Stikkord: kyrkje

Løvøy kapell

Løvøy kapell

Bakgrunn
På Løvøya — nord for Horten sentrum — finnes en av landets mange olavskilder. Det fortelles at biskop Nikolas kom til Løvøy juledag 1223 for å drikke seg frisk i kilden etter «baglerkongen» Filippus’ død (1217). Troen på kildens undergjørende virkning holdt seg til utpå 1800-tallet, og det skal ha blitt solgt vann fra kilden i Drammen til rundt 1900. Kilden er i dag oppmurt og restaurert.

Fra nordsiden
Området er inngjerdet
Olavskilden

Kirkebygg
Løvøy kapell antas å være bygget på 1200- eller 1300-tallet. Det er brukt lokal stein, og kirken var viet til Hallvard og Martin av Tours (30. juli). Den forfalt etter reformasjonen, men begravelser forekom til utpå 1600-tallet. Kirken lå i ruiner i mange år. Ruinene ble fredet i 1882, og i 1928 begynte en restaurering som munnet ut i gjenåpning av kirken den 27. august 1950. Løvøy kapell er den minste av Borres tre middelalderkirker, og kapellet er stengt om vinteren. Antall sitteplasser er rundt 100.

Interiør og inventar
Kapellet er for en stor del utsmykket av kunstnerparet Brit Sørensen (f. Bakken) og Hans Gerhard Sørensen. Altertavlen (1970) er en korsformet mosaikk som fremstiller den oppstandne Kristus. I alteret inngår en gammel alterstein som i en årrekke ble brukt som dørhelle på gården Falkensten Bruk. Klebersteinsdøpefonten (1969) er dreibar og har fire motiver fra Jesu liv på den firkantede kummen. Klebersteinen er fra Otta. Bakken og Sørensen skal også stå bak prekestol og alterring.

Kirken har glassmalerier (1977) med motiver fra Bibelen i to vinduer. Motivene er Marias bebudelse og kvinnene ved graven. Bildene er tegnet av Hans L. Rasmussen og utført av firmaet G.A. Larsen. Et krusifiks på nordveggen kommer fra Oberammergau, og bak i hjørnet står en kristusfigur i tre (som oftest kalt «Kristus og barnet») som skal stamme fra Italia.

En kalk av tre som er foret med sølv, hører til kirkens opprinnelige utstyr og er nå å finne på Marinemuseet i Horten. Der er også et lite bilde fra kirken som viser innstiftelsen av nattverden. Det er mulig at det har inngått i en altertavle. På Folkemuseet i Oslo finnes et epitafium (tilskrevet Thomas Blix) som ble gitt til kirken i 1722. Det har inskripsjoner knyttet til et sagn om hvordan kirken ble bygget.

Kapellet fikk et Jørgensen-orgel i 1962. Det ble byttet ut relativt raskt, visstnok på grunn av misnøye med utseendet. Dagens orgel ser (ut fra Norsk orgelregister) ut til å være bygget av Ernst Junker i 1972, og det fikk ifølge Wikipedia en ny stemme i 2010.

Støpul nordvest for kapellet
Sørportal
Støpul nordvest for kapellet

Omgivelser
Kapellområdet er omgitt av et steingjerde, men det foregår ikke begravelser her. Etter gjenåpningen var det riktignok planer om urnelund sør for kapellet, men planene ble etter mye diskusjon henlagt i 1963. I støpulen (1956) nordvest på det inngjerdede området henger to kirkeklokker fra Olsen Nauen.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Lavranskirken (Tønsberg)

Lavranskirken
Illustrasjon av kirken, sannsynligvis etter et tapt intarsiabilde, gjengitt i Oscar Albert Johnsen: Tønsberg historie 1: Middelalderen (Gyldendal, 1929), s. 177.
Grunnriss av Lavranskirken
Major L.D. Klüwers grunnriss av kirken. Fra «Tønsberg historie 1: Middelalderen» (1929), s. 177.

Lavranskirken i Tønsberg stod omtrent der den nåværende domkirken står. Det skal ifølge Olav den helliges saga ha vært en kirke i Tønsberg allerede i 1018. Dette kan ha vært en trekirke som siden ble avløst av Lavranskirken (oppkalt etter den hellige Laurentius og også kalt St. Laurenti kirke). Lavranskirken var en steinbasilika fra tidlig på 1100-tallet, opprinnelig oppført som gårdskirke på gården Tunsberg. Det har versert forskjellige skildringer av kirkens utseende, men en berømt beskrivelse skilder kirkens «store anseelige kor og dens mange umådelige tykke pillere». Det finnes da også enkelte skisser som viser kirkerommet med søylerader som skiller hovedskip fra sideskip, og med apsidalt avsluttet kor. På tegninger avbildes kirken gjerne med takrytter.

Det sies at det ble gjort om på koret på 1200-tallet. Kirken må ellers ha sett sin del av kriser, f.eks. Svartedauden og bybrannen i 1536, som jevnet det meste av byen med jorden. Kirken brant i 1683, men ble satt i stand igjen. Den var i sin tid (formodentlig hovedsakelig før reformasjonen) en stor jordeier, og i biskop Eysteins jordebok finnes oversikter over Lavranskirkens besittelser (her, med fortsettelse her).

Det var nok så som så med vedlikeholdet en periode, og i 1777 ble det reist krav om at byen skulle konsentrere seg om én kirke. Det ble Mariakirken. Lavranskirken ble besluttet revet i 1809, idet man først skulle realisere det som kunne gi penger i kassen og deretter tilby stein til folket som bygningsmaterialer. Rivingen ble fullført i 1814.

Krusifiks fra Lavranskirken
Apostelfigur fra Lavranskirken
Relikvieskrin fra Lavranskirken
Kirkebøsse fra Lavranskirken

Etter noen år ble også Mariakirken for skrøpelig og ble ofret til fordel for nytt rådhus og torv samme sted, men innen det bygget man det som i dag er Tønsberg domkirke, på stedet der Lavranskirken hadde stått. Den ble innviet i 1858, og det sies at det er funnet rester av Lavranskirken under kirkegulvet der. Alt folk flest ser i disse dager, er den avbildede minneplaketten på domkirkeveggen.

Minneplakett

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Melsomvikkirken

Melsomvikkirken

Melsomvikkirken eller Melsomvik kapell (tidligere Stokke kommune, nå Sandefjord) ble oppført som bedehus i 1902 og restaurert (trolig ombygget) og innviet som kapell i «ca. 1965», ifølge kirkeleksikonet. I dag tituleres den som Melsomvikkirken hos Kirkelig fellesråd. Den har 70 sitteplasser, og ved siden av bygget står en støpul som antas å være omtrent fra tidspunktet for kapellinnvielsen. Kirken eies av en stiftelse.

Altertavlen har form av et korsformet ikon, eller et krusifiks. Prekestolen i tre er utsmykket av Hans Gerhard Sørensen, og kirken har en gammel døpefont i tre fra Stokke kirke. Kirkeleksikonet omtaler et orgel fra Vestfold orgelbygg, men det er trolig skiftet ut, for ifølge Tønsberg Blad har kirken elektrisk (formodentlig elektronisk) orgel. Kirkeklokken sies å være fra Olsen Nauen, og Hans Gerhard Sørensen har også laget antependium.

Det er ikke gravplass ved kirken, det sies at kirken brukes til seremonier i forbindelse med begravelser.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nanset kirke

Nanset kirke

Nanset kirke i Larvik er en arbeidskirke forblendet med rød tegl. Den ble tegnet av Elisabet Fidjestøl, som i 1970 vant en arkitektkonkurranse med prosjektet «Levende stener». Kirken ble oppført i 1973–74 som Larviks første arbeidskirke og innviet den 31. mars 1974. Den har ifølge Kirkesøk 550 sitteplasser, skjønt ifølge en tidligere informasjonsside hos fellesrådet er det bare 450. Det er mulig at begge disse tallene inkluderer tilstøtende menighetssal. Bygget huser rom for en rekke andre aktiviteter utenom selve gudstjenestene. Kirken ble pusset opp i år 2000.

Alterbildet er en billedvev med tittelen «De tre høytider» laget av Else Marie Jakobsen i 1984. Arkitekten har tegnet noe av inventaret, deriblant døpefonten og formodentlig prekestolen (fremstilt ved Treschow-Fritzøe). Kirken har glassmalerier som viser Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Orgelet er bygget av Ernst Junker, og de to kirkeklokkene er fra Olsen Nauen.

Det er ikke kirkegård ved Nanset kirke. Gravlunden for Larvik by er ved Undersbo.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nesbygda kirke

Nesbygda kirke

Nesbygda kirke ligger langt nord i tidligere Svelvik kommune, som i 2020 ble slått sammen med Drammen. Den er et tidligere bedehus med strandtomt. Nesbygda misjonsforening ble stiftet i 1911, og bedehuset ble oppført i 1915 og innviet den 1. januar 1916. Siden er det blitt gitt i gave til Svelvik menighet. Det har gjennomgått flere oppussinger og ombygginger, og det ble innviet som kirkebygg (da titulert som kapell) av biskopen den 15. september 1993.

Tomt til bedehuset ble i sin tid gitt av Karen Marie og Andreas Christoffersen, og ansvarlig for oppførelsen var byggmester Bjørge fra Drammen. Historielaget antyder at bygdefolk trolig bidro med dugnadsarbeid. Opprinnelig hadde bygget motsatt orientering av den nåværende. Det var inngang i sørøst mot veien gjennom et våpenhus, og prekestolen var i motsatt ende av bygget. Veggene hadde ådret brystpanel opp til 1,8 m høyrde, og over dette var veggene pusset. Også benkene var ådret. Det fortelles om noe varierende bruk av bedehuset. Det skal i perioder ha blitt brukt av pinsevenner, og det har vært noe søndagsskolebruk (når denne ikke har foregått i hjemmene). En kort periode på 1920-tallet avlastet bedehuset den lokale småskolen, der kapasiteten var sprengt på grunn av store barnekull. Rundt 1940 ble det innredet en liten leilighet i 2. etasje som var i bruk til utpå 1970-tallet.

Rundt 1959 ble våpenhuset revet og døren murt igjen. Orienteringen ble snudd slik at alteret kom i sørøstenden som nå. Mye av dette arbeidet ble organisert av daværende sogneprest Frøysland, som også fikk tak i det alterbildet som fortsatt er å finne i kirken. Det viser Såmannen. Nytt orgel kom også på plass.

Det fulgte en ny byggeperiode på 1970-tallet. Da ble et uthus revet, og det ble oppført en ny fløy med inngangsparti, garderobe og toaletter. Det sies at man på denne tiden hadde et frittstående klokketårn av tre telefonstolper, og at klokkene ble ringt med tau gjennom veggen.

Sitt nåværende utseende fikk kirken i en ombygging og omfattende oppussing på begynnelsen av 1990-tallet, en prosess som altså munnet ut i kirkevielse i 1993. Arkitekt i den forbindelse var Vidar Bech, som fremla flere alternative planer, inkludert et byggetrinn eller to som ikke er gjennomført. Takutformingen ble endret, og kirken fikk den takrytteren vi ser nær sørøstmønet i dag, der det henger en kirkeklokke. Arbeid ble utført av faghåndverkere og lokale frivillige. Det er kor i det lille utbygget i sørøst, og antall sitteplasser er rundt 100.

Siden har man fortsatt med å bytte ut instrumentene. Historielaget forteller om bytte av piano. Og mens kirkeleksikonet (1993) omtaler et elektronisk orgel, sier historielaget (2005) at man overtok et kisteorgel fra Molde domkirke. Det var vissnok ikke så pent, men er blitt pyntet på. Alterduker er sydd av lokale folk, og døpefonten (som er noe eldre) skal i sin tid ha blitt gitt av en lokal pinsevenn (skjønt det kan synes noe underlig, tatt i betraktning forskjeller i dåpssyn).

Det er ikke kirkegård her. Tidligere Svelvik kommune består av bare ett sogn med tre kirkebygg, og de tituleres alle som kirker i dag.

Nesbygda kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nykirke kirke

Nykirke kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Nykirke kirke (i Horten kommune) er en langkirke i stein fra middelalderen — med enkelte nyere deler — men det er vanskelig å tidfeste den nøyaktig. 800-årsjubileum ble feiret i 2000, men i jubileumsheftet fra den gang innrømmes det at dette innebærer en grad av vilkårlighet. Det er imidlertid neppe så veldig feil. Kirken var i middelalderen viet til den hellige Nikolas og var anneks til Borre. En av flere teorier om navnet går ut på at det skal skille kirken fra hovedkirken, som var viet til samme helgen.

Eldste skriftlige belegg skal være fra 1331, idet presten Eivind kvitterer for et brev. Biskop Eysteins jordebok (1398) omtaler prestbol uten navn og lister for øvrig opp landskyld samt gårder som kirken eier en part i. Kirken på Nykirke ble i likhet med flere i området lagt ut for salg av greven i 1769, men det tok noen år før den faktisk ble solgt til redusert pris. Menigheten overtok i 1877.

Tre omfattende restaureringer er kjent: i 1686, i 1880-årene og i 1952–53 (gjenåpnet 31. mai 1953). Dessuten ble kirken restaurert i 2003. Den fremstår nå som en langkirke i stein (tre i gavlene) med vesttårn i tre (fra 1848). Skipet er rektangulært, koret er rett avsluttet, og det er sakristi (fra 1880-årene) i korets forlengelse. Ved oppussingen i 1881 hadde kirken fått to gallerier over hverandre, men dette ble redusert i 1952–53, slik at det nå bare er ett (i vest og langs nordveggen). Benkene er fra 1953, og det ble laget brystning langs alle veggene, og kirken fikk sine nåværende interiørfarger, som ble beholdt ved neste oppmaling i 1985. Antall sitteplasser oppgis til 108 i skipet og 40 på galleriet, og det skal kunne utvides til ca. 200 til sammen med ekstra stoler.

Interiør og inventar
Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv. Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne og er ifølge kirkeleksikonet fra 1880 — og himlingen fra 1952–53.

Dagens altertavle er fra 1890. Bildet viser Jesu dåp og er malt av Jens Wang i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde i Trefoldighetskirken i Oslo. Omrammingen ble gjort om i 1953 etter tegninger av Aksel Andersen, utført av Sverre Nøklegård. Nøklegård har også laget krusifikset over korbuen, etter tegninger av Halvdan Movinkel.

Døpefonten i tre er fra 1880 (restaurert i 1952–53). Den er åttekantet. Fatet er av hamret messing. Muggen ble gitt i gave i 1956. Nattverdskalk og disk har inngravert årstallet 1778. Det finnes ellers en eldre døpefont herfra på Norsk folkemuseum.

Orgelet er ifølge orgelregisteret bygget av Ernst Junker ved Vestfold Orgelbygg i 1969, og sies å ha 14 stemmer (to manualer og pedal). De to kirkeklokkene er fra 1777, fra M.C. Troschell i København. Kirken har tre restaureringstavler laget i forbindelse med restaureringene i 1686, 1880 og 1953. Det skal finnes en madonnastatue fra 1100-tallet fra Nykirke i Oldsaksamlingen.

Kirkegård og omgivelser
På kirkegården sørøst for kirken står et gravkapell med 120 plasser som ble oppført i 1936. Over alteret i kapellet henger et billedteppe laget av Jorunn Berg Johnsen. I skråningen på den andre siden av veien står et krigsminnesmerke. Det ble avduket 17. mai 1946.

Nykirke kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Nøtterøy kirke

Nøtterøy kirke

Bakgrunn, bygningshistorie
Nøtterøy kirke er første gang nevnt i 1327 og antas å være oppført på 1100-tallet. Det er en steinkirke som muligens etterfulgte en trekirke, uten at dette er bevist arkeologisk. Kirken, som var viet til jomfru Maria (festdag 16. august), ble bygget med kistemur, slik det var relativt vanlig på den tiden. Opprinnelig var det en enkel langkirke med apsidalt avsluttet kor, men etter noen eierskifter (i grevens eie 1673 til 1770, så i noen lokale bønders eie før kommunen overtok i 1837) ble den utvidet på 1800-tallet i to omganger. I 1839 fikk kirken tverrarmer, og skipet og tårnet ble reparert. I 1862 ble tredelen av tårnet revet, og tårnet ble gjort ca. 2,5 meter høyere med en murdel toppet av en del av tre og så spiret, slik vi kjenner det i dag. I 1883 ble kirken forlenget østover ved byggmester F. Meyer etter planer av Jacob Wilhelm Nordan. Den fremstår nå altså som en korskirke med vesttårn. I øst er det et polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier, og det er trappehus i nord og sør i tverrarmenes hjørner (til galleriene). Kirken er siden reparert og restaurert blant annet i 1953. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 500; dette er noe redusert i forhold til tidligere.

Nøtterøy kirke
Nøtterøy kirke
Nøtterøy kirke

Et interessant trekk ved kirkebygget er ni steinrelieffer i muren. To av dem er sokkelsteiner på den gjenmurte sørportalen, delvis under bakkenivå. De andre antas å ha vært hjørnesteiner eller portalsteiner i den opprinnelige kirken, og kan dermed muligens dateres til siste halvdel av 1000-tallet. Steinene er åpenbart ikke på opprinnelig sted, og er til dels opp ned. Det dreier seg om dyremotiver som orm og bjørn.

Interiør og inventara
Mye av inventaret ble tegnet av Nordan (og utført av byggmester Hans Helgesen) og er fra 1880-tallet. Det gjelder for eksempel alteret, og prekestolen. Det gjaldt også en nygotisk altertavleomramming, men denne er ikke i bruk lenger. Altertavlen ble malt av Jakob Pedersen Lindgaard rundt 1770. Hovedbildet viser Jesu korsfestelse, og vi ser Maria og Johannes på hver side, mens Maria Magdalena kneler ved korset. På predellaen er et lite maleri av nattverden, og på sidene ser vi de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet). Disse var lagt vekk i den perioden tavlen hadde nygotisk omramming. Øverst har tavlen rokokkoornamenter og en glorie rundt navnet «Jehova» skrevet på hebraisk.

I korets skråvegger er det glassmalerier fra 1921 som ble utført av G.A. Larsen etter tegninger av Frøydis Haavardsholm. De viser Jesus i bønn i Getsemane (tituleres gjerne «Jesu bønnekamp») og Opppstandelsen. Det ene av disse ble i 2010 tatt ned og sendt til glassmesterfirmaet Ove Blegen i Oslo for restaurering.

Døpefonten i stein er i to deler. Den nederste delen i kalkstein fra Gotland dateres i jubileumsboken til første halvdel av 1200-tallet. Den har interessante figurer og har vært gjenstand for forskning og bokutgivelser. Overdelen er utført etter tegninger av Carl Berner i 1920.

I 1844 bygget Peter Albrechtsen et åtte stemmers orgel til kirken. En gave fra Nøtterø Sparebank gjorde at man kunne bytte ut orgelet i 1885. Dagens orgel er et elektropneumaitsk Jørgensen-orgel som ble innviet på palmesøndag i 1954. Vi får tro at orgelet har fått nødvendig vedlikehold gjennom årene, for det rapporteres i Tønsberg Blad å være i god stand.

De to kirkeklokkene er fra 1950 fra O. Olsen & Søn.

Gravkapell
Gravkapell

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet en rekke ganger, blant annet med en hjelpekirkegård på prestegårdsjordet på den andre siden av fylkesveien (i bruk fra 1874 til den ble nedlagt i 1931). Sør for kirken står et gravkapell. Ved kirken er det et parkanlegg med et krigsminnesmerke utført av Carl E. Paulsen, og i kirkens våpenhus er et relieff ved en minnetavle over falne utført av samme kunstner. Prestegården fikk ny hovedbygning og nytt uthus på 1850-tallet.

Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ramnes kirke

Ramnes kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Ramnes var tidligere egen kommune, men slo seg i 2002 sammen med Våle til Re kommune (som ble innlemmet i Tønsberg i 2020). Slaget på Re i 1177 fant sted i Ramnes. Kirken antas å være fra 1100-tallet og har trolig etterfulgt en trekirke. De første århundrene fantes bare de delene som nå utgjør skipet og koret, og det var inngang på sørveggen i både skip og kor. Kirken var viet til Peter og Paulus og ble innviet den 7. mars. Steinkirken har bindingsverk i gavlene. Som i en rekke middelalderkirker er nordveggene vindusløse.

Ramnes kirke
Slik så kirken ut før den ble restaurert rundt 1930. Foto:
Ansgar Theodor Larsen, fra Wikimedia Commons.

Bygningshistorie
På 1600-tallet fikk kirken takrytter og store vinduer, og sørportalene ble murt igjen. Våpenhus kom til i 1653, og det later også til at kirken fikk sakristi på denne tiden. Dessuten ble det gjort endringer innvendig: Kirken fikk flat himling samt gallerier i vest og nord, og altertavle og prekestol er fra denne tiden, i likhet med blant annet kirkesølv og et epitafium. Alt dette skjedde i en tid da det visstnok stod dårlig til med økonomien. I 1673 kom kirken på grevens hender, og der forble den til 1895, da den kom i menighetens eie. Tidlig på 1900-tallet var det åpenbart at noe måtte gjøres med kirken. Planer ble utarbeidet av Carl Berner i 1914, men først rundt 1930 ble en større restaurering gjennomført. Domenico Erdmann planla oppussingen innvendig. Også senere er det pusset opp. Kirken har i dag 234 plasser, ifølge Kirkesøk.

Ramnes kirke
Ramnes kirke
Ramnes kirke

Interiør
Inne i kirken er det galleri i vest og langs skipets nordvegg. Koråpningen er rundbuet og har blitt utvidet siden middelalderen. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Dagens interiørfarger ser ut til å være Erdmanns.

Inventar
Selve alterbordet (og alterringen) er fra 1969 og er laget av Tormod Kamfjord etter tegninger av Elisabet Fidjestøl. Alteret har et antemensale laget av Hans Gerhard Sørensen. Altertavlen er fra 1698, et årstall som er påmalt øverst sammen med Kristian Vs kongemonogram. Det store bildet i midten fremstiller nattverden og gjengir også innstiftelsesordene. Dette er omgitt av seksten mindre bilder, hvorav elleve avbilder apostler, ett viser Kristus som verdens frelser (Salvator Mundi), ett viser sankt Peter med nøklene, to viser de allegoriske figure Pietà (fromhet) og Justitia (rettferdighet) og det øverste i midten altså kongemonogram og årstall. Aller øverst kan vi lese følgende tekst: «Den Rige Gud Belønne Wil Dem Som her Har hjulpet til.» Selve nattverdsmaleriet skal være malt etter et stikk av Philip Galle fra 1571, som igjen bygger på et bilde av Anthonie Blocklandt. En periode forfalt tavlen, og det ble innsatt et korsfestelsesbilde i midten, malt av den siste private kirkeeier, grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg (1841–1922). Det bildet henger nå på korets sørvegg.

Prekestolen er også fra 1600-tallet, nærmere bestemt 1665, og er i jarlsbergrenessanse. Den har grunnflate som en litt flattrykt åttekant, hvilket gjør den sekskantet der den er opphengt på skipets sørvegg (nær østenden) med sin himling. Den er av eik og har fem billedfelt som viser Kristus og evangelistene. Det påmalte årstallet 1698 over en av evangelistene sammenfaller med restaurering av kirken, ikke skjæring av prekestolen. Teksten over bildene lyder: «Salige ere de som høre Guds Ord og bevare det.» (Luk 11, 28) Det er også en enkel lesepult i koret.

Døpefontens eldste del er av kalkstein fra Gotland fra 1200-tallet. Overdelen av tre antas å være fra fra slutten av 1600-tallet (den er påmalt årstallet 1730), men det er usikkert når den gamle overdelen ble dårlig og hvor den tok veien.

Kirken har flere krusifikser. Ett er laget av Brit Sørensen og henger over korbuen. På korveggen nær døpefonten er et krusifiks som ble gitt til kirken i gave i 1965, og på alteret står det eldste, som er fra 1600- eller 1700-tallet.

Et epitafium fra 1688 over Jon Hviid ble i 1888 funnet i dårlig stand, men ble restaurert. Etter at det hang i sakristiet en stund, er det flyttet inn i selve kirkerommet. Av annet gammelt inventar kan nevnes en bispestol fra 1617, en almissetavle fra 1795, en fattigbøsse fra ca. 1800 og en jordpåkastelsesspade fra 1795 (begge i våpenhuset) samt et kirkeskip som ble gitt i 1800. Også kirkeklokkene er gamle, nærmere bestemt fra 1796, da de ble støpt av Borger Riise.

Orgel ble installert like før menigheten overtok kirken i 1895. Et Jørgensen-orgel fra 1962 sies å være «en type orgel som ikke var særlig holdbar». Vil det si elektropneumatisk? Uansett ble dagens orgel installert på vestgalleriet i 1999. Det er bygget av Ryde & Berg og har 19 stemmer.

Kirkegårdsport
Bårehus/servicebygg
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg et stykke langs fylkesvei 3134 (Ramnesveien). Et stykke nordvest for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg fra 1957, og på kirkegården er også et krigsminnesmerke i form av en stein med en minnetavle, slik man finner ved flere kirker i området. Prestegården ligger halvannen kilometer sørvest for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sande kirke

Sande kirke
Bakgrunn, bygningshistorie
Sande kirke i Vestfold er blant våre aller eldste middelaldersteinkirker, men den brant i 1783. Kirken tidfestes gjerne til mellom 1050 og 1150 — eller mer presist til Olav Kyrres tid (1066–1093). Den var i middelalderen viet til jomfru Maria og hadde 7. mars som festdag. Vi snakker om en romansk steinkirke med rett avsluttet kor. Kirken fikk takrytter oppført av Peder Jacobsen i 1631. Takrytteren (tårnet) hadde fire fialer (små hjørnetårn) i tillegg til spiret, og det hang tre klokker i den. Hele kirken ble restaurert i 1665. I tillegg til høyalteret hadde kirken to sidealtre. 5. april 1783 oppstod det så brann i prestegården, som lå rett ved kirken. I uværet spredde brannen seg til kirken, som brant ned ned med unntak av murene. Kun døpefonten, noe kirkesølv, altertavlens to malerier og en messehagl ble reddet ut.

Til tross for en spådom om at kirken skulle rase ut i elven 1. pinsedag, ble kirken satt i stand igjen med utgangspunkt i de gjenværende murene. Kirken fikk vesttårn og sakristi av tre (sistnevnte på nordsiden av koret). Antallet sitteplasser var da rundt 600, men er siden redusert til 260, ifølge Kirkesøk. Mens kirken i middelalderen visstnok ikke hadde andre vinduer enn i korets østvegg (siden tildekket av altertavlen), fikk den nå to vinduer i skipets sørvegg og ett i korets sørvegg. Tårnet fikk panel og maling i 1790–91. Siden er kirken omfattende reparert i 1860, og i 1890-årene ble inventaret malt. Senere er kirken pusset opp blant annet i 1922 og 1955. Ved sistnevnte anledning ble kirkens to gallerier redusert til ett.

Inventar
Altertavlen er datert 1783, og i den er montert de to maleriene som ble reddet ut ved brannen. De to maleriene er temmelig forskjellige og må vel antas å være laget av to forskjellige kunstnere. Et nattverdsbilde (nederst) har relativt mørke og dystre farger, og det andre bildet forestiller himmelfarten: Kristus forsvinner bak en sky, og man ser bare føttene.

Prekestolen er også i rokokkostil, tønneformet og med bladornamenter langs rekkverket til oppgangen. Disse er muligens ikke påmontert helt riktig.

Den romanske døpefonten i kleberstein er kalkformet og fra middelalderen. Den har forskjellige båndflettinger i relieff og et motiv som minner om takets spontekking, på foten. Ved bestemmelsen av kirkens alder har man blant annet tatt utgangspunkt i disse mønstrene.

I koret henger ellers et maleri på en treplate som tidligere har vært dør i et framskap. Motivet er Abraham som ofrer Isak, samt bukken og tornebusken. Bildet var i privat eie, men ble gitt til kirken i 1955.

Kirkens første orgel ble bygget av Paul Brantzeg i 1874 og hadde seks stemmer. I 1894 fikk kirken et 11 stemmers orgel fra August Nilsen eftf. (Olsen & Jørgensen), og Brantzeg-orgelet ble senere overført til Grymyr kirke. Dette orgelet ble dårlig utover i 1950-årene, og i 1968 ble det installert et orgel med 18 stemmer fra J.H. Jørgensen. Dagens orgel er fra Ryde & Berg. Det kom på plass i 1999 og ble innviet den 13. februar 2000.

De gamle kirkeklokkene ble ødelagt i brannen, men kirken har to kirkeklokker fra Erich Schmidt i Christiania. De er fra 1783 og 1794. Et epitafium fra Sande er å finne på Norsk folkemuseum.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er delt i to av Prestegårdsalleen. Nord for kirken står et gravkapell som er gjort om til kirkestue, og det er minnelund på vestsiden av veien. Den tidligere prestegården ligger ca. 400 meter nord for kirken, på den andre siden av fylkesveien. Presten har i dag en nyere bolig.

Sande kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sandefjord kirke

Sandefjord kirke

Bakgrunn
Sandefjords kirkehistorie på 1800-tallet har mye til felles med andre fremvoksende byers kirkehistorie. Ladestedet Sandefjord fikk kjøpstadsrettigheter i 1845 etter å ha blitt eget formannskapsdistrikt (kommune) i 1837. Den unge byen hadde imidlertid ingen kirke, og innbyggerne var henvist til Sandeherred (nå Sandar) kirke. Denne ligger få kvartaler fra dagens Sandefjord kirke, selv om den i sin tid lå i en annen kommune. I Sandar kirke var imidlertid bybefolkningen henvist til noen rader bakerst på øvre galleri, og det oppstod etterhvert stor misnøye med dette.

Sandefjord gamle kirke
Interiør i Sandefjord gamle kirke

Den tidligere kirken
Den fremvoksende byen nådde opp i 2 500 innbyggere på 1870-tallet, og den 10. desember 1872 ble byens første kirke innviet. Det var en liten, hvit trekirke (bindingsverk) som var tegnet av Jacob Wilhelm Nordan. Den lå litt sør for den nåværende kirken, mellom Kongens gate og Rådhusgaten på vestsiden av Storgaten. Det er heller ikke langt fra Sandar kirke. Av inventar her kan nevnes alterbord laget av snekker L. Jakobsen, alterbilde malt av Otto Mengelberg (Jesus i Getsemane; motivet ligner på det han hadde malt til Grimstad kirke), prekestol tegnet av Wilhelm von Hanno, orgel bygget av Amund Eriksen og kirkeklokker støpt av O. Olsen & Søn. Sandefjord ble utskilt som eget kirkesogn og prestegjeld i 1877. Denne Sandefjords første kirke ble imidlertid flammenes rov i den store bybrannen natt til 16. mars 1900.

Sandefjord kirke
Sandefjord kirke

Dagens kirke
Ny kirke ble oppført etter tegninger av Carl Michalsen på grunn som da tilhørte Sandar prestegård, og innviet den 23. oktober 1903. Vi har å gjøre med en langkirke av tegl med et 60 meter høyt tårn ved inngangen i sør, et virkelig landemerke i byen. Antall sitteplasser oppgis til 600 på Kirkesøk, men var trolig endel høyere i begynnelsen. Det har naturligvis vært en rekke oppussings- og vedlikeholdsarbeider etter åpningen. I 1937 ble kirken pusset opp innvendig med Domenico Erdmann som kunstnerisk konsulent, i 1960 var det omfattende reparasjoner og oppussing etter planer av Esben Poulsson, og i 2002–03 var det utbedringsarbeider pga. sopproblemer.

Interiør
Innvendig er det gallerier i sør, øst og vest. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv. Ved inngangen i sør er det to bronsedører tegnet av Reiulf Renberg. Kirken har etterhvert fått en rekke glassmalerier. Korveggen hadde i sin tid et vindu med et glassmaleri av Miksa Róth (se også her) som viser Jesus som stiller stormen. Dette ble i 1960 flyttet til et vestvindu. Terje Grøstad laget seks glassmalerier under galleriene (tre hver i øst og vest) til jubileet i 2003. Vinduene i øst har gammeltestamentelige motiver (Noa og arken, Jona og hvalen, David som salmedikter og harpespiller) mens de i vest har nytestamentlige (Paulus’ omvendelse, pinseunderet, den barmhjertige samaritan). Hvis det er riktig som det står hos Tunsberg bispedømme, at det store vinduet i øst med Moses og lovtavlene ble utført i 1993, betyr det formodentlig at det er de åtte mindre vinduene rundt som ble fullført som et av Grøstads siste prosjekter i 2010.

Inventar
Altertavlen ble (sammen med altersølvet) reddet ut av den brennende kirken og ble brukt i den nye i rundt femti år. I 1950 ble det imidlertid bevilget midler til ny tavle, som ble tegnet av Reiulf Renberg og arkitekt Ragnar Nilsen og skåret av Thorbjørn Danielsen. Bildet ble malt av Egil Weiglin og forestiller nattverden. Over bildet står teksten «Gjør dette til minne om meg» (1 Kor 11, 24). Denne nye tavlen ble innviet i september 1951 og var tilpasset til glassmaleriet på korveggen over den. Den gamle tavlen ble plassert i overgangen mellom kor og skip. Den nye tavlen slo imidlertid ikke an blant menigheten, og arbeid for enda en ny tavle startet ganske snart. Oppdraget med å lage den falt på Dagfin Werenskiold, som riktignok stilte et kontroversielt krav: Glassmaleriet på korveggen måtte fjernes. Dette kravet ble innfridd i 1960, da vinduet ble flyttet til vestsiden av kirken. Werenskiold arbeidet i tre år med altertavlen, og det er et monumentalt verk med 17 billedfelt skåret i mahogny (7,15 m x 5,75 m).

Prekestolen ble tegnet av arkitekten og er på alder med kirken. I tillegg finnes en lesepult laget av Ingvald Thorvaldsen i 1988. Også døpefonten er på alder med kirken. Den er av hvit marmor. I sakristiet henger et keramikkrusifiks laget av Thorbjørn Danielsen, og kirkekipet er en kopi av Gokstadskipet.

Kirkens første orgel hadde 17 stemmer og ble levert av Olsen & Jørgensen. Det ble byttet ut på 1950-tallet: I 1952 ble orgelgalleriet utvidet for å gi plass til et nytt orgel fra J.H. Jørgensen. Dette ble utsatt for lekkasje og dårlig vær, og ble relativt raskt påført store skader. Dagens orgel kom på plass i 1979. Det har ifølge orgelregisteret 45 stemmer (3 manualer og pedal) og er levert av Marcussen & Søn. Det står mer om orgelet her. Det finnes også et kororgel (3 stemmer) som ble bygget av Paul Ott i 1976 og kom til kirken i 1999. Dessuten har kirken et konsertflygel.

Kirken har tre klokker fra 1903 fra O. Olsen & Søn. Dessuten ble det installert et klokkespill med 25 klokker i 1931 etter gave fra Andreas Raastad. Klokkespillet har i perioder vært ute av drift, og i 1999 ble det satt ut av spill etter et lynnedslag, men det skal være satt i stand igjen og er datastyrt. Det brukes til konserter.

Sandefjord kirke er en populær konsertkirke som er kjent for sin gode akustikk og flotte orgel. Musikk i Sandefjord kirke er nærmest for et varemerke å regne.

Minnesmerke
Minnesmerke fra motsatt kant
Minnesmerke over falne i fredsbevarende operasjoner

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården nord for kirken ble innviet i 1883 og gravkapellet året etter. Siden åpnet Ekeberg gravlund rundt 1930 og fikk krematorium i 1960 (nå avløst av Vestfold krematorium). I disse dager er det gravlunden ved Orelund kapell som er byens hovedkirkegård. Sør for kirken står et minnesmerke (utført av Gustav Lærum) som opprinnelig er til minne om krigsforliste sjømenn fra Sandar og Sandefjord under første verdenskrig. I 1995 fikk monumentet en ny minneplate for ofre for andre verdenskrig. Inne i kirkens våpenhus ble det 17. mai 1947 avduket en minnetavle over krigens ofre. I parken vest for kirken er et minnesmerke over omkomne i fredsbevarende operasjoner.

Minnesmerke
Minnesmerke
Minnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden