Stikkord: kyrkje

Vangen kirke

Vangen kirke

Bakgrunn
Vangen kirke på Aurlandsvangen er Sogns største steinkirke med en samlet lengde på over 28 meter. Med dagens bebyggelse kan det kanskje være vanskelig å forestille seg, men kirken hadde strandtomt en gang i tiden, som naturlig var i en tid da det var vel så vanlig å ferdes til vanns som til lands. Kirken er i gotisk stil og er oppført på 1200-tallet, men kildene er litt uenige om akkurat når på 1200-tallet. Det ble imidlertid feiret 800-årsjubileum i 2002. Eldste skriftlige vitnesbyrd er ikke eldre enn fra 1498, og byggehistorien er ikke godt kjent. Kirken skal være oppført i to omganger med koret før skipet. Kringom påpeker slående likheter mellom sørportalen her og i Vangen kirke på Voss (ferdig 1277) samt bruk av tre vinduer i østveggen og andre likhetstrekk, og det er mulig at samme håndverkere arbeidet ved de to kirkene.

Vestfra

Kirkebygg
Kirken er enkel og stilren og oppført med kistemur, mens det er brukt kleberstein i hjørner og åpninger. Den er hvitkalket. Tre portaler (vestportal i skipet, sørportaler i skip og kor) samt fem vinduer (de tre østvinduene i koret samt vest- og nordvinduet i skipet) er opprinnelige, mens de store rundbuene sørvinduene er resultater av senere utvidelser. Portalene ble riktignok skadet ved omhengslingen etter brannen i Grue kirke. Et våpenhus av tre i vest ble revet i 1926, da kirken ble restaurert (under ledelse av Johan Lindstrøm og med Domenico Erdmann som ansvarlig for fargerestaurering, skjønt Norges kirker opererer delvis med 1928). Tidligere var kirken blitt restaurert i 1860–61.

Vestportal
Sørportal
Korportal

Interiør og inventar
Innvendig har kirken vestgalleri med oppgang på begge sider rett innenfor inngangen. Det har også vært gallerier langs skipets nord- og sørvegg. Kirkerommet er høyreist med hele 18 meter opp i gavlen, og korbuen er med sine ti meter blant de høyeste i landet. I den har det tidligere stått et lektorium med oppgang i muren, men denne trappen er nå gjenmurt. Øverst i korbuen henger et krusifiks fra 1920-tallet. Det har tidligere vært flat takhimling, men den ble fjernet ved restaureringen i 1926. Da kom et par kvadratiske vinduer på skipets østgavl til syne. De fungerer nå som lysåpninger. Tidligere var de for loftsvinduer å regne.

Mot koret
Mot koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Koret er svært stort og som sådan en typisk representant for Norges katolske tidsalder. Et annet minne fra katolsk tid er vievannskaret ved vestportalen, som faktisk er bevart. De nevnte østvinduene i koret fikk glassmalerier laget av Emanuel Vigeland i 1926, i likhet med skipets nord- og vestvindu.

Altertavle
Altertavle (1926) av Anton Lang. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Ifølge «Norges kirker» er alteret trolig fra restaureringen i 1926, mens Kunsthistorie.com sier at det er bevart fra middelalderen. Fylkesarkivetet omtaler et skinnbrev som er funnet i det gamle alteret og så har gått tapt i 1860-61, så det er mulig det er gjort noe med alteret. Uansett: Dagens altertavle er en 1900-tallsversjon av middelalderens alterskap og skal være fra 1926. Frem til da hadde et alterbilde malt av Christen Brun dekket til mye av korvinduene. Det henger nå på korets nordvegg, og motivet er Nedtagelsen fra korset, kopiert etter Rubens. Oppå alterskapet står utskårne skulpturer laget av Anton Lang.

Prekestolen i renesseansestil er fra tidlig på 1600-tallet og er plassert mot skipets østvegg inntil korbuen. Den har sekskantet grunnflate og fire fag med fyllinger med bueportaler. Stolen har vært malt om flere ganger og blitt restaurert, og den har vært flyttet rundt i kirkerommet. Oppgangen er fra restaureringen på 1920-tallet. Himlingen ble utført av Sjur Olsen i 1708–10.

Den opprinnelige klebersteinsdøpefonten er nå i Bergens museum. Den nåværende døpefonten er også i kleberstein og er fra 1928. Den er åttekantet og bærer (som i gamle dager) giverens navn (prost E.P. Juul). Fat og mugge ser ut til å være av messing. Tidligere har det også vært dåpshus (fra 1696–98).

Kirken har et par epitafier, hvorav det ene er ganske spesielt og fremstår som en appell om hevn fra enken etter kjøpmann Niels Michelsen fra Bergen. Han druknet i 1613 på en handelsreise og ble gravlagt ved kirken, men ifølge enken var det ikke snakk om en ulykke. Det henvises til salme 109, 17. vers.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet fra koret. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Orgelet er fra J.H. Jørgensen. Fasaden antas å være tegnet av Johan Lindstrøm og skulpturarbeid utført av Anton Lang. De to kirkeklokkene er avbildet i «Norges kirker», som også skildrer og avbilder mye annet inventar.

Kirkegård og omgivelser
Først på 1800-tallet ble det anlagt kirkegård på Aurlandsvangen (innviet av Johan Nordahl Brun i 1806). Det kan ha hengt sammen med at Rygg kirke (revet på 1500-tallet) var Aurlands hovedkirke før Vangen, som altså var annekskirke i sin tid. Kirken har ikke noe tårn, men klokkene henger i en støpul nordvest for kirken. Før 1928 skal de ha hengt vest i skipet. På kirkegården er en minnestein over Absalon Pederssøn Beyer og en minnestein over dem som var gravlagt under kirkegulvet i sin tid. I kirkegårdsmuren et stykke sørøst for kirken er et servicebygg som blant annet inneholder bårerom og toalett. Statkart (Norgeskart) har avmerket en klokkergård cirka halvannen kilometer nordøst for kirken. I den tidligere prestegården holder Sogn jord- og hagebruksskule til.

Støpul
Minnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vår Frue kirke (Trondheim)

Vår Frue kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Vår Frue kirke i Trondheim er ved siden av Nidarosdomen byens eneste gjenværende middelalderkirke — av opprinnelig rundt femten. Kirken antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet, men dateringen virker usikker, og den feiret offisielt 800-årsjubileum i 2007. Før jubileet hadde byen et spleiselag for å sette kirken i stand til festen. Den er et kjært innslag i bybildet i Trondheim, og den skiller seg fra mange kirker ved at den er en åpen kirke, takket være et prosjekt i samarbeid med Kirkens bymisjon og mange frivillige.

Bygningshistorie
Valgkirke

Vi har å gjøre med en langkirke i stein med vesttårn. Den het opprinnelig Mariakirken, men har siden 1400-tallet vært omtalt som Vår Frue kirke. Den har naturlig nok sett sin andel av branner, restaureringer og ombygginger. For eksempel ble kirken (i likhet med 90 % av byens bebyggelse) ødelagt i den store bybrannen i 1651, da bare murene stod tilbake. Likevel ble noe av inventaret reddet ut av påpasselige personer, og etterpå strømmet det inn gaver som gjorde at man kunne bygge opp igjen og innrede kirken. Dessverre brant kirken igjen i 1681 og 1708.

Vår Frue kirke av Schøning
Tårnet hadde flatt tak med utsiktsplattform før det fikk pyramidetak i slutten av 1770-årene. Her tegnet av Gerhard Schøning. Fra Wikimedia Commons.

Opprinnelig var kirken noe kortere: fra koret og omtrent til der orgelgalleriet begynner, men den ble utvidet vestover, noe årstallet 1686 inne i tårnhallen vitner om. Byggingen av dagens tårn startet i 1739 (et tall som står under kongemonogrammet på utsiden) og pågikk til 1742. Da hadde det flatt tak, men dette ble endret i 1779, et årstall vi finner på vindfløyen. Nidarosdomen skal ha hatt et lignende spir på samme tid. Kirken har våpenhus i nord og sør, omtrent midt på skipet. De store nygotiske vinduene med teglsteinsinnramming stammer fra en restaurering i 1880-årene, og kalkpussen ble fjernet i 1950-årene.

Mot koret
Mot orgelgalleriet

Interiør og inventar
Mye av det gamle barokk- og rokokkointeriøret ble fjernet ved restaureringen i 1880-årene, ledet av Christian Christie, som også arbeidet med restaureringen av Nidarosdomen. Dette omfattet blant annet mange forseggjorte veggstoler, galleri og prekestol, og det hele fikk et nygotisk preg. Senere er det gjort endringer i 1906, i 1950-årene og altså til jubileet. Prekestolen fra 1771 (med bekroning fra Domkirkens prekestol fra 1738) kom på plass igjen ved restaureringen i 1950-årene, etter at den en stund hadde vært brukt som lysthus i en privathage.

Altertavle
Brosteinsalter

Altertavlen her skal være Norges største. Den ble snekret av Heinrich Kühnemann til høyalteret i Nidarosdomen i 1744 og kom til Vår Frue i 1837, da stilen var gått noe av moten. Midtfeltet, som viser den korsfestede Kristus med Maria og Johannes, ble malt av Johan Nicolai Scavenius, mens treskurden ble skåret av svenske Jonas Granberg. Rundt tavlen er en rekke figurer: Moses og Aron og fire dyder (Fides, Pietas, Spes og Caritas).

Prekestol
Tårnrommet
Mot orgelgalleriet

Et praktfullt innslag i kirken er barokkorgelet — eller fasaden til det. Opprinnelig ble det etter diverse viderverdigheter installert et barokkorgel fra Johann Daniel Busch i 1771, finansiert (delvis?) med testamentariske gaver fra byens rike og berømte kjøpann Thomas Angell. I 1922 ble orgelet byttet ut med et nytt orgel fra firmaet W. Sauer, men fasaden er beholdt som dekor. Orgelbyggeren Christian Scheffler restaurerte orgelet til det store jubileet, og det sies nå å være som nytt. Døpefonten sies å være fra 1898 (men kirkeleksikonet hevder underlig nok at den er av tre), mens dåpsfatet skal være fra 1694. Kirken har fem kirkeklokker, og i tårnet er det et elektronisk klokkespill. Under orgelgalleriet har kirken et brosteinsalter (det ligger et brosteinskors foran det) av Bodvar Schjelderup. Mye mer kunne nevnes om inventar og annet. Interesserte henvises til den detaljerte skildringen i Wikipedia.

Kirkegård og omgivelser
Vår Frue kirke hadde en gang kirkegård. Forskjellige reguleringer gjorde at størrelsen varierte, men den ble etterhvert for liten for en sognekirke som omfattet over halvparten av byens befolkning. Fra 1820-tallet av fikk man bruke Domkirkegården. Siste begravelse ved Vår Frue skjedde på 1830-tallet, og i 1884 ble kirkegården nedlagt. I dag benyttes Tilfredshet kirkegård. Gravsøk i Trondheim kan gjøres her.

Sør for kirken står et stort minnesmerke over kjøpmann og legatstifter Hans Nissen med frue.

Søndre våpenhus
Minnesmerke

Annet
Trondheims to middelaldermenigheter er slått sammen. Søndagsgudstjenestene er i Nidarosdomen, mens denne åpne kirken er hverdagskirke.

Det ble utgitt to bøker i forbindelse med jubileet.

Trondheim byarkiv har en rekke historiske bilder fra området rundt kirken.

Vår Frue kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Trondheim metodistkirke

Trondheim metodistkirke
Trondheims metodistmenighet holder til i Krambugata 6, på sørsiden av Cicignons plass, som også kalles Lilletorvet.

Som byens første metodist regnes gjerne syersken Anna Rebekka Rønning, som bodde i Nedre Bakklandet. Hun meldte seg ut av statskirken og inn i metodistkirken i 1881, men døde allerede et halvt år etterpå. En metodistmenighet vokste imidlertid raskt frem i byens håndverkermiljø, og tidlig på 1880-tallet hadde de møter i Strandgaten 19 (nå Olav Trygvasons gate). I 1882 kjøpte menigheten grunnen i Krambugata 6. Et bolighus ombygget til kirke i 1895, fortelles det på menighetens nettsted, uten at det sies hvor/hvordan gudstjenester ble avholdt før den tid. Denne gammelkirken stod så til 1924, da den ble solgt og flyttet. Da hadde den vært for liten i mange år.

Den tidligere metodistkirken
Samemøtet 1917 i Metodistkirken

Dagens metodistkirke er tegnet av Claus Hjelte og oppført i armert betong. Kirken ble tatt i bruk 14. juni 1925, og det var innvielsesfestligheter fra den 18. til 22. samme måned.

Altertavlen er fra 1929. Den ble malt av Oskar Hokstad og Ole Teien og viser Jesus i bønn i Getsemane. Forbildet er et bilde av den amerikanske maleren Heinrich Hofmann, og motivet er brukt i flere alterbilder i Norge og i andre land.

Det fortelles ellers fra historien til byens mosaiske trossamfunn at Trondheims metodister tok vare på toraruller og viktige bøker og dokumenter for jødene under krigen og hjalp dem i hemmelighet med møterom. Trondheims jødiske miljø var for øvrig blant de hardest rammede målt i drepte medlemmer, og synagogen ble okkupert og ramponert av tyskerne.

Det står mer om menighetens og kirkebyggenes historie på menighetens nettsted.

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Titran kapell

Titran kapell

Bakgrunn
Titrans kirkehistorie er todelt. Det antas at det ble oppført en kirke her på 1400-tallet og anlagt kirkegård på samme tid. Kirken var i jevnlig bruk til 1772, med en siste gudstjeneste i 1774, men da var kirken så skrøpelig at dette skjedde under åpen himmel. Kirkegården skal ha vært i bruk til omkring 1930, da ny kirkegård ble anlagt ved Fehaugen litt lenger øst. (Det er skiltet til den fra fylkesvei 6460.) Man antar at det ble fylt på jord da kirkegården ble anlagt, og det er fylt på jord og sand ved senere anledninger. I dag advarer et oppslag om at all ferdsel på den gamle kirkegården skjer på eget ansvar, da man kan tråkke i et hull og skade seg. Ifølge lokalavisen er den gamle kirkegården fredet, og dette bekreftes av Riksantikvaren.

Titran kapell

Dagens kapellbygg
I 1873 oppførte byggmester Petter Snekker et åttekantet bedehus ved den gamle kirkegården. Det ble bygget etter modell av et kapell på Nordlandet i Kristiansund og sies å ha vært et av de første bedehusene på Frøya. I 1912 fikk det påbygget kor i vest og våpenhus med prestesakristi og dåpsventerom i øst. Bygget ble innviet som kapell den 4. desember 1912, og vi finner igjen dette årstallet på vindfløyen.

Interiør og inventar
Kirkerommet er møblert med stoler. Kapellet har en altertavle malt av Ragnvald Bjørlo etter Carl Blochs bilde Christus Consolator (med henvisning til Matt 11, 28). Tavlen er fra 1921. Prekestolen og døpefonten er fra 1912, i likhet med kirkeklokken. Kapellet fikk nytt orgel i 1990. Det ble feiret hundreårsjubileum for kapellet i 2012, og i den forbindelse ble kapellet malt inni.

Vindfløy
Minnesmerke over Titranulykken

Kirkegård og omgivelser
Utenfor kapellet står en bauta til minne om Titranulykken i 1899. Det ble oppført i 1949. Den gamle kirkegården (ikke lenger i bruk) ligger litt lenger øst. Nærmeste gravplass i bruk ligger altså ved Fehaugen.

Gammel gravplass
Ny gravplass

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Støren kirke

Støren kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Det har vært kirke på Støren siden middelalderen. I gamle dager stod imidlertid kirken på Prestteigen på den andre siden av Sokna, ved dens utløp i Gaula. Støren skal ha vært prestegårdens opprinnelige navn og har altså gitt navn til bygda.

Det første som slår en, er at den kirken som måtte ha stått på stedet da Gauldalsraset skjedde i 1345, etter all sannsynlighet må ha gått med enten i selve flommen eller i dragsuget da demningen brast. Og like etterpå kom Svartedauden. Dette ser imidlertid ikke ut til å ha satt skriftlige spor for Støren kirkes vedkommende. I Aslak Bolts jordebok (1432) omtaler imidlertid «prestin a staurene», og «Staauren k.» er omtalt i Olav Engelbrektssons jordebok (1533). Av Reformatsen (1589) fremgår det at Støren er prestegjeldets hovedkirke med Soknedal, Grinde og Foss som annekser.

Kirkestedet var problematisk med stadige elvebrudd, og da Gerhard Schøning besøkte stedet i 1775, stod kirken på sørsiden av Sokna, omtrent der dagens kirke står, ikke langt fra Skårvold. Han skildret tingenes tilstand: «Kirken har tilforn staaet paa den vestre eller nordre Siide af Elven, hvor Prestegaarden endnu staaer, men maatte fløttes, formedelst Elve-Brud, hvorved er skeet, at Elven nu løber, hvor Kirken tilforn stod. Nu staaer den paa den søndre Siide af Elven…» Deler av den gamle kirkegården skal for øvrig ha rast ut i 1801 og 1808.

Schøning skildret en tømret korskirke, og vi kjenner dens utseende fra en tegning Schøning laget av den. En bearbeidet versjon av denne henger i glass og ramme i dagens kirke. Schøning beskrev kirken som følger: «Størens Kirke er en anseelig stor Træebygning, og en Kors-Kirke, med et høit Spir, midt paa. Dens Chor, med den derover værende Hvælving er malet, og staaer paa dets Stole 1655.Ved den søndre Siide af Alteret, staaer en Tavle, over Stedets Prester, hvoraf sees, at den første efter Reformationen, var en Hr. Jon, fordum Monk, af Prædike-Brødrenes Orden, som og var her Prest, i de Catholske Tiider.»

Nevnte årstall 1655 (og et annet sted sier Schøning 1664) kan tas som en mulig indikasjon på kirkens byggeår. Men gjaldt dette på nåværende sted eller på det gamle kirkestedet? Derom strides man tilsynelatende. Riksantikvarens Jan Brendalsmo ser ut til å mene at det gjelder oppføringen på nåværende sted, mens lokalhistorikeren Hermann Aune mener at den ble oppført på nordsiden og flyttet til sørsiden først da prestegården ble flyttet til tryggere grunn (ved Basmoen på nordsiden) i 1730. Da hadde prestene en stund foretrukket å bo på Skårvold fordi prestegården lå så utrygt til og dessuten kastet lite av seg.

Etter kirkeauksjonen på 1720-tallet ble kirken i 1788 kjøpt av 16 bønder og kan med det anses å ha vært allmuens eller menighetens eiendom. (Først i 1886 til 1892 ble kommunalt eierskap formalisert.) I 1801 var kirken visstnok i akseptabel stand. Ved en befaring i 1815 skal den imidlertid ha vært så forfallen at den måtte rives.

Dagens kirke
Hvem tegnet så den kirken som står der i dag? Som for en rekke åttekantkirker får Svend Aspaas iblant æren, men dette bestrides av andre, deriblant forfatterne av jubileumsboken. Byggmester var Claus Larssønn Forsæth (skrivemåten varierer noe) fra Melhus. Klæbu kirke skal ha vært et forbilde, men byggmester Claus var visstnok ikke i nær slekt med eidsvollsmannen Lars Larsen Forsæth, som var ansvarlig for den. Gamlekirken ble revet i juni 1816. Så ble den nye kirken oppført. Den ble vigslet den 24. august 1817. Da var den ikke helt ferdig, for sognepresten konstaterte i september: «Almuen har opført en ny Kirke, den dog endnu mangler meget, inden den kan kaldes fuldkommen.»

Støren kirke er en laftet åttekantkirke. Den har en litt uttrukket åttekantform, og den har våpenhus og sakristi i hver sin ende med små tilbygg fra 1890-årene som bidrar til å gi kirken et slags langkirkepreg, selv om benkeplasseringen ikke er langkirkens. Alteret er mot vest, hvilket er oppsiktsvekkende for en såpass frittliggende kirke. Antallet sitteplasser anslås i jubileumsboken til 320, mens Kirkesøk sier 400. Man har trodd at kirken var rød opprinnelig, men undersøkelser viser at den først var hvit før den ble rødmalt, muligens i 1830-årene. Så ble den hvitmalt i 1873 og rødmalt igjen ved en restaurering i 1967–69 (ved Torgeir Suul og Ola Seter). Kirken fikk før øvrig montert en ny klokke i 1850, og i 1860-årene var man redd for at konstruksjonen ikke skulle tåle belastningen. De fire søylene i kirkerommet (og en rekke tverrbjelker og stag) er fra den gangen, og konstruksjonen er forsterket også senere.

Interiør og inventar
Kirken har innvendig fire søyler som bidrar til å bære et system av bjelker og avstivere. Stolpene er marmorert. Det går smale gallerier langs øst-, sør- og nordsiden. På alterveggen er et prekestolalter, laget av Ole Henriksen Schaarvold, Ole J. Hammeraas og I. Blegen som en videreutvikling av tilsvarende i Klæbu. Arkitektoniske elementer utgjør en vesentlig del av det dekorative, og alterbildet er relativt lite i den store sammenheng. Det viser en nattverdsscene malt av ukjente Jac Petersen i 1824, muligens etter et annet forbilde. Den prekestolen som faktisk brukes i dag, er en annen enn den som henger på veggen over alterbildet, og befinner seg til venstre for alterpartiet. Bak den henger et korsfestelsesbilde. Kirken har en egenartet døpefont med lokk. Både font og lokk er åttekantet og kjegleformet. Kirken har en kongestol med Karl Johans monogram. Karl Johan overnattet flere ganger på SSStøren på vei til og fra Trondheim, og han skjenket gaver til kirken. Orgelet (1960) er fra J.H. Jørgensen og har 16 stemmer. De to kirkeklokkene er fra 1796 (fra Arent Hedemark) og 1850.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og det står et bårehus ved parkeringsplassen i øst. Gården Skårvold (eller Skårvoll) er sørøst for kirken, og prestegården, som var i bruk til 1972, er ved Basmoen nord for Sokna, i dag skjult bak Størenhallen og et skoleanlegg.

Støren kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Soknedal kirke

Soknedal kirke

Bakgrunn, middelalderkirke(r)
Soknedal, Støren, Singsås og Budal kommuner ble slått sammen under navnet Midtre Gauldal i 1964. For det kirkelige fellesrådet har man imidlertid valgt navnet Støren etter kommunesenteret. Det sorterer under Gauldal prosti. Soknedal har hatt kirke siden middelalderen, og dagens kirke er muligens den fjerde (noen sier sjette). Av Reformatsen (1589) fremgår det at «Sognedall kircke» lå som anneks til Støren.

Kirkestedet har flyttet flere ganger i nærområdet. Det er ikke kjent nøyaktig hvor den første kirken stod. Lokal tradisjon vil imidlertid ha det til at en kirke stod på et jorde ca. 500 meter nord for dagens kirkested, på et sted kalt Korslykkja på grunnen til gården Hov (gnr. 63 i Soknedal = gnr. 134 i Midtre Gauldal). Områdets gårdshistorie er drøftet hos Jan Brendalsmo. «Hoffs k: j Sognedall» er omtalt i Olav Engelbrektssons jordebok (1533), men en bevart Mikael–figur er datert til 1200-tallet. Fra samme kirke er bevart et krusifiks. Begge skal være å finne på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Kirken fra 1651
Ny kirke på Presthus (gnr. 64 = 135), visstnok 120 meter sørvest for den forrige, ble innviet i 1651 på 3. søndag i advent. Dette skal ha vært en langkirke som var 7–8 meter bred og dobbelt så lang.

Gerhard Schøning reiste gjennom området i 1775, og skrev: «Ved Gaarden Hoff, som ligger på den søndre Kant af en temmelig stor og anselig Slette, staaer en Kirke, som er Annex til Støren […] Hoff Kirke er en temmelig stor Træbygning, forsynet med et anseeligt Spir, opsat omtrent Anno 1656. Paa Alteret staaer et Par gammeldags Malm-Lyse-Stager, tilliige mærkværdige deraf, at de staae paa Fødder, som forestille det Norske Vaaben. I Choret staaer St. Michaels Billede, stridende med Dragen, som alt har været poleret, forgyldt, men neder i Kirken staaer St. Mariæ, St. Olufs, og en anden Helgens Billeder, af smukt Arbeide, som have havt samme Forgyldning, og uden Tvil tilforn tient til Prydelse paa den gamle Alter-Tavle.»

Fra denne kirken er det bevart en barokk altertavle på Vitenskapsmuseet i Trondheim. Tre dører som ble solgt på auksjon da kirken ble revet, sies å være i privat eie i området (og er avbildet i jubileumsboken fra 2013). Dette gjelder også en planke med datering 1753, da kirken visstnok ble utvidet.

I 1861 var kirken ansett å være for liten, og den var i dårlig stand. Den 11. november ble det besluttet å bygge ny kirke. Kirkestedet ble flyttet rundt 450 meter mot sørøst til det nåværende stedet i høyden sør for Hov. Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt 22. søndag etter trefoldighet 1864. Kirken ble faktisk stående noen år etter nedleggelsen før den ble revet i 1872 og materialene solgt på auksjon. Enkelte ting ble overført til neste kirke: noen gamle malerier, storklokken, et par messinglysestaker; alt unntatt lysestakene gikk med i brann. Kirkegårdsmuren er visstnok fortsatt intakt, og det er satt opp en minnebauta omtrent der koret var. På kirkegården er bare ett gravmonument bevart: en gravplate etter Jens Sivertsen Hov (eller How), som hadde den siste tredjedelen av privat eierskap i kirken.

Kirken fra 1864
Byggmester Gustav Olsen fikk allerede i 1861 i oppdrag å utarbeide planer for ny kirke. I utgangspunktet hadde man tenkt å bygge den på den gamle kirkegården ved siden av gamlekirken, men stedet ble ansett som uegenet og planene endret, og kirken stod altså der dagens kirke står. Den ble vigslet den 1. november 1864. Dette var en laftet langkirke. Den hadde gallerier langs langveggene helt frem til koret, og korgulvet var et par trinn høyere enn skipets gulv. Den tredelte altertavlen var malt av Eilert Balle Lund. Storfeltet i midten hadde et himmelfartsbilde. Til venstre var et bilde av Moses med lovtavlene og til høyre Johannes på Patmos.

Den 18. januar 1932 bør det ut brann på gården Ertshus sør for kirken, og gnistene spredte seg til kirken. Lavt vanntrykk kombinert med sterk vind gjorde redningsarbeidet umulig, og kirken brant ned, inkludert inventaret.

Dagens kirke
Ny kirke ble tillatt oppført ved kgl.res. av 25. november 1932 etter tegninger av John Tverdahl , som fikk i oppdrag å tegne en kirke som var mest mulig lik den som brant. Grunnstein nedlagt den 28. august 1932, og torsdag den 28. september 1933 ble kirken vigslet.

Soknedal kirke av i dag er en laftet langkirke som ifølge Kirkesøk har 480 sitteplasser. Kirken har et vesttårn (litt sør for vest/øst-linjen) som er trukket litt inn i tårnet. Koret er rett avsluttet og har sakristi på sørsiden. Kirken har stående panel utvendig. Den ble malt på dugnad i 2008.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

Både altertavlen, prekestolen og døpefonten er fra 1933. Altertavlen er malt av Roar Matheson Bye. Kirkeleksikonet krediterer også Olaf Aasenhus og Olav Anshushaug, så vi må vel anta at de stod for snekring og treskjæring. Til tross for at oppdraget visstnok gikk ut på å gjenskape den tidligere tavlen, er de ikke helt like, men også her er himmelfarten illustrert i midtfeltet flankert av Moses og Johannes. Teksten under bildet lyder: «Denne Jesus, som er optagen fra eder til Himmelen, skal komme igjen paa samme Maade, som i have seet ham fare til Himmelen.» (Apg 1, 11) Matheson Bye krediteres også for prekestolen sammen med Anshushaug, Arne Sivertsen Gynnild og Nils Solem. De to kirkeklokkene (fra 1932) kommer fra O. Olsen & Søn.

Kirken fikk orgel (opus 33) fra Brødrene Torkildsen i 1933. Det kan se ut til at et nytt orgel (21/II + P) fra Heinz Wilbrand – Werkstätte für Orgelbau ble tatt i bruk i 2000. Beskrivelsen i jubileumsboken fra 2013 er imidlertid litt underlig, og det er rart at begivenheten ikke har satt spor etter seg på nettet, tilsynelatende heller ikke på fellesrådets nettsider.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står helt vest på kirkegården, som har blitt utvidet flere ganger så som i 1992 (mot nord), 2002 (mot øst) og 2018. Det er parkeringsplass sør for kirken, og på kirkegården øst for den står et bårehus fra 1963 (utvidet 1985 og 1991). Bårehuset ble pusset opp i 2012 og fikk da et veggteppe. Fra den tidligere kirkegården er det på Nordgarden Hov tatt vare på en gapestokk i form av en bautastein med hull. Den skal ha blitt brukt til å binde hester.

Landskapet i området er ganske kupert. Kirken står ganske langt oppe i skråningen øst for et søkk som E6 gikk gjennom før den ble lagt i tunnel under platået der kirken står. Fra kirken er det utsikt over mot tettstedets jernbanestasjon i skråningen vest for søkket. Den åpnet med Dovrebanen i 1921, men er nedlagt (og bygningene fredet).

Kilder:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Snillfjord kirke

Snillfjord kirke

Bakgrunn
Snillfjord (mellom Trondheim og Hitra) var en av Sør-Trøndelags minste kommuner målt i folketall med sine vestlandsfjorder. Området er tynt befolket, og deling av kommunen ble diskutert mange år før det ble gjennomført i 2020, idet området med det tidligere kommunesenteret Krokstadøra ble innlemmet i Orkland. Snillfjord var blitt utskilt fra Hemne i 1924 og hadde siden fått tildelt nye områder. Også kirkemessig er Snillfjord utskilt fra Hemne, med bakgrunn i lang vei til Hemne og Heim kirker.

Kirkebygg
Snillfjord kirke ble oppført fra 1898 (et årstall vi finner på vindfløyen) og innviet den 27. september 1899. Arkitekt var Ole Falck Ebbell, og byggmester var Ole og Johan Væge. Vi har å gjøre med en laftet langkirke med utvendig panel. Den har tårn i sørvest med våpenhus i tårnfoten, skipet er rektangulært, og koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Kirken har rundt 250 plasser, hvorav 25 på galleriet. Dåpssakristiet kom til i 1978, og kirken ble restaurert i 1989.

Interiør og inventar
Det er galleri innenfor inngangen. I motsatt ende åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Taket inne i kirken ble utsmykket av D. og J. Skibnes i 1956. Altertavlen er malt av Conrad Valeur i kopi etter altertavlen i Johanneskirken i Bergen. Prekestol, døpefont og brudestoler er laget av Johan Berg og Johan J. Berg. Et orgel fra 1930 ble i 1970 avløst av et nytt, begge fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble i 1981 utvidet med to stemmer til ni. Kirken har et piano fra 1984. Kirkeklokken ble støpt ved Baklandets Støberi & Mek. Verksted i 1899.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble tatt i bruk i 1880. Den ble senest utvidet i 1991. Det eldste bevarte gravminnet skal være fra 1884. I tidligere Snillfjord kommune finnes dessuten to hjelpekirkegårder: Ven (nå i Heim kommune) og Rottem (nå i Hitra kommune).

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sletta kirke

Sletta kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Sletta ligger noen kilometer nord for kommunesenteret Sistranda på Frøya. Kirkestedet går tilbake til 1700-tallet, da den kirken som tidligere hadde stått på Sula, ble flyttet hit. Kirken ble innviet etter nyoppførelsen den 4. september 1755 av biskop Frederik Nannestad etter at vedtaket om flytting var gjort så tidlig som i 1740. Den ble etter en stund ansett for å være for liten, og ny og større kirke tegnet av Henrik Nissen ble innviet på stedet den 30. september 1880 av biskop Andreas Grimelund. Denne kirken var med sine nærmere tusen sitteplasser en av landets største trekirker, men den brant ned til grunnen den 8. juni 1984 — visstnok i løpet av en time. Kirken skal i likhet med Hallaren kirke ha hatt en altertavle med korsfestelsesmotiv malt av Waldemar Wilberg. Kirken kalles Nord-Frøya kirke på enkelte kart, i motsetning til Hallaren kirke, som er på Sør-Frøya.

Slettas kirker
De to første kirkene rundt 1880–82, før den første ble revet. Fra NTNUs samling via Wikimedia Commons.

Dagens kirke
Etter brannen diskuterte man både kirketype og tomt for gjenoppføringen. Blant seks forslag til tomt var en ved siden av Herredshuset i Sistranda. Det gamle kirkestedet ble imidlertid beholdt, og ny kirke ble tegnet av Odd Østbye og innviet den 21. oktober 1990 av biskop Kristen Kyrre Bremer. Det er en moderne arbeidskirke. Selve kirkerommet er adskilt fra menighetssalen med skyvedører og kan utvides til 450 plasser ved behov.

Inventar
Som altertavle brukes et krusifiks av Johan Rokkones fra 1992 som er modellert på tidligere et tidligere Frøya-krusifiks i Vitenskapsmuseet. Prekestolen i betong og stein er utformet av arkitekten. Døpefonten, i tre, er fra 1881. Orgel og kirkeklokke er på alder med kirken. Orgelet har 20 stemmer og er bygget av Gunnar Fabricius Husted, mens kirkeklokken kommer fra Olsen Nauen.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård.

Sletta kirke
Kirkegård
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Singsås nye stavkirke

Singsås nye stavkirke
Foto: Nasjonalt pilegrimssenter/Digitalt fortalt, fra Digitalt museum

Den gamle stavkirken
Singsås i Midtre Gauldal har hatt kirke siden middelalderen og utgjorde i sin tid en egen kommune. Middelalderkirken var en stavkirke som ifølge arkitekten Christian Christie trolig var oppført på 1300-tallet. Kirken ble utvidet med nytt tømret skip i 1684–85, da tidligere skip og kor ble henholdsvis kor og sakristi. Kirken ble solgt på auksjon i 1723 og skiftet eier en rekke ganger før den kom på kommunens hender i 1880. I 1884 ble ny kirke oppført et par kilometer lenger sørvest, og den utvidede stavkirken ble revet. Kirkegården ble holdt i hevd.

Hjerleid stavkirke
Med midlertidig bølgeblikktak utenfor bygningsparken

Den nye stavkirken
Det har gjennom årene vært laget stavkirkekopier her og der. Den mest kopierte stavkirken i de senere år har nok vært Haltdalen stavkirke på Trøndelag folkemuseum på Sverresborg i Trondheim. Det finnes mer eller mindre tro kopier av den i Haltdalen, der den kom fra, og på Kolbrandstad i Hølonda, på Hindrem i Leksvik samt på Island. Og på den gamle kirkegården i Singsås står nå et stavkirkeaktig bygg som er inspirert av samme, skjønt det er noe enklere.

Utenfor bygningsparken
Utenfor bygningsparken
Dør
Takhvelving

Stavkirkekopien ble i hovedsak laget i løpet av en dag i månedsskiftet april/mai 2011 under Nordisk treseminar, arrangert av Hjerleid skole og håndverksenter. Begivenheten er dokumentert her. Etter dette ble kirkebygget stående utenfor Bygningshistorisk park en stund før det ble solgt og fraktet til Singsås.

Singsås historielag skriver mer om den gamle kirkegården og den nye stavkirken.

Singsås nye stavkirke
En innesnødd stavkirkekopi

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sandstad kirke

Sandstad kirke

Bakgrunn
På 1800-tallet ble Hitra kommune (som tidligere også hadde omfattet Frøya) delt opp i en prosess som gikk over flere trinn. Sandstad ble egen kommune i 1914, da den ble utskilt fra Fillan (for så å bli innlemmet i Hitra igjen i 1964). I samme periode foregikk også kirkebygging. Ifølge Arkivverket ble det ved kongelig resolusjon av 7. februar 1883 gitt tillatelse til å anlegge gravplass og ved kgl. res. av 10. juni 1887 til å oppføre kirkebygg for det som da var kapellsogn, men som ble eget sogn fra 1. januar 1890.

Kirkebygg
Kapellet ble oppført etter samme tegninger som Hallaren kirke (tegnet av Henrik Nissen) og innviet den 11. juli 1888 av biskop Nils Jacob Laache. Et par år senere fikk det kirketittel. Det er en laftet langkirke med 350 sitteplasser: rektangulært skip, lavere / smalere / kortere kor omgitt av sakristier og vesttårn.

Det var en større restaurering i 1954–55. Ved den anledning dekorerte Daniel Skipnes kirken innvendig. Senere er det meldt om omfattende råteskader i kirken. Dette omtales hos kirkelig fellesråd i 2006, og det er også snakk om å anlegge en rullestolrampe. Ved undertegnedes fotografering i mai 2011 var det imidlertid åpenbart at fasaden var sliten og trengte oppussing, så det er mulig planene ikke var gjennomført. Det var heller ingen rullestolrampe ved kirken. Dette inntrykket bekreftes av en anbudsinbydelse på nettet sommeren 2011. Senere er det meldt at utbedringsarbeider er i gang, og av kommunens årsrapport for 2012 fremgår det at arbeidene er fullført. 130-årsjubileum ble feiret i 2018.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.

Kirken fikk en altertavle i 1888 da den var ny, men dagens tavle ble laget av Oskar Hokstad til femtiårsjubileet i 1938 og fremstiller Kristi oppstandelse. Prekestol og døpefont er på alder med kirken. Orgelet er ifølge kirkeleksikonet av tysk fabrikat og fra 1920, og ifølge orgelregisteret dreier det seg om et seks stemmers Walcker-orgel. Ting tyder imidlertid på at det gamle orgelet er i dårlig stand, for i et dokument fra kirkelig fellesråd (siden tatt av nettet) om planperioden meldes det om årlige avsetninger til kjøp av nytt orgel. Videre forteller kirkeleksikonet og andre at den den ene av de to kirkeklokkene er fra 1888, men sprakk i 1945, for så å bli reparert. Den andre skal være fra 1988.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ble tatt i bruk i august 1883. I 1921 var den full, og ny kirkegård ble anlagt cirka en kilometer unna, der grunnen også er bedre egnet.

Sandstad kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden