Larviks katolske menighet ble formelt grunnlagt i 1993 etter å ha hatt møtevirksomhet noen år dels i hjemmene, dels i St. Frans kapell på Østre Halsen. Etter noen år kunne menighetens kirke, Sankt Frans, vigsles den 7. oktober 2006. Den ligger i den delen av kommunen som inntil 1988 var Brunlanes, ikke så langt fra Langestrand kirke og kapell. Kirken sies å ha 192 sitteplasser.
Det later til at en betydelig andel av medlemsmassen er vietnamesisk eller polsk, og det holdes messer på deres språk. Det er kloster i tilknytning til kirken. Det kan se ut til at Sta. Klara-søstrene brukte det frem til 2017.
Denne karakteristiske kirken i Sandefjord var inntil nylig byens metodistkirke, men er blitt kjøpt av Den katolske kirke og går nå under betegnelsen Johannes Døperens kirke. Men la oss ta metodismen først.
Den lokale metodistmenigheten ble opprettet i 1895, og i 1907 begynte innsamling til kirkebygg, ifølge Arkitekturhistorie.no. Kirken ble tegnet av Haldor Børve i jugendstil, til tross for at denne stilen var gått av moten. Grunnstein ble nedlagt i august 1916 (faktisk litt før byggemelding var inngitt), krypten i sokkeletasjen ble innviet 1. november 1917 og selve kirken 5. mai året etter. Kirken har inngang nær enden av langsiden, i tårnfoten i det asymmetrisk plasserte tårnet. Bygget er for øvrig beskrevet på Arkitekturhistorie.no, og menighetens historie er skildret i en jubileumsbok fra 1995.
Undertegnede kjenner ikke den lokale menighetens nyere historie, men det kan synes som om flere metodistmenigheter har slitt med oppslutningen, og det er økonomisk krevende å vedlikeholde et bygg av denne typen. Etter noen år med utleie til byens katolikker ble kirken solgt til Den katolske kirke. Den katolske menigheten — som kalles St. Johannes Døperens menighet — ble formelt stiftet først i 2010, men man hadde altså hatt katolske gudstjenester i Sandefjord i en årrekke, organisert under St. Olav menighet i Tønsberg. Den katolske kirke opplever i disse dager sterk økning i medlemstallene i Norge takket være innvandring, og kirken har også et oppslag om overtagelsen av kirken. Det later ellers til at metodistmenigheten, som ikke er nedlagt, vil leie lokaler i bygget de tidligere eide.
Organisert katolsk virksomhet i moderne tid i Tønsberg ser ut til å begynne med St. Elisabethsøstrene, som opprettet en klinikk i byen i 1927 og drev et sykehus like ved bygrensen fra 1928 til 1974. Det er fortsatt fire søstre i et klosterfellesskap, ifølge Den katolske kirke i Norge, som forteller at menigheten ble utskilt fra St. Laurentius i Drammen i 1941. Den brukte et kapell i St. Olavs klinikk før kirken ble bygget.
Kirkebygget i Botnegaten ble tegnet av Gunnar Bjerke. Kirken er en basilika i rød tegl og ble innviet den 26. oktober 1958.
Orgelet er bygget av Lothar Simeon og ble innviet 28. juli 1991. Kirkeklokken er fra 1990 og ble støpt av Olsen Nauen. Kirken har et prosesjonskors fra Oberammergau. Relikvier og andre gjenstander er for øvrig omtalt her.
Menigheten ser ut til å dekke Vestfold nord for Larvik kommune. Den sies å ha knapt 1100 medlemmer av 47 nasjonaliteter. Med den tilstrømningen som har vært til den katolske kirke i Norge på grunn av innvandring, ser det ut til å være relativt fullt i kirken.
Bakgrunn, bygningshistorie
Mye av det som i dag er Tønsberg kommune, var tidligere Sem kommune, og Sem kirke ble bygget like ved kongsgården av samme navn. Sem hovedgård endret etterhvert navn via Griffenfeldgård til Jarlsberg hovedgård ved opprettelsen av grevskapet, og etter brann i 1682 ble den gjenoppbygget i stein som den gården vi ser i dag.
Kirken ble oppført på første halvdel av 1100-tallet og avløste en eldre trekirke. Den var i sin tid fylkeskirke. En kjent tildragelse i 1129 fra Magnussønnenes saga (se kap. 26) skal ha funnet sted her, der Harald Gille gikk over glødende plogjern ledsaget av to biskoper for å bevise at han var sønn av Magnus Berrføtt (og dermed bror av Sigurd Jorsalfare). Kirken var viet til Olav den hellige og ble innviet den 18. juli, men innvielsesåret er ikke kjent. 900-årsjubileum ble imidlertid feiret i 1999.
Kirken skal opprinnelig ha bestått av bare skip og kor (med koret oppført noe før skipet). Skipet hadde rundbuede portaler i vest (siden utvidet) og sør (omgitt av to vinduer) og koret i sør. Korportalen er ganske spesiell, omgitt som den er av relieffer av tegn fra dyrekretsen som en slags kalender samt en scene fra Æsops fabler. Koret er rett avsluttet og har et gjenmurt vindu i østgavlen. Skipets vestgavl har utmurt bindingsverk fra 1690 (men skipets østgavl er murt nesten helt opp). Sakristier har det vært flere av. Det ble bygget et i 1690 ved korets sørvegg. Det ble revet i 1834, og i 1902 ble det oppført to nye, men dagens (av tre, på nordsiden av koret) er fra 1925. I 1902 ble relieffene på korets sørportalen gjenoppdaget, idet portalen ble åpnet igjen (den var blitt gjenmurt i 1834). Våpenhuset i mur antas å stamme fra 1693. I korets østre forlengelse er Det wedelske gravkapell. Dette var opprinnelig adskilt fra kirken, men ble forlenget bort til korets østvegg i 1902.
Det har vært endringer i bygg og eierforhold. Etter reformasjonen ble mange kirker ribbet for middelalderinventar, men enkelte ting har tross alt overlevd, som noen figurer av eik. Det dreier seg om en stående Maria med Jesusbarnet på armen samt en biskopfigur og den hellige Katarina. Figurene kan ha inngått i et alterskap — muligens fremstilt i Nord-Tyskland. Det fortelles at sognepresten i Sem ble anklaget for papisme i 1628. På 1670-tallet kom kirken i grevens eie, og det var en stor ombygging frem mot 1693 (noe en bevart minnetavle vitner om). Det ble også gjort endringer bl.a. i 1830, 1834 (som antydet), 1856 og 1868, og det var betydelige restaureringer i 1924–25 (ved Carl Berner) og 1955–56 (ved Finn Bryn). I 1899 kom kirken i menighetens eie. Dagens utseende har kirken etter en oppussing frem mot jubileumsfeiringen i 1999 der feilbehandlet puss ble fjernet og kirken fikk ny puss fra grunnen av. Kirken var stengt for restaurering i januar til mai 2012.
Interiør og inventar Koråpningen var adskillig smalere i middelalderen enn i dag, og kirken har i perioder hatt en rekke lukkede, private kirkestoler, noe som utover 1800-tallet vakte en viss irritasjon. Det er orgelgalleri i vest. Over korbuen henger et krusifiks fra 1300-tallet (tilbake i kirken i 1941 etter et opphold på Vestfold fylkesmuseum).
Altertavlen er opprinnelig fra første halvdel av 1600-tallet og bærer Kristian IVs våpen. I sin nåværende form ble den rekonstruert av Roar Hauglid i 1956 av deler som var oppbevart på gården. Det store nattverdsbildet ble malt av Håkon Stenstadvold. Hauglid beskriver tavlen og arbeidet med den i detalj i en artikkel gjengitt i Sem og Slagen bygdebok. Før denne tavlen kom på plass igjen, hadde kirken en altertavle fra 1814 med et bilde som viser kvinnene med engelen ved den tomme graven, malt av C.W. Eckersberg. Dette bildet (som nå henger på sørveggen i skipet) ble kopiert av Peter Petersen til Holmestrand kirke i 1830.
Prekestolen i ungrenessanse er fra 1592, og er dermed en av de eldste bevarte i Vestfold. Den har endel likhetstrekk med jyske sådanne, og kan tenkes å være innført. Stolen har vært flyttet rundt i kirken flere ganger. Både stolen og oppgangen er prydet med akantus.
Døpefonten av stein er fra 1956 etter tegninger av Finn Bryn. Den avløste en font av støpejern som var modellert etter døpefonten i Immanuelskirken i Halden (tegnet av Chr.H. Grosch). Dåpsfat og vannkanne i sølv er fra 1826. Ellers kan nevnes presteportretter og gammelt kirkesølv samt en messehagel fra 1800-tallet.
Kirkens første orgel var ferdig i 1772 og ble bygget av Gottfried Heinrich Gloger, som er spesielt berømt for orgelet i Kongsberg kirke. Prospektet fra den tid er beholdt, mens orgelet er skiftet ut etter å ha blitt utvidet og reparert en rekke ganger. Dagens orgel er fra 1976 og ble bygget av Paul Ott.
De to kirkeklokkene ble støpt i 1931 av det fimaet som nå kalles Olsen Nauen Klokkestøperi, som holder til ikke så langt unna, og som har familiegravsted på kirkegården her.
Kirkegård og omgivelser
Den eldste kirkegården lå øst for kirken og var omgitt av en steinmur. Den ble nedlagt i 1844, og området rundt selve kirken er nå for en park å regne, skjønt det finnes enkelte gamle gravminner. Ved nedleggelsen ble det anlagt kirkegård på nordsiden av fylkesvei 35, og denne benyttes nå. (Den er delt i to av Flyplassveien.) I 1935 ble det innviet et gravkapell på kirkegården. Jarlsberg hovedgård ligger altså sør for kirken. Sem prestegård ligger teknisk sett i Slagen sogn. Nord for kirken er et minnesmerke over eidsvollsmennene Herman Wedel Jarlsberg og Ole Apenes(s), avduket 17. mai 1914. Ellers skal Peder Anker være begravet her.
I tillegg til den langt mer berømte nygotiske garnisonskirken på Karljohansvern har Horten en arbeidskirke kalt Sentrumskirken. Arbeidet for den begynte allerede i 1920-årene med Centrumskirkens forening, men det tok tid, og først i 1971 ble grunnstein nedlagt. Kirken ble bygget i løpet av 1972 og tatt i bruk samme år. Den ble tegnet av Elisabet Fidjestøl, eller som det sies hos Horten kirkelige fellesråd: Hun tegnet idéskissen. Det sies at det var arkitektkonkurranse i forbindelse med utsmykningen.
Denne arbeidskirken i tegl har rundt 200 plasser i kirkerommet og 100 i menighetssalen, som er skilt fra kirkerommet med foldedører, altså 300 til sammen. Kirken er eid av Stiftelsen Sentrumskirken og drives ifølge kirkeleksikonet av et styre som får tilskudd fra kommunen, men på dette nettstedet hevdes det at den drives uten tilskudd, noe som ser ut til å gjøre det vanskeligere å finansiere oppussing.
Av utsmykning kan nevnes glassmalerier av Hans Gerhard Sørensen fra 1972 og et veggteppe av Siri Gjesdal som kom på plass til kirkens 25-årsjubileum. Prekestol og døpefont er begge i tre — sistnevnte tegnet av arkitekten og førstnevnte fremstilt ved Horten verft, ifølge kirkeleksikonet. Alteret og orgelet (Ernst Junker, 1972) er plassert i hvert sitt hjørne av kirkerommet.
Som i arbeidskirker ellers er det rom til en rekke forskjellige funksjoner, inkludert administrasjon for Horten prestegjeld og Nord-Jarlsberg prosti. Det drives barnehage i underetasjen, som har inngang fra C. Andersens gate. Anleggets hovedinngang (i hovedetasjen) er mot Thoresens gate. I det frittstående klokketårnet henger tre klokker fra Olsen Nauen. Det er ikke kirkegård her.
Kilder og videre lesning:
Tidligere informasjonsside hos Horten kirkelige fellesråd
Bakgrunn
Skjee kirke (tidligere i Stokke kommune, nå i Sandefjord) er opprinnelig fra 1100-tallet og var viet til Peter og Paulus med festdag 24. oktober. Denne steinkirken oppe på Raet hadde da både vestportal og sørportal, men sistnevnte ble murt igjen i 1664, og kirken fikk våpenhus ved vestportalen i stedet. I 1846 var det en omfattende ombygging. Kirken ble da utvidet i bredden og i lengden: Langveggen i sør ble flyttet 1,5 meter sørover og fikk store vindusåpninger, og kirken ble forlenget 6 meter mot øst. I tillegg fikk den et vesttårn i tre. Innvendig fikk den gallerier i to etasjer langs vest- og nordvegg. Sistnevnte er uten vinduer, slik det er ved mange middelalderkirker. Kirken ble restaurert i 1932 og fikk nytt kor, idet det gamle koret inngikk i skipet. Dessuten ble inventar som altertavle og prekestol tilbakeført. Dagens vesttårn i stein er fra 1936.
Kirkebygg
Skjee kirke er altså en langkirke i stein (hovedsakelig), men det er treverk i gavlene. Kirken har ifølge Kirkesøk 250 sitteplasser. Kirken har altså vesttårn (egentlig i nordvest), rektangulært skip og rett avsluttet kor. Det er sakristier i tre på nordsiden av koret og nord for østenden av skipet.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Koråpningen er rundbuet og relativt bred, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.
Altertavlen i rokokko ble skåret av Jacob Pederssøn Lindgaard rundt 1770. Billedprogrammet er kjent: Vi ser (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne) er fra 1604 er i renessansestil. Vi ser de fire evangelister med symboler, slik det ofte er, men det er ikke helt samsvar mellom benevnelser og bilder, og man regner med at de har stått i en annen rekkefølge tidligere. Døpefonten er av tre og har et polert, hamret fat med bilde av den hellige Kristoffer.
Orgelet er ifølge kirkeleksikonet fra 1932 fra Olsen & Jørgensen. Tønsberg blad vet å fortelle at orgelet brøt sammen i 2002. En stund var det planer om å kjøpe inn nytt orgel, men etter krav fra Riksantikvaren ble det besluttet å reparere det gamle, og det fungerer ifølge avisen greit nå. Kirken har ifølge kirkeleksikonet to kirkeklokker, hvorav én søpt av Anders Riise (Tønsberg) i 1827.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården som omgir kirken, ligger på begge sider av fylkesvei 256 (Stokke Ravei). Et stykke nordøst for kirken står et bygg som ser ut til å bårehus og muligens redskapshus. På kirkegården står tre minnebautaer over krigsofre, og det er en navneliste over krigsofre på kirkeveggen.
Skoppum (nå i Horten) har hatt bosetning siden vikingtiden, men betydelige befolkningsøkninger har kommet noe senere i stedets utvikling, så som etter anleggelsen av sagbruk og mølle på 1880-tallet samt i etterkrigstiden.
På 1980-tallet ble det vedtatt å oppføre en arbeidskirke på stedet, og etter endel frem og tilbake ble grunnstein nedlagt i mai 1988 og kirke innviet et års tid senere. Den er tegnet av arkitektselskapet Korneliussen, Elvestad og Ose i Horten (nå KMS arkitekter). I tillegg til kirkerom inneholder bygningskomplekset kirkestue, barnehage, ungdomssal, speiderrom m.m. Det har til sammen 200 sitteplasser, ifølge kirkeleksikonet. Utenfor kirken står en støpul.
Alterbildet henger på veggen bak alteret og viser et kors. Ifølge kirkeleksikonet er både prekestol og døpefont laget av Einerud innredning i 1989, mens kirkesølvet kommer fra Th. Martinsen. Bondekvinnelaget ser ut til å ha besørget altertekstiler, mens Ruth Tørnby laget messehagler i 1992. Kirkerommet er møblert med stoler.
Bakgrunn
Slagen kirke er bare et drøyt århundre gammel, men kirkestedet er fra tidligkristen tid. Bøhaugen eller Klokkeråsen ligger i et område med fem gamle gravhauger, og kirken har en dominerende utsikt over den omkringliggende Slagendalen. Oseberg («Æsenes borg»?) er like i nærheten.
Tidligere kirke Slagen gamle kirke var en langkirke i stein som var viet til Botolv. Den ble første gang nevnt i 1315, men var ellers av en type som ble bygget fra ca. 1150 og et drøyt århundre fremover. Det fremgår ikke av litteraturen hvorvidt den avløste en eldre trekirke. Man antar at selve skipet var den eldste delen, mens koret og vesttårnet kom til senere. Kirken skal ha vært bortimot falleferdig i 1823, og greven — som eide kirken på den tiden — skal ha latt et nytt tårn bygge i 1830. Likevel var det problemer med det allerede i 1847. Korbue og vinduer ble utvidet i 1857, da kirken gjennomgikk en større reparasjon. Ved samme anledning ble kirkens gamle alterskap — et triptykon som gjerne kalles Ursulaskapet — overført til Oldsaksamlingen og erstattet med en ny altertavle i kirken. Denne hadde et bilde av nedtagelsen fra korset som ble malt av Jacobus van Koningsveld i 1857 etter et eldre bilde av en K. de Crayer (muligens Caspar de Crayer).
Denne kirken brant ned til grunnen søndag 11. september 1898 i en brann som startet i gården ved siden av. Altertavlen, døpefonten, kirkesølv og noe annet inventar ble reddet ut. Etter brannen var det en viss diskusjon om hvorvidt kirken skulle gjenoppbygges på samme sted eller et annet og mer sentralt sted i bygda. Til å begynne med så det ut til at det sistnevnte ville skje, men man endte opp med samme tomt. Tomt og rester etter kirken ble for øvrig overført fra grevskapet til menigheten etter brannen. Ny kirke ble tegnet av Halfdan Berle og innviet den 29. mars 1901.
Dagens kirkebygg
Slagen kirke er en langkirke i teglstein (med endel kalkede flater) med ca. 500 sitteplasser. Kirken har tvillingtårn på hver side av inngangen i vest, og det polygonalt avsluttede koret i øst er omgitt av to små sakristier. Stilen er åpenbart middelalderinspiret med rundbuede dør- og vindusåpninger. Man får også assosiasjoner til «mock tudor». Kirken ble omfattende restaurert i 1955–56 (gjenåpning 30. september) etter planer av Arnstein Arneberg og med Henrik Sørensen som kunstnerisk konsulent. Kirken fikk en ordentlig ansiktsløftning innvendig, og sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont er fra den tid.
Kåre Øijord malte freskomalerier på fondveggen i koret. Det er en rekke bilder, hvorav det store i midten viser nattverden. Det sies at en rekke lokale folk fra den tiden kunne gjenkjennes i bildene, da de stod modell.
Inventar
Til å begynne med brukte man alterbildet fra gamlekirken, men det henger nå på skipets østvegg nord (til venstre) for korbuen. Altertavlen fra 1956 skal være skåret av Asbjørn Busterud og Nils Wangensteen, mens bildene, som viser Jesus og de fire evangelistene, er malt av Øijord.
Den opprinnelige prekestolen hadde bilder av Jesus og evangelistene, malt av Nils Gude og Olaf Krohn. Prekestolen fra 1956 ble tegnet av Arneberg og utført av Anthon Røvik og Asbjørn Busterud. Den har motiver fra lignelsen om såmannen, og den har himling.
Kirkens første orgel kom fra Olsen & Jørgensen. Dagens orgel er også opprinnelig et Jørgensen-orgel — fra 1973. Det ble omintonert i 1978 av Paul Ott og utvidet og omintonert av Ryde & Berg i 1988. De to kirkeklokkene er på alder med kirken og kommer fra det firmaet vi nå kaller Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården var opprinnelig relativt liten, men er blitt utvidet etterhvert, også til den andre siden av veien. Der ble det innviet et gravkapell 1. desember 1940. Tidlig på 1970-tallet ble et tredje område enda litt lenger vest nedi skråningen tatt i bruk. Et minnesmerke over ofre i den annen verdenskrig er ved oppkjørselen på nordsiden (fra skolen). Monumentet er laget av Carl E. Paulsen og ble avduket den 18. november 1951.
Solvangområdet i Tønsberg fikk stadig tettere bebyggelse etter krigen, og ideen og kravet om kirkebygg ser ut til å ha sprunget ut av kirkeringer som oppstod på 1950-tallet. I 1955 tok domprosten til orde for en moderne arbeidskirke inspirert av småkirker og sjømannskirker. Det samme gjorde biskopen i 1959. Arkitekt Elisabet Fidjestøl ble kontaktet i 1961, og så gikk prosessen sin gang over noen år. Tomtevalg ble endret underveis, og utkastet ble omarbeidet. Solvangkirken ble oppført fra høsten 1967 like ved siden av krematoriet, og den ble innviet den 9. mars 1969. I 1988 fulgte et nytt byggetrinn der kirken ble utvidet med en naustformet del til med menighetssal ved siden av kirkeromsdelen. Kirken har ifølge kirkeleksikonet 300 sitteplasser.
Arkitekten poengterer i festskriftet ved innvielsen kontrasten mellom Solvangkirkens naustform og krematoriets kubiske form. Det skulle ikke være noe konkurranseforhold mellom de to byggene. Opprinnelig hadde kirkerommet alter og prekestol utført i furu fra Oregon (formodentlig formgitt av arkitekten og utført ved Kaldnes mekaniske verksted).
Selve kirkerommet ble fornyet i 2004 etter forslag fra Arne Sæther med elementer utformet av Tollef Thorsnes. I begynnelsen ser det ut til at kirkerommet også ble brukt som menighetssal og til andre arrangementer, og det var et forheng til å trekke for alterpartiet ved fondveggen. Dette er blitt fjernet, og mye annet i rommet er endret. Som altertavle fungerer fortsatt et korsformet glassmaleri på fondveggen, utformet av Hans Gerhard Sørensen i 1969. Under dette er den såkalte altervarden. Dette er målet for det som kalles vandringsmotivet, som starter ved døpefonten (av Thorsnes til erstatning for den opprinnelige arkitektutformede) i motsatt ende av kirkerommet og går via nattverdsbordet og lesepulten. Fire paneler med bilder av evangelistene fra den opprinnelige prekestolen er montert på en sidevegg. Orgelet (Ernst Junker, 1971) står nede på kirkegulvet.
Kirkekomplekset inneholder også menighetssal samt barnehage (med nytt bygg i 2008) og en rekke forskjellige aktivitetsrom.
Kirken ligger like ved Tønsbergs hovedkirkegård, der krematoriet ikke lenger brukes til kremasjoner (de er flyttet til Vestfold krematorium), men der kapellet fremdeles benyttes. Kirken tilhører samme sogn som Tønsberg domkirke, og det ser ut til at den drives av en stiftelse.
Bakgrunn
Navnebruken har variert litt for denne kirken. Noen (inkludert seksbindsverket «Kirker i Norge») kaller den Stavern kirke, men ifølge kirkelige nettsteder i dag heter kirken Fredriksvern kirke, mens menigheten heter Stavern menighet. Kirken ble anlagt som garnisonskirke og skal være Norges eldste sådanne. I 1748 ble det besluttet å anlegge verft og flåtebase i Stavern. Oppførelsen av Fredriksvern verft begynte i 1750 og var for det meste ferdig i 1758. Kirken ble tegnet av Michael Johan Herbst, som var kommandant på Fredriksvern, og oppført i 1753–56. Den ble innviet den 31. mars 1756, på fødselsdagen til kong Frederik V, som anlegget er oppkalt etter.
Kirkebygg
Fredriksvern kirke er en korskirke i pusset tegl med takrytter (1758) over krysset og valmtak med svai. Kirken har rundt 350 sitteplasser (mot opprinnelig 400). Sakristiet kom til i 1760. Kirken må kunne kalles et hovedverk innen rokokko i Norge. Den har et par særegenheter som visstnok var nødvendige for å sikre finansiering. Den skulle kunne tjene som flerbrukshus med kornlager på loftet (hvorav synlige luftekanaler i taket) og med lasarett (med nedfellbare rygger på kirkebenkene). Utvendig har den et urverk som ble montert året etter innvielsen. Det var opprinnelig flere, men det var problemer med drivverket, så bare uret i karnappet over inngangen er beholdt — samt et fornøyelig «takur» med en englefigur inne i kirken. Kirkens orientering er den motsatte av den vanlige: Her er koret i vest. Dette var visstnok mot biskopens ønske.
Interiør
Kirkerommet er relativt gjennomført og imponerende. Bak mye av snekkerarbeidet står Joen Jacobsen fra Skien. Det er gallerier rundt det meste og flere innbygde losjer. Det var regler for hvem som satt hvor, hvem som betalte hvor mye osv. Blant annet måtte marinens offiserer betale, mens hærens offiserer hadde friplass. Kongestolen var ferdig først i 1790 og bærer Kristian VIIs monogram.
Gulvet er av teglstein, og det er enkelte gravplater i det, men det har vært forbudt med begravelser under gulvet siden 1800. I taket er stjernehimmelen avbildet, og i kirkens vestvegg er det vinduer med glassmalerier av Borgar Hauglid fra 1960, i form av evangelistsymboler. Det lyse koret med altertavlen er naturlig blikkfang.
Inventar Altertavlen er et utpreget barokkverk av en type vi ser mer av i andre land. Selve altertavlen, altså snekkerarbeidet, er utført av Joen Jacobsen, mens figurene på den antas å være utført av en billedhugger i København. Bildene er usignert, men antas å være malt av Jacob Pedersen Lindgaard. I det store bildet nederst ser vi korsfestelsen med Maria og Johannes på hver sin side av korset. Motivet er svært likt tilsvarende bilde i Nøtterøy kirke. Over dette er himmelfarten. Øverst på tavlen er treenighetens trekant omgitt av en stråleglans og med «Jahve» skrevet på hebraisk. På hver side sitter en basunengel. Oppstandelsesbildet er omgitt av de allegoriske figurene Fides (troen) og Spes (håpet). På hver side av korsfestelsesbildet er en englefigur.
Også prekestolen er snekret av Jacobsen. Opprinnelig var det meningen at den skulle modelleres på prekestolen i (gamle) Brevik kirke, men planen ble endret til Skien (også her den tidligere kirken). Prekestolen har enkle fyllinger der den henger på hjørnet mellom søndre og vestre korsarm. Jacobsen står også bak døpefonten. En enkel lesepult laget av Hans Pettersen er fra 1995.
Kirkens første orgel ble bygget av organist Haavel Christophersen Gaarder fra Kongsberg og hadde fire stemmer. Det ble innviet den 21. november 1790. Fasaden etter dette orgelet brukes fortsatt, selv om selve orgelet er skiftet ut et par ganger. I 1840–41 bygget orgelbygger Erichsen fra Hamar et syv stemmers orgel til kirken. I 1911 fikk kirken et penumatisk orgel med 14 stemmer bygget av Olsen & Jørgensen, og fasaden ble flyttet lenger frem i kirken. Dette orgelet ble endret flere ganger, før J.H. Jørgensen bygget nytt orgel i 1961. Orgelet er elektro-pneumatisk og har 19 stemmer (3 manualer), og mange av de gamle orgelpipene er gjenbrukt. Orgelet beskrives i jubileumsboken som «forholdsvis pålitelig», men det påkaller ikke den helt store entusiasmen. I fellesrådets handlingsplan for 2012–2015 beskrives orgelet derimot som dårlig.
Opprinnelig hadde kirken to klokker som var støpt på verftet i 1753. Kvaliteten svarte nok ikke til forventningene, for i 1801 ble det bestilt tre nye klokker fra kjøpmann Otter Steen i Stavern. Også disse må ha vært en skuffelse, for i 1839 ble det bestilt nye klokker fra Borger Riise i Tønsberg, og bare fem år etter det ble de erstattet med nye kokker fra Nils Knudsen Dahl i Ramnes. Disse ble brukt til 1911, da to nye klokker ble støpt hos O. Olsen & Søn. Disse brukes fortsatt i dag.
Kirken er reparert og restaurert en rekke ganger. Blant annet var det en hovedreparasjon i 1850-årene, og det er åpenbart at kirken har vært malt en rekke ganger i forskjellige farger og med varierende hell. Domenico Erdmann var konsulent ved restaureringer tidlig på 1900-tallet, og på slutten av 1930-tallet var det igjen omfattende restaurering da kirken var stengt en periode. 250-årsjubileet foranlediget også oppussing.
Det er blitt populært med sommerkonserter i Fredriksvern kirke, en tradisjon som skal ha startet med Arve Tellefsen i 1994.
Kirkegård og omgivelser
Kirken ligger utenfor festningsverkene og er omgitt av kirkegården, som er inndelt i flere felt. Frem til 1799 var kirkegården forbeholdt de militære og fulgte en streng rangorden, mens sivile ble gravlagt ved Tanum kirkegård. I 1986 ble Torsrød gravlund innviet som avlastning for Fredriksvern. Et gravkapell ble oppført sørvest for kirken i 1915, men kom i dårlig forfatning utover i 1930-årene. Det ble pusset opp vinteren 1937–38 og innviet til kirkelig bruk i mars 1938. Gudstjeneste ble holdt i kapellet i 1938–39 mens kirken var stengt for restaurering. På 1970-tallet var kapellet igjen i dårlig forfatning, men først etter en anonym gave i 1992 ble det satt i stand, for en stor del med dugnadsarbeid. Siden har det vist det seg at feil type materialer er benyttet, og det fortelles i jubileumsboken fra 2006 at nytt arbeid er planlagt gjennomført samme år. Det finnes et menighetshus i Storgaten 36.
Foran kirken (utenfor kirkegården) står et relativt uvanlig krigsminnesmerke i form av en fontene med steinrelieffer.
Kilder og videre lesning:
Per Eirik Danielsen (red.): Fredriksvern kirke 250 år 1756–2006 (Stavern menighetsråd, 2006)
-Sem.jpg){kind=link}
-Skjee.jpg){kind=link}
-Slagen.jpg){kind=link}
-Toensberg%20nye.jpg){kind=link}
.JPG){kind=link}
.JPG){kind=link}
-Fredriksvern%20(Stavern).jpg){kind=link}