Stikkord: kirke

kirke

Asak kirke

Asak kirke

Bakgrunn, Asak 1
Asak kirke er i dag i Halden kommune der den ligger nær gården Asak nedre, ikke langt fra Femsjøen og bare et par kilometer fra Tistedal kirke. I gamle dager var dette Berg kommune, og kirken var anneks til Berg kirke. Første kirke på stedet var muligens en stavkirke fra 1200-tallet. Den er omtalt i 1397, og på 1590-tallet står det ikke så bra til. Jens Nilssøn omtaler den et par ganger. I 1594 heter det: «End her foruden er it lidet capel heder Asack kircke, er en affeld trækircke liggendis i nordoust fra Bergs kircke 1 mil. Der giøris tienniste huer tredie Søndag.» I 1598 heter det: «…men en anden er ødelagt, kaldis Asacke, der vdi giøris ingen tieniste, men er ødelagt, oc renten ligger til hoffuid kircken.»

Asak 2 og 3
Ny trekirke ble oppført rundt 1630. En altertavle fra 1780 er i dag å finne på Folkemuseet (i kirkekunstutstillingen). Denne kirken ble i 1875 avløst av en trekirke i bindingsverk som ble tegnet av byggmester Nils Brynhildsen, fikk enkelte endringer av J.W. Nordan og ble oppført av Gulbrand Johnsen. Den brant allerede i 1891. Dagens teglkirke ble oppført i 1893 og innviet den 15. august.

Dagens kirke
Tegninger til Asak kirke ble levert av Nils Nilsson, men ikke godkjent av departementet, visstnok fordi man mente kirken ville bli for liten. Nye tegninger ble utarbeidet av Wilhelm Christian Suhrke, som også var byggmester ved oppføringen. Vi har å gjøre med en nygotisk langkirke i tegl (pusset både utvendig og innvendig). Den har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og har sakristi på nordsiden. Kirken hadde 480 sitteplasser til å begynne med, men i dag opereres det med 380. Kirken er siden pusset opp og gjort om på i 1950 (både utvendig — der de tidligere upussede veggene fikk mineralittpuss — og innvendig), 1972–73 (hvitmalt utvendig; dekoren på prekestolen og galleriveggen overmalt), 1993, 2000 og 2003. I 2000 ble benkene under orgelgalleriet i vest fjernet og erstattet med stoler og bord. Denne avdelingen kalles gjerne kirkestua.

Interiør
Både korbuen og vindusåpningene er spissbuet, hvilket ikke er så overraskende for en nygotisk kirke. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koret har tre smale vinduer i sørveggen. Vinduene i skipet fikk blyinnfatning i 1950. Noe av inventaret er fra 1700-tallet og ble reddet ut ved brannen i 1891.

Det har vært betydelige endringer i alterpartiet. Murene har hatt problemer med saltgjennomslag og feil maling, og de har flasset av. I 1924 malte Laura Schultz muren bak alteret med et bilde av Jesus i Getsemane, og taket fikk bilder av knelende engler. Alt dette ble fjernet ved oppussingen i 1950. Heller ikke da ble resultatet godt, og det gjaldt også etter restaureringen i 1972. I 2003 ble det til og med satt opp gipsplater mot veggene, og det sies at det har gått bra så langt.

Inventar
I 1893 fikk kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke, malt av Ove Christian Bærøe og plassert i en nygotisk ramme tegnet av Suhrke. Da Schultz malte på muren i 1924, ble tavlen gitt til malerens sønn, men det er ikke kjent hvor den er i dag. Dagens altertavle ble overtatt fra Oslo domkirke i 1950. Bildet var blitt malt av østerrikske Eduard von Steinle og signert i 1851, og ble innsatt i Domkirken ved Alexis de Chateauneufs ominnredning der. Det viser Jesus i Getsemane og en engel.

Prekestolen har sekskantet grunnform og bilder av de fire evangelistene malt av Laura Schultz. Ved oppussingen i 1973 ble bildene overmalt, før de ble restaurert til jubileet i 1993.

Døpefonten skal være fra rundt 1700, og midtpartiet sies å bestå av ryggvirvelen fra et hvalskjelett som ble funnet ved Tista i 1682. Dåpsfatet i fortinnet kobber er fra 1802 og har tre fisker som symboliserer treenigheten.

Orgelet kom ifølge orgelregisteret på plass i 1927 og er bygget av J.H. Jørgensen. Det avløste et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1903. Klokkene er på alder med kirken, støpt av O. Olsen & Søn. Tove Tandberg Krafft har laget en rekke kirketekstiler til Asak kirke.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står relativt langt nordøst på kirkegården, som ikke har noe gravkapell. Det gamle laftede bårehuset fra Tistedal kirke ble flyttet hit i 1928, men er siden revet. Det har versert forskjellige planer for gravkapell samt bårerom i kjelleren, men de er aldri blitt gjennomført. På 2000-tallet er det planer om ny driftsbygning. På kirkegården finnes blant annet en minnelund fra 2001 med avdelinger for dødfødte barn og barn som har dødd i ung alder. En kirkestue like ved siden av kirken ble åpnet 20. november 2011.

Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Aremark kirke

Aremark kirke

Bakgrunn
Dagens Aremark kirke er fra 1800-tallet, men det har vært kirke på stedet siden middelalderen. Vi befinner oss på østsiden av Aremarksjøen, altså virkelig i indre Østfold. Middelalderkirken var en langkirke av stein som var viet til Laurentius på Pauli omvendelsesdag (25. januar). Kirken hadde vesttårn, og koret i øst var rett avsluttet. Murene var pusset og kalket utvendig og innvendig. Kirkens og inventarets skjebne er skildret i Norges kirker. Denne kirken ble revet før dagens kirke ble oppført.

Aremark kirke ble tegnet av P.H. Holtermann i 1852, men det tok noen år før kirken faktisk ble oppført. I 1858 ble det gitt tillatelse til å rive gamlekirken for å oppføre ny kirke på samme tomt, idet Borgerstuen skulle brukes som interimskirke i anleggsperioden. Rivingen begynte rett over påske i 1860, og tomten var ryddet til juni. Ny kirke ble oppført av murmestrene Johnsen og Andersen og tømmermester Suhrke. Grunnmuren var ferdig i august 1860, og grunnstein ble nedlagt. Det meldes at det lokale teglverket hadde leveringsproblemer og mer teglstein måtte kjøpes inn, så det er vel tvilsomt om kirken stod under tak i 1860, men det er nå det årstallet som står å lese i vindfløyen. Innviet ble kirken den 6. november 1861.

Aremark kirke

Kirkebygg
Aremark kirke er en langkirke i tegl med vesttårn og polygonalt avsluttet kor. Sør for koret er et sakristi med sørvendt gavl. I tillegg til tårnets vestportal (med våpenhus i tårnfoten) er det en nordportal på skipet, der det også er tilføyd et lite våpenhus. Kirken har 400 sitteplasser. Den er pusset opp/rehabilitert blant annet i 1956, 1961, 1977, 1982, 1991, 1998, 2000, 2006 og 2010.

Teglmurene er upusset utvendig og pusset og malt innvendig. Det er orgelgalleri i vest, og galleriet går også langs halve veggen i nord og sør. (Opprinnelig gikk de helt frem til korskillet. De er siden forkortet i 1956 og 1961.) Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

Inventar
Noe av inventaret ble overført fra gamlekirken i 1861. Det gjelder døpefonten, en due fra prekestolen, en benkevange fra 1638, kalk og disk, alterstaker og lysekrone. For altertavlen har det skjedd endringer i løpet av kirkens levetid. Opprinnelig brukte man bare et hvitt kors på en svart treplate. Først i 1881 fikk kirken en regelrett altertavle. Den hadde et bilde av korsfestelsen som var malt av Ole Pedersen Nybo i kopi etter Eilif Peterssens alterbilde i Johanneskirken i Oslo. Dette bildet henger nå til venstre for korbuen. Til jubileet i 1961 fikk kirken en kalvariegruppe i gave av familien Hallesby til alteret, som er trukket noe ut fra korveggen. Gruppen er skåret av Anthon Røvik, og under korset står teksten «KRISTUS VÅR FRED» (jf. Ef 2,14). I korveggens vinduer er det glassmalerier av Borgar Hauglid.

Inn i kirken
Kirkerom
Alterparti
Tidligere alterbilde
Prekestol
Døpefont

Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne og har oppgang gjennom veggen. Stolen har åttekantet grunnflate og seks fag med speilfyllinger, hvorav ett mot veggen. Duen under himlingen (som antas å være skåret av Ole Nilsen Hoff i 1793) er altså overført fra gamlekirken. Ifølge «Norges kirker» (1959) står en klokkerbenk mot korets sørvegg.

Klebersteinsdøpefonten fra middelalderen er i romansk stil, og den er altså overført fra gamlekirken. Det finnes flere gamle lokale klebersteinsbrudd, så det er godt mulig at fonten er laget lokalt. Dåpsfatet i messing (som har vært forsølvet) er fra 1800-tallet, og kannen for dåpsvann er fra 1954.

Mot orgelgalleriet

Et orgelpositiv fra 1869 ble i 1896 avløst av et 8 stemmers Olsen & Jørgensen-orgel med nygotisk prospekt (ifølge jubileumsboken, mens «Norges kirker» opererer med et 6 stemmers orgel fra 1910). Dette orgelet krevde visstnok belgtreder, og det skal ikke ha fungert spesielt godt etter krigen. På 1970- og 1980-tallet var det kontakter med J.H. Jørgensen med tanke på nytt orgel, men ingenting kom ut av det, og firmaet gikk konkurs i 1982. Dagens orgel har 14 stemmer (2 manualer og pedal) og er bygget av tyske Heinz Wilbrand. Det ble innviet den 17. august 1986. Det gamle prospektet er beholdt, og orgelet står på vestgalleriet.

Én av kirkeklokkene ble støpt av Anders Riise i 1827 og den andre av O. Olsen & Søn i 1861. Det finnes også noe gammelt kirkesølv.

Kirken er omgitt av kirkegården, som strekker seg ned mot Aremarksjøen og har enkelte gamle gravminner. Det arbeides med bevaring av kulturhistorisk interessante monumenter. Gravsøk kan utføres her. Sør for kirken står et gravkapell som er oppført etter tegninger av Alf Fosby og ble innviet den 17. august 1929. Det har bårerom i kjelleren. Det later imidlertid til at begravelsesseremonier i disse dager finner sted i kirken. Et servicebygg ble tatt i bruk i 1989, og i 2009 ble det innviet et menighetshus nordvest for kirken.

Aremark kirke

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården er en minnebauta over eidsvollsmannen Ole Svendsen Illerød. Ved parkeringsplassen står et monument (avduket 1979) over Ole Hallesby, som var fra Aremark.

Arestad gamle prestegård fra 1700-tallet ligger like nord for kirken, på motsatt side av fylkesvei 21. Den forvaltes i dag av Aremark historielag. Aremark har en ny prestebolig som ble kjøpt i 1970-årene og satt i stand i 2008–09.

Annet
Aremark kirke feiret 150-årsjubileum i november 2011. I den forbindelse ble det utgitt en jubileumsbok. Aremark kirke er åpen kirke enkelte dager i uken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Utvik kirke

Utvik kirke

Bakgrunn
En rekke sogn i Stryn har svært likelydende kirkehistorie, og Utvik føyer seg pent inn i rekken. En stavkirke som trolig ble oppført på 1200-tallet, er første gang nevnt i 1306. Den ble avløst av en tømret korskirke på 1600-tallet, trolig i 1617. Så ble dagens kirke oppført på 1800-tallet, og den har overtatt noe av inventaret fra den forrige kirken.

Kirkebygg
Utvik kirke ble oppført etter en typetegning av H.D.F. Linstow og innviet den 29. november 1840. Det er en langkirke med vesttårn, men utseendet er blitt endret litt gjennom årene. I 1902 fikk kirken nytt kor og prestesakristi, galleri, dører og vindusåpninger ble utvidet og vinduene ble gjort spissbuet. Samtidig ble inventar skiftet ut. I 1968 var det en ny ombygging der det ble oppført et nytt og større kor med prestesakristi på sørsiden og dåpsventerom (med gang og toalett) på nordsiden. Den gamle altertavlen og prekestolen ble gjeninnsatt. Det ser ellers ut til at taksteinen er skiftet ut i løpet av de senere tiår. Kirken hadde opprinnelig 300 plasser; i dag sies den å ha 350.

Utvik kirke

Interiør
Innvendig er det orgelgalleri i vest. Koråpningen er tredelt med gotiske buer, og korets gulv er hevet to trinn over skipets gulv

Inventar
Altertavlen er et renessansearbeid fra 1617. Tavlen har både bilder (bl.a. korsfestelsen) og katekismeutdrag. Da tavlen ble skiftet ut, ble den først lagt på kirkeloftet og så sendt til Bergen (formodentlig Bergens museum) før den ble restaurert og gjeninnsatt i 1968. I 1902–68 hadde kirken en nygotisk altertavle med et bilde malt av Anders Orheim etter Anders Askevolds alterbilde i Askvoll kirke. (Dette er igjen formodentlig kopiert etter Otto Mengelberg, som har malt et lignende motiv til blant annet Grimstad kirke.) Bildet viser Jesus i bønn i Getsemane, og teksten lyder: «Min Sjæl er bedrøvet indtil Døden» (Matt 26, 38). Denne tavlen henger nå på skipets nordvegg der det tidligere var vindu (nå tildekket av sakristiutbygget).

Prekestolen er også fra 1617 og ble gjeninnsatt i 1968. Den har fem felt med bilder av Jesus og evangelistene. Den sekskantede døpefonten er fra 1902. Orgelet er fra Olsen & Jørgensen og ble tatt i bruk i 1914. De to kirkeklokkene er fra middelalderen. Det finnes også noe kirkesølv fra 1600-tallet.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som er midt i tettstedet Utvik og neppe har muligheter for utvidelse. Kirken brukes iblant til konserter. Like ved kirken stod det et tiendebod frem til midten av 1990-tallet. Denne var oppført i 1719 og var et sted der lokalbefolkningen kunne betale tienden i naturalia. Boden ble tatt ned ved gateregulering i Utvik sentrum, og det var meningen at den skulle settes opp igjen, uten at undertegnede har registrert at det har skjedd. Ved parkeringsplassen på sørsiden er et servicebygg.

Utvik kirke
Utvik kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Urnes stavkirke

Urnes stavkirke

Urnes går for å være vår eldste stavkirke, og likevel er det som er mest kjent ved den — dyreornamentene i den såkalte «Urnesstilen» — eldre enn den nåværende kirken. De stammer nemlig fra stedets forrige kirke, også den en stavkirke. Kirken har også mye annet å by på, og det er ikke uten grunn at den er en av Norges få oppføringer på Unescos verdensarvliste.

Vestfra
Kirkegårdsportal
Portalrest på nordsiden
På nordsiden

Kirken (som er viet til Andreas) antas å være oppført på 1130-tallet, og den nevnte dyreornamentikken antas å være fra rundt 1070–80. Vi finner den på nordveggen i form av en portal (som kan ha vært en vestportal) med bue og noen planker som muligens har inngått i en veggfrise. Det er også brukt andre bygningsdeler fra én eller flere tidligere kirker. Dette kommer til uttrykk i små forskjeller i profiler og utforming mellom bygningsdelene. Det finnes en video om de gjenbrukte delene.

Nordfra
Sørfra

Urnes stavkirke har hevet midtrom — også i koret. Kirken er ikke stor, men det litt dunkelt opplyste kirkerommet er rikt utsmykket, ikke minst i form av arkitektoniske detaljer og utskjæringer. Man ser tydelig at det er gjort inngrep i kirkerommet etter at kirken ble tatt i bruk: To midtromsstaver ved korskillet er kappet av — muligens for å få plass til et sidealter i middelalderen — og det er så satt opp et par skråstivere for å stabilisere bygget. En annen litt dramatisk endring ser vi på utgangsdøren, som er hengslet om etter brannen i Grue kirke i 1822. En nødvendig endring, men ikke så pent utført.

Detaljene i dette kan studeres i litteraturen. Her skal vi nøye oss med en rask gjennomgang av bygningshistorien og noe av inventaret. Både skip og kor er i stavverk. Kortilbygget er fra 1601, og det ble utsmykket i 1607. Skipets takrytter er fra 1704, og samme år fikk kirken galleri. Svalgangene er ikke opprinnelige, men en senere tilføyelse. Siden er det meste av dem fjernet igjen, og i dag er det svalgang bare på vestveggen. I 1720–22 ble det oppført et sakristi i forlengelsen av koret, men dette ble fjernet etter at Fortidsminneforeningen overtok kirken i 1880, i en restaurering ledet av Jens Zetlitz Monrad Kielland. Kirken ble restaurert i 1902–06, og i 1956–57 var det arkeologiske utgravninger under kirken. Det ser imidlertid til at fundamenteringsarbeidet ved den anledning ikke var det beste, og kirken ble etterhvert ganske skjev. Kirken ble jekket opp og fundamentert i 2009 og 2010, og ble gjenåpnet av Dronningen i september 2010.

Kirkerom med skråstivere
Kirkerom med skråstivere
Krusifiks over korbuen

I kirken finner vi både middelaldertreskurd og snekkerarbeider fra 1600-tallet samt malerarbeider fra forskjellige tider. Ikke minst er søylenes terningkapiteler med utskjæringer iøynefallende. På korveggene er Jesus og tolv disipler malt. To av disiplene på sørveggen forsvant da et vindu ble satt inn på 1700-tallet. Over korbuen er en kalvariegruppe der både Kristus og Maria bærer krone. Dette arbeidet skal være fra midten av 1100-tallet, men ble malt opp igjen rundt hundre år senere. Fra en annen kalvariegruppe stammer en johannesfigur i forgylt kobber (han holder i en bok). Denne antas å være laget i Limoges før 1250. Den var en stund deponert i De heibergske samlinger, men er tilbakeført til kirken. I Universitetsmuseet i Bergen finnes Urnesmadonnaen.

Kor
Prekestol
Døpefat

Altertavle, prekestol med himling og kirkebenker er fra 1600-tallet. Blant benkene er flere faste stoler for storfolk og gårdeiere. Korskillet er fra 1699–1701. Altertavlen ble gitt i gave av sognepresten i 1699 og har en kalvariegruppe i storfeltet. Prekestolen er fra 1693–95, og i koret står en skriftestol kalt Bispestolen, som er fra middelalderen. Kirken ser ikke ut til å ha en regelrett døpefont. Et dåpsfat fra 1640 er festet i et stativ, og ved siden av står en dåpsmugge fra 1920. Kirkeklokken er fra 1500-tallet. Det finnes en lysekrone fra 1100-tallet, to lysestaker fra Limoges fra 1200-tallet og nattverdsutstyr fra 1600-tallet. Mer kunne nevnes, men interesserte kan studere litteraturen.

Kalvariegruppe over korbuen
Terningkapitél
Korskille
Benkevange
Lysekrone

Kirken ligger omgitt av sin kirkegård litt over tettstedet Ornes, som teller noen og tyve sjeler. Man går forbi et bedehus på vei opp fra fergekaia. Kirkegården er fortsatt i bruk, men det er Solvorn kirke som er sognekirke.

Billettsalg
Billettsalg til stavkirken

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Undredal stavkirke

Undredal stavkirke

Bakgrunn
Norges minste bevarte stavkirke finner vi i Undredal i Aurland kommune. Den har beskjedne 40 sitteplasser, og det er ikke så mye som minner om stavkirke utenfra. Også innvendig skal man ha sett en stavkirke eller to for å skille gammelt fra nytt. Kirken er første gang nevnt i 1321. Én tradisjon (basert på en trolig misforstått innskrift) tidfester den til 1147, mens det ellers er vanlig å regne med andre halvdel av 1100-tallet. Merking av delene kan bety at kirken på et tidspunkt har vært tatt ned og enten rehabilitert eller flyttet. Kirken ble trolig oppført som gårdskirke og var viet til Nikolas.

Undredal stavkirke
Undredal stavkirke

Kirkebygg
Den opprinnelige delen er de østre ca. 2/3 av skipet, omtrent 4,8 m x 3,9 m. Her er hjørnestavene synlige. Det laftede koret antas å være fra 1600-tallet og avløste et tidligere kor i stavverk som var 2,3 meter bredt. Dagens kor har samme bredde som skipet, men er lavere. Det er spor etter svalganger som har gått rundt skipet i nord, vest og sør, men svalgangene skal ha blitt fjernet i 1684–86, og kirken fikk for første gang vinduer. Samtidig ble kirken forlenget vestover til å omslutte støpulen (klokketårnet), hvis hjørnestolper går ned i kirkerommet og avgrenser et område som er noe smalere enn resten av skipet. Denne delen var våpenhus før den ble integrert i skipet da kirken ble ytterligere forlenget og fikk nytt våpenhus opp mot (og i) veien i vest. Forlengelsene i vest er i bindingsverk. På slutten av 1600-tallet fikk kirken et smalt galleri, men det ble fjernet i 1862.

Undredal stavkirke

I 1844 ble det nesten vedtatt å flytte kirken til Nærøyfjorden, ifølge Stavkirke.info. Lorentz Dietrichson omtalte stavkirken som forsvunnet i 1892, og først i 1903 dukket den opp i stavkirkelitteraturen. I 1913 kjøpte Gert F. Heiberg kirken for å flytte den til De heibergske samlinger ved Kaupanger. En betingelse var imidlertid at det skulle skaffes penger til ny kirke først, og det skjedde aldri. I 1982 ble beløpet som hadde stått på sperret konto, utbetalt til sognerådet, som brukte dem til nytt orgel (harmonium). Kirken ble restaurert i 1962 og 1984, og i 2012 startet et arbeid med å jekke opp kirken, reparere råteskader og bedre fundamenteringen. Det er gjort begrenset med undersøkelser av kirken, men det er mulig mer blir gjort og publisert, kanskje hos Norsk institutt for kulturminneforskning.

Interiør og inventar
Det aller meste av inventar og utsmykning er fra etter reformasjonen. Blant middelalderrestene er en kirkeklokke som henger til pynt i skipets nordvestre hjørne, noe grafitti og seks (av opprinnelig tolv) utskårne innvielseskors. Vegger og tak er praktisk talt heldekket av malerarbeider utført på 1600-tallet. På veggene er det malt en brystning av draperier med blomsterranker lenger opp. Taket har sol, måne og stjerner samt basunengler og kjeruber. I våpenhuset, som også er illustrert, er planker byttet om. Det er mulig at dette stammer fra Vangen kirke, der brystningspanelet ble fjernet i 1860–61. Veggmaleriene var overmalt med flere lag, men ble avdekket av Ola Seter ved en restaurering i 1962.

Kirkerom
Mot utgangsdøren
Takhimling
Over korbuen

Først ganske sent fikk kirken altertavle. Et kors stod ved alteret til Ole Ohnstad (1861–1943) kom og malte alterbilde til kirken rundt 1900. Han malte faktisk to bilder, og det største av dem, som viser Jesus som vekker Lasarus til live igjen, ble brukt i altertavlen til 1962, da det ble flyttet til Aurland bedehus. Det ble så byttet ut med det minste bildet, som viser Jesus på korset. Også over korbuen er det et korsfestelsesbilde eller krusifiks.

Prekestolen bærer årstallet 1696 etter en reparasjon. Stilen er utpreget renessanse med søyler (med englehoder) og tre fag med fyllinger (under bueportaler) mot kirkerommet. Den påmalte skriften bekjentgjør at stolen ble bekostet av lensmannen og lensmannssønnen i Flåm.

Alterbilde
Prekestol
Dåpsfat og -kanne

På 1600-tallet hadde kirken dåpshus. Den opprinnelige døpefonten ble erstattet med et dåpsfat rundt 1680. Dette settes ned i en jerning som er festet til den forreste kirkebenken. Det finnes også en dåpskanne i kobberlegering.

En femarmet lysekrone har en kjerne av fem rådyrhoder skåret i tre, og øverst står en naken kvinnefigur som forestiller den allegoriske skikkelsen Fortuna, lykken. Det antas at det dreier seg om et sørtysk arbeid fra en gang rundt 1650–1750.
I koret står et harmonium bygget av nederlandske Gerrit C. Klop i 1991. I tårnet henger to klokker. Den ene er støpt av M.K. Skiøberg (Bergen) i 1824, den andre av Olsen Nauen i 1992.

Omgivelser
Terrenget rundt kirken er ganske kupert. Det har vært begravelser her, men de er overført til kirkegården på Aurlandsvangen, altså ved Vangen kirke.

Undredal stavkirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tønjum kirke

Tønjum kirke

Bakgrunn
Det har vært kirke på Tønjum i Lærdal siden 1200-tallet, da en stavkirke ble oppført omtrent på samme sted der dagens kirke står. Kirken skal ha lignet mye på Borgund stavkirke, men den blåste over ende den 12. januar 1823, ifølge en tavle fra 1837 i dagens kirke. (En rekke oppslag opererer med året 1824, muligens basert på Lorentz Dietrichson.) Portaler, deler av vegger mm. fra denne stavkirken er å finne på Universitetsmuseet i Bergen. Det skal også ha stått et par andre stavkirker i nabolaget, på Eri (ca. 2 km nord for Tønjum) og Rikheim (ca. 5 km øst for Tønjum).

Det tok noen år før ny kirke ble bygget, for sognepresten, Ludvig Daae, gikk inn for å bygge ny felles kirke for Tønjum og Hauge et sted imellom de daværende kirkestedene. Daae stod ganske steilt på sitt mot lokalbefolkningen, som ville ha ny kirke på Tønjum og kirkestedet for Hauge flyttet ned til Lærdalsøyri. Det skjedde lite før Daae døde 1831, men da ble det fortgang i sakene. Det ser ut til å råde usikkerhet om hvem som tegnet kirken, men den ble visstnok oppført av en mann ved navn Tøger fra Hatlo og innviet den 30. september 1832 av biskop Jacob Neumann.

Tønjum kirke som hvit
Tønjum kirke var tidligere hvit. Ukjent fotograf, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Kirkebygg
Tønjum kirke er en tømret langkirke, skjønt Fylkesarkivet omtaler den som korskirke med en noe kryptisk forklaring. Skipet er bredere på midten, og det som kan se ut som våpenhus i vest, er i realiteten en fortsettelse av skipet, mens det i øst er en del med kor og sakristier. Det er en åttekantet takrytter midt på skipet. Kirken har åpenbart skiftet farge flere ganger og det har vært strid om hvilken farge kirken skulle ha, som det fortelles hos Fylkesarkivet. Etter å ha blitt malt hvit i 1988 er kirken i dag brun med noe rødskjær. Antall sitteplasser er 175. Med det er Tønjum den minste sognekirken i det tidligere Lærdal prestegjeld, men den er likevel hovedkirken.

Interiør og inventar
Også interiørfargene har vært endret noe gjennom tidene, slik det skildes hos Fylkesarkivet. Det er galleri innenfor vestinngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et par trinn høyere enn skiepts gulv. Altertavlen ble malt av Anders Olsen (1846–1921) i 1885. Bildet viser Jesus i bønn i Getsemane og er malt i kopi etter Otto Mengelbergs alterbilde i Grimstad kirke. Teksten under bildet lyder: «VAK OG BED» (jf. Mark 14, 38) På alteret står dessuten to messinglysestaker fra 1675. Prekestolen og døpefonten er begge i tre og antas å være på alder med kirken. Det henger et gammelt dåpsfat i messing på veggen, mens nytt dåpsfat og dåpsmugge i sølv ble tatt i bruk på midten av 1970-tallet. Orgelet (på nordsiden i skipet) er fra 1991, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal, og de to kirkeklokkene er fra Olsen Nauen, fra 1989 og 1992. Dessuten oppbevares en middelalderklokke. Det som er nevnt her, er avbildet og omtalt mer detaljert i «Norges kirker».

I mars 2015 ble prekestolen fjernet for å frigi plass (og formodentlig fordi den er relativt lite brukt i kirken i dag sammenlignet med tidligere). Det ble det bråk av. Underskriftskampanje ble satt i gang i sognet, og i desember 2016 meldte NRK at prekestolen var kommet på plass igjen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Prestegården ligger et kort stykke nærmere Lærdalsøyri, ikke langt fra E16. Den er fredet.

Tønjum kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Totland kirke

Totland kirke

Bakgrunn
Totland var tidligere i Vågsøy kommune og sognet i sin tid til Rugsund på sørsiden av fjorden. Ved innvielsen ble kirken titulert som kapell i Rugsund sogn, før den fikk eget sogn i 1964 og ble overført fra Davik til Vågsøy prestegjeld i 1967. Siden ble sognene i Vågsøy slått sammen til ett, men ved kommunereformen i 2020 ble Totland-området overført til Stad kommune, mens resten av Vågsøy ble slått sammen med Flora til Kinn.

Arkitekt var først Lars Sølvberg, som ble dårlig før han fikk fullført tegningene. Disse ble da fullført av Jens Sølvberg. Kirken har visse likhetstrekk med Sør-Vågsøy kirke, som Lars Sølvberg tegnet få år tidligere, men er adskillig mindre. Kapellet, som det da var, ble innviet den 8. august 1912.

Kirkebygg
Totland kirke er en langkirke i tre med vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Antall sitteplasser er rundt 250. Innvendig er det orgelgalleri i vest. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koråpningen er spissbuet. Interiøret er ikke minst preget av Lars Kinsarviks dekorasjoner, som ble utført før arbeidene i Eid kirke.

Inventar
Kinsarvik har skåret rammen til altertavlen. Selve bildet er kopiert av en frk. F Howarth etter Joshua Reynolds’ bilde Den hellige familie i det britiske Nasjonalgalleriet (men originalen henger nå i Tate Gallery). Kinsarvik har ellers sørget for utskjæringer og rosemaling på prekestolen, korbuen og døpefonten, og særlig området rundt koret er ganske fargerikt. Orgelet på vestgalleriet er bygget av Vestre orgelfabrikk i 1954, og kirkeklokken er støpt ved Bochumer Verein.

Kirkegård
Kirken står relativt langt nord på kirkegården, og i sør står et bårehus fra 1971.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sør-Vågsøy kirke

Sør-Vågsøy kirke

Bakgrunn
I middelalderen sognet den sørlige delen av Vågsøy til Rugsund kirke. Da formannskapsdistriktene (kommunene) ble innført, tilhørte Vågsøy Selje, som rundt 1900 var fylkets folkerikeste kommune. Nord- og Sør-Vågsøy ble egne kommuner i 1910 og ble slått sammen i 1964. I 2020 ble Vågsøy slått sammen med Flora til Kinn kommune.

Kirkemessig ble Vågsøy skilt ut som eget sogn i 1900. Det var kirke på Raudeberg på Nord-Vågsøy, og det kom krav om egen kirke på Sør-Vågsøy og deling av sognet. Det siste skjedde i 1905. Kirken ble tegnet av Lars Sølvberg fra Utvik, og byggingen kom i gang i 1906. Den ble innviet den 5. september 1907.

Kirkebygg
Sør-Vågsøy kirke er en en langkirke i tre med vesttårn. Koret i øst er lavere og smalere og polygonalt avsluttet, med sakristier i nord og sør. Kirken ble omfattende restaurert i 1951–52 og fikk da glassmalerier i åtte store vinduer i skipets langvegger. De ble laget av Jørgen Skaare og viser scener fra Jesu liv. Et tilbygg på sørsiden nær inngangen er fra 2006 og inneholder møterom, garderobe og toalett. Kirken har 600 sitteplasser.

Interiør
Innvendig er kirken preget av en storslått nygotikk, med utskårne søyler med kapiteler som nesten bringer tankene hen på katedraler. Det er orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det sentrale inventaret er fra da kirken var ny, og med unntak av nevnte glassmalerier er lite egentlig endret.

Inventar
Alterbildet ble malt i 1907 av Sveinung Anondsen i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Prekestolen ble laget ved Sandnes høvleri og står på sørsiden av korbuen. Også døpefonten i tre er fra 1907, og det samme er nattverdsutstyret og kirkeklokken. Sistnevnte er tysk. Kirken har et 20 stemmers pipeorgel fra Marcussen fra 1989.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er rett vest for Måløybrua fra 1970. Faktisk står en av bærestolpene til broen på kirkegården, og en del av kjørebanen svinger seg også over kirkegården. I kirkegårdsmuren på oversiden av kirken er et minnesmerke fra 1957 over omkomne fiskere. I tillegg til kirkegården rundt kirken er det kirkegårder ved Holvik og Skavøypollen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stårheim kirke

Stårheim kirke

Bakgrunnn
Dagens kirke er den fjerde på Stårheim (gnr.  83), som har hatt kirke siden 1100-tallet. Den første var et huskapell for høvdingen. «Stofræims kirkiu» er omtalt i 1324, og i 1338 får vi høre at kirken er stukket i brann. Det blir da oppført en stavkirke som blir lagt under presten i Eid i 1341 og står til rundt 1600. Da blir den avløst av en tømmerkirke som står til den blir sterkt skadet i brann i 1859. Etter brannen går det visstnok tre år med harde forhandlinger før en ny kirke blir oppført.

Kirkebygg
Stårheim kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av byggmester Gjert Lien og innviet den 4. desember 1864. Det er en laftet langkirke med 340 sitteplasser per 2014, ifølge jubileumsboken. Den har rektangulært skip og smalere kor som er flankert av sakristier under samme tak, slik at bygningskroppen har jevn bredde (og med en gang helt i øst som forbinder kor med sakristier). I vest er det et våpenhus i to etasjer med takrytter. I det ytre minner kirken mye om Tyristrand kirke — også det en Grosch-kirke. Den har utvendig panel, men i motsetning til ved Tyristrand er laftetømmeret synlig inne i kirken.

Interiør og inventar
Interiørfargene er fra 1926. Det er orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og på hver side av “trappen” er et korskille i form av en lav balustrade. Alterringen er uvanlig stor i forhold til koret og opptar hele korets bredde. Øvre del av veggflatene bak koret og rundt sakristiene har et karakteristisk gitter som (ifølge Fylkesarkivet) kom på plass i 1960-årene, da kirken ble restaurert. Søyler i kirkerommmet bidrar til helhetsbildet.

Til å begynne med ble det brukt et enkelt trekors bak alteret, og først i 1903 fikk kirken altertavle. Den ble snekret av Hans Hanebrekke og har et bilde som ble malt av Anders Orheim i kopi etter Asta Nørregaards altertavle i Gjøvik kirke. Motivet kalles gjerne «Den trøstende Kristus», og teksten under bildet lyder: «Kom til meg alle som er mødde og tyngde, og eg vil gjeva dykker kvild.» (Matt 11, 28)

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra 1864. Dåpsfatet og dåpsmuggen er i tinn. Den kirkeklokken som brukes i dag, er fra 1903. Dessuten oppbevares en eldre klokke som ble gjenfunnet i 1901.

Kirken fikk sitt første orgel, egentlig et harmonium, i 1903. Dette ble avløst av et annet harmonium i 1925. Pipeorgel fikk kirken først i 1954 (ifølge jubileumsboken; orgelregisteret sier 1957). Dette orgelet ble bygget avOlsen & Jørgensen i 1916 for Svelvik kirke.

Kirkegård
Kirken er omgitt av kirkegården, og på den er en minnestein over salmedikteren Matias Orheim, som er begravet her. Nordvest for kirken står en bygning som ser ut til å være bårehus/servicebygg. Det er dessuten et kirkegårdsstykke på den andre siden av Stårheimselva, nordøst for kirken. Det ble vigslet i september 2002.

Stårheim kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Solvorn kirke

Solvorn kirke

Bakgrunn
Solvorn er et lite sted ved Lustrafjorden der mange turister tar ferge over til Ornes og besøker Urnes stavkirke. Solvorn som handelssted går tilbake til 1600-tallet, selv om det ikke fantes landevei før på 1800-tallet, og det er gjort gjenstandsfunn her fra 800-tallet. Kirkestedet går da også tilbake til middelalderen. En stavkirke ble omtalt på 1300-tallet og stod til rundt 1600, da en tømret kirke ble oppført. På 1880-tallet var denne dårlig, og vel også for liten, for Urnes stavkirke gikk ut av bruk som sognekirke, og sognet ble slått sammen med Solvorn. Solvorn fikk det som er den største av Luster kommunes tolv kirker. (Den gang var det i Hafslo kommune.) Mye av materialene i gamlekirken ble brukt i en låve som nå huser Galleri Walaker 300, der man blant annet kan beundre gjenstander fra kirken. Det skal også finnes rester etter kirken ved De heibergske samlinger og Bergens museum. Grunnmuren til gamlekirken kan fortsatt ses på stedet.

Solvorn gamle kirke
Gamlekirken etter en tegning av Martin Luther Storm. Kirken ble revet i 1883. Fra Jon Laberg: Hafslo: Bygd og ætter (Bergen, 1926).

Kirkebygg
Solvorn kirke ble tegnet av Waldemar Hansteen, oppført under byggmester Wulfsberg og innviet i juni 1883. Det er en laftet langkirke med 300 sitteplasser. Tårnet har en ganske karakteristisk form: Det skrår utover ned mot bakken, visstnok inspirert av støpulen ved Borgund stavkirke. Skipet er rektangulært, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. Orienteringen er omtrent fra sør til nord, altså med inngang i sør, og kirken er synlig fra omtrent overalt i bygda samt fra fjorden.

Solvorn kirke

Interiør og inventar
På alteret står fire messinglysestaker, hvorav to er fra 1600-tallet. Altertavlen er på alder med kirken og har et enkelt kors med en ramme rundt. I 1916 fikk kirken et nytt alterbilde hengt utenpå det gamle. Det er et korsfestelsesbilde malt av Helene Gundersen i kopi etter Eilif Peterssens altertavle i Johanneskirken i Oslo. Gundersen har malt det samme motivet til Eina kirke, og andre har laget kopier til Stavsjø kirke og Aremark kirke, mens Peterssens original antas å ha gått tapt i Tyskland under krigen. Dette bildet ble imidlertid flyttet ved hundreårsjubileet og henger nå på motsatt (vestre) side av koråpningen i forhold til prekestolen, som i likhet med døpefonten er på alder med kirken. Et dåpsfat i messing er fra 1643.

Orgelet på galleriet ved inngangen i sør er visstnok gammelt og kommer fra Hamburg, skjønt oppslaget i «Norges kirker» antyder at det dreier seg om et Husted-orgel fra 2001 tilpasset det gamle prospektet, uten at dette er omtalt på orgelbyggeriets nettsted. Solvorn kirke har to klokker, den ene fra 1200-tallet, den andre fra 1700-tallet. Begge ble reparert i 1937. I våpenhuset finnes en marmorplate som tidligere lå ved alterringen i gamlekirken som gravstein for futen Simen Nielsen (d. 1653). «Norges kirker» har en rekke interiørbilder og skildrer nåværende og tidligere kirke mer detaljert.

Kirkegård
Kirkegården strekker seg vestover fra kirken, og nord for kirken står et servicebygg. Kirkegården der gamlekirken stod, er på sørsiden av Gamlevegen, ikke langt sørvest for dagens kirke.

Solvorn kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden