Et nettsted om norske kirkebygg
Sel kirkelige fellesråd holder til i Storgata 21 på Otta. Her holder adminstrasjonen for kirkens virksomhet til, men det er også innredet et kirkerom som går under betegnelsen Bykirken eller Otta bykirke. I februar 2010 meldte lokalavisen GD at kirkerommet var tatt i bruk til vielse. Det sies at omfanget er begrenset: Stedet har bare plass til 40–50 gjester. Bykirken har en døpefont laget av Ivar Myrum. Huset ser ut til å være et tidligere bankbygg. Kirken brukes også til katolske messer.
Det vil kanskje overraske enkelte at en erkemodernist som Harald Hille også tegnet små fjellkirker med mer tradisjonelle former, i dette tilfellet ganske stavkirkeinspirert. Aurdal fjellkirke ligger noen kilometer opp i fjellsiden øst for Aurdal sentrum, langs en bomvei (myntpåslipp) med stedvis praktfull utsikt. Selve kirken ligger ved en sving i veien og er lett innhyllet i småbjerk og annen vegetasjon.
Byggmester for fjellkirken, som ble innviet den 20. juni 1966, var Lars Wiknes. Kirkebygget er kvadratisk med skrådde hjørner (altså åttekantet, men takutspringet demper dette inntrykket). Den er en enskipet langkirke murt i tegl ifølge Norges kirker og tydeligvis kledd med trepanel. Andre kilder hevder at det er furu i reisverket. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst med apsis i sørøst. (Hovedbildet er er tatt fra nordøst.) Tårnet er over inngangspartiet i nordvest, som dekker hele tårnfotens bredde. På toppen av pyramidetaket står et trekors med armer i fire himmelretninger, slik at korsformen synes uansett tilskuerens ståsted. Kirken har ca. 100 sitteplasser.
Arkitekten har tegnet både et alterkors i smijern (utført ved Orion Metallvare), prekestolen og døpefonten. Interiør og inventar er for øvrig beskrevet hos «Norges kirker», som også har et par inventarbilder (veggkors og prekestolsklede, begge laget av Torvald Moseid). «Norges kirker» beskriver også langt flere detaljer ved bygget enn det som er nevnt her. Kirken har harmonium fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og klokke fra Olsen Nauen.
Kirken drives av en stiftelse og ble pusset opp til jubileet i 1986. Det er ikke kirkegård her.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Randsfjord kirke ligger bare fire kilometer fra Jevnaker kirke, men nærmere sentrum, og begrunnelsen for å bygge den var nettopp ønsket om en sentrumsnær kirke. Tomt til kirke ble gitt av godseier E.G. Borch på Moe gård, og materialene kom fra Jevnaker allmenning. Det fortelles at inflasjon m.m. gjorde at det opprinnelige budsjettet ble dramatisk overskredet, men den ble likevel bygget for private midler. Man fikk tilbud om tegninger utført av Jacob Wilhelm Nordan for en kirke som lignet ganske mye på Hønefoss kirke, men avviste denne med begrunnelse i at det ville bli to nesten like kirker svært nær hverandre. I stedet ble det brukt tegninger utført av Hans Horn. Byggingen begynte i 1914, faktisk før formell tillatelse var gitt i form av kongelig resolusjon. Kirken (eller kapellet, som det opprinnelig ble kalt) ble innviet den 25. juni 1916.
Kirkebygg
Randsfjord kirke er en hvitmalt langkirke i bindingsverk som ifølge Kirkesøk har 340 sitteplasser. Kirken har takrytter ved inngangen i nordøst, og i sørvest er det et polygonalt avsluttet kor som er omgitt av små sakristier.
Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er en lav korskranke på hver side av midtgangen. Interiørfargene fra en oppussing i 1989–90 ble endret i 2019.
Altertavlen er malt av Axel Ender og viser kvinnene ved graven, et motiv han har malt flere ganger med små variasjoner i detaljene, blant annet i Kampen kirke og Molde kirke. Teksten under bildet lyder: «Han er opstanden. Han er ikke her.» (Mark 16, 6, jf. Luk 24, 6)
Prekestolen er malt av Ståle Kyllingstad, som også har laget et stort krusifiks flankert av to engler i gravkapellet. Også den åttekantede døpefonten i tre er på alder med kirken, og den fikk nye farger samtidig med interiøret ellers. Den har et dåpsfat av sølv fra 1957. Blyinnfattet glass i korets sidevinduer er kommet til etterhvert.
Et Olsen & Jørgensen-orgel ble i 1980 skiftet ut med et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det finnes to kirkeklokker fra det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser
På kirkegården står et gravkapell som også ble tegnet av Horn, og som ble innviet samtidig med kirken. Kapellet ble pusset opp på dugnad i 2000. Det brukes som visningsrom for pårørende ved begravelse. Gravsøk kan utføres her.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Tettstedet Raufoss, som nå er kommunesentrum i Vestre Toten, vokste seg stort fra midten av 1800-tallet av, først med Rødfos Tændstikfabrik, senere med Rødfos Patronfabrik, som etterhvert ble til Raufoss Ammunisjonsfabrikk for så å bli delt i én våpendel og én del for produksjon av bildeler. Kirkegård ble innviet i bakken vest for den gamle nedlagte ljåsmia den 5. februar 1897. Et års tid senere ble det oppført et lite gravkapell, like bak der kirken nå ligger. Det var på 6 x 8 meter og hadde et 12 meter høyt tårn. Det hadde ingen sitteplasser, og det sies at det så vidt var plass til at kisten og de nærmeste pårørende kunne være innendørs. Dørene stod åpne under begravelsene, og andre måtte stå utenfor. Det var neppe særlig behagelig om vinteren.
Da Aas kirke ble truffet av lynet og brant i 1915, ble det reist krav om egen kirke i Raufoss-området. Tidene var imidlertid vanskelige, og først i 1930 ble det nedsatt en kirkekomité. Kirken ble tegnet av Henry Bucher og godkjent av departementet i 1932. (Bucher tegnet for øvrig også Aas kirke og Kapp kirke, sistnevnte innviet samme år som Raufoss kirke.) Det tok imidlertid fire år til før kommunens finansieringsplan ble godkjent. Ansvarlig for byggingen var murmester Ingvar Dybdahl (som hadde med seg sønner og sønnesønner), grunnstein ble nedlagt den 16. oktober 1937, og kirken ble innviet den 11. juni 1939 av biskop Henrik Hille. Det gamle gravkapellet ble revet, og kommunen overtok driften av kirkegården.
Kirkebygg
Raufoss kirke er en langkirke i stein med ca. 450 sitteplasser. Orienteringen er omtrent fra nord til sør. Hovedinngangen er altså i nord og koret i sør. Domenico Erdmann var konsulent for utsmykningen og fargesettingen. Han laget utkast til glassmaleriet i korvinduet, dekorasjonen i korbuen og krusifiksgruppen på altertavlen.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Det har tønnehvelv, og dermed er koråpningen rundbuet. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Arkitekten, Henry Bucher, tegnet også altertavlen og prekestolen. Altertavlen ble utført av Olav Rudi og krusifiksgruppen av Anthon Røvik. Tavlen fremstiller den korsfestede Kristus flankert av Maria og Johannes. Prekestolen ble laget på snekkerverkstedet ved Raufoss Ammunisjonsfabrikk. Døpefonten, av Enevold Thømt, har en åttekantet kum på en sokkel (fot) og er fra 1927.
Annet inventar har kommet til etterhvert, ofte finansiert med gaver. Den store lysekronen er fra 1955 og to mindre fra 1972. Fire gyldenlærstoler i koret ble anskaffet i 1963. Orgelet er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble installert til 40-årsjubileet i 1979. Det er siden ombygget og omintonert av Brødrene Torkildsen i 2011. Kirketekstiler er ikke minst kommet til på 1970-tallet. I tillegg til Erdmanns glassmaleri i koret er det seks glassmalerier i selve kirkerommet. De er laget av Harald Borg i 1970. De to kirkeklokkene er fra 1916 og 1939.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården, som altså omgir kirken, omfatter ifølge Raufoss menighet 23,5 dekar og har plass til 1637 kistegraver. Den har siden fått avlastning i form av Bakkerud gravlund.
Kilder og videre lesning:
Reinli nye kirke (eller Reinli kapell) i Sør-Aurdal ble bygget som avlastning for Reinli stavkirke, blant annet fordi det var problematisk å varme opp stavkirken om vinteren. Kirken ble tegnet av Kolbjørn Sukke, oppført under byggmester Arne T. Langedrag og innviet den 26. mai 1965, etter at det var tatt i bruk allerede i 1964. Bygget er en langkirke i bindingsverk. Tømmeret kommer fra statens skoger, og lokalbefolkningen bidro med gaver og dugnadsarbeid. Kirken har rundt 150 plasser.
Kirken er orientert fra øst til vest, med inngang i øst og kor i vest. Selve kirken er i øverste etasje (første etasje), og det er en underetasje med menighetssal, bårerom og birom. Kirken har rektangulæret skip med smalere kor og sakristi på nordsiden av koret. Nær østinngangen er det en takrytter med pyramidetak, og ved inngangspartiet er det dåpsventerom på sørsiden og trappehus på nordsiden.
På alterveggen er det et stort relieff utført av Gunnar Rørhus i 1965. Den viser Jesus som velsigner de små barn. Rørhus står også bak prekestolen og døpefonten. Orgelet står på galleriet over inngangspartiet i øst og er fra 1964, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kirkeklokken er fra O. Olsen & Søn. Kirken har også et par vevde tepper.
Kirken ligger i skrått terreng som er terrassert for å gi plass til bygget, på motsatt side av en vei som går forbi Reinli stavkirke. Kirkegården ved Reinli stavkirke benyttes. Nordvest for kirken står en bauta til minne om kampene mot svenskene under Napoleonskrigene. Den ble reist i 1914.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Chr.H. Grosch har tegnet en rekke åttekantede kirker, men den i Rogne (innviet 1857) må være noe av det mest populære, for det ble tatt utgangspunkt i samme tegninger ved oppførelse av tre andre kirker: Begnadalen (1859, brant 1957), Nes i Ådal (1860) og Hval (1862). Disse skiller seg riktignok litt fra Rogne i detaljene.
I middelalderen hadde Rogne en stavkirke som trolig ble revet i forbindelse med byggingen av en tømret korskirke rundt 1780. Denne kirken ble for liten, og det lå ikke til rette for utvidelse av kirkegården. Det ble derfor søkt om tillatelse til å oppføre ny kirke på nytt sted, og tillatelse ble gitt i 1856. Den nye kirken ble bygget lenger sør.
Kirkebygg
Vi har altså å gjøre med en laftet, åttekantet kirke med ca. 200 sitteplasser. Kirken er senere restaurert og pusset opp til hundreårsjubileet under ledelse av O. Kvale fra Riksantikvaren. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst. Som andre lignende kirker har denne våpenhus i den ene (nordvestlige) enden og kor og sakristi i den andre samt takrytter. Kirken har innvendig og utvendig panel.
Inventar
Noe av inventaret er overtatt fra tidligere kirke(r), deriblant altertavlen, som ble omtalt som ny i 1783. Den har en rekke bilder malt i en naïv stil av Simen (Sima) Erlandsen Haug. I hovedfeltet nederst ser vi nattverden flankert av Lukas og Johannes. Over det ser vi Aron og Moses flankert av Matteus og Markus. I hovedfeltet øverst er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Det finnes også et alterkors fra ca. 1857 samt en altertavle fra 1907 med en usignert kopi av Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke. Ved 1957-restaureringen fikk det en enklere ramme og ble hengt på skipets østvegg.
Prekestolen er av 1600-tallstype, men skal ha blitt malt (trolig bare malt opp igjen) av den samme Haug rundt 1790. Den åttekantede, timeglassformede døpefonten antas å være fra 1790-årene, og det finnes også en annen døpefont. Orgelet er et mekanisk Jørgensen-orgel fra 1912 som ble ombygget til elektrisk bruk i 1972. Det ble restaurert av Henrik Brinck Hansen i 2010. Ifølge kirkeleksikonet er det bare én kirkeklokke.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et stakittgjerde, og det finnes et beskjedent portaloverbygg. Ved parkeringsplassen står et kombinert bårehus og servicebygg fra 1967 etter tegninger av M. Røe. Like nedi veien er en kirkestue fra 1998.
Forsvunnet kirke
«Norges kirker» omtaler også en forsvunnet kirke ved Stadal.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn
Det skal ha vært kirke på Røn siden middelalderen, men det er mulig det har vært sammenblanding med Fystro stavkirke (se «Norges kirker» om Røn kirke, mulig middelalderkirke på Røn og Fystro stavkirke), og at det kapellet som skal ha vært i Røn sogn, egentlig er Øde eller Øyjar stavkirke (jf. Norges kirker om den). Dagens kirke på Røn gårds grunn (gnr. 86) ble tatt i bruk i 1748 og innviet den 24. februar 1749. Den har ifølge Kirkesøk 120 sitteplasser.
Kirkebygg
Røn kirke er en laftet langkirke med rektangulært skip og smalere, rett avsluttet kor. Kirken har sakristi (fra 1920-tallet; egentlig delt i tre rom) i korets østlige forlengelse og våpenhus (muligens fra tidlig 1800-tall) vest for skipet. I vestenden av skipet er det orgelgalleri. Kirken er utvendig og innvendig kledd med stående panel. Ved byggingen skal det ha vært benyttet materialer fra både Fystro og Øde/Øye, og inntil 1863 stod en portalvange fra Fystro (eller Øde) med ranke- og dyreornamenter over inngangsdøren, men denne er nå i Universitetets oldsaksamling. Dagens vinduer skal stamme fra arbeider i 1860. Planer om nytt våpenhus ble utarbeidet i 1955, men aldri gjennomført. Takhjelmen har kirken trolig hatt så lenge den har stått, men det har vært skiftet hette, og «Norges kirker» avbildet i sin tid også en tidligere versjon.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, men ser ut til å være avskjermet i høyden. Det er korskille med dreide balustre, og kurgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Interiørfargene stammer fra 1963, etter forslag fra Finn Krafft. Altertavlen ble omtalt som ny i 1790 og skal etter tradisjonen ha vært snekret av Sjugurd Embrigtsson Åberg, som også kalles «Kvite-Sjugurd», og malt av Ola Hermundsen Berge. Døpefonten er i kleberstein, antageligvis fra Gudbrandsdalen fra siste halvdel av 1100-tallet. Den står på en fot som ble anskaffet ved restaureringen i 1963 og har et lokk som muligens er fra 1300-tallet. Den opprinnelige prekestolen er gitt til Øyjar kapell og ble i 1925 erstattet med en prekestol (datert til 1920 i kirkeleksikonet, som tilskriver den Knut Fauske). Orgelet er fra 1992, bygget av Henrik Brinck Hansen. Orgelhuset ble tegnet av Ole Øvergaard og Lars Backer, og stammer fra et eldre orgel, formodentlig det Olsen & Jørgensen-orgelet fra 1923 som er nevnt i Norsk orgelregister. Kirken har to klokker, den ene fra middelalderen, den andre fra 1823. «Norges kirker beskriver bygg, interiør og inventar mer detaljert.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som ble opparbeidet (eller satt i stand) i forbindelse med kirkebyggingen. Den ble utvidet i 1844 og 1918. Kirkegården er omgitt av hvitt stakittgjerde, og i vest er det et portoverbygg av en type som er relativt utbredt i Valdres. Utenfor kirkegården, på sørsiden, står det et kombinert bårehus (underetasje) og kirkestue (overetasje) oppført i 1986. Dette bygget avløste et tidligere servicebygg (fra ca. 1935), som altså ble revet.
Kilder og videre lesning:
Røysum kapell er en stabbursbygning fra 1920 som ble ombygget til kapell i 1980. Kapellet står på området til Røysumtunet Habiliteringssenter, utenfor Jaren i Gran kommune på Hadeland. Arkitekt oppgis i kirkeleksikonet til Ingvard Bjørndal / Hougen og Solem arkitektkontor, og vi må vel anta at dette gjelder ombyggingen til kapell. Antallet sitteplasser oppgis til 50–60, men det er muligens å ta litt hardt i.
Sverre Lysgaard har laget en altertavle til alterveggen med kors og forskjellige bibelmotiver samt et glassmaleri med malteserkorset. Prekestolen, eller snarere lesepulten, er av Lauritz Braathen, og det finnes et harmonium fra Vestre orgelfabrikk.
Kilder og videre lesning:
Bakgrunn, tidligere kirker
Skjåks hovedkirke har siden middelalderen stått på Nigard Skjåk eller Skjåk nedre (gnr. 21). Eldste kjente omtale («Ormr prestr a Skidakrum») er fra 1326. Vi antar på generelt grunnlag at det dreide seg om en stavkirke (som trekirker fra middelalderen jevnt over var), men nøyaktig utseende synes ukjent. I jubileumsboken fra 1952 står det: «Det er ingen som veit korleis fyrste kyrka i Skjåk var, korkje i storleik eller skapnad.» Rundt 1283 var det en annekskirke på Hove (jf. D.N. I:287, der det i 1343 vises til en seksti år gammel skikk med avgiftsbetaling), og på 1300-tallet nevnes også annekser på Bø, Gjeilo og Nes. Da biskop Sigurd var på visitas i 1419, stod kirken til forfall, og Sigurd bestemte at stavkirken på Andvord skulle flyttes til Skjåk og brukes som kirke der. Historien kompliseres riktignok noe av at Sigurds gavebrev av enkelte, f.eks. Jan Brendalsmo, dateres til 1429, mens Sigurd ifølge Norsk biografisk leksikon døde i 1419. Sigurds gavebrev bekreftes i 1437 (D.N. I:758 og 759), og det kan synes som om flyttingen av «Anduordz capelle» da var gjennomfør noen år tidligere.
Om Andvord-kapellet sier jubileumsboken: «Kapellkyrkja på Andvord var ei stavkyrkje utan tårn, men med ein takryttar som klukkhus. Ho var ei langskipa kyrkje med svalgangar rundt. Kapellkyrkja vart sett opp nokre få skritt nedanfor husa på Nigard Skjåk, og vart nytta som soknekyrkje til 1630.»
I 1631 ble det så oppført en ny sognekirke «av lafteverk med eit lite tårn som klukkhus». Den skal ha stått til rundt 1740. På 1600-tallet hadde Skjåk foruten hovedkirken annekskirken på Hove, mens de andre kapellkirkene nevnt ovenfor trolig var nedlagt rundt 1400. De to kirkene ble solgt til bygdefolket under det store kirkesalget i 1723. Begge var i dårlig stand, og det ble besluttet å rive dem og samle byggeinnsatsen om én felles kirke på Skjåk.
Dagens kirkebygg
Byggingen av Skjåk kirke ble innledet i 1748 under ledelse av den da 21-årige Ola Rasmussen Hole. Den laftede korskirken stod klar sommeren 1752 og ble vigslet den 17. september. På grunn av befolkningsøkning på 1700-tallet ble det snart satt opp et galleri bak alterpartiet. Kirken har i dag 270 sitteplasser (ifølge Kirkesøk). Det ble gjort endringer i 1783, 1868 og 1938. Orienteringen er nesten den vanlige fra vest mot øst (ørlite vest-nordvest mot øst-sørøst). I vest er et lite våpenhus med inngang fra sør, og i øst er det sakristi.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret er i østre korsarm. Inventaret er overveiende av Jakob Klukstad, som på den tiden bodde i Bøverdalen. Sammen med sin medhjelper Sylfest Skrinde laget han altertavle, prekestol og korskille og dessuten dører, vinduer og kirkestoler. De to gjorde også malerarbeid. Korskillet har dreide ballustre, og kongemonogrammet er for Frederik V.
Altertavlen her var Klukstads første. Krillskurden her er ikke like svulstig og dyp som i Lesja, men bidrar sammen med arkitektoniske elementer til å ramme inn de to bildene. Det fremgår ikke klart av undersøkt litteratur hvem som har malt bildene, men ifølge kirkeleksikonet er de satt inn i tavlen på et senere tidspunkt. Hovedbildet viser nattverden. Over dette fremstilles treenigheten i form av sjangerbildet nådestolen. Et bilde fra 1908 viser tavlen uten bilder og med et kors og en stjerne i deres sted. Det er også tydelig at tavlen har blitt overmalt. Slike endringer ble ofte gjort på siste halvdel av 1800-tallet, og tavlen er åpenbart restaurert siden.
Døpefonten er skåret av Lars Gjeilo i 1945 og har himling. Den avsløste ifølge jubileumsboken den kjegleformede/timeglassformede fonten som er avbildet her. Dåpsfatet skal være overført fra Hove-kirken og er datert 1715.
Det finnes en rekke andre bilder med bibelmotiver malt på overgangen mellom 1600- og 1700-tallet i kirken. Disse er fra de tidligere kirkene som ble revet, og nesten alle har givernes navn påmalt. Mange var etterhvert i dårlig stand, og flere ble lagt opp på kirkeloftet, men i 1905 ble de satt i stand igjen og hengt tilbake i kirkerommet. Et billedteppe henspiller ifølge kirkeleksikonet på 1 Kong 3, 16–28. Det skal også finnes andre kirketekstiler fra forskjellige tider samt noe gammelt kirkesølv.
Orgelet er fra 1982, fra Marcussen & Søn. Kirken har to klokker, hvorav den ene er fra Knud Christian Schmidt fra 1851. Et krusifiks er ikke gjort rede for i undersøkt litteratur.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg et stykke nedover mot Ottaelva. På kirkegården er flere klebersteingravminner fra 1700-tallet, hvorav ett som et lite hus. Ny kirkestue ble innviet i 2012. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om presteboligen, som er nord for Ottaelva.
Kilder og videre lesning:
Baptistmenigheten på Otta ble grunnlagt den 16. februar 1889. Den hadde da 19 medlemmer, men tallet steg til 95 i løpet av fem år.
I 1899 kjøpte menigheten ett mål tomt til bedehus på Otta. Bedehuset ble tatt i bruk i 1902, og tomten er siden delt. Bygget er en tømmerbygning som stod vest for Otta. Den ble påbygget en etasje som klargjøring for sin nye bruk. I tillegg ble underetasjen leid ut til butikkvirksomheter. Menigheten har rundt 50 medlemmer, ifølge et portrettintervju i lokalavisen GD i 2009, mens et oppslag i Vårt Land i 2016 opererer med 40 og en tidligere versjon av menighetens nettsted med 19. Ifølge Vårt Land-oppslaget var det behov for større lokaler, og i 2016 ble det så klart at baptistmenigheten overtok bedehuset Eben Eser på Otta. Dette ble for en stor del leid ut, ikke minst til den lokale frivillighetssentralen. Sistnevnte ser ut til å ha flyttet.
Det fremgår ikke av avisoppslaget hva som skjer med baptistenes tidligere kirkelokale, som ifølge kommunen har ca. 70 plasser mot ca. 100 på Eben Eser.
Kilder og videre lesning:
