilder. Den har samme farger og dekorasjonsmønster som alteret. Døpefonten er åttekantet kalkformet og laget av sement.
Dagens orgel (på vestgalleriet) er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Det var ferdig installert rundt utløpet av 1983 og ble innviet den 17. juni 1984. Kirkeklokken er fra 1895, fra Olsen & Søn (nå Olsen Nauen).
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er som antydet (for det meste) inngjerdet med steingjerde. I 1938 ble det oppført gravkjeller (bårerom) øst for det som nå er parkeringen ned mot riksvei 33 (nord for kirken). Dagens bårehus ble tatt i bruk i 1965 og ble tegnet av T. Breland. Det ligger på sørsiden av parkeringsplassen, der man går opp til kirken. På kirkegården står også et par uthus.
Et par interiørbilder er å finne på Svein Monsens nettsted.
Kilder og videre lesning:
Arne Herje (red.): Totenviken kirke 1896–1996 (Totenvika, 1996)
Bakgrunn
Ulnes kirke i Nord-Aurdal har en usedvanlig flott beliggenhet, selv for et land som Norge med sine mange fine kirkesteder. Den ligger på en høyde over Strondafjorden, like ved der Ulnes bru krysser fjorden, ikke mange kilometer fra grensen til Vestre Slidre. Det er flott utsikt fra kirkestedet, og kirken er synlig fra omtrent alle kanter, både i dalbunnen og fra høydedragene omkring.
Det var åpenbart relativt tett bosetning i området i bronse- og jernalderen. Ifølge en bok om kirken fra 1980 er det en rekke stedsnavn med henvisninger til førkristne hov i området, men det er usikkert om det var et slikt i Ulnes. Hos Snorre fortelles det at Olav den hellige kristnet Valdres i 1023, men vi vet ikke om noen eldre kirke i Ulnes enn dagens.
Kirkebygg
Kirken har en blanding av romanske og gotiske stiltrekk (mest av det siste) og har tradisjonelt vært ansett for å stamme fra rundt 1250. Det ble feiret 750-årsjubileum i 1995, og vi finner kong Haralds navnetrekk på en stein utenfor kirkegårdsporten i den anledning. Prøver av treverket i taket over koret tyder på at trærme ble felt rundt 1265, og man regner nå kirken for å være fra da eller like etterpå. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1307, da en gård ble testamentert til kirken.
Vi har å gjøre med en langkirke i stein (kistemur med bruddstein, kvadersteiner i hjørner og portaler) med rundt 220 plasser. Som andre middelalderkirker har den settt gode og dårlige tider. I utgangspunktet har kirken rekatangulært skip og mindre, rett avsluttet kor, orientert som vanlig fra vest til øst og med forskjellige påbygg gjennom tidene. Det er en takrytter omtrent midt over skipet, med årstallet 1735 på vindfløyen i spiret. Kirken skal imidlertid ha hatt takrytter også før dette. Kirken forfalt, og i 1675 var det planer om å erstatte den med en tømmerkirke, men det skjedde aldri. Litt før 1720 ble kirken tatt ut av vanlig bruk, og i en berømt skildring fra en reise i 1733-34 beskrev biskop Peder Hersleb kirken «som en stenhob». Prosten ville i 1734 vrake den til fordel for nærliggende Svenes kirke, men allmuen protesterte, og Ulneskirken ble satt i stand like etterpå. Det sies at skipet ble noe bredere enn før ved denne anledning. Kirken ble ombygget i 1891–94 og fikk da våpenhus i vestenden og et sakristi i øst. I 1950-årene fikk kirken nytt våpenhus og sakristi, denne gangen tegnet av Hans Magnus (byggmester: Lars M. Wiknes), begge av bindingsverk. Det ble installert toalettanlegg i våpenhuset i 1977.
Interiør og inventar
Som man kan forvente av en slik kirke, er koret relativt dypt, slik at alteret kommer et stykke unna menigheten. Innerveggene i skipet og koret ble dekorert med malerier på slutten av 1700-tallet, antageligvis av Ola Hermundsson Berge. Disse ble senere (trolig på 1840-tallet) overmalt. I 1953–54 ble dekorasjonene restaurert under ledelse av Hans Magnus. (Da fjernet man også en søyle under tårnkonstruksjonen av samme type som fortsatt finnes i Slidredomen.)
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 2.5.
Kirkens alder tatt i betraktning er det ikke all verden vi finner av middelalderinventar her. Først og fremst dreier det seg om et døpefontlokk (mens den opprinnelige døpefonten — som trolig var av kleberstein — er borte). I en monter i våpenhuset finner vi dessuten en kvinnefigur fra overgangen mellom 1200- og 1300-tallet. Den omtales gjerne som Mariafiguren med hånd bak øret, og hånden tilhører trolig Elisabet, som hilser Maria med omfavnelse. Figuren kan komme fra et alterskap. I monteren er også en dørring fra middelalderen, trolig fra vestdøren. En av klokkene skal også være fra middeladeren (trolig 1200-tallet). I Universitetes oldsaksamling finnes et antemensale herfra som avbilder St. Margareta, St. Peter, St. Paulus og St. Sunniva.
Det er to døpefonter i kirken, begge dåpsengler, altså englefigurer som bærer kummen. Den eldste står i skipets nordøstre hjørne og er i tre. Engelen holder en trebolle og har en innskrift som omtaler giverne, Engebret Gudbrandsen og Marit Eivindsdotter fra Øvre Ulnes. Den andre (1866) er i gips og er laget og gitt av billedhuggeren Ole Fladager, som var fra Ulnes og døde i Roma. Den står ved siden av prekestolen, til venstre under korbuen.
Altertavlen ble skåret av Anders Pedersen Rye i 1850 og malt av broren, Halvor Pedersen Rye. Nederst ser vi nattverden flankert av Aron og Moses. Over dette er det største feltet med korsfestelsen med Maria og Johannes. Under korset ser vi et kranium og knokler som symboliserer Adams grav, samt en slange med eple i kjeften, og på sidene ser vi de fire evangelistene. Videre oppover følger Maria med barnet og øverst den oppstandne Kristus på jordkloden. Figurene er holdt i en ganske naïv stil.
Prekestolen er fra første halvdel av 1700-tallet, ifølge Norges kirker, som sier at den ble omtalt som ny i en besiktigelse i 1740. Den skal ha avløst en annen prekestol som ble omtalt som «heel skrøbelig» i 1686. Likevel daterer flere kilder dagens stol til ca 1600. En misforståelse? Uansett: Stolen har åttekantet grunnform og himling og står rett utenfor korbuen på venstre side med oppgang fra koret. Prekestol og himling lå på loftet og ble restaurert av Ola Seter i 1953-54.
Orgelet er opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963 (op. 238). Det ble restaurert og utvidet av Espen Selbæk i 2014, jf. denne spesifikasjonen. Den ene kirkeklokken er som nevnt fra middelalderen. Den andre ble støpt av Knud G. Schmidt i Christiania i 1834. Annet inventar kunne nevnes, men den som er interessert, får gå til kildene.
Mot orgelgalleriet. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården sies å ha beholdt sin middelalderform til rundt 1905. Den er fylt opp og terassert med forstøtningsmurer her og der. Ved inngangen til kirkegården er det et portoverbygg som trolig er fra 1730-årene, slik det gjerne er ved kirkene i Valdres. Det stod en støpul på kirkegården fra ca. 1665 (da tårnet var skrøpelig) til kirken ble satt i stand i 1730-årene. Sørøst for kirken står et bårehus fra 1937 som er delvis nedgravd i bakken. Vest for kirken er et lite bygg som ifølge «Norges kirker» er utedo, og like innenfor kirkeporten i øst står et redskapsskjul. I tillegg til nevnte jubileumsstein fra 1995 er det nordøst for kirken en minnestein over kommandersersjant Johan Andersen Bohagen og hans våpenbrødre fra bygda, som deltok i napoleonskrigene.
Bakgrunn
Kirkestedet på sørsiden av Vangsmjøsi er gammelt, og Vang i Valdres var eget sogn i middelalderen og ble områdets hovedkirke etter reformasjonen. Middelalderkirken var en stavkirke som ble tatt ned og flyttet til Schlesien (i dag i Polen) etter at dagens kirke stod klar i 1840. Den rekonstruerte stavkirken ble innviet den 27. juli 1844. Dette er den eneste norske middelalderstavkirken som er flyttet til utlandet, og det er verdt å lese om dette tidlige eksempelet på redningsaksjon for en stavkirke.
Sognepresten i Vang hadde i 1830 klaget over lukten på kirkegården, og det ble vedtatt å legge den nye kirken «omtrendt 300 Skridt Væstenfor den nuværende», som det het, på åkerstykket Klokkerhaugen. I stedet ble kirken oppført like nord for gamlekirken. Kirken skal være oppført etter mønstertegninger av Linstow, og ifølge Norges kirker skal det være benyttet en byggmester fra Vestlander, uten at vedkommendes navn nevnes. Men en lokal snekker kalt Aslak skal også ha spilt en rolle. Det vises til et sitat som sier at «den Kirke, som nu bruges, indviedes og toges i Brug 1839.» Likevel ble kirken pusset opp sommeren 1940 til minne om at det 9. april (!) det året var hundre år siden kirken ble innviet.
Kirkebygg
Dagens Vang kirke er en korskirke i tre med 250 sitteplasser. Kirken er laftet (unntatt gavlene i tverrarmene, som er i bindingsverk), og koret opptar den ene korsarmen. Orienteringen er tilnærmet fra sør mot nord, og i «Norges kirker» sies det at dette skyldes at den gamle støpulen er gjenbrukt som klokketårn. Dette står omtrent i sør-sørøst. Tverrarmene er like høye som armene som utgjør skip og kor, om enn noe kortere.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er et lite trinn høyere enn gulvet i kirken ellers. Kirkerommet er preget av søyler.
Kirken har en renessansealtertavle som ble malt i 1620. Den har en skåret korsfestelsesgruppe i storfeltet samt en rekke tesktstitater — litt som en katekismetavle. Tavlen ha vært endret endel gjennom årene og ble restaurert i 1939–41. En altertavle skåret av Ola Sparstad i 1921 henger nå i tversskipet. Symbolbruken i tavlen har blitt diskreditert av senere begivenheter: På rammen ses både solkors og svastikaer, som tross alt er gamle symboler.
Prekestolen er laget av Aslak på Hauge og antas å være fra 1839. En åttekantet, traktformet døpefont antas å være fra 1840.
Et spesielt innslag i denne kirken er at en rekke gårdsnavn kan leses på benkevangene mot midtgangen. Disse kan så vidt skimtes på Kirkesøk. Orgelet er bygget av Ernst Junker i 1988. Ellers omtaler «Norges kirker» også et eldre orgel fra Snertingdal samt et piano.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Til høyre for porten mot hovedinngangen står den såkalte Vangsteinen i en glassmonter. Prestegården er like øst for kirken.
Bakgrunn, tidligere kirker Vardal var tidligere egen kommune, men ble slått sammen med Gjøvik i 1964, etter at Gjøvik i sin tid var blitt utskilt fra Vardal.
Vardal kirke ligger ved gården Haug og kalles gjerne Haugskjerka. Dagens kirke er den tredje kjente på stedet. Den første, en stavkirke, ble trolig bygget en gang mellom 1150 og 1250. Det fortelles at Jens Nilssøn på et besøk her i 1576 renset Vardal kirke for helgenbilder. I sin biskoptid hadde han flere visitaser i Vardal, blant annet den som er skildret i de berømte nedtegnelsene. Ved en besiktigelse i 1664 ble kirken konstatert å være for liten. Ved den store kirkeauksjonen ble Vardal kirke sammen med anneksene Hunn og Bråstad kjøpt av sogneprest Jens Olssøn Holmboe. Den ble revet, og ny kirke ble oppført.
Kirke nummer to ble innviet i 1727 av biskop Deichman (den samme som hadde hjulpet kong Frederik IV med å selge kirkene for å få penger i kassen). Det meste av inventaret fra gamlekirken ble overført. Ellers sies det ikke så mye i jubileumsboken om denne kirkens beskaffenhet. Kirken brant etter tordenvær den 9. juni 1801. Brannen startet på Haug gård og spredte seg via kirkestallene til selve kirken.
Dagens kirkebygg
Dagens kirke er en laftet korskirke med 480 sitteplasser. Den ble oppført noen meter lenger opp i bakken enn den nedbrente kirken. Gunnar Rønningen påpeker ifølge jubileumsboken konstruksjonsmessige likheter med Brøttum kirke og mener derfor at byggmester sannsynligvis var Amund Nilsen Gloppe. Han hadde et par tiår tidligere også oppført Biri og Seegård kirker. Vardal kirke ble tatt i bruk den 18. september 1803, mens den formelle innvielsen fant sted den 30. november samme år. På vindfløyen i spiret finner vi imidlertid årstallet 1802. Kirken fikk utvendig bordkledning i 1811 og ble da rødmalt. Ved ny maling etter reparasjon i 1856 kom det til noe gråfarge, men først i 1872 ble kirken malt hvit. Kirken er ellers reparert og restaurert flere ganger, så som frem mot 1932 og i 1966. Kirken hadde 200-årsjubileum i 2003, og det ble i den forbindelse utgitt en jubileumsbok.
Interiør og inventar
I likhet med en rekke kirker fra begynnelsen av 1800-tallet har Vardal kirke prekestolalter, skjønt det er nok vanligere i åttekantede kirker enn i korskirker. Prekestolen ble snekret av sogneprest Peter Gregersen Lufton Lund, som også laget døpefonten (fortsatt i bruk) og en jordpåkastelsesspade (ikke lenger i bruk). Dessuten er det en prekestol i krysset mellom korsarmene. Alterbildet ble malt i 1804, trolig av Ole Olsen Byfuglien fra Nord-Torpa. Det står et krusifiks på alteret og henger et annet på østveggen i nordre korsarm.
Dagens orgel ble innviet den 18. oktober 1953, i tiden omkring 150-årsjubileet. Orgelregisteret gir en pekepinn om tidligere orgler. (Mot dette daterer kirkeleksikonet orgelet til 1988, ukjent på hvilket grunnlag.) Den store kirkeklokken av bronse (1803) ble støpt av Erich Schmidt i Christiania, mens en mindre klokke (1820) ble støpt av M.K. Skiøberg på gården Schikkelstad.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er i dag på 14,4 dekar, hvorav rundt 10 da er tatt i bruk. Det er plass til ca. 2 100 graver. Øverst på kirkegården står det et bårehus. Utenfor kirkegården på østsiden står menighetshuset, som ble innviet av biskopen.
Kilder og videre lesning:
Tormod Grønland: Vardal hjembygdens kirke 200 år. Glimt fra Vardal prestegjelds historie (Vardal menighetsråd: Gjøvik, 2003)
Veståsen fjellkirke — eller Veståskapellet — er en enetasjes, kvadratisk, hytteaktig kirke på Skrikkarvollen, en setervoll på overgangen mellom Valdres og Hallingdal, i Sør-Aurdal kommune. Kapellet ble tegnet av Harald Hille, og byggmester var Edvard Bergli. Orienteringen er tilnærmet fra nord til sør, og kapellet har 80 sitteplasser. Det ble innviet den 11. august 1968.
Kapellet har ingen vanlig altertavle, men det finnes et alterkors, og til side for alteret henger en billedvev av Astrid Hjelle fra 1979. Kirkeleksikonet daterer ellers inventaret til samme år som kapellet: prekestol og døpefont i tre, harmonium (fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk), alterduker og en kirkeklokke (fra Olsen Nauen). Det benyttes samme messehagler som i Bagn, og kirkeleksikonet forteller videre at funksjoner som kirketjener og vaktmester er basert på frivillig innsats, mens prest og organist hovedsakelig er som for Bagn kirke.
Et område rundt kapellet er inngjerdet med skigard satt opp i forbindelse med tiårsjubileet i 1978. Her står også en støpul og en redskapsbod. Det er ikke kirkegård her.
Bakgrunn
Vølstad kirke ligger ganske borgjemt i åsene ovenfor Dokka. Den ligger ca. 7 km lenger opp i åsen enn hovedkirken i Østsinni sogn.
Kirkebygg
Det er en brun, laftet langkirke med 140 plasser som ble innviet på sankthansaften i 1959. Arkitekt var Per Nordan (sønnesønn av Jacob Wilhelm Nordan).
Inventar
Altertavlen har et bilde av nedtagelsen fra korset som er en kopi etter Rubens — samme motiv som Eggert Munch og Peder Aadnes har malt i flere kirker, men i Vølstad er motivet tilsynelatende rettvendt istedenfor speilvendt. Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra kirkens åpning i 1959. Det finnes glassmalerier av Borgar Hauglid. Orgelet, fra 1971, er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Kirkeklokkene (1952) er laget ved Olsen Nauen klokkestøperi.
Det skal finnes et jubileumsskrift utarbeidet av Karin Elton Haug i anledning femtiårsjubileet, men undertegnede har ikke funnet det ved biblioteksøk.
