Bakgrunn
Moss og Jeløy kommuner ble slått sammen under krigen, men Jeløy menighet ble utskilt fra Moss den 1. januar 1964, måneden etter at Jeløy kapell var innviet. Kirketomt var blitt utpekt allerede i 1936, og pengeinnsamling til kirkefond ble igangsatt på midten av 1950-tallet, da kirketomten ble ervervet. Eva og Bernt Mejlænder fikk i oppgave å tegne kirken og leverte første utkast ikke lenge etterpå. Likevel drøyde det med gjennomføringen, og først den 27. april 1975 ble kirken innviet.
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en arbeidskirke med langkirkeplan. Selve kirkedelen er nærmest naustformet, og kirkerommet kan kobles til og fra den tilstøtende menighetssalen ved hjelp av foldedører. Antall sitteplasser oppgis i kirkeleksikonet til 615.
Det er ikke lett for en utenforstående å se akkurat hva slags materialer som er benyttet i bygget, men det ser ut til å inngå støpte betongelementer, og takkonstruksjonen ser ut til å være av tre. Kirken skal ha blitt forsøkt påtent tre ganger, deriblant 7. juli 1994 og 6. oktober 1996 — begge ganger med brannskader i taket. Det har til tider vært misnøye med kirkens akustikk, og kirken har hatt lekkasjeproblemer.
Victor Sparres store glassmaleri
Interiør og inventar
Det meste av interiør og inventar er på alder med kirken. Det store blikkfanget i kirkerommet er Victor Sparres monumentale glassmosaikk i sørveggen (fondveggen) som illustrerer Jesu lidelseshistorie. Den har tittelen «Livets tre» og regnes blant hans hovedverker. Ifølge Wikipedia ble Sparre bisatt fra Jeløy kirke. Et sidetalter er laget av Tor Lindrupsen.
Orgelet har 22 stemmer og er bygget av Brødrene Torkildsen. Det er opprinnelig fra 1977 og hadde da 9 stemmer, men ble utvidet i 1982. De to kirkeklokkene i støpulen er støpt ved Olsen Nauen Klokkestøperi.
Kirkegård og omgivelser
Det er ikke kirkegård ved kirken. Jeløy kapell og gravlund ligger litt lenger nord på Jeløya.
Soknedal kirke i Midtre Gauldal kommune ligger et stykke opp i skråningen på østsiden av tettstedet som har gitt kirken navn, mens den nedlagte stasjonen ligger i vestskråningen. Det er god sikt mellom de to stedene. Kirkestedet er gammelt, mens jernbanen kom i 1921. Den gamle kirken brant, og ny kirke ble tegnet av John Tverdahl (som også har tegnet en rekke andre kirker) og innviet i 1933. Det er en tømret langkirke med 480 plasser.
Kirkeleksikonet daterer både altertavle, prekestol og døpefont til 1933. Altertavlen tilskrives Roar Matheson Bye, Olaf Aasenius og Olav Anshushaug, og siden førstnevnte er maler, får vi tro at de to andre (eller én av dem) gjorde treskjæringsarbeidet. Matheson Bye krediteres også for prekestolen sammen med Anshushaug, Arne Sivertsen Gynnild og Nils Solem.
Kirken fikk orgel (opus 33) fra Brødrene Torkildsen i 1933. I 2000 ble det åpenbart utført arbeid på et orgel i kirken, men undertegnede vet ikke om det dreide seg om restaureringsarbeid eller nybygg. Trolig det første, siden det siste nok ville ha fått mer omtale. De to kirkeklokkene (fra 1932) kommer fra Olsen Nauen.
Kirken ble malt på dugnad i 2008.
Kirken sorterer under Støren fellesråd (til tross for at kommunen heter Midtre Gauldal) og Gauldal prosti.
Bakgrunn
Det kan virke som om Rennebu var eget prestegjeld en gang i middelalderen, men senere var Rennebu anneks til Meldal. I middelalderen var det trolig to kirker der den ved Flå (muligens på grunn fra gården Kjønnan) var hovedkirke med kirken på Voll som anneks. Dette var en stavkirke som altså stod på grunn fra gården Voll i grenda Voll, mens dagens kirke står på grunn fra gården Hårstad ikke langt unna. Det kan se ut til at Flå-kirken gikk ut av bruk en gang på 1500-tallet (pga. avfolking, forfall eller elvebrudd, det vet man visst ikke sikkert) og verdisaker ble overført til stavkirken på Voll, som var områdets eneste i 1589 og dessuten lå nærmere Meldal, der presten holdt til. Portalplanker mm. fra stavkirken er å finne i Vitenskapsmuseet i Trondheim, og også andre gjenstander er overført til museer og til dagens kirke.
Kirkebygg, bygningshistorie
Stavkirken ble på 1600-tallet avløst av en laftet Y-kirke. Denne ble oppført av byggmester Ole Jonsen Hindrum (navnets stavemåte varierer), som vi kjenner fra andre trønderkirker, og det dreier seg om vår eldste bevarte Y-kirke. Undersøkelser av en tømmerstokk viser at den er felt i 1660, men vi finner årstallet 1668 på vindfløyen, og 1669 regnes vanligvis som innvielsesår. Kirken var opprinnelig bare tjærebredd utvendig, men har siden fått panel og blitt rødmalt. Innvendig er lafteveggene bare, men slik har det ikke alltid vært. Det er takrytter over krysset og kor i østre korsarm. Alle tre korsarmer har påhektede tilbygg, hvorav det i øst er sakristi (fra 1870-årene). Hovedinngang er i sørvestre korsarm, men også den nordvestre har inngang (muligens ikke opprinnelig; våpenhuset skal være fra 1870-årene). Innvendig har kirken gallerier i to av korsarmene.
Etter å ha vært anneks til Meldal ble Rennebu utskilt som hovedsogn i et nytt prestegjeld i 1862. I forkant av dette hadde det vært mye diskusjon om kirkesteder i området. Rennebu kirke var i minste laget og dessuten nedslitt og usentralt plassert i bygda. Det var en stund ønske om å rive den, men det skjedde ikke. I stedet ble kirken pusset opp og bygget om, og i 1878 ble Berkåk kirke innviet.
Ved ombyggingen i 1873–81 ble panelet på ytterveggene byttet ut, og kirken ble hvitmalt. Dessuten ble innerveggene kledd med panel, og det ble satt inn et nygotisk korskille, nye benker og spissbuede vinduer. Siden ble kirken restaurert i 1948–52 under ledelse av John Tverdahl, mens Ola Seter stod for malerikonservering. Da fikk den tilbake rødfargen utvendig. Inne i kirken ble veggpanelet og det nygotiske korskillet fjernet, prekestol med himling ble satt i stand, vinduene ble endret og kirken fikk nye benker. Kirkerommet ble i det hele tatt ført tilbake mot det opprinnelige, men vi ikke vet helt hvordan korskillet var på den tiden.
Inventar
Opprinnelig overtok kirken inventar fra gamlekirken før den fikk nytt. Korskille, altertavle og prekestol ble skåret av Ola Biltsnider (eller «Olle Bildsnieder»). Altertavlen er påmalt årstallet 1672 og har to etasjer samt toppstykke og predella. Bildene i midtfeltene viser hhv. nattverden og Kristus med seiersfane. Sistnevnte troner også i figurform øverst på tavlen, og på predellaen er et par bibelsitater. Nattverdsbildet er flankert av de fire evangelistene (to på hver side).
På korbjelken står et gotisk krusifiks fra 1200-tallet. Prekestolen henger på hjørnet mellom østre og sørvestre korsarm og har oppgang fra koret. Den har sekskantet grunnform og portalmotiver samt evangelistfigurer på hjørnene. Himlingen bærer Kristian Vs kongemonogram og årstallet 1672. Dagens døpefont ble laget av Ola Hoel i 1910. Orgelet på sørvestgalleriet har 15 stemmer og ble bygget av Brødrene Torkildsen i 1992 (opus 141). Det avløste et orgel fra 1969. De to kirkeklokkene ble støpt av Arent Hedemark (1776) og Torstein Øien (1738).
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som har lengdeakse fra nordøst til sørvest. Y-kirken er motiv for Rennebus kommunevåpen, men Y-formen tilsløres noe av trærne rundt kirken. Sørvest for kirkegården, helt ved enden av parkeringsplassen, står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg.
Den gamle prestegården i Rennebu er ved Reberg, et par kilometer nordvest for kirken. Nå til dags brukes imidlertid presteboligen på Berkåk.
Kilder og videre lesning:
Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 264–267
Bakgrunn Orkanger (som har vokst sammen med Fannrem) er det tidligere Sør-Trøndelags nest største tettsted og dessuten kommunesentrum i Orkland, men slik har det ikke alltid vært. Tyngdepunktet for bosetningen har etterhvert flyttet seg nedover i dalen, og Orkedalsøren, som det i sin tid het, vokste frem på 1800-tallet, mens hovedkirken var (og er) på Fannrem. Denne var moden for utskiftning mot slutten av 1800-tallet, og det ble da tatt initiativ til kirkebyggning i Orkanger — i strid med kommunens ønsker. Kirken ble tegnet av Christian Thams (ellers kjent som Norges første produsent av ferdighus) og oppført med privat finansiering. Først da det var klart at gamle Orkdal kirke skulle rives i forbindelse med nybygging, og at man ville stå uten kirke en stund, gikk kommunen med på å overta ansvaret for kirken. Den ble innviet av prost Brodahl den 28. april 1892.
Kirkebygg
Orkanger kirke er en langkirke i tre med ca. 200 sitteplasser (Kirkesøk operer med 180, prostiet med 230). Det opprinnelige sveitserpreget er dempet noe ved senere restaureringer, så som i 1950 (da bl.a. tårnet ble endret), 1969 og 1991. Opprinnelig var kirken brun. Den har siden hatt en slags gulfarge før den ble brunmalt igjen. Dagens hvitfarge stammer fra 1991.
Inventar
Mye av inventaret er gitt i gave. Bildet i altertavlen er kopiert etter et bilde malt av Carl Bloch. Prekestol og døpefont antas å ha kommet til i forbindelse med kirkebyggingen (laget av de samme snekkerne). Kirkeklokken sies å være støpt av Tallaksen i Trondheim og gitt i gave av Maria Richter, kone til fogd Johan Richter, som hadde gitt tomt til kirke og kirkegård.
Kirkens orgelhistorie skildres forskjellig av forskjellige kilder. Ifølge nettstedet til Orkdal prosti ble det første orgelet bygget av Hals og Filtvedt i 1892 og utvidet med flere stemmer i 1901. Deler av dette orgelet inngikk i 1937 eller 1938 i en nytt orgel bygget av Brødrene Torkildsen. Dagens orgel ble bygget av Brødrene Torkildsen i 2000. Hos Torkildsen står det at det første orgelet var et Hollenbach-orgel.
Kirkegård og omgivelser
Det er kirkegård ved Orkanger kirke, men den ble relativt raskt full og brukes nå bare for dem som allerede har festet grav der. I tillegg finnes en annen kirkegård i Orkanger med et gravkapell som kalles Den gode hyrdes kapell. Dette ble tegnet av John Tverdahl og innviet den 6. mars 1955.
Slik så kirken ut opprinnelig. Foto: Christian Christensen Thomhav, fra Wikimedia Commons.
Bakgrunn
Leinstrand kirke er Trondheims sørligste kirke der den ligger oppi bakkene nord for Klett. Leinstrand var tidligere egen kommune. Det ser ut til å ha vært flere kirker i området før, men dagens kirke ble bygget i 1672–73 på grunnen til Nypen gård, og den gikk lenge under navnet Nypen (eller Nypan). Forhistorien er ganske tragisk: Gårdens eiere, Ole og Lisbet Nypen, ble dømt til døden i det som ser ut til å ha vært landets nest siste hekseprosess, i 1670. Datidens sogneprest vitnet mot de to, og saken vakte oppsikt i sin tid.
Kirkebygg, bygningshistorie
Byggmester var Ole Jonsen Hindrum, som også stod bak en rekke andre kirker, som Oppdal (1649), Meldal (1651), Rennebu (1669) og Horg (1670). Kirken er en laftet langkirke, og den ble innviet den 17. september 1673. Siden er den blitt påbygget og restaurert i 1783–84 (etter at kirken var blitt kjøpt av allmuen i 1779), gjentatte ganger på 1800-tallet, i 1905 og i 1963–64. Den har rundt 200 plasser.
Skipet er rektangulært, og i øst er det et smalere, rett avsluttet kor og deretter et prestesakristi. Tårnfoten i vest, som er i bindingsverk og fra ombyggingen i 1963–64, er faktisk litt bredere enn skipet. I den midtre delen er det forhall (våpenhus), sør for dette er det dåpssakristi og på nordsiden er det trapper til galleriet samt toaletter. Over vestportalen står det proklamert på latin «Domus domini» (Herrens hus) — i tilfelle noen skulle være i tvil. Koret har også inngang i sør og sakristiet i nord.
Som antydet har det vært gjort endringer gjennom tidene. Vi skal ikke gjennomgå alle detaljer her, men nevner at vinduene i 1874 ble skiftet ut med spissgavlede vinduer, mens noen av de gamle vinduene ble stuet bort. Den gamle altertavlen ble tatt ned i 1885 og erstattet med en kristusstatue skåret av Ole Laulo etter Bertel Thorvaldsen. (Originalen er i Vor Frue kirke i København.) Veggmalerier er blitt overkalket eller overmalt i hvitt, og også inventar er blitt overmalt eller tatt ut av kirkerommet. I 1905 ble det flate taket over skipet revet opp og erstattet med hvelvet tak, og tårnet (eller takrytteren) ble revet og nytt tårn med ny tårnfot oppført i vest. Det var tidligere smalere enn i dag.
Slik så kirken ut før ombyggingen i 1963–64. Foto: Vilhelm Skappel (1952), fra NTNUs nettsted.
Så ble kirken restaurert i 1963–64 under ledelse av John Tverdahl. Under arbeidet ble innvendig og utvendig bordkledning fjernet, og kirken ble fotografert i detalj. I skipet — og utvendig — ble det lagt ny bordkledning. Blant mange detaljer og praktiske løsninger kan nevnes at det ble satt inn vinduer med antikkglass basert på de gamle vinduene, og inventar ble avlutet og fargerestaurert.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv.
Noe av inventaret er like gammelt som kirken, men ikke alt dette er lenger i kirken. Den opprinnelige altertavlen ble laget av Marcus Nielsen Gram i 1673 og staffert av Niels Nielsen. Denne ble altså tatt ut av kirken i 1885 og befinner seg nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim. I stedet står nevnte kristusstatue, som ble avlutet ved restaureringen på 1960-tallet, på alteret. Også andre ting av Gram og Nielsen er å finne på Vitenskapsmuseet, så som en kordør.
Prekestolen står til høyre (sør) for korskillet, montert på hjørnet mellom koret og skipet. Den ble skåret av Ole Olsen Bildsnider i 1673 og malt og dekorert av Nils Nielsen (og finansiert av Peder Nielsen Støren og hustru). Stolen har evangelistfigurer og en sekskantet himling som er påført kongemonogram (Kristian V) og årstallet 1673 samt en forgylt due (symbol for Den hellige ånd). Prekestolen ble som annet inventar fargerestaurert på 1960-tallet.
Olsen laget også døpefont til kirken i 1673, men denne er siden gått tapt. Dagens døpefont ble laget av brødrene Gunnar og Kåre Qvenild fra Heimdal i 1964. Den har form som et åttekantet beger på stett (fot), og på hver side er det tundbuede fyllinger. Et messingfat er fra 1689, men i stedet brukes dåpsfat og dåpskanne i sølv gitt av brødrene Sørnypan. Langt mer av inventar kunne nevnes, men vi skal nøye oss med et par ting. Et dommedagsbilde ble gitt i gave til kirken fra Peder Nilsen Støren og hans hustru Ane Danielsdatter i 1675. Dette befinner seg nå i Vitenskapsmuseet, men det henger en kopi i kirken. Kirken har også andre malerier, såsom et av bebudelsen som ble funnet igjen ved restaureringen.
Da kirken var ny, ble en av gamleklokkene støpt om med mer malm til en større. I 1832 ble det kjøpt en ny klokke, støpt av Fredrich Gedemark i Trondheim. Så i 1857 ble den minste av klokke skiftet ut med en støpt av Lars Rustad fra Ringsaker. I 1964 ble det installert et elektrisk klokkeringingsanlegg fra Olsen Nauen.
Kirken hadde et orgel fra Brødrene Torkildsen, fra 1951. Høsten 2008 skrev Adresseavisen om en rapport som konkluderte med at Leinstrand hadde byens dårligste kirkeorgel, og det ble anbefalt skiftet ut umiddelbart. Allerede da boken om kirken ble utgitt i 1993, var orgelet konstatert å være dårlig, og menighetsrådet ble sagt å ha oppnevnt et utvalg for å se på muligheten for nyinnkjøp. Innsamlingsaksjon til nytt orgel pågikk i en årrekke, og det ble arrangert konserter til inntekt for formålet. Nytt digitalorgel av merket Johannus (modell: Monarke Präludium) ble installert i 2015. Det gamle orgelet er fjernet, men det kan se ut til at fasaden står igjen og pipene er lagret med tanke på ev. gjenbruk.
Kirkegård
Kirken er ellers omgitt av en kirkegård. Vest for kirken står det et gravkapell som ble tegnet av John Tverdahl og innviet i 1965.
Kilder og videre lesning:
Trygve Vindspoll: Leinstrand kirke og Leinstrand sokn (Leinstrand menighetsråd, 1993)
Bakgrunn, kirkebygg
Lademoen kirke er Trondheims nest største kirke, bare overgått av Nidarosdomen. Den ligger i Lademoparken, mellom Innherredsveien og Mellomveien. Kirken ble tegnet av Ole Stein, mens Ingvald Alstad var utførende arkitekt. Den ble innviet 15. november 1905. Lademoen menighet ble formelt utskilt fra Bakke først i 1908. Kirken hadde opprinnelig 1054 sitteplasser, men har i dag rundt 500, ifølge Kirkesøk.
Merkelapper som nyromansk og jugendstil har vært brukt på denne kirken, som ble bygget omtrent samtidig med flere natursteinkirker i Oslo — også de med asymmetrisk plassert tårn. I Lademoens tilfelle er steinvalget granitt, som altså er grovt tilhugget (råkopp). Det vil si: Det er fasaden som er laget av dette. Inni er det tegl. Kirken er formelt en korskirke, men tverrskipene har ulik lengde, og tilbygg som kontorer og sakristier bryter også opp symmetrien.
Kirken måtte fundamenteres bedre og var stengt i 1954–56. Taket ble reparert i 1966, og i 1986 ble det gjort store endringer i interiøret. Det har vært indre og ytre vedlikehold på 2000-tallet.
Inventar
Det sentrale inventaret er for en stor del opprinnelig, selv om kirkebenkene er byttet ut med stoler (plassert som om det dreier seg om en langkirke, altså alle i samme retning). Gabriel Kielland står bak altertavlen og glassmalerier. Førstnevnte har motivet Jesus og Emmausvandrerne (jf. Luk 24). Glassmaleriene har forskjellige kristne symboler. Både tavlen og glassmaleriene er fra 1905, og det er også prekestol, døpefont (hugget av Ludvig Olsen i Domkirkens verksted) og kirkeklokker (to fra O. Olsen & Søn). Det er forøvrig et alter også ved sørveggen — med krusifiks.
Hovedorgelet ble bygget av Adolf Fosnæs i 1905 og er kandidat til tittelen Norges eldste bevarte orgel med pneumatisk traktur. Det skal ha versert oppgraderingsplaner siden 1940-tallet, men til slutt brøt orgelet sammen og stod urørt i en årrekke, mens ryggpositivet ble bygget inn i et kororgel av Brødrene Torkildsen i 1985. Orgelet ble imidlertid restaurert av Theodor Zuber og gjeninnviet den 6. mars 2005. Likevel skrev Adresseavisen — visstnok i 2008 — om orgeltrøbbel, men det er muligens bare etterslep. I alle fall har ikke orgelet satt spor etter seg på nettet etter dette.
Kirkegård
Kirkegården ligger et lite stykke øst for kirken (utover Innherredsveien).
Jubileum
I forbindelse med jubileet i 2005 ble det utgitt et jubileumsskrift, og det er også utgitt en rekke småskrifter om kirken og omgivelsene. Trondheim byarkiv har et par historiske bilder fra området.
Bakgrunn
Den som stiller seg opp og betrakter Innset kirke, kan etter en stund bli i tvil om hva han/hun ser. På en tradisjonelt utformet korskirke med årstallet 1642 i spirets vindfløy finner vi et våpenhus som riktignok glir inn i omgivelsene, men som med sin materialbruk og byggeteknikk ikke kan ha blitt bygget på 1600-tallet. Så viser det seg også at vi har å gjøre med en ny kirke som ble oppført og innviet i 2000 etter at den gamle kirken ble påtent og brant ned til grunnen i 1995. Våpenhuset etterligner riktignok formen til den tidligere kirkens våpenhus. Forholdet mellom gammelt og nytt er tematisert i byggeskikk og utsmykning, som vi skal se, men la oss begynne med stedets kirkehistorie og den nedbrente kirken.
Innset var opprinnelig en del av Kvikne kommune, der det ble anlagt kobberverk på 1600-tallet. I 1640 ble det anlagt smeltehytte på Innset, og stedet vokste opp rundt den og fikk altså kirke i 1642, etter at det var blitt anlagt gravplass ved Lilleinnset gård på 1500-tallet.
Gamlekirken som brant i 1995. Foto: Alf Schrøder/Riksantikvaren, fra Lokalhistoriewiki.
Tidligere kirke
Gamlekirken ble oppført av byggmester Palle Joensen, og hadde 300 sitteplasser og to gallerier. Den ble påbygget i 1727 (sakristi) og 1845 (klokkehus). I 1860 fikk kirken større vinduer, og mye av inventaret ble fjernet. Noe ble solgt, og noe ble overført til Folkemuseet for så å bli tilbakeført ved restaurering i 1930-årene.
Altertavlen var laget av Niels Marcussen Gram og Niels Nielsen i 1672. Nielsen laget også prekestol og døpefont i 1672, begge i barokk stil. Siste orgel i kirken var fra Brødrene Torkildsen fra 1927, og kirken hadde to klokker fra 1669 samt endel annet gammelt inventar. Det meste av dette gikk tapt i brannen, men noen rester kan beskues i Kirkemuseet (en temautstilling om kirken over sakristiet), og vindfløyen fra 1642 står altså på dagens kirke.
Den gamle kirken var verkets eiendom til 1814. Da kom den etter kort tid i privat eie over på menighetens hender. For øvrig ble Innset overført til Rennebu kommune i Sør-Trøndelag i 1966, mens resten av Kvikne ble slått sammen med Tynset. Det ble utgitt bok om gamlekirken i 1992, altså rundt tre år før brannen.
Dagens kirke
Ny kirke ble tegnet av Kvernaas Arkitekter ved Kjell Kvernaas og innviet den 22. oktober 2000. Som antydet innledningsvis er den i hovedsak tradisjonell i formspråket — i den grad at den nesten etteraper den nedbrente kirken. Det er en laftet korskirke med takrytter over krysset. Den er kledd med tjærebredt panel utvendig. Men det finnes altså detaljer som røper vår tid. Utvendig gjelder det særlig våpenhuset, og innvendig er kirken tilrettelagt i pakt med vår tids krav. Innredningen er dels kopi av det gamle, dels nytt, men holdt innenfor tradisjonelle rammer. Antallet sitteplasser er omtrent som i gamlekirken eller litt mindre: Kirkesøk anslår 240. Orienteringen er omtrent fra sør til nord, altså med inngang i sør, der det også er dåpsventerom. Prestesakristi og kirkemuseum er i nord.
Inventar Altertavlen er laget av Rolf Sogge, som har kopiert den gamle altertavlen som gikk tapt. Den har bilder av nattverden og dommedag, og rundt disse finner vi en rekke figurer, deriblant Moses samt øverst den tronende Kristus. Også lysekronen og lysestakene er rekonstruksjoner av tidligere slike som gikk tapt i flammene.
Døpefonten er laget av Harald Øiamo og Atle Reilo. Den er åttekantet og kalkformet og må sies å være i tradisjonell stil. Ellers er kirken utsmykket av et par av vår tids fremste kunstnere, Håkon Gullvåg og Håkon Bleken. De har måttet holde seg innenfor strenge rammer og har laget små malerier som er innfelt i prekestolen, på benkevangene, mellom orgelpipene og på galleribrystningen. Motivene spenner over temaer fra skapelsen til Jesu lidelse og oppstandelse. Til dels har de malt samme motiver, noe som er blitt sammenlignet med evangeliene, som i bunn og grunn er samme historie fortalt av forskjellige personer.
Orgelet (se spesifikasjoner) ble bygget av Ryde og Berg i 2003. De tre kirkeklokkene er ikke overraskende levert av Olsen Nauen. Noe som er spesielt her, er at de er synlig fra kirkerommet gjennom et glasstak. Åse Frøyshov har laget kirketekstiler. Innset kirke er en populær arena for konserter og andre kulturarrangementer.
Kirkegård
Selve kirkegården skal være mye som før. Den er omgitt av et tregjerde med tre porter: «storporten», «litjporten» og «prestporten». Integrert i gjerdet i det ene hjørnet er et lite bygg som formodentlig er redskapshus, og ved parkeringsplassen står et bygg som må antas å være servicebygg.
Kilder og videre lesning:
Rennebu menighetsblad nr. 3/2010 (temanummer om kirken; tatt av nettet)
Bakgrunn
Hospitalskirken — ved Trondhjems Hospital — går for å være Norges eldste gjenværende oktagonale tømmerkirke. Vrådal kirke, som ble innviet i 1686, var eldre, men ble revet i 1888. Hospitalet, som ligger i Midtbyen (Trondheim sentrum), ble stiftet i 1277 og er fremdeles i drift.
Kirkebygg
Dagens kirke er fra 1705 og avløste en middelalderkirke på samme sted som vi ellers ikke vet så mye om. Kirken ble tegnet av Johan Christopher Hempel, som var nederlandsk. Den stod modell for Bakke kirke, som ble oppført ti år senere.
I tillegg til den åttekantede sentrale delen er det to kvadratiske deler: langhuset i vest og koret i øst. Det skulle være plass til de syke i kirkerommet. De spedalske holdt for eksempel til i annen etasje i langhuset, med åpning ut mot kirkerommet. I 1753 fikk kirken orgel over døren på nordsiden. Disse tingene ble fjernet på 1800-tallet, og kirken har vært en god del endret opp gjennom årene. Som mange andre steder har man imidlertid etterhvert forsøkt å restaurere kirken mer tilbake mot det opprinnelige. Kirken har 150 sitteplasser.
Interiør og inventar, bygningshistorie Altertavle og prekestol er trolig fra 1640-tallet og overtatt fra middelalderkirken. Prekestolen er skåret av Henrik Biltsnider og har paneler med bilder av de fire evangelistene, malt av trondheimsmaleren Johan Kontrafeier etter stikk av Georg Pencz. Med sin bruskbarokk er den et utpreget 1600-tallsarbeid, mens en inskripsjon foran trappen er fra 1700-tallet. Altertavlen er også skåret av Biltsnider. Både det nederste bildet, av nattverden, og det øverste bildet, av Jesu omskjæring, er malt av Kontrafeier etter Jan Muller og Hendrik Goltzius. Hovedbildet — av korsfestelsen — ble malt i 1830 av Gustav Adolph Lammers, som var prest her i 1827–35. Det sies at tilstrømningen til kirken økte så mye i Lammers’ tid at kirken i 1829 måtte få nytt galleri (med inngang utenfra; det ble revet noen år senere). Korskranken ble for øvrig fjernet på hans tid — og satt inn igjen i 1977. Lammers flyttet til Bamble i 1835 og tegnet kirken der. Han skal ha vært en inspirasjon for Ibsens Brand-skikkelse.
Blant en rekke senere endringer kan nevnes panel i kirkeskipet fra 1971 og orgelgalleri i vest. Orgelet ble opprinnelig bygget av Peter Adolph Albrechtsen i 1841. Etter restaureringer ble det demontert i 1934, samtidig som prospektet ble beholdt og brukt til de neste to orglene, det første bygget av Brødrene Torkildsen. Det gamle orgelet ble solgt til Logtun kirke, men det ble aldri montert der. I stedet ble det liggende på lager til 2009, da orgelet ble restaurert (og til dels rekonstruert). Dette ble markert med et arrangement i mars 2010.
Det kan legges til at Trondheim byarkiv har en rekke historiske bilder av denne kirken, hvorav flere interiørbilder.
Kilder og videre lesning:
Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 216–219
Søndre Slagen kirke i Tønsberg kommune er en slags moderne, men middelalderinspirert murkirke som ble tegnet av Olav Stoud Platou i Arnestein Arnebergs arkitektfirma (noen år etter Arnebergs død). Kirken sies å ha vært planlagt fra 1968 og ble innviet av biskopen den 12. oktober 1972. Bygningskomplekset, som ligger litt skjult bak trær i utkant av den store kirkegården, er formet omtrent som en speilvendt L. Selve kirkedelen er en langkirke med et slags tredelt saltak som er relativt dominerende. Ytterveggene er pusset (ev. kalket), og taksteinene ser ut til å være av tegl. I byggets menighetsfløy er det en sal, kjellerstue, søndagskolerom og tilfluktsrom. Kirken har ifølge Kirkesøk 350 sitteplasser. Det skal også være plass til 250 i tilstøtende sal. Kirkerommet har galleri.
Altertavlen er et stort billedteppe (35 kvadratmeter) av Else Marie Jakobsen fra 1979. Det har tittelen «Fra tornekrone til seierskrone» og er analysert i denne avhandlingen. Jakobsens alterteppe erstattet i sin tid et gaffelformet kors. Prekestol og døpefont er begge på alder med kirken og tegnet av arkitekten. Det er et rundt vindu over vestinngangen og et trekantet på østveggen. Det siste omtales gjerne som «Guds øye». I kjelleren er et alterskap med ikoner malt av Hæge Aasmundtveit, visstnok for barna, med bilder fra Jesu liv.
Orgelet står på vestgalleriet. Det er bygget av Brødrene Torkildsen — opprinnelig i 1974 med ti stemmer, men utvidet av samme firma til 33 stemmer i 1985. Kirken har tre kirkeklokker fra Olsen Nauen. De er fra 1967, 1975 og 1989. Kirken brukes også til konserter (og det har også vært fremført opera der).
Det er som nevnt relativt stor kirkegård ved Søndre Slagen. På den andre siden av kirkegårdsveien foran kirken står en støpul med nevnte klokker, og litt bortenfor står det som må antas å være et redskapshus, og som er tilpasset kirkens stil.
Bakgrunn Kråkstad er en ærverdig gammel kirke der den står nær toppen av et høydedrag i relativt åpent landskap, og Kråkstad er et gammelt kirkested. Tidligere omfattet Kråkstad kommune også Ski, som ble skilt ut som egen kommune i 1931. Så i 1964 kom Ski tilbake og slukte opp Kråkstad. I 2020 ble Ski innlemmet i den nye Nordre Follo kommune.
Kirkebygg
Kråkstad kirke er en steinkirke fra midten av 1100-tallet og feiret sammen med Ski kirke 850-årsjubileum i september 2010. Den har naturligvis blitt restaurert og påbygget en rekke ganger opp gjennom årene, såsom i 1691, 1801 og 1882. Kirken var i middelalderen viet til Peter og Paulus (29. januar). Etter kirkesalget i 1723 hadde den et par forskjellige eiere før den endte opp på kommunens hender i 1882. Kirken brant ned etter et lynnedslag i 1801, så bare murveggene (nesten kvadratisk skip og smalere, kort kor) stod tilbake, og de var sterkt skadet og måtte repareres. Korets sydportal ble gjenmurt i 1882, og vinduene er mye endret gjennom tidene. Kirken har hatt en rekke våpenhus, og det fra 1854 ble revet i 1882, da kirken fikk sitt nåværende, tømrede vesttårn. Det antas at det tømrede sakristiet ble bygget etter brannen i 1801. Det er redskapsrom under sakristiet. Kirken, som altså er en langkirke, har 200 plasser.
Interiør og inventar
Interiørfargene er fra 1929. Skipets og korets vinduer har glassmalerier av Per Vigeland. Kirken har en nygotisk altertavle fra 1882 der Christen Brun har kopiert Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp fra Trefoldighetskirken i Oslo. På toppstykket er det montert forgylte rokokkovinger fra en altertavle fra 1770 som stod i kirken tidligere. Nåværende prekestol er fra 1882 og har tre fag med to smale bilder i hver. Ifølge «Norges kirker» finnes det også en eldre prekestol. Den opprinnelige, romanske klebersteinsdøpefonten befinner seg i Siggerud kirke og er avløst av en 12-sidet, kalkformet døpefont i rød granitt. Kirken fikk nytt orgel fra Brødrene Torkildsen i 2001 (på galleriet i vest), og den har to klokker fra 1802 støpt av Borger Riise. For ytterligere detaljer henvises til Norges kirker.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som strekker seg ned mot E18 og er omgitt av en steinmur — i alle fall deler av den. Et gravkapell bygget i 1908 er skildret i «Norges kirker», men dette er revet. Kirkegården ble senest utvidet i 2015. På kirkegården sørvest for kirken står et bygg som trolig er kombinert bårehus og servicebygg. Nordvest for kirken — på den andre siden av parkeringsplassen, i et eget parkanlegg — ligger den staselige prestegården i empirestil fra 1771 (den gamle brant i 1770). Den er fredet. I området finnes også en rekke gravhauger fra jernalderen.
