Stikkord: stavkyrkje

Veggli stavkirke

Inngang til stavkirkegården
Inngang til stavkirkegården

Før dagens Veggli kirke ble oppført (i Rollag kommune i Numedal), stod det en stavkirke på stedet.

Kirkens alder er ikke kjent, og våre kunnskaper om den bygger for en stor del på oppmålinger og skisser utarbeidet av Christian Christie før stavkirken ble revet i 1861, to år etter at dagens kirke stod klar. Da var stavkirken blitt ombygget til korskirke.

Det opprinnelige stavbygget skal ha hatt rektangulært skip og smalere kor, der skipet var ca. 5,70 m langt og ca. 4,60 m bredt og veggene var ca. 3,75 m høye. Bredden på koret anslås til ca. 2 meter. Dette koret ble antageligvis revet i 1684, da kirken fikk et nytt, tømret kor. Kirken var blitt utvidet noen år tidligere og ble utvidet igjen i 1704-08 med tverrskip, slik at det ble en korskirke. Etter midten av 1700-tallet fikk kirken våpenhus.

Interiørets utseende er dårlig kjent. Blant de få restene skal være en korbuestav i Oldsaksamlingen, og det skal finnes en rosemalt dør og noen dekorerte bord fra kirken i privat eie.

Døpefonten fra stavkirken er overført til dagens kirke. Den er timeglassformet og av kleberstein og er fra middelalderen. Den var overmalt, men ble restaurert i 1970-årene. Kirkeleksikonet omtaler et dåpsfat uten å angi alder. I det skal det være preget et bilde av speiderne som vender tilbake fra Kanaan med en stor drueklase (jf. 4 Mos 13, 23). En brudebenk (eller «brugdebenk») fra 1742 skal også være overført til dagens kirke. (Et ryggstykke fra en brudestol som tidligere kunne beundres i fotoportalen Unimus, befinner seg formodentlig i Oldsaksamlingen.)

Kirkegården ble utvidet i 1828 og var i bruk også etter at kirkegården ved dagens kirke var anlagt. Den er omgitt av et steingjerde med portal ved inngangen. Innenfor er imidlertid bare ville vekster, ingen synlig tuft.

Veggli gamle kirkegård
Inne på den tidligere kirkegården er bare ville vekster.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Ål stavkirke

Ål stavkirke av I Pram
Ål stavkirke, etter en tegning av I. Pram gjengitt i Lorentz Dietrichson: De norske stavkirker (Cammermeyer, 1892), s. 272.

Historie
Ål stavkirke er blant de mest berømte av de stavkirkene som er revet. Det skyldes ikke minst vestportalen og takdekorasjonene, som kan studeres på Kulturhistorisk museum i Oslo. Utsnitt av taket ble for øvrig gjengitt på frimerker i 1975. Våre kunnskaper om stavkirken bygger på en rekke forskjellige kilder, deriblant bilder av kirken samt bevarte bygnings- og inventardeler. Kirken ble målt opp av Georg Bull i 1855, det er gjort arkeologiske undersøkelser ved tuften, og det foreligger rester av regnskaper.

Ut fra myntfunn daterer Christie og Christie (Norges kirker) den opprinnelige kirken til siste halvdel av 1100-tallet eller rundt år 1200. Gravfunn på stedet skal være enda eldre, uten at noe eldre kirkebygg er sikkert påvist. Kirken bestod opprinnelig av et skip og et smalere kor, trolig med apsis i øst, og kirken var omgitt av en svalgang. Koret har på 1200-tallet blitt erstattet med et nytt og større kor med samme bredde som skipet og ca. 6,5 meter langt. Dette koret hadde tønnehvelv med de berømte malte dekorasjonene. Skipet har hatt hevet midtrom, og det antas at også det opprinnelige koret hadde det. Det nye koret fra 1200-tallet hadde omgang i samme høyde som skipets, men midtrommet var lavere. Kirken fikk tverrarmer omtrent midt på skipet, visstnok samtidig med korutvidelsen, og i 1699 fikk koret en apsis i øst. Da ble alteret plassert i apsis, mens resten av koret fungerte som en utvidelse av skipet. Tidlig på 1800-tallet ble skipet utvidet ved at langveggene ble flyttet utover så de kom i flukt med tverrarmenes møner. Ved rivingen i 1880 var bare den vestligste delen igjen av svalgangen, og det var et høyt våpenhus foran vestportalen. Kirken fikk sakristi nord for koret i 1688, senere i øst.

Stavkirken ble kjøpt av sogneprest Jacob Stockfleth på auksjonen i 1723 og havnet på kommunens hender i 1856. I 1870-årene ble ny kirke planlagt, og Fortidsminneforeningen ble tilbudt å kjøpe stavkirken, men anså seg ikke å ha råd. Sommeren 1880 ble den revet, og noen av materialene ble gjenbrukt i dagens kirke. Cirka hundre veggplanker ble funnet under kirkegulvet ved en ombygging på 1950-tallet. Ved rivingen ble enkelte av middelalderdelene sendt til Oldsaksamlingen i Oslo.

Takhvelving
Syndefallet
Fotvaskingen
Vestportalen

Stavkirken på museum
En tur gjennom middelalderutstillingen på Historisk museum går først gjennom en mørk sal der taket er utstilt. Det er gjengitt en rekke bilder av dette taket på Kunsthistorie.com, og taket er beskrevet relativt detaljert i en egen bok (samt i «Norges kirker»). Når man så er vel ute i den lysere, åpne salen, kan man studere vestportalen. Portalen dateres (i boken om kortaket) til midten av 1100-tallet, og det er grunn til å tro at den er opprinnelig, så da gjelder dette formodentlig også for kirken som sådan. Oldsaksamlingen har også plankene fra nordportalen, uten at de er med i utstillingen. De var senere blitt overført til inngangen på nordre tverrskip, slik man ofte ser med gamle stavkirkeportaler ved ombygginger.

Gammelt inventar tas i bruk igjen
Da den nye kirken stod klar i 1880, hadde den som kirker flest på den tiden nygotisk interiør og inventar. Senere har man nok angret på at man kastet ut de gamle kulturskattene, og ved nevnte ombygging fant mye av det som var igjen, veien til dagens kirke. De nevnte veggplankene ble montert på en skjermvegg bak alteret, og koret fikk en kopi av takhimingen fra Oldsaksamlingen. Dessuten ble altertavlen (Augustus Samuel Ritter og Hans Fod, 1702), korskillet (1702) og prekestolen (trolig Hans Fod) tatt i bruk. Også et par skulpturer fra stavkirken er å finne i dagens kirke, og så må vi ikke glemme at den nye kirken hadde overtatt stavkirkens klokker.

Stavkirketuften
Ved den gamle stavkirketomten ble det funnet noen mynter i forbindelse med rivingen og like etterpå, og i 1959 ble det foretatt arkeologiske undersøkelser der fundamentene ble bragt frem i dagen og konservert. Tuften kan studeres, og et informasjonsskilt viser forskjellige stadier i stavkirkens historie. Det har også stått en støpul på tomten i tillegg til at kirken hadde takrytter. Tomten er omgitt av et steingjerde. Helt vest på tomten står et minnesmerke over ofre for krigen i 1807–14. Stavkirken stod forresten på prestegårdstunet. Den gamle prestegårdsbygningen ser ut til å være borte, og Opplysningsvesenets fond avbilder en helt annen prestebolig.

Ål stavkirketuft
Vestfra
Sørfra
Østfra
Stor apsis
Nordsiden
Sørsiden
Forklaring
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hof kirke

Hof kirke

Bakgrunn
Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Tidligere kirker
Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en eldre kirke, som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar (Riksantikvaren sier 1858). Denne var viet til sankt Olav og har tradisjonelt vært betegnet som Hof stavkirke, men det er ikke enighet om at betegnelsen er berettiget. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover.

Dørblad fra vestportalen
Portalplanker
Dørblad fra portal II

Roar Hauglid antar at den olavskirken som ble revet i 1861, neppe var særlig eldre enn fra rundt 1600, men at den hadde fått overført portaler (fra tidlig 1200-tall?) fra en tidligere kirke. Både dørblad (vestportal) og portalplanker (vestportal og en annen portal omtalt som portal II) skal være kappet ved overføring til den nyere kirken. Disse restene oppbevares i Universitetets oldsaksamling. At det har vært kirke på stedet i middelalderen, kan neppe bestrides. Det finnes omtale både i Biskop Eysteins jordebok og hos Jens Nilssøn. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. I tillegg til kirkene på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Dagens kirkebygg
Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, der han hadde landhandel. Etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret). Kirken ble innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954–55.

Hof kirke
Hof kirke 4
Gravkapell

Inventar
Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk, og det later til at det bare er rester igjen av den. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954–55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har enkelte likhetstrekk med den prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler (se Norsk orgelregister). I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest og ble restaurert av Ryde & Berg i 2014.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt, skjønt det er mulig det gjelder drengstua og gårdsbruket. OVFs oppslag gir i alle fall inntrykk av at hovedbygningen fortsatt er i OVFs eie.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Jørundgard stavkirke

Jørundgard

Stavkirkekopien ved Jørundgard Middelaldersenter på Nord-Sel er kjent fra filmen Kristin Lavransdatter. Det vi si: Strengt tatt er den en kopi av kopien, for som kjent viste filmen hvordan kirken ble brent, så man har laget nok en kopi for å vise frem til publikum i etterkant. Den ble innviet til økumenisk bruk av biskop Rosemarie Köhn den 9/9–99.

Det er en enkel stavkirkeetterligning med hevet midtrom. I motsetning til middelalderens stavkirker har den stoler. Ifølge Sel kommune er det 50 plasser (ev. 100 ståplasser hvis stolene fjernes). Utsmykningen (altertavle med krusifiks, alter med relieffer) er ved Einar Trettøy, og den er beskrevet på Jørundgards informasjonsside.

Middelaldersenteret ligger ikke langt fra gården Romundgard, der stedets eldste kirke lå (før den ble avløst av Sel kirke på Selsverket). Senteret har normalt sommeråpent fra ca. 20. juni til 20. august, og det avholdes enkelte kulturarrangementer der, f.eks. konserter. Ikke langt unna er dessuten Nord-Sel kirke, der det også finnes en krigskirkegård og en Kristin Lavransdatter-statue.

Kirkerom
Kor
Døpefont
Mariaalter?

Alle bilder: © Anne M. Egge
Tekst: © Jan-Tore Egge

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kvam stavkirke

Skilt på det gamle kirkestedet
Skilt på det gamle kirkestedet
Kirkegård nær Lågen

Kvam kirke i Gudbrandsdalen ligger (eller står) i dag midt i tettstedet, men før 1770-tallet var det kirke på Vik (gnr. 325), en drøy kilometer lenger øst-sørøst. Det er smått med direkte beskrivelser av kirkebygget, men Hugo Friderich Hiorthøy beskriver stedet i 1786, ikke mange år etter flyttingen: «Ved Gaarden Vig er den gamle Kirkegaard i Qvam, hvor den skotske Oberst Jørgen Zinclair, som faldt i Kringlen, ligger begraven uden for Kirkeporten, og er der et Trækors opsat til Afmindelse.» Bortsett fra at Sinclair “bare” var kaptein og heller ikke øverste leder for det skotske felttoget, slik man ofte kan få inntrykk av i Gudbrandsdalen, er det interessant at kvamværene ikke ville ha ham inne på kirkegården. I 1860 ble det satt opp en minnestein laget av Per Hans(s)on Lien. Den ble flyttet i 1890-årene og står nå like ved siden av et knapt informasjonsskilt om kirken samt et oppslag om at Sinclair-klanen har vært på stedet. Opprinnelig var de nok et stykke fra hverandre, så nåværende plassering gir ikke mye hjelp til stedfesting.

Minnesmerke over George Sinclair
Sinclair-klanen var her

Ellers er det ikke mye å se, og det er ikke spor etter selve kirketuften. Formodentlig lå kirken i nærheten av minnesmerkene, mens kirkegården lå i retning Vik gård (som er ca. 100 meter unna) — og kanskje også nedover mot Lågen. Noe av årsaken til at kirkestedet ble flyttet, var at grunnen ikke var spesielt godt egnet. Den var fuktig og til dels flomutsatt, og fuktigheten gjorde jorden vanskelig å grave i når man skulle bruke gravsteder om igjen. Det er blitt funnet graver flere ganger ved arbeid på vei og jernbane i området.

Historien sier ikke så mye om når stavkirken ble oppført. Ivar Kleiven spekulerer i at det kan ha stått enda en tidligere kirke på stedet, uten at det belegges med noen kilde. Kilder referert av Dagfinn Skre tyder på at det dreide seg om en stavkirke. Det nevnes at den har svalganger, og på 1600-tallet er den for liten. I 1690 blir den utvidet til korskirke med tverrarmer («vinger»). Kirken blir som andre kirker solgt i 1723, og i 1775 søkes det om oppføring av ny kirke på nytt sted, da den gamle kirken er brøstfeldig og liten og står på fuktig grunn. Ny kirke blir innviet den 26. august 1778.

Lars Borg laget altertavle til stavkirken. Kontrakt ble inngått den 16. mai 1703. Jubileumsboken for Kvam kirke daterer den til 1706 og 1707 (boken motsier seg selv) og sier at tavlen opprinnelig ble laget til Frons hovedkirke, der den var for liten. Dette sies med henvisning til Ivar Kleiven (som ikke nevner Borg). Kleiven har trolig lest Gerhard Schøning, som reiste gjennom Gudbrandsdalen i 1775 og skriver:

«I bemeldte Qvams-Kirke sees en Alter-Tavle, som er ret prægtig udhuggen og forgyldet med Polere-Forgyldning. I den underste Afdeling, i Midten, forestilles Nadveren, derover Christi Korsfæstelse, øverst Opstandelsen, og ved begge Siider de 4 Evangelister. Christi Korsfæstelse især forestilles ret livagtig, og det fra hans Hoved samt af hans Siide udrindende Blod naturligt. Tavlen skal først være forfærdiget, for Frons Hoved-Kirke, men for liden for den, hvorover den blev til Qvams Kirke foræret.»

Det er imidlertid noe som skurrer (i tillegg til at denne tavlen ikke nevnes i forbindelse med Sør-Fron kirkes historie): På Hundorp hadde de en altertavle som var skåret av Johannes Skraastad bare en førti års tid tidligere (i 1676). Og hvorfor skulle en av Lars Borgs kaliber bomme på størrelsen? Hauglid skriver dessuten at kontrakten gjaldt tavle til Kvam kirke, og at den ble inngått ti dager etter kontrakten om prekestol til hovedkirken. Kanskje fortalte kvamværene Schøning en skrøne for å gjøre tavlen enda mer interessant. Kanskje var det noe de trodde på selv. Uansett: Borgs altertavle fulgte med til nykirken da den ble oppført, og stavkirken ble revet etterpå. Tavlen brant opp sammen med kirken i 1940, men det finnes et fotografi av den i dagens kirke samt bilder her og der på nettet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Li kirke (Gausdal)

Li gård

Ifølge tradisjonen skal det ha stått en kirke ved Li gård i Østre Gausdal. Gården har muligens tidligere gått under navnet Kirkeli, og den kan tenkes å ha vært identisk med gården som er omtalt som «Kirkiulidh j Gausdale j Gudbrandzsdale» i biskop Eysteins jordebok, i en oversikt over gårdsparter som tilhører Lavranskirken i Tønsberg (fra 1390-tallet).

Eldste skriftlige belegg for tradisjonen skal være fra Gerhard Schøning. En skildring fra 1913 omtaler benrester som skal være funnet ved gården en årrekke tidligere, og også i 1930-årene skal det være funnet ben. Selve kirkestedet er ikke påvist, ifølge Dagfinn Skre, som selv gjorde et forsøk på dette i 1982, og som har skrevet om områdets kirkearkeologi. Intet tyder imidlertid på at gårdstunet har vært flyttet, så en eventuell kirke har trolig ligget i umiddelbar tilknytning til det. Skre finner det videre lite sannsynlig at kirken har eksistert samtidig med Østre Gausdal kirke, men antyder at denne kan ha avsløst kirken på Li i sin tid.

Litteraturen sier ingenting om hva slags type kirke dette eventuelt var, og det er altså ingen direkte funnrester etter kirken. Hvis den gikk ut av bruk såpass tidlig, får vi vel tro at det var en trekirke og da sannsynligvis en stavkirke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Kirkene i Bødalen

Bø kirkested

Ved gården Øvre Bø i Vestre Gausdal har det stått to kirker. Det er ingen synlige spor på stedet etter kirkene i dag. Arkeolog Dagfinn Skre klarte ikke å fastslå middelalderens kirkested med sikkerhet i 1982. Bildet fra stedet her bygger på Riksantikvarens kartmarkering. Det kan nesten se ut til at Skres kartmarkering skiller seg litt fra denne, men detaljnivået på det gjengitte kartet er ikke så godt.

Den første kirken var en stavkirke som ble oppført på 1100-tallet, uten at nøyaktig år er kjent. Dateringen er basert på et par portalplanker som antas å stamme herfra. Disse sies i noen kilder, inkludert Digitalt museum, å befinne seg i Stockholm, nærmere bestemt Nordiska museet. De er imidlertid avbildet i fotobasen Unimus, hvilket kan bety at de er i Oldsaksamlingen.

Fra tidlig av ble sogn og kirke kalt Jadradal, et navn som skal ha blitt brukt så sent som i 1575. Bødalsnavnet dukker opp første gang i 1449 som navn på kirkestedet og ser ut til å fortrenge det gamle sognenavnet etter hvert. Etter Svartedauden eller der omkring var kirken anneks til Gausdal.

Denne kirken ble i 1665 avløst av en ny, laftet kirke som ble brukt helt til Vestre Gausdal kirke (alias Nykirken) på Forset ble innviet i 1784. Det later imidlertid til at Bødalskirken ikke ble revet umiddelbart. Ifølge lokale tradisjoner skal den ha vært i bruk blant annet som forsamlingslokale en hundre års tid etterpå. En annen merkverdighet er at folk i både Forset-området og Aulstad fra gammelt av ser ut til å ha sognet til Østre Gausdal selv om dette kirkestedet faktisk lå nærmere. I alle fall fortelles det i skildringer av Vestre Gausdals kirkehistorie om konfirmanter som druknet i en elv på vei over fjellet, og det fastslås: «Bødalen var på en måte sjølberget.»

Foruten nevnte portalplanker er enkelte andre gjenstander bevart fra kirkene på Bø. I tverrskipene i Vestre Gausdal kirke finner vi en Madonna-figur med barn fra Balke-skolen (ca. 1300) og en biskopfigur fra samme kilde (ca. 1350). Begge ble funnet på kirkeloftet i 1909. Det fortelles om forsøk på å fjerne overmaling fra madonnaen i Maihaugens verksted i 1983. I første omgang ble det ansett å være for dyrt, og et forsøk på avdekking i 2000 viste seg å være vanskelig gjennomførbart. I stedet gikk man for fargerestaurering. Bispestaven skal være en rekonstruksjon. I tillegg finnes det et 134 cm høyt gotisk krusifiks som skal være skåret i verkstedet ved Hamar domkirke og ble tatt i bruk på 1300-tallet, da presten byttet ut det gamle, romanske krusifikset. Det ble kjøpt av Nordiska museet i 1881 og overført til Oldsaksamlingen i 1971.

Stavkirkeportal
Madonna i Vestre Gausdal kirke

Et dåpsfat er i bruk i Vestre Gausdal kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Bleken stavkirke

Kirkejordet
På dette jordet stod en gang Bleken stavkirke.

Det har en gang stått en stavkirke ved Bleken i Rudsbygd. Den skal ha vært gårdskirke ved Bleken midtre, og antatt plassering er på Kirkejordet (eller Kjørkjejordet), like over gårdstunet på Bleken midtre og nordre (gnr. 144, jf. Fåberg historielag).

Kirken er første gang omtalt i 1333, men om tidligste omtale av sognet strides de lærde (1305 ifølge Arne Sand, 1361 ifølge Dagfinn Skre). Kirken var fra gammelt av anneks til Follebu, for så å bli overført til Fåberg da Follebu prestegjeld ble oppløst etter Svartedauden. Det er også grunn til å anta at sognegrensene har vært justert.

Kirken skal ha vært i bruk så sent som i 1630. Nye klokkestrenger ble innkjøpt i 1660, men for øvrig er ingen vedlikeholdsutgifter regnskapsført for de senere årene, og i en besiktigelse i 1664 heter det seg at kirken har vært øde og nedfallen i mange år. Regnskapet går til 1663, da sognet ble nedlagt og det ble gitt avkall på rett til tiende.

I dag er det ingen synlige spor etter kirken, men det skal ha vært en fordypning på jordet etter kirkekjelleren frem til begynnelsen av 1800-tallet. Et messingfat — trolig kirkens dåpsfat — sies å være funnet på stedet og ble i mange år brukt i smia på Bleken midtre ved avkjøling av jern. En dør og en dørring oppbevares på Bleken nordre, og to messingstaker på Nordgard Fougner skal etter tradisjonen stamme fra samme kirke.

Som en kuriositet kan det nevnes at dyregravlunden Poten minnelund ligger ved den tredje Bleken-gården, Bleken søndre.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Røn kirke

Røn kirke

Bakgrunn
Det skal ha vært kirke på Røn siden middelalderen, men det er mulig det har vært sammenblanding med Fystro stavkirke (se «Norges kirker» om Røn kirke, mulig middelalderkirke på Røn og Fystro stavkirke), og at det kapellet som skal ha vært i Røn sogn, egentlig er Øde eller Øyjar stavkirke (jf. Norges kirker om den). Dagens kirke på Røn gårds grunn (gnr. 86) ble tatt i bruk i 1748 og innviet den 24. februar 1749. Den har ifølge Kirkesøk 120 sitteplasser.

Kirkebygg
Røn kirke er en laftet langkirke med rektangulært skip og smalere, rett avsluttet kor. Kirken har sakristi (fra 1920-tallet; egentlig delt i tre rom) i korets østlige forlengelse og våpenhus (muligens fra tidlig 1800-tall) vest for skipet. I vestenden av skipet er det orgelgalleri. Kirken er utvendig og innvendig kledd med stående panel. Ved byggingen skal det ha vært benyttet materialer fra både Fystro og Øde/Øye, og inntil 1863 stod en portalvange fra Fystro (eller Øde) med ranke- og dyreornamenter over inngangsdøren, men denne er nå i Universitetets oldsaksamling. Dagens vinduer skal stamme fra arbeider i 1860. Planer om nytt våpenhus ble utarbeidet i 1955, men aldri gjennomført. Takhjelmen har kirken trolig hatt så lenge den har stått, men det har vært skiftet hette, og «Norges kirker» avbildet i sin tid også en tidligere versjon.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri i vest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, men ser ut til å være avskjermet i høyden. Det er korskille med dreide balustre, og kurgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Interiørfargene stammer fra 1963, etter forslag fra Finn Krafft. Altertavlen ble omtalt som ny i 1790 og skal etter tradisjonen ha vært snekret av Sjugurd Embrigtsson Åberg, som også kalles «Kvite-Sjugurd», og malt av Ola Hermundsen Berge. Døpefonten er i kleberstein, antageligvis fra Gudbrandsdalen fra siste halvdel av 1100-tallet. Den står på en fot som ble anskaffet ved restaureringen i 1963 og har et lokk som muligens er fra 1300-tallet. Den opprinnelige prekestolen er gitt til Øyjar kapell og ble i 1925 erstattet med en prekestol (datert til 1920 i kirkeleksikonet, som tilskriver den Knut Fauske). Orgelet er fra 1992, bygget av Henrik Brinck Hansen. Orgelhuset ble tegnet av Ole Øvergaard og Lars Backer, og stammer fra et eldre orgel, formodentlig det Olsen & Jørgensen-orgelet fra 1923 som er nevnt i Norsk orgelregister. Kirken har to klokker, den ene fra middelalderen, den andre fra 1823. «Norges kirker beskriver bygg, interiør og inventar mer detaljert.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som ble opparbeidet (eller satt i stand) i forbindelse med kirkebyggingen. Den ble utvidet i 1844 og 1918. Kirkegården er omgitt av hvitt stakittgjerde, og i vest er det et portoverbygg av en type som er relativt utbredt i Valdres. Utenfor kirkegården, på sørsiden, står det et kombinert bårehus (underetasje) og kirkestue (overetasje) oppført i 1986. Dette bygget avløste et tidligere servicebygg (fra ca. 1935), som altså ble revet.

Røn kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øyjar kapell

Øyjar kapell

Bakgrunn
Øyjar (eller Øyar) kapell ligger på gården Kirkevolds (gnr. 66) grunn på vestsiden av Slidrefjorden, omtrent vis-à-vis Røn kirke. Her lå i middelalderen en stavkirke som ble revet i 1747 (påfallende nok samme år som Øye stavkirke i Vang kommune lenger vest), hvoretter sognet ble slått sammen med Fystro og lagt til Røn. To portalplanker som antas å stamme fra stavkirken (tidligere antatt å være fra Fystro), befinner seg i Oldsaksamlingen.

Kirkebygg
Kirkegården ble imidlertid holdt i hevd, og i 1962 ble det gitt tillatelse til å oppføre ny kirke her. Kapellet ble tegnet av Karl Stenersen, og byggmester var Lars Wiknes. Kapellet ble innviet den 12. april 1964. Det er en langkirke med rektangulært skip og smalere, rett avsluttet korparti og saltak. Proporsjonene gjør imidlertid at bygget nesten oppfattes som naustformet. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst, og kirken har tårn i form av takrytter i nordvestenden. Koret er omgitt av prestesakristi og dåpssakristi (dåpsventerom) på hver sin side. Kapellet har 80 plasser og tilhører Røn sogn. Det tituleres oftest som kapell, men Norges kirker omtaler det som Øyar kirke.

Interiør og inventar
På østveggen (egentlig i sørøst) er det et enkelt kors som tjener som alterbilde. Døpefonten i tre ble laget av Syver Hovrud i 1963. Prekestolen ble ifølge kommunen flyttet fra stavkirken til Røn kirke da denne ble bygget (1748), og er deretter kommet tilbake til Øyjar. Den prekestolen som er avbildet hos Kirkesøk, kan imidlertid mistenkes for å være av nyere dato — eller egentlig når som helst. Kirkerommet er ellers skildret i «Norges kirker», som også omtaler langt flere detaljer ved kapellet og den revne stavkirken. Orgelet (på galleriet i nordvest) er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kapellet har kirketekstiler fra Marit Annys Vevstogo.

Kirkegård
Kapellet er som nevnt omgitt av en kirkegård, som er omgitt av vekselsvis steinmur og tregjerde. Inntil kirkegårdsmuren er det en støpul. Den ble bygget i 1920-årene i forbindelse med kirkegården og har to klokker fra Olsen Nauen samt en eldre klokke som visstnok skal stamme fra stavkirken.

Øyjar kapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden