Stikkord: Per Vigeland

Stord kirke

Stord kirke

Bakgrunn
Leirvik på Stord har hatt kirke siden middelalderen, og kirkestedet har vært det samme hele tiden, ved gnr. 27, kalt Orninggard eller Frugarden, men visstnok opprinnelig Årland eller Ådland. Den kirken som er beskrevet i 1686 og 1721, hadde kor i samme bredde som skipet, hvilket tas som et tegn på at den enten ikke var eldre enn fra ca. 1300 (oppført til erstatning for en eldre kirke) eller var blitt ombygget. Den ble avløst av dagens kirke på midten av 1800-tallet. Andreas Grønning fremla tegninger i 1853. Disse ble godtatt av kommunestyret og kirkedepartementet, men Grønning selv døde i 1854, og F.H. Stockfleth ble utførende arkitekt. Gamlekirken ble revet i pinsen 1855, og den nye kirken ble vigslet den 6. september 1857.

Stord gamle kirke
Gamlekirken som ble revet i 1855, avbildet i jubileumsboken om kirken, her tatt fra Lokalhistoriewiki.

Kirkebygg
Stord kirke er en langkirke i tegl. B.E. Bendixen forteller imidlertid at teglen var dårlig ettersom all god teglstein gikk til gjenoppbygging etter bybrannen i Bergen i 1855. I 1864 ble det bestemt at kirken etter forslag fra Franz Wilhelm Schiertz skulle få bordkledning utenpå muren, og kirken stod slik helt til den ble restaurert under ledelse av Torgeir Alvsaker i 1955–57. Før dette ble det gravet ut under koret, og et kapell ble innredet med innvielse våren 1954. Kirken fremstår altså med pusset overflate. Den har vesttårn (egentlig i vest-nordvest), og koret er apsidalt avsluttet og flankert av sakristier.

Interiør og inventar
Søylerader og klerestorievinduer gjør kirken til en treskipet basilika, og veggene er pusset også inne i kirken. Det er galleri i vest med orgelets pipeverk en etasje høyere opp. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret består av et tverrstilt rektangulært område og altså apsis helt i øst, som en nisje.

Alteret står i sistnevnte del, og dagens alterbord er fra 1957. Altertavlen er et kristusbilde av Per Vigeland, og på selve alterfronten er det sitert fra Matt. 11, 28: «Kom til meg, alle de som slit og har tungt å bera! Hjå meg skal de få kvila dykk ut.» Også prekestolen og døpefonten er fra 1957. Førstnevnte er skåret av Jacob Helle og har evangelistsymboler i fire felt samt et felt med korslammet og innskriften «Soli Deo Gloria». Stolen har åttekantet himling. Den åttekantede døpefonten har en frise der det står: «Jesus sa Lat småborni koma til meg. Hindre dei ikkje. For Guds rike høyrer slike til.» (Mark. 10, 14)

Kirken har en klokkke fra 1594, og orgelet (1957) er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i samarbeid med Steinmeyer.

Kapellet under koret ble som nevnt innviet i 1954. Gulvet i apsisdelen av kapellet er to trinn høyere enn gulvet i resten av kapellet. Et vindu i apsisveggen har glassmaleri av Kristus som lærer signert Malvin Neset i 1954. Alterplaten fra middelalderkirken ligger på alteret i kapellet. I kapellet er også deler av en prekestol fra 1623.

Flere inventargjenstander i kirken samt gamle gjenstander på museum er omtalt i «Norges kirker».

Krigsminnesmerke
Stord kirke
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken står nokså langt ned mot fjorden. Sørvest for kirken står et krigsminnesmerke. Den eldste delen av kirkegården skal være like nord for kirken og henger sammen med kirkegården vest og sør for den. Det er flere andre områder med graver i Leirvik: Vest-nordvest for kirken er et omtrent like stort område som ved kirken, og lenger nord og oppover i høyden er betydelig større parseller («Øvre kirkegård» og «Midtre krikegård»). For øvrig finnes en kolerakirkegård fra 1849 i utmarken til gården Hystad på Tyneset nordøst for Leirvik sentrum.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Strandvik kirke

Strandvik kirke
Foto: Roger Grimelid, fra Riksantikvarens Kulturminnesøk

Bakgrunn
Strandvik i Fusa, som var egen kommune en periode på 1900-tallet, har hatt kirke siden middelalderen. Kirkestedet er på Sævoll (gnr. 88), og middelalderkirken var etter alt å dømme en stavkirke hvis prest er nevnt i 1263. Den ble avløst av en tømmerkirke i 1628, og dagens kirke ble oppført i 1857, muligens litt nord for den gamle tømmerkirken. Kirken ble tegnet av Frederik Hannibal Stockfleth og oppført av byggmester Johannes Øvsthus.

Kirkebygg
Strandvik kirke er en laftet langkirke med vesttårn og polygonalt avsluttet kor. Kirken er treskipet. Opprinnelig fremstod den som en basilika, med ved en ombygging i 1883 fikk den en takhvelving som dekker til klerestorievinduene. Kirken har 450 sitteplasser.

Interiør og inventar
Kirken har orgelgalleri i vest. I øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde (men øvre del skjermes noe av korbuen), og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det er korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Vinduene i koret har glassmalerier av Per Vigeland. Det til venstre viser Kristus som såmannen, det til høyre Kristus som den gode hyrde.

Den nygotiske altertavlen er fra 1883. Bildet viser nedtagelsen fra korset og er malt av C. Christiansen, visstnok i kopi etter Rubens, men litt forskjellig fra det Rubens-bildet med det motivet som undertegnede kjenner til. Under bildet siteres Joh. 1, 29: «Se, det Guds Lam som bærer Verdens Synd.»

Også prekestolen (til høyre i korbuen, med oppgang fra koret) og døpefonten er fra 1883. Kirken har et Olsen & Jørgensen–orgel fra 1923, og det finnes to klokker, den ene støpt av Simon Grønberg i Bergen i 1698, den andre en stålklokke støpt av Bochumer Verein i 1907.

Kirkegård og omgivelser
Kirken står ganske langt nord på kirkegården, som er omgitt av en steinmur. På den andre siden av elven er Åkre gravplass. I den tidligere Strandvik er det også opprettet andre hjelpekirkegårder: Hjartnes (tatt i bruk 1907), Nordtveit (1971, avløste forrige) og Baldersheim (1940).

Kilder og videre lesning:

Tromsø domkirke

Tromsø domkirke
Foto: «Rosino» på Flickr via Wikimedia Commons

Bakgrunn
Hålogalands stift (nå bispedømme) ble utskilt fra Trondhjems stift (nå Nidaros bispedømme) i 1804, og i 1952 ble det delt i Nord-Hålogaland og Sør-Hålogaland. Førstnevnte dekker fylkene Troms og Finnmark og har domkirke i Tromsø.

Kirkebygg
Tromsø domkirke ble tegnet av Christian H. Grosch og vigslet i 1861. Den avløste en laftet korskirke fra 1803 som så ble flyttet to ganger, først sør for sentrum, der den fikk navnet Tromsøysund, så i 1975 til sør på Tromsøya, der den nå kalles Elverhøy kirke.

Tromsø domkirke er en nygotisk, laftet langkirke med vesttårn og polygonalt avsluttet kor, skjønt utbygg på sidene kan lede tankene hen på en korskirke. Det dreier seg imidlertid bare om forganger og trappehus som dessuten bidrar til å stablisere konstruksjonen. Orienteringen er fra vest-nordvest til øst-sørøst. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 618. Opprinnelig skal det ha vært 984. Dimensjonene byr på utfordringer for et laftebygg, og til tross for bruk av strekkfisker har det vært problemer med stabiliteten. Kirken var en periode hvit, men fikk tilbake sine opprinnelige eksteriørfarger i 1980-årene. Dette er for øvrig den eneste av domkirkene i Den norske kirke som er av tre.

Mot koret
Mot koret. Foto: Kirkenorge.no via Wikimedia Commons.

Interiør og inventar
Også innvendig er kirken forsøkt tilbakeført til originalfargene, men siden det var brukt oljebeis snarere enn maling, er den opprinnelige fargetonen forsøkt gjenskapt ved lasering. Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Korets skråvinduer har glassmalerier av Per Vigeland fra 1961.

Altertavle
Prekestol
Orgelbygging

Altertavlen er malt av Christen Brun i 1884 i kopi etter Adolph Tidemands oppstandelsesbilde i Bragernes kirke. Prekestolen er på alder med kirken og typisk for sin tid, men dekoren er nyere. Også døpefonten av marmor er på alder med kirken, og det gjelder også de to kirkeklokkene.

Mot orgelgalleriet
Mot orgelgalleriet. Foto: Frode Inge Helland, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Et Claus Jensen-orgel fra 1863 er regnet for å være et klenodium. Det ble riktignok utvidet av J.H. Jørgensen i 1959 etter datidens smak, men ble i 2013–14 restaurert av Brødrene Torkildsen. Kirken fikk dessuten nytt orgel bygget av Orgelbau Mühleisen i 2017. Dette orgelets pipeverk er plassert til høyre for koråpningen, og i et nummer av Orgelspeilet fra 2012 (altså før bygging) antydes det at det vil bli et kororgel, selv om det altså har 25 registre. Det var en viss strid omkring sammenkobling av Mühleisen-orgelet med Jensen-orgelet, men dette ble til slutt godkjent, og orgelet ble innviet den 11. juni 2017.

Kirkegård og omgivelser
Tromsø gravlund ligger noen hundre meter nordvest for domkirken.

Tromsø gravlunds kapell
Gravkapellet på Tromsø gravlund. Foto: Harald Groven, fra Wikimedia Commons.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Laksevåg kirke

Laksevåg kirke
Foto: Fra Wikimedia Commons

Bakgrunn
Laksevåg var egen kommune før den ble innlemmet i Bergen i 1972. Kirken ligger et stykke nedenfor Damsgård hovedgård, mot Puddefjorden. Den skal ha blitt oppført med utgangspunkt i et utkast av Peter Andres Blix som ble bearbeidet av Theodor August Fromholz, og byggmester var Askild Aase i 1874–75 og vigslet den 12. mai 1875. Først ti år senere ble Laksevåg eget sogn, og Laksevåg prestegjeld ble opprettet i 1915. Da begynte et arbeid med ombygging av kirken som pågikk etappevis helt til 1935. Dette arbeidet ble planlagt først av Georg Greve, senere av Thorolf Hals-Frølich.

Laksevåg kirke ca. 1900
Interiør ca. 1900
Laksevåg kirke etter ombygging

Kirkebygg
Laksevåg kirke er en langkirke med orientering fra nord mot sør. Tårnet i nord ble etter ombyggingen omsluttet av kirkebygget, slik at man kan tro at det dreier seg om en takrytter. Koret er etter ombyggingen polygonalt avsluttet. Sakristiet øst for koret er opprinnelig, mens det på vestsiden er fra 1885. På østsiden er også menighetshus med en fløy nordover som ble tilføyd i 1993. Flere bygningshistoriske detaljer er å lese i Norges kirker. Kirken sies å ha 432 sitteplasser. Det kan legges til at arkitekturen er tilpasset for å stå til Damsgård, men er noe forenklet sammenlignet med det anlegget. Dette var i enda større grad tilfellet før ombyggingen.

Interiør og inventar
Interiøret er gjennomført nybarokt, og treets materialstruktur er fremhevet. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i nord. I sør åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. På korbjelken er en kalvariegruppe. Prekestolen står i korbuens venstrekant, og like ved siden av står en lesepult. Døpefonten er fra 1875.

Koret
Koret. Foto: Nina Aldin Thune, fra Kunsthistorie.com. Lisens: CC BY-NC-SA 3.0.

Kirken har ikke altertavle, men tre vinduer i koret har glassmalerier av Per Vigeland og fungerer som blikkfang. Motivet i midtvinduet er Kristi gjenkomst. Også skipets vinduer har glassmalerier. Disse er usignert, men skal være laget av Bernhard Greve. Motivene er gjennomgått i «Norges kirker», der det påpekes at det ikke er helt samsvar mellom motivene og skriftfeltene under.

Palmesøndag
Prekestol
Døpefont
Nedtagelsen

Søylerader gjør kirkerommet treskipet, og på sideskipenes sørvegger er malerier. Bildet i øst er malt av Bjørn Tvedt i 1975 og viser Jesu inntog i Jerusalem på palmesøndag. Bildet i vest er malt av Karl Uchermann og viser nedtagelsen fra korset. Dette ble opprinnelig brukt som alterbilde. Korets langvegger har bilder og dekorasjoner malt av Per Vigeland.

Kirken orgelhistorie fremgår av Norsk orgelregister. Det nåværende orgelet ble bygget av Orgelbau Mühleisen i 2016. Av de to klokkene er den ene en stålklokke støpt av Bochumer Verein i 1875, og den andre klokken er støpt av O. Olsen & Søn i 1948.

Kirkegård og omgivelser
Kirken lå opprinnelig nær strandkanten, med et trappeanlegg og en vei på nordsiden. Siden er det fylt på masse i strandområdet, og trappeanlegget er borte. Det er ikke kirkegård ved kirken, men ved Nygård, der Nygård kirke er nå. Blant dem som er gravlagt der, er Askild Aase, byggmesteren for Laksevåg kirke. Det er også gravplass ved Gravdalspollen litt lenger sør.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Stongfjorden bedehuskapell

Stongfjorden bedehuskapell
Foto: «TCoN», fra Wikimedia Commons

Stongfjorden fikk Nordens første aluminiumfabrikk tidlig på 1900-tallet. I 1908 ble et bedehus (ark. Martinus Haugen) tilhørende Stangfjordens indremission tatt i bruk. Her ble det fra 1911 holdt et par gudstjenester i året. I 1914 ble bedehuset vigslet til kirkelig bruk og fikk seks gudstjenester i året. Søknader om midler til utvidelse til fullverdig kirkebygg nådde ikke frem, og ved krigen var det i praksis slutt på industrieventyret i Stongfjorden.

I 1949 ble det oppført en støpul, og kirkegården ble tatt i bruk året etter. I 1970–71 ble bedehuset ombygget til kapell etter planer av Torgeir Alvsaker og Einar Vaardal-Lunde med kor og kirketårn.

Altertavlen har en ramme laget av Elias Sølvberg og et kristusbilde malt av Per Vigeland. Teksten under bildet lyder: «Eg er oppstoda og livet» (Joh 11, 25). Prekestolen og døpefonten er fra 1970. Kirkeklokken er støpt av Olsen Nauen i 1948, og kapellet har et Jørgensen-orgel fra 1927.

Stongfjorden bedehuskapell ble vedtatt nedlagt fra 1. august 2014. Etter det skal det ifølge fylkesleksikonet brukes bare ved begravelser, skjønt menighetens nettsted tyder på at enkelte andre gudstjenester finner sted i kapellet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tønsberg domkirke

Tønsberg domkirke

Bakgrunn
Tønsberg går for å være en av Norges eldste byer (tidligere regnet som den eldste), så det kan ikke overraske noen at det har vært kirke på stedet omtrent så lenge som det har vært kristendom i Norge. Dagens domkirke er imidlertid adskillig yngre, men den ble ikke bygget som domkirke. Den var “bare” Tønsberg kirke i nitti år før Tunsberg bispedømme ble opprettet i 1948 ved at Buskerud og Vestfold fylker ble utskilt fra det da så store Oslo bispedømme.

Tønsbergs hovedkirke fra middelalderen, Lavranskirken, ble etterhvert skrøpelig, og i 1809 ble det besluttet å rive den og konsentrere virksomheten om Mariakirken. Dette ble gjennomført i løpet av 1814. Etterhvert skrantet imidlertid Mariakirken også, og man fant ut at det var bedre å bygge ny kirke enn å flikke på den (svært) gamle, som dessuten bare rommet 400 personer. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnen ble ryddet høsten 1855. Året etter ble grunnmuren av granitt lagt, og kirken ble oppført under ledelse av Paul Thrane og innviet av biskopen den 19. desember 1858.

Sett fra Slottsfjellet
Sørøstfra
Dåpskapell

Kirkebygg
Tønsberg domkirke er en langkirke i rød tegl som i dag har 550 sitteplasser. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-sørvest), og koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier. Nordvest for nordre sakristi er et dåpskapell.

Tønsberg domkirke
Tønsberg domkirke
Tønsberg domkirke

Interiør
Innvendig er det orgelgalleri over hovedinngangen. To søylerader deler kirken i tre skip, og korgulvet er hevet tre trinn i forhold til skipets gulv. Kirken var til å begynne med svært preget av en puritansk nygotikk; den ble ved innvielsen beskrevet som enkel, men smakfull. Selv om vinduer og døråpninger fortsatt er spissbuet, ble det nygotiske preget dempet noe ved en omfattende oppussing/restaurering i 1939 ledet av Arnstein Arneberg. Gotiske takribber ble fjernet og kirken ble forsøkt trukket mot middelalderen med nytt utseende på søyler, himlinger (med mønster fra gravfunnene ved Oseberg) mm. Kirken fikk også en rikere utsmykning enn før, blant annet i form av glassmalerier ved Per Vigeland. Maleriene i koret har motiver fra Johannes’ åpenbaring, mens vinduene ellers har motiver fra Det gamle testamente på nordsiden og fra Det nye testamente på sørsiden. Vigeland laget også en freske under spissbuen over sørinngangen (Jesus som Guds lam). Kirken fikk også inventar som var tatt vare på fra Mariakirken og Lavranskirken. Den ble gjenåpnet av biskopen den 19. november 1939. Ikke lenge etter kom krigen. Da ble glassmaleriene tatt ned og bragt i sikkerhet, mens vinduene ble blendet. Så den 20. juni 1948 ble Tønsberg kirke innviet som domkirke. Første biskop var Bjarne Skard.

Inventar
Ved innvielsen hadde kirken en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun. Så i 1939 ble den barokke altertavlen fra Mariakirken tatt i bruk. Den ble skåret av Jens Jølsen i 1764. Mens den stod i Mariakirken hadde den et nattverdsbilde malt av nederlandske Pieter Aertzen i 1569. Dette ble solgt ved rivningen og henger nå på korveggen i Andebu kirke. I 1939 fikk tavlen innsatt et annet gammelt maleri fra Mariakirken. Det viser Jesus og disiplene i Getsemane og skal være malt av Jacob Pedersen Lindgård i 1770 (noen steder står det 1760). Det sies at tavlens figurer av Moses og Aron samt den tronende Kristus er fra 1939. Bruns bilde henger på kirkeveggen til høyre for korbuen.

Alterparti
Tidligere alterbilde
Prekestol
Prekestol

Fra Mariakirken stammer også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. Stolen bærer også Kristian IVs initialer og valgspråk.

Domkirken har dåpskapell. Der står en døpefont og en statue som begge er Christopher Borchs verker fra 1858, og begge ble finansiert av Svend Foyn. Døpefonten er av marmor. Det sies at Foyn så døpefonten ved Vartov kirke (der Grundtvig var prest) og fikk Borch til å lage maken til Tønsberg kirke. Den bærer tittelen «Livets tre». Borch laget også statuen «Jesus og barnet», som sies å være av marmor (menighetsbladet) eller gips (jubileumsboken fra 1958). Figuren viser altså Jesus som legger hånden på hodet til og velsigner et barn. I tillegg står Borch bak et par englefigurer som på eldre bilder av kirken er plassert oppe ved korbuen, men som nå står inne i koret, til side for vinduene.

Tønsberg domkirke I5
Tønsberg domkirke I6
Tønsberg domkirke I7
Tønsberg domkirke I8

I 1924 fikk kirken et 57 stemmers pneumatisk Frobenius-orgel. Det ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1954. Orgelet ble så restaurert/ombygget av Ryde & Berg i 2008 og har nå 60 stemmer, ny fasade og nytt spillebord. Det brukes mye til konserter, og det finnes en skildring av det her. Ryde & Berg bygget et kisteorgel til domkirken i 2013.

Det er tre kirkeklokker i tårnet. Den eldste er fra 1530 og kommer fra Mariakirken. En annen er fra 1685 og har hengt i Lavranskirken. Den nyeste, som er størst, ble støpt til oppussingen i 1939. Gammelt kirkesølv og gamle kirketekstiler er overført fra middelalderkirkene. I koret henger to bilder fra 1600-tallet fra Mariakirken og Lavranskirken, og domkirken har to bibler fra henholdsvis 1550 og 1589.

Omgivelser
Området rundt domkirken var kirkegård på Lavranskirkens tid, men i dag er det for en park å regne. Begravelser finner sted ved Tønsberg nye kirkegård. Svend Foyn er minnet med en statue laget av Anders Svor like ved kirken (avduket 1915). Bispeboligen er et hus på Nøtterøy fra 2014.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sjåstad kirke

Sjåstad kirke

Bakgrunn
Sjåstad kirke i Lierdalen var opprinnelig annekskirke (kapell) i Lier prestegjeld og ble så overført til Sylling da det ble skilt ut. I disse dager tituleres bygget som kirke i Sjåstad sogn. Kirken ble bygget på initiativ fra familien Hofgaard, som drev lokal industri. Den ble tegnet av Henry Bucher, som vi ellers kjenner fra et knippe Toten-kirker (Aas, Raufoss og Kapp), og Sjåstad kapell, som det da var, ble innviet den 26. september 1896.

Kirkebygg, bygningshistorie
Vi har å gjøre med en langkirke i pusset tegl. Den har rektangulært skip, rett avsluttet kor omgitt av sakristier samt vesttårn. Tårnet har et karakteristisk rundt vindu høyt oppe på alle fire sider, nesten som koøyer. Tårnhjelmen er åttekantet, og på vindfløyen finner vi årstallet 1895. Kirken har 370 plasser, og orienteringen er strengt tatt fra nordvest til sørøst, men beskrivelsene her følger de liturgiske retningene, om man kan si det sånn.

Kirken ble ombygget i 1959–61. Opprinnelig hadde skipet fire store rundbuede vinduer på hver side. Ved ombyggingen ble det østre vinduet på hver side gjenmurt, og de andre vinduene ble senket og gjort smalere. Korets østvindu ble gjenmurt ved samme anledning. Ellers ble bånd og markeringer i muren ble fjernet ved oppussingen, og innvendig fikk koret, som hadde åpnet seg i sin fulle bredde mot skipet, en smalere koråpning. Takhimlingen ble senket. Til hundreårsjubileet i 1996 ble kirken igjen pusset opp. Den fikk da sine opprinnelige interiørfarger tilbake. Det ble også gjennomført en rekke andre endringer for å bedre komfort, funksjonalitet og teknisk standard.

Interiør og inventar
I korets østmur, over alteret, er en stor gullmosaikk utført av Per Vigeland. Den viser Kristus som strekker armene ut over menneskene, og i bakgrunnen ser vi det himmelske Jerusalem. I 1960 fikk kirken et alter av gjellebekkmarmor fremstilt av Sigvartsens stenhuggeri i Lier. Det hadde et kristogram mellom alfa og omega på siden mot menigheten. Dette alteret ble demontert i 2002 og erstattet med det opprinnelige alteret, som ble malt. På alteret står et krusifiks skåret av familien Lang i Oberammergau.

Prekestolen (nå sør for korbuen, skjønt den har vært flyttet) sies å være fornyet i 1960, idet den ble utstyrt med fem relieffer utført av billedskjærer Wilhelm R. Sjøwall etter Per Vigelands tegninger. De fremstiller de fire evangelistene og pelikanen. Til jubileet i 1996 fikk kirken en lesepult tegnet og laget av Arne Sæther.

Døpefonten i marmor kommer fra Italia og skal være hugget rundt 1930. Den har form av en knelende engel, og den har også vært flyttet omkring, men står nå nord for korbuen.

Det later til at kirken fremdeles har det opprinnelige orgelet (1896) fra Olsen & Jørgensen (eller «Aug. Nielsens Efterfølgere»). Dette er et svært gammelt orgel, og det har bare seks stemmer, men det sies ved en bispevisitas i april 2008 å ha god lyd. Også de to klokkene er på alder med kirken, støpt av K.G. Bergholtz i Stockholm (nå i Sigtuna).

Kirkegård og omgivelser
Kirken står i utkanten av kirkegården, som er omgitt av et brunt plankegjerde. I forlengelsen av aksen mot sørøst står et gravkapell fra 1916, restaurert i 1995. Bygget fungerer i dag som kirkestue. På kirkegårdens nordre del er familiegravstedet til familien Hofgaard, som gav grunn og sørget for kirkebygging. Som ved en rekke andre kirkegårder har man etterhvert gått bort fra steininnramminger av gravstedene, og vinteren 2004 ble mange trær på området hugget ned for å gjøre kirken mer synlig.

Menighetsbladet for Lier kan leses på fellesrådets nettsted.

Sjåstad kirke
Sjåstad kirke
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sylling kirke

Sylling kirke

Bakgrunn
Sylling kirke ligger helt øverst i Lierdalen, nær enden av Holsfjorden, på den morenen som demmer opp for fjorden. Den avløste en middelaldersteinkirke som var viet til den hellige Margareta og ble revet i 1851. Dagens kirke ble oppført på samme kirketomt og med noe gjenbruk av stein. Det antas dessuten at en runestein som var å finne i den gamle kirken, og som forsvant i 1851 under byggearbeidet, er blitt innlemmet i muren. Planer for kirken ble utarbeidet av Chr.H. Malling, og Johan Henrik Nebelong foreslo visse endringer i sin konsulentuttalelse, men Malling, som også var byggmester, tok visstnok ikke hensyn til dem. Kirken ble innviet den 18. februar 1852 og feiret dermed 150-årsjubileum i 2002. Kirken har ifølge Kirkesøk 350 plasser.

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en langkirke i naturstein og tegl: rektangulært skip, apsidalt avsluttet kor og vesttårn. I skipets østdel er det utskilt sakristier: prestesakristi i nord og dåpsventerom i sør. Tårnet ble oppført i 1877 etter tegninger av Henrik Nissen, etter at kirken opprinnelig fikk takrytter. I skipets murer er det brukt stein fra den tidligere kirken, mens koret og tårnet er oppført i tegl. Alt er pusset. Orienteringen er omtrent fra vest-nordvest til sør-sørøst.

Interiør
Dagens interiørfarger (lyseblå himling, gråhvite murer og grått gulv) er fra 1947, og interiøret gjennomgikk betydelige endringer i årene 1947–52. Glassmalerier av Per Vigeland kom på plass i korets og skipets vinduer i 1952.

Inventar
Alteret er fra 1952 og har et alterkrusifiks fra samme anledning. Tidligere hadde kirken et alterbilde som ble reddet ut av Bragernes kirke ved brannen i 1866. Motivet viser nedtagelsen fra korset etter Rubens. Maleren er ikke fastslått med sikkerhet, men det kan dreie seg om den samme som laget alterbildet til Strømsø kirke. Bildet ble innkjøpt i 1872 og fikk en nygotisk omramming som muligens er utført av den lokale snekkeren Sven Bakke. Ved oppussingen i 1952 fikk det ny ramme og ble hengt på skipets nordvegg (til venstre på dette bildet). Det vil si: Slik lyder én versjon av historien. En lignende historie fortelles om alterbildet i Frogner kirke, som er signert Martinus Rørbye, og ifølge branndokumentene skal visstnok ingenting ha blitt reddet ut av den brennende kirken. Istedenfor altertavle har kirken nå altså tre glassmalerier av Per Vigeland fra 1952 på korveggene.

Prekestolen (i nordkant av korbuen) har syv fag og hadde opprinnelig store, enkle fyllinger. I 1907 ble den forsynt med malerier av Otto Valstad, men disse er siden flyttet til sakristiet. Prekestolen fikk i 1952 utskjæringer etter tegninger av Per Vigeland. De fremstiller vinranker samt fugl med kornaks.

Døpefonten har sekskantet kalkform, og kirken har korskille i form av et lavt rekkverk. Kirken har to klokker i tårnet. Den eldste skal fra fra rundt 1300 eller muligens eldre (og stemt av Olsen Nauen i 1982). Den andre er også gammel, opprinnelig tysk, men omstøpt i Amsterdam i 1736. Tidligere fantes også en liten håndklokke, visstnok fra 1629.

På orgelgalleriet i vest har det stått flere orgler. I 1858 overtok Sylling et Eriksen og Svendsen-orgel fra Frogner kirke. Dette ble i 1909 skiftet ut med et Olsen og Jørgensen-orgel, og i 1966 kom et nytt Jørgensen-orgel på plass. Det har åtte stemmer. I 2007 ble det sagt at dette burde skiftes ut. Nytt orgel ble innkjøpt fra nederlandske Orgelmakerij Reil og innviet den 18. september 2016. Det finnes en rekke bilder av det på kirkens Facebook-side og generell omtale hos menigheten.

Kirken har også enkelte eldre malerier, en gammel oppbevaringskiste, noe gammelt kirkesølv, gamle lysekroner, enkelte eldre kirketekstiler samt en bibel fra 1700-tallet. Norges kirker har en rekke interiørbilder, deriblant av glassmaleriene.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er gjennom årene blitt utvidet mot øst og vest, senest i 2005–2006, og den er omgitt av et plankegjerde. I akse med kirken på vestsiden ble det i 1917 oppført et gravkapell som passer stilmessig til kirken. Det er siden gjort om til kirkestue med bårerom og ble pusset opp i 1997–2000. Den som leter, kan finne enkelte gamle støpejernsgravmæler på kirkegården, og det finnes ti krigsgraver for britiske flyvere (Commonwealth War Graves). Opplysningsvesenets fond har et lite oppslag om prestegården (Kirkerud, nord for kirken).

Annet
Kirken ble pusset opp til jubileet i 2002, og det ble utgitt jubileumsbok. Her skildres mye av det som er nevnt, mer detaljert. Menighetsbladet for Lier kan leses på fellesrådets nettsted.

Sylling kirke
Sylling kirke
Gravkapell og krigsgraver

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Veikåker kapell

Veikåker kapell

Det hadde en stund versert planer om kapell i nordre del av Krødsherad da gårdbruker Thor Wegager i 1919 gav tomt til kapellet på Stavenesodden. Her ble det innviet kirkegård i 1928, og i 1933 ble det gitt tillatelse til å bygge kapell. Dette ble tegnet av Sigurd Trøim og innviet den 28. september 1934. Kapellet er en laftet langkirke med 150 sitteplasser. Det har takrytter på vestre del av bygningskroppen, som også inneholder våpenhus / vindfang med oppgang til galleri. Kapellet har kor i skipets fulle bredde (altså hallkirke), og østre del (som har samme bredde) inneholder dåpsventerom og prestesakristi.

Altertavlen har et oljemaleri av Den gode hyrde som ble malt av Per Vigeland i 1933. Under bildet står følgende tekst: «Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene». På korveggen over altertavlen er en kalvariegruppe skåret av Klyver Rykken etter arkitektens tegning.

Prekestolen (forfra, bakfra) står ved korskillet nord for midtgangen. Det er egentlig en enkel plattform med halvrund front der midtbåndet har forgylte akantusutskjæringer og en medaljong med Guds lam.

Døpefonten er timeglassformet og har utskårne geometriske motiver.

På vestgalleriet stod først et harmonium som hadde en fortid fra NRK og var gitt i gave fra Ringnes bryggeri (hvis grunnleggere var fra Krødsherad). Dette er siden satt ned på kirkegulvet, og i stedet brukes det gamle Walcker–orgelet fra Olberg kirke. Det ble satt i stand og tatt i bruk i 1996.

Kapellets klokke ble støpt av O. Olsen & Søn i 1928

Kirkegården er på sørsiden av kapellet. Øst for kapellet står et uthus med bod og toalett. Det ser ut til å være av nyere dato.

75-årsjubileum ble feiret i 2009.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Romedal kirke

Romedal kirke

Bakgrunn
Dagens steinkirke i Romedal avløste en annen steinkirke som var viet til sankt Peter og gikk under betegnelsen Peterskirken. Kunsthistorikeren Anders Bugge sa om den: «Det første gotiske gudshus vi har noe kjennskap til på Hedemarken var kanskje den gamle stenkirken i Romedal, visstnok revet etter at siste gudstjeneste var holdt der 4. juli 1886.» Nå kan det riktignok hevdes at bilder viser at den hadde rundbuer (eller muligens en blanding av spissbuer og rundbuer). Det antydes at kirken var fra ca. 1250 eller litt før. (Årstallet 1307, som var risset inn på korveggen og i tårnet, stod med arabiske tall og var fra etter reformasjonen.) Kirken hadde rektangulært skip (innvendige mål: 14,8 m x 11,5 m), rett avsluttet kor (7,2 m x 7,2 m) og tårn i vest.

Kirken tegnet av Gerhard Schøning
Petrikirken 1881

I likhet med dagens kirke lå Peterskirken på grunnen til gården Vang (prestegården, som ligger vest for kirken). Det skal dreie seg om et gammelt hov nær et vadested over elven Rauma (Starelva). Plasseringen og grunnarbeidet var problematisk med store telehiv som laget sprekker i kirken og tårnet. Litt før 1700 var tårnet så dårlig at klokkene ble tatt ned og satt i en støpul. Siden er det formodentlig gjort noe med elveløpet. Kirken ble beskrevet som «brøstfeldig» i 1732, og tårnet ble tatt av lynet samme år. Det ble så revet og nytt tårn reist. Utover 1800-tallet forfalt kirken. Etter en bispevisitas i 1881 ble det utarbeidet en ingeniørrapport som levnet liten tvil om at noe drastisk måtte gjøres.

Dagens kirke
Ny kirke ble tegnet av Günther Schüssler (som ikke lenge etter tegnet Sand kirke i Nord-Odal). Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt 4. juli 1886. Så ble den revet, og ny kirke ble oppført på samme tomt med en viss gjenbruk av materialer.

Romedal kirke
Vestportal
Romedal kirke

Romedal kirke er en nygotisk langkirke i stein (med murpuss) som ble innviet av biskop Arnoldus Hille den 23. november 1887. Kirken har rektangulært skip, kort, polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier samt vesttårn. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 440.

Tidligere altertavle
Til å begynne med hadde altertavlen en kopi av Adolph Tideamands alterbilde i Tyristrand kirke. Foto: C. Christensen Thomhav, fra Riksantikvarens Kulturminnebilder.

Inventar
Det sies at orgelet ikke var ferdig til innvielsen, men Romedal Hornmusikkforening spilte. Utstyret var litt annerledes enn i dag. Sogneprest Gedde gav et nytt alterbilde til kirken i form av en kopi av Adolph Tidemands altermaleri fra Tyristrand kirke, som fremstiller Kristi himmelfart og gjerne omtales som «Kristus i skyen». Senere er denne tavlen skiftet ut med den altertavlen Johannes Skraastad laget til gamlekirken i 1675, som hadde vært deponert på Folkemuseet (etter at et forslag om å selge den ble nedstemt i 1887). Tavlen har bare én etasje med bilde og figurnisjer, men det er mulig at den har hatt en etasje til. Maleriet i midten viser korsfestelsen og er flankert av statuer av Aron (til venstre) og Moses. Øverst ser vi den tronende Kristus. Tidemand-kopien henger på skipets sørvegg.

Kirkerom mot koret
Alter og altertavle
Mot orgelgalleriet

Likeledes er prekestolen fra kirkens nygotiske ungdom byttet ut med Skraastads prekestol laget til gamlekirken i 1675. Den har sekskantet himling og oppgang med lukkbar dør. I tre sidefelt med muslingskall er det fremstillinger av evangelistene Matteus, Markus og Lukas. Det er nærliggende å anta at det har vært en tilsvarende med Johannes.

Korhimling
Prekestol
Døpefont
Epitafium

Kirken ble pusset opp utvendig i 1957–58 og innvendig rundt jubileet i 1937 (da interiørfarger ble satt av Finn Krafft) samt i 1960–65 (gjenåpning 16. mai 1965). Det var ved sistnevnte anledning at det gamle stasinventaret ble tilbakeført til kirken. Korbuen ble dessuten gjort rundbuet istedenfor spissbuet, og både kor og skip fikk ny himling. Korets himling har en stilisert stjernehimmel med kors i midten og evangelistsymboler rundt omkring. Skipets bølgeformede himling er høyst uvanlig for en nygotisk kirke. Den bringer tankene mer hen på et auditorium, men skal være gunstig for akustikken.

Døpefonten i granitt er fra 1888, og i koret er det vinduer med glassmalerier av Frøydis Haavardsholm fra 1938. Disse stod opprinnelig i korets skråvegger, men er siden flyttet til sideveggene. Kirken har også et epitafium over sogneprest Christen Steffensen Bang og hans hustru fra 1636. Bang var en pioner innen norsk boktrykkerkunst. I Universitetets oldsaksamling er et triumfkrusifiks fra Romedal kirke, muligens laget i et verksted ved Nidarosdomen rundt 1270. I kirken henger en kopi skåret av Asbjørn Busterud i 1967.

Romedal kirke – Krusifiks i Oldsaksamlingen
Romedal kirke – Krusifiks i kirken
Romedal kirke – Kristus i skyen

Kirkens første orgel var altså ikke ferdig til innvielsen. Det kom fra August Nielsen. Nåværende orgel er et 21 stemmers snertingdalorgel fra 1966. De to kirkeklokkene ser ut til å være støpt av Erik Schmidt (Christiania) i 1739, for siden å sprekke og bli støpt om (Olsen Nauen 1931 og 1947). Kirkesølvet ble stjålet i et innbrudd i 1981, men det meste er siden kommet til rette, og det er laget kopier av resten.

Kirkegård
Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. I 1963–64 ble det foretatt omfattende dreneringsarbeider, og i 1977 ble den utvidet med 7 dekar sørover. Ytterligere ca. 9 dekar mot vest er båndlagt til fremtidig bruk, ifølge jubileumsboken fra 1987. Like innenfor inngangen til kirkegården (sørvest for kirken) står et gravkapell oppført i 1914 (som et skilt over døren forteller). Kapellet ble pusset opp innvendig i 1952 og fikk da en altertavle utført av Per Vigeland. Kapellet har et orgel, og jubileumsboken forteller om oppussingsplaner i 1987. Det er vanskelig å forstå annet enn at dette er det samme bygget som Riksantikvaren ifølge jubileumsboken anbefalte fjernet i 1965 og erstattet med et mer diskré utformet bårehus. Undertegnede oppfatter imidlertid ikke huset som skjemmende. På kirkegården står dessuten et krigsminnesmerke. Ute på parkeringsplassen står et kombinert bårehus og driftsbygning fra 1982. Romedal kirke ble pusset opp i 2014.

Gravkapell
Krigsminnesmerke
Gravkapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden