Bakgrunn, steinkirken
Dagens kirke på Tretten har flere forgjengere. Det gamle kirkestedet var på Kjørkehaugen eller Kyrkjehaugen, omtrent 50 meter sørvest for Prestegarden (gnr./bnr. 94/4) på Sør-Tretten. Den eldste kirken vi kjenner til, var en steinkirke fra siste halvdel av 1200-tallet. Det antas imidlertid at det var en annen kirke før den igjen, uten at den har satt konkrete spor etter seg, og uten at det synes å finnes gamle skriftlige vitnesbyrd. Murrester etter steinkirken er fortsatt synlige ved nevnte haug, der det holdes jonsokmesser i friluft og foretas enkelte vielser og dåper. Pilegrimsleden går forbi stedet.
Tømmerkirken fra 1580
På 1580-tallet ble det reist en tømret langkirke i nærheten av den gamle steinkirken. Jens Nilssøn skrev på 1590-tallet: «Til Øyer huffuid kircke er it annex vid macht, som kaldis Trættan. Hos denne kircke, som er nest forgangen bygt op aff nyt, staa der en gammel forfalden og farlig stenkiercke.» Etterhvert økte folketallet, og kirken ble for liten. Dessuten ble kongeveien lagt til bunnen av dalen, og det gamle kirkestedet ble etterhvert oppfattet som usentralt. På 1720-tallet ble kirkestedet flyttet, og dagens kirke ble bygget på det som var grunnen til gården Moe. Det var en viss gjenbruk av materialer i den nye kirken.
Dagens kirkebygg
Tretten kirke er en laftet korskirke som ble innviet den 12. september 1728 som Vår Frelsers kirke. Byggmester var Jens Skanke, svigersønn av sogneprest Christian Wolfgang Monrath. Bordkledning kom til først i 1747, og i 1774 ble kirken tjærebredd. Den skal ha blitt malt i rødt i 1807 og den fikk dagens hvite farge i 1875, først med røde dører og vinduskarmer. Taket ble tekket med skifer i 1775 ifølge regnskapet, og dette ble fornyet i 1880. Antallet sitteplasser er rundt 300, og kirken har gallerier i tre korsarmer.
Til å begynne med hadde ikke kirken noe tårn med spir, bare en tårnfot med pyraminetak, til klokkene. Tårnet fikk kirken i 1807, og det ble kledd med sink i 1875. Det har vært problemer med tårnet helt fra starten av. Ved en bispevisitas i 1819 ble det konstatert at tårnet sviktet og det var umulig å ringe med den store klokken. Det har vært gjort mange forsøk på å stive av og reparere tårnet og tårnfoten, blan annet i 1968, da konstruksjonen ble forsterket. Men det holdt ikke: I 1999 måtte kirken stenges, og i 2000 ble det råteskadede tårnet tatt ned og plassert ved siden av kirken, som i mellomtiden fikk et midlertidig tak. Deretter ble tårnet stående noen år i påvente av planlegging og finansiering av ny tårnkonstruksjon. Det ble oppført en ny støpul utenfor kirkegårdens vestmur. Først i 2015 kom nytt tårn på plass, noe mer beskjedent enn det som var på kirken før 2000, og muligens mer som det opprinnelige. Støpulen på vestre kirkegårdsmur er fjernet igjen.
Inventar
På grunn av økonomien tok det en stund før kirken fikk det inventaret vi nå ser. Altertavlen ble laget av Bjørn Bjørnsen Olstad i 1751. Olstad, som var blant de første til å skjære i akantusstil i Gudbrandsdalen, fulgte samme mønster som han hadde brukt i altertavlen i den jevngamle Øyer kirke ca. tyve år tidligere. De tre bildene av nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen er også kopiert etter Øyer-tavlen, men ikke av Eggert Munch denne gangen, og det ser ut til å være enighet om at de ikke er like dyktig utført som Øyer-bildene. Treskurden rundt oppstandelsesbildet øverst skiller seg litt fra Øyer-tavlens, og det antas at øvre del av tavlen er av noe nyere dato. Før kirken fikk denne altertavlen og nytt alter, antas det at alteret fra den tidligere kirken ble brukt, overført fra steinkirkens tid.
Prekestolen — også av Olstad — er fra 1752 og avløste en prekestol som var overført fra gamlekirken. Døpefonten er noe nyere — skåret av Ole Olsen Klævamoen i slutten av 1780-årene. Over den henger en himling som er svært stor i forhold til døpefonten og forsåvidt i seg selv. Det antydes i heftet om kirken at dette er for å skape balanse i kirkerommet mot prekestolen. Døpefonten står i korets sørvestre hjørne, mens prekestolen står på hjørnet på nordsiden av koråpningen. Et gammelt dåpsfat i tinn bærer årstallet 1678.
Over korbjelken finner vi kongemonogrammet for Frederik IV, båret av to løver. Det ser ut til å være alminnelig enighet om at dekorasjonen er litt klumsete skåret, og det er vel delte meningher om det faktisk er Olstad som har gjort det. Noe annet underlig ved monogrammet er at Frederik IV døde i 1730, rundt 20 år tidligere, og at det eldre monogrammet i Øyer kirke er for hans sønn Kristian VI.
Kirken har en rekke votivtavler. Disse er skildret på kirkens eget nettsted (i Word-dokument lenket til nederst på siden). Ellers har kirken to svært forseggjorte brudestoler. En rekke andre gamle gjenstander finnes også, men ellers er noe av det mest bemerkelsesverdige i kirken de takdekorasjonene som er avdekket i sakristiet. Dekorasjonene ble oppdaget i 1960-årene bak flassende maling, og de ble avdekket av Arve Hagen fra 1971 av. Det dreier som om ca. 20 kvadratmeter, og det antas at dekorasjonene er utført i den tømrede langkirken som ble avløst av dagens kirke, og at bordene i sin tid ble overført til den nye kirken.
Kirken fikk sitt første orgel i 1885. Dagens orgel er fra 1978, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. I motsetning til Snertingdalorgelet i hovedkirken i Øyer sies Trettenorgelet å være i god stand. I tårnet henger to kirkeklokker. Den største er fra 1764. Den andre, fra middelalderen (kirkeleksikonet antyder ca. 1300), fikk påstøpt krone hos Olsen Nauen i 1968. Kirken har en rekke kirketekstiler som er laget av Borgny Svalastog.
Kirkegård
Kirkegården som omgir kirken, har vært utvidet en rekke ganger, senest i 1979–82. Et porthus («brurhus») er plassert på østsiden av kirken, mens dagens kirkevang er på vestsiden, fra 1952. Før dette var tydeligvis adkomstforholdene annerledes. Helt sør på kirkegården står et gravkapell fra 1937 (et tall som er å finne på vindfløyen), gitt av Johannes og Eli Foss. Etter 1961 skjer imidlertid begravelser fra selve kirken, og kapellet fungerer mer som møterom og oppbevaringslokaler. Det er bårerom («kisterom») under kapellet. På kirkevangen utenfor kirkegårdsmuren står en minnebauta over krigen mot svenskene på begynnelsen av 1800-tallet.
Kilder og videre lesning:
- Tretten kirke. Vår Frelsers kirke. Vigsla 12. september 1728 (Utgitt av Øyer og Tretten kirkelige råd, 2009)
- Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 92–95
- Øyer og Tretten kirkelige fellesråd: Kirkene våre
- Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 601
- GD, 18/8-2010
- GD, 3/2-2011, s. 11
- Roar Hauglid: Akantus II. Mestrene i norsk treskurd (annet halvbind; Rikasantikvariatet / Mittet & co, 1950), s. 239ff (Om Bjørn Olstad)
- Arne Sand: Østre Gausdal kirke (Østre Gausdal menighetsråd og Gausdal historielag, 1988), s. 10
- Kirkesøk
- Gamle kirkebøker er transkribert og utgitt i bokform (se Bokhylla.no)
