Stikkord: Bruno Christensen

Klæbu kirke

Klæbu kirke

Bakgrunn
I Klæbu utenfor Trondheim by står en åttekantkirke som har vært forbilde for flere andre slike kirker, deriblant Støren, Buvik og Hornnes. Klæbu har hatt kirke siden middelalderen. Den første skriftlige omtalen er fra 1430, og regnskaper fra 1680-årene beskriver noe som antas å være en stavkirke med omfattende råteproblemer: Koret og deler av skipet ble revet og erstattet med laftebygg. Kirken ble etter dette beskrevet som en laftet tømmerkirke utformet som et kvadrat med lavere, rektangulære korsarmer mot vest, sør og øst. Denne kirken ble revet i 1789, og dagens kirke ble oppført på samme tomt og vigslet i 1790.

Klæbu kirke av Schøning
Gamlekirken tegnet av Gerhard Schøning i 1773. Fra Reise gjennem en del af Norge i de Aar 1773, 1774, 1774, 1775 paa Hans Majestæt Kongens Bekostning, første bind (Trondheim, 1910), s. 15.

Kirkebygg
Kirken er et laftet bygg med form av en litt uttrukket åttekant: To av kantene er lengre enn de andre seks. Byggmester/arkitekt var Lars Larsen Forsæth d.y., som senere var eidsvollsmann, og det antas at han sammen med faren utarbeidet en relativt detaljert tremoddel som kunne brukes til å vise tekniske løsninger ved byggingen, og som muligens ble brukt i forbindelse med andre kirker senere. Kirken har 250 sitteplasser — eller 320 med galleriet. Det er et monumentalt bygg som dominerer sine omgivelser fra høydedraget det står på.

Klæbu kirke

Interiør og inventar
Når man trer inn i kirken, kan man blir overrasket over at det ikke er søyler i kirkerommet. Hele takkonstruksjonen med takrytter hviler altså på veggene. Heller ikke de relativt smale galleriene har søyler. Som en rekke kirker fra denne tiden har Klæbu kirke prekestolalter, og det er en viss schwung over den. Alterveggen har vært sammenlignet med den store altertavlen i Vår Frue kirke. Alterbildet viser hyrdenes tilbedelse. Det er usignert, men sies å være malt av skolelærer Johan Jørgen Lyng, som også har malt alterbildene i Støren og Røros kirker.

Det har vært gjort endringer i kirkerommet. Blant annet har det kommet til en prekestol til høyre nede på gulvet (i 1898?). En kongestol på vestgalleriet ble rekonstruert ved en restaurering i 1938–40 ledet av John Tverdahl for så å bli fjernet igjen i 1986. Opprinnelig hadde kirken et døpefat festet i en ring ved alteret, men dagens døpefont er fra 1957.

Kirkens to klokker er fra 1705 (omsøpt av Friedrich Kessler) og 1861 (Lars Rustad). Orgelet er bygget av Bruno Christensen i 1986. En rekke andre gjenstander er skildret i jubileumsboken.

Klæbu kirke

Kirkegård og omgivelser
Kirken står som sagt på et høydedrag, og det befinner seg relativt langt nord på kirkegården. Prestegården er nordvest for kirken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hisøy kirke

Hisøy kirke

Bakgrunn
Hisøya sognet tradisjonelt til Øyestad, skjønt ifølge et dokument fra 1320 skal det ha stått en kirke på Hisøya en gang i middelalderen. Med økende befolkning på 1800-tallet førte den besværlige kirkeveien til krav om egen kirke. Kirkens grunn ble festet fra gården Hiis, og oppsitteren Gjeruld Terkelsen Hiis hadde mer enn én finger med i spillet da kirken ble oppført. Kort tid i forveien var Bamble kirke blitt innviet til stor begeistring. Den var tegnet av Gustav Adolph Lammers, som bearbeidet tegningene for Hisøy kirke. (Opprinnelig laget Lammers faktisk et utkast til langkirke med dobbelttårn, men det ble det ikke noe av.)

Kirkebygg
Hisøy kirke ble innviet den 11. november 1849, etter at Hisøy var blitt utskilt som eget kirkesogn i 1847. Hisøy ble eget prestegjeld i 1872. Hisøyområdet ble for øvrig utskilt fra Øyestad som egen kommune i 1881 og innlemmet i Arendal i 1992.

Hisøy kirke er en laftet korskirke med nokså korte tverrarmer. Orienteringen er fra sørvest til nordøst, og kirken har tårn ved inngangen i sørvest og et rett avsluttet kor i nordøstre korsarm med sakristi i forlengelsen. Antall sitteplasser er rundt 500. Vi snakker på en måte om tidlig nygotikk, men vinduene vitner mer om den klassisismen som var i ferd med å bli avløst. Tårnet var lite i utgangspunktet og dessuten i dårlig stand, men ble ombygget i 1892 (etter tegninger av L.Chr. Wagle). I 1896 ble det gjort om på galleriene i tverrskipene. De ble forenklet til én etasje i hvert etter tegninger av Egon Schmüser (som vi ellers kjenner fra hans arbeider med Trefoldighetskirken i Arendal). Også andre bygningsendringer er omtalt i litteraturen. Kirken ble rehabilitert senest i 2011.

Interiør
Kirken har utvendig panel, men i kirkerommet er laftetømmeret synlig. Blant de gotiske formene inne i kirken er kløverbuer (en etterligning av middelalderens steinarkitektur) spesielt fremtredende. Det er orgelgalleri i vest og altså gallerier i tverrskipene. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korskillet er i utgangspunktet nokså likt det i Bamble med lav balustrade og søyler med gotiske buer, men i Hisøy har buene stilisert kløvermønster snarere enn å være rene spissbuer. Korgulvet er hevet fire trinn over skipets gulv.

Inventar
Til å begynne med fantes det ikke noe alterbilde, men man brukte et forgylt kors på sort bakgrunn. En gave fra en anonym giver gjorde det imidlertid mulig å anskaffe at alterbilde i 1861. Sognestyret var av Lammers blitt anbefalt å henvende seg til Adolph Tidemand, noe de nektet å gjøre. I stedet valgte de Christen Brun, som malte et bilde av Jesus i Getsemane. Altertavlen måtte restaureres etter et branntilløp i 1952, men det endte med at Julius Smith malte en kopi av Bruns bilde — dog ikke helt identisk. Bildet har aldri stått spesielt høyt i kurs, og omkring 150-årsjubileet var snakk om å bytte det ut med en billedvev av Else Marie Jakobsen. Etter mye diskusjon der også anitikvariske myngiheter var inne i bildet, ble det imidlertid besluttet å beholde den gamle altertavlen.

Prekestolen og døpefonten er begge av tre og på alder med kirken. De er ifølge kirkeleksikonet laget av en snekker Torkildsen. På samme alder er de to kirkeklokkene, som er støpt av Nils Petter Linderberg i Sundsvall.

Det tok 25 år før man hadde til orgel i kirken. Et orgel av J.O. Engh ble tatt i bruk 22. oktober 1874. Detaljer om instrumentet er ikke kjent, men siden det ble levert på kort tid, er det mulig at det dreide seg om et beskjedent, lite orgel. Det varte heller ikke så lenge, og i 1905 ble det inngått kontrakt med Lars Brynhildsrud i Moss om bygging av et 16 stemmers orgel. Brynhildsrud døde før orgelet var ferdig, og det ble ferdigstilt av Andreas Landrog fra Haugesund og innviet i november 1906. Orgelet var helmekanisk, og disposisjonen er gitt på s. 167 i jubileumsboken. Det nygotiske prospektet er fortsatt i bruk, selv om det etterhvert gikk nedover med Brynhildsrud-orgelet, som i 1982 ble avløst av et orgel fra Bruno Christensen (op. 310, 15 stemmer, 2 manualer og pedal).

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården ved Hisøy kirke er et studium verdt for en som interesserer seg for slikt. Her er en rekke gravminner fra 1800-tallet, inkludert mange flotte monumenter for skipsredere og andre handelsfolk. Noe av det spesielle er at mange felt med steinrammer er beholdt, mens de jo stort sett er faset ut på norske kirkegårder ellers. Jubileumsboken bruker en god del sider på å skildre kirkegården. Det finnes også en kirkegårdsparsell på sørvestsiden av Flødevigveien, der det også er parkering for besøkende til kirken. Nord for kirken står et gravkapell fra 1933 (se jubileumsbokens side 35ff).

Da Gjeruld Terkelsen Hiis’ sønn Johan Edvard døde ugift og barnløs i 1874 (bare tre år etter faren), ønsket arvingene å selge Hiis gård som prestegård, og kommunen ville kjøpe gården, men det sies at presten heller ville bo i Kolbjørnsvik, der en prestebolig ble oppført, riktignok uten jordvei. I 1971 ble det oppført et menighetshus.

Hisøy kirke
Hisøy kirkegård og gravkapell
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hedenstad kirke

Hedenstad kirke

Bakgrunn, kirkebygg
Hedenstad er Sandsværs nordligste kirke, ikke langt fra Labro, som før 1964 var kommunesentrum i Øvre Sandsvær. Det er en langkirke i stein som trolig ble oppført på 1100-tallet. Biskop Øystein forteller i sin jordebok at kirken var viet til erkeengelen Mikael og hadde festdag den 3. mars. Etter reformasjonen ble Hedenstad anneks til Efteløt. Som andre kirker i landet ble Hedenstadkirken solgt på auksjon, og den var i privat eie til 1856, da kommunen overtok. I 1889 ble kirken pusset opp/restaurert under ledelse av Herman Backer og fikk det nåværende våpenhuset i tre. Kirken ble undersøkt av Domenico Erdmann i 1931 og ble etter krigen pusset opp etter planer utarbeidet av Thomas Tostrup og med Finn Krafft som konsulent.

Murene er 1,25–1,50 meter tykke. Skipet er rektangulært og koret nærmest kvadratisk og noe lavere og smalere enn skipet. Skipet har vestportal (mot våpenhuset) og to sørvinduer (utvidet i forhold til det opprinnelige), mens koret har portal og vindu mot sør samt et gjenmurt østvindu (anlagt 1889, gjenmurt 1954). Omtrent midt på skipets saltak er en åttekantet takrytter med spiss hjelm. Skipets og korets gavler er av tre og har muligens alltid vært det. På nordsiden av koret og skipet er et tilbygg fra 1954 som inneholder sakristi og dåpsventerom samt bårerom i kjelleren. Kirken har ifølge Kirkesøk 170 sitteplasser.

Interiør og inventar
Koråpningen er spissbuet og fikk muligens sin nåværende utforming i 1781–82. Korgulvet har fliser som gjør det et lite trinn høyere enn parkettgulvet i skipet, men skillet går et stykke innenfor korbuen. Kirken har vestgalleri med oppgang fra våpenhuset. Det strekker seg litt foran den ene vindusåpningen. I 1889 hadde kirken fått gallerier i vest og nord, men nordgalleriet ble fjernet i 1949 og vestgalleriet ombygget i 1954. Dekor fra en gammel galleribrystning ble innarbeidet i det nye galleriet i 1954.

En tidligere altertavle ble omarbeidet i 1699. Den skal ha hatt nattverdens innstiftelsesord, men det eneste bevarte er et nattverdsmaleri som skal være malt av Niels Bragernes på grunnlag av et stikk i Henrik Gerners huspostill. Dette bildet henger nå på skipets nordvegg, og kirken har dessuten et annet Bragernes-maleri («Ecce Homo»). Dessuten er bilder av Moses og Aron på galleribrystningen malt av Bragernes. Dagens altertavle er fra 1888 og har et bilde malt av Dina Aschehoug i kopi etter et bilde av Anton Dorph i Emmauskirken. Motivet er naturligvis Emmausvandrerne (jf. Luk 24).

Prekestolen har fire fag med fyllinger og står i skipets sørøstre hjørne. I fyllingene er bilder av Kristus som verdens frelser (Salvator Mundi) samt Lukas og Johannes. De er malt av Bragernes og ble overmalt på 1800-tallet og restaurert i 1946. Den sekskantede foten (fra 1889) gjenspeiler stolens grunnflate, og oppgangen er også ny: fra 1966. En due fra en tidligere prekestolhimling er bevart. Det er dessuten en klokkerbenk (renessansestil, restaurert 1935) på nordsiden i koret.

Den åttekantede døpefonten sies å være fra 1626/28 og ble staffert i 1634. Fonten har et åttekantet kjegleformet lokk. Også her har det vært overmalt, med avdekking i 1934. Et dåpshus er omtalt i 1699.

Norges kirker omtaler blindpiper fra et gammelt orgel (fra 1800-tallet). I 1908 fikk kirken et orgel levert av Olsen & Jørgensen. Dette ble restaurert i 1938 og ombygget i 1953-54 av J.H. Jørgensen. Etter dette hadde det elektrisk overføring og 21 stemmer (to manualer, pedal). I 1981 fikk kirken et 11 stemmers mekanisk orgel bygget av Bruno Christensen.

En gammel klokke som ble omstøpt i 1756, er bevart. I tillegg finnes en klokke støpt av O. Olsen & Søn i 1920.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er avgrenset av bygdeveien mot sørvest og har gjennom årene vært utvidet mot nord, øst og sør. Nordøst på kirkegården står et redskapshus. Det har tidligere vært et gravkapell for fogd Gørrisøn Klim med familie nord for kirken, men det ble revet allerede i 1781 og kistene begravet på kirkegården. Det finnes enkelte gamle gravmonumenter på kirkegården samt et krigsminnesmerke.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Tuft kirke

Tuft kirke

Bakgrunn
Tuft (like utenfor Hvittingfoss) er det sørligste av Sandsværs fire middelalderkirkesteder. Før dagens kirke hadde stedet en stavkirke fra 1200-tallet (som det finnes en gammel modell av i Oldsaksamlingen). Dette var opprinnelig en lovekirke, og prestegjeldets hovedkirke var Efteløt. Tuft kirke ble solgt sammen med hovedkirken på auksjonen i 1723, og den kom på menighetens hender i 1832. Det ser ut til å ha vært problemer med å vedlikeholde lovekirken, og den ble flere ganger etter reformasjonen forsøkt nedlagt. Dette ble vedtatt i 1624, og i 1629 ble klokkene overført til Komnes og etterhvert også døpefonten. Motstand førte imidlertid til at vedtaket ble omgjort. Også senere nedleggelsesforsøk ble motarbeidet. Stavkirken ble revet i 1880 da dagens kirke ble oppført. Den må ha vært en av de siste stavkirkene som ble revet, og den skal ha vært falleferdig og for liten. Vestportalen og en del av sørportalen ser ut til å befinne seg i Oldsaksamlingen. De er avbildet i bokverket «Norges kirker», som også beskriver stavkirken. Den gamle døpefonten er på Drammens museum.

Kirkebygg
Tegninger til ny kirke sies å være utarbeidet av prost Torkil Johansen Aschehoug, og takkonstruksjonene av Abraham Foss. Tegningene ble i 1874 fremlagt for J.W. Nordan, som hadde enkelte endringsforslag. Endelige tegninger ble utarbeidet av byggmester Christian Hansen, som også ledet byggearbeidet. Kirken ble innviet den 20. september 1880. Det er en langkirke i rød tegl (fra Ole Pedersen Tufts teglverk) på en grunnmur av rød granitt. Kirken har tårn med våpenhus ved inngangen i nordøst, skipet er rektangulært, og koret har samme bredde som skipet, mens gulvet er to trinn opp i forhold til skipets gulv. I sørvest er det et sakristiutbygg som er smalere og lavere. En spissbuet, grunn alternisje i sørvest går inn i sakristitilbygget. Antall plasser oppgis de fleste steder (inkludert Kirkesøk) til 150, mens Tunsberg bispedømme opererer med 130.

Inventar
Altertavlen er nygotisk med spissbueformer og andre arkitektoniske detaljer. Foran dette på alteret står en legemshøy kallipastakopi av Bertel Thorvaldsens berømte kristusskulptur (i Vor Frue kirke i København). Prekestolen står til høyre for alterområdet. Den har åttekantet grunnflate og fem fag (samt et dobbeltfag mot veggen). Døpefonten er på motsatt side. Den er kalkformet med åttekantet grunnflate. Den har et rundt dåpsfat i plett. Det finnes dessuten en klokkerbenk.

Ved innvielsen hadde kirken visstnok et nytt fire stemmers orgel som var bygget av Albert Hollenbach (men det tidfestes til året etter i tysk Wikipedia). Dette orgelet ble i 1913 solgt videre til Øvrebø kirke, mens et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble installert i Tuft kirke. Det var i bruk til dagens orgel ble installert i 2002. Dette har 14 stemmer og er bygget av Bruno Christensen (deres opus 558). Prospektet fra 1913 er imidlertid beholdt.

Tuft kirke har to klokker fra 1905, fra det vi nå kaller Olsen Nauen.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et murt og pusset gravkapell som ble utvidet i 1972. I 2015 ble det oppført en kirkestue.

Tuft kirke
Tuft kirke
Tuft kirke
Bårehus

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Alvdal kirke

Alvdal kirke

Bakgrunn
Alvdal tilhørte tidligere Tynset prestegjeld, men ble sammen med Nedre Folldal utskilt som eget prestegjeld i 1863. (Ved årsskiftet 1864/65 ble Øvre Folldal overført til Lille-Elvdalen, som det da het. Folldal ble utskilt som egen kommune i 1914.) Dagens Alvdal kirke er ikke stedets første. En kirke viet til st. Nikolas ble oppført i 1639. I 1709 ble det bygget ny kirke på samme sted, men den ble visstnok ikke tatt i bruk før i 1715, og det var ingen formell innvielse. Alvdalkirken dekket på den tiden også Nedre Folldal, til Folldal fikk egen kirke i 1751. Disse to første kirkene lå ved Randmælen.

Kirkebygg
Dagens kirke er en tømret langkirke som ifølge Kirkesøk har 450 sitteplasser. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch og oppført i 1855–61 på et nytt kirkested. Kirken og kirkegården ble innviet den 12. oktober 1861. Karakteristisk for kirken er at skipets midtparti er litt høyere og bredere enn resten. Kirken har et ganske karakteristisk vesttårn, og den har tre gallerier. Kirken fikk utvendig panel og maling i 1867. Etter innvielsen er det naturligvis foretatt en rekke reparasjoner og istandsettinger, ikke minst til hundreårsjubileet i 1961. Det er også innredet bårerom under sakristiet.

Inventar
Altertavlen er fra 1882 og ble laget av Carl Frithjof Smith. Bildet viser Jesus i Getsemane, og vi ser en engel som nærmer seg med en kalk. Bildet er også kopiert til Landvik kirke i Grimstad. Tidligere hadde man brukt et stort trekors, etter at altertavlen fra gamlekirken ble noe skadet under rivingen. For øvrig fikk kirken nytt alter i 1986. Prekestolen ble laget i 1861 av en lokal kunstner. Døpefonten i kleberstein er fra 1930-tallet, og det finnes også dåpsfat med kanne.

Kirken har hatt flere orgler. Det første ble anskaffet i 1884. Det hadde fem stemmer, manual og pedal og kom fra August Nielsens eftf. (Olsen & Jørgensen). Etterhvert vokste det frem et ønske om et større orgel, og etter noe frem og tilbake kjøpte man inn et nytt Jørgensen-orgel med tolv stemmer, to manualer og én pedal og solgte det gamle til Folldal. Det nye orgelet ble innviet den 12. mars 1922. I 1976 kom man frem til at orgelet burde skiftes ut, og den 14. september 1980 ble et 16 stemmers orgel fra Bruno Christensen innviet. I 2013 fikk kirken et digitalt kororgel etter å ha mottatt en pengegave.

Kirken har to klokker, etter at det opprinnelig ble overført tre fra de forrige kirke. Den store ble laget av Griproanus i Amsterdam i 1740. Den lille er fra 1778. Den aller største klokken som ble overført, fikk en brist i 1881 og ble solgt til et klokkestøperi.

Kirken har en rekke kirketekstiler laget av lokale kunstnere og noe gammelt kirkesølv.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården var opprinnelig omgitt av steingjerde. I 1902–03 ble det meste av dette erstattet med stakitt, men det står igjen enkelte deler, så som mot parkeringsplassen. Det vil neppe overraske noen av Kjell Aukrust er begravet her. Prestegården ble tatt i bruk like etter 1870. Den ble fredet i 1990.

Alvdal kirke feiret 150-årsjubileum i mai 2011.

Alvdal kirke
Alvdal kirke
Alvdal kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Dalen kirke (Folldal)

Dalen kirke

Dalen er den øverste av Folldal-kirkene. Den ligger ved Dalholen, en drøy mil fra Folldal kirke i retning Hjerkinn og Dovre. Opprinnelig var Folldal delt kirkemessig mellom Øvre og Nedre Folldal. Nedre Folldal sognet til Tynset prestegjeld og Øvre Folldal til Lesja. Dovre og Øvre Folldal ble så utskilt fra Lesja prestegjeld ved årsskiftet 1860/1861, før Øvre Folldal ble slått sammen med Nedre Folldal og Alvdal til Alvdal (eller Lille-Elvdalen) prestegjeld i 1863. På kommunenivå ble Øvre Folldal slått sammen med Lille-Elvdalen fra 1. januar 1865, og Folldal ble utskilt som egen kommune i 1914.

Det ble anlagt gravplass med klokketårn ved Dalholen i 1914 eller 1915 (kildene er ikke enige). Kirken ble tegnet av Einar Landmark og innviet i 1934. (Årstallet 1933 står på vindfløyen i det spisse spiret, som for øvrig er tekket med skifer.) Vi har å gjøre med en laftet langkirke med rundt 200 plasser: rektangulært skip med lavere/smalere, rett avsluttet kor, takrytter nær vestenden av skipet og våpenhus i vest. Kirken har galleri.

Altertavlen viser himmelfarten og ble laget av Olav Solgard til kirkens åpning og dekorert av Ragnvald Einbu. Av samme alder er prekestolen av Fridtjov Dalsåen, mens døpefonten (også i tre) er fra året etter.

Kirken har et orgel fra Bruno Christensen (opus 240) fra 1979 og to kirkeklokker fra Olsen Nauen fra 1914, overført fra klokketårnet som stod på gravplassen. Og gravplass (kirkegård) er det her fortsatt. På den står et minnesmerke over en lokal gardist som falt under krigen. Like ved siden av kirkegården er en campingplass.

Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Hernes kirke

Hernes kirke

Hernes kirke er en steinkirke som ble tegnet av Gunnar Bjerke og innviet den 4. oktober 1935. Kirken har rektangulært skip med smalere / lavere / kortere kor i øst. Tårnet er asymmetrisk plassert i vest, og det er to små utbygg på nordsiden som kan tenkes å være sakristier. Man har fulgt gammel tradisjon og utelatt vinduer på skipets og korets nordvegg. Kirken har ifølge Kirkesøk 250 sitteplasser. Innvendig åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde, og koråpningen er spissbuet. Det er et rundt vindu høyt oppe på korets fondvegg. Vest i skipet er det orgelgalleri. Mye av inventaret er i likhet med kirken fra 1935.

Det var et branntilløp i 2005 etter feil i det elektriske anlegget. I etterkant av det kan det se ut til at metoden for vasking av veggene gjorde at puss og maling flasset av veggene, noe som gav betydelige merutgifter.

Alterbildet strekker seg oppover korets fondvegg mot vinduet. Det viser Jesus i bønn i Getsemane, og under bildet står det «Skje din vilje». Bildet er signert B. Strand og ble gitt som anonym gave formidlet gjennom arkitekten. Maleren synes ellers å være ukjent — også for menigheten. Bildet ble sotskadet ved branntilløpet i 2005, men det meldes høsten 2011 at restaurering er på gang, så trolig er bildet fint igjen når dette leses.

Prekestolen står i skipets nordøstre hjørne foran en nisje. Foran på prekestolen siteres fra misjonsbefalingen (Matt. 28, 20). Døpefonten ser ut til å være plassert i sørøsthjørnet. Den er av kleberstein og er fremstilt av Olaf Hagen. De to kirkeklokkene (i likhet med det nevnte fra 1935) er støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi. Blant annen kunst fra kirkens tidlige dager kan nevnes fire malerier av Pauline Løvberg og en kulltegning av Marit Hjort.

Kirkens orgel er mekanisk og har 14 stemmer. Det ble bygget av Bruno Christensen i 1982. Kirken brukes endel som konsertarena, noe kirkens Facebook-side og plakater utenfor kirken minner om.

Presteboligen lå like inntil kirken, men ble fraflyttet av presten og en periode leid ut av kommunen. Den er nå revet, og området er tatt i bruk som kirkegård og parkeringsplass.

Hernes kirke
Hernes kirke
Hernes kirke
Hernes kirke
Hernes kirke
Kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Eysteinkirken

Eysteinkirken

Kong Øystein Magnusson var sønn av Magnus Berføtt og halvbror til Sigurd Jordsalfare, Olav Magnusson og Harald Gille. Øystein var konge sammen med Sigurd og i teorien Olav (men Olav hadde aldri noen reell makt og har ikke noe nummer i kongerekken). Øystein skal ha latt oppføre fjellstuer for veifarende over Dovrefjell, altså pilegrimer, noe som anses som en forløper for våre dagers turisthytter. Pål H. Tallerås, som har skrevet om kirkene i Dovre, antyder at det kan ha ligget like mye kongelig propaganda som reell sannhet i påstandene om dette, og ifølge Store norske leksikon skal det ha vært fjellstue på Hjerkinn siden før kong Øysteins tid. Hos Tallerås fortelles det også om Vesle Hjerkinn, ca. 3 km sør for dagens fjellstue, der det er funnet hustufter fra sen vikingtid. Dagens fjellstue er for øvrig fra 1992, etter at den gamle hovedbygningen brant i 1990. Den ligger øst for kirken. Det er også snakk om at det på Øysteins tid skal ha vært oppført et gudshus i Hjerkinntraktene, som i utgangspunktet lå under kongsgården på Tofte i Dovre. Dette skal ha utløst stridigheter om landområder. Tidsanslagene virker usikre: Det er snakk om bygging en gang mellom 1050 og 1300, og bygget ble visstnok borte mellom 1443 og 1515. Det er nevnt i Aslak Bolts jordebok.

Alt dette er inspirasjonen for Eysteinkirken, og forut for byggingen pågikk en prosess over flere tiår med utredninger om ønskelig plassering og arbeid med finansiering. I 1938 var det snakk om å reise en bauta over kong Øystein på Hjerkinn fjellstues grunn. Arbeidet ble tatt opp igjen i 1948, og Ståle Kyllingstad utarbeidet et utkast til bauta. Ingvald Skaare, som var sogneprest i Dovre, ser ut til å ha lansert planene om å bygge en kirke til minne om Øystein, og biskop Kristian Schjelderup ble etterhvert med i arbeidet, i likhet med arkitekt Magnus Poulsson. Kirkeprosjektet ble fullført først etter Poulssons død og gikk i arv til hans sønn Anton, som også var arkitekt. Kirken ble oppført av Høyer Ellefsen (under ledelse av Bernhard Lindvik) like vest for Hjerkinn fjellstue, et stykke øst for Hjerkinn stasjon ved veien over til Folldal og Alvdal (fylkesvei 29). Den ligger i en slak skråning og er synlig fra E6. Kirken ble innviet den 3. august 1969.

Eysteinkirken
Eysteinkirken
Eysteinkirken

Eysteinkirken (eller Eysteinkyrkja) har vifteform og er bygget av støpt betong med et mønster som ser ut til å være spor etter forskalingsplanker. Kirken har 70 sitteplasser og er vel formelt sett for en langkirke å regne, med orientering fra sørvest til nordøst. Skipet er nærmest trapesformet: nesten rektangulært, men smalnende inn mot koret/tårnkonstruksjonen, som er vel så bred som skipet. Så er da også korpartiet omgitt av sakristi og rom for kirketjeneren, begge med utgang i nordøst. Det er et kors øverst i tårngavlen. Inngangen er i skipets gavlvegg, der et par vegger (som har vært beskrevet som «englevinger») brer seg ut og sluser de besøkende inn i kirken.

Koråpningen består av tre parabelformede buer av en viss dybde. Prekestolen er i den venstre sidebuen og døpefonten i den høyre. Innerst i koret står alteret med et stort kors utført av Rundtom snekkerverksted. Mathias Fjerdingren har laget både prekestolen og døpefonten, begge i kleberstein. Prekestolen har en due (Den hellige ånd) som viktigste figurative utsmykning, og døpefonten er sekskantet kalkformet.

Mot koret
Alterparti
Prekestol
Døpefont

Over inngangen er et rosevindu utført av firmaet til glassmester Finn Hansen etter tegninger av Torvald Moseid. Moseid står også bak en trestatue av Kong Øystein (Eystein) på motsatt gavlvegg. Langs sidene i skipet er det blyglassvinduer. Gulvbordene er i lakkert furu og benkene i lutbeiset furu.

Det er orgelgalleri innenfor inngangen. Der står et 5 stemmers orgel fra Bruno Christensen fra 1986. Kirkeklokken er fra 1963. I våpenhuset henger en billedvev av Jorunn Blæstrud. Det finnes to brudestoler fra Riis hovedgård. Når det gjelder kirketekstiler, er messehagler laget av Rakel Onsum Berg, antependiet er av Torvald Moseid, Anne Einarsen og Else Husum, og alterdukene av Astrif Thorland Hjerkinn. Det skal også finnes tekstiler av Borgny Svalastog. Kirkesølvet er fra Tostrup.

Kirken brukes iblant til vielser og dåp, hovedsakelig av langveisfarende, for kirkeleksikonet melder at kirkens nedslagsfelt utgjør 38 personer. Kirken er da også et stoppested på de pilegrimsvandringene som organiseres i disse dager, og det er egne pilegrimsdager i juli.

Øystein på veggen
Toalettbygg
Dovrefjells svar på Kirkeristen?

Det er ikke kirkegård her. Bak kirken er et toalettbygg i tre med lignende form, nesten naustformet og med etterligninger av strebebuer, selv om de neppe er nødvendige for å bære tyngden av taket. Et gjerde med samme trappesystem som man finner i alskens turterreng, hindrer beitende dyr å ta seg fra småbjerkeskogen og inn på kirkebakken.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sel kirke

Sel kirke

Bakgrunn, kirkene på Romundgard
Sel har hatt kirke siden middelalderen, men før dagens kirke ble oppført, var kirkestedet ved Romundgard på Nord-Sel, «strax oven eller norden for bemeldte Romundgaard,» som det heter hos Gerhard Schøning (1775). Om den første kirken vites ikke mye, men den kan vel på generelt grunnlag antas å ha vært en stavkirke. Ny kirke (formodentlig laftet) ble oppført samme sted i 1628. På et møte i etterkant, i 1630, ble regnskapet oppgjort, og begivenheten ble skildret som følger: «Efterdi den forrige kirke var ganske forrådnet og nedefalden, er efter stor fornødenhed en anden kirke igjen opbygget.» Denne kirken var i dårlig forfatning da den ble solgt til bygdefolket i 1723.

I 1624 ble det anlagt smeltehytte for Fredriks Gaves Kaaber-Verk ved elven Ulas bredder på Selsverket, noe som førte til at befolkningstyngdepunktet i bygda flyttet seg sørover. Det ble snart besluttet å bygge en ny kirke på nytt sted, men det skal ha vært lokal uenighet om hvor kirken skulle bygges. Kirkeeierne stod mot det lokale kobberverkets ledelse. Bygdefolket kjørte tømmer til der de ville ha kirken, den ble laftet og fikk tak. Så ble den bare stående der. Til tross for enkelte fornyelser er det en utpreget 1700-tallskirke, oppført i 1742 og visstnok tatt i bruk før den var helt ferdig. Nøkkelen til kirkedøren bærer årstallet 1743. Sel var på 1700-tallet anneks til Vågå, men ble i 1910 hovedkirke i eget prestegjeld.

Dagens kirkebygg
Sel kirke er en laftet korskirke med 250 plasser. Byggmestre skal ha vært husmennene Knut Syversen Moen og Jo Hansen Moen. Oddbjørn Sørmoen («Kirker i Norge») forteller at kirken kan betraktes som en kombinasjon av moduler på ti ganger ti alen; dette gjelder de fire korsarmene og krysset over midten. Orienteringen er fra sørvest til nordøst, og kirken har vedheng (sakristi og våpenhus) på hver av korsarmene. Den fikk utvendig panel i 1870. Kirken ble restaurert i 1915–20 og i 1980.

Interiør og inventar
Innvendig er laftetømmeret synlig og umalt. Det er kor i østre (eller nordøstre) korsarm og orgelgalleri i vest (eller sørvest).

Altertavle
Prekestol
Døpefont

Altertavlen fra Romundgard-kirken (skåret av Johannes Skraastad) ble med over til Selsverket og ble brukt i kirken inntil en ny altertavle ble skåret av Eistein Guttormsson Kjørrn, som også laget kongemonogrammet på korskillet. Kjørrn skal ha lært mye av den mer berømte Jakob Klukstad, som hadde skåret altertavlen til Heidal kirke (den som brant i 1933) under et opphold på Kjørrn. Tavlen i Sel var ferdig i 1783 og regnes som Kjørrns hovedverk. Han har ellers bl.a. arbeidet i Kvikne i Nord-Fron, Svatsum (nå i Aulstad), Hegge, Follebu og Vågå. Skraastad-tavlen ble lagt på loftet etter at kirken fikk ny tavle, men ble senere restaurert og tatt i bruk i Nord-Sel kirke, der den fortsatt er å finne.

Prekestolen er overført fra Romundgard-kirken og ser ut til å være skåret av en lokal treskjærer, eller som Schøning sier: «Prædikke-Stolen er, udenpaa, ziiret med druchbrokket smukt udarbeidet Løv-Værk, der er giort af en Bonde.»

Døpefonten i kleberstein er etter alt å dømme fra middelalderen og altså overført fra de tidligere kirkene. Overført er også et røkelseskar samt en rekke malerier med bibelske motiver, trolig malt etter gamle stikk, flere muligens av vågåpresten Henning Munch. Ifølge jubileumsboken er ikke nevnt i arkivene at en kirkeklokke, men det anses som sannsynlig, og kirkeleksikonet daterer dene til 1647 og sier den er støpt ved kobberverket. Kirken skal dessuten ha fått en ny klokke i 1752 som ikke er nevnt i kirkeleksikonet. Dette omtaler en klokke fra 1819 som skal ha blitt omstøpt i 1916. Orgelet er fra 1980 og ble bygget av Bruno Christensen.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, som har en rekke gamle gravminner, hvoran enkelte er bevart under takoverbygg. Kirkegården er omgitt av et særeget gjerde av tømmer og skiferheller. På parkeringsplassen vest for kirken står et krigsminnesmerke. Vest for plassen er en kirkestue og en barnehage. Prestegården Botten er like vest for dette igjen.

Ellers er det ikke så mange kilomenter til Nord-Sel kirke og til stavkirkerekonstruksjonen ved Jørundgard Middelaldersenter (kopi av den som ble bygget til Kristian Lavransdatter-filmen).

Sel kirke ble forsøkt påtent natt til 20. februar 2020.

Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rygge kirke

Rygge kirke

Bakgrunn, kirkebygg, bygningshistorie
Rygge kirke er en av Østfold største, best bevarte og rikest utstyrte middelaldersteinkirker. Kirken ligger i et slettelandskap mellom Vansjø og Oslofjorden og antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet. Det er en langkirke som har rektaugulært skip med en åttekantet takrytter midt på, koret er raktangulært og avsluttet med apsis, og det er sakristi på nordsiden av den rektangulære delen. I vest er det et våpenhus av tre (det nåværende er fra 1967). Kirken har et svært karakteristisk mønster som følge av at det er brukt stein med varierende farge (grå og gråblå granitt og gneis, rødbrun porfyr). Takene er tekket med glasert tegl, bortsett fra takhjelm og apsis, som er tekket med sinkplater.

Sørfra
Fra nordøst
Østfra

Kirken gikk som andre på auksjon i 1723 og ble omfattende reparert året etter. Også i 1856 ble det arbeidet med kirken, som hadde den flere eiere før den ble kommunal eiendom i 1867. Kirken ble restaurert i 1967, da den blant annet fikk nytt våpenhus. Ytterligere reparasjonshistorie er omtalt på Kunsthistorie.com.

Interiør og inventar
Skipet har vestportal og koret sørportal. Dessuten har skipet gjenmurte portaler i sør og nord. Apsidens vindusåpning i øst skal være opprinnelig, mens sørvinduene i skip og kor fikk sin nåværende form i 1853. Skipet har også to nordvinduer som neppe er opprinnelige. Innvendig er murene pusset, og takkonstruksjonen bæres av tre søyler langs hver side av skipet. Det er gallerier i vest og nord som bæres av ytterligere søyler. Den rundbuede koråpningen ble ørlite utvidet til tre meters bredde i 1856. Det er fortsatt en ganske liten åpning, og som rom betraktet vitner koret slik sett om katolsk tid. En lektorieåpning og en trapp opp til den i korbuens sørmur ble murt igjen i ved samme anledning, men gjenåpnet ved en restaurering i 1980.

Kirkerom
Altertavle
Prekestol
Døpefont

Over korbuen henger et krusifiks som antas å være fra midten av 1100-tallet. Det lå på kirkeloftet til 1925. Et annet krusifiks fra ca. 1250 ble funnet ved gjenåpning av lektoriet. Altertavlen står langt inne i koret. Den ble trolig laget av Thomas Blix og fullført av en elev. Årstallet 1731 (to år etter at Blix døde) er skåret inn i den. Tavlen har to etasjer samt predella og toppsykke, og i de to storfeltene er nattverden og korsfestelsen fremtilt. Figurer av Moses og Johannes døperen omgir nattverdsfremstillingen, mens det ellers er fremstilt flere allegoriske skikkelser: Temperantia (måtehold), Justitia (rettferdighet), Fides (tro) og Spes (håp) og aller øverst Caritas (nestekjærlighet), faktisk over figuren av den seirende Kristus. Tavlen ble staffert i 1740. Det finnes også rester av en katekismetavle. Fra 1874 til 1925 hadde kirken et alterbilde som var malt av Christen Brun, med et motivet som gjerne omtales som «Jesus med utstrakte hender». Det samme motivet er malt til Grue, Gjerpen og Luksefjell kirker. Bildet ble i 1925 flyttet til det daværende gravkapellet og skal nå være å finne i det “nye” gravkapellets kjeller.

Prekestolen antas å være fra 1670-årene og ble reparert i 1703 og på andre halvdel av 1700-tallet. Den antas å ha blitt malt av H.C.F. Hosenfeller omkring 1780. Stolen har seks fag, hvorav fem har portalmotiver. Det er avbildet evangelister på fire av dem, på et femte er bakgrunnen fra Matteus-bildet gjentatt, mens det sjette, som tidligere stod mot veggen, er udekorert. Oppgangen er fra andre halvdel av 1800-tallet. Prekestolhimlingen dateres i «Norges kirker» til andre halvdel av 1600-tallet. Den ble dekorert med blomsterbarokk i 1723, muligens tatt fra en annen himling.

Den romanske døpefonten i kleberstein dateres til 1200-tallet. Tidligere ornamenter på den er fjernet på 1800-tallet. Et nederlandsk dåpsfat som antas å være fra siste halvdel av 1600-tallet, ble innkjøpt til kirken i 1728.

Kirken har hatt flere orgler. Et Eriksen-orgel fra 1856 ble i 1923 avløst av et 11 stemmers Jørgensen-orgel. Dagens orgel er bygget av Bruno Christensen i 1980, men det kan se ut til at det gamle prospektet er beholdt.

De to kirkeklokkene ble støpt i 1625. Kirken har en minnetavle over lokale krigsofre som er skåret av Ståle Kyllingstad. «Norges kirker» og Kunsthistorie.com omtaler også en rekke andre inventargjenstander, deriblant et par epitafier. De samme kildene har bilder, og det er også en rekke bilder på Wikimedia Commons.

Kirkegård og omgivelser, kapell
Prestegården er rett vest for kirken, som vel står på dens grunn. Den har da også avgitt grunn til kirkegårdsutvidelser. Kirkegården omgir kirken på nordsiden av Kirkeveien (fylkesvei 332), og ved kirken står et par statuer, deriblant «Såmannen» (1957) av Nic Schiøll. Etterhvert er det også anlagt kirkegård på sørsiden av veien, og den er i dag langt større enn den på nordsiden. Her finner vi også gravkapellet, som ble oppført i 1962 etter tegninger av Eva og Bernt Mejlænder til avløsning for et tidligere kapell fra 1899 (på nordsiden av veien). Kapellets fondvegg er utsmykket med maleri av Gösta Lovén.

Kirkegården nordvest for kirken
Gravkapellet
Kirkegården ved gravkapellet

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden