Stikkord: stavkyrkje

Kolbrandstad stavkirke

Kolbrandstad stavkirke fra LH
Foto: Olve Utne, fra Lokalhistoriewiki

Middelalderstavkirken
I middelalderen var det to kirkesteder i Hølonda — ved Grøtan (eller Grøtte, gnr. 1 = 139) og Kolbrandstad (ved Teigen, gnr. 37 = 175). «Colbranddzstaedz capell» er i likhet med kirken på Grøtan nevnt i Olav Engelbrektssons jordebok (1533). Det er vanskelig å fastslå kirkens nøyaktige alder. Riksantikvarens Jan Brendalsmo omtaler et krusifiks datert til 1250–80 som kan ha vært i kirken, men det kan også ha tilhørt kirken på Grøtan.

Det er ført kirkestol for kirken for årene 1646–1689 (jf. jubileusmbok). I den forbindelse får vi formidlet inventarlister og skildringer av vedlikeholdsarbeid. Det later til at det gamle koret i stavverk ble avløst av et nytt, tømret kor. Etterhvert gikk det imidlertid her som ved Grøtan. Den gamle kirken ble nedlagt og revet i 1681, og ny kirke for hele Hølonda ble oppført ved Krokstad.

På slutten av 1800-tallet var det fortsatt fysiske spor etter kirken og kirkestedet. Dette endret seg etterhvert, men i 1982 var det en befaring der kirkegården ble lokalisert til rundt 150 meter nordøst for tunet på gården Teigen og noen få meter vest for Oppigard. Dette er like nedenfor et sted der det i 1931 ble reist en minnebauta over kirken. Kirkegården skal ha vært på rundt 100 m x 50 m, og det er funnet skjeletter også nedenfor den lokale gårdsveien, som går gjennom det gamle kirkegårdsområdet.

Ny stavkirke
I våre dager er det populært med stavkirkekopier på steder der den opprinnelige stavkirken er revet. I Trøndelag dreier det seg gjenrne om kopier basert på Haltdalen stavkirke på Trøndelag folkemuseum i Trondheim. Så også i Kolbrandstad, der en slik kopi ble oppført på det gamle kirkegårdsområdet i 1997–99 og innviet den 9. januar 2000. Kirken står der mest som et kulturminne, men brukes til enkelte messer og seremonier. Sørvest for kirken står en støpul.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bagn stavkirke

Ulekirken
Minnestein på det tidligere kirkestedet

Bagn stavkirke eller Ule stavkirke nær dalbunnen ved Bagn er omtalt i en pavelig utsendings regnskaps- og dagbøker fra en reise i 1327. I 1375 omtales «Bagns kirkiu sookn a Waldræ». Det siste skulle tyde på at Bagn var eget kirkesogn, mens annen omtale kan tyde på at kirken var enneks til Reinli. Det finnes også omtale i flere diplomer fra 1400-tallet. Ulenavnet skal komme fra gården Ule eller Urdi. Stavkirken stod noe øst for dagens Bagn kirke, i det som nå er en orelund. Det er satt opp en minnestein på stedet samt et bjerkekors.

Portal fra Ulekirken
Portal fra Ulekirken

Lite synes kjent om kirkens utseende. Det kan virke som om det eneste håndfaste vitnesbyrdet er to portalplanker i Nationalmuseet i København som antas å stamme fra kirken. Før de ble sendt dit, skal de ha vært brukt i en bygning på gården Tronhusåsen, som ble revet rundt 1860. Plankene har ranke- og dyreornamentikk, men toppstykket er ikke komplett, og portalen ellers er også beskåret.

Det antas at kirken kom ut av bruk før 1685, da den ikke er nevnt i en melding fra sognepresten i Aurdal prestegjeld til biskopen det året. Den inngikk heller ikke i kirkesalget i 1723. Det kan eventuelt bety at den var revet da, uten at dette er kjent. På en minnestein på det gamle kirkestedet antydes det at kirken stod til ca. 1735. Deler av kirkegårdsmuren skal ha vært bevart rundt 1840, men tomten ble pløyd opp rundt 1860 og området planert. Det skal ha blitt funnet menneskeknokler på stedet.

Trekors og minnestein
Orelund


Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Imshaug stavkirke (Sørum)

Imshaug, forsvunnet middelalderstavkirke i Sørum, Akershus

Portalplanke fra Imshaug
Portalplanke fra Imshaug. Foto: Kulturhistorisk museum. Lisens: CC BY-SA 4.0.

Ved gården Imshaug i Sørum, ikke langt fra Blakersund, har det tidligere stått en kirke. Den var viet til jomfru Maria morgenen etter Blasi dag, altså 4. februar. Kirken er omtalt som «Imishaughs kirkia» i Biskop Eysteins jordebok (1393 og 1400). Det antas at kirken ble nedlagt før eller omkring reformasjonen, for Jens Nilssøn omtaler i sin visitasskildring «Imisshoug capel» som «aldeles øde».

Gjenstander fra kirken
Tre bevarte planker fra den nedlagte kirken tyder på at det dreide seg om en stavkirke. Den ene planken, som har vært brukt i et stabbur, har rankeutskjæringer og er nå i Kulturhistorisk museum i Oslo, mens de to andre fortsatt finnes lokalt på gården. Et bevart hjulkors viser at det var kirkegård på stedet. Dette skal være den eneste stavkirken på Romerike som det er bevarte rester fra. På grunnlag av portalplankens stil dateres kirken gjerne til 1100-tallet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vegusdal kirke

Vegusdal kirke

Vegusdals kirkehistorie går tilbake til middelalderen, med eldste skriftlige belegg fra 1348. Før dagens kirke ble bygget, stod kirkene på grunnen til gården Vegusdal nærmere Hovlandsdalen. Det vil si der Vegusdal kapell står i dag. Før Mykland (nå i Froland) fikk egen kirke i 1682, dekket sognet også Mykland.

Stavkirken
Den første kirken vi kjenner til, var en stavkirke som antas å ha vært fra 1200-tallet. Fra den finnes en rikt utskåret portal med motiver fra sagaen om Sigurd Fåvnesbane (se også her) samt blomstermotiver. Denne portalen befinner seg i Universitetets oldsaksamling.

Vegusdal portalplanke
Vegusdal portalplanke

Gamlekirken
Kirke nummer to var en laftet langkirke med skip, kor og våpenhus, men ikke tårn eller sakristi. Kirkeklokken skal ha hengt i våpenhuset, og stavkirkeportalen skal ha prydet døråpningen her til kirken ble revet og portalen sendt til Oslo. Det har vært noe uenighet om denne kirkens datering. Så forskjellige årstall som 1552 og 1720 har vært lansert, men førstnevnte ser nå ut til å være akseptert.

Dagens kirke
Dagens kirke ble oppført på Engesland, som fremstod som bygdas naturlige sentrum, i 1866–67 (førstnevnte årstall står på vindfløyen). Kirken ble tegnet av Conrad Fredrik von der Lippe, oppført under arkitekt Schauffert i Arendal og innviet av biskop Jacob von der Lippe den 23. juni 1867. Det er en korskirke i tre med blanding av romanske og gotiske stilelementer og litt uvanlig form. Kirken har vesttårn og er i det ytre formet som en langkirke med vesttårn der skråtaket (saltaket) fortsetter nedover på tverrarmene. Kirken har 350 plasser, og det er orgelgalleri i vest mot tårnet. Den gamle kirken ble revet i 1868.

Inventar
Opprinnelig stod det et trekors på alteret, men i 1920 fikk kirken en altertavle laget av Lars Osa. Bildet viser Jesus på Genesaretsjøen idet han strekker frem hånden til Peter, som er i ferd med å synke. Nederst finner vi teksten (lagt i Peters munn): «Herre, frels meg!» (Matt. 14,30).

Prekestolen står i krysset mellom koret og nordre tverrskip. Den har enkle fyllinger uten figurative illustrasjoner. Det er for øvrig korskille i form av en lav skranke.

Kirken har en klebersteinsdøpefont i romansk stil fra 1100-tallet, laget ved steinhuggeriet til Stavanger domkirke. Kummen er relativt stor og dyp, slik at barnet kan senkes helt nedi. Til kummen hører et sengotisk dåpsfat i messing fra 1400- eller 1500-tallet med et innpreget bilde av bebudelsen, der engelen Gabriel forkynner for jomfru Maria at hun skal føde et barn.

Vegusdal kirke fikk et harmonium i 1919, finansiert med en blanding av kommunale og innsamlede midler. Det var for lite for kirken, men var i bruk til man i 1966 vedtok å kjøpe inn et pipeorgel, som kom på plass først i 1968. Det har 12 stemmer, to manualer og pedal.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som ikke var i alminnelig bruk før rundt 1938/39 etter drenering. Før den tid ble en kirkegård på Haugvadbakken(e) (iblant stavet Haugvarsbakken(e)), rundt 500 meter unna, brukt. Den var i bruk til rundt 1990 for slektninger av folk som allerede var begravet der.

Kilder og videre lesning:

Vegusdal kirke

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hylestad kirke

Hylestad kirke

Bakgrunn, stavkirke
Hylestad var i noen tiår på 1900-tallet egen kommune med administrasjon på Rysstad, der kirken står, men utgjør i dag søndre del av Valle kommune. Stedet er nesten mer berømt for portalplankene fra den stavkirken som ble revet, enn for den kirken som står på Rysstad i dag. Originalene er utstilt i Kulturhistorisk museum, men det er laget kopier til utstilling i kirkens våpenhus (samt til Sylvartun). Noen vil huske at et utsnitt ble avbildet på frimerke i 1976, og portalen var også på reversen av den 50-kroneseddelen som hadde A.O. Vinje på forsiden. Også det mønsteret vi ser på kronestykkene i dag, er hentet fra Hylestadportalen.

Portalene sies å ha vært laget rundt overgangen mellom 1100- og 1200-tallet, og de illustrerer historien om Sigurd Fåvnesbane (som også er omhandlet i heltedikt). Blant de episodene som er illustrert, er når smeden Regin smir sverdet Gram, og når Sigurd dreper dragen Fåvne

Stavkirken lå på grunn tilhørende gården Bjørgum på østsiden av Otra, mens dagens kirke ligger like øst for riksvei 9, som går på vestsiden av elven. Stavkirken ble i likhet med mange andre setesdalskirker omtalt i regnskaper i 1327. Det er gjort diverse funn ved undersøkelser på stedet, f.eks. myntfunn tilbake til begynnelsen av 1200-tallet. Stavkirken ble revet i 1664, og en laftet langkirke ble oppført av Oluff Halstensen. Den lignet vissnok noe på Bykle gamle kirke. Denne kirken var tjærebredd og hadde to gallerier, og portalen fra stavkirken ble overført til den. Kirken fikk ny altertavle i 1781, malt av Ole Neuwerth i Kristansand og med bilder av nattverden (muligens etter et kobberstikk av Boetius à Bolswert, etter Rubens) og korsfestelsen (visstnok med likhetstrekk med et bilde av van Dyck). Kirken ble for øvrig blitt kjøpt av bygdefolket på auksjonen i 1723.

Dagens kirkebygg
På 1830-tallet ble det aktuelt å bygge ny kirke, og da ble kirkestedet flyttet til vestsiden av Otra, der kirken ligger i dag. Byggmester var Anders Syrtveit, som vi kjenner som «Anders kyrkjebyggar» fra en rekke andre setesdalskirker. Han skal ha brukt en typetegning av Linstow som forbilde. Kirken ble innviet den 30. juni 1839.

Hylestad kirke er en laftet, åttekantet kirke som ved innvielsen hadde rundt 300 sitteplasser. Åttekantformen er trukket ut litt i kirkens lengderetning, og det er takrytter over vestre del av den, mens et sakristi er påbygget i den østre forlengelsen. Kirken er bordkledd utvendig, men har synlige laftestokker innvendig. De er (delvis) flattelgjet og malt. Som mange andre kirker har denne vært igjennom en periode med overmaling av interiør, inkludert altertavlen, men frem mot hundreårsjubileet ble kirken restaurert og fargene tilbakeført mot det opprinnelige. Fargekonsulent var Finn Krafft. Også til 150-årsjubileet i 1989 ble kirken pusset opp.

Interiør og inventar
Den åttekantede delen inneholder funksjoner vi forbinder med skip og kor, og koret begynner der veggene skrår innover i øst. Kirken har gallerier i vest som strekker seg et stykke østover; det på nordsiden går helt til korovergangen. Prekestolen står i tilsvarende hjørne på sørsiden. Alteret og altertavlen er plassert mot fondveggen i øst, og alteret er omgitt av alterringen. Innerst i hjørnene er et par faste benker.

Neuwerths alterbilde fra gamlekirken ble tatt i bruk i den nye kirken og fikk ny ramme skåret av Olav T. Berg. Tavlen ble overmalt på 1880-tallet, men ble siden restaurert til hundreårsjubileet. På veggen bak prekestolen henger et bilde av nedtagelsen fra korset.

På vestgalleriet står et tolv stemmers orgel fra Brødrene Torkildsen fra 1991. Dagens kirkeklokke er fra 1901, fra O. Olsen & Søn.

Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård rundt kirken, men den er gått ut av bruk, og det er ganske glissent med gravminner der. Noen hundre meter langs riksveien mot Kristiansand, like ved campingplassen, er imidlertid en nyere og større kirkegård, som er den som brukes i dag.

Det ser ut til at Valle og Hylestad er samlet i ett sogn, som sorterer under Otredal prosti (og forsåvidt i Valle prestegjeld, skjønt prestegjeldene er i prinsippet avviklet).

Hylestad kirke

Kilder og videre lesning:

Gol stavkirkegård

Gol stavkirke i 1846
Gol stavkirke i 1846, før den ble flyttet til Oslo. Tegning av J.N. Prahm, fra Wikimedia Commons.

Før Gol stavkirke ble flyttet til Folkemuseet på Bygdøy, stod den naturligvis på Gol. Selv om stavkirken er borte, ligger stavkirkegården der fortsatt — noen hundre meter sørvest for dagens Gol kirke.

Gol stavkirketuft
Inngang til stavkirkegården

Stavkirken er omtalt i et eget oppslag, men kirketuften er bevart som kulturminne, og stedet brukes iblant til vielser og friluftsgudstjenester ellers. Veien bort dit er skiltet med små skilt fra dagens kirke, og den gamle kirkegården er omgitt av steingjerde med stakitt. Inngang til området er gjennom kirkegårdsporten mot bygdeveien i vest.

Gol stavkirketuft
Her stod en gang en stavkirke.

Tilbake står deler av den gamle grunnmuren, som skal ha vært noe høyere i gamle dager. Innenfor selve kirkens område danner voller av gresstorv benker til bruk ved friluftsgudstjenester. Ved korskillet er det bygget opp et alter av gresstorv med noen heller oppå og en helle med kors i skråningen mot menigheten. Grunnmuren er ikke så godt synlig fra kirkerommet, men man ser den godt når man går rundt tuften. Området som utgjør koret, er begrodd med bringebær og geitrams, mens det er mye marikåpe på kirkegården, der det står igjen enkelte gravminner.

Den gamle kirkegården og stavkirken er også skildret i Norges kirker.

Sitteplasser
Alter
Ikke mange graver igjen

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Flesberg stavkirke

Flesberg kirke

Kan kirken i Flesberg egentlig kalles stavkirke? Derom strides folk, og stavkirkebetegnelsen er ikke brukt i alle oppslag om kirken, selv om blant annet Riksantikvaren og Kirkesøk bruker den. Kirken tas vanligvis med i oversikter over stavkirker, og er med i bind 4 av bokverket «Kirker i Norge», som omhandler nettopp stavkirker. La oss se litt på hva det er med den.

Umalt
Hvitmalt

I utgangspunktet har vi å gjøre med en stavkirke med hevet midtrom som er nevnt første gang i 1359, men som ut fra portalene dateres til 1100-tallet. Et gammelt bilde viser hvordan kirken så ut på begynnelsen av 1700-tallet. Den ble oppført som langkirke, der også koret hadde hevet midtrom samt apsis, og det gikk svalgang rundt hele kirken. Den ble utvidet til korskirke i 1735. Da ble det stavbygde koret revet og erstattet med et laftet kor, og kirken fikk også laftede tverrarmer. Midtromsstavene ble fjernet, slik at kirkerommet gikk helt ut til omgangsveggene. Det er ikke kjent hvor mange midtromsstaver som ble fjernet, for de midtre delene av grunnstokkene mangler. De har imidlertid spor etter hjørnestavene. Ellers utgjør restene av stavkirken altså vestre korsarm. Takrytteren ble fornyet i 1792 og har samme plassering som opprinnelig — på vestre korsarm, som det nå er, ikke i krysset. Kirken har våpenhus i vest og bislag utenfor søndre korsarm samt sakristi nord for koret, i hjørnet. Siste totalrestaurering var i 1955–64, og tårnet ble restaurert i 1992. Riksantikvaren skildrer også noe restaureringsarbeid på 2000-tallet.

Maleri fra 1701
Vestportalen
Vestportalen

Skipets vestportal (inne i våpenhuset) er nok det som minner mest om en stavkirke. Ellers skal man ha et godt utviklet syn for staver for å oppdage disse i kirken (og da nødvendigvis i vestre korsarm, siden resten er laftet). Dekormessig har Flesberg lite til felles med andre stavkirker, og av middelalderinteriør ellers finnes bare en korskilleplanke i Oldsaksamlingen og en benkevange med karveskurd. Kirken har ifølge Kirkesøk 250 sitteplasser, mens kirkeleksikonet nøyer seg med 200.

Koret
Mot vestgalleriet
Kirkebenker

Altertavlen ble gitt til kirken i 1745 og har bilder av nattverden, korsfestelsen og himmelfarten. Prekestolen antas å være fra midten av 1600-tallet. Den har fem fag. Oppgangen er fra 1735, og ifølge Norges kirker oppbevares en defekt himling. Døpefonten antas å være fra 1735 og er muligens laget av Sjurd Herleikson Grøsli. Den ene kirkeklokken er fra middelalderen. Den andre ble støpt av E. Røning (Christiania) i 1776. Et Filtvedt-orgel fra 1903 oppbevares, men er ikke lenger i bruk. Dagens orgel (på vestgalleriet) ble bygget av P. Bruhn & Søn i 1984. Kirken har ellers bl.a. en rekke malerier.

Flesberg stavkirke
Flesberg stavkirke
Flesberg kirkegård

Kirkegården er utvidet flere ganger og er innrammet av store steinheller. Flere steiner har (eller har hatt) jernringer til tjoring av hester. Vest for kirken er et par gamle steiner hvorav én korsformet, og det finnes også en rekke jernkors. Den tidligere prestegården ligger nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nes stavkirke

Modell av Nes stavkirke
Modell av Nes stavkirke på Universitetsmuseet i Bergen, fra Unimus. Lisens: CC BY-NC-ND 3.0.

Nes kirke (innviet 1862) er med sine 900 plasser Hallingdals største kirke og kalles iblant Hallingdalsdomen. Nesbyen har imidlertid hatt kirke siden middelalderen, og de tidligere kirkene lå noen hundre meter vest for dagens kirke. Den av de tidligere kirkene vi har best kunnskaper om, er den stavkirken som ble revet i 1864. Før denne har det imidlertid vært en annen kirke som har brent, og blant restene etter den er det funnet spor av eldre begravelser, uten at det er funnnet kirkerester fra samme tid. Disse funnene er fra en utgravning i 1965 da stavkirketuften ble avdekket og konservert.

Stavkirken ble i sin tid — det vil si før den ble revet — målt opp og beskrevet av Georg Bull, som har tegnet dagens kirke. For øvrig finnes bygningsdeler og dekorerte detaljer en rekke steder, så som i Oldsaksamlingen, på lokale gårder, på Hallingdal Museum mv. Stavkirken var opprinnelig en langkirke som etterhvert fikk apsis i koret, og den ble senere (på andre halvdel av 1700-tallet) utvidet med laftede korsarmer samt våpenhus i vest og sakristi i øst. På 1850-tallet var stavkirken for liten, og ny kirke ble planlagt. Den ble altså innviet i 1862. Altertavlen og døpefonten fra stavkirken ble overført til den nye kirken.

På den gamle kirkegården står et menighetshus som sies å være i relativt dårlig stand, og det finnes fortsatt enkelte gravminner på stedet. Modellen på bildet over viser kirken før den ble utvidet til korskirke, mens restene av tuften har korsform.

Nes stavkirketuft
Port inn til stavkirketomten
Gjennom kirkerommet

Kilder og videre lesning:

  • Håkon Christie: Nes stavkirke (Fabritius, 1979)
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 9–25
  • Gamle Nes (Har en rekke illustrasjoner fra 1800-tallet)
  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 22–23
  • Nes i bilder og tekst 1865-1999 (Nes historielag, 2001), særlig s. 250

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nore stavkirke

Nore stavkirke

Bakgrunn
Nore stavkirke er litt sør for tettbebyggelsen ved Norefjord og har prestegården som nærmeste nabo. I likhet med mange andre stavkirker er den bygget om til korskirke. På 1800-tallet var den for lite og i dårlig stand, og det var ønske om ny kirke. Men la oss gå litt tilbake i tid.

Kirkebygg, bygningshistorie
Fortidsminneforeningen, som eier stavkirken i dag, tidfester byggingen til «ca. 1167» (basert på undersøkelser av treverk), men det var gravplass på stedet før det. Det kan tyde på at den nåværende stavkirken ikke er stedets første. Uvanlig nok hadde denne stavkirken tverrarmer allerede i middelalderen; ifølge Fortidsminneforeningen var disse opprinnelige, mens Norges kirker sier at vi ikke vet om de var opprinnelige eller tilføyd senere. Kirken hadde svalganger samt et bislag med hevet tak over skipets vestportal. Kunsthistorie.com gjengir en rekonstruksjonstegning av Håkon Christie, som i 1968–69 gjennomførste den ene av rekke bygningshistoriske og arkeologiske undersøkelser av kirken.

Kirken har gjennomgått mange endringer opp gjennom årene, enkelte utført uten forståelse for konstruksjonens egenart. I 1683 fikk kirken nytt kor i stavverk, og tidlig på 1700-tallet ble de små tverrarmene revet og større tverrarmer oppført i lafteverk. Årstallene 1709 og 1714 figurerer på hhv. søndre og nordre tverrarm. Et laftet våpenhus ble oppført vest for skipet i 1723, og rundt 1772 ble et laftet sakristi oppført nord for koret. Dette er for øvrig en av relativt få midtmastkirker. Midtmasten bar en takrytter som ble byttet ut med en ny i 1730. Kirken har ellers vært preget av forfall, men den ble omfattende reparert i 1927. I 1969 ble den rettet opp, og endel av råteskadene ble reparert. På 2000-tallet har det vært reparasjoner i regi av Riksantikvarens stavkirkeprogram. Bygningshistorien er skildret mer detaljert i «Norges kirker».

Nore stavkirke

Interiør
Innvendig er veggdekorasjonene iøynefallende. Disse er fra 1600- og 1700-tallet, og på loftet skal det finnes rester av middelaldersk bemaling. Dekoren er nærmere beskrevet i «Norges kirker», som også har en rekke bilder av dette; her skal bare nevnes at en av de tingene som kan leses ut av dekorens nåværende tilstand, er at planker har vært byttet om. En rask gjennomgang av sentralt inventar:

Inventar
Altertavlen er fra 1704, trolig malt av Niels Bragernes. Den er relativt enkel. Et nattverdsbilde er innrammet med akantus, og øverst er en medaljong med Frederik IVs kongemonogram. Bildet er kopiert etter Adam van Breens alterbilde i Lyngdal kirke, som opprinnelig ble brukt i Kongsberg. Over altertavlen er en himling.

Prekestolen med evangelistbilder hadde opprinnelig fire fag og fikk et femte fag i 1731. Over inngangen til prekestolen henger et bilde i en portalramme: En kvinne står og ber på en kirkegård, og på himmelen over ses en helligåndsdue omgitt av en flokk engler. Ved korets nordvegg er for øvrig en prestestol fra 1730 som har vært brukt som presteenkestol. I koret er også et par andre benker.

Døpefonten er noe uvanlig. Den er firkantet, og det meste ser ut til å være av tre. Om jeg har forstått «Norges kirker» rett, er klebersteinskummen fra middelalderen, skjønt det kan tolkes slik at hele fonten er så gammel, selv om malingen er nyere. De to kirkeklokkene er fra 1700-tallet.

Kirkegård
Stavkirkegården er ikke lenger i bruk som gravplass, men en rekke gamle gravmonumenter er fortsatt å se. Kirken er åpen for turister hver sommer.

Nore stavkirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Torpo stavkirke

Torpo stavkirke

I middelalderen var Torpo hovedkirke i et prestegjeld som også omtattet Ål og Hemsedal. På den tiden tilhørte Hallingdal Stavanger bispedømme. Presten i Torpo skal også ha vært kannik knyttet til domkapitlet i Stavanger. Torpos betydning ser imidlertid ut til å ha blitt noe redusert etter reformasjonen, og Torpo ble anneks til Ål. Kirken ble kjøpt av sogneprest Jacob Stockfleth på auksjonen i 1723, og i 1875 ble den solgt til kommunen.

Kirken var blitt oppmålt av Georg Bull i 1855 og fikk nye, store vinduer etter dette. I 1878 ble det vedtatt å utvide stavkirken, men året etter ble planene endret til innvendig ombygging. Fortidsminneforeningen protesterte mot planene, og kommunen besluttet å bygge ny kirke i stedet. Den ble oppført nord for stavkirken i 1880 på det stedet der støpulen stod. Denne ble altså revet, og det samme gjelder stavkirkens kor. Dessuten ble det som var av løst inventar, fjernet. Det som står igjen, er altså stavkirkeskipet med ny østvegg. Denne stavkirkeresten er i dag i Fortidsminneforeningens eie der den står like sør for nykirken.

Her står vi overfor det som ifølge «Kirker i Norge» var Hallingdals største stavkirke. Den skal ha blitt oppført på slutten av 1100-tallet eller rundt 1200. Da koret ble revet, ble det funnet et stykke av en eldre portalplanke, et tegn på at det dessuten har stått en enda tidligere kirke på stedet. Stavkirken vi ser, er av typen med hevet midtrom, båret av 14 staver. Alle stavene er forankret i grunnstokkene og står ubrutt fra gulv til tak, noe som visstnok er unikt blant våre gjenværende stavkirker. Her som en rekke andre steder har stavene terningkapiteler, og man ser også andre kjente detaljer som arkaderekker av bueknær, andreaskors og andre avstivingsmekanismer med dekorative elementer. Det er et høyreist kirkerom der man kan studere en rekke detaljer i takkonstruksjonen.

Stavkirken har portaler i vest og sør, og det var i sin tid også en sørportal i koret. Det er rester av planker fra sistnevnte i østveggen i skipet, og et overstykke fra samme (UO 10814) er på Kulturhistorisk museum. Av de to gjenværende portalene er den i sør mest forvitret, men begge er såpass godt bevart at vi ikke har problemer med å se motivene. De er av Sogn-Valdres-typen med dyrehoder og ranker. Søyleskaftet på vestportalen er hugget av noe ved omhengsling etter brannen i Grue kirke.

I øst er det tønnehvelv mellom midtromsstavene. Dette har i sin tid inngått i et lektorium som kom til i siste halvdel av 1200-tallet, og som senere er tatt ned. Det har vært sidealtre på hver side av korbuen. Det er ellers omgang (med pulttak) rundt hele midtrommet. Kirken har hatt svalganger, men de antas å ha blitt fjernet tidlig på 1800-tallet. Det har altså vært kor i øst, opprinnelig relativt smalt, men med samme høyde som skipet og også det med omgang rundt et hevet midtrom. Dette ble senere erstattet med et nytt kor med samme bredde som skipet og en lengde på ca. 5,6 meter. Også dette har hatt hevet midtrom og omgang, men her har midtrommet vært lavere enn skipets.

Blant de få malte detaljene i et ellers relativt nakent kirkerom er bildene i de gjenværende lektoriedelene i øst, både takhvelvingen og øvre del av østveggen. (Se bilder i Norger kirker samt en rekke detaljbilder på Kunsthistorie.com.) Øverst troner Kristus omgitt av fire livsvesener, og på hver side noe lenger ned ser vi seks apostler som opptrer som meddommere på dommens dag. Lenger ned illustreres historien om den hellige Margaretas martyrium. På endeveggen ser vi to grupper à tre figurer. Det er en engel på hver side og så Maria (til venstre) og Johannes med hver sin allegoriske figur. Hos Maria står Ecclesia (med seiersfane og kalk) som symbol for den seirende kirke, mens vi hos Johannes ser Synagoge, blindet, gråtende og med brukket lanse. Dette er det eneste slike hvelvet som er bevart i en norsk stavkirke, men ellers finnes det fra nabokirken Ål på Kulturhistorisk museum. På sistnevnte sted finner vi også en galleribrystning som har vært i Torpo-kirken.

Ellers finnes det knapt noe egentlig inventar i kirken. Alt løst inventar er som sagt fjernet. Vi finner imidlertid faste benker langs veggene på middelaldervis, og på østveggen (der koret en gang fortsatte) er et nokså utvisket alterbilde, malt på fem plankebord på 1600-tallet, muligens av samme kunstner som arbeidet i Ål stavkirke. Motivet viser dommedag med Kristus på en jordkule. Over dette henger et barokt krusifiks som i «Norges kirker» beskrives som «primitivt utført». Det er ellers kjent elleve ruineinnskrifter fra stavkirken. Disse har lidd varierende skjebner og er omtalt i «Norges kirker».

Den tidligere prestegården Torpo har endret navn til Nubgard(en) og ligger like sør for stavkirken. Det har ellers vært flere veiomlegginger forbi kirken. I riktig gamle dager gikk hovedveien gjennom prestegården. Så ble den lagt nord for kirkegården (Torpovegen). I dag går riksvei 7 like nord for Hallingdalselva.

Torpo stavkirke
Treskurd på vestportalen
Torpo stavkirke
Vestportal
Altertavle
Sørportal

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden