Stikkord: kyrkje

Vang kirke

Vang kirke

Bakgrunn
Kirkestedet på sørsiden av Vangsmjøsi er gammelt, og Vang i Valdres var eget sogn i middelalderen og ble områdets hovedkirke etter reformasjonen. Middelalderkirken var en stavkirke som ble tatt ned og flyttet til Schlesien (i dag i Polen) etter at dagens kirke stod klar i 1840. Den rekonstruerte stavkirken ble innviet den 27. juli 1844. Dette er den eneste norske middelalderstavkirken som er flyttet til utlandet, og det er verdt å lese om dette tidlige eksempelet på redningsaksjon for en stavkirke.

Sognepresten i Vang hadde i 1830 klaget over lukten på kirkegården, og det ble vedtatt å legge den nye kirken «omtrendt 300 Skridt Væstenfor den nuværende», som det het, på åkerstykket Klokkerhaugen. I stedet ble kirken oppført like nord for gamlekirken. Kirken skal være oppført etter mønstertegninger av Linstow, og ifølge Norges kirker skal det være benyttet en byggmester fra Vestlander, uten at vedkommendes navn nevnes. Men en lokal snekker kalt Aslak skal også ha spilt en rolle. Det vises til et sitat som sier at «den Kirke, som nu bruges, indviedes og toges i Brug 1839.» Likevel ble kirken pusset opp sommeren 1940 til minne om at det 9. april (!) det året var hundre år siden kirken ble innviet.

Kirkebygg
Dagens Vang kirke er en korskirke i tre med 250 sitteplasser. Kirken er laftet (unntatt gavlene i tverrarmene, som er i bindingsverk), og koret opptar den ene korsarmen. Orienteringen er tilnærmet fra sør mot nord, og i «Norges kirker» sies det at dette skyldes at den gamle støpulen er gjenbrukt som klokketårn. Dette står omtrent i sør-sørøst. Tverrarmene er like høye som armene som utgjør skip og kor, om enn noe kortere.

Interiør og inventar
Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er et lite trinn høyere enn gulvet i kirken ellers. Kirkerommet er preget av søyler.

Kirken har en renessansealtertavle som ble malt i 1620. Den har en skåret korsfestelsesgruppe i storfeltet samt en rekke tesktstitater — litt som en katekismetavle. Tavlen ha vært endret endel gjennom årene og ble restaurert i 1939–41. En altertavle skåret av Ola Sparstad i 1921 henger nå i tversskipet. Symbolbruken i tavlen har blitt diskreditert av senere begivenheter: På rammen ses både solkors og svastikaer, som tross alt er gamle symboler.

Prekestolen er laget av Aslak på Hauge og antas å være fra 1839. En åttekantet, traktformet døpefont antas å være fra 1840.

Et spesielt innslag i denne kirken er at en rekke gårdsnavn kan leses på benkevangene mot midtgangen. Disse kan så vidt skimtes på Kirkesøk. Orgelet er bygget av Ernst Junker i 1988. Ellers omtaler «Norges kirker» også et eldre orgel fra Snertingdal samt et piano.

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Til høyre for porten mot hovedinngangen står den såkalte Vangsteinen i en glassmonter. Prestegården er like øst for kirken.

Vang kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vardal kirke

Vardal kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Vardal var tidligere egen kommune, men ble slått sammen med Gjøvik i 1964, etter at Gjøvik i sin tid var blitt utskilt fra Vardal.

Vardal kirke ligger ved gården Haug og kalles gjerne Haugskjerka. Dagens kirke er den tredje kjente på stedet. Den første, en stavkirke, ble trolig bygget en gang mellom 1150 og 1250. Det fortelles at Jens Nilssøn på et besøk her i 1576 renset Vardal kirke for helgenbilder. I sin biskoptid hadde han flere visitaser i Vardal, blant annet den som er skildret i de berømte nedtegnelsene. Ved en besiktigelse i 1664 ble kirken konstatert å være for liten. Ved den store kirkeauksjonen ble Vardal kirke sammen med anneksene Hunn og Bråstad kjøpt av sogneprest Jens Olssøn Holmboe. Den ble revet, og ny kirke ble oppført.

Kirke nummer to ble innviet i 1727 av biskop Deichman (den samme som hadde hjulpet kong Frederik IV med å selge kirkene for å få penger i kassen). Det meste av inventaret fra gamlekirken ble overført. Ellers sies det ikke så mye i jubileumsboken om denne kirkens beskaffenhet. Kirken brant etter tordenvær den 9. juni 1801. Brannen startet på Haug gård og spredte seg via kirkestallene til selve kirken.

Dagens kirkebygg
Dagens kirke er en laftet korskirke med 480 sitteplasser. Den ble oppført noen meter lenger opp i bakken enn den nedbrente kirken. Gunnar Rønningen påpeker ifølge jubileumsboken konstruksjonsmessige likheter med Brøttum kirke og mener derfor at byggmester sannsynligvis var Amund Nilsen Gloppe. Han hadde et par tiår tidligere også oppført Biri og Seegård kirker. Vardal kirke ble tatt i bruk den 18. september 1803, mens den formelle innvielsen fant sted den 30. november samme år. På vindfløyen i spiret finner vi imidlertid årstallet 1802. Kirken fikk utvendig bordkledning i 1811 og ble da rødmalt. Ved ny maling etter reparasjon i 1856 kom det til noe gråfarge, men først i 1872 ble kirken malt hvit. Kirken er ellers reparert og restaurert flere ganger, så som frem mot 1932 og i 1966. Kirken hadde 200-årsjubileum i 2003, og det ble i den forbindelse utgitt en jubileumsbok.

Interiør og inventar
I likhet med en rekke kirker fra begynnelsen av 1800-tallet har Vardal kirke prekestolalter, skjønt det er nok vanligere i åttekantede kirker enn i korskirker. Prekestolen ble snekret av sogneprest Peter Gregersen Lufton Lund, som også laget døpefonten (fortsatt i bruk) og en jordpåkastelsesspade (ikke lenger i bruk). Dessuten er det en prekestol i krysset mellom korsarmene. Alterbildet ble malt i 1804, trolig av Ole Olsen Byfuglien fra Nord-Torpa. Det står et krusifiks på alteret og henger et annet på østveggen i nordre korsarm.

Dagens orgel ble innviet den 18. oktober 1953, i tiden omkring 150-årsjubileet. Orgelregisteret gir en pekepinn om tidligere orgler. (Mot dette daterer kirkeleksikonet orgelet til 1988, ukjent på hvilket grunnlag.) Den store kirkeklokken av bronse (1803) ble støpt av Erich Schmidt i Christiania, mens en mindre klokke (1820) ble støpt av M.K. Skiøberg på gården Schikkelstad.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er i dag på 14,4 dekar, hvorav rundt 10 da er tatt i bruk. Det er plass til ca. 2 100 graver. Øverst på kirkegården står det et bårehus. Utenfor kirkegården på østsiden står menighetshuset, som ble innviet av biskopen.

Vardal kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Venabygd fjellkapell

Venabygd fjellkapell

Venabygd fjellkapell ligger sentralt på Venabygdsfjellet, på en setertomt (en gammel driftsbygning fra Lundesetra er flyttet til Maihaugen). Selve kapellet er et rektangulært bygg i stein og tre med torvtak og et lite klokketårn (som en matklokke med løkformet kuppel med kors på toppen). Det ble tegnet av Odd Østbye, og byggmester var Ole Dalbakk. Det fremstår nærmest som et gårdsanlegg (eller del av et sådant) og glir godt inn i omgivelsene. Anlegget omfatter tre bygg, og det inngår overnattingsplasser til rundt 20 personer samt peisestue og kjøkken.

Kapellet ble reist i regi av Venabygd Fjellkapellag på initiativ fra sogneprest i Ringebu, Simon Dahlen. Midler ble samlet inn fra lokalfolk, hytteeiere og forretningsdrivende, og planleggingen begynte på 1960-tallet. Kapellet ble bygget på dugnad, og det ble innviet av biskop Georg Hille den 15. juli 1979. Fra senere tid meldes det at Ringebu Rotary har vært med og tjærebredd bygningene to ganger.

Når det gjelder inventar og utsmykning, forteller litteraturen om glassmalerier av Terje Grøstad, kirketekstiler som er formet av Inga Karin Jonson og spunnet, vevet og sydd av kvinner fra bygda, og alterutstyr i keramikk av Kirsten Østbye. Kapellet har et elektronisk Allen-orgel, anskaffet i jubileumsåret 1999.

Det er ikke kirkegård her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Veståsen fjellkirke

Veståskapellet

Veståsen fjellkirke — eller Veståskapellet — er en enetasjes, kvadratisk, hytteaktig kirke på Skrikkarvollen, en setervoll på overgangen mellom Valdres og Hallingdal, i Sør-Aurdal kommune. Kapellet ble tegnet av Harald Hille, og byggmester var Edvard Bergli. Orienteringen er tilnærmet fra nord til sør, og kapellet har 80 sitteplasser. Det ble innviet den 11. august 1968.

Kapellet har ingen vanlig altertavle, men det finnes et alterkors, og til side for alteret henger en billedvev av Astrid Hjelle fra 1979. Kirkeleksikonet daterer ellers inventaret til samme år som kapellet: prekestol og døpefont i tre, harmonium (fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk), alterduker og en kirkeklokke (fra Olsen Nauen). Det benyttes samme messehagler som i Bagn, og kirkeleksikonet forteller videre at funksjoner som kirketjener og vaktmester er basert på frivillig innsats, mens prest og organist hovedsakelig er som for Bagn kirke.

Et område rundt kapellet er inngjerdet med skigard satt opp i forbindelse med tiårsjubileet i 1978. Her står også en støpul og en redskapsbod. Det er ikke kirkegård her.

Veståskapellet

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vågå kirke

Vågå kirke

Bakgrunn
I Vågå er det i dag én hovedkirke for hele kommunen, men i riktig gamle dager var det flere kirker der. Noen finnes det håndfaste minner etter, andre kjenner vi bare av omtale. For eksempel finnes døpefonten fra Sandbu kirke fortsatt i kapellet ved gården med samme navn, mens den fra Tolstad er å finne på Maihaugen. Det skal også ha vært kirker ved Klomsro i Skårvangen og ved Kvarberg, og etter en kirke på Viste finnes et skinnbrev. Den første felleskirken later til å ha vært en stavkirke fra 1100-tallet. Den skal også ha blitt omtalt som «Ullinsynjar kirkja a Vâga», og den var viet til sankt Peter.

Vågå kirke
Vågå kirke
Støpul

Kirkebygg
Det sies iblant at kirken vi ser, ble ombygget i 1625–27, men det er vel like greit å si at den ble bygget da, om enn med omfattende gjenbruk av materialer. Den som var ansvarlig for dette, var — som for Ringebu stavkirke og Lom stavkirke — Werner Olsen. Kirken har ikke stavverk, men er en korskirke i noe som minner svært om bindingsverk. Tverrarmene er relativt korte, og kirken har våpenhus i vest, kor i østre korsarm og laftet sakristi (trolig fra 1631) på nordsiden av koret. Det er en takrytter med spir over krysset. Spiret er åttekantet og har fire fialer (småspir), slik det er vanlig på Olsens kirker. Fire stolper som støtter opp spiret, er ført ned i kirkerommet. Den laftede støpulen, der kirkeklokkene henger, skal også være fra 1600-tallet — kanskje på alder med kirken og sannsynligvis eldre enn 1657. Det er gallerier langs nordveggen i skipet. Antallet sitteplasser i kirken er rundt 150.

Nordgalleri
Dørlås

Om dagens kirke ikke har stavkirkekonstruksjon, er det altså gjenbrukt deler fra den gamle kirken — og muligens fra andre stavkirker i området. Dette gjelder særlig endel veggflater. Vi ser det for eksempel på blindarkedene i vestveggen. I sørportalen finner vi en dyreornamentikk som vi gjenkjenner fra andre gamle stavkirker. Den noe enklere nordportalen skal ha stått i koret i stavkirken. To staver fra den tidligere stavkirken er å finne i gulvet. Det sies ellers at gulvet i skipet tidligere lå noe lavere enn det gjør nå.

Nordportal
Sørportal
Blindarkade i nord
Blindarkade i sør

Alderen tatt i betraktning fremstår kirkerommet som lyst og åpent. Det har det alltid vært, ifølge «Kirker i Norge», men vinduer har vært skiftet ut og gjort større. Interiøret bærer for en stor del preg av 1600-tallet, til tross for enkelte endringer.

Kirkerom
Korskille
Altertavle

Inventar
Vi vet ikke om kirken hadde altertavle i begynnelsen, men den altertavlen vi ser, ble skåret av Johannes Skraastad i 1675 og har motiver fra nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen samt den triumferende Kristus. Den ble malt av Peder Joenssen i 1677 og fikk akantusinnramming skåret av Eistein Kjørrn i 1758. Kjørrn skal også ha laget korskillet. (I bokverket «Kirker i Norge» sies det riktignok også at nåværende korskille er laget av Jakop Sæterdalen i 1793, men dette er trolig en sammenblanding med hans arbeid i Lom stavkirke.) Kongemonogrammet er for Kristian V (1670–99). På den nordre korveggen ble det malt bilder med gammeltestamentlige motiver i 1692 (én kilde sier 1691). Dette skal ifølge tradisjonen ha vært gjort av sogneprest Henning Munch, som også skal ha malt lokket på en barnekiste i likkjelleren. Tablåene på korveggen viser syndefallet, utdrivelsen fra paradiset og Adam og Eva etter utdrivelsen. Dessuten er det et bilde av Moses med lovtavlene. I en artikkel av Kåre Hosar i jubileumsboken om Lesja kirke antydes det at det kan ha vært meningen å dekorere sørveggen også — kanskje med dommedagsscener.

Prekestol
Bebudelsen
Tilbedelsen
Korsfestelsen

Prekestolen er nevnt i regnskapene fra 1633. Det antas at det er denne som nå står i kirken på sørsiden av korskillet og bærer initialene til stattholder Christopher Urne og superintendent Nils Solomonsen Glostrup. Stolen er et praktstykke i hollandsk renessansestil, og i fyllingene er det motiver fra Jesu liv. Også prekestolen ble malt av Joenssen i 1677.

Døpefont
Epitafium
Syndefallet og utdrivelsen
Orgel

Døpefonten tidfestes til 1150-1200 og må være overført fra stavkirken. Det antas at den har stått i et dåpshus i vestenden av skipet. Den er i kleberstein og har mønstre som vi kjenner tilbake til vikingtiden, trolig med irsk påvirkning. Dåpsfatet er av kobber, og fonten står foran koråpningen, like ved siden av prekestolen.

Det finnes kirkesølv fra flere perioder tilbake til middelalderen, delvis overført fra den gamle kirken. Kirken har også mye annet gammelt inventar, men vi skal nøye oss med å skildre et utvalg. Et gotisk krusifiks av en ukjent kunstner er fra ca. 1250 (skjønt tidfestingen varierer i kildene) og er festet mellom to av stolpene som støtter opp takrytteren. Et epitafium (minnetavle) over Sofia Pedersdotter i søndre korsarm ble malt av Johan Hansen i 1632. En votivtavle fra 1668 på korets sørvegg er trolig malt av D. Nielson Muus (og bekostet, altså gitt, av «Mand Olluf Thoresen Lunde oc hans K. Hustru Martha Iffversdatter»). Korsfestelsesmotivet skal være inspirert av Rubens.

I det laftede sakristiet (eller «skriftehuset») finnes en skriftestol fra ca. 1670 på en egen plattform. På sakristiveggene henger 12 malte kongeportretter som muligens er utført av Eggert Munch.

Når det gjelder bygningshistorie ellers, kan det nevnes at det i 1826 var planer om å bygge en ny kirke, men det ble med oppussing av interiøret, og i 1840-årene ble vinduene skiftet ut. Under flommen i 1860 ble likkjelleren fylt med vann og måtte renses opp etterpå. Det ble funnet 20 likkister under kirkegulvet, og likene ble lagt i en fellesgrav på kirkegården. Et av kistelokkene — eter Henrik Smidt, som døde i 1719 — kan studeres i støpulen, ifølge en gammel bok om kirken. Kirken ble omfattende restaurert i 1910–14 under ledelse av arkitekt Heinrich Jürgensen. De nåværende benkevangene med utskårne figurer ble rekonstruert på denne tiden på grunnlag av to gjenværende gamle benkevanger (de andre var saget av). De opprinnelige er fra ca. 1630.

Benkevange
Benkevange
Benkevange

Kirken fikk nytt orgel i 2002 fra danske Marcussen & Søn, som ifølge deres egen verksliste (opus 1109) har 20 stemmer (to manualer og pedal).

Den laftede støpulen inneholder tre kirkeklokker. De er fra 1819, 1848 og 1899, fra hhv. M.K. Skiøberg i Vågå, K.A. Sundt i Ringebu og Olsen & Søn (nå Olsen Nauen) ved Tønsberg.

Vågå kirkegård
Vågå kirkegård

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av kirkegården, der det finnes usedvanlig mange gamle gravminner, som er et studium i seg selv. Blant dem som er begravet her, er Jo Gjende, som har en minnestein i kleberstein med illustrasjon av Prestegården (Ullinsvin) er et par hundre meter nordvest for kirken, men har ikke vært brukt som prestebolig siden 1981. En tidligere hovedbygning herfra er flyttet til Maihaugen, og de gjenværende bygningene er fredet.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vølstad kirke

Vølstad kirke

Bakgrunn
Vølstad kirke ligger ganske borgjemt i åsene ovenfor Dokka. Den ligger ca. 7 km lenger opp i åsen enn hovedkirken i Østsinni sogn.

Kirkebygg
Det er en brun, laftet langkirke med 140 plasser som ble innviet på sankthansaften i 1959. Arkitekt var Per Nordan (sønnesønn av Jacob Wilhelm Nordan).

Inventar
Altertavlen har et bilde av nedtagelsen fra korset som er en kopi etter Rubens — samme motiv som Eggert Munch og Peder Aadnes har malt i flere kirker, men i Vølstad er motivet tilsynelatende rettvendt istedenfor speilvendt. Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra kirkens åpning i 1959. Det finnes glassmalerier av Borgar Hauglid. Orgelet, fra 1971, er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Kirkeklokkene (1952) er laget ved Olsen Nauen klokkestøperi.

Det skal finnes et jubileumsskrift utarbeidet av Karin Elton Haug i anledning femtiårsjubileet, men undertegnede har ikke funnet det ved biblioteksøk.

Vølstad kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Volbu kirke

Volbu kirke
Bakgrunn
Det var sognekirke i Volbu i middelalderen. Etter reformasjonen tilhørte Volbu først Vestre Slidre residerende kapellani (med gården Leikvin som kapellangård) før stedet i 1840 ble overført til Øystre Slidre prestegjeld (med Hegge som hovedkirke og prestegård i Volbu). Den gamle kirken var en stavkirke fra midten av 1100-tallet som var viet til den hellige Blasius (3. februar), og lokalt ble den også kalt Blåskyrkja. Kirken ble solgt til almuen i 1723 og ble revet i ca. 1831. Da hadde den vært i dårlig stand en god stund. Stavkirken er skildret i Norges kirker og minnet med et eget museum ved siden av kirken.

Volbu kirke
Gjennom portalen

Kirkebygg
Dagens kirke er en laftet laftet langkirke som ble innviet i ca. 1831, ifølge «Norges kirker», som også vet å fortelle at det står 1830 i kirkeregisteret (i likhet med på spirets vindfløy), men som betviler at det er riktig innvielsesår. (Kirkeleksikonet opererer med 1820, som virker ulogisk ut fra stavkirkens rivningsår.) Opprinnelig hadde kirken et rektangulært skip og et smalere, rett avsluttet kor, med takrytter over skipet (støttet opp av fire stolper) samt våpenhus i vest. I 1920 ble kirken utvidet i begge ender. (Slik så den ut i 1914.) Istedenfor det gamle våpenhuset kom et tilbygg i bindingsverk med dåpsventerom og trapp til orgelgalleri og loft. På sørsiden av koret ble det bygget et sakristi. Kirken har 150 sitteplasser.

Veggene er bare (og delvis flattelgjet) innvendig mens de har panel på utsiden (trolig fra 1856). Den opprinnelige delen er laftet helt opp i gavlene, og det er gjenbrukt deler fra stavkirken. Innerveggene, som hadde tre strøk maling, ble avlutet ved en restaurering i 1969. Både vinduer og dører later til å ha blitt skiftet ut.

Interiør og inventar
På forsiden av alteret er det festet et gammelt alterfrontale (ca. 1300) under glass (avbildet opp-ned). Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge til gamlekirken. Den ble omtalt som ny i 1790 og har ganske naive figurer som i andre av Berges altertavler (så som i Røn kirke og Lomen stavkirke). Til å begynne med hadde kirken bare et enkelt alterkors festet i en rektangulær kasse. Korset uten kassen er nå å finne i stavkirkemuseet. Det ble i 1904 erstattet med et maleri utført av Christen Brun etter Giovanni Bellinis maleri «Jesus som velsigner brødet». I forbindelse med restaurering i 1929 ble dette bildet hengt på korets nordvegg, og altertavlen fra 1790 ble tatt i bruk i stedet.

Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne, altså til høyre for korskillet) har fem fag med bilder av evangelistene i fyllingene på fire av dem. De er malt av Helge Welhaven Heiberg, som bare var 14 år da det skjedde under en restaurering i 1929. Før dette var prekestolen overmalt. Helge Welhaven Heiberg malte også et titalls presteportretter som henger i sakristiet.

Døpefonten (1790-årene) er timeglassformet, åttekantet og ganske høy og smal. I tillegg skal det finnes en hvit og blå døpefont utført av Sigri Welhaven i 1927 som forestiller små engler som holder fatet. Denne ble satt på lager da den eldre fonten ble tatt i bruk igjen.

I korets nordvestre hjørne står en klokkerbenk i vinkel. Den skal ha en vange fra middeladeren. I kor og skip er det glassmalerier utført av Rolf Klemetsrud i 1929–34. Korvinduene på sørsiden viser Judaskysset samt Peter som hugger øret av Malkus. På nordsiden vises nattverden.

På orgelgalleriet i vest står et snertingdalorgel fra 1962, og i tårnet henger to klokker fra Olsen Nauen fra 1928.

Bårehus og stavkirkemuseum
Gravsteinutstilling

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Kirkegården har vært utvidet en rekke ganger, senest i 1976. Portaloverbygget vest for kirken sies å være på alder med kirken. På en gravhaug på nordsiden av veien forbi kirkegården står en laftet støpul i to etasjer der det henger et par kirkeklokker fra middelalderen. Vest for støpulen står en enkel bygning fra 1900 som opprinnelig var kirkestall, men som i dag brukes som lager/uthus. Et bårehus tegnet av A. Pettersen stod ferdig i 1976. Dette ble utvidet i 1994 etter tegninger av T. Daleng og omfatter siden 1997 også et museum for bygningsdeler fra den tidligere stavkirken. I den østlige delen av kirkegården er en liten minnelund med utstilling av forskjellige typer gravsteiner. Prestegården er drøyt hundre meter øst for kirken, men ser ikke lenger ut til å være i OVFs eie,

Vindfløy
Støpul
Minnelund

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Østsinni kirke

Østsinni kirke

Bakgrunn
Østsinni kirke er sognekirken for tettstedet Dokka i Nordre Land. Den ligger et stykke opp i åsen over Dokka.

Kirkebygg
Det er en laftet langkirke med utvendig panel som er hvitmalt. Kirken ble innviet i 1877 og erstattet en eldre kirke (innviet 1726). Antallet plasser oppgis til vekselsvis 350 eller 400. Arkitekt er, som for så mange andre kirker, Jacob Wilhelm Nordan.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korets gulv er hevet et par små trinn over skipets. Prekestolen står til venstre i koråpningen og har oppgang fra koret. Det er korskille i form av lave skranker på hver side av midtgangen.

I denne kirken finnes Lars Pinneruds eldste kjente kirkeinventar. Han laget altertavle, prekestol og døpefont til gamlekirken allerede i 1725. Peder Aadnes malte alterbildet her i ca. 1780. Det er en kopi av Eggert Munchs alterbilde i Fluberg kirke, som igjen er en kopi av et bildet Nedtagelsen fra korset av Rubens slik motivet er gjengitt i et stikk av Lucas Vorsterman. Formatet er noe mindre enn i Fluberg. Trolig har dette bildet erstattet en utskåret fremstilling av nattverden. Roar Hauglid vet å fortelle at altertavlens toppstykke opprinnelig var del av korskillet, og at noen av de opprinnelige figurene i tavlen er fjernet, men bevart. I deres sted står nå visstnok et par gipsavstøpninger. Hauglid gjør også rede for en rekke andre figurer, og forteller at noen av dem er i privat eie i Oslo. Foruten figurene som er avbildet hos Hauglid, hadde Unimus (Universitetsmuseenes fotoportal, nedlagt desember 2020) en rekke bilder av figurer som skal være fra Østsinni. Det gjelder blant annet Kristus, Maria og Johannes fra en kalvariegruppe og Maria med barnet.

Prekestolen har likhetstrekk med Lars Borgs prekestol i Fluberg kirke. Døpefonten er også sterkt påvirket av Borg og viser en gutteengel som bærer kummen. Merker på ryggen tyder på at figuren opprinnelig hadde vinger, og fonten ble tilbakeført til kirken etter år i “eksil”. Rester av døpefonthimlingen befinner seg på Enger gård.

Norsk orgelregister gjør rede for kirkens orgelhistorie. Det ser ut til at det nåværende orgelet i utgangspunktet ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1968 og så kraftig utvidet i 1979. Kirken har to kirkeklokker, den ene støpt av Anders O. Holte i 1877, den andre av Olsen Nauen i 1949. De ringes automatisk.

En statue av Laurentius som stod i den tidligere kirken her, befinner seg nå på Kulturhistorisk museum i Oslo.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den har ifølge kommunen plass til 1980 graver. Det kan se ut til at det tidligere stod et gravkapell oppført rundt 1920 på kirkegården, men dette er flyttet og i privat eie.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øye kirke

Øye kirke

Bakgrunn
Øye stavkirke lå nokså nær Vangsmjøse (nærmere enn den nåværende stavkirkerekonstruksjonen), og det ble etterhvert besluttet å bygge ny kirke lenger opp i skråningen og samtidig rive den gamle stavkirken. Kirken står på Øyebakken, ved Nedre Dalen, over E16. Den ble innviet i 1747.

Kirkebygg
Det er en laftet langkirke (gavler i bindingsverk) med rektangulært skip og mindre, rett avsluttet kor. Et sakristi i bindingsverk ble tilføyd i øst i 1900, og i vest er det et lite våpenhus, også det i bindingsverk. Omtrent midt på skipet er det en takrytter. Kirken skal være oppført av løytnant C.F. Stielau. Den har ifølge Kirkesøk 120 sitteplasser. Kirken har stående panel utvendig, men dette kom relativt sent etter at pålegg ble gitt i 1805.

Interiør og inventar
Stokkene er synlige innvendig, og delvis flattelgjet. Innerveggene var tidligere malt, men ble avlutet i 1946–47 (i forbindelse med restaurering til jubileet). Så fikk interiøret sine nåværende farger i 1950-årene, med gule vegger. Korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri innenfor inngangen.

Altertavlen med de naive figurene antas å være skåret av Tomas Tomasson Tørstad — i likhet med tavlen i Høre stavkirke. Den ble malt i 1837, og man antar at det ble gjort av Gullik Knutsson Hovda, som også malte Høre-tavlen. Motivene er omtrent som for Høre-tavlen, men i hovedfeltet er det innsatt to malerier (korsfestelsen og Kristus sammen en sittende kvinne) som hadde tilhørt den gamle Thomaskirken (revet 1808). Om en annen altertavle som Kirkesøk avbilder hengende mellom to vinduer, sier «norges kirker» at den «hang på nordveggen». I den skal krusifikset fra Thomaskirken har vært plassert. Er det et annet kors enn det som er i tavlen på bildet?

Prekestolen sies i «Norges kirker» å være fra 1839 (skal det være 1837?), men ombygget fra en eldre stol (i det ene av feltene står årstallet 1787). Sokkelen skal være malt av Hovda i 1837. Prekestolen var overmalt, men ble restaurert i 1950-årene. Prekestolen har åttekantet himling. Den åttekantede, timeglassformede døpefonten er muligens fra rundt 1800.

Orgelet er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk fra 1961. Øye kirke hadde opprinnelig de gamle klokkene fra Thomaskirken, men da ny thomaskirke ble bygget, ble klokkene tilbakeført dit. Øye fikk da nye klokker støpt av Olsen Nauen i 1970.

Stavkirken rekonstruert
Da grunnmuren under kirken skulle utbedres i 1935, fant man 156 deler av den gamle stavkirken under gulvet. Dette førte til at man rekonstruerte stavkirken, som også fikk med seg noe av det gamle inventaret som var overført til nykirken. Se oppslaget om stavkirken.

Kirkegård
Øye kirke er omgitt av sin kirkegård, og det finnes også et bårehus.

Øye kirke
Øye kirke
Øye kirke
Vestportal
Dørbeslag
Bårehus

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øyjar kapell

Øyjar kapell

Bakgrunn
Øyjar (eller Øyar) kapell ligger på gården Kirkevolds (gnr. 66) grunn på vestsiden av Slidrefjorden, omtrent vis-à-vis Røn kirke. Her lå i middelalderen en stavkirke som ble revet i 1747 (påfallende nok samme år som Øye stavkirke i Vang kommune lenger vest), hvoretter sognet ble slått sammen med Fystro og lagt til Røn. To portalplanker som antas å stamme fra stavkirken (tidligere antatt å være fra Fystro), befinner seg i Oldsaksamlingen.

Kirkebygg
Kirkegården ble imidlertid holdt i hevd, og i 1962 ble det gitt tillatelse til å oppføre ny kirke her. Kapellet ble tegnet av Karl Stenersen, og byggmester var Lars Wiknes. Kapellet ble innviet den 12. april 1964. Det er en langkirke med rektangulært skip og smalere, rett avsluttet korparti og saltak. Proporsjonene gjør imidlertid at bygget nesten oppfattes som naustformet. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst, og kirken har tårn i form av takrytter i nordvestenden. Koret er omgitt av prestesakristi og dåpssakristi (dåpsventerom) på hver sin side. Kapellet har 80 plasser og tilhører Røn sogn. Det tituleres oftest som kapell, men Norges kirker omtaler det som Øyar kirke.

Interiør og inventar
På østveggen (egentlig i sørøst) er det et enkelt kors som tjener som alterbilde. Døpefonten i tre ble laget av Syver Hovrud i 1963. Prekestolen ble ifølge kommunen flyttet fra stavkirken til Røn kirke da denne ble bygget (1748), og er deretter kommet tilbake til Øyjar. Den prekestolen som er avbildet hos Kirkesøk, kan imidlertid mistenkes for å være av nyere dato — eller egentlig når som helst. Kirkerommet er ellers skildret i «Norges kirker», som også omtaler langt flere detaljer ved kapellet og den revne stavkirken. Orgelet (på galleriet i nordvest) er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kapellet har kirketekstiler fra Marit Annys Vevstogo.

Kirkegård
Kapellet er som nevnt omgitt av en kirkegård, som er omgitt av vekselsvis steinmur og tregjerde. Inntil kirkegårdsmuren er det en støpul. Den ble bygget i 1920-årene i forbindelse med kirkegården og har to klokker fra Olsen Nauen samt en eldre klokke som visstnok skal stamme fra stavkirken.

Øyjar kapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden