Stikkord: kyrkje

Borre kirke

Borre kirke

Bakgrunn
Borre kirke er en steinkirke som antas å ha blitt oppført på 1100-tallet, skjønt det er grunn til å tro at den hadde en forgjenger — muligens i form av en trekirke. Det var i alle fall en viss befolkning på stedet selv i førkristen tid, og det må ha vært et hov i nærheten — og et behov for å overta funksjonene snarest mulig ved kristningen. En tradisjon vil ha det til at kirken ble bygget i Olav Kyrres regjeringstid (1067–1093), men man operer gjerne med begynnelsen av 1100-tallet. Kirken var viet til Olav den hellige og Nikolas (festdag: 30. august).

Borre kirke
Borre kirke
Borre kirke

Kirkebygg, bygningshistorie
Kirken har romansk stil, altså rundbuer. Den er en langkirke med rektangulært skip med takrytter omtrent på midten, rett avsluttet kor i øst og et sakristi som trolig er yngre, øst for koret igjen. Koret har utgang i sør, og i skipet er det en gjenmurt sørportal. Sistnevnte kan ha vært hovedinngang en gang, uten at man vet det sikkert. Kirken hadde opprinnelig ikke våpenhus, men fikk etterhvert et i tre. Det nåværende ble oppført i forbindelse med restaureringen i 1926–28 og ble finansiert av Sam Eyde. Kirken har, i likhet med mange middelalderkriker, ingen nordvinduer. Takrytteren er ikke opprinnelig. Tidligere hang klokkene i en støpul. Kirken tilhørte greven fra 1673 og ble i 1899 kjøpt av skipsreder Christoffer Hannevig, som ganske snart gav den videre til menigheten.

Som andre gamle kirker har Borre kirke gjennomgått en rekke endringer. Sin nåværende form har kirken fra en omfattende restaurering i 1926–28 etter planer av arkitektene Carl Buch og L.H. Ree. Domenico Erdmann var fargekonsulent for interiøret, og Sem trevarefabrikk laget mye av innredningen. Ved restaureringen ble trappene opp til galleriet flyttet ut i våpenhuset. Det er galleri i vest (med orgel) og langs nordveggen. Antall sitteplasser oppgis av Kirkesøk til 300.

Interiør og inventar
Det er galleri i vest (med orgel) og nord. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er litt høyere enn skipets gulv. Kirken har et steinalter med marmorplate som er noe av det eldste av dens inventar. Den overdådige, barokke altertavlen er skåret av Abel Schrøder d.y. i 1665, like etter at han skar altertavlen i Holmens kirke, som regnes som hans hovedverk. Hovedbildet viser korsfestelsen. Rundt dette er det andre bilder som viser Marias bebudelse, Jesu fødsel, Jesu dåp, sjelekamp i Getsemane, innstiftelsen av nattverden og oppstandelsen. Tavlen ble malt og forgylt i 1741 og overmalt i 1850-årene før den ble restaurert på 1920-tallet.

Prekestolen skal være eldre enn altertavlen og ble betegnet som brøstfeldig allerede i 1673. Kanskje er den fra 1500-tallet, fra like etter reformasjonen. Den ble med nød og neppe restaurert på 1920-tallet. I fyllingene er det utskårne kvinnefigurer som representerer håp, rettferdighet, tapperhet, visdom og kjærlighet. Sistnevnte er representert av en kvinne med bart bryst og barn på armen, og stod opprinnelig i midten, men ble ved restaureringen flyttet helt til høyre for ikke å støte noen. Nederst er et felt som viser Kristus med seiersfanen som frelser fortapte sjeler fra helvete.

Døpefonter og dåpspraksis har variert noe gjennom kirkens historie. Den eldste døpefonten var av stein og skal ha vært ganske medtatt på 1700-tallet. Deler av den ble funnet i kirkemuren i 1891 og 1934. Det som er igjen av fonten er ganske medtatt og oppbevares i Oldsaksamlingen sammen med det gamle dåpsfatet. Deretter hadde kirken en døpefont av tre (avbildet nedenfor), grå eller off-white med gullfargede forsiringer. Den er nå på Norsk folkemuseum. I grevens tid (bokstavelig talt) fikk kirken den dåpsengelen vi ser i dag. Den henger i en snor fra taket. Det var en mellomperiode (1893–1926) da dåpsengelen måtte vike for en granittdøpefont.

Borrekorset
Borrekorset, detalj
Døpefont fra Borre

Orgelhistorien kan leses ut av Norsk orgelregister. Kirkens første orgel ble innviet den 27. juli 1834. Det var et åtte stemmers Kjelsaas-orgl som skal ha blitt gitt i gave fra menighetem. Nytt orgel bygget av kirkesanger (klokker) Mørch i Slagen kom på plass i 1867. Det var laget av deler av orgelet i Mariakirken i Tønsberg, som ble revet på den tiden. Dette ble skiftet ut igjen i 1890 med et Hollenbach-orgel som ble ombygget av orgelbygger Niels Teigelkampff i forbindelse med restaureringen av kirken på 1920-tallet. Det ble i den forbindelse laget nytt prospekt. Dagens orgel er ifølge orgelregisteret bygget av Ernst Junker i 1986. Hos Grönlunds Orgelbygeri sies det imidlertid at de laget et orgel til Borre i 1999, men det er mulig det gjelder gravkapellet.

Kirken fikk glassmalerier utført av Sverre Pettersen ved restaureringen i 1927. Nærmest prekestolen ser vi seks scener fra Jesu liv, nærmest orgelgalleriet er det motiver fra Israels historie og i korveggen scener fra patriarkenes liv.

De to kirkeklokkene er fra 1807 og 1846. Den siste av disse skal være den første Ole Olsen støpte. I Oldsaksamlingen finner vi ellers det såkalte Borrekorset (avbildet over), men det henger også en kopi i kirken.

Kirkegård og omgivelser
Ikke overraskende for en kirke på denne alderen har kirkegården blitt utvidet en rekke ganger — her i retning prestegården, som ligger nordøst for kirken. På kirkegården står også et gravkapell fra 1950-årene, en driftsbygning fra 1974 og et mausoleum for Sam Eyde. Også Bernhard Folkestad er gravlagt her, og det er en rekke gamle gravminner for den som er interessert i slikt. Sør for veien kalt Steinbrygga er både et kirkegårdsområde og en park med et krigsminnesmerke. Menighetshuset ligger i Tveitenveien 18, nærmere sentrum.

Gravkapell
Mausoleum for Sam Eyde
Mausoleum for Sam Eyde

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Botne kirke

Botne kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Det skal være 22 middelalderkirker i Vestfold fylke, og én av dem er Botne kirke (Holmestrand kommune) fra 1100- eller 1200-tallet. Nøyaktig byggeår er ikke kjent, men kirken var viet til Nikolas på Ambrosi dag (4. april). Denne steinkirken bestod opprinnelig bare av skip og kor, trolig med få og små vinduer — og bare på sørsiden. Siden er kirken blitt påbygget og har nå et solid vesttårn (med våpenhus i tårnfoten) samt sakristi i forlengelsen av koret.

Kirken ble kongens eiendom ved reformasjonen og tilfalt grevskapet i 1673. En minnetavle vitner om en restaurering i 1687. I 1699 ble det bygget nytt våpenhus, og reparasjoner ble foretatt i 1713. Områdets kirker ble ikke solgt på auksjon i 1723 som andre kirker i landet, men i 1756 fikk greven tillatelse til å selge kirkene med inntekter og utgifter. Allmuen takket nei til tilbud om å kjøpe Botne kirke i 1764 og 1766. Den ble sagt å være i dårlig stand, men året etter ble den solgt til kjøpmann Ole Heegaard og sognepresten i Botne. Kirken skal så ha blitt satt i stand, men kjøpmannen mistet sin andel i kirken i en falitt i 1793. Kommunen overtok i 1859, men da var kirken i elendig forfatning.

Botne kirke
Botne kirke
Botne kirke

I 1865 ble det foretatt en større ombygging av kirken. Skipet ble forlenget mot øst i hele sin bredde med ca. 4 meter, og koret ble forlenget inn i sakristiet. Skipets nordvegg fikk større galleri, og det ble satt opp nytt galleri i vest. Taket ble senket, og det ble lagt flat himling (som ble fjernet i 1947). Steingulvet ble erstattet med plankegulv, og veggene fikk nytt lag med kalkpuss. Kirken hadde tidligere hatt 200 plasser, og dette ble utvidet til 230 i skipet og 70 på galleriene. I dag oppgir Kirkesøk antallet til 240. Kirken fikk det firkantede tårnet vi ser i dag, med våpenhus i tårnfoten. (Fra før hadde kirken en takrytter, som var blitt reparert flere ganger — f.eks. av Peder Jakobsøn, «Tårnbyggeren i Tønsberg», i 1617 — men den var blitt så dårlig at man fryktet at den ville rase sammen.) Vinduene ble til dels som i dag, men midt på skipets sørside fikk kirken en dør ble fjernet på 1940-tallet og erstattet med et vindu likt de andre.

Mot slutten av 1800-tallet ble kalkmalerier på nordveggen overmurt med kalkpuss. Døpefonten og prekestolen ble overmalt, for så å få denne malingen fjernet i 1911. Ved denne anledning ble sakristiet delt i to. Kirken ble restaurert i 1941–47 (noe forsinket pga. krigen), da bl.a overmaling og nordgalleri ble fjernet. Dermed ble f.eks. kalkmalerier fra 1400-tallet avdekket. Tak og kalkpuss ble fornyet. Dessuten ble et par helgenstatuer fra ca. 1300 som hadde vært oppbevart ved Oslo bispegård — av st. Hallvard og sta. Sunniva. Det antas at kirken hadde flere slike før reformasjonen.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Den rundbuede koråpningen er svært stor for en middelalderkirke og har formodentlig blitt utvidet. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Kalkmalerier på veggen (skildringer av helvete) ble avdekket i 1940-årene.
Altertavlen som brukes nå, er fra 1664, men ble staffert noe senere. (Den har imidlertid Frederik IIIs kongemonogram øverst, så det er grunn til å tro at det skjedde før 1670.) Tavlen har fire bilder og rike utskjæringer. De to nederste bildene ble malt på nytt i 1940-årene av Egil Weiglin. De forestiller Jesus med disiplene ved nattverden og Jesus med tornekrone foran Pilatus. Øverst ser vi Jesus på korset og den oppstandne Kristus. I 1865 ble den lagt på loftet og erstattet med et enkelt maleri av Gustav Adolph Lammers, og i 1940-årene ble den gamle altertavlen hentet frem igjen og restaurert.

Prekestolen i Vestfold-renessanse (i skipets sørøstre hjørne) er fra 1634. Den har fem fag med billedfelt. Helt til venstre finner vi Salvator Mundi (altså Kristus), som ellers gjerne forekommer i midtfeltet i slike sammenhenger. De fire andre bildene er av evangelistene. Prekestolen ble gitt til kirken av daværende sogneprest Mads Ibsøn og bygselfogd Christen Olufssøn Tranberg, skjønt disses bidrag skal kun ha gjeldt malerens betaling.

Døpefonten er fra 1648 og var en gave fra holmestrandkjøpmannen Hans Simensøn. Fonten er åttekantet og har bilder rundt det hele, hvorav det ene fremstiller Jesu dåp og de andre også er bibelmotiver (skjønt det ene motivet er vanskelig å tolke).

Sørvestvinduet har glassmaleri fra 1928 som viser inntoget i Jerusalem. Glassmaleriet ble kjøpt for gaver gitt til kirken. Klokkerstol og lesepult ble anskaffet i 1990-årene. Orgelet er bygget av Ernst Junker i 1981 og hadde 15 stemmer (senere utvidet til 17). Kirkeklokkene har trolig vært skiftet ut en rekke ganger. De to som er i tårnet nå, er fra 1793 og 1810 (Borgar Riise).

Altersølvet (deriblant en nattverdskalk fra 1685) ble stjålet ved et innbrudd i 1984. Sakene ser ikke ut til å ha kommet til rette, men ble året etter erstattet med nytt altersølv fra David Andersen. Det kan se ut til at man flyttet en Kristian III-bibel som var blitt gitt i gave til kirken i 1947, etter tyveri, uten at det i jubileumsheftet fremgår hvor.

Kirkegårdsport
Mot gravkapellet
Gravkapell og kirke

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården sør for kirken står et gravkapell som ble innviet i 1929 og utvidet med kor i 1940. Utenfor kirken står en bauta over eidsvollsmennene Hans Hein Nysom og Gullik Røed. Øst for parkeringsplassen i nord står et uthus. Prestegården ligger sør for kirken og er avbildet hos Opplysningsvesenets fond.

Det ble feiret 800-årsjubileum i 1996, og i den forbindelse ble det utgitt et jubileumshefte.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bugården kirke

Bugården kirke

Bakgrunn
Bugården menighet i Sandefjord ble utskilt fra Sandar i 1973 og hadde allerede før det fått avsatt tomt til kirkebygg. I 1975 ble det utlyst en arkitektkonkurranse som ble vunnet av Harald Hille. Bugården kirke ble innviet av biskopen den 14. desember 1980.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en arbeidskirke med 350 sitteplasser. Dette kan ifølge kirkeleksikonet utvides til 650 ved hjelp av tilstøtende menighetssal. Bygget har sammensatt form og inneholder rom for en lang rekke andre funksjoner. Det er et frittstående klokketårn (kampanile) ved siden av kirken.

Interiør og inventar
Kirkerommet, og særlig alterpartiet, ble oppgradert i 2020 etter planer av Helene Hov. Alterpartiet er mot et hjørne. Før endringen stod alteret (av japansk eik og formgitt av arkitekten) nede på kirkegulvet og med knefall foran. Også prekestolen og døpefonten var av eik.

Ved endringen ble det ble støpt et podium hevet et par trinn over resten av kirkegulvet. Det har også kommet til et nytt alter som ser ut til å være i samme materiale som podiet, men med en treplate på toppen. Istedenfor prekestolen ser det ut til at det brukes en lesepult. I menighetens endringsplaner er det også uttrykt ønske om ny døpefont i samme materiale som alterpartiet.

Det som kan regnes som altertavle — eller altersmykke, som menigheten selv kaller det — er fra 2003, laget av Georg Abelsnes. Det ser ut til å være laget av tre påmontert detaljer av andre materialer, deriblant det altseende øye. Smykket hang tidligere på veggen, men ser ut til å ha fått seg et gulvfeste. Ifølge kirkeleksikonet har kirken et krusifiks i tinn laget av Thorbjørn Danielsen av gamle orgelpiper. Det er ukjent for undertegnede hvor dette befinner seg, men det ble formodentlig brukt som altersmykke tidligere.

På veggen bak og til side for alteret er fem små glassmalerier laget av Hans Gerhard Sørensen. Kirken har ellers et 16 stemmers Gangfløt-orgel fra 1981, og det finnes også et flygel. De to klokkene er støpt av Olsen Nauen. Antependier og prekestolkleder er laget av Grethe Lein Lange.

Kirkegård
Det er ikke kirkegård på stedet. Sandefjords hovedgravplass er Orelund, øst for Sandar kirke.

Jubileum
Førtiårsjubileum skulle ha blitt feiret i 2020, men grunnet pandemien ble feiringen tonet ned.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eidsfoss kirke

Eidsfoss kirke

Bakgrunn
Det kommer neppe som noen overraskelse at det er en sammenheng mellom Eidsfoss Verk og Eidsfoss kirke. Riktignok ble jernstøperiet nedlagt flere tiår før kirken ble bygget, men det ble produsert jernbanevogner her i en årrekke etterpå. Grunn til kirken ble gitt av verket, som også stod for vel 2/3 av finansieringen, mens resten kom inn gjennom innsamling. Verket tok seg også av driftsutgiftene inntil kommunen og menigheten overtok i 1958.

Kirkebygg
Kirken ble tegnet av Holger Sinding-Larsen. Byggingen (under byggmester Andreas A. Kolstad) begynte i 1903, men den 30. november ble bygget ødelagt av brann. Kirken ble oppført på nytt for så å bli innviet den 20. juli 1904 av biskop A.Chr. Bang. Den er i bindingsverk og har tårn over krysset og rundt 200 plasser. Den omtales ofte som korskirke, og utenfra kan den se ut som en slik. Benkene er imidlertid ordnet som i en langkirke, og i endene av “korsarmene” er det sakristier med gallerier over (dåpssakristi i nordvest, prestesakristi i sørøst), så vi kan vel si at et er en langkirke som er litt bredere på midten. Orienteringen er fra sør-sørvest til nord-nordøst, og kirken har stående panel utvendig. Stilmessig er kirken langt unna det vi finner av nygotikk, sveitserstil og dragestil på slutten av 1800-tallet, og det spiller kanskje ikke all verdens rolle hva slags historistiske etiketter vi setter på den.

Interiør og inventar
Bortsett fra renheten er det inne i kirken påfallende at orgelet — eller orgelpipene — er integrert i veggen rundt alterbildet, og det er til og med et krusifiks foran pipene. Nåværende orgel er ifølge Norsk orgelregister fra 1964. Altertavlen har motiv fra Getsemane og er malt av Elna Schwartz (eller Särström), datteren til verkseier Paul Schwartz. På predellaen står følgende tekst: «Fader, ikke min vilje, men din vilje» (Luk 22, 42). På hver side av alteret er en døråpning som gjør det mulig å passere bak alteret. Det er dessuten gallerier på sidene i koret, trolig reservert for kirkens eiere, altså jernverkets eiere og topplederne ved verket. Prekestolen (til høyre for koråpningen) har åpenbare renessanseelementer. Det er også en enkel lesepult. Døpefonten (på motsatt side i koret) er skåret av Hans E. Bettum. Det er doriske søyler under galleriet ved inngangen. De to kirkeklokkene er fra O. Olsen & Søn og på alder med kirken.

Kirkegård
Det er kirkegård på sørøstsiden av kirken.

Eidsfoss kirke
Eidsfoss kirke
Eidsfoss kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eik kirke

Eik kirke
Eik (nord for Tønsberg sentrum) vokste frem som boligområde under og etter krigen. Planleggingen av Eik kirke skal ha startet på 1960-tallet, men det drøyde helt til 1988 før man kunne innvie denne arbeidskirken, nærmere bestemt den 16. oktober. Kirken er i mur og ble tegnet av Harald Hille, og hovedentreprenør ved byggingen var Ole J. Lyngås. Kirken har 300 sitteplasser og sorterer under Slagen sogn.

Alterpartiet utgjør et podium med knefall foran og på dne ene siden. Altertavlen, som er av laminert glass, ble laget av Per Odd Aarrestad og innviet den 3. mai 1991. Tittelen er «Guds lys i verden».

Prekestolen ser ut til å være murt. Ifølge kirkeleksikonet står arkitekten bak utformingen av døpefonten. Dåpsfatet er ifølge jubileumsheftet levert av Solberg Stål. På veggen bak den henger et prosesjonskors laget av Trygve Toften.

Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Ryde & Berg i 1991. De to kirkeklokkene (fra 1988) er fra Olsen Nauen. Agnes Dahl har laget antependium og messehagler. Flere detaljer er å finne i jubileumsheftet.

Som arbeidskirke/flerbrukskirke har Eik kirke en rekke forskjellige aktiviteter. Disse er omtalt påmenighetens nettsted. Ifølge turistkontoret er kirken åpen for publikum tirsdag til fredag kl. 10–12.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Fon kirke

Fon kirke

Bygningshitorie
Fon kirke er en middelalderkirke i stein, kanskje i sin tid bygget til avløsning for en trekirke, slik det var vanlig. Den ble oppført på 1100-tallet nær Fon-gårdene etter at det hadde vært en viss strid om plasseringen. Eldste skriftlige belegg er fra 1359, og det fremgår av biskop Eysteins jordebok at kirken var viet til erkeengelen Mikael. Den hadde festdag 23. mars (mens Mikael vanligvis feires den 29. september, på mikkelsmesse). Det er altså steindelen — skip og kor — som er (eller var) fra middelalderen. Kirken er bygget med kistemur, slik det var ganske vanlig. Dørene i skipets sørvegg og korets østvegg er blitt murt igjen, og kirken har gjennom årene fått flere og større lysåpninger. Dagens vesttårn i tre er fra 1839 og sakristiet på nordsiden av koret (også i tre) fra 1916 (arkitekt: Carl Berner; sakristiet har to rom som tidligere var adskilt med dobbeltdør). Kirken har i dag 130 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Fon kirke
Fon kirke
Fon kirke

Det kan se ut til at det gikk nedover med kirken i lang tid etter Svartedauden. Det rapporteres om vedlikeholdsbehov. Som andre kirker i området kom Fon kirke i grevens eie i 1673. Bare fem år senere ble den beskrevet som falleferdig. Så i 1688 kom det som gjerne beskrives som kirkens gjenoppbygging, og som er minnet med en minentavle i våpenhuset. Etter dette kan det se ut til at det igjen var noe forfall også under grevens eie. I 1768 solgte den gjeldstyngede greven kirken til bøndene i området. En rekke reparasjoner måtte til på 1800-tallet. Blant annet var det en større restaurering i 1872 ledet av Gulbrand Johnsen, som vi kjenner som byggmester for en rekke kirker på Romerike. Dette gjaldt både eksteriør og interiør. Sistnevnte hadde det utseendet det da fikk, til kirken ble restaurert igjen i 1940–41 og fikk dagens interiør. Det skal i stor grad ha vært et barn av sin tid, altså nygotisk. I 1903 ble for øvrig kirken overdratt til menigheten.

Interiør og inventar
Koråpningen var opprinnelig mindre enn i dag. Altertavlen står innerst i det litt dype koret. Den er opprinnelig i jarlsbergrenessanse fra 1633. I det store midtfeltet har den et bilde av korsfestelsen med Maria og Johannes (altså en kalvariegruppe). Dette er omgitt av tolv rektangulære bilder som viser apostlene. Det har vært gjort om på tavlen flere ganger, og den ble restaurert i 1940 av Ulrik Hendriksen. Det opprinnelige midtbildet ble muligens overmalt med et rokokkobilde for så å bli ødelagt ved en restaurering i 1873 og erstattet med et bilde malt av grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1841–1922). Dette henger nå et annet sted i kirken etter at midtfeltet fikk et nytt maleri i 1940. Apostelbildene skal være fra 1700-tallet og sies å dekke over bemalingen fra 1633 av apostlenes navn i gull samt bibelord. Over bildene er et trekantet gavlfelt med et monogram som til tider har vært oppfattet som for stort og dominerende for så å bli gjort om på.

Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne) er fra 1603 og ble restaurert i 1940–41 (også av Ulrik Hendriksen). Stolen har fire buefelt der evagelistene er avbildet med sine attributter, muligens malt i 1688. Ved korets sørvegg er en klokkerstol.

Døpefonten består av fire deler. Den tredelte søylen er av gotlandsk kalkstein og dateres til 1200-tallet. Overdelen (også av kalkstein) er fra 1714. Dåpsfatet i messing er også fra 1714. En periode før 1714 brukte man en trefont etter at øvre del av den gamle fonten var blitt ødelagt.

Kirken har hatt flere orgler. Et orgel fra 1952 fungerte ikke tilfredsstillende. Det sies at orgelet stod på kirkeloftet, og at lyden kom til kirkerommet gjennom en åpning i taket. Dessuten var materialkvaliteten ikke god, slik vi har sett i en rekke orgler fra tidlig etterkrigstid. Dagens orgel på vestgalleriet har ni stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble innviet i april 1986.

Begge kirkeklokkene er støpt hos det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen i Sem ved Tønsberg, den eldste og største i 1849, den minste i 1911.

Benkevangene ble endret under krigen etter tegninger av Ragnar Nilsen, som også tegnet fire brudestoler, som kom på plass i 1943. Skikken med at kvinner og menn satt på hver sin side av midtgangen, holdt seg her helt til midten av 1900-tallet.

Kirkegårdsport
Bårehus
Fra kirkegården

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av steinmur (tørrmur). Et bårehus finansiert av bygdefolket stod ferdig i 1971. På kirkegården er en stein med minnetavle over døde under krigen (av samme type som ved prestegjeldets øvrige kirker). Gravsøk kan gjøres her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hedrum kirke

Hedrum kirke

Bakgrunn
Hedrum var et relativt viktig sted i middelalderen og hadde en av de seks fylkeskirkene i Viken. Kommunen ble innlemmet i storkommunen Larvik i 1988. Dagens kirke er fra middelalderen, men hadde en forgjenger i form av en trekirke, trolig på 1000-tallet. Den steinkirken vi ser, antas å være oppført på første halvdel av 1100-tallet og var viet til erkeengelen Mikael. Det ble feiret 950-årsjubileum i 2010, basert på trekirkens antatte alder.

Hedrum kirke
Hedrum kirke
Hedrum kirke

Kirkebygg
Hedrum kirke er en langkirke som ifølge Kirkesøk har 300 sitteplasser, mens fellesrådet (på en side som siden er tatt av nettet) fastslår at det i henhold til brannforskriftene er 218. Andre steder sier 260. Kirken hadde opprinnelig skip og kor, og koret fikk etter relativt kort tid apsis i øst. Skipet ble forlenget med fire meter vestover i 1666, og kirken fikk tårn i tre i 1859. Det er sakristi fra 1920-årene på nordsiden av koret. Tidligere hadde det vært sakristi ved sørportalen. På 20-tallet ble dessuten den hvite pussen fjernet, slik at steinene i veggene kom til syne. Alle vinduer unntatt korapsidens østvindu er etterreformatoriske. Skipets nordvegg er vindusløs. All bearbeidet stein er granitt, og vi legger særlig merke til sørportalene i skip og kor. Sistnevnte er spesielt forseggjort og har på vestre vange to kjente motiver fra slike portaler: skjeggtrekkeren og tungerekkeren.

Skipets sørportal
Korets sørportal
Tungerekker på korportalen
Skjeggtrekker på korportalen

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest. Koråpningen i øst er rundbuet, og korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Som en rekke andre steder kunne storfolk begraves under kirken. Her er vitnesbyrdene om dette klarere enn vi er vant til, for disse gravhellene opptar mye av midtgangen i kirken, og det er murte gravkjellere under kirkegulvet. (Det finnes mange bilder av slikt på Wikimedia Commons.)

Interiøret er flott, men utover en mariafigur og en kalvariegruppe fra 1300-tallet (som ble overmalt på 1600-tallet) er det ikke mye middelalderinventar igjen, noe som kan skyldes at kirken fikk finansiert nytt og flott inventar når det føltes behov for det. Ved Hedrum er det særlig Jernskjeggene på Fritzøe som har vært mesener.

Altertavlen i bruskbarokk er fra 1664, og det er vel enighet om at treskjærerarbeidet holder høyere klasse enn maleriene, som viser nattverden og oppstandelsen. Prekestolen er blant landets eldste, fra 1589. Brystpanelet på skipets østmur skal være omtrent på samme alder, og panelet ellers i skipet er laget i 1920-årene med dette som modell. Døpefonten ble overtatt fra Larvik kirke i 1707. Kummen er av marmor og foten av sandstein. Krusifikset over korbuen kom til kirken i 1822 og skal stamme fra Lavranskirken.

Dagens orgel har 18 stemmer (to manualer og pedal) og ble bygget av Bruno Christensen i 1981. Av de to kirkeklokkene er den minste fra 1100-tallet og den største fra rundt 1600. I 2024 ble det meldt at den eldste klokken skulle avløses av en nystøpt klokke og brukes bare ved spesielle anledninger.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og prestegården ligger sørvest for kirken. Den er fredet. Like ved er et gravfelt fra jernalderen.

Gravhelle på kirkegården
Gravhelle på kirkegården
Gravhelle på kirkegården

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hem kirke

Hem kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Hem kirke i Lardal går for å være Vestfolds minste bevarte middelaldersteinkirke, og den var i sin til viet til St. Olav. Kirken er første gang nevnt i 1392, og 600-årsjubileum ble feiret i 1992. Likevel sies det iblant (f.eks. i denne boken) at kirken antas å vært oppført på 1100-tallet, og sognet som sådan er nevnt før 1392 (som dessuten er få tiår etter Svartedauden). Også stilen med rundbuer tilsier en tidligere dato, skjønt en skildring fra 1888 forteller om spissbuer, som eventuelt må ha blitt fjernet siden den tid. Kirken ligger mellom Hem-gårdene noen kilometer øst for fylkesvei 40, som går gjennom Lågendalen, og det er fin utsikt til dalføret nedenfor.

Etter reformasjonen har Hem vært anneks til Svarstad. Som andre kirker i området ble Hem overdratt til greven i 1673. I 1766 ble den solgt til en gruppe gårdbrukere, og den var i privat eie helt til den ble overdratt vederlagsfritt til menigheten i 1913.

Fra middelalderen er altså skipet og det rett avsluttede koret, som begge er av stein (for det meste kistemur, ca. 120 cm tykk). Skipets østgavl er av bordkledd bindingsverk, men ellers er det mur også i gavlene. Skipet har vestportal inn til våpenhuset (av bordkledd bindingsverk; ukjent alder, muligens ca. 1850), mens koret har sørportal, og det er en gjenmurt vindusåpning i korets østmur. Nordveggene har ingen vinduer. Midt på skipets tak er en takrytter av tre. I øst er det et sakristi av bordkledd bindingsverk. Kirken har 90 sitteplasser.

Dette er ikke stedet for å gjennomgå hele reparasjonshistorien, men vi kan slå fast at det var omfattende reparasjoner i 1686 (muren samt takrytteren av tre), mot slutten av 1700-tallet og flere ganger på 1800-tallet (ny takrytter 1847; korbuen utvidet i 1887; interiør fornyet nær århundreskiftet). Frem mot 1932 ble et sakristi (arkitekt: Harald Sund) oppført på sørsiden av koret (det ble i 1951 flyttet til østsiden), takrytten ble ombygget og inventar ble restaurert og malt av Alfred Hagn.

Interiør
Innvendig åpner koret seg mot skipet i tilnærmet full bredde. Korbuen er rundbuet. Det er galleri i vest (med orgel) og langs skipets nordvegg. På galleribrystningene er det billedfriser med apostler og gammeltestamentlige figurer. Interiøret er preget av 1600-tallet, og da snakker vi om renessansestil. Inventaret ble overmalt på 1700- og 1800-tallet, men ble restaurert i 1930–32.

Inventar
Altertavlen (ved korets østvegg) er en katekismetavle, den eneste slike som fortsatt er i bruk som altertavle i Vestfold. Det er altså en tavle med tekst istedenfor bilder, noe som var forholdsvis vanlig i en overgangsfase like etter reformasjonen. I dette tilfellet dreier teksten seg om nattverdens innstiftelse, og tavlen er fra ca. 1600. Den har en karakteristisk baldakin.

Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne og har oppgang (ved arkitekt Sund) fra koret gjennom koråpningen. Selve stolen er fra ca. 1680, og den stod opprinnelig nærmere vinduet. Prekestolen har dekorative arkitekturelementer, søyler og buer, og under buene har den bilder, som en periode var overmalt. I jubileumsboken fortelles det at enkelte billedmotiver fra 1700-tallet ble beholdt ved restaureringen i 1932, så som «Ecce homo», som dekker over et korsfestelsesbilde. Stolen har en himling som antas å være samtidig.

Døpefonten antas å være fra omtrent samme tid. Den er timeglassformet og har et pyramideaktig lokk. Til fonten hører et tinnfat datert 1666. Fonten ble grundig restaurert i 1932, og det sies at den nedre delen er ny.

Omkring restaureringen i 1930–32 hadde kirken et harmonium som var plassert under prekestolen helt til kirken fikk nytt orgel fra Vestfold orgelbygg i 1966. I 2018 ble dette byttet ut med et orgel (se spesifikasjoner) fra nederlandske van Vulpen. Orgelet ble offisielt innviet 3. februar 2019.

Klokkene hang opprinnelig i en støpul, men kirken har altså hatt takrytter minst siden 1600-tallet. Den eldste klokken er fra 1100-tallet, og den andre er støpt av O. Olsen & Søn i 1945 til erstatning for en klokke som ble ødelagt under ringingen i fredsdagene samme år. Kirken har flere vindfløyer i smijern. Den på takrytteren bærer årstallet 1777, mens fløyen på skipets vestgavl har årstallet 1742 og den på korets østgavl 1717.

Det er syv kirkenbenker på det som var mannssiden, i sør, og seks på kvinnesiden i nord — samt en lukket kirkestol, den såkalte Bækkevarstolen (for gården med samme navn). I våpenhuset henger tre epitafier, deriblant et for grev Wedel, samt portrettfotografier av sogneprester etter 1850. Av andre bevarte ting kan nevnes et røkelseskar fra middelalderen og noe gammelt kirkesølv.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet flere ganger og er omgitt av en lav steinmur. I 1951 ble det innredet bårerom i kjelleren, men i 1976 ble det oppført et kombinert bårehus og servicebygg etter tegninger av arkitektene Bruun-Trulsen og Mathiesen nord for kirken utenfor kirkegårdsmuren.

Hem kirke
Hem kirke
Hem kirke
Hem kirke
I kirkegårdsmuren
Bårehus/servicebygg

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hillestad kirke

Hillestad kirke

Bakgrunn
Hillestad (i Holmestrand kommune) hadde tidligere en stavkirke som er nevnt første gang i 1390, men som antageligvis var eldre enn det. Den var viet til den hellige Margareta. Bortsett fra inventar som er overført til dagens kirke (se nedenfor), finnes det enkelte andre bevarte gjenstander fra denne kirken, så som en gotisk lysekrone i smijern og to statuer (Madonna fra Hillestad, Margareta fra Hillestad), som er å finne i Oldsaksamlingen. (Brosjyrer omtaler en olavsstatue, men vi har ikke funnet denne i søk; kan det være en sammenblanding?) En dør skal befinne seg på en gård i bygda. Kirken forfalt utover 1600-tallet, og den lokale greven, som eide kirken, bestemte seg for å bygge nytt. Stavkirken ble revet i mai 1724, og ny kirke ble innviet den 29. september samme år.

Kirkebygg
Dagens Hillestad kirke er en tømret langkirke med ca. 150 plasser. Skipet er rektangulært, det er kor i skipets fulle bredde med sakristi i den østre forlengelsen, og kirken har vesttårn og vestgalleri. Tårnet, sakristiet og våpenhuset (i tårnfoten, med inngang på sørsiden) er fra en ombygging i 1911 som ble ledet av arkitekt Berner (uten at det fremgår av kommunens brosjyre om det dreier seg om Carl eller Jørgen). Det hadde tidligere vært en takrytter på skipet. Også dagens vinduer er fra ombyggingen i 1911 (etter at vinduene tidligere var blitt utvidet i 1875).

Interiør og inventar
Veggene inne i kirken er dekorert med malerier av akantusranker og drueklaser. Det er også påmalte draperier — visstnok istedenfor ekte draperier, som man ikke hadde råd til. Dekorasjonene ble overmalt i 1889, men restaurert frem mot 1951, under ledelse av Finn Krafft. Ved samme anledning fikk kirken nye benker.

Altertavlen er fra 1647 og ble overtatt fra stavkirken som stod her tidligere. Det største bildet viser nattverden, og over det er et bilde av Jesu dåp. Tavlen ble i sin tid gitt i gave til kirken av sognepresten. På siste halvdel av 1800-tallet var korets tak blitt senket og øverste del av altertavlen framontert og lagt på loftet (jf. dette bildet). Den kom på plass igjen i 1911 (jf. dette bildet).

Prekestolen er trolig også overført fra stavkirken. Den er fra 1636 og i renessansestil. Fire fag har bilder av de fire evangelistene. Prekestolen var også overmalt og ble fargerestaurert etter krigen. Himlingen skal være fra restaureringen i 1951.

Døpefonten med himling ble laget av Thomas Blix i 1725. Fonten består av en guttefigur som bærer kummen på hodet.

Et krusifiks datert til før 1250 befinner seg nå i Oldsaksamlingen. Selve kristusfiguren, som opprinnelig manglet armer, kom til museet allerede i 1883, mens korset fant veien dit fra kirkeloftet i 1977. I 1983 fikk kirken til gjengjeld en kopi av krusifikset laget av Erik Fridstrøm.

I våpenhuset henger en minnetavle som lå på loftet til 1992. Den ser ut til å være fra litt før kirken ble bygget, og har vært overmalt et par ganger.

Kirken har hatt flere orgler. I 1889 ble det satt inn et harmonium, som ble skiftet ut med et pipeorgel i 1906. I 1964 fikk kirken et helmekanisk orgel med åtte stemmer. Dette holdt ikke spesielt lenge, og dagens orgel er fra 1997. Det har ti stemmer og kommer fra Ålems Orgelverkstad i Sverige. Orgelgalleriets front ble endret og malt i den forbindelse.

Kirken har to klokker. Den ene er fra 1810. Den andre er fra 1919 og erstattet i sin tid en middelalderklokke.

Kirkegård
Kirkegården er omgitt av et steingjerde.

Hillestad kirke
Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hof kirke

Hof kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Hof kirke ser nesten ut som den vokser opp av fjellet der den kneiser på an bakketopp — ihvertfall når man kommer nordfra langs fylkesvei 35 (tidligere riksvei 35). Vi har å gjøre med en middelaldersteinkirke som — i likhet med Vassås kirke i samme kommune — antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet, og som feiret 800-årsjubileum i 1999. Navnet vitner om et et førkristent hov, og det er grunn til å tro at kirken ligger ved det som på den tiden var en storgård. Middelalderdelene er skipet og koret, som er av stein (med gavler i bindingsverk). Senere har kirken fått tilføyd sakristi (1662) i mur og våpenhus (1958; erstattet et våpenhus fra 1815 som heller ikke var det første) og takrytter i tre (1622; ombygget i 1840 og 1862). Som andre kirker i området var denne i grevskapets eie en periode, nærmere bestemt fra 1673 og til den ble solgt til allmuen i 1765 for 900 riksdaler. Kommunen overtok i 1874.

Hof kirke
Hof kirke
Hof kirke

Vi har å gjøre med en langkirke med ca. 250 sitteplasser. Opprinnelig var det ingen nordvinduer, men det er siden laget en lysåpning i skipets nordvegg. Vindusåpningene er blitt utvidet med tiden, og et lite vindu vest på skipets sørvegg er gjenmurt. Det gjelder også skipets sørportal, som delvis sammenfaller med det vestligste av skipets tre sørvinduer. Et østvindu i koret er opprinnelig (åpningen, altså). Taket var spontekket frem til 1660, men er i dag tekket med tegl, unntatt spiret på takrytteren, som har kobbertekke. Inne i kirken er det orgelgalleri i vest (trolig fra 1867). Koråpningen var opprinnelig smalere enn nå, men er blitt utvidet i etterreformatorisk tid (trolig før altertavlen ble anskaffet). Kirken var viet til jomfru Maria i middelalderen, og det er grunn til å tro at det i sin tid var et mariaalter i skipet nord for koråpningen. Korgulvet ser ut til å være et lite trinn høyere enn gulvet i skipet. Det sies å være rester av (eller ansatser til) tønnehvelv i koret. Et galleri langs skipets nordvegg fra 1823 ble fjernet ved en restaurering i 1941.

Interiør og inventar
Alteret og altertavlen står i koret, men ser ut til å ha blitt flyttet vekk fra østveggen etter reformasjonen, slik at det nå er passasje bak, og det står stoler langs veggen. Alterbordet antas å være fra middelalderen. Altertavlen er i hovedsak laget i 1637, tilsynelatende med gjenbrukte plater fra en katekismetavle fra 1500-tallet. Katekismetavlens tekstfelt er synlige på baksiden av tavlens førsteetasjedel, som har fire bilder i to rader malt med olje direkte på treplatene bak tekstene. De fire bildene viser korsfestelsen (øverst t.v.; ant. 1637), oppstandelsen (øverst t.h.; ant. 1637), nattverden (nederst t.v.; ant. 1637, etter kobberstikk etter maleri av Cornelis Cort) og Jesu dåp (nederst t.h.; malt i 1941 av Finn Krafft). Disse bildene var inntil 1941 dekket av et større bilde av nattverden som antas å være fra 1763. Bildet i toppfeltet viser himmelfarten og er fra 1763. Det dekker et tidligere bilde av dommedag som antas å være fra 1637 og ble oppdaget ved restaureringen i 1941. Billedfeltene er innrammet av dekorative vinger.

Over koråpningen henger et gotisk krusifiks fra ca. 1300. Det er av furu og er 3 meter høyt og 173 cm bredt. Figuren måler 133 cm x 123 cm. Krusifikset ble restaurert i 1941 og 1985-90.

Prekestolen henger på skipets østvegg til høyre (sør) for koråpningen og har oppgang gjennom veggen fra koret (trolig åpnet i 1823, et årstall som er å finne over døren). Stolen er fra 1649. Den har åttekantet grunnflate og fem fag med fyllinger, og den har, som vi ser på bilder, himling (utført av Sigurd Kolstad i 1961). Rester etter et sjette fag tyder på at stolen hadde en annen plassering tidligere. Det er kjent at den hang høyere på veggen i 1823-1941, da det var nordgalleri i skipet, og det er mulig at den før dette har stått rett på gulvet. En due fra en tidligere himling befinner seg på Folkemuseet.

Døpefonten (på motsatt side av koråpningen) er støpt ved Eidsfos jernverk i 1833. Den er av jern og er støpt etter mønster av fonten i Immanuelskirken i Halden, som er tegnet av Chr.H. Grosch. En døpefont fra tidlig 1600-tall (staffert i 1617) befinner seg på kirkeloftet. Den er av furu og delvis av bøk. Et dåpsfat i messing er fra ca. 1600. Det inngraverte bildet viser to menn som bærer en kjempeklase med druer og annen frukt (speiderne i Kana’an, jf. 4 Mos 13). Videre finnes noe gammelt kirkesølv og ditto lysestaker. I sakristiet står en jernbeslått eikekiste fra middelalderen.

Et tidligere orgel ble innviet den 20. oktober 1867. Det nåværende er bygget i 1962 av Vestre orgelfabrikk, og prospektet er tegnet av Ragnar Nilsen.

Hof kirke har tre klokker. Den eldste er fra middelalderen, antageligvis fra 1300-tallet. En annen antas å være en middelalderklokke som ble omstøpt av Borger Riise i 1815 og fikk påstøpt to dekorative border av hans sønn Knud Borgersen Dahl i 1839. Den tredje klokken ble søpt av O. Olsen & søn i 1919.

Kirke og bårehus
Krigsminnesmerke
Kirkegård
Kirkegård

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene og er omgitt delvis av gråsteinsmur, delvis av plankegjerde. Et stykke sør for kirken står en flere hundre år gammel eik, og sør for denne er en rektangulær kirkegårdsdel som er noe flatere og mer enhetlig enn området nærmere kirken. Like øst for kirken står et bygg som ser ut til å være redksapshus eller servicebygg. Øst for eika er et bygg som ser ut til å være bårehus. Vest på kirkegården er et krigsminnesmerke. Prestegården ligger et par hundre meter sørøst for kirken. Like nedi bakken vest for kirken ligger Klokkergården. Et menighetshus i Hof ble innviet i 1989 og utvidet i 1998. Det har også kontorlokaler for kirkeadministrasjonen samt at det drives bl.a. barne- og ungdomsvirksomhet der.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden