Stikkord: Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk

Vrådal kirke

Vrådal kirke

Bakgrunn
Vrådal kirke (Kviteseid kommune) ligger ved Sanden, relativt nær østenden av Vråvatn, omtrent en halv mil fra bygdesentrumet Eidstod og fire kilometer fra Roholt, der de tidligere kirkene stod. Den gamle kirkegården er imidlertid fortsatt å se der den ligger litt gjengrodd i et skogholt. Kirkegården er omgitt av et steingjerde, og veien dit er skiltet fra fylkesvei 38.

Vrådal gamle kirkegård
Vrådal gamle kirkegård
Vrådal gamle kirkegård
Vrådal gamle kirkegård
Vrådal gamle kirkegård
Vrådal gamle kirkegård

Kirke nr. 1: Stavkirke
Vrådals første kirke er nevnt i et hyrdebrev fra biskop Eystein, og Jens Nilssøn kalte den «Roeli» i forbindelse med hans visitasreise i 1595, da som anneks til Kviteseid («Huidesiø»). (I oversikten over prestegjeld og kirker er den riktignok kalt «Rodal».) Ifølge boken «Kirker i Telemark» ble stavkirken omtalt som ganske brøstfeldig i 1668, men at dette tilskrives Jens Nilssøn, må bero på en misforståelse.

Vrådal gamle kirke
Den laftede åttekantkirken fra 1686 ble revet i 1888, året etter at dagens kirke ble innviet. Fra Lokalhistoriewiki.

Kirke nr. 2: Åttekantkirke
Denne stavkirken ble i 1685 avløst av en laftet, åttekantet kirke på samme sted (innviet 1686). Denne går for å ha vært landets første åttekantede kirke, mens den eldste blant de gjenværende er Hospitalskirken i Trondheim. Noen merker i jorden på kirkegården skal være tufter etter denne åttekantkirken. I 1886 var denne kirken for liten, og det ble besluttet å flytte kirkestedet til Sanden, mot visse protester. Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt den 19. mai 1887, ifølge et oppslag på stedet, og kirken ble revet i 1888, etter at dagens kirke stod klar. For øvrig ser det ut til at man på et tidspunkt lekte med tanken på å rekonstruere åttekantkirken, jf. denne tegningen av arkitenene Magnus og Anton Poulsson.

Vrådal kirke
Vrådal kirke
Vrådal kirke

Dagens kirke
Vrådal kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, og den ble innviet den 17. juni 1887. Det er en langkirke i tre som opprinnelig hadde 250 plasser, men ifølge Kirkesøk sier at den har 170 (hvorav 30 på galleriet, ifølge kommunen), så det er nok blitt redusert over tid. Kirken har vesttårn (som ser ut til å være omgitt av trappehus), rekatangulært skip, kor i skipets fulle bredde og sakristi i østre forlengelse.

Interiør
Det er orgelgalleri i vest. Koret er adskilt fra skipet med et korskille med gotiske buer og lave skranker. Korgulvet er tre trinn høyere enn gulvet i skipet.

Inventar
Selve alterbordet sies i kirkeleksikonet å være i senrenessanse og fra 1686 (altså overført fra gamlekirken), men det er mulig at dette gjelder altertavlen. Det gamle alterbordet fra stavkirken sies å stå i sakristiet.

Prekestolen er inntill sørveggen og har oppgang fra koret. Etter Kirkesøk å dømme er døpefonten nærmest firkantet kalkformet og har lokk. Det henger et krusifiks på korets fondvegg.

Orgelet (på vestgalleriet) har ti stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1962. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1914 og 1922.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som ligger på nordsiden av fylkesvei 38. På nedsiden av
veien står et kombinert bårehus og servicebygg.

Servicebygg
Bårehus/servicebygg sør for fylkesveien

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Åmotsdal kirke

Åmotsdal kirke

Bakgrunn, stavkirke
Åmotsdal (nå i Seljord kommune, tidligere i Hjartdal) har hatt kirke siden middelalderen. Det var en stavkirke som ble solgt på auksjonen i 1723, og som etterhvert var falleferdig og ble revet for å gi plass til ny kirke.

Kirkebygg
Åmotsdal kirke ble planlagt og oppført av Jarand Rønjom, som i tillegg til å være byggmester var klokkemaker, treskjærer, sølvsmed og rosemaler og nøt et godt ry i alle disipliner. Med seg hadde han Olav Torjusson, Olav Folkvardson og Knut Eilevstjønn. Det synes å være enighet om at kirken i Åmotsdal er en mindre treversjon av den steinkirken som ble oppført i Skien i 1783. Ordet gjendiktning brukes gjerne i den forbindelse. Det er en laftet korskirke som ble innviet i 1792. Den har utvendig panel og rundt 200 sitteplasser.

Kirken er nødvendigvis reparert og pusset opp noen ganger, men for en stor del er den som da den ble oppført. Det har imidlertid kommet til et våpenhus i vest, og kirken ble malt utvendig og innvendig i 1959–60 etter å ha stått umalt i mange år. Sakristiet fikk man imidlertid ikke lov av Riksantikvaren til å male innvendig. Fargene ble valgt av Finn Krafft. Vindfløyen på tårnet bærer for øvrig årstallet 1794 og «C7» (for Christian 7).

Interiør og inventar
Åmotsdal kirke har prekestolalter, som virkelig var på moten på den tiden. Prekestolen er altså over alterbildet. Sistnevnte skal være fra 1700-tallet og ble restaurert av Finn Krafft i 1960. Det har naivistiske figurer. Utenfor alteret og altertavlen er det dreide søyler og pilastre. Det finnes også en prekestol fra rundt 1915 med oppgang fra kirkegulvet, og det er formodentlig den som brukes i dag. Prekestolalteret tar opp det meste av østre korsarm, slik at kirkerommet får tilnærmet T-form.

Døpefonten av tre er timeglassformet og sies å være svært gammel. Den har en kum av kleberstein. Til venstre for korbuen henger et krusifiks som skal være fra senmiddelalderen. Orgelet står på et lite galleri innenfor vestinngangen. Det sies å være fra 1960-tallet (skjønt Norsk orgelregister antyder 1957 og ser ut til å mene at det dreier seg om et formodentlig eldre Steinmeyer-orgel som er fiffet opp av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, eller har NOH fått deler fra Steinmeyer?) og ble i 2008 rapportert å være modent for utskifting. Riksantikvaren stiller seg imidlertid kritisk til bruk av digitalt orgel i kirken, som det ble bevilget penger til i 2006. Det fremgår ikke av biskopens visitasforedrag fra april 2010 hva som siden har skjedd i saken. Kirkeklokken skal være støpt lokalt i 1827.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg hovedsakelig sørover og sørøstover fra kirken. En av dem som er begravet på kirkegården, er byggmesteren, som var fra bygda, og som siden stod bak byggingen av Vinje og Rauland kirker. (Dessuten er Hjartdal kirke modellert etter Rønjoms kirker.)

Åmotsdal kirke
Åmotsdal kirke
Åmotsdal kirke
Åmotsdal kirke
Åmotsdal kirke

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 112–115
  • Åmotsdal kyrkje: 200 års jubileum 1792–1992 (Åmotsdal sogneråd, 1992)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 138–139
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo forlag, 1993), s. 494

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grim kirke

Grim kirke

Grim kirke vokser på en måte opp av fjellet, og det føles derfor nærmest paradoksalt at den er bygget av betong og ikke av naturstein. Det betyr ikke at den ikke er en fremragende representant for moderne betongarkitektur; man må bare justere seg inn på riktig bølgelengde.

Kirken ble tegnet av Alv Erikstad, som var byarkitekt i Kristiansand, og innviet i 1969. Det dreier seg en arbeidskirke som ofte omtales som en slags katedral. Kirken har ifølge menighetens nettsted 385 sitteplasser. Kirken er orientert fra sørøst mot nordvest, altså med alteret i sistnevnte retning. Bygningskomplekse har inngang fra begge ender, og det er blant annet menighetskontorer i nordvest. For øvrig er det som i arbeidskirker ellers rom til forskjellige aktiviteter.

Grim kirke

Altertavlen er laget av Dagfin Kjølsrud og har tittelen «Han er oppstanden». Kjølsrud står også bak krusifikset på alteret samt døpefonten (av ru betong) og prekestolen (av betong, med detaljer av tre). Else Marie Jakobsen har laget antependium til kirken, og det finnes alterduker laget av Karen Larsen og Ragna Stormo.

Orgelet er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og dateres på menighetens nettsted til 1964. Kirkeklokkene er støpt av Olsen Nauen. Det finnes en rekke interiørbilder på nettstedet Agderkultur.

Det er ikke kirkegård her, men Kristiansand kirkegård er ikke langt unna.

Grim kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vennesla gamle kirke

Vennesla kirke
Bakgrunn
Det kan se ut til at Vennesla ikke hadde egen kirke i middelalderen, skjønt en gammel flat gravstein med et grovt tilhugget kors tolkes iblant i den retning. Stedet sognet opprinnelig til Oddernes. En kirke i Vennesla skal være omtalt i et kirkeregnskap fra 1626, men i jubileumsboken fra 1980 sies det likevel at Venneslas første kirke trolig ble innviet i 1638, et tall som er å finne på altertavlen. Dette var en liten trekirke som var kledd med brede eikebord, og det skal finnes rester av den i noen gamle hus i bygda, siden materialene ble solgt da kirken ble revet. Arbeid for ny kirke begynte i 1823, da den gamle kirken var blitt for liten. Det var planlagt å oppføre ny kirke på en naboeiendom, men det ble ikke godtatt av myndighetene. Det oppstod strid om valg av byggemateriale — stein eller tre — der steintilhengerne etterhvert seiret. Så ble byggeprosessen forsinket og tok 3 1/2 år på grunn av pengemangel, vanskeligheter med å frakte materialer samt en episode der det viste seg at murmesterne hadde tatt seg friheter i arbeidet. Kirken ble rapportert ferdig i oktober 1829, men ble innviet først den 22.  august 1830. Gamlekirken, som stod nærmere det som nå er fylkesvei 405, ble trolig revet samme høst.

Kirkebygg
Kirken som inntil 2022 ble titulert som Vennesla kirke, er en langkirke der kor og skip er i samme bygningskropp av stein, mens sakristitilbygget i øst og tårnet i vest (med våpenhus i tårnfoten) er av tre. Øverste del av årnet ble gjort høyere i 1886 i en ombygging som var omstridt. I 1925 ble interiøret restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Også i 1967–68 var det arbeider på kirken. Antall sitteplasser oppgis på Kirkesøk til 240.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken gallerier langs skipets vest- og nordvegg. Noe av inventaret ble overført fra gamlekirken. Det gjelder ikke minst altertavlen, dåpsfatet og kalk og disk. Altertavlen i renessansestil er fra 1638 og har en fremstilling av korsfestelsen i storfeltet. Tavlen var overmalt og ble restaurert av Domenico Erdmann i 1925. Gamlekirkens prekestol var i renessansestil, men er sporløst forsvunnet. Kirke fra 1830 har en sylinderformet prekestol som minner endel om prekestolen i den samtidige Hægeland kirke. Døpefonten ble ifølge kirkeleksikonet laget av Jacob Mørk i 1951. Dreier det seg om denne eller denne? Orgelet er fra 1975, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kirken har også klaver. Den ene kirkeklokken er fra 1891, den andre fra 1971 (Olsen Nauen). NRK har opptak av klokkeklang fra Vennesla.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger, ikke minst i etterkrigstiden, og den største delen befinner seg nå på vestsiden av fylkesveien. På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Ny kirke
Ny kirke ble etter mange års planlegging oppført på prestegårdstomten øst for gamlekirken og vigslet den 3. april 2022.

Vennesla kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Andebu kirke

Andebu kirke

Bakgrunn
Tidligere Andebu kommune i Vestfold (nå en del av Sandefjord) har faktisk tre middelalderkirker, deriblant den som bærer det gamle kommunenavnet. Kirken er første gang nevnt i et diplom fra 1314, men antas å være oppført på 1100-tallet. Det er en langkirke i stein, og den var i middelalderen viet til jomfru Maria og Nikolas. Innvielsesdagen var 28. februar.

Kirkebygg
Opprinnelig bestod kirken av skip og kor, uten tårn, men den er blitt utvidet og ombygget etterhvert. Som andre kirker i området kom Andebu kirke i grevskapets eie, og i 1686 ble den omfattende restaurert etter en årrekke med forfall. Den fikk da blant annet ny takrytter og større vinduer. Takrytteren ble ødelagt i en storm i 1701 og måtte bygges opp igjen, og slik har det til en viss grad fortsatt. I 1769 ble kirken solgt til Andebus befolkning. Det ble utført restaureringsarbeid i 2003–2005.

I tillegg til det opprinnelige skipet og koret har kirken sakristi av stein i øst og våpenhus av tre i vest. Antall sitteplasser oppgis i Kirkesøk til 300.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken gallerier i vest og nord, mens altertavlen står i koret i øst. Altertavle og prekestol ble byttet ut i 1886, da man kjøpte inn alterbildet (et nattverdsmaleri fra 1569 av Pieter Aertsen) fra Mariakirken i Tønsberg (revet 1864) og satte inn en nyere prekestol. I 1933 ble imidlertid det gamle inventaret restaurert og satt inn igjen. Både altertavlen og prekestolen er i renessansestil og fra ca. 1650. Altertavlen har en rekke bilder som blant annet viser nattverden og korsfestelsen, og lenger opp ses den triumferende Kristus. Bildet fra Mariakirken henger nå på sørveggen. Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne. Døpefonten i kleberstein er fra 1100-tallet. Det har et messingfat med et bilde som viser Marias bebudelse.

Kirken fikk først et harmonium i 1889. Det ble skiftet ut med et pipeorgel i 1909, et orgel som først stod på vestgalleriet før det i 1933 ble flyttet til søndre gallerivegg. Så fikk kirken et orgel bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1974. Det skal etterhvert ha blitt svært problematisk å spille på. Dagens orgel er bygget av nederlandske Reil og kom på plass i 2007 (innviet 13. april 2008). Orgelet står på vestgalleriet, som ble tilpasset noe i forbindelse med monteringen. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & søn i 1874. Av gammelt inventar ellers kan nevnes et antependium fra 1600-tallet samt gammelt kirkesølv.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er etterhvert blitt relativt omfangsrik og strekker seg et stykke sørover fra kirken. På nordsiden av kirken står et kombinert bårehus og servicebygg. Prestegården ligger like nordøst for kirken og er fredet.

Andebu kirke
Andebu kirke
Andebu kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fon kirke

Fon kirke

Bygningshitorie
Fon kirke er en middelalderkirke i stein, kanskje i sin tid bygget til avløsning for en trekirke, slik det var vanlig. Den ble oppført på 1100-tallet nær Fon-gårdene etter at det hadde vært en viss strid om plasseringen. Eldste skriftlige belegg er fra 1359, og det fremgår av biskop Eysteins jordebok at kirken var viet til erkeengelen Mikael. Den hadde festdag 23. mars (mens Mikael vanligvis feires den 29. september, på mikkelsmesse). Det er altså steindelen — skip og kor — som er (eller var) fra middelalderen. Kirken er bygget med kistemur, slik det var ganske vanlig. Dørene i skipets sørvegg og korets østvegg er blitt murt igjen, og kirken har gjennom årene fått flere og større lysåpninger. Dagens vesttårn i tre er fra 1839 og sakristiet på nordsiden av koret (også i tre) fra 1916 (arkitekt: Carl Berner; sakristiet har to rom som tidligere var adskilt med dobbeltdør). Kirken har i dag 130 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Fon kirke
Fon kirke
Fon kirke

Det kan se ut til at det gikk nedover med kirken i lang tid etter Svartedauden. Det rapporteres om vedlikeholdsbehov. Som andre kirker i området kom Fon kirke i grevens eie i 1673. Bare fem år senere ble den beskrevet som falleferdig. Så i 1688 kom det som gjerne beskrives som kirkens gjenoppbygging, og som er minnet med en minentavle i våpenhuset. Etter dette kan det se ut til at det igjen var noe forfall også under grevens eie. I 1768 solgte den gjeldstyngede greven kirken til bøndene i området. En rekke reparasjoner måtte til på 1800-tallet. Blant annet var det en større restaurering i 1872 ledet av Gulbrand Johnsen, som vi kjenner som byggmester for en rekke kirker på Romerike. Dette gjaldt både eksteriør og interiør. Sistnevnte hadde det utseendet det da fikk, til kirken ble restaurert igjen i 1940–41 og fikk dagens interiør. Det skal i stor grad ha vært et barn av sin tid, altså nygotisk. I 1903 ble for øvrig kirken overdratt til menigheten.

Interiør og inventar
Koråpningen var opprinnelig mindre enn i dag. Altertavlen står innerst i det litt dype koret. Den er opprinnelig i jarlsbergrenessanse fra 1633. I det store midtfeltet har den et bilde av korsfestelsen med Maria og Johannes (altså en kalvariegruppe). Dette er omgitt av tolv rektangulære bilder som viser apostlene. Det har vært gjort om på tavlen flere ganger, og den ble restaurert i 1940 av Ulrik Hendriksen. Det opprinnelige midtbildet ble muligens overmalt med et rokokkobilde for så å bli ødelagt ved en restaurering i 1873 og erstattet med et bilde malt av grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1841–1922). Dette henger nå et annet sted i kirken etter at midtfeltet fikk et nytt maleri i 1940. Apostelbildene skal være fra 1700-tallet og sies å dekke over bemalingen fra 1633 av apostlenes navn i gull samt bibelord. Over bildene er et trekantet gavlfelt med et monogram som til tider har vært oppfattet som for stort og dominerende for så å bli gjort om på.

Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne) er fra 1603 og ble restaurert i 1940–41 (også av Ulrik Hendriksen). Stolen har fire buefelt der evagelistene er avbildet med sine attributter, muligens malt i 1688. Ved korets sørvegg er en klokkerstol.

Døpefonten består av fire deler. Den tredelte søylen er av gotlandsk kalkstein og dateres til 1200-tallet. Overdelen (også av kalkstein) er fra 1714. Dåpsfatet i messing er også fra 1714. En periode før 1714 brukte man en trrefont etter at øvre del av den gamle fonten var blitt ødelagt.

Kirken har hatt flere orgler. Et orgel fra 1952 fungerte ikke tilfredsstillende. Det sies at orgelet stod på kirkeloftet, og at lyden kom til kirkerommet gjennom en åpning i taket. Dessuten var materialkvaliteten ikke god, slik vi har sett i en rekke orgler fra tidlig etterkrigstid. Dagens orgel på vestgalleriet har ni stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble innviet i april 1986.

Begge kirkeklokkene er støpt hos det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen i Sem ved Tønsberg, den eldste og største i 1849, den minste i 1911.

Benkevangene ble endret under krigen etter tegninger av Ragnar Nilsen, som også tegnet fire brudestoler, som kom på plass i 1943. Skikken med at kvinner og menn satt på hver sin side av midtgangen, holdt seg her helt til midten av 1900-tallet.

Kirkegårdsport
Bårehus
Fra kirkegården

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av steinmur (tørrmur). Et bårehus finansiert av bygdefolket stod ferdig i 1971. På kirkegården er en stein med minnetavle over døde under krigen (av samme type som ved prestegjeldets øvrige kirker). Gravsøk kan gjøres her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vassås kirke

Vassås kirke

Bakgrunn
Vassås kirke i Vestfold (tidligere i Hof kommune, fra 2018 i Holmestrand) feiret 800-årsjubileum i 1999, samtidig med Hof kirke, som den var anneks til etter reformasjonen. Begge kirkene regnes å være fra siste halvdel av 1100-tallet. Det er det rektangulære skipet av stein som er så gammelt, og i motsetning til ved Hof kirke er det ikke noe bindingsverk i gavlene. Koret (også av stein) kom til i 1846, og dagens våpenhus er fra 1983. Det er av tre og erstattet et våpenhus i mur fra 1903 som i sin tid erstattet et fra 1600-tallet. Vernehelgen i middelalderen er ikke kjent. Det var nok noe mer beskjedne forhold her ved annekskirken. Etter at grevskapet overtok i 1673, ble kirken solgt til allmuen i 1767 for 175 riksdaler, mot 900 for Hof kirke. Kommunen overtok i 1876.

Vassås kirke

Kirkebygg
Vi har altså å gjøre med en langkirke som i middelalderen hadde én del — skipet — men som senere er utvidet. Antall sitteplasser oppgis i kirkeleksikonet til 100–150, men Kirkesøk nøyer seg med 100. Taket har vært tekket med tegl siden 1700-tallet eller muligens 1600-tallet. Før det var det spontekke. Takrytteren har trolig hatt spontekke lenger enn hovedtaket. Den er reparert eller skiftet ut flere ganger. Den nåværende er fra 1905 og er sinktekket. Kirken har en rekke ganger gjennom sin historie hatt setningsskader og sprekkdannelser som har krevd omfattende reparasjoner, ikke minst i 1689 og 1905. I 1960 ble gammel puss og fugemørtel hugget av, ny mørtel ble påført og to strøk mineralittmaling påført på murene. Kirkens murdeler (altså skipet og koret) har ikke vinduer på nordveggen. Et opprinnelig østvindu i skipet er synlig på loftet (men dekket av koret). Ellers later det til at åpninger i muren har vært gjort om på gjennom årene, men delvis tilbakeført (til rundbuede) i 1905.

Interiør
Dagens himling i skip og kor er fra en ombygging i 1905. Den ble malt rødbrun i 1960. I skipet er det orgelgalleri i vest. Korgulvet ser ut til å være to små trinn høyere enn gulvet i skipet. Korbuen er rundbuet.

Inventar
Alteret og altertavlen er ved korets fondvegg i øst. Altertavlen er fra 1696 og har et slags stilisert landskapsbilde i storfeltet der et krusifiks som antas å være fra 1300-tallet, er montert. På hver side er en søyle, og det hele er innrammet med felt med malte bladranker som kan minne litt om de akantusutskjæringene som ble utbredt like etterpå. Tavlen ble restaurert av Finn Krafft i 1961.

Vassås kirke har Vestfolds eldste prekestol. Den er fra 1588 og har sekskantet grunnflate og tre fag (opprinnelig fire) med fyllinger med tekst i rombeformede felt. I jubileumsboken spekuleres det på om innskriftene kan være utført av samme person som katekismetavlen i Hof kirke. Stolen står nå i skipets sørøstre hjørne, men hadde en annen plassering før ombyggingen i 1846. Det er dessuten en lesepult inne i koret.

Døpefonten står like innenfor korbuen til venstre (nord). Den er fra 1600-tallet og laget av tre. Hoveddelen er åttekantet, og den har dreid skaft og rundt fotparti. Kummen har merker etter å ha vært festet til en vegg, og fonten ble restaurert i 1961. Et dåpsfat i tinn er fra slutten av 1600-tallet.

Kirken fikk sitt første orgel i 1920. Dagens orgel er fra 1982 og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Av de to kirkeklokkene er den ene fra 1797, mens den andre er støpt i 1937 av O. Olsen & søn.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, og nordvest for kirken er et bygg med bårehus og kirkestue som ble oppført i 1997. En flott bjerkeallé fører opp til kirken vestfra. Vest for kirken er en bauta til minne om et offer for den annen verdenskrig.

Vassås kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sørum kirke

Sørum kirke

Bakgrunn
Sørum kirke feiret 800-årsjubileum i 1966. Dateringen bygger på Snorres skilding i Magnus Erlingssons saga av en tildragelse (se kap. 32–33) der Erling Jarl var i messe og noen av hans menn ble lurt i bakhold. Ut fra mureteknikken antydes det derimot i kirkens jubileumshefte at dagens kirke kan være fra første halvdel av 1200-tallet. Samtidig sies det at det trolig har vært kirke i Sørum allerede på 1000-tallet. Sørum var en av tre tridjungskirker eller fylkeskirker på Romerike (sammen med Nes og Ullensaker). De ble bekostet av kongen, mens menighetene måtte sørge for sognekirkene ellers. Huseby, som antas å ha vært krongods, ble prestegård.

Kirkebygg
Selv om det har vært gjort endringer, fremstår kirken fortsatt som en middelalderkirke. Den var viet til Peter og Paulus på st. Blasi dag (3. februar), og den ble solgt på auksjonen i 1723 og igjen i 1765 før den havnet på allmuens hender i 1825. Vi har å gjøre med en romansk langkirke i stein med 310 plasser (ifølge Kirkesøk). Det dreier seg mest om relativt lokal bruddstein av granitt og gneis, med kalkstein langveisfra til hjørner og portaler. Skipet er rektangulært og relativt langt, mens koret er lavere, smalere og kortere. Sakristier ble bygget nord og sør for koret på 1800-tallet, mens dagens sakrsistibygg, som er på nordsiden, er fra 1953 og har rom til både prest og dåpsbarn.

Interiør og inventar
Kirkerommet var tidligere mer lukket og mørkt enn i dag. Koråpningen skal ha vært bare tre alen bred (ca. 185 cm), mens den i dag er på 4,4 meter. Det var få og små vinduer: to i skipets sørvegg, ett i korets sørvegg og ett mot øst. Sistnevntes form er bevart (det er blitt dekket av altertavlen), mens de andre er blitt utvidet. Takrytteren med kirkeklokkene skal ha vært der i minst 400 år, skjønt det er usikkert når den stammer fra. Inngangene har opprinnelig plassering, men bare den i vest har sin opprinnelige form. Selve døren der er skiftet ut (og hengslet om fra innovervendt til utovervendt), men smijernsdørringen og gangjernene er overført. Det skal tidligere ha vært våpenhus eller bislag ved sørportalen. Gjennom den ble koner som gikk til kirke første gang etter en fødsel, ført inn i kirken av presten.

Interiøret har vært endret en god del gjennom tidene. Mye ble fornyet på midten av 1800-tallet, blant annet med galleri langs skipets vest- og nordvegg, og i 1931 ble kirken restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Benkevangene fikk da sitt nåværende utseende, og interiørfargene ble endret.

Alteret er fra ca. 1600. Altertavlen antas å være skåret av Torsten Hoff. Den ble staffert i 1733, og har kjente motiver som nattverden, korsfestelsen og den oppstandne Kristus, innrammet i akantus og med givernes navn påført.

Prekestolen antas å være fra rundt 1600. Den har ganske typisk renessansedekor, som er blitt restaurert etter at stolen var blitt overmalt både i barokken og på 1800-tallet. Evangelistene er avbildet i storfeltene, og året for stafferingen er 1606.

Døpefonten i kleberstein er fra første halvdel 1200-tallet, kirkens eldste inventarstykke. Den var overmalt, men ble restaurert av Domenico Erdmann i 1931. I 1733 fikk den en himling som trolig ble skåret av Torsten Hoff, og som nå befinner seg på Folkemuseet. Det sies at den skjemmes av overmaling. Det finnes et dåpsfat fra det sørlige Tyskland fra 1500-tallet som ble forært kirken i 1685, samt to nyere dåpsfat, ett fra Tostrup (Christiania) og ett fra Th. Martinsen (Tønsberg). Eldre litteratur omtaler også et dåpshus som skal ha stått nederst ved kirkedøren, slik skikken en gang var.

Av annet gammelt inventar kan nevnes en stol fra 1600-tallet, en almissetavle fra 1782 og noe kirkesølv fra 1700-tallet. Litteraturen omtaler også eldre kirkesølv som har vært i kirken.

Kirken har hatt flere orgler. Dagens orgel har 16 stemmer og er fra 1965, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De tre kirkeklokkene er av ulik alder og temmelig gamle. Den eldste antas å være helt fra 1200-tallet. En annen er fra 1701 og skal ha vært støpt på kirkegården. Den tredje er fra 1829, støpt av Knud Schmidt i Christiania.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en mur av naturstein, bortsett fra i vest. Nordøst for kirken står et gravkapell i pusset tegl tegnet av Ole Stein og oppført i 1934. Kirkegården har en rekke interessante gravminner, hvorav det mest berømte er et middelaldergravmæle i stein med to hjulkors. Det står nå på sørsiden av koret. Det finnes en rekke monumenter med støpejernplater fra 1800-tallet samt noen støpejernskors. De som studerer lokal bygdehistorie, kan nok finne mye interessant her. På kirkebakken står dessuten et krigsminnesmerke. Prestegården ligger noen hundre meter unna, på den andre siden av fylkesvei 171.

Ellers har det eksistert flere andre kirker i Sørum i middelalderen, så som Imshaug, Skea, Asak og Refsum.

Sørum kirke nordfra
Vestportal
Sørveggen
Hjulkors
Jernkors
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Søndre Høland kirke

Søndre Høland kirke

Bakgrunn
Søndre Høland kirke i Hemnes ser ut til å være tredje kirke på stedet, og de bar alle Hemnes-navnet til 1931. Den første kirken, fra middelalderen, var viet til Olav den hellige (22. januar). Den ble revet rundt 1620 og erstattet med en tømmerkirke. Nåværende kirke står cirka halvannen kilometer lenger sørøst og ble innviet i 1866. Da dagens kirke stod klar, ble den gamle revet. Den gamle kirkegården holdes fortsatt i hevd.

Søndre Høland kirke

Kirkebygg
Dagens kirke er en tømret korskirke med ca. 500 plasser. Det ser ut til at kirken er bygget etter tegninger av Anders Haneborg som bygger på Båstad kirke i nabokommunen Trøgstad, tegnet av Chr.H. Grosch. Byggmestre var Gulbrand Johnsen og Andreas Sand. Som vanlig har utvendig og innvendig bordkledning kommet til noen år senere, det siste i 1875, da kirken også fikk flere vinduer. Det kan se ut til at spiret ble reparert i 2009.

Interiør og inventar
Johnsen og Sand har også stått for interiøret. Alterbildet er malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen i Bragernes kirke i Drammen. Prekestolen har fem fag med to rundbuemotiver i hvert. Døpefonten i kleberstein er overtatt fra den gamle kirken. Det samme gjelder et dåpsfat og noe annet kirkesølv samt to kirkeklokker.

Kirken hadde fra 1866 et Amund Eriksen-orgel. Ifølge Norsk orgelregister ble dette ombygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1966 (registerets forfatter Stein Johannes Kolnes sier 1964 i Norsk orgelkultur). Så skal det ha blitt utvidet fra 9 til 18 stemmer i 1980. Det ble i 2016 meldt at det er avsatt midler til utbedring av orgelet, og i 2017 ble utlyst anbud på nytt orgel til kirken. I oktober 2018 ble det rapportert at gammelorgelet hadde vært brukt for siste gang, og i mai 2019 foregikk arrangementer til inntekt for nytt orgel. Nytt orgel bygget av Torkildsen med gjenbruk av piper og prospekt fra Eriksen-orgelet ble montert i slutten av 2020 og ferdigstilt rundt påsketider i 2021, men på grunn av covid-pandemien var det ikke anledning til festligheter ved innvielsen. Se også menighetens Facebook-side fra 2024.

Inventaret er for øvrig skildret i «Norges kirker», som leserne henvises til. Der skildres dessuten den tidligere tømmerkirken som ble revet på 1860-tallet. Kirken brukes også til konserter.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegård, og øst for kirken står et gravkapell fra 1924. Kirkegården ble ifølge Norges kirker utvidet i 1959 og 1961. Den strekker seg et godt stykke østover, og det er også et kirkegårdsstykke vest for fylkesvei 1450. Menighetshuset er ca. 300 meter unna, og menigheten driver også barnehage.

Kirkegård vest for fylkesveien
Kirkegårdsstykke vest for fylkesveien

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Skrukkeli kapell

Skrukkeli kapell

Bakgrunn
Da Isumkapellet ble avduket på Maihaugen, ble det lansert som et førreformatorisk kapell. Etterhvert er det blitt datert til 1620-årene, og man er heller ikke så sikker på om det virkelig var et kirkebygg. Det var imidlertid populært i sin tid (og forsåvidt fortsatt), og nydateringen kan egentlig passe ganske godt til Skrukkeli kapell i Hurdal, som er inspirert av Isumkapellet og av 1600-tallets formspråk generelt. Kapellet ligger i øvre del av kommunen, på overgangen mot Hadeland, omgitt av tilsynelatende endeløse skoger. Arkitekt var Henrik Nissen d.y., som kanskje er best kjent som villaarkitekt (mens faren og hans firma tegnet en rekke kirker).

Kirkebygg
Kapellet er laftet. Selve kirkerommet er litt som en stue med beskjeden størrelse og moderat takhøyde til kirkebygg å være. Det kvadratiske tårnet er plassert til side for selve kapellet, og de to forbindes med et lite mellombygg, som inneholder våpenhus. Det er sakristi i tårnfoten. Kapellet har 120 sitteplasser, og det ble innviet i 1923. Koret er i nord, og kapellet fikk ytre bordkledning i 1956.

Interiør og inventar
Kapellets interiør ble av arkitekten tilpasset til en altertavle fra 1600-tallet som hadde ligget på loftet i Hurdal kirke (eller rettere sagt de to øverste etasjene av denne). Kapellet fikk også en prekestol fra 1600-tallet. Det gamle inventaret ble restaurert av Finn Krafft, som også malte kapellet innvendig med barokkinspirerte illustrasjoner. Særlig slående er basunengelkransen i taket. Da Hurdal kirke ble restaurert i 1950-årene, ble altertavlen og prekestolen hentet tilbake dit. Som erstatning fikk Skrukkeli en ny altertavle inspirert av 1600-tallets former skåret av sogneprest Tormod Rostad i Nannestad. Kapellet overtok også en prekestol som var blitt anskaffet til Hurdal kirke i 1871. Den fikk nye farger og bilder av evangelistene, utført av «en malermester fra Nannestad». Døpefonten er sekskantet. Nytt orgel ble innviet i 1964. Ifølge kirkeleksikonet kom det fra Bertnsen, altså Snertingdal. Kapellet har to kirkeklokker støpt av J.G. Große i Dresden i 1877 som er overtatt fra Bygdø kapell.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble innviet året etter kapellet. Den er omgitt delvis av steingjerde, delvis av skigard. Et nytt bårehus (halvveis nedgravet) ble oppført og tatt i bruk i 2009 og innviet den 30. mai 2010.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden