Ramsvik kirke i Indre Fosen startet sitt liv som bedehus. Dette ble oppført i 1908 på grunn gitt av Johan R. Ramsvik. Ved kgl.res. av 12. august 1909 ble det gitt tillatelse til å vigsle bedehuset til kirkelig bruk, og det ble tildelt fire gudstjenester i året. Bedehuskapellet tituleres i dag som kirke, og den skal være påbygget flere ganger.
Vi har å gjøre med en langkirke i tre med 200 sitteplasser (ifølge kirkeleksikonet). Kirken har vesttårn (i vest-sørvest, om man vil), og koret er rett avsluttet og har sakristi på nordsiden. Det er et utbygg også på nordsiden av skipet.
Kirken har orgelgalleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Et forheng kan trekkes for koret, slik det er i enkelte bedehuskapeller. I korets østvegg er et rundt vindu med glassmaleri, og på alteret står en liten kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusfigur i Vor Frue kirke i København. Prekestolen står i koråpningens venstrekant og ser ut til å ha oppgang fra sakristiet. Om den åttekantede døpefonten sier ikke kirkeleksikonet mye, men orgelet skal være bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1983.
Det er ikke kirkegård ved kirken. Husby gravplass er rundt fire kilometer unna.
Hasselvika kirke i Rissa (i dag Indre Fosen) ble tegnet av Claus Hjelte, og tegningene ble godkjent i 1937. Kapellet (som det opprinnelig var) ble imidlertid vigslet først i 1951. Det er en langkirke i tre som ifølge kirkeleksikonet har 200 sitteplasser. Kirken har tårn i vest-sørvest, og koret er rett avslutttet. Den røde kirkens høye og smale vinduer er karakteristiske.
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.
Bakgrunn Vinjeøra i Hemne (fra 2020: Heim) antas å ha hatt kirke siden middelalderen, og den var viet til Andreas, skjønt eldste kjente omtale («Sancti Andreæ kircke wdi Hemne») er fra 1589, mens sognet («Viniar sokn») er omtalt i Aslak Bolts jordebok (1432–34). Fra middelalderkirken er bevart et krusifiks fra første fjerdedel av 1100-tallet.
Gamlekirken tegnet av Gerhard Schøning i 1773. Fra Lokalhistoriewiki.
Etter reformasjonen var Vinje anneks til Hemne. Det ble sagt at kirken «saa gandske forraadnet war», og i 1675 ble den revet, og en laftet langkirke ble oppført samme sted. Denne ble i 1773 omtalt av Gerhard Schøning som «en maadelig Træe-Bygning, med et temmelig høit Spir, samt en smuk Alter-Tavle». Kirken stod til nedfalls i 1819, og dagens kirke ble oppført på samme kirkegård. Det foreligger motstridende opplysninger om innvielsesår. Jan Brendalsmo hos Riksantikvaren sier 1821, mens Kirkesøk opererer med 1820 og kirkeleksikonet med 1824. Kirkesøk krediterer en P. Konstum som arkitekt (byggmester?) for kirken.
Kirkebygg
Vinje kirke er en laftet åttekantkirke med sentraltårn (takrytter). Åttekantformen er litt uttrukket i øst/vest-retning, og kirken har sakristitilbygg i øst og våpenhus i vest. Den har stående panel utvendig, mens det flattelgjede laftetømmeret er bart (men malt) innvendig. Antall sitteplasser er ifølge kirkeleksikonet 150. Ifølge Hemneportalen gjelder dette nede i kirkerommet, mens galleriet har ytterligere femti plasser.
Interiør og inventar
Inne i kirken er det søylebåret galleri langs de fem vestligste veggene. Koret er i åttekantdelen. Altertavlen, prekestolen og døpefonten (alle i mer eller mindre barokk stil) er overført fra gamlekirken. Hemneportalen daterer førstnevnte til 1712, men bildene er trolig nyere. Den som har besøkt noen kirker, vil trolig gjenkjenne getsemanebildet i øvre etasje, som åpenbart er en kopi. Orgelet er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, og Norsk orgelregister daterer det tentativt til 1967.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står på vestre del av kirkegården. Fra den er det utsikt utover Vinjefjorden. Nordøst for kirken står et par småbygg, muligens bårehus og redskapshus. Sør for selve kirkegården er en minnelund for sovjetiske krigsofre. Graver er flyttet hit fra forskjellige steder i Trøndelag, ifølge en minnestein.
Bakgrunn
Det har nok vært kirke på Kyrksæterøra siden middelalderen, skal man dømme etter alterskapet som var i kirken frem til 1815. Eldste omtale («Sanctæ Margrettæ kircke wdi Hemne») er imidlertid fra 1589. Etter reformasjonen var den anneks til Dolm, men i 1765 ble Hemne eget prestegjeld med Vinje som anneks. Kirken ble truffet av lynet og brant ned i 1815. Det antas at dette var kirke nummer to på stedet. Det skal ha vært en enskipet langkirke i stavverk som på 1600- og 1700-tallet var blitt utvidet med laftede korsarmer. Denne kirken er skildret av Gerhard Schøning, som besøkte stedet i 1773.
Kirkebygg
Dagens kirke skal være oppført av en Jakob kirkebygger og vigslet i 1817. Det er en laftet åttekantkirke med 450 sitteplasser. Selve kirkerommet (inkludert kor) er i åttekantdelen, som har takrytter midt på. I tillegg er det tilbygg i vest, nord og øst.
Interiør og inventar
Innvendig er det gallerier i vest og til litt innpå de østre skråveggene. Det er ingen forskjell i gulvnivå mellom korområdet og resten av kirkerommet. Mellom to søyler er det tilsynelatende korskille i form av skranker med åpning i midten, men det finnes et par benkerader øst for dette.
Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som ser ut til å være utvidet vestover. Ved inngangen til kirkegården står en kopi av den gamle kirkeporten.
Landås menighet ble utskilt fra Fridalen i 1959, og en arkitektkonkurranse avholdt i 1961 ble vunnet av Ola Kielland-Lund. Etter forslag fra Statens bygge- og eiendomsdirektorat ble planen gjort speilvendt i forhold til opprinnelig utkast, og byggingen på Kanonhaugen nedenfor Landås hovedgård tok til høsten 1964. Kirken ble vigslet den 27. november 1966.
Landås kirke er en arbeidskirke i betong med rundt 600 sitteplasser. Det er et karakteristisk bygg med en kaskadeaktig takkonstruksjon. Selve kirkerommet har vifteform med fokus (altså kor) vestover, og rommene utenfor dette ligger i forlengelsen av det samme sirkelsektormønsteret. Takhøyden er størst på vestsiden, med svært høye vinduer i korveggen. Det er også glass mellom kirkerommet og forhallen i øst.
Einar Dahle og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 6: Modernismen. 1900-tallet (ARFO, 2008), s. 180–185
Ellen Marie Magerøy og Hans-Emil Lidén: «Landås kirke», i Norges kirker (Hordaland, bind 2; NIKU/Gyldendal, 1997; ISBN 82-05-24503-7), s. 247–250 (også arkivside)
Foto: Anne Marta Hoff/NIKU (2008), fra Norges kirker. Lisens: CC BY-NC-ND 3.0.
Bakgrunn
Nesheim er ganske langt oppe i Eksingedalen, og Nesheim kirke må kunne sies å være Vaksdals mest avsidesliggende kirke. Dagens kirke er stedets første. Det kom hjelpekirkegård før det kom kirke.
Det foreligger forskjellige påstander om arkitekt. Kirkesøk og Arkitekturhistorie.no krediterer Hartvig Sverdrup Eckhoff, men ifølge «Norges kirker» (samt Vaksdal historielag og forfatteren av jubileumsboken) var det Adolf Schirmer hos Statens bygningsinspektør som gjorde jobben noen år i forveien. Som kilde viser «Norges kirker» til et møtereferat fra 1903, mens jubileumsboken siterer en tilsvarende formulering fra kirke- og undervisningsdepartementet gjengitt i et brev fra Bergens stiftsdireksjon. Ifølge «Norges kirker» var Schirmer-tegningene blitt utarbeidet for Eksingedalen kirke, men den kirken skal være tegnet av Eckhoff. Dessuten er den av mur og ikke til forveksling lik Nesheim-kirken. Uansett: John Fosse (1841–1917) hadde ansvaret for grunnmuren, og sønnene hans Torkel og Knut hadde ansvaret for oppførelsen av selve bygget. Kirken ble vigslet den 17. september 1908.
Kirkebygg
Nesheim kirke er en laftet langkirke med et vesttårn (takrytter) i bindingsverk og utenfor dette et våpenhus i bindingsverk. Koret er i samme bygningsdel som skipet, og er rett avsluttet. Det nåværende sakristitilbygget (i bindingsverk) i øst er fra 1973; opprinnelig hadde kirken et mindre sakristitilbygg. Kirken har 120 sitteplasser.
Interiør og inventar
Det flattelgjede laftetømmeret er umalt inne i kirken etter at vegger og gulv ble avlutet i 1980. Korskille, takstoler mm. er derimot malt. Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv.
Opprinnelig hadde kirken altertavle i form av et triptykon malt av Sjur Småbrekke. Nåværende altertavle har et kristusbilde malt av Anton Gundrosen i 1958. Teksten over bildet lyder «Eg er vegen, sanningi og livet» (Joh 14, 6).
Prekestolen er åttekantet, og det finnes også en enkel lesepult. Døpefonten sies i «Norges kirker» å være «lokalt snekkerarbeid». Klokken er støpt av O. Olsen & Søn i 1908. I 1942 fikk kirken et Vestre-harmonium. Dette ble i 1976 avløst av et elektronisk Ahlborn-orgel. Dagens orgel ble tatt i bruk i 1986. Det er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og er deres opus 435. Kirken har også et piano.
Kirkegård og omgivelser
Det er ukjent når hjelpekirkegården ble tatt i brukt; det kan ha vært så lenge siden som tidlig på 1800-tallet. Den ligger på motsatt side av veien fra kirken. I 1924 ble det tatt i bruk et område rundt selve kirken til kirkegård, og på nordøstsiden av den står et redskapshus fra 1988. Kirkegården på den andre siden av veien er holdt i hevd, men ser stort sett ut til å være ryddet for gamle gravminner. Den sies å være satt i stand igjen til ny bruk, siden kirkegården rundt kirken er full.
Foto: Anne Marta Hoff/NIKU (2008), fra Norges kirker. Lisens: CC BY-NC-ND 3.0.
Bakgrunn
Det ser ut til at Eksingedalen hadde kirke i middelalderen, men at kirkestedet ble nedlagt da mange gårder ble liggende øde etter Svartedauden. På 1600-tallet tok folketallet seg opp igjen, og et kapell ble oppført på Flatekvål (gnr. 57) i 1626 eller 1627 som anneks til Mo (ifølge Riksantikvaren, mens «Norges kirker» også anser 1652 som et mulig byggeår, gitt at det årstallet forekommer i kirken). Kapellet var ikke stort — 6,7 m x 6,3 m — og det var opp til de lokale bøndene å holde det ved like. Det hadde visstnok bratt takvinkel (formodentlig saltak), og innvendig var det smale gallerier i nord og øst (over alteret!). Enkelte inventargjenstander som nå er å finne i Universitetsmuseet i Bergen, ble brukt i dette kapellet. Det gjelder et alterskap fra senmiddelalderen, en kalk og disk i tinn og en liten lysekrone i tre. Kapellet forfalt og ble erstattet med dagens kirke i 1882, men ved B.E. Bendixens besøk i 1900 var tuften fortsatt synlig.
Alterskap fra Flatekvål (Eksingedalen), nå i Universitetsmuseet i Bergen. Foto: Svein Skare, fra Unimus. Lisens: CC BY-NC-ND 3.0
Dagens kirkebygg
Eksingedalen kirke ble tegnet av Hartvig Sverdrup Eckhoff, oppført 1881–83 og vigslet den 12. juni 1883. Det er en langkirke i mur med vesttårn (påbygget noe i 1928), rektangulært skip og rett avsluttet kor i samme bygningsdel som skipet. Et sakristitilbygg i øst ble oppført etter tegninger av Sigmund Lie i 1984. Kirken har ifølge de fleste kilder rundt 120 sitteplasser, skjønt fellesrådet sier 150.
Interiør og inventar Korgulvet i øst er hevet et trinn over skipets gulv, og det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Prekestolen står inntil sørveggen. På orgelgalleriet i vest står et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk (opus 442, 1986).
Altertavlen er skåret av Anders Lavik og hadde først et enkelt kors. Dagens alterbilde er malt av Anton Gundrosen i 1960 og viser Jesus som den gode hyrde. Døpefonten sies også å være snekret av Lavik, mens dåpsfatet skal være fra 1739. Kirkeklokken ble støpt av F. Ingebrigtsen i Bergen i 1882.
Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er av beskjeden størrelse, og alle gravene er sør for kirken. Blant minnesmerkene er et over Nils Lavik, Kristelig folkepartis første stortingsrepresentant. Sør for kirkegården står en redskapsbod oppført i 1999 etter tegninger av Svein Tøsse.
Bakgrunn
Ytre Sandviken (Biskopshavn) sogn ble utskilt fra Sandviken i 1957. Det ble så avholdt en arkitektkonkurranse som ble vunnet av Jakob Myklebust, Bjørn Simonnæs og Helge Borgen med interiørarkitekt Hans Skogen som konsulent. Biskopshavn kirke ble oppført i 1965–66 og vigslet den 4. desember i sistnevnte år.
Kirkebygg
Biskopshavn kirke er en slags arbeidskirke i betong, tegl og tre. Hoveddelen med kirkerommet er en naustformet langkirke orientert fra vest-sørvest til øst-nordøst. Den har 600 sitteplasser. Det er inngangsparti og forhall i sørvest, i det som utenfra kan se ut til åvære kor. På sørøstsiden er et sammensatt tilbygg med flatt tak som huser blant annet sakristi, menighetssal, kirkestue, barnehage og kontorer.
Interiør og inventar
Det er orgelgalleri ved inngangen i sørvest, over forhallen. Koret er i og omkring en nisje i nordøst, og korgulvet er noe høyere enn skipets gulv. Kirkerommet er preget av hvite, selmmede teglsteinsmurer og — naturligvis — det bratte saltaket.
I koret er et stort kors på fondveggen snarere enn en altertavle. Prekestolen er i koråpningens venstrakant, ytterst på podiet, og det står en lesepult på motsatt side. Døpefonten er som en firkantet, panelt blokk. Orgelet er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1966 og restaurert av Brødrene Torkildsen i 1990. De to klokkene er støpt av Olsen Nauen.
Kirkegård og omgivelser
Det er urnelund nordvest og nordøst for kirken, og den ser ut til å være relativt full og uten utvidelsesmuligheter. Kirken ligger for øvrig i et boligstrøk og er omgitt av hus på alle kanter.
Kilder og videre lesning:
Hans-Emil Lidén: Norges kirker (Bergen, bind 2; Land og kirke, 1983; ISBN 82-05-14299-8), s. 250–253
Foto: Kjersti Marie Ellewsen, fra Riksantikvarens Kulturminnesøk
Bakgrunn
Kinn er et gammelt kirkested. Det er også fra gammelt av navnet på et prestegjeld som i sin tid omfattet det meste av ytre Sunnfjord og Nordfjord (sør for Nordfjorden) — og tilsvarende et kommuenavn. Etter delinger og sammenslåinger er Kinn igjen i bruk som kommunenavn fra 2020, da Flora ble slått sammen med det meste av Vågsøy.
Kirken på Kinn (gnr. 39), nordvest på øya, ytterst i havgapet, er nevnt i Bergens kalvskinn rundt 1330. Den antas å ha blitt oppført rundt midten av 1100-tallet eller like etter, og man tror at koret ble bygget noen tiår før skipet. Det antas at Kinn har vært pilegrimsmål i seg selv, og det lå i leia for pilegrimsreiser sjøveien mot Selja og Nidaros. Kanskje ble kirken oppført av steinbyggere fra England. Det har også vært spekulert mye i hvem som stod bak prosjektet, om det var kongsmakten. Etter at kommunen overtok i 1860, ble kirken modernisert i 1868–69 og fikk blant annet større vinduer. Dette ble i etterhånd ikke ansett som vellykket, og i 1911–12 ble kirken restaurert ved Carl Berner og vindusåpningene tilbakeført. Det ble også oppført et våpenhus utenfor vestportalen. Dagens er fra 1980-tallet. Kirken beskrives av fylkesarkivet i dag som en stas- og sommerkirke. Her holdes spesielle arrangementer, ikke minst Kinnaspelet, som har vært arrangert siden 1985. Kirken ble restaurert relativt nylig, men i 2020 meldte NRK at det flasset av kirken. Kan det skyldes materialbruken?
Kirkebygg
Kinn kirke er en langkirke i stein med rektangulært skip og ditto kor i mindre dimensjoner samt altså våpenhus i tre. Kirken har ikke noe tårn, men klokkene henger i en støpul nordvest for kirken. Et uvanlig trekk ved kirken er at skip og kor har portal på nordsiden istedenfor sørsiden. Sørveggen er nemlig mer værutsatt, mens nordveggen er mer i le.
Interiør og inventar
Det mest spesielle ved interiøret er nok lektoriet. Ved moderninseringen i 1868–69 ble lektoriebrystningen delt opp og hengt til pynt over korbuen med bolter (som visstnok rustet). Ved Berners restaurering ble lektoriet restaurert og satt opp slik man antar det var.
Koret er som i en rekke middelalderkirker nokså adskilt fra skipet, og den barokke altertavlen står ved korets østvegg. Den er fra 1641 og ble restaurert i 1703. Billedskjemaet er kjent: korsfestelsen i storfeltet og oppstandelsen over det samt en triumferende kristusfigur øverst (over Kristian IVs monogram). Rundt omkring er en rekke figurer i ulike størrelser. Vi ser blant annet Peter med nøkler, Paulus med sverd og Simon med sag. Figurene skal ha inngått i et førreformatorisk alterskap, og noen figurer er plassert i et skap på korets sørvegg. Selve alteret er av kleberstein og fra 1100-tallet.
Prekestolen ble lage av Mads Nilsen fra Bergen i 1707. Den har bilder malt av Georg Christoffer Schauer som er blitt overmalt. Evangelistbildene som synes nå, er malt av Ragnvald Einbu i 1911. Døpefonten (av tre) er fra 1911–12. På skipets sørvegg henger et epitafium fra 1639 over Absalon Absalonsen, som var mangeårig prest i Gloppen og døde på Kinn. Et par lysekroner er tegnet av Carl Berner og C.F. Andersen i 1911–12. Kirken har et Snertingdal-orgel fra 1974.
Kirkegård og omgivelser Kirkegården omgir kirken. Det var opprinnelig prestegård ved kirken, men den ble allerede på 1500-tallet flyttet til et mindre værhardt sted. Kirkegårdsporten med klokketårn nordvest for kirken ble satt opp i 1911–12. I den er en klokke fra 1650-tallet og en annen fra 1859. Sørvest for kirken er det satt opp en stor platting (friluftsscene) i forbindelse med Kinnaspelet.
Bakgrunn, stavkirke Øystese har hatt kirke siden middelalderen. Kirken (eller rettere sagt presten) er nevnt i 1300 samt en rekke ganger utover på 1300-tallet. Det antas at det dreide seg om en stavkirke. Den ble meldt å være i god stand i 1660-årene. Den ble siste gang omfattende satt i stand i 1845. Før dette hadde den svalgang bare på sørsiden, men denne ble fjernet. Gamle inventargjenstander og mynter ble funnet og sendt til Bergens museum. Klokkene hang i en støpul ved siden av kirken. Stavkirken ble avløst av dagens kirke i 1860-årene.
Kirkebygg
Øystese kirke ble ifølge «Norges kirker tegnet av en Erichsen samt Jacob Wilhelm Nordan (som formodentlig korrigerte førstnevntes tegninger). Byggmester var Askild Aase, og kirken ble vigslet den 15. mai 1868. Aase bygget like etterpå Odda kirke med Øystese som forbilde. Øystese kirke er en laftet langkirke med 500 sitteplasser. Den har vesttårn i bindingsverk med våpenhus i tårnfoten og et stykke rundt. Koret er polygonalt avsluttet og flankert av sakristier. Orienteringen er fra vest-sørvest til øst-nordøst.
Mot koret
Interiør og inventar
Interiøret ble endret noe i 1948 etter planer av Torgeir Alvsaker. Det er orgelgalleri innenfor vestinngangen. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Koråpningen er tredelt med en åpen midtdel og en lav skranke på yttersidene av søylene som dannet midtåpningen. Koråpningen er gjort om på i forhold til opprinnelig, som vi ser av et bilde av Christian Christensen Thomhav fra rundt 1900. Prekestolen står i høyre del av koråpningen og har oppgang fra koret. Den er fra restaureringen i 1948, og er noe lavere enn den tidligere stolen. Glassmaleriene i vinduene i korets skråvegger er fra 1949, utført av Rognaldsen i Bergen.
Dagens alter er fra 1948. Altertavlen er fra 1868 og har et korsfestelsesbilde malt av Anders Askevold. Teksten under bildet lyder: «See det Guds Lam, som bærer Verdens Synd! ( Joh 1, 29) I skipets nordvestre hjørne henger dessuten en altertavle fra ca. 1700, altså overført fra gamlekirken. Også den har korsfestelsesmotiv. En eldre, åttekantet døpefont oppbevares, men fonten som er i bruk, har form av en basunengel som fires ned, og som holder en ring (laurbærkrans?) med dåpsfatet i.
Til høyre for koret er et bysantinskaktig ikon i form av et triptykon. Det har et kristusbilde i midtfeltet omgitt av Johannes Døperen og jomfru Maria. Om orgelet på vestgalleriet foreligger motstridende opplysninger. Ifølge «Norges kirker» er det bygget av Gunnar Fabricius Husted i 1998 og avløste et Vestre-orgel som ikke var eldre enn fra 1976. Ifølge Norsk orgelregister er orgelet bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1960 og valøste et Heggen & Ivers-orgel fra 1928. Kirkeleksikonet avviker fra dette igjen. Kirken har to klokker (klokke A, klokke B) fra middelalderen. Disse er ifølge kirkeleksikonet stemt i Ess og G.
Kirkegård og omgivelser
Kirken står nær kirkegårdens nordøstre hjørne. Blant gravmonumentene er et over billedhuggeren Ingebrigt Vik.
_crop.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
,_AMH_2007.jpg){kind=link}
,_AMH_2007.jpg){kind=link}