Stikkord: Christian Christie

Årstad kirke

Årstad kirke
Foto: Egil Arne, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Årstad var egen kommune før den ble slått sammen med Bergen i 1915. Sognet er omtalt i 1564, men stedets gamle kirke — Hellig kors kirke på Årstadvollen (Alrekstad) — gikk ut av bruk på 1600-tallet, og Årstads innbyggere sognet deretter til Birkeland. Folk begynte å søke til sankt Jørgen hospitalskirke og området ble forsøkt lagt under den i 1667, men sognepresten i Fana protesterte. I 1749 ble imidlertid Årstad lagt under st. Jørgen, som altså ble innbyggernes sognekirke. I 1886 ble Årstad egen prestegjeld, og ikke mange år senere fikk stedet egen kirke. Den er tegnet av Christian Christie og oppført på det som var Haukeland gårds grunn, sør for Store Lungegårdsvann. Murmester Nielsen stod for murerarbeidet, mens byggmestrene Askeland og Nævdal var ansvarlige for tømmerarbeidet og Peter Andreas Blix var tilsynshavende. Kirken ble vigslet den 26. november 1890.

Kirkebygg
Årstad kirke er en korskirke i stein (gneis fra Landås) med 400 sitteplasser. Kirken har vesttårn (egentlig i vest-nordvest). Skip (vestre korsarm) og tverrarmene har samme bredde, mens koret, som utgjør østre korsarm, er litt smalere. Koret er rett avsluttet og flankert av sakristier. Tårnet er omgitt av et rektangulært tilbygg med toalett i nord og et halvsirkelformet trappebygg i sør. Kirken er preget av nygotikk med spissbuer i både vestportal og vindusåpninger.

Mot koret
Mot koret. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og koråpningen er spissbuet. Korbuen når ikke helt ut til krysset, men det gjør korpodiet, som er tre trappetrinn over resten av kirkerommet, og det er lave korskranker på hver side av midtgangen. Døpefonten (tegnet av Christie) er til venstre for korbuen og den åttekantede prekestolen (utført av snekker Bø) til høyre.

Døpefont
Alterparti
Prekestol

På klebersteinsalteret står et marmorkrusifiks alget av Ambrosia Tønnesen i 1890. De tre vinduene i korets østvegg har glassmalerier som skal være laget i England. Hovedmotivene er (fra venstre mot høyre) Jesu fødsel, oppstandelse og dåp.

Et Kvarme-orgel fra 1890 ble reparert og utvidet i 1901. I 1925 ble det avløst av et Walcker-orgel montert av Heggen & Ivers. Dette ble etterintonert av Johannes Buder i 2003. Begge de to klokkene er støpt i Dresden, av hhv. J.G. Große (1878) og C. Albert Vierling (1890).

Kirkegård og omgivelser
Rett foran kirken, på den andre siden av Fløenbakken, er Årstad nye gravplass. Årstad gamle gravplass er nordvest for kirken, forbi et par andre bygg. Knapt hundre meter sør for kirken er Møllendal gravplass, som er Bergens største.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Holmedal kirke

Holmedal kirke
Foto: Matthias Heil, fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Holmedal, nord for Dalsfjorden, tilhørte Fjaler kommune før det ble overført til Askvoll ved en grenseregulering i 1990. Kirkestedet er på gnr. 5 (Holmedal) og går tilbake til middelalderen. En kirke her («Haulmu dals kirkia») er omtalt i Bergens kalvskinn (ca. 1330). Det antas at middelalderkirken var en stavkirke. Den ble avløst av en tømmerkirke i 1600, og denne stod til dagens kirke ble oppført. Da ble de beste materialene solgt på auksjon, og andre materialer ble brukt som stillas ved kirkebyggingen. Noe av inventaret er imidlertid tatt vare på.

Kirkebygg
Holmedal kirke ble tegnet av Christian Christie, og i «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane» krediteres en byggmester Aghte. Formodentlig dreier det seg om Carl August Agthe, som også oppførte Årdal kirke, som også ble tegnet av Christie. Holmedal kirke ble vigslet den 24. november 1868. Det er en langkirke i tre med 400 sitteplasser. Kirken er en typisk representant for Christies stavkirkeinspirerte kirker. Den har vesttårn, sideskipene illuderer lukkede svaler (eller stavkirke med hevet midtrom), og koret er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Arkitekten ønsket at kirken skulle males gul, men folk i Holmedal insisterte på hvit, og slik ble det.

Interiør
Det er orgelgalleri i vest. I øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Prekestolen står i koråpningens venstrekant (nord), noe sognepresten i sin tid var sterkt imot pga. lysforholdene.

Inventar
Renessansealtertavlen er fra rundt 1620 og har likhetstrekk med tavlene i Viksdalen og Dale — og til en viss grad Bygstad og Sande. Snekkeren bak alle tavlene skal være den samme. Tavlen representerer en mellomting mellom en katekismetavle og de senere billedtavlene. Bildene i storfeltene viser nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen, mens himmelfarten er avbildet øverst. De siterte skriftstedene er nattverdens innstiftelse til venstre og i midten, og til høyre siteres fra Joh. 11, 25 og Rom. 4, 25. Over buene med bildene er en latinsk innskrift: «Ieso Christo Deo et homini sospiatori». Tavlen kom på plass i 1968 etter å ha hengt på en sidevegg siden 1930. Opprinnelig hadde kirken et alterkors, men arkitekten ønsket egentlig at Anders Askevold skulle lage altertavle til kirken. I Bergens museum er et alterbilde fra Holmedal fra 1520 som viser kongenes tilbedelse av Jesusbarnet.

Døpefonten er fra 1868 og har et dåpsfat fra 1722. Kirkeklokken er omstøpt i Bergen i 1832, og i tillegg oppbevares en klokke fra 1583. Orgelet ble overtatt fra Sandvikskirken i 1919. Det dreier seg om et Claus Jensen-orgel fra 1881 eller 1882.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står relativt langt sør på kirkegården, som er på vestsiden av Bakkelva, like ved utløpet i Dalsfjorden. På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stavang kirke

Stavang kirke
Foto: Kirkesøk.no. Lisens: CC BY-NC-ND 3.0.

Bakgrunn
Første kirke i Stavang ble oppført i 1871–72, og sognet bærer fortsatt det gamle navnet Bru. Før flyttingen til Stavang lå kirkestedet på Svanøy, der det hadde vært kirke siden middelalderen. Denne kirken var etterhvert i svært dårlig stand, og da det ble aktuelt å dele det gamle Kinn prestegjeld, ble kirkestedet for Bru flyttet til Stavang, der ny kirke og prestegård ble oppført.

Stavang 1
Den første kirken ble tegnet av Christian Christie og oppført av byggmester John Alver. Den stod ferdig i oktober 1872, men ble vigslet først den 23. april 1873. Dette var en treskipet langkirke som hadde visse likhetstrekk med Kyrkjebø kirke, som også var et samarbeid mellom Christie og Alver. Denne kirken ble truffet av lynet natt til lille julaften 1951 og brant ned til grunnen. Altertavlen og noe kirkesølv ble imidlertid berget.

Dagens kirkebygg
Dagens kirke er tegnet av Ole Halvorsen, og ansvarlig for murarbeidet ved oppføringen var Andreas Hjelmeland og for trearbeidet Jan Arvidson. Kirken ble vigslet den 16. juni 1957. Det er en langkirke i tegl med 312 sitteplasser. Kirken har tårn i vest-nordvest, og koret er rett avsluttet. Nord for koret er en fløy med menighetssal vinkelrett på kirkens langdeakse, og på sørsiden er det sakristi. Teglveggene er pusset og hvitmalt både utvendig og innvendig.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Prekestolen står til høyre for koråpningen og har oppgang fra sakristiet. Som alterbilde fungerer et glassmaleri i vinduet i korets fondvegg. Det er laget av Egill Rognaldsen og viser Kristi himmelferd. Altertavlen fra kirken som brant, henger i menighetssalen. Døpefonten (fra 1957) har en innfelte mosaikker av Ellen Hernæs på fire sider. Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1957 og to klokker fra O. Olsen & Søn, formodentlig fra samme år (skjønt «På kyrkjeferd i Sogn & Fjordane» daterer dem til 1952).

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ligger nordøst for kirken og er (for det meste) omgitt av en steinmur. Utenfor kirkegården er en minnebauta over krigsofre.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fana kirke

Fana kirke

Bakgrunn
Det som inntil 1972 var Fana kommune, utgjør i dag en stor del av Bergen kommunes areal. Fana kirke er fra middelalderen, men har naturligvis gjennomgått enkelte endringer opp gjennom årene. Kirken er første gang nevnt i 1228, da det er snakk om at Det hellige kors’ kirke og hospital har blitt grunnlagt på nytt eller fra nytt av. Det er uklart hvorvidt dette betyr at at kirke og hospital ble oppført på denne tiden, eller om det dreide seg om en ombygging eller gjenoppføring. Det eldste murverket sies å ha kjennetegn som gjør at det tidfestes til før 1200. Ting tyder ellers på at kirken var sognekirke i tillegg til å være hospitalskirke. Hospitalet skal ha ligget vest for kirken, og murrester fantes på slutten av 1700-tallet, men er borte i dag.

Fana kirke ble for øvrig overtatt av korsbrødrene ved Apostelkirken i 1303, og i 1308 ble det omtalt som et av de kongelige kapellene. Den ble solgt på auksjonen i 1723 og hadde flere private eiere før den havnet på kommunens hender i 1862. Kirken ligger på en voll nordvest for Fanaelva, som i middelalderen dannet grensen mellom Nordhordland og Sunnhordland.

Fana kirke
Slik så kirken ut fra 1870 til 1920-tallet. Foto: Christian Christiansen Thomhav, fra Kulturminnebilder.no.

Kirkebygg
Fana kirke er en langkirke av stein med smalere og lavere, rett avsluttet kor. Ifølge «Norges kirker» har kirken trolig hatt et vesttårn som brant i 1644 etter lynnedslag. Christian Christie, som målte opp kirken i 1860, mente at skipet opprinnelig hadde vært lengre enn det var da; det er mulig han fant rester av en grunnmurt tårn. Det har vært flere ombygginger, så som i 1870 etter planer av Askild Aase og i 1926–27 og 1953 etter planer av Frederik Konow Lund. Ved Aases ombygging ble kirken forlenget, og de gamle vindusåpningene ødelagt, mens Konow Lunds ombygginger har forsøkt å rekonstruere noen av de tapte detaljene. Kirken har 450 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Mot koret
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Interiør og inventar
I vest over våpenhuset er det orgelgalleri med spissbuet åpning inn til kirkerommet. Også koråpningen i øst er spissbuet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Alt det gamle inventar var blitt fjernet i 1870, og i 1926–27 fikk kirken igjen nytt inventar. Unntaket er altrbildet, som ble behold, men fikk ny omramming. Bildet viser Jesus i bønn i Getsemane. Det finnes for øvrig et par alterskapfigurer på Historisk museum som muligens stammer fra Fana. Hvis dette stemmer, har altså kirken hatt et alterskap.

Alterparti
Mot koret etter Aases restaurering

Vinduene i koret fikk glassmalerier i 1926–27, mens vinduene i skipet fikk det i 1953, alle ved Bernhard Greve. Middelalderdøpefontens fot og skaft er i Bergens museum, men fonten som brukes, er kopiert etter dette med tillegg av en kum rekonstruert etter en tegning av Christie. Det finnes et par middelalderklokker samt en klokke støpt av O. Olsen & Søn i 1971. Orgelhistorien kan følges i Norsk orgelregister. Kirken har i dag et Jørgensen-orgel fra 1969.

Det går an å avlegge kirken et virtuelt besøk via denne nettsiden.

Prekestol
Døpefont
Orgel

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg opp skråningen vest for Titlestadvegen, og kirken står nær kirkegårdens sørvestre hjørne. Sørøst for kirken og forbundet med den via en lav fløy er en steinbygning med kapell/sakristi tegnet av Frederik Konow Lund og oppført i 1927. Nordøst for kirken er et menighetshus oppført i 1965–66 — også det tegnet av Konow Lund.

Fana kirke
Opp Titlestadvegen. Ved siden av kirken er et kapelltilbygg tegnet av Frederik Konow Lund, og lenger oppi veien ser vi menighetshuset, som er tegnet av samme arkitekt.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ullensvang kirke

Ullensvang kirke

Bakgrunn
Ullensvang prestegjeld og kommune omfattet i gamle dager også Odda, og de to kommunene ble slått sammen igjen (samt med Jondal) i 2020. Kirken står på Lofthus, sør for og på grunn fra prestegården (gnr. 76), som har gitt navn til kirken og kommunen.

Det verserer forskjellige dateringer av kirken. Ifølge Jan Brendalsmo (Riksantikvaren) er den trolig reist rundt 1200 (muligens basert på korets østvindu med mannshoder), mens det i «Norges kirker» antydes 1250–1300 (på grunnlag av vinduers og portalers stil samt et sagn som sier at kirken er bygget av skotter). Uansett har vi å gjøre med en langkirke av stein der det er brukt kleberstein i hjørner og vindus- og portalåpninger. Kirken hadde opprinnelig ikke tårn, men den ble utvidet og restaurert i 1883–85 etter planer av Christian Christie og med Haldor Børve som arbeidsleder. Skipet ble da forlenget vestover, og kirken fikk det vesttårnet den nå har, med den gamle vestportalen satt inn vest i tårnfoten. Det kom til tre utbygg (to på sørsiden, ett på nordsiden) med møneretning vinkelrett på kirkens lengderetning. Mye av det gamle inventaret ble kastet ut og erstattet med nygotisk inventar. Mye av det nygotiske preget forsvant så ved en restaurering i 1958 under ledelse av Arnstein Arneberg.

Fra sørøst
Fra nordøst

Kirkebygg
Ullensvang kirke er altså en langkirke i stein med lavere og smalere, rett avsluttet kor, og den har vesttårn og altså tilbygg i nord og sør. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 350. Foruten nevnte vestportal har skipet en gjenmurt sørportal. Korets sørportal fører til sakristiet, som har utgang i vest. Den finnes en rekke lansettformede vinduer, både med og uten kløverbue og fra forskjellige tider. Det mest interessante vinduet er nok det nevnte østvinduet i koret.

Mot koret
Mot koret. Foto: Roger Grimelid, fra Riksantikvarens Kulturminnesøk.

Interiør og inventar
Interiøret er preget av Arnebergs restaurering. Det er orgelgalleri i vest, og koråpningen i øst er spissbuet. Gulvet i innerste del av koret er et par trinn høyere enn resten av gulvet i kirken. Korets østvindu har hatt forskjellige glassmalerier. Vinduet fra 1875 ble byttet ut allerede i 1884, og det igjen i 1955. Det er Bernhard Greve som har laget det nåværende glassmaleriet, og det fra 1884 er flyttet til et annet vindu. Det i østvinduet viser bl.a. bebudelsen. Det er ingen altertavle ved alteret, men en tidligere altertavle henger på nordveggen. Den ser ut til å være satt sammen av forskjellige deler. De to bildene, som skal være malt i 1707, viser nattverden og korsfestelsen.

Korets østvindu innenfra
Korets østvindu utenfra

Prekestolen er nær skipets sørøstre hjørne. Den er fra tidlig 1600-tall og var stuet bort på loftet etter Christies restaurering, men ble restaurert av Ove Qvale og Finn Krafft i 1947–48 og satt op igjen i kirken med to nye sidefelt. Klebersteinsdøpefonten er fra middelalderen. Et Thorsen-orgel fra 1909 ble i 1959 byttet ut med et Jørgensen-orgel, som fortsatt ser ut til å være i bruk. De to klokkene antas å være fra hhv. ca. 1200 og 1400-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på kirkegårdens nordvestre del. Kirkegården er inndelt i flere felt med grusganger imellom, og det er parkeringsplass på nordsiden. Nordvest for kirken er prestegården, der flere bygninger er fredet.

Ullensvang kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kinsarvik kirke

Kinsarvik kirke

Bakgrunn, stolpekirke
Kinsarvik kirke er en steinkirke fra middelalderen. Den står på Kinsarvik allmenning (gnr. 141), i dagens Kinsarvik sentrum. Allmenningen skal være et utskilt stykke av grunnen til Kinsarvik gård. Det antas at kirken ble oppført i siste halvdel av 1100-tallet, og den er første gang nevnt i 1298. Et sagn vil ha det til at kirken er oppført av skotter. Ved arkeologiske utgravninger i 1960–61 er det funnet rester etter en stolpekirke, og det kan se ut til at steinkirken er oppført rundt stolpekirken, slik at man slapp å være kirkeløs i byggeperioden. I motsetning til det som er vanlig, later det til at skipet ble bygget før koret. I begynnelsen hadde man visstnok kor i østre del av det som nå er skipet, adskilt av et korskille. Så kom altså kortilbygget ikke lenge etterpå.

Vestportal
Sørportal
Korportal
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kirkebygg
Kinsarvik kirke er en langkirke med rett avsluttet kor, og den har ikke tårn. I vest er et våpenhus av tre (nåværende fra 1960). Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 250. Noe som er spesielt med Kinsarvik kirke, er at alle portaler, vindusåpninger osv. i muren fra middelalderen er beholdt, og eneste senere tillegg er et vindu i korets nordvegg fra 1600-tallet. Likevel er det enkelte gåter knyttet til disse. Tidligromanske vederlagssteiner formet som sylindriske kapiteler med geometrisk dekor i skipets sørportal skiller seg fra de andre portalbuene, og relieffkorsene i skipets portaler i nord og sør ser også ut til å være eldre enn kirken ellers. Det er imidlertid ikke kjent hvor disse stilistisk avvikende elementene kommer fra.

Mot koret
Mot koret

Interiør og inventar
Kirken ble omfattende restaurert under ledelse av Christian Christie i 1880 i et forsøk på å gi kirken et middelalderpreg. Da ble mye av det nyere inventaret fjernet. I 1969 var det ny restaurering, denne gangen ved Håkon Christie. Det er orgelgalleri i vest, og den rundbuede koråpningen er smal og typisk for middelalderkirker. Det er ingen forskjell i gulvnivå i kor og skip. Øst i koret er det fradelt et slags sakristi, et rom med forskjellige funksjoner, ved hjelp av en halvhøy vegg, nærmest som et skjermbrett. På veggflater forskjellige steder i kirken er det avdekket kalkmalerier som antas å være fra 1200-tallet. Over korbuen er en kopi av en kirkemodell fra middelalderen.

Altertavle
Døpefont
Kalkmalerier

Kirken har et kassealter fra renessansen. Det ble tatt ut av kirken i 1880 og kom tilbake i 1961. Den barokke altertavlen er fra ca. 1690. Det er et sammensatt arbeid med søyler, gesimser og gjennombrutte vinger. Bildene i midten fremstiller nattverden og korsfestelsen. På sistnevnte ses også Johannes, jomfru Maria og Maria Magdalena. Nattverdsbildet er flankert av bilder av Moses og Aron, mens Paulus og Peter omgir korsfestelsesbildet.

Prekestol
Orgelgalleri
Antemensale

Prekestolen fra 1609 har en form som tilsier at den er blitt brukt som lektorieprekestol, og Christie mente at den i sin tid erstattet et lektorium. Stolen lå bortstablet på loftet før den ble tatt i bruk igjen i 1907. Den står nå i skipets sørøstre hjørne. Himlingen antas å være litt nyere enn selve stolen. Klebersteinsdøpefonten (på nordsiden av koråpningen) er fra middelalderen, tentativt datert til midten av 1200-tallet i «Norges kirker». Det er en tredelt font med kum, skaft og fot, og den er nokså grov i formen. Fonten har tidligere stått i et dåpshus som er beskrevet av B.E. Bendixen i hans bok om kirkene i Søndre Bergenshus amt. Orgelet (fra Paul Ott) kom på plass i 1961, og «Norges kirker» omtaler hele fire klokker: en fra 1776, en stålklokke fra 1800-tallet (fra Bochumer Verein) og to fra 2001 (Olsen Nauen). I Bergens museum finnes et gammelt alterfrontalefra Kinsarvik samt en lysekrone og en kirkemodell. I kirken henger et maleri av frontalet malt av Siri Herland. Foran det avblendede vinduet nord i skipets østmur henger et billedteppe laget av Dagfinn Instanes i 1993. Motivet er Maria med barnet.

Kinsarvik kirke
Kinsarvik kirke
Kinsarvik kirke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården lå tidligere utsatt til, og i 1743 vasket elven Kinso bort omtrent halve kirkegården og kister kom opp i dagen. Siden er elveløpet lagt om noe. Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1987. Vest for kirken er en murt kirkegårdsport fra 1724. Utenfor kirkegården på vestsiden står et minnesmerke over napoleonskrigene. På baksiden er det festet en minneplate med navn på ofre for 2. verdenskrig.

Kinsarvik kirke
Kirkegårdsport

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Os kirke

Os kirke

Bakgrunn
Middelalderkirken på Os (gnr. 55) var sannsynligvis en stavkirke, og den ble avløst av en tømmerkirke i 1624. Denne stod til dagens kirke var ferdig oppført like sørvest for den i 1870. Kirkebyggingen var ikke uten komplikasjoner. Christian Christie leverte tegninger i 1866, men byggekomiteen forlangte endringer som Christie ikke ville godta. Oppdraget gikk til Ole Vangberg, men hans tegninger ble sterkt kritisert av Jacob Wilhelm Nordan og Nicolay Nicolaysen, og først etter en rekke endringer ble de godkjent. Kirken ble oppført av Vangberg og vigslet den 23. august 1870.

Kirkebygg
Os kirke er en laftet langkirke med 600 sitteplasser. Den har vesttårn, og det polygonalt avsluttede koret er flankert av små sakristier.

Interiør og inventar
Søylerader og forskjeller i himlingen får kirkerommet til å fremstå som treskipet. Det er orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipes gulv. Interiørfargene er fra en restaurering i 1970 da veggene ble avlutet.

Altertavlen skal være snekret av O. Johnsen etter forbilde av altertavlen i Gjerstad kirke på Osterøya. Bildene er malt av Johan Ludvig Losting. Hovedbildet har en kristusfigur som ser ut til å være inspirert av Bertel Thorvaldsens kjente statue, og på predellaen er et lite nattverdsbilde (i kopi etter Leonardo). Bernhard Greve står bak glassmaleriene i kornvinduene (1962). Altertavlen fra gamlekirken henger på ølstveggen i nordre sideskip.

Prekestolen og døpefonten er begge snekret av Vangberg. Prekestolhimlingen er overført fra gamlekirken, mens den gamle prekestolen er på prestegården. Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1958, og de to klokkene støpt i hhv. 1870 (Bochumer Verein) og ca. 1400.

Universitetsmuseet i Bergens har enkelte gjenstander fra gamlekirken, så som en en middelalderdøpefont med figurskulpturer og en rekke malte vindusruter.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står i kirkegårdens sørøstre hjørne. På kirkegården er blant annet to minnesmerker over syv russere og 27 serbere som ble lagt i massegraver under krigen. Vest for kirken står et bårehus, og mot den ene veggen er det hengt opp noen gravplater fra 1800-tallet. I 1993 ble det innviet gravplass ved Kuventræ, litt utenfor tettstedet.

Port ved bårehuset
Minneplater på bårehusveggen
Kuventræ gravplass

Kilde og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kyrkjebø kirke

Kyrkjebø kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Den første kirken i det som nå er Kyrkjebø sogn, stod på Austrheim (gnr. 53). Denne er omtalt tidlig på 1300-tallet og antas å ha blitt revet på 1600-tallet, skjønt et sagn vil ha det til at den ble flyttet til Kyrkjebø (gnr. 49). Rundt 1600 lå det imidlertid i Kirkebø (eller Kirckebøe) en skyldpart til mensa ved hovedkirken i Vik (altså Hopperstad). Omtrent på denne tiden ble det oppført en tømmmerkirke på Kirkebø, og denne ble i 1670 utvidet med tverrskip mot nord og tårn over våpenhuset. Denne stod til dagens kirke ble oppført.

Da formannskapsdistriktene ble innført i 1837, lå Kyrkjebø i Lavik, men ble utskilt som egen kommune i 1858 for så å bli slått sammen med Lavik (og litt av Vik) til Høyanger kommune i 1964.

Kirkebygg
Kyrkjebø kirke ble tegnet av Christian Christie og må sies å være en typisk Christie-kirke. Særlig Stedje kirke ligner, skjønt Kyrkjebøs kor er rett avsluttet. Byggmester var John Alver. Kyrkjebø kirkje er altså en stavkirkeinspirert langkirke med vesttårn, og i østendene av de svalganglignende sideskipene er det sakristier. Kirken ble vigslet den 7. oktober 1869 og har ifølge Kirkesøk 500 sitteplasser.

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre (eller to og et halvt) trinn over skipets gulv. I korbuen henger et krusifiks fra første halvdel av 1200-tallet.

Altertavlen har et getsemanebilde malt av Anders Olsen i 1869 i kopi etter et bilde av Otto Mengelberg (samme motiv som finnes i Feios kirke). Prekestolen er på alder med kirken, og den sekskantede døpefonten ser ut som den kunne være det, men både På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane og kirkeleksikonet insisterer på at den er fra 1600-tallet, visstnok av tysk eller nederlandsk opphav.

Ifølge orgelregisteret hadde kirken i sin tid et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1910 som i 1969 ble avløst av et orgel fra Vestlandske orgelverksted. Det ser ut til at dette fikk avløsning i mai 2018 i form av et brukt orgel fra 1868 som i sin tid var brukt i en engelsk kirke for så å bli satt i stand i Nederland.

Kirken sies å ha én kirkeklokke fra 1200-tallet og én fra 1988, sistnevnte støpt av Olsen Nauen. I boken «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane» skildres også andre inventargjenstander i kirken.

I de kulturhistoriske samlingene ved Universitetsmuseet i Bergen finnes flere gamle gjenstander fra de tidligere kirkene. Det gjelder en madonna, en olavsfigur og en kristusfigur fra et krusifiks. Dessuten sies det i «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane» at enkelte gjenstander som er katalogisert som gjenstander fra ukjente kirker, trolig er fra Kyrkjebø. Det gjelder en altertavle fra 1613, en prekestol fra 1600-tallet og tre kristusfigurer fra middelalderen. I tillegg skal en benkevange fra 1662 være i privat eie.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står på nordsiden av fylkesvei 55. Den relativt smale kirkegården strekker seg østover og vestover fra kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Årdal stavkirke

Årdal stavkirke av Georg Bull
Grunnplan for Årdal stavkirke tegnet av Georg Bull i 1854. Fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Bakgrunn
På Årdalstangen står en stavkirkeinspirert kirke tegnet av Christian Christie som ble vigslet i 1867. Før den tid hadde stedet en stavkirke.

Det antas at stavkirken ble oppført på 1200-tallet, og det skal ha stått en stolpekirke på stedet før det igjen. Stavkirken var trolig viet til Botolf. Kirken («Ardals kirkiu»») er første gang nevnt i Bergens kalvskinn (før 1340), mens presten («Dagfinner i Aardale») er nevnt i 1322–23. I 1867 ble det funnet en gravstein etter den samme presten Dagfinn, og denne Dagfinnsteinen er i dag å se ved kirkegårdsmuren.

Perspektivskisse
Perspektivskisse fra 1844. Fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Stavkirke, bygningshistorie
Årdal stavkirke var treskipet, altså med hevet midtrom. Dette gjaldt både skipet og koret. Sistnevnte var lavere og smalere enn skipet, og det var rett avsluttet. Ifølge Bendix Bendixen skal det ha blitt utvidet østover, men alteret ble stående på samme sted. En gang i løpet av middelalderen ble kirken utvidet vestover, idet vestveggen ble fjernet og et tårn oppført i forlengelsen. Tårnfoten var åpen inn mot kirken og fungerte som en forlengelse av kirkerommet. (Dette dateres til 1600-tallet i «På kyrkjeferd i Sogn og Fjordane). Kirken hadde svalganger, men det antas at disse ble fjernet i 1720-årene da veggene ble bordkledd. Bendixen sier at kirken også hadde et stavbygget sakristi som ikke er med på Georg Bulls tegninger av kirken. Kirken fikk vinduer på sørsiden i 1660-årene.

Portalplanke
Vestportal
Portalplanke

Interiør og inventar
Bendixen beskriver dekorativ interiørmaling på himlingen med en slange som snor seg og har et eple i munnen, tilsynelatende en iscenesettelse av syndefallet. Kirken ser ut til å ha vært rik på inventar, hvorav mye har havnet på museum, ikke minst Bergens museum. Det ble foretatt begravelser under kirkegulvet.

Stavkirkens endelikt
Årdal ble egen kommune i 1860 og eget prestegjeld i 1863, i begge tilfeller utskilt fra Lærdal. Vi får anta at plassbehov (ikke minst etter kirkeloven av 1851) bidro til stavkirkens fall og ønsket om ny kirke. Stavkirken skal dessuten ha vært i dårlig stand da Jørgen Julius Schydtz kom til bygda som prest i 1863. Stavkirken ble revet i 1867, og dagens kirke ble like etterpå oppført like vest for der stavkirken stod. Mye av vår kunnskap om kirken stammer fra Georg Bulls tegninger og Bendix Bendixens skildringer.

Altertavle
Denne altertavlen fra 1616 ble brukt i stavkirken og befinner seg nå i Bergens museum. Foto: Arild Nybø, fra Wikimedia Commons.

Gjenstander fra kirken
Det beste stedet å reise til for å få et inntrykk av kirken er nok Bergens museum, som har både planker fra vestportalen, utskårne veggtiler (ca. 1200), en alterbaldakin (1250), en kirkedør (1200-tallet), et skap (1200-tallet) og ikke minst tre antemensaler (alterfrontaler) fra 1300-tallet. Av etterreformatorisk (men fortsatt gammelt) inventar kan nevnes en altertavle fra 1616 og en prekestol fra ca. 1616. Stavkirkens portalornamentikk sammenlignes gjerne med portalen fra Stedje stavkirke i Sogndal. Altertavlen (i renessansestil) er en mellomting mellom katekismetavle og senere billedtavler — samme prinsipp som tavlen i Leikanger kirke.

Antemensale fra Årdal
Botolf-antemensalet
Maria-antemensalet

Antemensalene
På det eldste antemensalet, fra ca. 1300, er delen helt til venstre skåret av. Midtfeltet har et Golgata-motiv, altså korsfestelsen, der Maria har en dolk mot hjertet, en henvisning til Luk 2, 35: «…men også din sjel skal et sverd gjennemstinge…» De andre bildene er fra Jesu lidelseshistorie og oppstandelse.

Botolf-antemensalet fra ca. 1325 har st. Botolf i midtfeltet. Til venstre øverst ses Marias bebudelse ved engelen Gabriel og under dette Olav den hellige som dødelig såret. På høyresiden avbildes Laurentius (Lavrans eller Lars) montert på en grillrist og nederst den hellige Katarina.

Maria-antemensalet fra ca. 1340 har naturligvis Maria i midtbildet, her med Jesus på fanget. Rundt omkring er skildringer fra bebudelsen til juleevangeliet.

Lengdesnitt
Lengdesnitt skissert av Georg Bull, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Singsås kirke

Singsås kirke

Bakgrunn
Singsås i Midtre Gauldal har hatt kirke siden middelalderen og utgjorde i sin tid en egen kommune. Etter reformasjonen var Singsås anneks til Haltdalen. I 1753 ble fjorten gårder i Singsås sogn overført til det nyutskilte Budal sogn, og i 1848 ble Singsås overført til Støren prestegjeld.

Tidligere kirkested
Middelalderkirken stod et par kilometer lenger nordøst enn i dag, ved gården Singsås (gnr. 17 eller 230). Dette antas å ha vært en stavkirke, og det antas at denne ble utvidet på samme måte som kirkene i Haltdalen og Ålen ved at den fikk nytt skip, mens tidligere skip og kor ble gjort om til henholdsvis kor og sakristi. Dette skal ha skjedd i 1684–85. (Se ellers Gerhard Schønings tegnet av kirken fra siste halvdel av 1700-tallet.) Etter kirkeauksjonen i 1723 var kirken på forskjellige private hender, så i Røros kobberverks eie fra 1796, visstnok uten å bli tilfredsstillende vedlikeholdt. Kommunen forhandlet gjentatte ganger om overtagelse, men først i 1880 gav det resultater. Kirken ble så revet i 1884, da dagens kirke ble oppført. Arkitekt Christian Christie var på stedet og observerte at stavkirkens stil og byggemåte tydet på at den var fra 1300-tallet. Den gamle kirkegården holdes fortsatt i hevd, og på den står i dag en stavkirkekopi som ble bygget i Dovre i 2011.

Dagens kirke
Dagens Singsås kirke er oppført ved gården Forset (gnr. 57 eller 270). Kirken ble tegnet av Johan Peter Digre og oppført i 1884 med faren Jacob som byggmester. Vigslingen skjedde den 24.  oktober samme år. Det er en laftet langkirke med vesttårn omgitt av trappehus. (Strengt tatt i nordvest.) Koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Kirken har ifølge Kirkesøk 400 sitteplasser. Den ble i 1950-årene restaurert i flere etapper etter planer av John Tverdahl.

Interiør
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Koråpningen er i dag rundbuet, men var opprinnelig (før 1950-årene) mer nygotisk.

Inventar
Inventaret fra gamlekirken, inkludert altertavlen, er ifølge jubileumsboken for en stor del på Glomdalsmuseet, og det har vært gjort forgjeves forsøk på å få det tilbake. Ny altertavle ble imidlertid anskaffet ved byggingen i 1884. Tavlen har et bilde malt av Christen Brun malt i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde i Tyristrand kirke. Motivet kalles gjerne «Kristus i skyen».

Om prekestolen sier ikke litteraturen stort, men det må antas at den er på alder med kirken. Det samme gjelder den åttekantede døpefonten. Orgelet ble bygget av Rieger-Kloss og innviet den 17. oktober 1971. De to klokkene er overført fra gamlekirken. De er ifølge kirkeleksikonet støpt i 1767 og 1769 av Nils Løberg og Henrik P. Aunmo.

Kirkegård
Kirken står helt nord på kirkegården, og vest for kirken er det parkeringsplass og servicebygg. Gravsøk kan utføres her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden