Bakgrunn Hålogalands stift (nå bispedømme) ble utskilt fra Trondhjems stift (nå Nidaros bispedømme) i 1804, og i 1952 ble det delt i Nord-Hålogaland og Sør-Hålogaland. Førstnevnte dekker fylkene Troms og Finnmark og har domkirke i Tromsø.
Kirkebygg
Tromsø domkirke ble tegnet av Christian H. Grosch og vigslet i 1861. Den avløste en laftet korskirke fra 1803 som så ble flyttet to ganger, først sør for sentrum, der den fikk navnet Tromsøysund, så i 1975 til sør på Tromsøya, der den nå kalles Elverhøy kirke.
Tromsø domkirke er en nygotisk, laftet langkirke med vesttårn og polygonalt avsluttet kor, skjønt utbygg på sidene kan lede tankene hen på en korskirke. Det dreier seg imidlertid bare om forganger og trappehus som dessuten bidrar til å stablisere konstruksjonen. Orienteringen er fra vest-nordvest til øst-sørøst. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 618. Opprinnelig skal det ha vært 984. Dimensjonene byr på utfordringer for et laftebygg, og til tross for bruk av strekkfisker har det vært problemer med stabiliteten. Kirken var en periode hvit, men fikk tilbake sine opprinnelige eksteriørfarger i 1980-årene. Dette er for øvrig den eneste av domkirkene i Den norske kirke som er av tre.
Interiør og inventar
Også innvendig er kirken forsøkt tilbakeført til originalfargene, men siden det var brukt oljebeis snarere enn maling, er den opprinnelige fargetonen forsøkt gjenskapt ved lasering. Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Korets skråvinduer har glassmalerier av Per Vigeland fra 1961.
Altertavlen er malt av Christen Brun i 1884 i kopi etter Adolph Tidemands oppstandelsesbilde i Bragernes kirke. Prekestolen er på alder med kirken og typisk for sin tid, men dekoren er nyere. Også døpefonten av marmor er på alder med kirken, og det gjelder også de to kirkeklokkene.
Mot orgelgalleriet. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.
Et Claus Jensen-orgel fra 1863 er regnet for å være et klenodium. Det ble riktignok utvidet av J.H. Jørgensen i 1959 etter datidens smak, men ble i 2013–14 restaurert av Brødrene Torkildsen. Kirken fikk dessuten nytt orgel bygget av Orgelbau Mühleisen i 2017. Dette orgelets pipeverk er plassert til høyre for koråpningen, og i et nummer av Orgelspeilet fra 2012 (altså før bygging) antydes det at det vil bli et kororgel, selv om det altså har 25 registre. Det var en viss strid omkring sammenkobling av Mühleisen-orgelet med Jensen-orgelet, men dette ble til slutt godkjent, og orgelet ble innviet den 11. juni 2017.
Kirkegård og omgivelser
Tromsø gravlund ligger noen hundre meter nordvest for domkirken.
Gravkapellet på Tromsø gravlund. Foto: Harald Groven, fra Wikimedia Commons.
Kilder og videre lesning:
Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 130–133
Bakgrunn
En kirke på Holmedal (gnr. 5) i Askvoll er omtalt i Bergens kalvskinn rundt 1330. Det antas (på generelt grunnlag?) at middelalderkirken var en stavkirke. Den ble avløst av en tømmerkirke i 1600, og denne stod til dagens kirke ble oppført. Da ble de beste materialene solgt på auksjon, og andre materialer ble brukt som stillas ved kirkebyggingen. Noe av inventaret er imidlertid tatt vare på.
Kirkebygg
Holmedal kirke ble tegnet av Christian Christie, oppført under byggmester Aghte (aller Agthe?) og vigslet den 24. november 1868. Det er en langkirke i tre med 400 sitteplasser. Kirken er en typisk representant for Christies stavkirkeinspirerte kirker. Den har vesttårn, sideskipene illuderer lukkede svaler (eller stavkirke med hevet midtrom), og koret er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Arkitekten ønsket at kirken skulle males gul, men folk i Holmedal insisterte på hvit, og slik ble det.
Interiør
Det er orgelgalleri i vest. I øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Prekestolen står i koråpningens venstrekant (nord), noe sognepresten i sin tid var sterkt imot pga. lysforholdene.
Inventar Renessansealtertavlen er fra rundt 1620 og har likhetstrekk med tavlene i Viksdalen og Dale — og til en viss grad Bygstad og Sande. Snekkeren bak alle tavlene skal være den samme. Tavlen representerer en mellomting mellom en katekismetavle og de senere billedtavlene. Bildene i storfeltene viser nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen, mens himmelfarten er avbildet øverst. De siterte skriftstedene er nattverdens innstiftelse til venstre og i midten, og til høyre siteres fra Joh. 11, 25 og Rom. 4, 25. Over buene med bildene er en latinsk innsrkift: «Ieso Christo Deo et homini sospiatori». Tavlen kom på plass i 1968 etter å ha hengt på en sidevegg siden 1930. Opprinnelig hadde kirken et alterkors, men arkitekten ønsket egentlig at Anders Askevold skulle lage altertavle til kirken. I Bergens museum er et alterbilde fra Holmedal fra 1520 som viser kongenes tilbedelse av Jesusbarnet.
Døpefonten er fra 1868 og har et dåpsfat fra 1722. Kirkeklokken er omstøpt i Bergen i 1832, og i tillegg oppbevares en klokke fra 1583. Orgelet ble overtatt fra Sandvikskirken i 1919. Det dreier seg om et Claus Jensen-orgel fra 1881 eller 1882.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står relativt langt sør på kirkegården, som er på vestsiden av Bakkelva, like ved utløpet i Dalsfjorden. På kirkegården står et krigsminnesmerke.
Bakgrunn, stavkirke
En kirke på det som nå heter Kirkebirkeland (gnr. 50) — eller rettere sagt presten der — er omtalt i et brev fra 1329 («sira Erlingi .a. Birkilande»). Sognet er nevnt i 1348, og det er ført jordskyld for kirken i Bergens kalvskinn i 1350. Dette antas å ha vært en stavkirke, og den betjente et relativt stort sogn. Tuften og steingjerdet rundt kirkegården er fortsatt bevart.
Tømmerkirke
Stavkirken ble avløst av en tømmerkirke noe før 1642 (som er det første året det er bevart regnskaper fra). Denne kirken ble i 1724 solgt til kirkevergene Arne Olsen Øvre Totland og Lars Olsen Øvre Birkeland og var på flere hender før menigheten overtok den i 1839. Ifølge en befaring i 1686 målte skipet ca. 11,3 m x 8,8 m og vesttårnet ca. 7,5 m x 6,3 m. Vest for tårnet var et tilbygg i samme bredde med en lengde på ca. 3,8 m. Dette kan ha vært et nytt våpenhus i tømmer som er beskrevet i 1642–44. Tårnet forfalt og ble bygget opp på nytt i 1711, skjønt det er mulig at det da er snakk om en takrytter. Kirken hadde vestinngang samt nordinngang i koret. «Norges kirker» har noen flere detaljer om kirken og inventaret.
Illustrasjon av tømmerkirken hentet fra Peter Frederik Wergmann: «Norge, fremstillet i lithographerede Billeder efter Naturen» (Christiania, 1836–37), via Wikimedia Commons.
Fra denne kirken (og den tidligere) er bevart rester av et senmiddelaldersk alterskap som er ombygget til altertavle, i Bergens museum. Det som er bevart, er skapet, en fløydør, to utskårne apostelfigurer og en buefrise. I skapet er anbragt et muligens senere krusifiks samt nevnte apostelfigurer, og tavlen har fått ettermontert vinger med en slags akantusranker. På vingene er et par figurer fra 1600-tallet. Noe lysstell er bevart i kirken samt to klokker fra 1600-tallet.
Før tårnet ble ombygget i 1920-årene. Foto: Christian Christensen Thomhav, fra Kulturminnebilder.no.
Dagens kirke
Ny kirke ble oppført i 1877–78 på Midttun (gnr. 42), noen kilometer lenger nord. Den står tvers over veien fra det som nå er Fana bydelsadministrasjon. Arkitekt for kirken var Giovanni Müller, mens Christian Christiansen Gyldenpris, Ivar Rasmussen Fyllingen og Lars Olsen Hougsdal stod for byggingen, og byggmester Askild Aase var ansvarlig for trekonstruksjoner. Til å begynne med var nemlig øverste del av tårnet av tre. Kirken ble vigslet den 21. november 1878. Kirkerommet ble ombygget i 1915–16 etter planer av Gerhard Fischer (og med faren, Adolph Fischer, som tilsynshavende. Gerhard Fischer stod også bak utvidelse av sakristiene og ombygging av tårnet i 1926–26, med John Sletten som byggmester og Erling Ross som tilsynshavende. 1960–61 ble kirkerommet ombygget under ledelse av Øistein Nestaas, og ved den anledning ble nordre sakristi utvidet og gjort om til kapell.
Birkeland kirke fremstår i dag som en langkirke i mur. Den har vesttårn, skipet er rektangulært, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier med mønevinkel rett på lengdeaksen. Men det nordre er altså kapell i dag. Orienteringen er fra vest-nordvest til øst-sørøst. Kirken har ifølge Kirkesøk ca. 300 sitteplasser.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen. I øst er korgulvet ørlite høyere enn skipets gulv, og podiet går litt utenfor kornisjen (om vi kan kalle den det). Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne) er fra siste ombygging og hviler på et fundament av teglstein. På motsatt side av koråpningen står et flygel.
Altertavlen har et oppstandelsesbilde malt av Anders Askevold i 1897, visstnok en replikk av et tilsvarende bilde som Askevold malte til Leikanger kirke i 1865. De to skråvinduene i koret har glassmalerier av Oluf Wold-Torne. Den åttekantede døpefonten som brukes, er fra 1961, og i tillegg finnes en eldre døpefont i nordre sakristi. To klokker (fra 1637 og 1665) er overført fra gamlekirken. I tillegg finnes en klokke fra 1937 støpt av O. Olsen & Søn.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg østover fra kirken, og på den står et krigsminnesmerke. Sør for kirken er et hus med mengihetskontor. Kirkegården ved kirken er ikke stor, og ble raskt for liten. Ny gravplass på Øvsttun noen hundre meter mot sørøst ble innviet i 1921. Der står et gravkapell fra 1929 tegnet av bygningssjef Erling Ross. Kapellet har et alterkrusifiks av Ambrosia Tønnesen og et Vestlandske-orgel fra 1976.
Hospital Sankt Jørgens hospital er første gang nevnt i 1411. Det antas at det ble oppført som hospital for spedalske og andre uhelbredelig syke av Antoniusbrødrene, som i 1507 overtok Nonneseter kloster. Hospitalet lå opprinnelig utenfor selve byen. I 1545 ble det omgjort til en alminnelig sykehus for fattige, men med en spedalskavdeling. Hopsitalet fikk det nedlagte Selje klosters jordegods og for øvrig en rekke testamentariske gaver.
Kirke
Kirken ved hospitalet er omtalt på 1500-tallet, men kan ha vært like gammel som hospitalet. Hospitalet og kirken brant ved bybrannene i 1640 og 1702, og den nåværende kirken ble oppført etter dette. Den var under bygging i 1706, og året etter ble det rapportert til kongen at den «er nu af sine egne Midler bleven forferdiged saa at Guds tieniste derudi forrættes». Dette var i en periode da folk på Årstad, som egentlig sognet til Birkeland, søkte til sankt Jørgen. Fra 1749 til 1886 lå Årstad under sankt Jørgen sogn. Sognet/menigheten har til tider omfattet flere institusjoner i byen. For øvrig var Johan Ernst Welhaven (dikterens far) prest her i 1801–1827.
En tegning av Johan Joachim Reichborn fra 1768 gir et visst inntrykk av hvordan kirken opprinnelig så ut. Tårnet var riktignok omfattende reparert allerede i 1734. Kirken skal ha vært tjærebredt opprinnelig og rød i 1764. Kirken gjennomgikk en hovedreparasjon i 1789–90 og fikk da de valmede takflatene den fortsatt har (i likhet med hospitalsbygget på østsiden). Tårnet var visstnok rødt så sent som 1796, men hvitt i 1810. Sakristiet er fra 1862. På slutten av 1800-tallet var det aktuelt å nedlegges hospitalet og kirken, som forfalt, men ble istandsatt i 1936–37. Mer kunne nevnes, men det vises til kildene. Den laftede kirken beskrives iblant som en korskirke, men den er T-formet (med en tverrfløy sørover i gårdsrommet) og har vesttårn. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 125.
Interiør og inventar
Interiøret skal være mye som det var på slutten av 1700-tallet, med det unntak at galleriet langs skipets sørvegg ble fjernet i 1860-årene. Interiøret ble fargerestaurert under Domenico Erdmann i 1936–37 med avluting av vegger og tak. Himlingen (som hadde vært gul) ble hvitmalt, mens tømmerveggene ble stående umalt. Prekestolen står nå langs skipets nordvegg, men stod opprinnelig ved inngangen til koret. Det er galleri i vest.
Alteret av furu antas å være på alder med altertavlen, altså fra 1733. Tavlen er utført av snekkeren Michel Wedel, bilthuggeren Georg Schauer og maleren Sigismund Wagner. Hovedbildet viser Jesus med ti spedalske, og bildet over viser Jesus og den kanaaneiske kvinne, med henvisning til Matt. 15, 22–28. Tavlen har en rekke søyler med joniske og korintiske kapiteler samt statuer. For eksempel er hovedfeltet flankert av de allegoriske figurene Troen og Kjærligheten.
Døpefonten kom til da folk fra Årstad begynte å søke til kirken. Dåpsstedet (det kan ikke egentlig kalles et hus) er skilt fra resten av kirkerommet med en egen brystning. Kirken har lukkede benker som antas å være fra 1789. Kirkeklokken er støpt ved Prahls Støberi i Bergen i 1850.
Lepramuseum
Hospitalskirken er ikke lenger i alminnelig bruk, men benyttes til gudstjenester for byens anglikanske og svenske menigheter. Kirken og hospitalet utgjør i dag Lepramuseet, som er viet Armauer Hansens arbeid (hans laboratorium er bevart ved Pleiestiftelsen for spedalske) og er åpent for publikum. Det var for øvrig forsøk på brannstiftelse i museet i 2013, men branntilløpet ble slukket raskt. Kirken fikk imidlertid vannskader.
Bakgrunn
På siste halvdel av 1800-tallet var det en viss utbygging vest for Trondheim sentrum, og i 1878 ble et område som omfattet Ila og Bymarka, skilt ut som eget sogn. Før Ilen (!) kirke stod klar, ble Hospitalskirken brukt som interimskirke for den nye menigheten. Byggetillatelse ble gitt ved kgl.res. av 8. oktober 1883, og i 1885 ble det avholdt en arkitektkonkurranse som ble vunnet av Eugène Sissenère. Kirken ble oppført i 1886–89 som første nye menighetskirke i Trondheim etter reformasjonen . (Hospitalskirken ble tross alt oppført som institusjonskirke.) Den ble innviet den 7. juni 1889. Ved byutvidelsen i 1893 fikk sognet overført et område fra Strinda.
Kirkebygg
Ilen kirke er en nygotisk korskirke i stein. Den har vesttårn, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. Antall sitteplasser var opprinnelig 900. Dette er i dag redusert, men til hvor mye? I dag står det 310 hos menigheten og på Kirkesøk, men for ikke lenge siden stod det 600, og det virker urimelig at kapasiteten skal være redusert til en tredjedel. Kirken ble restaurert i 1932 (da den fikk altertavle) og 1953, og den ble pusset opp i 2016–17 (jf. menighetsbladet).
Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og alterpartiets gulv er hevet et par små trinn over skipets gulv. Tre vinduer i koret har glassmalerier fra 1889 og 1953, de siste laget av Carsten Lien.
Altertavlen ble laget av Roar Matheson Bye i 1932. Den har elementer av renessansestil med illustrasjoner under rundbuer. Midtbildet viser korsfestelsen og er omgitt av evangelistbilder. Illustrasjonene bringer tankene hen på ortodokse kirker.
Orgelet ble bygget av Claus Jensen i 1889. Dette var Jensens siste orgel, og det ser ut til å nyte status som et av de bedre orglene her i landet. Orgelet ble restaurert av Brødrene Torkildsen i 1977–79 og i 2018–19. Kirken har også et flygel og brukes en god del til konserter.
Bakgrunn Haltdalen utgjorde tidligere en egen kommune som opprinnelig ble kalt Holtålen, og som fikk fradelt Singsås i 1841 og Ålen i 1855. I 1972 ble området så slått sammen med Ålen igjen, og kommunenavnet ble endret til det gamle «Holtålen» etter at «Haltdalen» hadde vært brukt om delområdet siden 1937. Dermed kan det neppe komme som noen overraskelse at Holtålen/Haltdalen har vært eget prestegjeld der Haltdalen kirke var hovedkirke, mens Singsås og Ålen var annekser. Røros (opprinnelig i Ålen sogn) ble fradelt som eget prestgjeld i 1662, og senere ble Singsås overført til Støren prestegjeld etter først å ha avgitt områder til Budal sogn.
Stavkirken
Kirkestedet (ved gården Steinn, gnr. 18 eller 193) går tilbake til middelalderen, skjønt eldste kjente omtale er fra 1533. Her stod den stavkirken som nå er å finne på Trøndelag folkemuseum på Sverresborg i Trondheim. Ifølge museets nettsted antas kirken å ha blitt oppført i 1170-årene. Denne kirken var ifølge Lorentz Dietrichson opprinnelig uten vestportal, men både skipet og koret hadde sørportal. I 1604 ble kirken (dekor)malt innvendig. Kirken ble utvidet i 1704 ved at den fikk et nytt tømret skip, mens tidligere skip og kor ble henholdsvis kor og sakristi (som for Ålen kirke). Ved samme anledning skal den ha blitt flyttet noen hundre meter. På siste halvdel av 1700-tallet ble kirken tegnet av Gerhard Schøning, og den er også avbildet like før den ble tatt ned.
Mot slutten var stavkirken (og de andre kirkene i området) eid av Røros kobberverk. På 1800-tallet var det diskusjoner om vedlikehold (eller manglende sådant) og hvem som skulle gjøre hva, hvorvidt kommunen skulle overta osv. I 1862 ble den beskrevet som «liden og brøstfeldig». I 1879 gikk kommunen med på å overta kirken slik den var, sammen med vedlikeholdsplikten mot å få 2800 kroner. Samtidig vedtok kommunestyret å bygge ny kirke. Stavkirken ble ribbet for inventar (sendt til Oldsaksamlingen i Trondheim, ifølge «Haltdalen og haltdalingen»; formodentlig menes Vitenskapsmuseet) før den ble tatt ned og gjennoppført i Trondheim, i første omgang i Vitenskapsselskapets hage. Da kirken ble tatt ned i Haltdalen, fant man spor på hjørnestolpene etter tidligere svalgang, og kirken skal ha spor som viser at den var tatt ned og flyttet også en gang tidligere. En tradisjon i Haltdalen vil ha det til at kirken tidligerte har stått et godt stykke lenger opp i åsen (nord for jernbanelinjen), men dette er ikke bekreftet med funn på stedet. Ved gjenoppføringen i Trondheim ble kirkebygget supplert med deler fra Ålen stavkirke.
Gammel og ny kirke side om side, før stavkirken flyttes til Trondheim. Foto: Marcus W. Noodt, fra NTNUs nettsted.
Dagens kirke
Det antas at dagens Haltdalen kirke ble tegnet av Johan Peter Digre, som også tegnet Ålen og Singsås kirker. Det er en laftet langkirke med rundt 300 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og det rett avsluttede koret er omgitt av sakristier.
Interiør og inventar
Innvendig åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Koråpningen er tredelt. Kirken har orgelgalleri i vest.
Altertavlen har et korsfestelsesbilde malt (ifølge kirkeleksikonet) av en Ekrum i kopi etter Guido Reni. Prekestolen står i koråpningens høyrekant og har oppgang fra koret. Ifølge kirkeleksikonet er de to klokkene fra 1750 og 1839. Orgelet sies å være på alder med kirken, bygget av Claus Jensen.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står nokså langt nord på kirkegården. Middelalderstavkirken stod på den kirkegårdsparsellen som er sør for Aunvegen. På nordsiden av veien, på et eget lite innmuret område, er en ny stavkirkekopi — Haltdalen nye stavkirke, om man vil. Prestegården ligger vest for kirken. Den enda eldre prestegården, Gammelgården, ligger sør for Aunvegen og vest for den gamle kirkegården.
På denne kirkegårdsparsellen stod stavkirken i sin tid.
Bakgrunn
Byggingen av Bjorbekk kirke var svært omstridt i sin tid og møtte motstand til det siste. Øyestad herred hadde den sterkt ombygde middelalderkirken ved Rykene, men befolkningen var i økning andre steder i sognet. Interessene var imidlertid motstridende. Det ble innviet kirke på Hisøy i 1849, og innen Bjorbekk-kirken stod klar, hadde man dessuten flyttet Grimstad bys første kirke til Nedenes og innviet den som Nedenesengene kapell. Det var også bedringer på gang i veinettet, og mange mente at enda en kirke ville være en for stor skattebyrde for kommunens innbyggere.
Den sentrale drivkraft for kirkebygging var bygdas mektigste mann på den tiden, en lensmann med det noe pompøse navnet Julius Cæsar Lobes. Han tok åpenbart ikke nei for et svar, men kjempet for saken fra begynnelsen av 1870-årene og gjennom flere tilbakeslag inntil kirken stod der i 1884. Han sørget også for tomt til kirken ved gården Bjorbekk. Bygging ble endelig vedtatt først i 1882. Som grunnlag for kirkebygging brukte man J.C. Reuters tegninger til Stokken kirke (ikke Barbu kirke, som det sies hos Bjarne Nenseter og antydes i jubileumsboken for Bjorbekk kirke). Oppfatningen av opphavsrett var muligens en litt annen enn den som er nedfelt i våre tiders lovgivning. Da Reuter i etterkant forlangte penger for denne ekstrabruken av tegningene, fikk han blankt nei. Kirken ble oppført av byggmester Brynjulfsen fra Risør i løpet av et drøyt år, og det hører med til historien at byggmesteren gikk falitt etter å ha tapt penger på jobben. Kirken ble innviet den 23. juli 1884 av prosten, siden biskopen var syk. I begynnelsen gikk den under navnet Øiestad, idet gamlekirken var «Øiestad gamle kirke». I dag snakker vi imidlertid om Bjorbekk kirke, som er hovedkirke i Øyestad sogn (og tidligere Øyestad prestegjeld).
Kirkebygg
Vi har å gjøre med en langkirke i bindingsverk. Kirkens orientering er fra nordøst til sørvest. Det er tårn ved inngangen i nordøst, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Til å begynne med hadde kirken 970 sitteplasser; i dag opererer Kirkesøk med 650. Kirken er treskipet og har gallerier over sideskipene samt ved inngangen. Interiørfargene var visstnok ganske dystre til å begynne med og kirken enkelt utstyrt, men det fulgte oppussinger og innkjøp. Tårnet var angrepet av råte om måtte repareres like etter århundreskiftet (samt senere i 1977 og på 1990-tallet). Kirken ble restaurert i 1969-70 og fikk da nye interiørfarger valgt av Anders R. Andersen. Taket var utett og måtte repareres i 2010.
Interiør og inventar
Kristoffer Gunstensen snekret både altertavlens omramming, prekestolen, døpefonten og en klokkerstol da kirken var ny. Altertavlen hadde ikke noe egentlig bilde til å begynne med, men et gult kors på blå bunn. Rundt 1905 ble korset malt hvitt, samtidig med at alterpartiet ble restaurert. Det ble det igjen til jubileet i 1934, og da fikk altertavlen et bilde som ble malt av Leonard Rickhard d.e. og innviet på selve jubileumsgudstjenesten. Bildet viser Kristus og Emmausvandrerne, og teksten under bildet lyder: «Bliv hos oss» (Luk. 24, 29).
Sitt første orgel fikk kirken da den i 1888 overtok orgelet fra Trefoldighetskirken i Arendal i forbindelse med at ny kirke ble oppført der. Orgelet ble bygget av Claus Jensen i 1876 og ble restaurert i 1970 og 1983. De to kirkeklokkene ble støpt i 1884 av det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen, og det sies at de ble dyrere enn opprinnelig antatt fordi mer sølv ble brukt, men at klangen er god. Automatisk ringing ble installert på midten av 1990-tallet. Omtrent på de tider var det også nødvendig å forsterke tårnet, som svaiet så mye at det en stund var ringeforbud.
Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger på en liten knaus der fylkesvei 3536 går i bue rundt. Kirkegården omfattet opprinnelig to adskilte stykker — et øst for fylkesveien og det området som nå er parkeringsplass (på nordsiden) — samt at området rundt kirken (som er terrassert og har en rekke interessante gamle monumenter) ble brukt. Kirkegården er utvidet en rekke ganger i årenes løp, og strekker seg i et langt og relativt smalt stykke nordøstover fra fylkesveien. Et gravkapell ble oppført ikke langt fra veien omkring verdenskrigens utbrudd. I 1984 ble et nytt område ved Lille Lunderød, noe sørvest for kirken, tatt i bruk. Det var i jubileumsåret, da det også ble utgitt jubileumsbok.
Kilder og videre lesning:
Lødve Rimstad (red.): Bjorbekk kirke 1884–1984, festskrift til 100-årsjubileet (Øyestad Menighetsråd, 1984)
Det hadde vært bosetning på Bragernes (på nordsiden av Drammenselva) i lengre tid, men befolkningen økte på 1500- og 1600-tallet idet et ladested vokste frem. Handelsmessig var stedet underordnet Oslo (senere Christiania). I 1628 ble det oppført en kirke som ble innviet den 29. september som anneks til Frogner kirke i Lier og opprinnelig kalt Hellig Trefoldighets kirke. Bragernes prestegjeld ble utskilt i 1723, og Strømsø ble da anneks til Bragernes før Strømsø ble eget prestegjeld i 1843.
Bragernes 1
Bragernes’ første kirke lå nærmere Drammenselvas nordbredd, ca. 300 meter sørvest for den nåværende. (Vestre del av fundamentene er påvist ved Gamle kirkeplass, og Drammens teater er senere oppført på østre del av tomten.) Dette var en korskirke av tre som fikk et nytt vesttårn i mur i 1699. Enkelte trekk ved denne kirken er skildret i Norges kirker. Kirken ble revet allerede i 1708, og ny tømmerkirke ble oppført inntil det relativt nye steintårnet. Egentlig ønsket man å bygge en steinkirke, men grunnen på kirketomten var visstnok ikke egnet til det.
Bragernes 2
Denne laftede kirken ble innviet den 19. desember 1708. Også dette var en korskirke, og dens vestre korsarm var bygget inntil tårnets østre kant. Det var kor i østre korsarm og sakristi (som varierte gjennom tidene) i forlengelsen. Kirken hadde portaler gjennom tårnet i vest og i nordre og søndre tverrarm. Tømmerveggene ble panelt innvendig i 1717, og også ytterveggene hadde panel. Kirken var opprinnelig i barokk stil, men fikk et nyklassisk preg etter en ombygging i 1839–43. Dette var samtidig med ombyggingen av Strømsø kirke, og også ved Bragernes var tegningene for endringene utarbeidet av Chr.H. Grosch.
Det opprinnelige interiøret ble staffert av Anders Rude i 1724. Det skal ha hatt mye til felles med interiøret i Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke), som ble bygget noen år tidligere. Dette gjelder også altertavlen, som antas å ha blitt skåret av Lars Borg. Skjemaet skal være det samme som for altertavlen i Oslo domkirke. Denne altertavlen ble byttet ut ved ombyggingen, men deler av den er bevart ved Drammens museum og Norsk folkemuseum. I stedet fikk kirken et gammelt maleri av himmelfarten som tidligere hadde hengt i koret, og som ble restaurert av Peter Petersen. Dette ble så høsten 1842 erstattet med en altertavle malt av Martinus Rørbye som viser Jesus og disiplene i Emmaus.
Døpefonten fra 1719 er også å finne i Drammens museum, og det samme gjelder prekestolen fra 1708, som antas å ha blitt skåret av Lars Borg. Den sies gjerne å ligne på Borgs prekestol i Ringsaker kirke. Det antas at den opprinnelig var forgyllet, men den er nå grønnmalt. Stolen hadde opprinnelig himling. Korskillet ble fjernet ved ombyggingen og rapporteres ikke å ha gått tapt i «Norges kirker», men det fremgår ikke hvor det befinner seg. Orgelet antas å ha hatt prospekt skåret av Lars Borg, og det sies å ha vært et praktfullt instrument. Grosch tegnet skisser av interiør og inventar før endringene, og disse er kilder til mye av vår kunnskap om kirken i denne perioden. Kirkegården gikk etterhvert ut av bruk da den nye kirkegården ble tatt i bruk i 1808, og fra 1820 begynte man å slette graver. Området ble omgjort til park i 1841–42.
Brannen på Bragernes sett fra Strømsø, fra Tor Pedersen: Drammen 1811–1911, s. 58
Denne kirken gikk med i bybrannen i 1866. Altertavlen må ha blitt reddet ut, for den fant siden veien til Frogner kirke. En tidligere altertavle i Sylling kirke, som hadde en kopi av et Rubens-bilde som viser nedtagelsen fra korset, sies også å stamme fra Bragernes, men undertegnede har ikke funnet den omtalt i Bragernes-litteraturen.
Dagens kirke
Etter brannen ble kirkestedet flyttet til Album-løkken 300 meter lenger øst i byen. Det ble utlyst arkitektkonkurranse, og rådhus og brannvakt ble anlagt på hver sin side av en akse som gikk mellom kirken og Bybrua. Ny kirke ble tegnet av Ernst Robarth Dalin Norgrenn og oppført med H. Guttormsen og G. Keppler som ansvarlige for henholdsvis murerarbeider og trearbeider. Kirken ble innviet den 12. juli 1871.
Vi har å gjøre med en relativt stor treskipet langkirke i tegl som er en av våre mest beundrede nygotiske kirker, og plasseringen er monumental — i enden av nevnte akse, over en bred steintrapp. Orienteringen er omtrent fra sør-sørvest til nord-nordøst, altså med koret i sistnevnte retning. Antall sitteplasser oppgis i endel litteratur til 1 000, men det var nok før i tiden, for Kirkesøk opererer med 850. På begge sider av koret er det birom, hvorav det på vestsiden inneholder prestesakristi. Ved siden av dette er et rektangulært kapell, og det ble bygget et nytt sakristi mellom dette og kirken i 1971. Det er tårn ved inngangspartiet. Bygget er skildret mer detaljert til Norges kirker.
Interiør og inventar
Også interiør og inventar er skildret mer detaljert i nevnte verk, så vi kan nøye oss med en relativt rask gjennomgang. Det er gallerier langs øst- og vestveggen samt et orgelgalleri i sør som er noe høyere enn de andre galleriene. Dagens interiørfarger (utover upusset tegl) er satt av Arnstein Arneberg i 1954. Kirken har en lav korskranke. Koråpningen er naturligvis spissbuet, og korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Skip og kor har vinduer med glassmalerier. De i koret er tegnet av ukjent kunstner og utført av G.A. Larsen i 1907, mens vinduene i skipet er av forskjellige kunstnere: Oluf Wold Thorne, Hans Ødegaard og Magnhild Haavardsholm (sistnevnte fra 1931, utført av glassmester Finn Hansen, de andre fra 1914). Fire nisjer i koret har marmorstatuer utført av Antonio Frilli i Firenze, hvorav tre er kopier av renessanseskulpturer. Vi ser Johannes Døperen (etter Benedetto da Maiano), Peter og evangelistene Matteus (etter Ghiberti) og Markus (etter Donatello).
Bragernes kirke er ikke minst kjent for Norges mest kopierte altertavle. Adolph Tidemands bilde Oppstandelsen var enormt populært i sin tid og ble kopiert i rundt 70 andre kirker. I mange tilfeller er disse kopiene siden flyttet og erstattet med andre alterbilder, men man kan fortsatt støte på dette bildet mange steder. Og det er altså Bragernes som har originalen. Innskriften under bildet lyder: «Jeg er Opstandelsen og Livet.» (Joh 11, 25)
Prekestolen ble tegnet av arkitekten. Den er femkantet og nygotisk med spissbuer og firbladmotiver. Stolen har en baldakinformet himling. Døpefonten i marmor ble hugget av Christopher Borch i Roma i 1871. Den har form av en engel som bærer et stort skjell (kummen).
Kirkens orgelhistorie er skildret hos menigheten. I dag har Bragernes kirke to orgler fra Carsten Lund: Hovedorgelet er fra 1998 og kororgelet fra 2009.
Kirken er omgitt av en park, men selve kirkegården er litt lenger vest, ved krematoriet. Den kalles iblant Bragernes øvre kirkegård, til forskjell fra Bragernes nedre kirkegård, som ble anlagt som kolerakirkegård i 1853, men er gått ut av bruk.
Kilder og videre lesning:
Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 146–151
Bakgrunn
Trefoldighetskirken ved Hammersborg lå i sin tid i utkanten av byen, og var ment å avlaste Vår Frelsers kirke (domkirken) ved den store befolkningsveksten på 1800-tallet. Den er et resultat av landets første arkitektkonkurranse.
Denne særpregede, åttekantede kirken i upusset tegl er også et tidlig eksempel på nygotikk, tegnet av den fremragende arkitekten Alexis de Chateauneuf fra Hamburg (mer her). Chateauneuf hadde begynt på tegningene et par år før konkurransen etter å ha blitt kontaktet i den forbindelse. Han ble syk i løpet av byggeperioden, forlot landet i 1850 og døde i 1853 (samme år som koleraen herjet i Christiania). Byggeledelsen gikk over til hans elev Wilhelm von Hanno, som ellers har bl.a. en rekke andre kirker på samvittigheten.
Kirkebygg
Byggeprosessen varte helt til 1858, og i mellomtiden ble andre kirker som Vestre Aker fullført. Trefoldighetskirken har en slags kombinasjon av åttekantet form og korsform som gir en særegen romopplevelse, samtidig som kirkerommet har de klassiske gotiske kirkenes høyreisthet. Dette er nok en av de mest monumentale av våre nygotiske kirker (i Oslo og landet som helhet), men den er visstnok noe forenklet i forhold til de opprinnelige planene. Kirken hadde ved åpningen ca. 2000 plasser og i dag rundt 1200.
Interiør
Interiøret domineres av midtrommet med dets ribbehvelvede kuppel, omgitt av bueganger og gallerier. Detaljene på søylenes bladkapiteler er litt forskjellige for hver søyle, og det sies at von Hanno hugget flere av dem personlig.
Inventar
Inventaret er, som seg hør og bør, påkostet, og det ble utført av noen av landets fremste kunstnere. Den rikt utsmykkede altertavlen har et bilde av Adolph Tidemand som ble utført først i 1868. Det viser Jesu dåp, og bildet er blitt kopiert mange ganger til kirker over hele landet. (Kopien i Horten kirke kom faktisk på plass før originalen.) Altertavlen har også statuetter av Peter og Paulus utført av Olaf Glosimodt i 1867.
Prekestolen er fra 1858. Døpefonten, en englefigur i marmor som holder et skjellformet fat, er utført av billedhuggeren Julius Middelthun på 1860-tallet. Hovedorgelet ble bygget av Claus Jensen, muligens med fasade av Wilhelm von Hanno. Det ble modernisert til hundreårsjubileet, men sies å være i dårlig forfatning. Kororgelet (8 stemmer) ble bygget hos Venheim Orgelbyggeri i 1988. En lysekrone av Emanuel Vigeland kom til i 1923. Den er korsformet med en engel som holder Jesusbarnet i armene.
Bygningshistorie
Det er gjort en rekke endringer opp gjennom årene. I 1870 ble vegger og søyler kalkpusset til store protester fra von Hanno. Dette ble fjernet i forbindelse med kirkens 100-årsjubileum. Da fjernet man også et lag av asfalt, som var det opprinnelige gulvbelegget. Under dette var det et lag av tegl, som ble ansett for nedlslitt, fjernet og erstattet med teglfliser, som altså ikke er opprinnelige.
Det var i mange år taklekkasjer i kirken, som ble stengt i flere år da den ble ansett som rasfarlig. Etter omfattende restaurering fikk den også ny kobbertekking på taket, og gjenåpningen var i 1997. Det den gang så skinnende kobbertaket er etterhvert blitt matt, men per oktober 2009 er det bare lanternen på toppen som har den karakteristiske irrgrønne fargen.
Omorganisering
I februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Trefoldighet fra 1. september samme år skulle inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekket fem tidligere kirkesogn (også Domkirken, Gamle Aker, Markus og Lovisenberg). Senere er dette delt opp igjen, slik at Trefoldighetskirken nå er i Oslo domkirkes sogn. Ifølge NRK skal Trefoldighetskirken innenfor dette systemet få «en annen profil», hvilket muligens innebærer at domkirken blir den primære sognekirken.
Kilder og videre lesning:
Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 120–123
Bakgrunn, tidligere kirker
Moland kirke i Fyresdal går for å være sognets fjerde kirke. Den første skal ha stått på Røyk(j)enes på vestsiden av Fyresvatnet. Kirkestedet ble trolig flyttet i 1342 til prestegården Moland, som etterhvert har gitt navn til kirken. Kirkene var i gammel tid viet til Laurentius (Lavrans), men ellers ser det ikke ut til å være mye man vet om dem. Første kirke på nytt sted var en stavkirke. Ved sin bispevisitas i 1595 oppfordret Jens Nilssøn menigheten til å sette i stand og vedlikeholde kirken og prestegården. Kirken ble revet i 1665.
Neste kirke ble bygget i 1665 og revet i 1841. Dens utseende er kjent fra en tusjtegning utført av S.O. Wulff i 1829 etter en original av Linaae eller Linaas. Det var en tømret korskirke som av prokurator Jonas Lund ble beskrevet som «den smukkeste i Øvre Thelemarken». I denne kirken hang de portrettene av oldenburgerkongene (til og med Frederik V, se Lokalhistoriewiki) som fortsatt henger i dagens kirke, og det finnes et glassmaleri fra denne kirken på en gård i nærheten med en inskripsjon med navnet til presten H. Christen Hansen Morland. Videre finnes det i dagens kirke en bjelke fra gamlekirken med inskripsjonen «DENNE KIRCKE BLEF BYCKET ANNO CHRISTI 1665. J. H. S. » Kirken skal ha stått modell for en kirke bygget i Arendal i 1670.
Denne kirken ble skadet i en storm sommeren 1835 og ble siden ansett for å være farlig å bruke. Verst var det med tårnet, som måtte rives. I 1836 ble det besluttet å rive kirken og flytte kirkestedet, men det trakk i langdrag, og det ble ikke noe av flyttingen. Først i juni 1841 kom rivingen i gang. Pga. trange tider ble ikke ny kirke bygget før i 1843. Den ble oppført med utgangspunkt i en av Linstows typetegninger av Gunnar Tarjeisøn Klauvreid under tilsyn av byggmester Anders Syrtveit fra Evje (han som gjerne kalles «Anders kyrkjebyggar» for sine setesdalskirker). Biskopen innviet kirken den 2. juli det året.
Kirkebygg
Moland kirke er en korskirke i tre, men tverrarmene er ganske korte og brede, så proporsjonene er uvanlige. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst, og det er tårn ved inngangen i nordvest.
Interiør og inventar
Benkene ble restaurert i 1906 og kirkerommet malt og utsmykket i 1908, for så å bli restaurert på nytt i 1962, da rommet fikk dagens rosa farge og blå benker med gull. I forbindelse med sistnevnte restaurering ble altertavlen fra Heggland gamle kirke, som hadde vært på Brokke gård siden den kirken ble revet i 1845, satt inn i kirken. Tavlen har et nattverdsbilde i hovedfeltet og ble malt av Halvor Grool (eller Groll) i 1738. Den ble restaurert i forbindelse med flyttingen.
Prekestolen og døpefonten er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken. Kirkeklokken er fra Bochum fra 1872. Moland kirke overtok i 1908 et Claus Jensen-orgel fra 1874 som opprinnelig stod i Gjerpen kirke. Luftforsyningen (som tidligere hadde krevd belgtreder/belgtrøer) ble gjort elektrisk i 1946, og i 1978 ble orgelet sendt videre til Veum kirke. I Moland ble det da installert et 14 stemmers orgel fra Hammarberg ved Göteborg.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og det finnes en nyere kirkegård rundt 300 meter mot nordvest. Prestegården ligger altså like ved siden av kirkegården ved kirken. Mellom kirkegården og prestegården står et bygg som ser ut til å være bårehus. Noe nordvest for kirke og prestegård ligger klokkergården, under kollen Klokkarhamaren. Nede ved Fyresvatnet ligger Prestebryggja, og litt sør for kirken ligger Presteevja.
