Tisleidalen kirke

Tisleidalen kirke

Bakgrunn
Ved Tisleidalen på Golsfjellet kom det gravplass før det kom kirke. Kirkegården her har vært i bruk siden 1949, etter at tomten ble gitt som gave i 1943. Det ble så gitt tillatelse til å reise et kapell på denne «hjelpekirkegården». Kapellet ble tegnet av Karl Stenersen, bygget i 1957 og vigslet den 13. juli 1958. Byggget tituleres i dag som kirke.

Kirkebygg
Kirken har rektangulært skip og smalere, rett avsluttet kor. Det er sakristi på nordsiden av koret og dåpsventerom (dåpssakristi) på sørsiden. Det er tårn i form av en takrytter nær den vestlige enden av skipet, og det er våpenhus i vest. Antallet sitteplasser er 130. Orienteringen er omtrent fra vest-sørvest til øst-nordøst.

Interiør og inventar
Innvendig fargebruk er fastsatt av malermester Ivar Bakken fra Fagernes. Hele korets fondvegg er bemalt med illustrasjoner av Gunnar Haukebø som fungerer som blikkfang og altertavle. Det sentrale bildet er en variant av sjangerbildet Kristus in mandorla. Til venstre ses en mann med en stige, i kirkeleksikonet forklart som «Jesus var på jorden vanlig menneske, stigen for å komme til himmelen». Til høyre ses en kvinne og to barn. På alteret står et kors.

Døpefonten, som er skåret av Olav Rudi, er formet som et kornnek. Prekestolen er skåret av Olav Belgum og malt av Ivar Bakken. Kirkeklokken (1948) er støpt av O. Olsen & Søn. Kirken hadde et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men har i dag et digitalorgel. «Norges kirker» har mer detaljerte beskrivelser av bygg, inventar og omgivelser.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av et brunbeiset stakittgjerde, og det er kirkegård på sørsiden. Valdrestradisjonen tro er det et portaloverbygg ved inngangen til kirkegård mot kirken.

Det skal etter tradisjonen ha eksistert et annet kapell i nærheten ved Gjølmyr, uten at konkrete spor er funnet. Også på Revling i Vestringsbygda sies det å ha vært kirke en gang.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Totenviken kirke

Totenviken kirke

Bakgrunn
Totenviken kirke er den sørligste kirken på Toten. Ikke langt sør for her krysser man kommunegrensen til Feiring og Eidsvoll. I Totenviken (eller Totenvika) begynte det med gravplass før det ble kapell og kirke, og det skal ha vært flere gravplasser i området.

Ifølge lokal tradisjon skal det ha eksistert en gravplass på Boksrud i katolsk tid, men det later ikke til å finnes rester etter den. På 1800-tallet var det privat gravplass på Vang. Denne er i ferd med å forsvinne, men med lokalkunnskap kan man identifisere den ved siden av en gårdsvei. På 1860-tallet ble det aktuelt å utvide gravplassen ved Balke kirke, som området sognet til. Dette førte til opprettelsen av dagens kirkegård, som også ligger på grunn fra Vang-gårdene. Kirkegården ble innviet den 30. september 1864, og første begravelse fant sted i 1865, et årstall som er hugget inn i kirkegårdsmuren (på utsiden, sør for kirken). Kirkegården ble tilplantet med trær som stod til 1990-årene, da de ble byttet ut, og den ble utvidet på 1950-tallet. Urnelund ble vedtatt opprettet i 1980, etter at det hadde vært på tale siden 1945.

Kirkebygg
På 1880-tallet var det interesse for å få oppført egen kirke på stedet. Innsamlingsaksjoner startet, og det ble arbeidet med å skaffe tegninger. Det virker som om bygging (til dels basert på tegninger av eksisterende kirker) og finansiering kom til litt etter litt, og bygget var nærmest klart da formelle tegninger ble utarbeidet av Peter Kjølseth og levert til departementet. Totenviken (eller bare Viken) kapell ble innviet den 25. november 1896. Et gammelt bilde i jubileumsboken om kirken viser et kapell der tårnet er ganske forskjellig fra dagens. Øvre del er av tre, og det har et spisst spir omgitt av fire fialer (hjørnespir).

Galleri kom til senere og stod klart i 1901. Etterhvert viste det seg at tårnkonstruksjonen ikke var god. I 1922–23 ble nytt tårn oppført (med årstallet 1922 på vindfløyen), og kirkebygget ble forlenget østover (eller nordøstover) med dagens kor, som ble omgitt av prestesakristi og dåpssakristi. Gjenåpning fant sted 14. september 1923, og vi har å gjøre med en langkirke i pusset tegl: rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor omgitt av sakristier og altså tårn med våpenhus i tårnfoten. Antallet sitteplasser er rundt 400. Kirken er senere restaurert i 1966-67. Orienteringen er fra sør-sørvest til nord-nordøst.

Inventar
Som altertavle har kirken et freskomaleri på korets fondvegg og over det tre vinduer med glassmalerier, alt utført av Xan Krohn i 1925–26. Fresken viser nattverden, og glassmaleriene bærer tittelen «Jesus velsigner de små barn». Korbuen ble dekorert av Maria Vigeland på 1950-tallet etter noen års forsinkelser. Dekorasjonene følger opp nattverdsmotivene med korn på venstre side og vin på høyre side.

Prekestolen har fyllinger uten bilder. Den har samme farger og dekorasjonsmønster som alteret. Døpefonten er åttekantet kalkformet og laget av sement.

Dagens orgel (på vestgalleriet) er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Det var ferdig installert rundt utløpet av 1983 og ble innviet den 17. juni 1984. Kirkeklokken er fra 1895, fra Olsen & Søn (nå Olsen Nauen).

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er som antydet (for det meste) inngjerdet med steingjerde. I 1938 ble det oppført gravkjeller (bårerom) øst for det som nå er parkeringen ned mot riksvei 33 (nord for kirken). Dagens bårehus ble tatt i bruk i 1965 og ble tegnet av T. Breland. Det ligger på sørsiden av parkeringsplassen, der man går opp til kirken. På kirkegården står også et par uthus.

Totenviken kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Veståsen fjellkirke

Veståskapellet

Veståsen fjellkirke — eller Veståskapellet — er en enetasjes, kvadratisk, hytteaktig kirke på Skrikkarvollen, en setervoll på overgangen mellom Valdres og Hallingdal, i Sør-Aurdal kommune. Kapellet ble tegnet av Harald Hille, og byggmester var Edvard Bergli. Orienteringen er tilnærmet fra nord til sør, og kapellet har 80 sitteplasser. Det ble innviet den 11. august 1968.

Kapellet har ingen vanlig altertavle, men det finnes et alterkors, og til side for alteret henger en billedvev av Astrid Hjelle fra 1979. Kirkeleksikonet daterer ellers inventaret til samme år som kapellet: prekestol og døpefont i tre, harmonium (fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk), alterduker og en kirkeklokke (fra Olsen Nauen). Det benyttes samme messehagler som i Bagn, og kirkeleksikonet forteller videre at funksjoner som kirketjener og vaktmester er basert på frivillig innsats, mens prest og organist hovedsakelig er som for Bagn kirke.

Et område rundt kapellet er inngjerdet med skigard satt opp i forbindelse med tiårsjubileet i 1978. Her står også en støpul og en redskapsbod. Det er ikke kirkegård her.

Veståskapellet

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øyjar kapell

Øyjar kapell

Bakgrunn
Øyjar (eller Øyar) kapell ligger på gården Kirkevolds (gnr. 66) grunn på vestsiden av Slidrefjorden, omtrent vis-à-vis Røn kirke. Her lå i middelalderen en stavkirke som ble revet i 1747 (påfallende nok samme år som Øye stavkirke i Vang kommune lenger vest), hvoretter sognet ble slått sammen med Fystro og lagt til Røn. To portalplanker som antas å stamme fra stavkirken (tidligere antatt å være fra Fystro), befinner seg i Oldsaksamlingen.

Kirkebygg
Kirkegården ble imidlertid holdt i hevd, og i 1962 ble det gitt tillatelse til å oppføre ny kirke her. Kapellet ble tegnet av Karl Stenersen, og byggmester var Lars Wiknes. Kapellet ble innviet den 12. april 1964. Det er en langkirke med rektangulært skip og smalere, rett avsluttet korparti og saltak. Proporsjonene gjør imidlertid at bygget nesten oppfattes som naustformet. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst, og kirken har tårn i form av takrytter i nordvestenden. Koret er omgitt av prestesakristi og dåpssakristi (dåpsventerom) på hver sin side. Kapellet har 80 plasser og tilhører Røn sogn. Det tituleres oftest som kapell, men Norges kirker omtaler det som Øyar kirke.

Interiør og inventar
østveggen (egentlig i sørøst) er det et enkelt kors som tjener som alterbilde. Døpefonten i tre ble laget av Syver Hovrud i 1963. Prekestolen ble ifølge kommunen flyttet fra stavkirken til Røn kirke da denne ble bygget (1748), og er deretter kommet tilbake til Øyjar. Den prekestolen som er avbildet hos Kirkesøk, kan imidlertid mistenkes for å være av nyere dato — eller egentlig når som helst. Kirkerommet er ellers skildret i «Norges kirker», som også omtaler langt flere detaljer ved kapellet og den revne stavkirken. Orgelet (på galleriet i nordvest) er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kapellet har kirketekstiler fra Marit Annys Vevstogo.

Kirkegård
Kapellet er som nevnt omgitt av en kirkegård, som er omgitt av vekselsvis steinmur og tregjerde. Inntil kirkegårdsmuren er det en støpul. Den ble bygget i 1920-årene i forbindelse med kirkegården og har to klokker fra Olsen Nauen samt en eldre klokke som visstnok skal stamme fra stavkirken.

Øyjar kapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sinsen kapell

Sinsen kapell

Før Sinsen kirke ble innviet i 1971, var det interimskirke i dette huset, som gikk under betegnelsen Sinsen kapell. Bygget ble oppført på initiativ fra Oslo Indremisjon og innviet 5. februar 1939. Biskopen gav tillatelse til å forrette kirkelige handlinger der fra september samme år. Kapellet hadde 200 sitteplasser, og i tillegg til selve kirkerommet var det en mindre sal, prestekontor, kjøkken, garderobe og et par leiligheter, fordelt på to etasjer pluss kjeller.

Kapellet ble ominnredet i 1947 og fikk blant annet et nytt alterparti med altertavle malt av Per Vigeland. Ny ominnredning/restaurering fulgte i 1955, og i 1957 ble Sinsen menighet utskilt fra Østre Aker og Grefsen. Kapellet ble brukt av menigheten til kirken stod klar i 1971. Så ble det gjort om til samfunnshus. Det ser ut til at betegnelser som Sinsen samfunnshus og Sinsen kulturhus har vært brukt, og sistnevnte ordlyd står i store bokstaver på veggen — i tillegg til et blått skilt med «Sinsen kulturstasjon».

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 19–20
  • Oslo byleksikon
  • Oslo kommune: Sinsen kulturhus

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sankt Joseph kirke

St. Joseph kirke

Sankt Joseph(s) kapell ble tegnet av Harald Sund og innviet i 1939. Dette var i sin tid kapell for St. Sunniva skole, som ligger vegg i vegg (og hos Wikipedia er avbildet tre år før kirken ble innviet). Fra 1. januar 2007 har imidlertid bygget status som kirke. Den ligger på skrå over Akersveien fra St. Olav domkirke, i nr. 6.

Ifølge byleksikonet har kirken ca. 200 plasser, og det holdes messer på engelsk, spansk, kroatisk og tagalog. Man får inntrykk av at kirken fungerer som avlastning for St. Olav i en tid med stor tilstrømning til Den katolske kirke i Norge.

St Josephs institutt
St Josephs institutt

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Grefsenåsen kapell

Grefsenåsen kapell
Bilde fra Nasjonalbibliotekets samling via Wikimedia Commons

Grefsenåsen kapell ble tegnet av Harald Aars og oppført som «Kirkens hus» ved jubileumsutstillingen på Frogner i 1914, etter initiativ fra Det norske lutherske indremisjonsselskap og med støtte fra Stortinget og private. Det hadde en sentral plass i utstillingsområdet, nær Henrik Bulls bro over Frognerdammene (som senere ble erstattet med en nesten lik bro). På kapellets vegger var det en utstilling over Den norske kirkes og de frivillige organisasjoners historie gjennom de siste hundre år.

Etter utstillingen sørget Mikael Hertzberg for at Tøyen småkirkemenighet kjøpte opp kapellet for en rimelig penge, mens midler til flyttingen ble gitt av grosserer Tobias Larsen. Småkirkeforeningen hadde i 1912 kjøpt tomten Tøiensæteren fra Myrer gård (opprinnelig en husmannsplass som ble utskilt fra Østre Grefsen, nr. 75 på kartet her). Her ble kapellet gjenoppført, med grunnsteinsnedleggelse 1. oktober 1915 og innvielse 13. august 1916.

Kapellets inventar ble tilveiebragt med private bidrag. Over alteret var et glassmaleri utført av Emanuel Vigeland. Ifølge boken «Oslos kirker» og Oslo byleksikon stod det en støpul (klokketårn) med to klokker ved siden av kapellet, men bilder samt tekst hos Artemisia.no vitner om et relativt kraftig tårn (muligens takrytter) på selve kapellet. Kapellet hadde også prestestue og kafé, og det later til at det ble brukt bare i sommerhalvåret.

Med årene ble virksomheten nedlagt, og kapellet ble overtatt av Selvaagbygg i 1959 og revet. Området er i det hele tatt mye utbygget siden den tid, med bl.a. store terrasseblokker i Grefsenkollveien.

Kirkens hus
Kirkens hus på jubileumsutstillingen i 1914. Fra Nasjonalbibliotekets samling via Wikimedia Commons.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 19
  • Oslo byleksikon
  • Artemisia.no

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Rygge kirke

Rygge kirke

Bakgrunn, kirkebygg, bygningshistorie
Rygge kirke er en av Østfold største, best bevarte og rikest utstyrte middelaldersteinkirker. Kirken ligger i et slettelandskap mellom Vansjø og Oslofjorden og antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet. Det er en langkirke som har rektaugulært skip med en åttekantet takrytter midt på, koret er raktangulært og avsluttet med apsis, og det er sakristi på nordsiden av den rektangulære delen. I vest er det et våpenhus av tre (det nåværende er fra 1967). Kirken har et svært karakteristisk mønster som følge av at det er brukt stein med varierende farge (grå og gråblå granitt og gneis, rødbrun porfyr). Takene er tekket med glasert tegl, bortsett fra takhjelm og apsis, som er tekket med sinkplater.

Kirken gikk som andre på auksjon i 1723 og ble omfattende reparert året etter. Også i 1856 ble det arbeidet med kirken, som hadde den flere eiere før den ble kommunal eiendom i 1867. Kirken ble restaurert i 1967, da den blant annet fikk nytt våpenhus. Ytterligere reparasjonshistorie er omtalt på Kunsthistorie.com.

Interiør og inventar
Skipet har vestportal og koret sørportal. Dessuten har skipet gjenmurte portaler i sør og nord. Apsidens vindusåpning i øst skal være opprinnelig, mens sørvinduene i skip og kor fikk sin nåværende form i 1853. Skipet har også to nordvinduer som neppe er opprinnelige. Innvendig er murene pusset, og takkonstruksjonen bæres av tre søyler langs hver side av skipet. Det er gallerier i vest og nord som bæres av ytterligere søyler. Den rundbuede koråpningen ble ørlite utvidet til tre meters bredde i 1856. Det er fortsatt en ganske liten åpning, og som rom betraktet vitner koret slik sett om katolsk tid. En lektorieåpning og en trapp opp til den i korbuens sørmur ble murt igjen i ved samme anledning, men gjenåpnet ved en restaurering i 1980.

Over korbuen henger et krusifiks som antas å være fra midten av 1100-tallet. Det lå på kirkeloftet til 1925. Et annet krusifiks fra ca. 1250 ble funnet ved gjenåpning av lektoriet. Altertavlen står langt inne i koret. Den ble trolig laget av Thomas Blix og fullført av en elev. Årstallet 1731 (to år etter at Blix døde) er skåret inn i den. Tavlen har to etasjer samt predella og toppsykke, og i de to storfeltene er nattverden og korsfestelsen fremtilt. Figurer av Moses og Johannes døperen omgir nattverdsfremstillingen, mens det ellers er fremstilt flere allegoriske skikkelser: Temperantia (måtehold), Justitia (rettferdighet), Fides (tro) og Spes (håp) og aller øverst Caritas (nestekjærlighet), faktisk over figuren av den seirende Kristus. Tavlen ble staffert i 1740. Det finnes også rester av en katekismetavle. Fra 1874 til 1925 hadde kirken et alterbilde som var malt av Christen Brun, med et motivet som gjerne omtales som «Jesus med utstrakte hender». Det samme motivet er malt til Grue, Gjerpen og Luksefjell kirker. Bildet ble i 1925 flyttet til det daværende gravkapellet og skal nå være å finne i det “nye” gravkapellets kjeller.

Prekestolen antas å være fra 1670-årene og ble reparert i 1703 og på andre halvdel av 1700-tallet. Den antas å ha blitt malt av H.C.F. Hosenfeller omkring 1780. Stolen har seks fag, hvorav fem har portalmotiver. Det er avbildet evangelister på fire av dem, på et femte er bakgrunnen fra Matteus-bildet gjentatt, mens det sjette, som tidligere stod mot veggen, er udekorert. Oppgangen er fra andre halvdel av 1800-tallet. Prekestolhimlingen dateres i «Norges kirker» til andre halvdel av 1600-tallet. Den ble dekorert med blomsterbarokk i 1723, muligens tatt fra en annen himling.

Den romanske døpefonten i kleberstein dateres til 1200-tallet. Tidligere ornamenter på den ble fjernet på 1800-tallet. Et nederlandsk dåpsfat som antas å være fra siste halvdel av 1600-tallet, ble innkjøpt til kirken i 1728.

Kirken har hatt flere orgler. Et Eriksen-orgel fra 1856 ble i 1923 avløst av et 11 stemmers Jørgensen-orgel. Dagens orgel er bygget av Bruno Christensen i 1980, men det kan se ut til at det gamle prospektet er beholdt.

De to kirkeklokkene ble støpt i 1625. Kirken har en minnetavle over lokale krigsofre som er skåret av Ståle Kyllingstad. «Norges kirker» omtaler også en rekke andre inventargjenstander, deriblant et par epitafier.

Kirkegård og omgivelser, kapell
Prestegården er rett vest for kirken, som vel står på dens grunn. Den har da også avgitt grunn til kirkegårdsutvidelser. Kirkegården omgir kirken på nordsiden av Kirkeveien (fylkesvei 1066), og ved kirken står et par statuer, deriblant «Såmannen» (1957) av Nic Schiøll. Etterhvert er det også anlagt kirkegård på sørsiden av veien, og den er i dag langt større enn den på nordsiden. Her finner vi også gravkapellet, som ble oppført i 1962 etter tegninger av Eva og Bernt Mejlænder til avløsning for et tidligere kapell fra 1899 (på nordsiden av veien). Kapellets fondvegg er utsmykket med maleri av Gösta Lovén.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Holmgill kirke

Holmgill kirke

Bakgrunn
Holmgill kirke i Aremark kan sies å være i indre Østfold. Her er det ikke langt til svenskegrensen, og kirken ligger på en liten kolle nord for Kasetjern, sørøst for innsjøen Aspern. Tomt og materialer samt midler til oppføring ble gitt av familien Anker. Kirken ble tegnet av Halfdan Berle, oppført i 1901 og innviet den 27. februar 1902. Opprinnelig ble den titulert som kapell, men i dag brukes betegnelsen kirke. Skrivemåten «Holmegil» brukes også ofte, men offisiell stavemåte er ifølge Statens kartverk «Holmgill».

Kirkebygg
Vi har å gjøre med en laftet langkirke med rundt 240 sitteplasser. Kirkerommet er rektangulært og har kor og skip i samme bygningskropp, og det er et relativt stort sakristi i øst. Det er en takrytter over vestenden av skipet. Kirken ble malt utvendig sommeren 2011.

Holmgill kirke

Interiør og inventar
Innvendig er det orgelgalleri i vest, og korets gulv er litt høyere enn skipets, nærmest som et podium.

Den nygotiske altertavlen (fra 1902) har et nærmest gullfarget kors mot en mørk bakgrunn. Prekestolen er inntil østveggen og har oppgang fra sakristiet. Den er femkantet og i en slags forenklet renessansestil, og den har himling festet til veggen. Dessuten finnes en prekestol nede på gulvet ved nordveggen. Den ble laget av Severin Lund i 1940. Døpefonten (1902) i tre er åttekantet og kalkformet og har rundbuer rundt kummen. Til fonten hører et messingfat.

Orgelsituasjonen i kirken synes uklar for en utenforstående. Norges kirker (1959) meldte i sin tid om et harmonium fra Chicago (formodentlig av merket Chicago Cottage), mens kirkeleksikonet (1993) meldte om et elektronisk orgel fra 1980. Ifølge en tidligere side hos fellesrådet fikk kirken nytt orgel i 1985, da det gamle var utslitt. Et avisinnlegg i 2009 omtalte imidlertid bevilgninger til nytt orgel. Piano ble anskaffet i 1987.

De to kirkeklokkene kommer fra O. Olsen & Søn og er på alder med kirken.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården strekker seg ned mot Kasetjernet. Et bårehus nord for kirken er fra 1985. Gravsøk kan utføres her.

Holmgill kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Sandbu kapell

Sandbu kapell

Forretningsmannen Kjell Holm, som gjorde det stort innen skipsfart og matvarehandel, arvet middelaldergården Sandbu i Vågå fra sine foreldre. Det sies at han tilbragte enhver sommer her, og gården skal være blant de best bevarte i sitt slag. For dette mottok Holm flere utmerkelser, deriblant EUs kulturarvpris i 2002.

Sandbu var et betydelig maktsentrum i middelalderen. Blant kjente tildragelser kan nevnes at det bruderovet som har gitt opphav til stedsnavnet Ridderspranget, fant sted på Sandbu. En av Vågås middelalderstavkirker lå ved gården, før man samlet innsatsen om kirken på Vågåmo. Klebersteinsdøpefonten fra Sandbukirken ser ut til å ha vært ved gården i alle år, og står nå i kapellet sammen med en noe nyere døpefont.

Det stavkirkeinspirerte kapellet ble oppført i 1966. Foruten barnedåp foretas det vielser her, og kapellet brukes også i forbindelse med olsokmesse og enkelte kulturarrangementer. Gård med kapell er fredet.

Holm døde i 2009 uten direkte arvinger, og gård med kapell ble siden drevet av en stiftelse før gården ble solgt i 2016.

Tekst: © Jan-Tore Egge
Bilder: © Anne M. Egge

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden