Stikkord: Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk

Volbu kirke

Volbu kirke
Bakgrunn
Det var sognekirke i Volbu i middelalderen. Etter reformasjonen tilhørte Volbu først Vestre Slidre residerende kapellani (med gården Leikvin som kapellangård) før stedet i 1840 ble overført til Øystre Slidre prestegjeld (med Hegge som hovedkirke og prestegård i Volbu). Den gamle kirken var en stavkirke fra midten av 1100-tallet som var viet til den hellige Blasius (3. februar), og lokalt ble den også kalt Blåskyrkja. Kirken ble solgt til almuen i 1723 og ble revet i ca. 1831. Da hadde den vært i dårlig stand en god stund. Stavkirken er skildret i Norges kirker og minnet med et eget museum ved siden av kirken.

Volbu kirke
Gjennom portalen

Kirkebygg
Dagens kirke er en laftet laftet langkirke som ble innviet i ca. 1831, ifølge «Norges kirker», som også vet å fortelle at det står 1830 i kirkeregisteret (i likhet med på spirets vindfløy), men som betviler at det er riktig innvielsesår. (Kirkeleksikonet opererer med 1820, som virker ulogisk ut fra stavkirkens rivningsår.) Opprinnelig hadde kirken et rektangulært skip og et smalere, rett avsluttet kor, med takrytter over skipet (støttet opp av fire stolper) samt våpenhus i vest. I 1920 ble kirken utvidet i begge ender. (Slik så den ut i 1914.) Istedenfor det gamle våpenhuset kom et tilbygg i bindingsverk med dåpsventerom og trapp til orgelgalleri og loft. På sørsiden av koret ble det bygget et sakristi. Kirken har 150 sitteplasser.

Veggene er bare (og delvis flattelgjet) innvendig mens de har panel på utsiden (trolig fra 1856). Den opprinnelige delen er laftet helt opp i gavlene, og det er gjenbrukt deler fra stavkirken. Innerveggene, som hadde tre strøk maling, ble avlutet ved en restaurering i 1969. Både vinduer og dører later til å ha blitt skiftet ut.

Interiør og inventar
På forsiden av alteret er det festet et gammelt alterfrontale (ca. 1300) under glass (avbildet opp-ned). Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge til gamlekirken. Den ble omtalt som ny i 1790 og har ganske naive figurer som i andre av Berges altertavler (så som i Røn kirke og Lomen stavkirke). Til å begynne med hadde kirken bare et enkelt alterkors festet i en rektangulær kasse. Korset uten kassen er nå å finne i stavkirkemuseet. Det ble i 1904 erstattet med et maleri utført av Christen Brun etter Giovanni Bellinis maleri «Jesus som velsigner brødet». I forbindelse med restaurering i 1929 ble dette bildet hengt på korets nordvegg, og altertavlen fra 1790 ble tatt i bruk i stedet.

Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne, altså til høyre for korskillet) har fem fag med bilder av evangelistene i fyllingene på fire av dem. De er malt av Helge Welhaven Heiberg, som bare var 14 år da det skjedde under en restaurering i 1929. Før dette var prekestolen overmalt. Helge Welhaven Heiberg malte også et titalls presteportretter som henger i sakristiet.

Døpefonten (1790-årene) er timeglassformet, åttekantet og ganske høy og smal. I tillegg skal det finnes en hvit og blå døpefont utført av Sigri Welhaven i 1927 som forestiller små engler som holder fatet. Denne ble satt på lager da den eldre fonten ble tatt i bruk igjen.

I korets nordvestre hjørne står en klokkerbenk i vinkel. Den skal ha en vange fra middeladeren. I kor og skip er det glassmalerier utført av Rolf Klemetsrud i 1929–34. Korvinduene på sørsiden viser Judaskysset samt Peter som hugger øret av Malkus. På nordsiden vises nattverden.

På orgelgalleriet i vest står et snertingdalorgel fra 1962, og i tårnet henger to klokker fra Olsen Nauen fra 1928.

Bårehus og stavkirkemuseum
Gravsteinutstilling

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Kirkegården har vært utvidet en rekke ganger, senest i 1976. Portaloverbygget vest for kirken sies å være på alder med kirken. På en gravhaug på nordsiden av veien forbi kirkegården står en laftet støpul i to etasjer der det henger et par kirkeklokker fra middelalderen. Vest for støpulen står en enkel bygning fra 1900 som opprinnelig var kirkestall, men som i dag brukes som lager/uthus. Et bårehus tegnet av A. Pettersen stod ferdig i 1976. Dette ble utvidet i 1994 etter tegninger av T. Daleng og omfatter siden 1997 også et museum for bygningsdeler fra den tidligere stavkirken. I den østlige delen av kirkegården er en liten minnelund med utstilling av forskjellige typer gravsteiner. Prestegården er drøyt hundre meter øst for kirken, men ser ikke lenger ut til å være i OVFs eie,

Vindfløy
Støpul
Minnelund

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Østsinni kirke

Østsinni kirke

Bakgrunn
Østsinni kirke er sognekirken for tettstedet Dokka i Nordre Land. Den ligger et stykke opp i åsen over Dokka.

Kirkebygg
Det er en laftet langkirke med utvendig panel som er hvitmalt. Kirken ble innviet i 1877 og erstattet en eldre kirke (innviet 1726). Antallet plasser oppgis til vekselsvis 350 eller 400. Arkitekt er, som for så mange andre kirker, Jacob Wilhelm Nordan.

Interiør og inventar
Innvendig har kirken orgelgalleri i vest, og koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde. Korets gulv er hevet et par små trinn over skipets. Prekestolen står til venstre i koråpningen og har oppgang fra koret. Det er korskille i form av lave skranker på hver side av midtgangen.

I denne kirken finnes Lars Pinneruds eldste kjente kirkeinventar. Han laget altertavle, prekestol og døpefont til gamlekirken allerede i 1725. Peder Aadnes malte alterbildet her i ca. 1780. Det er en kopi av Eggert Munchs alterbilde i Fluberg kirke, som igjen er en kopi av et bildet Nedtagelsen fra korset av Rubens slik motivet er gjengitt i et stikk av Lucas Vorsterman. Formatet er noe mindre enn i Fluberg. Trolig har dette bildet erstattet en utskåret fremstilling av nattverden. Roar Hauglid vet å fortelle at altertavlens toppstykke opprinnelig var del av korskillet, og at noen av de opprinnelige figurene i tavlen er fjernet, men bevart. I deres sted står nå visstnok et par gipsavstøpninger. Hauglid gjør også rede for en rekke andre figurer, og forteller at noen av dem er i privat eie i Oslo. Foruten figurene som er avbildet hos Hauglid, hadde Unimus (Universitetsmuseenes fotoportal, nedlagt desember 2020) en rekke bilder av figurer som skal være fra Østsinni. Det gjelder blant annet Kristus, Maria og Johannes fra en kalvariegruppe og Maria med barnet.

Prekestolen har likhetstrekk med Lars Borgs prekestol i Fluberg kirke. Døpefonten er også sterkt påvirket av Borg og viser en gutteengel som bærer kummen. Merker på ryggen tyder på at figuren opprinnelig hadde vinger, og fonten ble tilbakeført til kirken etter år i “eksil”. Rester av døpefonthimlingen befinner seg på Enger gård.

Norsk orgelregister gjør rede for kirkens orgelhistorie. Det ser ut til at det nåværende orgelet i utgangspunktet ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1968 og så kraftig utvidet i 1979. Kirken har to kirkeklokker, den ene støpt av Anders O. Holte i 1877, den andre av Olsen Nauen i 1949. De ringes automatisk.

En statue av Laurentius som stod i den tidligere kirken her, befinner seg nå på Kulturhistorisk museum i Oslo.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den har ifølge kommunen plass til 1980 graver. Det kan se ut til at det tidligere stod et gravkapell oppført rundt 1920 på kirkegården, men dette er flyttet og i privat eie.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øyjar kapell

Øyjar kapell

Bakgrunn
Øyjar (eller Øyar) kapell ligger på gården Kirkevolds (gnr. 66) grunn på vestsiden av Slidrefjorden, omtrent vis-à-vis Røn kirke. Her lå i middelalderen en stavkirke som ble revet i 1747 (påfallende nok samme år som Øye stavkirke i Vang kommune lenger vest), hvoretter sognet ble slått sammen med Fystro og lagt til Røn. To portalplanker som antas å stamme fra stavkirken (tidligere antatt å være fra Fystro), befinner seg i Oldsaksamlingen.

Kirkebygg
Kirkegården ble imidlertid holdt i hevd, og i 1962 ble det gitt tillatelse til å oppføre ny kirke her. Kapellet ble tegnet av Karl Stenersen, og byggmester var Lars Wiknes. Kapellet ble innviet den 12. april 1964. Det er en langkirke med rektangulært skip og smalere, rett avsluttet korparti og saltak. Proporsjonene gjør imidlertid at bygget nesten oppfattes som naustformet. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst, og kirken har tårn i form av takrytter i nordvestenden. Koret er omgitt av prestesakristi og dåpssakristi (dåpsventerom) på hver sin side. Kapellet har 80 plasser og tilhører Røn sogn. Det tituleres oftest som kapell, men Norges kirker omtaler det som Øyar kirke.

Interiør og inventar
På østveggen (egentlig i sørøst) er det et enkelt kors som tjener som alterbilde. Døpefonten i tre ble laget av Syver Hovrud i 1963. Prekestolen ble ifølge kommunen flyttet fra stavkirken til Røn kirke da denne ble bygget (1748), og er deretter kommet tilbake til Øyjar. Den prekestolen som er avbildet hos Kirkesøk, kan imidlertid mistenkes for å være av nyere dato — eller egentlig når som helst. Kirkerommet er ellers skildret i «Norges kirker», som også omtaler langt flere detaljer ved kapellet og den revne stavkirken. Orgelet (på galleriet i nordvest) er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kapellet har kirketekstiler fra Marit Annys Vevstogo.

Kirkegård
Kapellet er som nevnt omgitt av en kirkegård, som er omgitt av vekselsvis steinmur og tregjerde. Inntil kirkegårdsmuren er det en støpul. Den ble bygget i 1920-årene i forbindelse med kirkegården og har to klokker fra Olsen Nauen samt en eldre klokke som visstnok skal stamme fra stavkirken.

Øyjar kapell

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Åmot kirke

Åmot kirke

Åmot kirke virker som en uforholdsmessig stor kirke for et såpass avsidesliggende sted som Nord-Torpa. Det slår en også at det er mange kirker i området rundt Torpa og Dokka. Grunnen til Åmots størrelse er nok at den gamle, falleferdige Kinn kirke i Aust-Torpa ble vedtatt revet i 1817, og det ble ved samme anledning vedtatt å unnlate å vedlikeholde Lunde kirke i Vest-Torpa, som etterhvert skulle gå over i historien. Dermed ville Åmot bli felles kirke for hele det spredte Torpa. Men slik gikk det ikke helt, for Lunde kirke forsvant ikke. Kinn kirke ble dessuten bygget på nytt i 1956. Nok om det.

I likhet med flere andre kirker skal den åttekantede Åmot kirke være modellert på Vang kirke, tegnet av Abraham Pihl. Åmot kirke er tretten år yngre enn Vang, bygget av tre snarere enn stein og med sentraltårn. Den ble innviet i 1823. Kirken har gallerier i to etasjer og har ifølge Kirkesøk 700 sitteplasser. Den ligger oppe i høyden, med god utsikt til landskapet omkring.

I likhet med kirker som Vang og Jevnaker ble Åmot kirke bygget med prekestolsalter, som den i motsetning til Vang har beholdt. I en nisje bak alteret står det en kristusfigur som er en kopi av den Bertel Thorvaldsen laget til Vor Frue kirke i København. Den er for øvrig kopiert i mange norske kirker.

Orgelet ble laget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1979. Tårnet har to kirkeklokker, fra 1821 og 1823. I 1996 ble det installert et automatisk ringeanlegg fra Olsen Nauen.

Kirkegården er på 13 1/2 mål og har plass til 1163 graver.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Aas kirke

Aas kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Aas kirke øst for Bøverbru er fjerde kirke på stedet. Første kirke var trolig en stavkirke, muligens fra før 1330 (den er omtalt i et diplom fra 1337), og den var viet til erkeengelen Mikael. Den skal ifølge en innskrift på et treplate på baksiden av altertavlen ha stått ubrukt og øde i en 60 års tid frem til 1665.

Kirke nummer to — den såkalte «Bangkirken» (etter sogneprest Knud Sevaldsen Bang, som sesørget byggingen) — ble bygget ca. 1670. Den ble påbygget to vinger på 1700-tallet, men forfalt etterhvert og ble revet i slutten av 1780-årene.

Tredje kirke var en tømret korskirke med tårn over krysset. Den ble innviet den 9. september 1789. Den ble grundig restaurert i 1860-årene, men så ble den truffet av lynet den 15. juli 1915 og brant ned. En god del inventar ble imidlertid reddet ut og brukes i kirken i dag, mens noe gikk tapt.

Dagens kirkebygg
Dagens kirke ble tegnet av Henry Bucher, som også tegnet kirkene på Raufoss og Kapp. Det er en nyromansk korskirke i stein og noe tre som ble innviet den 9. mars 1921. Kirken har en ganske karakteristisk, kompakt form (med relativt korte korsarmer), og den har rundt 500 sitteplasser.

Inventar
Altertavlen og prekestolen er begge laget av nevnte Knud Sevaldsen Bang for den såkalte Bangkirken — i henholdsvis 1676 og 1683. Altertavlen viser nattverden, himmelfarten og den seirende Kristus i bildene i midtfeltene. Den har også en rekke figurer, deriblant av de fire evangelsitene. Tavlen ble overmalt i 1805 og 1863. Ved sistnevnte anledning ble nattverdsbildet hvitmalt med et kors i midten, og tavlen fikk en slags gotisk innramming i form av en plate som ble plassert bak den. Det finnes et gammelt bilde av dette i jubileumsboken. Men Domenico Erdmann fikk i oppgave å restaurere altertavlen og resten av det gamle inventaret etter brannen.

Han restaurerte også prekestolen, som er i utpreget renessansestil og har fem felt med bilder og utskjæringer av de fire evangelistene samt Kristus i midten. Prekestolen var blitt kastet ut på 1860-tallet og lagt på mørkeloftet ved stallen øst for kirken. I stedet hadde kirken fått en enkel, nyklassisk prekestol med duse farger, idet den gamle stolen nok ble ansett å ha vel friske farger.

Døpefonten er et rokokkoarbeid fra 1775 som ble gitt i gave av lensmann Christoffer Listerud. Jubileumsboken sier at den ligner på et vanlig stativ for vaskevannsfat. Beskrivelsen er forsåvidt riktig, men gir muligens feil assosiasjoner. Til den hører et messingfat fra 1600-tallet som avbilder Adam og Eva i Edens hage.

I 1954 fikk kirken en gave fra Toten Sparebank, og to år senere ble det satt inn seks vinduer med glassmalerier av Per Vigeland. De har følgende motiver: Duen, Såmannen, Lammet med seiersfanen, Kongekronen, Den bortkomne sønn, Pelikanen.

Kirken hadde opprinnelig et orgel fra W. Sauer i Frankfurt an der Oder. Dette ble i 1967 skiftet ut med et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal (24 stemmer, to manualer), som visstnok er blitt betydelig restaurert i de senere år.

De to kirkeklokker er fra 1916, fra Olsen Nauen, og elektrisk ringing ble installert i 1990.

Kirkegård og omgivelser
Kirkegården er omgitt av et steingjerde og er blitt utvidet gjennom årene. Den omfatter i dag 12,8 dekar og har ifølge Vestre Toten kirkelige fellesråd plass til 2891 kistegraver. Nedenfor kirkebakken i øst var det opprinnelig tre staller fra 1858. Den ene av disse er fortsatt intakt og huser blant annet en permanent utstilling om Aas kirke. Det ser ut til å være innredet bårehus under koret. På parkeringsplassen står det et servicebygg. Utenfor sørporten, på den andre siden av Gimlevegen, står et krigsminnesmerke. Presteboligen — et stykke unna kirken — er solgt.

Aas kirke
Vestportal
Krigsminnesmerke
Kirkestaller

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Abildsø kapell

Abildsø kapell
Foto: Kirkenorge.no, fra Wikimedia Commons

Abildsø kapell (som iblant omtales som Abildsø kirke) var en arbeidskirke i betong og tre som ble tegnet av Prennum og Olsson og innviet den 16. april 1961. Det tilhørte samme sogn som Manglerud kirke. Bygget var rektangulært, og det hadde sidebygg med barnehage og menighetskontor. Bygningskomplekset hadde også tilfluktsrom og kirkestue, og det hadde flate tak. Antallet sitteplasser i kirkerommet var 90, men dette kunne utvides til 300.

Kapellet hadde kunstnerisk utsmykning ved Bernt Fridstrøm. Altertavlen var fra 1990 og døpefonten fra 1992. Et snertingdalorgel fra 1968 ble i 1982 overført fra Sandvika kirke (interimskirke for Helgerud). I 1963 ble det oppført et frittstående klokketårn (støpul), der det hang to kirkeklokker støpt hos J.G. Große i Dresden i hhv. 1878 og 1880, overført fra Sagene interimskirke via Vestre gravlund.

Kapellet ble solgt til Oslo misjonskirke Betlehem og revet i 2006 for å gi plass til deres menighetshus (Fellesskapshuset) og større barnehage. Nordstrand Blad skriver litt om disponeringen av midlene fra salget.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Øyer kirke

Øyer kirke

Bakgrunn
Det skal ha vært to kirker i Øyer i middelalderen: på Skåden (eller Skåe) og på Orrestad. Førstnevnte antas å ha vært eldst. Den lå ved det daværende bygdesenteret, der det tidligere hadde vært hov, og forfalt muligens etter Svartedauden. På 1950-tallet ble det reist en bautastein på Sygard Skåe, der man antar at kirken stod. Orrestadkirken lå ved Øyer prestegård og er i likhet med Skåekirken omtalt på 1300-tallet, selv om vi får tro at begge er langt eldre. Orrestadkirken var en treskipet stavkirke som ble truffet av lynet og brant ned i 1722.

Kirkebygg
Nåværende kirke ble bygget på tomten ved den nedbrente stavkirken, i det gamle bygdesentrumet, et stykke opp i åsen nord i Øyer tettsted, mens det meste av butikker nå holder til ved Granrudmoen, ved Hafjell og vis-à-vis Hunderfossen. Kirken er en laftet korskirke — og visstnok den første laftede kirken i Gudbrandsdalen. Den har 300 plasser og ble innviet den 2. juli 1725 som «Den Hellige Treenighets Tempel». Arkitekten er ukjent, men navnene på endel av dem som var med og bygget kirken, er kjent. Den ble finansiert gjennom bidrag fra kirker fra hele landet.

Både ytre bordkledning og tårn kom til senere. Til å begynne med hadde kirken bare tårnfot, men tårn og spir ble reist en gang mellom 1748 og 1775. Man antar at kirken var tjærebredd og hadde skifertak. Senere har den vært rød, og den fikk trolig hvitfargen ved en restaurering i 1875. Klokkene hang i en egen støpul helt til 1866. Sakristiet hadde opprinnelig ett rom, men dette er siden delt opp i tre.

Kirkerom
Alterparti
Prekestol
Dåpshus
Døpefont
Døpefont

Inventar
Altertavlen (fra 1724) har motiver fra nattverdens innstiftelse på skjærtorsdag, korsfestelsen på langfredag og gjenoppstandelsen på påskedagen samt figurer av Jesus, Johannes, Moses og Aron (de to førstnevnte ble en periode oppbevart separat fra tavlen som dekorasjon i kirkerommet). Det hele er rammet inn av akantusskurd. Man antar på stilistisk grunnlag at altertavlen og prekstolen samt kongemonogrammet med løve på korskranken og kanskje også døpefonthimlingen er skåret av Bjørn Bjørnsen Olstad. Selve maleriene i altertavlen antas å være malt av Eggert Munch. Prekestolen (på nordsiden av korskillet) skal være fra 1730-årene. Trapperekkverket er skåret i en annen, senere stil — trolig av en annen person, kanskje Tron Johannesen Hov fra Øyer. I kongemonogramdekorasjonen mangler selve monogrammet, som antas å være for Kristian VI — han som innførte kirketukt og tvungen konfirmasjon.

I korets sørvestre hjørne står en åttekantet døpefont av tre som er malt for å ligne på stein. Den har, som nevnt, en himling, og den er omgitt av rekkverk / dører som kan åpnes. Dåpsfat og dåpskanne er i messing og fra 1913. Ellers omtaler boken om kirken også et dåpsfat som Jens Skanke skal ha gitt kirken i 1725, og en dåpskanne som tidligere skal ha vært brukt i Tretten kirke.

Ved siden av prekestolen henger malerier av kong Kristian VI og hans dronning Sophie. Kirken har ellers to epitafier. Det ene, som er malt av Eggert Munch, er over sogneprest Christian Wolfgang Monrath og hans kone Susanne samt deres familie. Monrath var prest på den tiden da kirken ble bygget, og han har skjenket kirken lysekronen i koret. Familien er begravet i krypten under korgulvet. Det andre epitafiet er for Monraths etterfølger, Anders Wielsgaard, og hans kone Drude. Kunstneren er ukjent. I kirken finnes også en votivtavle med maleri av Jesus på korset gitt av Tron Tostensen Vedum i 1726, og ved hoveddøren henger et Kristusbilde gitt av Anders Bergum i 1971. Av andre gamle ting kan neves to almissetavler fra 1700-tallet. Kirken har to svært forseggjorte brudestoler som ble laget av Per Haugen fra Dovre og gitt av Bondekvinnelaget i 1965.

Etter en storstilt innsamling fikk kirken et orgel bygget av orgelbygger Hans Berntsen i Snertingdal. Dette ble innviet på palmesøndag i 1969. Det var lenge problemer med dette orgelet, og høsten 2018 bygget Ryde & Berg nytt orgel til kirken.

Dagens kirkebenker er fra 1950-årene og ble laget av Asbjørn Holen, Tretten. De to kirkeklokkene henger nå altså i tårnet. Den største ble omstøpt av Hans Etnestad på Biri i 1844. Den andre er støpt av B. Simensen på Gjøvik. På 2000-tallet har kirken fått kirketekstiler av Borgny Svalastog.

Det kan ellers nevnes at kirkens interiør har vært noe endret gjennom tidene. Typisk nok ble kirken ominnredet rundt 1880. Korskillet ble fjernet, prekesolhimlingen ble tatt ned, dåpsdørene ble hektet av, og det ble lagt flat takhimling. Gjenværende inventar ble overmalt med brunt og gull. I 1963 ble kirken restaurert mot opprinnelig stand etter planer fra Riksantikvaren.

Bårerom
Kirkegård
Krigsminnesmerke
Krigsminnesmerke

Kirkegård og omgivelser
Kirken er omgitt av sin kirkegård, og den er inngjerdet og delvis innmuret. Som mange kirkegårder er den utvidet en rekke ganger. Det er innredet bårerom under kirken med inngang i vest, og det fortelles at det under arbeidet sommeren 1951 ble funnet en rekke skjeletter. Som ved andre kirker var det også her staller, men de ble revet i 1907. Utenfor kirkegårdsmuren, på nedsiden, står et servicebygg. På kirkevangen er det to bautasteiner. Den ene minnes lokal innsats i krigsårene 1807-14 og ble reist i 1914. Den andre er til minne om den annen verdenskrig og ble reist i 1959. Prestegården, som altså ligger i nærheten, er fredet. En ny gravlund et lite stykke sørøst for kirken, Bruvin gravlund, ble tatt i bruk i 2010.

Jubileum
Kirken feirer trehundreårsjubileum i 2025. I den forbindelse legges det opp til noe oppussing med blant annet behandling av svartsopp, utskifting av råttent treverk og maling.

Øyer kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vingrom kirke

Vingrom kirke

Bakgrunn
Tar du toget fra Oslo til Lillehammer, kan du begynne å pakke sakene og ta på deg jakken når det passerer Vingrom kirke (på den andre siden av Mjøsa). Kjører du bil langs E6, kjører du like forbi, men kirken ligger ved en parallellvei, så du kommer ikke helt inntil. Den ligger et lite stykke nord for Vingrom sentrum i Lillehammer kommune.

Vingrom kirke
Vingrom kirke
Vingrom kirke

Kirkebygg
Det dreier seg om en hvitmalt, tømret langkirke: rekatangulært skip med bratt saltak, smalere / kortere / lavere, rett avsluttet kor med takrytter og våpenhus i vest. Arkitekter var Fin Wollebæk og Heinrich Jürgensen, og byggmester var Ole Eriksen Lande, mens malerarbeidet ble utført av Marthius Bjørnstad. Vingrom kapell, som det da var, ble oppført på gården Boruds grunn og innviet den 21. oktober 1908. I 1990 ble kapelldistriktet utskilt fra Fåberg sogn som eget sogn, og samtidig ble Saksumdal kapelldistrikt overført fra Fåberg til Vingrom (for siden å bli eget sogn). Kirken har 270 plasser.

Bygningshistorie
I 1941 ble det innviet bårerom («gravkjeller») under kirken. Det later til at det gikk gradvis ut av bruk etter en tredve års tid. Den mest omfattende oppussingen / restaureringen av kirken etter innvielsen fant sted i 1958-59. Mest påfallende var at det ble bygget nytt orgelgalleri i vestenden av skipet, mens orgelet før hadde holdt til på et galleri over alteret. Dessuten fikk prekestolen ny himling, og prekestol og døpefont ble malt om. Takhimlingen ble senket noe ved samme anledning, og en rekke andre forhold ble utbedret. Arbeidet ble ledet av arkitekt Bjarne Bystad Ellefsen. Elektrisk oppvarming ble installert i 1971.

Kor
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri

Inventar
Altertavlen ble skåret av Thor Antonsen Sæther Søre fra Brøttum og gitt av Andreas Pedersen Moe. Den bærer Haakon VIIs kongemonogram og har et bilde malt av Lars Jorde. Det viser Jesus kledd i rød kjortel og henspiller på Matt 11, 28.

Prekestolen (på sørsiden av koret) er på alder med kirken, men himlingen er fra 1959. Også døpefonten er på alder med kirken. Den er åttekantet og kalkformet.

Til innvielsen hadde kirken et orgel fra Peter Ingvald Berntzen i Vardal. Det var et fem stemmers pipeorgel med én manual og pedal, og det ble montert på et galleri rett over koret, men ved flyttingen av orgelgalleriet ble også orgelet flyttet og reparert. Det ble gjeninnviet 6. september 1959. Dette orgelet begynte å tørke ut og få problemer etter installering av elektrisk oppvarming i 1971. Nytt orgel (syv stemmer) ble montert og overlevert i desember 1977 av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, som Berntzen-familiens firma etterhvert utviklet seg til. Det gamle prospektet er beholdt.

Kirkeklokkkene ble støpt ved Olsen Nauen Klokkestøperi og gitt av Kristian P. Riise.

Kirkesølvet var en gave fra Kristine Lundgaard og Sigrid Øhre til innvielsen. (I april 2011 ble det meldt at kirkesølv, deriblant en kanne fra 1908, ble stjålet i et innbrudd.) På korets sørvegg henger et billedteppe av plantefarget garn vevet av Kristine Sigrun Moen, som har gitt det i gave til kirken. Det bærer teksten: «Sæle er dei som syrgjer. Dei skal verta trøysta» (fra Bergprekenen). Gaver til kirken har muliggjort innkjøp av samtidskunst. Således ble det sommeren 2001 kjøpt inn et Mariabilde, en monotypi av Maria med barnet av Borgny Svalastog. I koret står fire utskårne brudestoler med gyllenlær i sete og rygg. De ble laget av Kristian Stuksrud og gitt i gave av en syforening i 1948. Kirken har en rekke kirketekstiler fra Marit Annys Vevstogo i Valdres. Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken.

Kirkegård
Kirkegården var i utgangspunktet på 3 mål. Den er blitt utvidet et par ganger siden til det dobbelte, og parkeringsplassen er blitt utvidet. I 1908 var det et uthus med flere rom til forskjellige formål, men i 1980 ble det oppført et nytt servicebygg.

Arkeologi
I 1993, før OL, ble veiene i området lagt om, og lokal vei parallelt med E6 ble opparbeidet. I den forbindelse ble det påbegynt arkeologiske utgravninger, skjønt det har trukket i langdrag, og de mest sensasjonelle utgravningene ble gjort i 2003–2006. Kort sagt er det avdekket tufter etter et langhus fra 600-tallet og noen såkalte gullgubber. Hvilket bringer oss frem til tidligere kirker og gravplasser i området. Man antar at det i middelalderen stod en kirke ved gården Røine (litt sør for den nåværende kirken), der det også er funnet gravhauger fra tidligere tider.

Kirken feiret hundreårsjubileum i 2008. I den forbindelse ble det utgitt jubileumsbok. I 2011 ble det lagt nytt tak på kirken.

Vingrom kirke

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Vestre Gausdal kirke

Vestre Gausdal kirke

Bakgrunn
Folk rundt Forset i Vestre Gausdal måtte i århundrer reise til Østre Gausdal for kirkelige gjøremål, skjønt det fantes en kirke i Bødalen (omtrent midtveis mellom Forset og Aulstad, oppi skråningen på østsiden). Det fortelles at konfirmantene hadde en lang og farefull vei, og at to barn druknet i en stri elv ved forsøk på å ta en snarvei over fjellet. Dermed ble kravene om kirke i området forsterket, og det ble søkt om å oppføre ny kirke til erstatning for den skrantende Bødalskirken, med andre ord en flytting av kirkestedet. Grunn ble avstått fra Nedre Forset gård, og ny kirke ble oppført under ledelse av Per Korpberget (iblant kalt Peder Johansen Corpberget og med tilnavnet Korpen) i 1781, et årstall vi finner på vindfløyen. Innredningen tok lengre tid, blant annet på grunn av pengemangel, og kirken ble innviet først den 27. oktober 1784. Kirken har 400 plasser og ble tidligere ofte omtalt som Nykirken.

Kirkegårdsport i vest
Gjennom porten
Vestfra

Kirkebygg
Det dreier om en laftet korskirke med takrytter over krysset, visstnok ikke helt ulik tidligere utgave av Lillehammer kirke, som ser ut til å ha vært forbildet. Det er et lite våpenhus ved vestinngangen. Innerst i østre korsarm (bak koret og i kirkens fulle bredde) er det sakristi. Kirken stod upanelt til 1846, da den fikk utvendig panel. I 1854 ble innvendige vegger og tak malt, og i 1856 ble det laget vindusåpninger på korets sidevegger samt over galleriene og hovedinngangen. Det var en større oppussing i 1909, der kirken også fikk noe nytt inventar. I 1976 ble kirken omfattende restaurert med avluting av innerveggene.

Interiør
Innvendig er laftetømmeret synlig, og det er altså umalt i disse dager. Det er gallerier langs veggene i vestre korsarm samt innerst i nordre og søndre tverrarm (de to siste fra 1855). Korets gulv er hevet et trinn i forhold til skipets. Kirkebenkene er fra 1909, da noen av de gamle benkene fant veien til Garmo stavkirke på Maihaugen.

Inventar
Kirken har et prekestolalter fra 1784 skåret av Peter Kastrud i en stil som er blitt kalt akantusrokokko. På bildet under prekestolen ser vi nattverdens innstiftelse, og på hver side av dette finner vi allegoriske figurer som symboliserer rettferdighet og fred. Før 1909 stod prekestolalteret ved korbuen (altså helt vest i østre korsarm), men så ble det flyttet inntil korveggen. Den gamle prekestolen ble tatt ut av bruk, og på veggen bak den ble et bilde av Den barmhjertige samaritan hengt i 1920-årene etter at det var restaurert. Det ble gitt til kirken i 1827. Ved flyttingen av altertavlen ble alterskranken gjort om til en halvsirkel. De gamle balustrene ble brukt, men snudd opp ned i forhold til før.

Kirkerom
Alterparti
Prekestolalter
Kristian VIIs kongemonogram
Monogram for Frederik VI?
Prekestol
Døpefont
Orgelgalleri
Orgelpiper

Kirken fikk ny prekestol og døpefont i 1909, begge skåret av Ola Lillevik. Prekestolen er i tradisjonell stil med akantusskurd, og den har himling. Også døpefonten har himling. Den erstattet en tidligere døpefont som skal ha vært åttekantet og smalnende mot midten, som et timeglass. Dåpsfatet som brukes, er av messing og stammer fra Bødalskirken.

På korveggen til side for alteret finner vi Kristian VIIs kongemonogram til høyre, og til venstre er et annet monogram som jubileumsboken ikke sier så mye om. Kan det dreie seg om Frederik VI, som var regent for sin syke far? Begge monogrammene er båret av løver, og før endringene i 1909 stod de på korbjelker på hver sin side av prekestolalteret.

Kirken fikk sitt første orgel i 1911. Dagens orgel ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1968 og ble utvidet i 1977. Kirkeklokkene er fra 1784 og 1866.

I kirken finnes et par gamle figurer — en madonna med barn fra ca. 1300 og en biskop fra ca. 1350. De antas å stamme fra Balke-skolen og står på sokler på østveggene i tverrarmene. På vestarmens nordvegg henger et bilde av den Paulus-figuren som befinner seg i Oldsaksamlingen, dit den kom fra Aulstad kirke etter først å ha vært i Svatsum kirke. Oldsaksamlingen huser også et krusifiks fra Bødalskirken som har vært innom Nordiska museet på veien. Utgangsdøren i vest har et gammelt låsbeslag fra 1784 som ble montert opp ned da kirkedøren ble omhengslet for å vende utover etter brannen i Grue kirke.

Kirkegård
Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er relativt stor og har god plass. Det har tidligere vært kirkestaller her, men de ble revet i 1968. Vest for kirken står et kombinasjonsbygg som ble forlenget i 1968 og påbygget i 1982. Det ser ut til å inneholde bl.a. bårerom, kjøkken, sanitærrom og rom for kirketjener. Øverst på kirkevangen står en redskapshus fra 1983. Øvre Forset gård ble innkjøpt som kapellangård i 1868. Det er et menighetshus kalt Haugetun i Forsetgrenda.

Vestre Gausdal kirkegård

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden

Venabygd kirke

Venabygd kirke

Bakgrunn, tidligere kirker
Venabygd kirke skal være den tredje kirken i området — minst. Den første kjente ble bygget i 1580. Rykter om tidligere bygg (fra katolsk tid) er ikke bekreftet, men bygget fra 1580 stod i Lundgrenda, litt nord for nåværende kirkested. I 1702 ble det nedlagt grunnstein til et nytt bygg i Lundgrenda, men på en annen tomt. De som gjorde dette, var sognepresten i Ringebu, Otto Ørbech, og fogden, Cort Coldevin. De er minnet med et maleri som nå henger på sørveggen i tverrskipet på dagens kirke. Hvorfor dagens kirke ble bygget såpass kort tid etterpå, er ikke helt klart, men kirkestedet ble altså flyttet ved samme anledning, og kirken ble oppført i 1780.

Kirkebygg
Kirken er en tømret korskirke med 170 plasser. Tømmeret er flott og tettvokst. Som andre kirker stod den sikkert uten panel en stund, uten at vi vet nøyaktig når den ble panelt.

Mot koret
Kongemonogram
Altertavle
Prekestol
Prekestolhimling
Minnetavle for Otto Ørbech og Cort Coldevin

Inventar
Når det gjelder inventaret, ser det ut til å være enighet om at Kristen Listad står bak et krusifiks og korskillet (hans siste kirkeinventar, ifølge Roar Hauglid). Ellers varierer påstandene noe. Venabygdoppslaget i Store norske og dette nettstedet tilskriver ham også altertavle og prekestol, og Norsk kirkeleksikon forbinder ham også med prekestolen. Lokalt var man imidlertid forsiktigere med formuleringene da jeg var på besøk, og oppslaget om Listad i Norsk biografisk leksikon nevner heller ikke prekestolen og altertavlen. Jeg tolker det slik at man tror at Listad kan ha laget disse, men at man ikke har bekreftelse på det. Kongemonogrammet er for Kristian VII, og mens monogrammet vanligvis bæres av løver i Gudbrandsdalen, er det her engler, som i Valdres. Ellers er det nærliggende å anta at klebersteinsdøpefonten er overtatt fra de gamle kirkene.

Kirken har, ikke overraskende, gjennomgått endringer opp gjennom årene. I 1914 ble det murt piper. Har jeg forstått riktig, ble veggene malt innvendig ved samme anledning. Ragnvald Einbu skal ha pusset opp altertavlen, og i 1955 restaurerte man kirken igjen: Veggene ble avlutet og inventaret tilbakeført mer mot det opprinnelige. Som ved flere andre anledninger deltok Finn Krafft i dette arbeidet. I 1959 fikk kirken et femstemmers barokkorgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Dette ble i 2012 ombygget av Henrik Brinck Hansen. Kirkeklokken er fra 1840.

Venabygd kirke
Kirkegårdsport
Krigsgraver

Kirkegård
Det er fem britiske krigsgraver (Commonwealth War Graves) på kirkegården her.

Kilder og videre lesning:

Tilbake til fylkeslisten
Tilbake til forsiden